4 Forslag om å innføre egen straffebestemmelse om lønnstyveri

4.1 Gjeldende rett

4.1.1 Arbeidsmiljøloven

Arbeidsmiljøloven regulerer mange sider av et arbeidsforhold og fastsetter blant annet regler om helse, miljø og sikkerhet, arbeidstid, permisjonsrettigheter, og om inngåelse og opphør av arbeidsforholdet. Straffansvaret i arbeidsmiljøloven reguleres i lovens kapittel 19. Hovedbestemmelsen om straff følger av arbeidsmiljøloven § 19-1, hvoretter arbeidsgiver, innehaver av virksomhet og den som i arbeidsgivers sted leder virksomheten, kan straffes for forsettlig eller uaktsom overtredelse av bestemmelser eller pålegg gitt i eller i medhold av loven. Det følger av § 19-1 fjerde ledd at arbeidsgivers straffansvar likevel ikke omfatter brudd på reglene i kapittel 8 om informasjon og drøfting, kapittel 12 om rett til permisjon, kapittel 13 om vern mot diskriminering, kapittel 15 om opphør av arbeidsforhold og kapittel 16 om arbeidstakernes rettigheter ved virksomhetsoverdragelse. Lovens bestemmelser om straff gjelder ifølge § 19-1 heller ikke reglene i kapittel 14 om ansettelse, med unntak av §§ 14-5 til 14-8 og 14-15.

I Norge er lønnsdannelsen et forhold som tradisjonelt anses å tilhøre partene. Regulering av lønn skjer derfor i hovedsak gjennom tariffavtaler og i individuelle avtaler. Arbeidsmiljøloven har likevel enkelte bestemmelser som berører spørsmålet om lønn og lønnsutbetaling.

Arbeidsmiljøloven § 14-6 setter minimumskrav til hvilke forhold som skal være regulert i den skriftlige arbeidsavtalen. Etter paragrafens bokstav i skal «… den gjeldende eller avtalte lønn ved arbeidsforholdets begynnelse, eventuelle tillegg og andre godtgjøringer som ikke inngår i lønnen, for eksempel pensjonsinnbetalinger og kost- eller nattgodtgjørelse, utbetalingsmåte og tidspunkt for lønnsutbetaling.», fremgå av arbeidsavtalen. Paragraf 14-6 er underlagt straffansvaret i lovens § 19-1, men ettersom bestemmelsen bare regulerer de formelle sidene av arbeidsavtalen, rammer den således ikke manglende oppfyllelse av avtalen som sådan.

Videre gir arbeidsmiljøloven § 14-15 visse bestemmelser om utbetaling av lønn og feriepenger. Paragrafen er straffesanksjonert, jf. avgrensningen i § 19-1. Av paragrafens første ledd følger det at lønn skal utbetales minst to ganger i måneden, med mindre annet er avtalt. Da § 14-15 første ledd kun regulerer tidspunktet for lønnsutbetalingen, vil heller ikke denne kunne benyttes som grunnlag for straffesanksjonering av brudd mot forpliktelsen til å betale lønn. Det kan muligens hevdes at en arbeidsgiver som fullstendig unnlater å betale lønn til en arbeidstaker, også bryter lovens spesifikke bestemmelser om utbetalingstid. Slik sett er tilfeller av manglende lønnsutbetaling omfattet av lovens ordlyd. Straffansvaret etter § 19-1 kan etter departementets syn likevel ikke anses å omfatte det forhold at lønn i det hele tatt ikke betales, ettersom § 14-15 første ledd ikke i seg selv forplikter arbeidsgiver til å betale lønn.

I arbeidsmiljøloven § 14-15 andre til fjerde ledd reguleres arbeidsgivers adgang til å foreta trekk i arbeidstakers lønn. Det følger av bestemmelsen at lønnstrekk ikke er tillatt med mindre trekket kan hjemles i et av alternativene angitt i § 14-15 andre ledd bokstavene a til f. Dersom trekk i lønn ikke kan hjemles i disse reglene, vil lønnstrekket etter omstendighetene kunne straffeforfølges etter arbeidsmiljøloven § 19-1 og etter straffelovens bestemmelser om straff for foretak.

Endelig følger det av arbeidsmiljøloven § 10-6 ellevte ledd at arbeidsgiver plikter å betale minst 40 prosent tillegg til grunnlønnen for overtidsarbeid. Også overtidsregelen er straffesanksjonert. Å la være å utbetale det lovfestede overtidstillegget vil således kunne straffeforfølges.

Oppsummert er det derved to «lønnstyverisituasjoner» som i dag kan straffeforfølges etter arbeidsmiljølovens straffebestemmelser: At arbeidsgiver beriker seg av arbeidstakers lønn gjennom ulovlig lønnstrekk og at arbeidsgiver helt eller delvis tilegner seg lovfestet overtidslønn.

4.1.2 Allmenngjøringsloven

Adgangen til å allmenngjøre tariffavtaler og regler om håndhevingen av allmenngjorte tariffavtaler følger av lov 4. juni 1993 nr. 58 om allmenngjøring av tariffavtaler m.v. (allmenngjøringsloven). Allmenngjøring av tariffavtale innebærer at det ved forskrift fastsettes at en landsomfattende tariffavtale helt eller delvis skal gjelde for alle arbeidstakere som utfører arbeid av den art avtalen omfatter, også for uorganiserte og utenlandske arbeidstakere. I praksis innebærer slik allmenngjøring at det fastsettes en obligatorisk minstelønn for en bestemt bransje.

Det er den statlig oppnevnte Tariffnemnda som treffer vedtak om at en landsomfattende tariffavtale skal allmenngjøres, jf. allmenngjøringsloven §§ 3 og 5.

Straffansvaret i allmenngjøringsloven fremgår av lovens § 15. En arbeidsgiver som forsettlig eller uaktsomt unnlater å rette seg etter vedtak fra Tariffnemnda kan straffes med bøter eller med fengsel inntil ett år, eller inntil tre år ved grov overtredelse. Det samme gjelder for den som i arbeidsgivers sted leder virksomheten og for oppdragsgiver som bryter informasjons- og påseplikt etter allmenngjøringsloven § 12 og forskrift 22. februar 2008 nr. 166 om informasjons- og påseplikt og innsynsrett. Når det i kraft av allmenngjøringsloven i forskrift er fastsatt minstelønnssatser for en bransje, et yrke eller et bestemt område, vil det således være straffbart å ikke yte forskriftsfestet lønn.

4.1.3 Straffeloven

Etter omstendighetene kan tilfeller der arbeidsgiver uberettiget beriker seg av arbeidstakers lønn med videre rammes av bestemmelser i straffeloven. I det følgende nevnes noen relevante bestemmelser i denne sammenhengen.

Tvang

Straffeloven § 251 første ledd rammer den som ved «straffbar eller annen urettmessig atferd eller ved å true med slik atferd tvinger noen til å gjøre, tåle eller unnlate noe.» Den som ved å true med anklage eller anmeldelse for en straffbar handling eller med å sette frem en skadelig opplysning eller krenkende beskyldning, rettsstridig tvinger noen til å gjøre, tåle eller unnlate noe rammes av straffebudets andre ledd. Straffen er bot eller fengsel i inntil to år etter første ledd og bot eller fengsel i inntil ett år etter andre ledd.

Uttrykket «straffbar eller annen urettmessig atferd» henviser til andre normer i rettssystemet. Dersom atferden kan medføre straffansvar, vil den klart bli ansett som rettsstridig. En handling behøver imidlertid ikke å stride mot en uttrykkelig lovbestemmelse for å oppfylle rettsstridskravet. Det er tilstrekkelig at handlingen er tillagt negative rettsvirkninger. Dette vil normalt være tilfellet dersom handlingen medfører erstatningsansvar. Utenfor disse tilfellene kan den nærmere grensedragningen by på tvil.

Tvangsvilkåret innebærer at det må øves et slikt trykk på fornærmede at han forholder seg i overensstemmelse med gjerningspersonens vilje i strid med sin egen. Tvangen kan være fysisk eller psykisk.

Ikke enhver rettsstridig atferd eller trussel om slik atferd rammes av straffebudet, selv om gjerningspersonens handlemåte språklig sett kan betegnes som tvang. I Rt. 1999 side 26 la Høyesterett til grunn at det skal mye til for å konstatere tvang der den rettsstridige opptredenen tar sikte på å påvirke motparten i et etablert kontraktsforhold. Saken dreide seg om en håndverker som forsøkte å presse en byggherre til å frafalle et reklamasjonskrav ved å fremlegge et motkrav i form av en faktura for arbeid som allerede var betalt, samt falske timelister. Matningsdal legger til grunn at trussel om kontraktsbrudd antakelig faller utenfor § 251, men viser til saken i Rt. 1999 s. 26 som et eksempel på at det å true med en straffbar handling for å oppnå noe man ikke har krav på i et kontraktsforhold, kan rammes. (Matningsdal: Straffeloven. De straffbare handlingene. Kommentarutgave, Universitetsforlaget, 2017 s. 463)

Det følger av straffeloven § 252 at grov tvang straffes med fengsel inntil seks år. Ved avgjørelsen av om en tvangshandling er grov, skal det særlig legges vekt på om den er begått mot en forsvarsløs person, om den er utøvd av flere i fellesskap, og om den har karakter av mishandling.

Straffebestemmelsen kan for eksempel tenkes å ramme lønnstyverisituasjoner der arbeidsgiver unnlater å utbetale avtalt lønn og deretter, ved hjelp av trusler om vold eller annen rettsstridig atferd, presser arbeidstakeren til ikke å inndrive lønnen.

Utpressing

Straffeloven § 330 om utpressing rammer for det første den som ved annen ulovlig atferd enn den som rammes av § 327 om ran og med forsett om å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning, tvinger noen til å handle slik at det medfører tap eller fare for tap for vedkommende. Med annen ulovlig atferd enn den som rammes av § 327 om ran siktes det til annen ulovlig atferd enn vold eller trusler som fremkaller alvorlig frykt for vold eller det at man setter en person ute av stand til forsvar. Også det å utilbørlig true med anklage eller anmeldelse for noe straffbart, eller med å sette frem en skadelig opplysning, omfattes. Straffen for utpressing er bot eller fengsel inntil tre år og inntil seks år for grov utpressing.

Som for straffebudet om tvang består den straffbare handlingen i å tvinge noen til å foreta en handling, men § 330 krever i tillegg at tvangen har skjedd med vinnings forsett, samt at det fremkalles tap eller fare for tap. Atferden må være ulovlig i seg selv uavhengig av tvangsformålet. Handlingen er ulovlig dersom den medfører rettslige sanksjoner. For eksempel er trussel om kontraktsbrudd normalt ulovlig.

Etter omstendighetene kan bestemmelsen eksempelvis ramme «payback-situasjoner». En kan for eksempel tenke seg at arbeidsgiver truer med at arbeidstaker mister jobben med mindre vedkommende tilbakebetaler deler av utbetalt lønn. Et annet tenkt eksempel kan være at arbeidsgiver med trusler om å avsløre ulovlig opphold eller lignende presser arbeidstakere til å akseptere å arbeide for en svært lav lønn.

Menneskehandel

Straffeloven § 257 setter straff for den som ved vold, trusler, misbruk av sårbar situasjon eller annen utilbørlig atferd tvinger, utnytter eller forleder en person til blant annet tvangsarbeid eller tvangstjenester (bestemmelsens alternativ b).

På samme måte straffes den som legger forholdene til rette for slik tvang, utnyttelse eller forledelse som nevnt i bestemmelsens første ledd ved å anskaffe, transportere eller motta personen (bokstav a), den som på annen måte medvirker til tvangen, utnyttelsen eller forledelsen (bokstav b), eller den som gir betaling eller annen fordel for å få samtykke til en slik handlemåte fra en person som har myndighet over den fornærmede, eller som mottar slik betaling eller fordel (bokstav c).

Om innholdet i begrepet «tvangsarbeid» uttales det i forarbeidene at det i dette ligger «at vedkommende ikke har kommet frivillig inn i arbeidsforholdet og/eller ikke kan komme frivillig ut av det», jf. Ot.prp. nr. 62 (2002–2003) s. 98.

I HR-2017-1124-A som omhandlet indiske sesongarbeidere ansatt på to gartnerier, redegjorde Høyesterett, under henvisning til nasjonale og internasjonale rettskilder, for innholdet i begrepene «menneskehandel» og «tvangsarbeid»:

«Når nasjonale og internasjonale kilder ses i sammenheng, er det grunnlag for å si at spørsmålet om det foreligger tvangsarbeid i straffelovens forstand, beror på en helhetlig vurdering av den konkrete situasjonen. Det vil kunne foreligge tvangsarbeid selv om vedkommende i og for seg ville ha kunnet bryte ut, dersom situasjonen realistisk bedømt likevel ga lite valg. Arbeids- og lønnsforhold, bo- og sanitærforhold spiller inn, det samme gjør graden av bevegelsesfrihet og isolasjon, maktbruk og ulike former for underordnings- eller avhengighetsforhold. Det har betydning om fornærmede er mindreårig eller voksen. Pressmidlene som binder vedkommende kan være fysiske eller psykiske, uttalte eller implisitte. Og de kan ha et preg av utpressing, for eksempel ved at vedkommende må tåle elendige arbeids- og lønnsvilkår for å unngå at arbeidsgiveren varsler politiet eller utlendingsmyndighetene om ulovlig opphold eller andre forhold som vil gi arbeidstakeren vanskeligheter. Også det å holde tilbake lønn vil kunne sette arbeideren i en låst situasjon, for eksempel fordi han eller hun da ikke vil kunne skaffe seg billett til hjemreisen, eller ved å forlate arbeidsstedet risikerer å tape allerede opptjent lønn (premiss 35).»

4.1.4 Skattelovgivningen

Arbeidsgiver som forsettlig unnlater å foreta korrekt forskuddstrekk kan etter skattebetalingsloven § 18-1 straffes med bot eller fengsel inntil to år. Grovt uaktsom overtredelse straffes med bot eller fengsel inntil ett år. Arbeidsgiver som ikke rapporterer inn lønn eller arbeidsgiveravgift straffes med bøter eller fengsel inntil to år, eventuelt ett år ved grov uaktsomhet, jf. skattebetalingsloven § 18-2 om straff ved brudd på opplysningsplikten. Et slikt forhold kan etter omstendighetene også rammes av straffeloven § 378 om skattesvik. Bestemmelsen rammer den som gir uriktig eller ufullstendig opplysning til en offentlig myndighet, eller unnlater å gi pliktig opplysning, når han eller hun forstår eller bør forstå at det kan føre til skattemessige fordeler. Strafferammen er bot eller fengsel inntil to år. For grovt skattesvik er strafferammen fengsel inntil seks år, jf. straffeloven § 379.

4.2 Utenlandsk rett

4.2.1 EU-/EØS-rett

Som utgangspunkt anses ikke strafferettslig regulering å falle innenfor EØS-avtalens saklige virkeområde. Det er heller ikke, etter hva departementet kjenner til, vedtatt straffebestemmelser på EU-nivå som det ut fra hensyn til rettsenhet eller lignende kunne være relevant å se hen til ved utformingen av den foreslåtte lønnstyveribestemmelsen.

EU-kommisjonen la i oktober 2020 frem et forslag til et nytt direktiv om tilstrekkelige minstelønninger i Den europiske union (COM(2020) 682 final). Formålet med forslaget er å forbedre arbeids- og levevilkårene i EU ved å etablere en ramme på EU-nivå som skal sikre at minstelønninger fastsettes på et passende nivå og at arbeidstakerne har adgang til minstelønn, enten lovfestet eller gjennom tariffavtale. Det presiseres at land hvor lønnen i dag fastsettes utelukkende gjennom forhandlinger mellom arbeidslivets parter, ikke skal pålegges å innføre lovfestet minstelønn eller å allmenngjøre kollektive avtaler. Medlemslandene skal ifølge forslaget fastsette effektive, forholdsmessige og avskrekkende sanksjoner for tilsidesettelse av nasjonale bestemmelser om beskyttelse av minstelønninger.

Som det fremgår under punkt 4.5 nedenfor, vil departementets forslag til ny straffebestemmelse om lønnstyveri omfatte blant annet tilfeller der arbeidsgiver forsettlig unnlater å betale minstelønn fastsatt i allmenngjøringsforskrifter. Betydningen for Norge av forslaget til minstelønnsdirektiv er under vurdering. Det følger uansett av departementets vurderinger i punktene 4.4.1 og 4.5 at reaksjonene bot eller inntil to års fengsel ved lønnstyveri og inntil seks års fengsel ved grovt lønnstyveri anses som forholdsmessige reaksjoner for de tilfeller bestemmelsene omfatter.

4.2.2 Andre lands rett

Det er ikke fastsatt egne bestemmelser om straff for lønnstyverihandlinger i nordisk rett. Departementet er heller ikke kjent med at slike bestemmelser er innført i andre europeiske land. Strafferettslig regulering vedrørende lønnstyveri, «wage theft», er imidlertid innført på delstatsnivå i Australia og USA.

I Australia er det i delstatene Queensland og Victoria innført straffebestemmelser som rammer arbeidsgivere som beriker seg på arbeidstakeres bekostning ved å tilbakeholde lønn på ulike måter.

Bestemmelsen som er innført i Queensland inngår i delstatens straffelov og oppstiller straff blant annet for bevisst mangelfull betaling av lønn (herunder pensjon). I tillegg er det også en bestemmelse som knytter bedrageriforhold til lønnstyveri (forfalsking av timelister, lønnslipper og så videre). Skyldkravet er forsett.

I delstaten Victoria er det innført en liknende straffebestemmelse.

I USA er det, etter det departementet kjenner til, ikke vedtatt straffebestemmelser for lønnstyveri på føderalt nivå. Det er derimot vedtatt lønnstyverirelatert lovgivning, både straffebestemmelser og annen privat- eller offentligrettslig regulering, på delstatsnivå. Eksempler på delstater som har vedtatt slike regler er Arizona, Minnesota, California, Florida, New York, Texas og Oregon.

I Minnesota straffesanksjoneres tilfeller der arbeidsgiver forsettlig lar være å betale lønn til arbeidstakere, eller betaler for lite og benytter forfalskningsmetoder for å dekke over hva arbeidstakeren egentlig har krav på. Straffen er regulert i trinnhøyder – dess større beløp som er frastjålet, desto høyere straff. I Texas kan arbeidsgivere som har til hensikt («intends to») å ansette en arbeidstaker uten å betale lønn eller som fortsetter å ha en arbeidstaker i arbeid uten å ha til hensikt å betale lønn, straffes.

4.3 Høringen

4.3.1 Høringsforslaget

I høringen foreslo departementet å innføre en straffebestemmelse i arbeidsmiljøloven rettet mot arbeidsgivere som med forsett​ om en uberettiget vinning for seg selv eller andre ikke overholder plikt til å yte lønn, feriepenger eller annen godtgjøring som arbeidstaker har rett til etter avtale eller bestemmelse i lov eller forskrift.

Bestemmelsen ble for det første foreslått å omfatte brudd på rett til lønn og annen godtgjøring som følger av lov eller forskrift, for eksempel rett til minstelønn som følger av allmenngjøringsforskrift, rett til overtidsbetaling etter arbeidsmiljøloven eller rett til feriepenger. Etter høringsforslaget skulle bestemmelsen dessuten omfatte brudd på plikt til å yte avtalt lønn eller annen godtgjøring.

Skyldkravet i bestemmelsen ble foreslått å være det samme som for vinningslovbrudd som tyveri, underslag og utpressing, det vil si et krav om forsett om en uberettiget vinning. Strafferammen ble foreslått å være som for tyveri, det vil si bot eller fengsel inntil to år.

Likeledes ble det etter mønster av straffebestemmelsene om grovt tyveri og grovt underslag, foreslått en høyere strafferamme, inntil fem års fengsel, ved grov overtredelse. Ved vurderingen av om et lønnstyveri skulle klassifiseres som grovt, skulle det etter forslaget legges vekt på om «overtredelsen gjelder en betydelig verdi, om den har et systematisk eller organisert preg eller om den av andre grunner er særlig skadelig.»

4.3.2 Høringsuttalelsene

Høringsinstansene er i stor grad positive til høringsforslaget. Alle arbeidstakerorganisasjoner og frivillige organisasjoner som har uttalt seg, støtter at det blir fastsatt en egen straffebestemmelse om lønnstyveri. Også arbeidsgiverorganisasjonene gir uttrykk for støtte. NHO støtter forslagets intensjon, men ser samtidig flere betenkeligheter. Blant offentlige myndigheter uttrykker enkelte instanser innen politi og påtalemyndighet skepsis til forslaget mens de øvrige er positive. Flere av instansene har imidlertid synspunkter og innspill til enkeltheter i forslaget og til hvor straffebestemmelsen bør plasseres.

LO støtter departementets initiativ om at lønnstyveri skal gjøres straffbart. LO viser til at lønnstyveri etter organisasjonens oppfatning er et betydelig samfunnsproblem som ofte rammer særskilt sårbare arbeidstakere, og til at slike handlinger åpenbart er straffverdige. LO fremholder imidlertid at straffebestemmelsen om lønnstyveri hører hjemme i straffeloven og ikke i arbeidsmiljøloven. LO mener at en plassering i straffeloven er viktig for å gi lønnstyveri den status og prioritet i samfunnet, og ikke minst i politiet, som det fortjener. LO fremholder også at tilfeller der arbeidsgiver lurer eller presser en arbeidstaker til å opptre som selvstendig oppdragstaker bør være omfattet av straffansvaret, og at også grovt uaktsomme overtredelser bør rammes.

Også UNIO støtter høringsforslaget om å kriminalisere lønnstyveri, og deler dessuten LOs oppfatning med hensyn til selvstendige oppdragstakere og skyldkrav.

YS støtter forslaget, og påpeker i den forbindelse at effekten av en slik straffebestemmelse som departementet foreslår vil avhenge av om politiet har ressurser til å følge opp slike saker. Også Økonomiforbundet påpeker dette.

Akademikerne og NITO har ikke merknader til høringsforslaget.

NHO påpeker at det tidvis, særlig der lønnen er regulert i tariffavtale, vil kunne være uklarhet og tvister knyttet til hva som er korrekt lønn, og at det er viktig at ikke seriøse arbeidsgivere risikerer straff som følge av saklig uenighet. Aktsom rettsvillfarelse bør etter NHOs syn frita for straff, og det er viktig at bare forsettlige brudd omfattes.

KS mener at en strafferamme på to år for lønnstyveri er for lavt da lønnstyveri rammer hardere enn alminnelige tyverier.

Spekter mener bestemmelsen bør avgrenses til lønn og godtgjørelse som er skriftlig avtalt. Spekter fremholder videre at det bør presiseres at bestemmelsen også omfatter brudd på likebehandlingsbestemmelsen i arbeidsmiljøloven § 14-12 a, samt at «paybacksituasjoner» er omfattet.

For øvrig er Virke, Finans Norge, Norges Bondelag og Norges Lastebileierforbund positive til forslaget.

Samferdselsdepartementet, Arbeidstilsynet, NAV, UDI, Skattedirektoratet, Statens vegvesen samt Oslo kommune støtter også forslaget.

Arbeidstilsynet er positiv til forslaget, men påpeker at det etter omstendighetene vil være krevende å avdekke og føre bevis for at arbeidstaker hadde rett til en høyere lønn.

NAV ser høringsnotatets presisering av at situasjoner der arbeidsgivere permitterer arbeidstakere for å unngå å måtte betale lønn som viktig, men mener at flere situasjoner der arbeidsgivere unngår å betale ut korrekt lønn og i stedet beriker seg på sine ansattes trygdeutbetalinger, bør omfattes av forslaget.

Samferdselsdepartementet vurderer at forslagene om straffansvar for lønnstyveri og økt strafferamme vil medvirke til å styrke vernet av arbeidstakere, og bidra til økt regelverksetterlevelse i arbeidslivet, med positive effekter for konkurransesituasjonen mv.

Utlendingsdirektoratet fremholder at det bør vurderes om man skal utrede om fri rettshjelp og eventuelt også andre bistandstiltak bør gjøres tilgjengelig for personer som er utsatt for grov arbeidslivskriminalitet, eksempelvis grovt lønnstyveri.

Skattedirektoratet mener at tilfeller der arbeidsgiver reduserer arbeidstakers lønn med uforholdsmessige og ikke reelle utgifter til kost og losji mv., bør omfattes av straffansvaret. Tilfeller hvor arbeidsgiver presser ansatte til å opptre som næringsdrivende bør også vurderes nærmere, blant annet fordi innføring av straffansvar kan føre til at flere ansatte blir presset til å opptre som næringsdrivende. Det påpekes videre at det er viktig at bestemmelsen rammer den reelle arbeidsgiver.

ØKOKRIM og Riksadvokaten gir uttrykk for tvil med hensyn til om den foreslåtte straffebestemmelsen vil bidra nevneverdig til en forsterket strafferettslig oppfølgning av arbeidslivskriminalitet. Det pekes blant annet på at det allerede finnes straffebestemmelser som rammer tilfeller av lønnstyveri og at det egentlige problemet er manglende kapasitet i politiet til å etterforske slike særlig ressurskrevende saker. Det påpekes at kriminalisering av betalingsmislighold må vurderes nøye da en slik bestemmelse vil innebære noe helt nytt og lett kan få et for omfattende virkeområde. Disse høringsinstansene oppfordrer videre til at andre virkemidler enn straff vurderes, for eksempel overtredelsesgebyr og allmenngjøring i flere bransjer. Oslo statsadvokatembeter gir også uttrykk for at det antakelig heller er en styrking av politiets kapasitet det er behov for. Det gis i denne sammenheng uttrykk for bekymring for at en lønnstyveribestemmelse vil kunne føre til en markert økning av anmeldelser som etter sin art neppe er egnet til å få sin behandling i straffesporet. Oslo statsadvokatembeter mener videre at en eventuell bestemmelse bør ha uaktsomhet som skyldkrav særlig fordi dette bedrer muligheten for å ramme medvirkere.

De øvrige instansene innen politi og påtalemyndighet er positive til forslaget.

Politidirektoratet mener at det vil kunne være et viktig virkemiddel til bekjempelse av arbeidskriminalitet, herunder menneskehandel ved tvangsarbeid. Det påpekes at det i dag gir vesentlige utslag, både strafferettslig og for fornærmede i bistandssporet, om et forhold defineres som mulig menneskehandel, brudd på arbeidsmiljøloven eller utlendingsloven, eller en sivilrettslig sak om arbeidsforhold eller lønn. Lønnstyveribestemmelsen vurderes å være et godt tiltak for å redusere sanksjonsgapet i gråsonesakene, der terskelen for menneskehandel i form av tvangsarbeid ikke er nådd. Etter Politidirektoratets syn bør det imidlertid vurderes å legge straffebestemmelsen til straffeloven.

Kripos og Det nasjonale statsadvokatembetet viser, som også Politidirektoratet er inne på, til at det å bevise bruk av tvang, slik en del relevante bestemmelser i straffeloven i dag krever, er vanskelig. Kripos og Det nasjonale statsadvokatembetet ønsker imidlertid å supplere med en mer generell eller overordnet bestemmelse om henholdsvis sosial dumping og grov utnyttelse av arbeidstakere.

Oslo politidistrikt, Vest politidistrikt og Øst politidistrikt støtter forslaget. Oslo politidistrikt påpeker likevel at man ved å kriminalisere brudd på avtalerettslige forpliktelser risikerer at politiet trekkes inn i avtalerettslige konflikter. Vest politidistrikt påpeker at forslaget ikke vil ramme tilfeller der det utenfor allmenngjorte områder er avtalt en urimelig lav lønn eller et urimelig vederlag for kost og losji. Øst politidistrikt mener at bestemmelsen bør plasseres i straffeloven.

Politiets utlendingsenhet har ikke bemerkninger ut over å støtte forslaget.

Advokatforeningen uttaler seg ikke om hvorvidt det er riktig å innføre en lønnstyveribestemmelse, men sier seg enig i at det i så fall er hensiktsmessig å plassere den i arbeidsmiljøloven, der den vil være lett tilgjengelig for partene. Advokatforeningen stiller også spørsmål ved om forslaget vil kunne få en videre rekkevidde enn hva formålet og hensynene bak bestemmelsen tilsier, og påpeker at det vil være uheldig dersom arbeidsgivere ikke skal ha anledning til å fremsette ordinære sivilrettslige innsigelser mot et lønnskrav uten å risikere å bli straffeforfulgt.

Organisasjoner som jobber med problemstillinger knyttet til arbeidslivskriminalitet, menneskehandel og utnyttelse av sårbare arbeidstakere/mennesker (Fair Play Bygg Norge, Frelsesarmeen, Kirkens bymisjon, Caritas Norge, ROSA, Hope for Justice AS) er gjennomgående positive til forslaget, men vektlegger samtidig at det bør følges opp med ulike støtteordninger, for eksempel fri rettshjelp.

Norsk Øko-Forum er i hovedsak enig i departementets vurderinger og forslag, men fremholder blant annet at det i de virkelige alvorlige sakene som tenderer mot menneskehandel sjelden eller aldri er etablert et gjensidig kontraktsforhold mellom partene.

4.4 Departementets vurderinger og forslag

4.4.1 Spørsmålet om det bør innføres egen straffebestemmelse om lønnstyveri

Lønnstyveri er i dag ikke noe rettslig begrep, og det har heller ikke noe klart innhold språklig sett. Slik det brukes inneholder begrepet et spekter av handlinger hvoretter arbeidsgiver urettmessig beriker seg av arbeidstakers lønn eller annen godtgjøring.

Det finnes ikke forskning eller statistikk som kan fastslå omfanget av «lønnstyverier». Under henvisning til situasjonsbeskrivelsen ovenfor under kapittel 3, legger imidlertid departementet til grunn at lønnstyverihandlinger utgjør et ikke ubetydelig problem i norsk arbeidsliv.

Risikoen for at seriøse virksomheter skal utkonkurreres av virksomheter som underbetaler, gjør dette til en stor samfunnsmessig utfordring. Ikke minst er det snakk om skadelige handlinger som fratar ofte særlig sårbare arbeidstakere penger til livsopphold, og som derfor er til stor skade for dem som rammes. Disse handlingene er derfor klart straffverdige og oppfyller etter departementets syn det skadefølgeprinsipp som ble lagt til grunn som grunnvilkåret for kriminalisering i forbindelse med utarbeidelsen av dagens straffelov, se Straffelovkommisjonens delutredning VII (NOU 2002: 4) og Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) pkt. 7.5.3. Maktubalanse og mangel på ressurser hos mange av dem som rammes, gjør det videre mindre sannsynlig at disse forholdene følges opp med privatrettslige virkemidler.

I rettspraksis finnes det mange eksempler på at arbeidstakere som har tatt penger eller andre verdier fra sine arbeidsgivere er blitt dømt til straff på grunnlag av straffelovens bestemmelser om tyveri eller underslag. Departementet er derimot ikke kjent med at arbeidsgivere gjennom de siste 20 årene har vært domfelt for å ha tatt lønn eller annen godtgjøring fra sine ansatte, med unntak for tilfeller der det foreligger en situasjon som kan karakteriseres som menneskehandel. I tillegg foreligger det fra de senere år noen domfellelser knyttet til brudd på allmenngjøringsforskrifter. Departementet legger således til grunn at lønnstyverihandlinger i dag i liten grad blir straffeforfulgt.

Høringsinstansene, både de som er positive til forslaget og de som har innvendinger, gir i stor grad sin tilslutning til departementets situasjons- og problembeskrivelse. Innvendingene mot forslaget som særlig er kommet fra ØKOKRIM, Riksadvokaten og Oslo statsadvokatembeter, handler først og fremst om at det allerede finnes straffebestemmelser som rammer (visse) lønnstyverisituasjoner, og at det egentlige problemet er manglende kapasitet i politiet til å etterforske slike saker. Riksadvokaten fremholder også at man heller bør undersøke potensialet for større bruk av mer lempelige virkemidler som kontroll, tilsyn og administrative sanksjoner.

Som departementet også redegjorde for i sitt høringsnotat, finnes det straffehjemler som etter omstendighetene kan ramme tilfeller av lønnstyveri. For eksempel vil det, i den utstrekning det i kraft av allmenngjøringsloven er fastsatt minstelønnssatser i forskrift, være straffbart for arbeidsgiver å ikke yte den forskriftsfestede lønnen. Departementet vil imidlertid vise til at allmenngjøringsforskriftene bare gjelder for visse bransjer. Likeledes vil straffeloven § 251 om tvang eller § 330 om utpressing etter omstendighetene kunne ramme tilfeller av såkalt payback, og straffeloven § 257 om menneskehandel vil kunne ramme tilfeller der mennesker tvinges til å jobbe for liten eller ingen lønn. Disse bestemmelsene tar imidlertid først og fremst sikte på å straffe andre sider ved disse situasjonene, herunder særlig bruken av tvang, og ikke det lønnstyveriforslaget tar sikte på ramme; at arbeidsgiver uberettiget beriker seg av arbeidstakers lønn og annen godtgjøring. Det å bevise at arbeidstaker har vært utsatt for tvang kan dessuten være krevende, noe flere høringsinstanser innen politi og påtalemyndighet bekrefter.

Lønnstyveribestemmelsen vil dermed supplere de straffebestemmelser som allerede finnes. At en straffebestemmelse delvis overlapper andre straffebestemmelser er ikke uvanlig. Det vises videre til at en viktig motivasjon for forslaget om egen straffebestemmelse for lønnstyveri, er å skape bedre balanse mellom arbeidsgiver og arbeidstakers posisjon med hensyn til «tyverisituasjoner». En straffebestemmelse som særlig tar sikte på lønnstyverisituasjonen vil etter departementes syn bidra til en bedre balanse mellom hvordan samfunnet behandler arbeidsgivere som «stjeler» fra sine arbeidstakere og arbeidstakere som stjeler fra sin arbeidsgiver. Den markerer samtidig at lønnstyveri er en handling som samfunnet ser alvorlig på.

Departementet fastholder derfor at de beste grunner taler for at det innføres en straffebestemmelse som retter seg spesielt mot lønnstyverisituasjonen og vil foreslå dette.

Departementet er for øvrig enig med Riksadvokaten i at administrative sanksjoner som overtredelsesgebyr ofte kan være hensiktsmessige og effektive virkemidler overfor useriøsitet og arbeidslivskriminalitet, og viser for så vidt til at både arbeidsmiljøloven og allmenngjøringsloven i dag har hjemler for å benytte overtredelsesgebyr. I denne sammenheng er det imidlertid innføring av straffansvar for lønnstyveri som har vært og er til vurdering.

4.4.2 Lovplassering

Departementet foreslo i høringen at lønnstyveribestemmelsen skulle plasseres i arbeidsmiljøloven, da dette ble ansett for å gi best sammenheng i lovverket og generelt best tilgjengelighet for de involverte parter.

Flere høringsinstanser fremholder at bestemmelsen i stedet bør plasseres i straffeloven. LO fremhever i den forbindelse at det er tale om alvorlige forhold, og at en plassering i straffeloven er viktig av hensyn til bestemmelsens symbolvirkning og for å gi lønnstyveri den status og prioritet som det fortjener i samfunnet og i politiet. Også flere organisasjoner som i sitt sosiale arbeid bistår mennesker som utsettes for lønnstyverihandlinger, herunder Kirkens bymisjon, Frelsesarmeen, Caritas og ROSA, mener at en plassering i straffeloven bedre markerer lønnstyveriets alvorlighet. Også Politidirektoratet ber om at departementet vurderer å plassere bestemmelsen i straffeloven.

Etter departementets syn finnes det gode argumenter for plassering både i arbeidsmiljøloven og straffeloven. Lovplasseringens effekt på om folk opplever en handling som alvorlig og stigmatiserende og dermed lar være å handle i strid med straffebudet, er, slik også Straffelovkommisjonen viser til, vanskelig å påvise. Dette skyldes blant annet at straffebudets plassering vil være ukjent for mange. Departementet avviser likevel ikke at plassering i straffeloven kan ha en viktig symbolvirkning og ser at målsettingen om å skape større balanse mellom hvordan samfunnet behandler arbeidstakere som stjeler fra sine arbeidsgivere og arbeidsgivere som «stjeler» fra sine arbeidstakere, taler for at bestemmelsen plasseres i straffeloven. Det samme gjør det forhold at også lønnstyverier mot sjøfolk, hvis arbeidsforhold ikke reguleres av arbeidsmiljøloven, dermed vil omfattes av bestemmelsens virkeområde. Departementet foreslår etter dette at lønnstyveribestemmelsen plasseres i straffeloven. Da bestemmelsen skal ramme handlinger som innebærer at arbeidsgiver tiltar seg en uberettiget vinning på arbeidstakers bekostning, foreslås det at bestemmelsen plasseres i straffelovens kapittel 30 om «Bedrageri, skattesvik og lignende økonomisk kriminalitet», som ny § 395.

4.5 Utforming av straffebestemmelsen

4.5.1 Innledning

Det at arbeidsgiver for å berike seg selv unnlater å betale arbeidstaker den lønn arbeidsgiver er rettslig forpliktet til å yte, utgjør etter departementets syn kjernen i hva som bør kunne straffes som lønnstyveri. Straffebestemmelsen bør således gjelde både lønnsforpliktelser som har et avtalemessig grunnlag og forpliktelser som følger av lov eller forskrift. Eksempler på det siste vil være plikt til å yte lønn etter en allmenngjort tariffavtale eller til å betale overtidsgodtgjøring etter arbeidsmiljøloven.

Etter departementets oppfatning bør straffebestemmelsen også omfatte annen godtgjøring enn lønn i snever forstand, som arbeidsgiver er rettslig forpliktet til å yte. De samme hensyn knyttet til arbeidstakers stilling gjør seg her gjeldende, og hensynet til å unngå at bestemmelsen omgås ved at lønn fremstilles som annen godtgjøring tilsier også en slik avgrensning.

Det har i debatten om lønnstyveri vært fremholdt at også brudd på andre typer plikter enn rene betalingsforpliktelser bør omfattes av et straffebud om lønnstyveri. Det er blant annet pekt på situasjoner hvor arbeidsgiver ikke sørger for forskriftsmessig verneutstyr, hvor arbeidsgiver pålegger arbeidstakerne å arbeide i lovpålagte og ubetalte pauser eller hvor arbeidsgiver benytter strategiske konkurser for å unngå sine betalingsforpliktelser overfor arbeidstakerne.

Departementet legger til grunn at det i stor utstrekning allerede er hjemmel for å anvende straffereaksjoner i slike tilfeller. Arbeidsmiljøloven § 19-1 gir grunnlag for straff for arbeidsgivere som ikke sørger for lovpålagt verneutstyr etter arbeidsmiljøloven § 3-2 andre ledd eller som ikke overholder krav om pauser etter arbeidsmiljøloven § 10-9. Straffeloven kapittel 31 om kreditorvern setter straff for ulike former for konkurskriminalitet, mens straffeloven regulerer ulike former for tvangssituasjoner. Når det gjelder konkurskriminalitet, viser departementet videre til at det er varslet i a-krimstrategien av 2021 at det skal utarbeides et høringsnotat om innføring av en særskilt straffebestemmelse rettet mot tilfeller der personer opptrer som stråmenn og dermed gjør det mulig for konkursgjengangere å omgå ilagt næringsforbud og konkurskarantene.

Det er videre fremholdt at visse situasjoner der arbeidstaker risikerer å tape rettigheter fordi arbeidsgiver unnlater å oppfylle lovbestemte plikter knyttet til arbeidsforholdet, nærmere bestemt plikt til innbetaling av pensjonsinnskudd eller forskuddstrekk eller opprettelse av lovpålagt yrkesskadeforsikring, bør være omfattet av en straffebestemmelse om lønnstyveri. Departementet vil i den forbindelse vise til at yrkesskadeforsikringsloven § 19 allerede setter straff for brudd på plikten til å tegne forsikring for arbeidsgiveren eller den som i arbeidsgivers sted leder virksomheten. Unnlatt innbetaling av forskuddstrekk vil kunne straffes etter straffeloven § 324 om underslag. Lov om obligatorisk tjenestepensjon er imidlertid ikke straffesanksjonert i dag, og det vises til kapittel 5 nedenfor om forslag til innføring av et slikt straffansvar.

LO har i høringen gitt uttrykk for at gjerningsbeskrivelsen bør utvides til også å omfatte tilfeller der arbeidstakere lures eller presses til å opptre som selvstendige oppdragstakere for å unngå forpliktelser som lønn, overtidsgodtgjøring, sykepenger, forsikringer med videre. Også Unio og Skattedirektoratet har i høringen bedt om at dette vurderes nærmere.

Etter departementets syn er det mest hensiktsmessig å avgrense en ny generell straffebestemmelse om lønnstyveri slik at den rammer kjernen av hva som er mest naturlig å anse som lønnstyveri. Som nevnt er det i stor utstrekning allerede hjemmel for å anvende straffereaksjoner i slike tilfeller som nevnt ovenfor. Departementet mener videre at det er viktig at en slik bestemmelse formuleres på en måte som gjør den så treffsikker og praktisk anvendelig som mulig. Etter departementets oppfatning er det i den sammenheng viktig ikke å komplisere regelen unødig, ved å la den ramme for vidt og for ulikeartede situasjoner.

Flere av de tilfellene som tas opp i høringsrunden vil bringe helt andre og kompliserende vurderingstemaer inn. Departementet vil videre peke på at oppdragsgiver som i realiteten er arbeidsgiver vil kunne straffes som sådan både etter lønnstyveribestemmelsen og etter andre bestemmelser som setter straff for brudd på arbeidsgiverplikter, for eksempel for allmenngjort lønn og trekk i lønn.

4.5.2 Nærmere om avgrensningen av den straffbare handling

Departementet foreslo i høringen at en straffebestemmelse om lønnstyveri burde ramme arbeidsgiver, eller den som i arbeidsgivers sted leder virksomheten, som med forsett om en uberettiget vinning for seg selv eller andre ikke yter lønn, feriepenger eller annen godtgjørelse som arbeidstaker har rett til etter avtale eller bestemmelse i lov eller forskrift.

Formuleringen ble presisert å skulle ramme typetilfeller hvor arbeidsgiver uberettiget, og med vinningsforsett, ikke overholder sin forpliktelse til å betale lønn eller annen godtgjøring, uavhengig av om forpliktelsen er avtalebasert eller lovhjemlet.

Flere høringsinstanser presiserer at omfanget av et straffansvar knyttet til mislighold av kontraktsforpliktelser må vurderes nøye da dette lett vil kunne ramme for vidt.

NHO og Advokatforeningen påpeker at det ofte vil kunne være rettslig og faktisk uklarhet knyttet til omfanget av lønnsforpliktelsen, og uttrykker bekymring for at det foreslåtte straffebudet vil kunne føre til at seriøse bedrifter beskyldes for lønnstyveri og risikerer straffeforfølgning på grunn av uenighet om uklare og kompliserte rettslige forhold. Advokatforeningen foreslår på denne bakgrunn at straffansvaret enten begrenses til klare krav som er uttrykkelig presisert i lov eller avtale eller at innholdet i skyldkravet vurderes nærmere. Etter NHOs syn bør det presiseres at betalingsunnlatelse som skyldes rimelige uklarheter knyttet til lønnsforpliktelsen ikke fører til straffansvar.

Departementet er enig i at forslaget til straffebestemmelse først og fremst tar sikte på å ramme tilfeller hvor arbeidsgiver bevisst, og for egen vinning, «stjeler» arbeidstakernes rettmessige lønn og lignende godtgjøring, og således ikke på situasjoner hvor arbeidsgiver har rimelig grunn til å mene at han/hun ikke er forpliktet til å betale det arbeidstaker krever.

Departementet har i denne sammenheng vurdert om det vil kunne være hensiktsmessig å avgrense lønnstyveribestemmelsen til klare krav som er uttrykkelig presisert i lov eller avtale, slik det er gitt innspill om i høringsrunden. Departementet er imidlertid kommet til at en slik avgrensning ikke vil være hensiktsmessig. Departementet viser i den forbindelse til at lønnstyveri antagelig er mest vanlig i den minst seriøse delen av arbeidslivet. Et typisk trekk ved de useriøse virksomhetene er nettopp mangel på klarhet og transparens når det gjelder hva som er forutsatt og avtalt partene imellom. Ved å avgrense straffebestemmelsen til hva som er uttrykkelig avtalt, vil formodentlig mange av de tilfellene som bestemmelsen etter sitt formål særlig tar sikte på å ramme, falle utenfor. Slik departementet ser det, er det også mulig at en slik avgrensning vil kunne virke direkte mot sin hensikt ved at useriøse virksomheter, for å komme seg unna straffansvaret, bevisst ser seg tjent med å operere med uklare lønnsvilkår.

Dette innebærer ikke at departementet mener at den problemstillingen som blant annet NHO tar opp ikke skal kunne ha betydning for om straffebestemmelsen kommer til anvendelse eller ikke. Departementet viser i denne sammenheng til at straffeloven § 26 om rettsuvitenhet fritar for straff når gjerningspersonens uvitenhet om rettsregler ikke er uaktsom.

Departementet viser videre til at Riksadvokaten, i sitt høringssvar, påpeker at ordlyden i høringsforslaget også vil omfatte tilfeller der det fremtredende straffverdige elementet, at arbeidsgiver beriker seg selv på arbeidstakers bekostning, ikke nødvendigvis er til stede. Som eksempel nevnes tilfeller der arbeidsgiver prioriterer å dekke leverandørgjeld eller pengekrav fra det offentlige for å redde virksomheten og med det også unngå at arbeidsplasser går tapt. ØKOKRIM tar også opp denne problemstillingen.

Under henvisning til Riksadvokaten og ØKOKRIMs innspill, ser departementet det som viktig at bestemmelsen formuleres slik at den ikke rammer situasjoner som ikke anses straffverdig i forhold til bestemmelsens formål. Og formålet er, som påpekt av Riksadvokaten og ØKOKRIM, å ramme tilfeller der arbeidsgiver bevisst og for å berike seg selv unnlater å betale ut lønn og annen godtgjøring. Departementet mener derfor at det er grunn til å ta inn en reservasjon i lønnstyveribestemmelsen om at bare utilbørlige brudd på plikten til å betale lønn og annen godtgjøring skal medføre straff. En slik reservasjon vil gi politi, påtalemyndighet og domstoler mulighet til, etter en konkret vurdering av forholdets straffverdighet opp mot bestemmelsens formål, å la være å straffeforfølge eller ilegge straffesanksjon når arbeidsgivers betalingsunnlatelse, til tross for at den oppfyller bestemmelsens øvrige vilkår, likevel fremstår som unnskyldelig.

Departementet legger til grunn at en slik reservasjon etter omstendighetene vil kunne få anvendelse i slike situasjoner som Riksadvokaten og ØKOKRIM viser til i sine høringssvar. Departementet vil i den sammenheng likevel understreke at det ikke kan være noen automatikk i at svak eller manglende betalingsevne skal innebære straffrihet ved manglende utbetaling av lønn eller annen godgjøring. Like lite som arbeidsgiver straffritt skal kunne stjele fra utenforstående for å betale sine regninger, skal han eller hun «fritt» kunne velge bort å innfri sine arbeidstakeres lønnskrav for å dekke andre kreditorers krav. Hensynet til straffebestemmelsens effektivitet må også vektlegges i denne sammenheng. Som Oslo statsadvokatembeter viser til vil en påstand om illikviditet kunne være en attraktiv forklaring å gripe til i saker om lønnstyveri.

Slik departementet ser det, må derfor utgangspunktet for vurderingen være at manglende oppfyllelse av lønnsforpliktelsen skal anses som utilbørlig med mindre det foreligger konkrete forhold som tilsier at unnlatelsen likevel ikke skyldes et ønske om å berike seg selv på sine arbeidstakeres bekostning. Det bør være en forutsetning for straffrihet at motivet for manglende betaling etter en totalvurdering fremstår som hederlig.

I denne sammenheng bør det etter departementets vurdering legges betydelig vekt på hvordan misligholdet fremstår sett i forhold til virksomhetens drift for øvrig, og på hvorvidt arbeidsgiver for øvrig har oppfylt sine forpliktelser overfor arbeidstakere og myndigheter. Det bør for eksempel ses hen til om arbeidsgiver har oppfylt sine plikter med hensyn til bokføring eller regnskapsføring, registrering av virksomheten og arbeidstakerne i offentlige registre og korrekt innbetaling av skatt.

Videre bør arbeidsgivers opptreden når betalingsproblemene oppstår vurderes, herunder om det fremgår av arbeidsgivers handlinger at denne aktivt har forsøkt å løse betalingsproblemene og redde virksomheten, eksempelvis ved å realisere aktiva for å betale arbeidstakernes lønn eller annen gjeld, ved å permittere arbeidstakere eller ved å gå i forhandlinger med sine kreditorer. Det bør videre ses hen til arbeidsgivers kommunikasjon vedrørende betalingsproblemene overfor arbeidstakerne og om arbeidsgiver har brutt løfter om betaling av lønn. Et åpenbart eksempel på en situasjon som må anses utilbørlig, vil være tilfeller hvor manglende betalingsevne skyldes at arbeidsgiver bevisst har tømt eller tømmer, selskapet for verdier. Videre vil tidsperspektivet være viktig; dess lengre arbeidsgiver bryter mot sine lønnsforpliktelser, dess mindre taler for at det i denne sammenheng er unnskyldelig.

Det at arbeidsgiver ikke bevisst har unnlatt å betale, men uaktsomt har tatt feil med hensyn til rettslige forhold, gjør ikke automatisk at betalingsunnlatelsen ikke skal anses som utilbørlig. Dette kan imidlertid vektlegges som et av flere momenter og bør føre til straffrihet dersom betalingsunnlatelsen gjelder beløp som både objektivt sett og for den arbeidstaker det gjelder er små. Det samme gjelder dersom arbeidsgiver med bakgrunn i uaktsomme feiloppfatninger først ikke betaler korrekt lønn, men foretar korrekt betaling etter dialog med arbeidstaker. Straffrihet er også ellers aktuelt der det er tale om enkeltstående og kortvarige betalingsforsinkelser.

Departementet foreslår etter dette at lønnstyveribestemmelsen formuleres slik at den skal ramme den som utilbørlig og med forsett om en uberettiget vinning misligholder plikt til å yte lønn, feriepenger eller annen godtgjøring som arbeidstaker har rett til etter avtale eller bestemmelse i lov eller forskrift.

Det vil ikke ha betydning hva som er det rettslige grunnlaget for betalingsforpliktelsen; formuleringen likestiller således uttrykkelig lovhjemlede og avtalebaserte forpliktelser. Både individuell avtale og tariffavtale vil omfattes. Lovhjemlede forpliktelser vil i denne sammenheng først og fremst følge av allmenngjøringsforskrifter etter allmenngjøringsloven, men også for eksempel arbeidsgivers plikt til å betale minst 40 prosent overtidstillegg etter arbeidsmiljøloven § 10-6 ellevte ledd eller feriegodtgjøring etter ferieloven vil være omfattet.

Utkastet til lovformulering omfatter ikke bare utbetaling av lønn i snever forstand. Slik departementet ser det, bør all godtgjøring som er forbundet med arbeid som en arbeidstaker har utført for sin arbeidsgiver, være omfattet av bestemmelsen, herunder for eksempel betaling i form av naturalytelser og forskjellige former for ulempetillegg eller utgiftsdekning.

Bestemmelsen vil i prinsippet også omfatte situasjoner der arbeidsgiver foretar trekk i lønn som ikke har hjemmel i arbeidsmiljøloven § 14-15 andre ledd.

Det vil ikke være grunnlag for straff dersom arbeidsgiver har en berettiget grunn til ikke å betale, for eksempel fordi arbeidstaker faktisk ikke har utført det aktuelle arbeidet. I så fall vil ikke vilkåret om at arbeidstaker skal ha rett til lønnsutbetalingen være oppfylt.

Betegnelsen «payback» brukes om tilfeller der arbeidsgiver først utbetaler lønn i samsvar med arbeidsavtale eller tariffavtale, men, mer eller mindre uttrykkelig, krever at arbeidstaker senere skal tilbakebetale deler av lønnen. En slik handlemåte vil formodentlig være motivert av at det utad skal fremstå som om arbeidstaker får lønn i samsvar med de lov- og forskriftsreguleringer som gjelder for arbeidsforholdet, typisk i kraft av en allmenngjøringsforskrift. En annen årsak kan være at lov 15. mai 2008 nr. 35 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her §§ 23 og 24 setter som vilkår for oppholdstillatelse at arbeidstakerens lønns- og arbeidsvilkår ikke er dårligere enn etter gjeldende tariffavtale eller regulativ for bransjen. Departementet legger til grunn at et slikt tilbakebetalingsarrangement i realiteten innebærer at lønnsforpliktelsen ikke, eller bare delvis, overholdes, og at lønnstyveribestemmelsen derfor vil kunne anvendes.

En særskilt situasjon, som det har vært mye fokus på under koronapandemien, er at arbeidsgiver formelt permitterer sine arbeidstakere, men likevel lar dem fortsette å arbeide ulønnet i «permitteringsperioden». Arbeidstakere som i en slik situasjon søker, og mottar, dagpenger under arbeidsledighet, vil etter omstendighetene kunne straffes for trygdemisbruk, ettersom arbeidsledigheten ikke er reell. Arbeidsgiver, som formodentlig er den som initierer en slik misbrukssituasjon, vil etter dagens regler kunne ilegges et medvirkeransvar for arbeidstakers brudd på folketrygdlovens bestemmelser. Dersom permitteringen ikke er reell, vil arbeidsgiver imidlertid være forpliktet til å yte den lønn og annen godtgjøring som er avtalt eller følger av lov eller forskrift. Arbeidsgivers betalingsunnlatelse vil dermed også rammes av gjerningsbeskrivelsen i lønnstyveribestemmelsen. Straffansvaret vil, slik NAV påpeker i sitt høringssvar, også kunne omfatte andre situasjoner der arbeidsgiver bruker en trygdeytelse som et substitutt for ikke å yte avtalt eller lovpålagt lønn. Generelt må det imidlertid forutsettes at arbeidstaker faktisk har utført arbeid for arbeidsgiver i den perioden trygdeytelsen mottas, og at det ikke kan anses å foreligge en reell og klar forståelse partene imellom om at arbeidstakeren ikke skulle ha lønn/full lønn for utført arbeid i denne perioden.

4.5.3 Nærmere om skyldkravet

Departementet foreslo i høringen at skyldkravet burde formuleres på samme måte som for vinningslovbrudd som tyveri, underslag og utpressing, det vil si et krav om forsett om en uberettiget vinning.

Kravet til forsett er regulert i straffeloven § 22, der det heter at forsett foreligger når noen begår en handling som dekker gjerningsbeskrivelsen i et straffebud enten med hensikt, eller med bevissthet om at handlingen sikkert eller mest sannsynlig dekker gjerningsbeskrivelsen, eller holder det for mulig at handlingen dekker gjerningsbeskrivelsen og velger å handle selv om det skulle være tilfellet.

I sin høringsuttalelse tar blant annet LO til orde for at også grovt uaktsomme overtredelser bør rammes. Det vises i denne forbindelse til at det innenfor økonomisk kriminalitet er vanlig med straff for uaktsomme overtredelser, eksempelvis uaktsomt heleri, uaktsom hvitvasking og grovt uaktsomt bedrageri. Det nasjonale statsadvokatembetet og Oslo statsadvokatembeter påpeker at uaktsomhet som skyldkrav vil gjøre det lettere å ramme medvirkere og unngå ansvarspulverisering ansatte i mellom. NHO understreker på den annen side at det er svært viktig at skyldkravet er forsett.

Departementet legger til grunn at en senking av skyldkravet til også å gjelde uaktsomme handlinger, vil gjøre at bestemmelsen vil ramme noe videre enn hva tilfellet vil være ved et krav om forsett. Men som vist til flere ganger tidligere i denne proposisjonen, er departementets formål med lovforslaget om en egen straffebestemmelse om lønnstyveri å ramme arbeidsgivere som bevisst «stjeler» av arbeidstakers lønn eller annen godtgjøring for å berike seg selv.

Departementet mener dette taler for å anvende straffelovens hovedregel om forsett som skyldkrav. At forslaget rammer mislighold av kontraktsforpliktelser taler etter departementets oppfatning for det samme. Departementet foreslår derfor at skyldkravet formuleres som et krav om forsett om en uberettiget vinning.

Forøvrig vil det etter departementets syn ha liten betydning om skyldkravet er uaktsomhet eller forsett, når det gjelder eventuelt fritak fra straffansvar på grunn av rettsuvitenhet. Uvitenhet (villfarelse) om rettsregler fritar ifølge straffeloven § 26 bare for straff hvis uvitenheten er aktsom. Departementet legger i denne forbindelse til grunn som et klart utgangspunkt at arbeidsgivers uvitenhet om sentrale rettsregler av betydning for lønnen, for eksempel om at det gjelder en allmenngjort minstelønn i bransjen eller om rett til overtidsbetaling etter arbeidsmiljøloven, ikke vil anses som aktsom og altså ikke frita for straff. Arbeidsgivers feilaktige oppfatning om mer kompliserte og skjønnsmessige forhold som er avgjørende for lønnsplikten kan derimot, etter en konkret vurdering, anses aktsom og derved straffriende. En feiloppfatning om hva som er avtalt partene i mellom når det gjelder lønn og godtgjøringer bør imidlertid som utgangspunkt ikke anses som aktsom. Arbeidsgiver har et særlig ansvar for å sørge for at det er klart hvilken lønn og hvilke andre godtgjøringer arbeidstaker har rett til i arbeidsforholdet.

Når det gjelder eventuelt medvirkningsansvar, vil departementet vise til at det ved brudd på lovbestemte lønnsplikter etter omstendighetene vil være anledning til å straffe medvirkere etter de underliggende lovbestemmelsene, som har uaktsomhet som skyldkrav. Forøvrig vil medvirkning kunne straffes etter straffeloven § 15, se punkt 4.5.7.

4.5.4 Straffesubjekt

Med bakgrunn i at bestemmelsen ble foreslått inntatt i arbeidsmiljøloven, tok departementet i høringen utgangspunkt i at de primære ansvarssubjektene bør være de samme som etter arbeidsmiljølovens øvrige straffebestemmelser. Arbeidsmiljøloven § 19-1 angir «innehaver av virksomhet, arbeidsgiver eller den som i arbeidsgivers sted leder virksomheten» som straffesubjekt.

Når bestemmelsen nå foreslås plassert i straffeloven, mener departementet at straffesubjektet bør være nøytralt og knyttet opp mot gjerningsbeskrivelsen, slik som for straffelovens øvrige bestemmelser, det vil si at subjektet angis som «Den som ikke overholder plikt til å yte lønn, feriepenger eller annen godtgjøring». Departementet legger til grunn at dette i praksis vil innebære samme avgrensing som følger av arbeidsgiverdefinisjonen etter arbeidsmiljøloven § 1-8 andre ledd, ettersom betalingsforpliktelsen for den type ytelse som det her er snakk om påligger arbeidsgiver.

4.5.5 Strafferamme

Det foreslås at strafferammen i utgangspunktet bør være som for tyveri, det vil si bot eller fengsel i inntil to år.

Politidirektoratet påpeker at det ikke vil være hjemmel for skjulte tvangsmidler med foreslått strafferamme. Vedrørende adgangen til bruk av skjulte tvangsmidler vil departementet påpeke at strafferammekravet er seks måneders fengsel eller mer for bruk av skjult kameraovervåking på offentlig sted, hemmelig beslag og utleveringspålegg, jf. straffeprosessloven §§ 202 a, 208 a og 210 a. Disse tvangsmidlene vil altså være tilgjengelig ved skjellig grunn til mistanke om lønnstyveri. Ved teknisk sporing på objekt, fremtidig utleveringspålegg og kontroll av kommunikasjonsanlegg, er strafferammekravet fem års fengsel eller mer, jf. §§ 202 b, 210 b og 216 b. For grovt lønnstyveri foreslås en strafferamme på seks år, jf. punkt 4.5.6. Disse tvangsmidlene vil altså være tilgjengelige ved skjellig grunn til mistanke om slik overtredelse.

Strafferammen for lønnstyveri og grovt lønnstyveri ville måtte økes til henholdsvis fem og ti år for å gi hjemmel for bruk av flere skjulte tvangsmidler, noe som etter departementets syn ikke ville være hensiktsmessig. Det vises videre til Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) punkt 11.3.4 der det gis uttrykk for at strafferammer som et utgangspunkt ikke skal fastsettes med henblikk på å gi adgang til bruk av straffeprosessuelle tvangs- og etterforskingsmidler.

4.5.6 Grovt lønnstyveri

Grovt tyveri kan i medhold av straffeloven § 322 straffes med bot eller fengsel inntil seks år. Bestemmelsen angir visse momenter som særlig skal vektlegges ved vurderingen av om tyveriet skal anses som grovt. Straffeloven § 325 er bygd opp på samme måte for så vidt gjelder grovt underslag, og med samme strafferamme som for grovt tyveri.

Etter mønster av straffebestemmelsene om grovt tyveri og grovt underslag, foreslår departementet at det også for lønnstyveri bør være en høyere strafferamme ved grov overtredelse. Som for nevnte bestemmelser, bør det etter departementets oppfatning angis spesifikke momenter som skal vektlegges ved avgjørelsen av om lønnstyveriet er grovt. Konkret foreslo departementet i høringen at det skulle fremgå av bestemmelsen at det i den forbindelse særlig skal legges vekt på om «overtredelsen gjelder en betydelig verdi, om den har et systematisk eller organisert preg eller om den av andre grunner er særlig skadelig.»

Ved vurderingen av om overtredelsen gjelder en «betydelig verdi» bør det etter departementets oppfatning tas utgangspunkt i en objektiv målestokk, og det bør ses hen til hva som regnes som en betydelig verdi for vinningslovbrudd som tyverier, underslag og utpressing. Med bakgrunn i Høyesteretts avgjørelse i Rt. 2006 s. 853 vedrørende bestemmelsen om grovt underslag, er det i juridisk litteratur således lagt til grunn at det i dag minst bør gjelde en grense på kr 100 000 for at disse vinningslovbruddene skal regnes som grove. Departementet legger til grunn at lønnstyverisituasjoner ofte vil kjennetegnes av at arbeidsgiver gjentakende unndrar lønnsmidler fra flere eller alle sine ansatte. Etter departementets oppfatning bør verdien av det som tas fra arbeidstakerne i slike tilfeller kunne vurderes samlet. Slike situasjoner er også et eksempel på at overtredelsene må anses å ha et systematisk preg. Ved vurderingen av om overtredelsen har et «systematisk eller organisert preg» bør det for øvrig særlig legges vekt på hvor komplekst og profesjonelt det kriminelle forholdet i sin helhet fremstår. Endelig bør det i vurderingen av om overtredelsen er grov, kunne tas hensyn til hvor skadelig arbeidsgivers handling konkret fremstår.

At arbeidsgivers handlemåte rammer en større krets av personer bør i denne sammenheng alltid kunne vektlegges. Etter departementets oppfatning bør det imidlertid også kunne tas hensyn til at lønnstyveriet har særlig vidtgående økonomiske og personlige konsekvenser for den enkelte arbeidstaker, altså selv om det objektivt sett ikke har en betydelig verdi.

Kripos foreslår at siste del av punktet om grov overtredelse endres til at det særlig skal legges vekt på om overtredelsen «av andre grunner er særlig krenkende eller samfunnsskadelig». Departementet er enig i at disse begrepene er godt egnet til å formidle at både særlig vidtgående økonomiske og personlige konsekvenser for arbeidstakeren og særlig uheldige konsekvenser for samfunnet bør vektlegges. Ordlyden foreslås derfor endret i tråd med Kripos’ forslag.

Departementet foreslår at strafferammen for grovt lønnstyveri legges på samme nivå som for straffelovens bestemmelser om grovt tyveri/ underslag. Det innebærer at grovt lønnstyveri skal kunne straffes med bot eller fengsel i inntil seks år.

4.5.7 Medvirkning

Straffeloven § 15 fastsetter at et straffebud også rammer den som medvirker til overtredelsen, når ikke annet er bestemt. Etter departementets syn er det ikke behov for å fastsette unntak. Departementet mener således at medvirkning til lønnstyveri også bør kunne straffes. Medvirkere til lønnstyveri vil kunne finnes utenfor virksomheten eller det kan være ansatte hos arbeidsgiver. Departementet utelukker således ikke at det etter omstendighetene vil kunne være grunnlag for å gjøre et medvirkeransvar gjeldende for arbeidstakere som bistår sin arbeidsgiver i lovbruddet. Det legges imidlertid til grunn at det i praksis ikke vil være aktuelt å straffeforfølge arbeidstaker som blir direkte utsatt for lønnstyveriet, selv om denne faktisk bidrar ved gjennomføring av handlingen, som ved et «payback-arrangement».