Del 1
Forskningsetikk

3 Om forskningsetikk

3.1 Hva er forskningsetikk?

Forskningsetikkens formål er å bevisstgjøre forskerne selv og samfunnet generelt om de etiske problemstillinger som oppstår som følge av moderne forskning, knyttet både til resultatene av forskning og forskning som prosess.

Forskningsetikk omfatter etiske aspekter ved forskerrollen og utøvelsen av forskningsarbeidet. Begrepet omfatter mye: Det handler om lover og regelverk og om bevisst uredelighet og juks. Men det handler kanskje like mye om holdninger, kultur og om god vitenskapelig praksis.

Her omtales innledningsvis kort noen sentrale spørsmål i forskningsetikken. Deretter lister vi opp stikkordsmessig noen områder det er viktig at alle som er involvert i forskning, retter oppmerksomhet mot1.

Gjennom forskning søker vi sannhet og innsikt. Forskning gir oss kunnskap, teknologi og nye muligheter både til å løse, og noen ganger skape, problemer. Spørsmål knyttet til forsvarsindustri kan være et eksempel. Problemstillinger knyttet til legemidler kan være et annet (jf. f.eks. spørsmål om bivirkninger). I Norge er spørsmål knyttet til oljeproduksjon aktuelle. Høy kvalitet og spektakulære nyvinninger i petroleumsrelevant forskning har satt oss i stand til å utvinne olje fra stadig vanskeligere tilgjengelige reservoarer. Dette har bidratt til økt levestandard ikke bare for oss, men også for folk i andre deler av verden med store udekkede energibehov. Samtidig levner klimaforskningen liten tvil om det fossile brenselets bidrag til den globale oppvarmingen og om de omfattende effektene denne vil gi. Eksempelet illustrerer hvordan konflikten mellom et legitimt hensyn til arbeidsplasser og verdiskaping på den ene siden og behovet for å ivareta klimaet på den andre utgjør et dilemma som også krever forskningsetisk refleksjon.

Ny erkjennelse har verdi i seg selv, og god kunnskapsberedskap er en forutsetning for vår evne til å møte uforutsette utfordringer. Forskning bidrar til konkrete løsninger av kjente problemer og til nye og bedre varer og tjenester, og forskningens kanskje viktigste virkning følger av den forskningsbaserte utdanningen. Men ettersom forskning ikke befinner seg i en egen sfære adskilt fra den øvrige verden, gjenspeiler den kompleksiteten i verden selv. Fordi forskning verken er iboende god eller ond, og har både intenderte og uintenderte konsekvenser, er det viktig med et sterkt, demokratisk engasjement og en aktiv, offentlig debatt om forskningsinvesteringer, forskningsresultater og ikke minst om forskningsetikk.

Vitenskapen har et eget verdigrunnlag. En sentral, vitenskapelig verdi for forskere er å ikke la politiske interesser påvirke metode og resultater. Fakta vurderes etter sannhetsgehalten, og forskerne bruker forskjellige og fagspesifikke metoder til dette. Teorier vurderes etter hvor godt de forklarer data ut fra rekkevidde, overbevisningskraft og enkelhet. For å bevare tilliten til forskning er det viktig å hegne om de vitenskapelige verdiene gjennom dertil egnet organisering og finansiering av forskning.

Vitenskapen har også egne skrevne og uskrevne regler for etisk ansvarlig forskeradferd. Når enkeltforskere bryter reglene for god forskningspraksis, gir det konsekvenser langt ut over dem selv. Når forskningen settes i vanry, blir veien til de gode beslutningene lenger, både nasjonalt og internasjonalt. Dette er langt fra trivielle spørsmål. Forskningen er avhengig av legitimitet og godt omdømme. Tilliten til forskerne og forskningen må beskyttes og opprettholdes, dersom forskningen skal kunne fungere som en reell premissleverandør i et demokrati.

Legitimitet kan knyttes både til enkeltforskere og til vitenskap generelt. På et overordnet nivå vil det alltid være enkelte fagfelt som skaper større debatt enn andre. Det kan være fordi det er nye fagfelt der vi ennå har begrenset erfaring, for eksempel fagfelt i skjæringspunktet mellom etablerte disipliner. Andre fagfelt er i sin natur mer kontroversielle. Ulike deler av bioteknologien, ikke minst syntetisk biologi, kommer så tett inn på selve livet at den etiske årvåkenheten bør være ekstra skjerpet. Nanoteknologi og forskning som er relevant for militære formål, gir andre forskningsetiske utfordringer. Store datamengder (big data) gir forskningen både nye muligheter og nye dilemmaer.

Noen forskningsetiske rammer kan lett lovfestes og reguleres. Andre spørsmål må nødvendigvis være en del av den løpende diskusjon og samfunnsdebatt. Er det noen problemstillinger vi ikke skal forske på? Er det land vi ikke skal ha forskningssamarbeid med? Hvilke føringer gir kravet om å følge føre-var-prinsippet og det å bidra til bærekraftig utvikling? Og hvordan fremmer vi den informerte, offentlige diskusjon, der man også retter søkelyset mot forskningsresultater som ikke nødvendigvis støtter eget ståsted?

Forskning kan betraktes fra mange ståsteder, og ulike interessegrupper tillegger bestemte forhold ulik vekt. De generelle forskningsetiske retningslinjene utarbeidet av de nasjonale forskningsetiske komiteene baserer seg på fire overordnede prinsipper. I tillegg til respekt for personer som deltar i forskningen og krav til forskerens integritet, omfatter de rettferdighet og det å ha det gode som mål for forskningen.

Rettferdighet er et vidt begrep som rommer en rekke forhold. Det kan gjelde tilgang til forskningsdata og dermed forskningsmuligheter for forskere fra fattigere land eller tilgang til resultater av forskningen, som f.eks. medisiner, teknologi eller annen kunnskap. Valg av forskningsfelt og problemstillinger er også knyttet til rettferdighet, og spørsmålet om hvem forskningen gagner vil alltid være etisk relevant. Dyrs rettigheter har også blitt inkludert i rettferdighetsbegrepet.

Det å ha det gode som mål for forskningen er en annen viktig rettesnor. En uttømmende definisjon av «det gode» vil det neppe være mulig å enes om. Gjennom internasjonale konvensjoner om menneskerettigheter, prinsipper for bærekraftig utvikling og respekt for miljøet, forpliktelse og ønske om å bidra til fred og demokratisk utvikling, har vi likevel solide elementer å bygge på. I samme rekke kommer prinsippet om å bidra til større global rettferdighet gjennom formidling av kunnskap. Globalisering av kunnskap faller i vår tid sammen med globalisering av utfordringene. En rettferdig fordeling som tidligere lettest kunne begrunnes gjennom solidaritet med mindre privilegerte, kan i minst like stor grad vise seg å gagne oss.

Selv med en forskningsetisk løype kvistet med gode prinsipper, er det noen som trår ut i «den etiske løssnøen». Mange peker på økt konkurranse om forskningsmidler, publiseringspress og korte tidshorisonter som grunner til å skjerpe oppmerksomheten om forskningsetikken. En lengre og hardere konkurransefase fram mot stillinger ved de mest attraktive institusjonene kan bidra til at ønsket om å publisere mye og raskt setter de etiske vurderingene under press hos enkelte. Andre har påpekt at økt internasjonalisering innebærer at ulike regelverk møtes og at grenseoppgangene blir mer uklare. Internasjonalisering, koblet med sterke krav om vitenskapelig eksellens, er uomtvistelig konkurransedrivende. Alle ansvarlige forskningsaktører må derfor være seg bevisst at systemer for merittering og premiering har en sammenheng med hva slags aktiviteter som stimuleres og hva slags kunnskap som utvikles. Forebyggende virksomhet, holdningsarbeid og utvikling av en sunn forskningskultur er et sentralt ansvarsområde for forskningsinstitusjonene.

Områder det er viktig å rette oppmerksomhet mot

Datainnhenting, datahåndtering, deling av data og dataeierskap

Det er viktig at forskere og forskningsinstitusjoner har kunnskap om anerkjent praksis for å innhente, velge, analysere, lagre, arkivere, publisere og dele forskningsdata. Alle forskningsaktører må kjenne til regler for taushetsplikt og personvern og reguleringer av dataeierskap, inkludert regler om immaterielle rettigheter og opphavsrett. Sikker oppbevaring av data, sammen med tilgang til data (så åpen som mulig, så lukket som nødvendig), er viktige trekk ved ansvarlig forskning. Store datamengder gir nye forskningsmuligheter, men krever også fornyet etisk refleksjon over spørsmål som informert samtykke, personvern o.l.

Publiseringspraksis og ansvarlig forfatterskap

Publisering av resultater er en sentral del av forskningsvirksomheten. Det er viktig å være oppmerksom på etiske problemstillinger knyttet til samarbeid og publisering. Kunnskap om normer og regler for medforfatterskap og god henvisningsskikk er viktig, slik at forskningsaktørene vet hvilket ansvar de har overfor eventuelle forskningsdeltakere og overfor forskerfellesskapet. Forskjellige vitenskaper og fagfelt kan ha ulike publiseringstradisjoner og ulike særtrekk når det gjelder utvikling av kunnskap og faglig diskusjon. Felles for alle gjelder imidlertid behovet for å kreditere andres og eget tidligere arbeid når man bygger ny kunnskap og nye resonnementer på dette.

Manglende publisering er et område som i den senere tid har fått økt oppmerksomhet. Slik ikke-publisering kan blant annet skyldes at resultatene oppfattes som uønskede av forskerne, ved at de er i strid med tidligere funn og hypoteser. Det kan også være vanskelig å få publisert negative funn, for eksempel at en gitt medisin ikke hadde påviselig effekt. Det at negative funn dermed underrapporteres, gir et skjevt bilde og forståelse av et fagfelt.

Fagfellevurdering

Fagfellevurderingen er en av grunnpilarene i forskning. God forståelse av fagfellevurderingens formål, kunnskap om habilitet og samvittighetsfull omgang med andre forskeres artikkel- eller bokutkast, finansieringssøknader eller vitenskapelige produksjon ved stillingsutlysninger, er vesentlige bestanddeler i ansvarlig forskningsadferd. Det er viktig å være klar over at ubevisste holdninger og forventninger (f.eks. knyttet til kjønn eller til gjennomsnittsmål for hvor hyppig artiklene i et tidsskrift blir sitert, såkalt impact factor) kan spille inn på vurderingen av forskningskvalitet. Fagfellevurdering er likevel den beste vurderingsformen vi har i dag. Alle må anstrenge seg for å redusere utilsiktet diskriminering eller favorisering i forbindelse med kvalitetsvurderinger.

Samarbeid

Digitalisering har muliggjort samarbeid på tvers av fag, institusjoner og landegrenser i en annen skala enn tidligere. Det er viktig å reflektere over etiske problemstillinger som kan oppstå i slike tverrfaglige, tverrinstitusjonelle og tverrkulturelle samarbeid og dele erfaringer og god praksis for å lykkes med gjensidig berikende forskningssamarbeid.

Forskere i ekspertroller

Det kan være hensiktsmessig å skille mellom forskere i forskerrollen, dvs. når de innhenter data, analyserer dem, publiserer resultatene, søker forskningsfinansiering osv., og forskere i ekspertrollen, dvs. når de anvender spesialisert kunnskap og kompetanse direkte med tanke på politisk-praktiske beslutninger, f.eks. ved å sitte i et norsk offentlig utvalg eller delta i bestemte faser av oppdragsforskning. I slike sammenhenger blir forskere ofte bedt om å informere og om å utrede mulige handlingsalternativer, eller, i en del tilfeller, om å gi konkrete råd. Det er viktig at både forskere, institusjonsledere og oppdragsgivere reflekterer over etiske problemstillinger som kan oppstå i forbindelse med de forskjellige rollene forskere kan ha.

Veileder- og mentorforhold

Både veiledere og deres overordnede ledere har et ansvar for å avklare roller i veileder- og mentorforhold for å unngå uheldige avhengighetsforhold, slik at det ikke oppstår unødvendige konflikter. Dette gjelder enten forholdet er et formalisert veileder-student/ stipendiat-forhold eller et mentorforhold etter oppnådd doktorgrad. Viktige problemstillinger når det gjelder ansvarlig adferd dreier seg om faren for utilbørlig utnytting av forholdet mellom veileder og den som veiledes og spørsmål om samarbeid og konkurranse.

Forskning på mennesker

Det er en rekke etiske hensyn som må tas når man forsker på mennesker, som f.eks. hensynet til risiko og fordeler for deltakerne, informert samtykke, utsatte og sårbare befolkningsgrupper, taushetsplikt m.m. En rekke forhold er regulert gjennom lov. Dette er først og fremst personopplysningsloven og helseforskningsloven, i tillegg til helseregisterloven, biobankloven, bioteknologiloven, folkehelseloven, helsepersonelloven, kommunehelsetjenesteloven, spesialisthelsetjenesteloven og statistikkloven.

Dyrevelferd

Kunnskap om etiske prinsipper for behandling av dyr og kjennskap til lover og reguleringer av dyrevelferd er nødvendig for å bedrive etisk forsvarlig forskning på dyr.

Risikofylt forskning

Behovet for sikkerhet må vies tilstrekkelig oppmerksomhet, og forskningen må være trygg både for forskere, for forskningsdeltakere og for miljøet. Forskere som bruker materialer som kan være farlige, må innhente nødvendige tillatelser, få nødvendig opplæring, følge krav om inspeksjon og sertifisering, behandle materialet på forsvarlig måte, overholde sikkerhetsrutiner og sørge for trygg deponering av farlig avfall.

Føre-var-prinsippet

Alle forskere må være kjent med føre-var-prinsippet. FNs verdenskommisjon for etikk i vitenskap og teknologi (COMEST) formulerte prinsippet slik i 2005: «Når menneskelig aktivitet kan føre til moralsk uakseptabel skade som er vitenskapelig sannsynlig, men usikker, skal tiltak gjøres for å unngå eller minske skaden. Moralsk uakseptabel skade vil si skade på mennesker eller miljø som truer menneskers liv eller helse, eller er alvorlig og i praksis uopprettelig, eller er urettferdig mot nålevende og framtidige generasjoner, eller utøves uten tilstrekkelig hensyn til rettighetene til de som rammes.»2

Interessekonflikter og konflikter knyttet til samarbeidsforpliktelser

Forskere, som andre, opplever jevnlig at legitime interesser kan komme i konflikt med hverandre og at de må navigere i krysspresset mellom slike interesser. Av og til kan slike interessekonflikter anta dimensjoner eller karakter ut over hva som allment anerkjennes som legitimt. Det kan dreie seg om utilbørlig, økonomisk press eller uredelig adferd i næringsrelaterte spørsmål, konflikter i forbindelse med samarbeid og publisering, eller i forbindelse med fordeling av tid og forpliktelser mellom samarbeidspartnere, veiledere og dem som veiledes. Ansvarlig forskeradferd fordrer at folk forstår hva interessekonflikter er, og at de er kjent med hvordan de kan innhente bistand og håndtere slike konflikter dersom de oppfatter at grensene for etisk ansvarlig adferd er truet.

3.2 Hvorfor er forskningsetikk viktig?

Arbeidet med forskningsetikk har vært viet stor oppmerksomhet i Norge, gjennom et system med nasjonale og regionale forskningsetiske komiteer, tydelige krav i det nasjonale kvalifikasjonsrammeverket for høyere utdanning og gode tradisjoner i utdanning og forskning.

Forskningsetisk refleksjon gir forskningen legitimitet. Det bidrar til kvalitetssikring av forskningen og forskningens resultater. Forskningsetikk er en del av forskningen – en integrert og nødvendig del av all forskningsvirksomhet. Forskningsetisk refleksjon – blant forskere og forskningsinstitusjoner – er knyttet til forskningens frihet. Samfunnet vil være mindre tilbøyelig til direkte kontroll og styring jo høyere tillit en har til at forskere og forskningsinstitusjoner har vilje og evne til forskningsetisk refleksjon og til å la refleksjonen influere på adferd i forskning.

Etikk og samfunnsansvar i forskning er et stort og sammensatt saksområde. Forskningsetikk handler blant annet om normer for god forskeradferd, integritet i forskningen, redelighet og god vitenskapelig praksis. Det handler også om etiske normer som ivaretar hensynet til enkeltpersoner og samfunn, herunder hvilke temaer det forskes på, hvilke metoder som brukes, personvern etc. Tradisjonelt har det vært lagt vekt på at forskningsetikken og forskningens samfunnsansvar i stor grad styres av forskningens interne normer og utvikles gjennom åpne diskusjoner i forskersamfunnet. Uavhengighet av utenforliggende interesser har vært forskningens fortrinn. I vår tid er oppmerksomheten i større grad rettet mot betydningen av at forskning og innovasjon er et resultat av en prosess med mange aktører med til dels svært ulike interesser, herunder økonomiske og politiske interesser av alle avskygninger. Dette har implikasjoner for utvikling av normer for god forskningsskikk.

Forskning som ikke skjer i henhold til anerkjente forskningsetiske normer, svekker forskningens kvalitet og dermed forskningens og vitenskapens troverdighet som grunnlag for utdanning, formidling og nyskaping. Forskningsetikken kan bidra til bedre forskning, til å regulere forholdet mellom forskere og til at forskningen foregår i tråd med samfunnets forventninger og krav. God forskningsetisk praksis vil bidra til økt tillit til forskningsresultatet, enkeltforskere og forskersamfunnet generelt. Samfunnets tillit til forskerne og deres resultater er en forutsetning for bruk av resultatene, for bevilgninger til forskning og trolig også til rekruttering av nye forskere.

Departementet mener det er viktig at institusjonene retter oppmerksomhet mot all forskning som ikke skjer i henhold til anerkjente forskningsetiske normer, ikke bare de mest alvorlige tilfellene. Det kan være vanskelig for en institusjon å sikre seg fullt ut mot det fåtall av forskere som med hensikt bryter normene. Det hevdes at det er en rekke små og store avvik fra forskningsetiske normer i dagens forskning som ikke blir kjent. Det er ikke grunnlag for å tro at faren for uredelighet i norsk forskning er redusert i forhold til tidligere. Vi har heller ikke grunnlag for å tro at det står dårligere til med forskningsetikken i dag enn tidligere. Men det må arbeides aktivt og kontinuerlig. Den betydelige veksten i antall forskere og forskningsaktivitet gjør at forskningsetikkarbeidet må styrkes.

Forarbeidene til nåværende forskningsetikklov kapittel 3.2 beskrev utfordringen for forskningen og forskningsetikken generelt med å definere egne grenser og eget virkeområde. Det kan til tider være flytende overganger mellom forskning, utredning og mer konsulentrettede oppdrag. Alle tre aktiviteter er en form for kunnskapsproduksjon, men de kan ha forskjellige formål, frihetsgrad, kvalitetssikring og distribusjonsmønstre som gjør at det stilles forskjellige forventninger til dem og som gjør at de må behandles forskjellig. Det er ikke uvanlig at forskere og forskningsinstitusjoner driver med både forskning, utredninger og konsulentoppdrag, og det kan da bli vanskelig å skille den ene aktiviteten fra den andre. Dette er en like aktuell problemstilling i dag. Høy bevissthet knyttet til ulike roller er avgjørende, både for forskningen, for institusjonene og for de enkelte forskere.

3.3 Forskningsetiske retningslinjer

3.3.1 Innledning

Forskningsetikken har blitt utviklet over tid gjennom skrevne og uskrevne normer for hva god vitenskapelig praksis innebærer. Normene er formet av institusjonene og forskersamfunnet selv og er et område som er basert på selvregulering. Forskning er avhengig av profesjoners selvforvaltning. Dette skjer blant annet ved at forskersamfunnet utarbeider forskningsetiske retningslinjer, i samspill med internasjonale normer og konvensjoner, lovgivning og tilsynsordninger.

I Norge utarbeides nasjonale forskningsetiske retningslinjer av De nasjonale forskningsetiske komiteene (FEK). Retningslinjene skal gi forskere og forskersamfunnet kunnskap om anerkjente forskningsetiske normer. De er rådgivende og skal bidra til å utvikle forskningsetisk skjønn og refleksjon, avklare etiske dilemmaer og fremme god vitenskapelig praksis. De skal også bidra til å forebygge uredelighet. Retningslinjene tilbyr forskere redskaper for å kunne håndtere forskningsetiske spørsmål og dilemmaer. Retningslinjene skal benyttes både av enkeltforskere og institusjoner. De er også viktige for andre aktører innen forskning, blant annet forskningsfinansierende instanser.

Retningslinjene er et verktøy både for forskerne selv og de som leder og administrerer forskningsarbeidet ved institusjonen. Det er derfor viktig at de er brukervennlige, er i samsvar med forskningsetikkloven med tilhørende forskrift, og at de tar høyde for et økende samarbeid mellom forskningsinstitusjoner av ulike typer, tverrfaglig forskning og ikke minst internasjonalt samarbeid. Det kan også være behov for å se på samarbeid med aktører som pasienter/brukere og næringslivet.

De nasjonale retningslinjene vil langt på vei være en kodifisering av hva som er gjeldende anerkjente forskningsetiske normer, som lovens formålsparagraf viser til. Departementet legger til grunn at forskningsinstitusjonene baserer sitt arbeid på internasjonale forskningsetiske retningslinjer, konvensjoner mv. og retningslinjer som er utarbeidet av de nasjonale forskningsetiske komiteene. En del institusjoner har i tillegg egne retningslinjer som utfyller og supplerer de nasjonale og internasjonale, for eksempel på et spesielt fagområde. Slike retningslinjer må være innenfor anerkjente forskningsetiske normer, det vil si normene slik de går fram av de til enhver tid gjeldende nasjonale og internasjonale retningslinjer. Institusjonenes egne retningslinjer vil dessuten ofte ha andre målgrupper, for eksempel masterstudenter. Et eksempel på spesialiserte, lokale retningslinjer er Politihøgskolens forskningsetiske veileder, som er definert som et supplement til forskningsetiske retningslinjer for samfunnsvitenskap, humaniora, juss og teologi, utgitt av den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH).

En stadig større del av retningslinjene og veilederne fra FEK foreligger på engelsk. Dette er viktig i en tid der forskningen blir stadig mer internasjonal.

3.3.2 Generelle forskningsetiske retningslinjer

De nasjonale forskningsetiske komiteene (FEK) utarbeidet i 2014 generelle forskningsetiske retningslinjer.Disse retningslinjene erstatter ikke de fagspesifikke, men er ment å være en inngangsport til forskningsetiske prinsipper og hensyn, også for instanser og personer som ikke selv er forskere. De generelle retningslinjene bygger på fire prinsipper:

Respekt. Personer som deltar i forskning, som informanter eller på annen måte, skal behandles med respekt.

Gode konsekvenser. Som forsker skal man etterstrebe at ens aktivitet har gode konsekvenser, og at mulige uheldige konsekvenser er akseptable.

Rettferdighet. Ethvert forskningsprosjekt skal være rettferdig utformet og utført.

Integritet. Forskeren plikter å følge anerkjente normer og å opptre ansvarlig, åpent og ærlig overfor kolleger og offentlighet.

De generelle forskningsetiske retningslinjene inneholder videre 14 punkter som utdyper blant annet at forskningsaktivitet er streben etter ny kunnskap med kritisk og systematisk etterprøvning og fagfellevurdering, og at ærlighet, åpenhet, dokumenterbarhet og systematikk er grunnleggende forutsetninger. Forskningsinstitusjoner skal bidra til å sikre forskerens frihet i valg av tema og metode, i gjennomføring av forskningen og ved publisering av resultatene. Institusjonene har ansvaret for å sikre etterlevelse av god vitenskapelig praksis og for å etablere mekanismer for håndtering av mistanke om brudd på forskningsetiske normer. Videre inneholder de generelle retningslinjene punkter om kvalitet i forskningsarbeidet, frivillighet for forskningsdeltakerne, habilitet, at forskere har et ansvar for redelighet i sitt arbeid, og god henvisningsskikk. Det blir også vist til at forskningsresultater som hovedregel skal gjøres tilgjengelige, til samfunnsansvar og til globalt ansvar.

3.3.3 Fagspesifikke retningslinjer

Fagspesifikke retningslinjer er veiledende for forskere på de ulike fagområdene og er utviklet for å tilby forskere på ulike områder grunnlag for relevante refleksjoner som gjør dem i stand til å håndtere forskningsetiske spørsmål og dilemmaer. Retningslinjene overlapper og utfyller hverandre og er ikke gjensidig utelukkende. Noen av de etiske normene er også nedfelt som lovregler, slik at lovregulering og forskningsetiske retningslinjer overlapper hverandre. Et viktig eksempel er regler om personvern, som vi både finner i forskningsetiske retningslinjer og i personopplysningslovgivningen. Rammene for lovgivningen og for de forskningsetiske retningslinjene vil ofte være noe ulike, noe som også kan innebære ulike regler, ulike avveininger osv.

Den nasjonale forskningsetiske komité for naturvitenskap og teknologi (NENT) har utarbeidet forskningsetiske retningslinjer for naturvitenskap og teknologi. Retningslinjene ble utarbeidet i 2007 og sist revidert i 2016. Retningslinjene supplerer eksisterende, internasjonale forskningsetiske retningslinjer. I tillegg arbeider NENT med etiske retningslinjer for forskning på dyr.

Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH) har utarbeidet forskningsetiske retningslinjer for samfunnsvitenskap, humaniora, juss og teologi, sist revidert i 2016. NESH har også utgitt etiske retningslinjer for forskning på Internett, sist oppdatert i 2014. Skjelettutvalget gav i 2013 ut etiske retningslinjer for forskning på menneskelige levninger, og det arbeides med en veileder for forskning og forvaltning av denne type forskning.

Medisinsk og helsefaglig forskning er et område preget av mange internasjonale retningslinjer, særlig viktig er Helsinkideklarasjonen og Vancouverkonvensjonen, se kapittel 3.3.4. Nasjonalt reguleres denne forskningen av en egen lov: lov om medisinsk og helsefaglig forskning (helseforskningsloven) av 20. juni 2008 nr. 44.

Den nasjonale forskningsetiske komité for medisin og helsefag (NEM) har utarbeidet spesialiserte retningslinjer og veiledere:

• Retningslinjer for bruk av genetiske undersøkelsen av mennesker i medisinsk og helsefaglig forskning (2016)

• Veiledning for forskningsetisk og vitenskapelig vurdering av kvalitative forskningsprosjekt innen medisin og helsefag (2009)

• Betaling til deltakere i medisinsk eller helsefaglig forskning (2009)

• Retningslinjer for vurdering av post-marketing studier (2005)

• Retningslinjer for inklusjon av voksne personer med manglende eller redusert samtykkekompetanse i helsefaglig forskning (2005)

• Retningslinjer for inklusjon av kvinner i medisinsk forskning – Kjønn som variabel i all medisinsk forskning (2001)

3.3.4 Internasjonal regulering

Det er en rekke internasjonale regelverk, konvensjoner, retningslinjer mv. som er viktige for forskningsetikken. Dette gjelder i særlig grad for helseforskningen.

Helsinkideklarasjonen om etiske prinsipper for medisinsk forskning er den mest sentrale profesjonsnormen for medisinsk forskning – både i Norge og internasjonalt. Helsinkideklarasjonen omfatter etiske prinsipper for medisinsk forskning på mennesker og er utarbeidet av Verdens legeforening. Den er ikke juridisk bindende, men er innarbeidet og bredt akseptert både av helseforskere og av nasjonale myndigheter.

Vancouverkonvensjonen setter krav som medisinske tidsskrifter bruker ved publisering av vitenskapelige artikler, og er utarbeidet av International Committee of Medical Journal Editors. De fleste medisinske tidsskrifter bruker nå Vancouverkonvensjonens retningslinjer for publisering av vitenskapelige artikler. Konvensjonen gir både praktiske og etiske retningslinjer for forfattere. Blant annet må Helsinkideklarasjonen være fulgt, og forskningsprosjektet må være tilrådd av en uavhengig etisk komité.

Europarådets konvensjon om menneskerettigheter og biomedisin (biomedisinkonvensjonen, også kalt Oviedokonvensjonen) er den første folkerettslige konvensjon som er særskilt innrettet mot å ivareta individets rettigheter i forbindelse med biomedisinsk behandling og forskning. Den skal sikre at vitenskapelige og medisinske framskritt ikke går på bekostning av menneskerettighetene. Det er utformet en tilleggsprotokoll om biomedisinsk forskning.

Vi ser en utvikling internasjonalt mot økt oppmerksomhet på forskningskvalitet og forskningsetikk. EU er opptatt av forskningsetikk og samfunnsansvar. Internasjonalt settes samfunnsansvarlig forskning og innovasjon (Responsible Research and Innovation, RRI) på dagsordenen, ikke minst i EU. Det er laget policydokumenter og anbefalinger som EU-medlemslandene blir oppfordret til å følge.

4 Ansvaret for forskningsetikk

4.1 Forskerne

Forskningsetikk dreier seg i stor grad om hvordan forskere skal eller bør opptre. Forskning foregår under betydelig grad av frihet og tillit og innebærer dermed også en betydelig grad av personlig ansvar for den enkelte forsker. Det er den enkelte forskers selvstendige ansvar å gjennomføre sin forskning i samsvar med anerkjente vitenskapelige og forskningsetiske normer. Dette krever en høy grad av bevissthet om etiske aspekter ved forskningen.

Ansvaret framgår implisitt av dagens forskningsetikklov, blant annet ved at det er forskere og deres arbeid som kan og skal granskes ved mistanke om vitenskapelig uredelighet. Det kan derfor sies at det også i dag foreligger en aktsomhetsplikt for forskere ved planlegging, gjennomføring og rapportering av et forskningsprosjekt.

Forskeres akademiske frihet er et grunnleggende prinsipp i forskningen og en viktig betingelse for å sikre uavhengig og pålitelig forskning. Akademisk frihet ble lovfestet i universitets- og høyskoleloven § 1-5 i 2008. Rett til å velge emne, definere problemstilling og fastsette metode er, sammen med retten til å offentliggjøre resultater, kjernen i den individuelle akademiske friheten. Med den akademiske friheten følger det også et ansvar.

Akademisk frihet for forskere ved forskningsinstitutter som har statlig basisbevilgning er regulert i retningslinjene for basisfinansieringen. Universitets- og høyskoleloven § 1-5 første ledd legger et ansvar for blant annet vitenskapelige og etiske prinsipper på institusjonene. Forskningsvirksomheten skal følge god praksis slik den framkommer i nasjonale og internasjonale forskningsetiske prinsipper. Ansvaret for god forskningsetikk må også gjelde for den enkelte forsker i dennes arbeid.

Forskning må skje med høy faglig integritet. Forskere kan oppleve at legitime interesser kommer i konflikt med hverandre. Som tidligere nevnt kan slike interessekonflikter noen ganger anta dimensjoner eller karakter ut over hva som allment anerkjennes som legitimt. Det kan dreie seg om utilbørlig økonomisk press eller uredelig adferd i næringsrelaterte spørsmål, konflikter i forbindelse med samarbeid og publisering, eller i forbindelse med fordeling av tid og forpliktelser mellom samarbeidspartnere, veiledere og dem som veiledes. Ansvarlig forskeradferd fordrer at forskere forstår hva interessekonflikter er, og at de er kjent med hvordan de kan innhente bistand og håndtere slike konflikter dersom de oppfatter at grensene for etisk ansvarlig adferd er truet.

Forskere må være kjent med anerkjente forskningsetiske normer. Dette er normer som er utviklet av forskersamfunnet selv, over lang tid. De nasjonale forskningsetiske komiteene har utarbeidet retningslinjer som langt på vei vil være en kodifisering av disse normene og av prinsipper vi finner nedfelt i internasjonale erklæringer og konvensjoner. Forskerne må kjenne retningslinjene, både universelle og fagspesifikke, kjenne til hvordan forskningsetiske problemstillinger skal håndteres, kjenne til systemet for behandling av uredelighetssaker, og også kjenne til konsekvensene av forskningsfusk, herunder vitenskapelig uredelighet.

Aktsomhetsplikten for forskere innebærer blant annet at alle forskere som har befatning med et forskningsarbeid, har et selvstendig ansvar for å gjøre seg kjent med og følge anerkjente forskningsetiske normer. Forskere skal være kjent med gjeldende forskningsetiske regelverk: lover, forskrifter og ikke minst både nasjonale og internasjonale forskningsetiske retningslinjer, generelt og spesielt for sitt fagfelt. De må videre være kjent med forskningsetikklovens definisjon av vitenskapelig uredelighet. Den enkelte forsker må ta sitt ansvar blant annet gjennom å delta på opplæring ved institusjonen. Aktsomhetsplikten for den enkelte forsker må også sees i sammenheng med forslaget om å lovfeste krav til forskningsinstitusjoner om blant annet å gi opplæring til sine ansatte.

4.2 Forskningsinstitusjonene

4.2.1 Innledning

Forskningsinstitusjonene har ansvaret for kvaliteten på forskningen ved sin virksomhet. I dette ligger at de har ansvaret for

• at forskningen utføres i henhold til anerkjente forskningsetiske normer,

• å fremme god forskningsetikk, herunder veiledning og undervisning i forskningsetikk, og

• forebygging og behandling av saker om mulige brudd på normene.

Dette er et premiss for vitenskapssamfunnet. I forarbeidene til nåværende forskningsetikklov heter det i kapittel 3.4 at: «Forskere, forskningsinstitusjoner og forskersamfunnet generelt står ansvarlig for at forskning foregår i tråd med god vitenskapelig praksis.» Institusjonenes ansvar er en forutsetning for dagens forskningsetikklov, men ble ikke lovfestet. Ansvaret er primært basert på sedvane. Institusjonene har ansvar for å legge gode etiske rammer rundt kunnskapsutviklingen. Forarbeidene viser til at forskningsinstitusjonene også har et generelt ansvar for kontroll og ledelse. Dette må imidlertid veies opp mot akademisk frihet, se omtale i kapittel 4.1.

Forskningsinstitusjonene må først og fremst sørge for å ha et miljø og en kultur som fremmer god forskning og god forskningsetikk. Institusjonene kan ikke og skal ikke overta ansvaret fra den enkelte forsker, men skal tilrettelegge for at forskeren kan ta sitt ansvar. Institusjonene må gjøre det klart at ikke-etisk forskning er uakseptabel og må i egenskap av arbeidsgiver ha en personalpolitikk der bevisstgjøring og den enkeltes ansvar vektlegges.

Studenter må og skal integreres i det akademiske fellesskapet, også gjennom god forskningsetisk opplæring. Studentene må sees på som en ressurs, også i forskningen. Ansvaret for skolering i forskningsetikk er klart et ansvar for forskningsinstitusjonene, og slik skolering er viktig blant annet i doktorgradsutdanningen. Studenter er imidlertid ikke direkte omfattet av forskningsetikkloven.

Institusjonene har ansvaret for å følge opp alle mulige brudd på god forskningsetikk. Mange forskningsinstitusjoner har egne etikkomiteer og har etablert prosedyrer for hvordan saker skal håndteres. Saksbehandlingen skal i utgangspunktet følge vanlige saksbehandlingsregler ved institusjonene.

Mange forskningsinstitusjoner utfører en del oppdragsforskning. Oppdragsforskningen kan gi utfordringer, blant annet når det gjelder forskningens selvstendighet og forskernes akademiske frihet. Det er av den grunn viktig med bevissthet om forskningsetikken. Det kan blant annet være spørsmål om mulig interessekonflikt knyttet til oppdragsgivers styringsrett mht. metodevalg, bruk av resultater, offentliggjøring, lojalitetskonflikter og uavhengighet for forskere og institusjon. Kunnskapsdepartementet reviderte i 2012 standardavtalen for forsknings- og utredningsoppdrag. Standardavtalen utgjør et rammeverk for hvordan oppdragsgivere kan sikre at forsknings- og utredningsoppdrag gjennomføres innenfor anerkjente vitenskapelige og etiske prinsipper, at både oppdragsgiver og oppdragstaker har rettigheter til resultatene og at resultatene kommer ut i offentligheten. Avtalen bør brukes av alle som ønsker uavhengig oppdragsforskning med høy legitimitet, både for forskningsoppdrag og mindre utredninger og evalueringer.

For institusjoner som også utfører ulike konsulentoppdrag, er det avgjørende, både for institusjonens gjennomføring av oppgavene og for blant annet legitimiteten utad, at det er stor bevissthet og åpenhet om hva slags oppdrag som utføres. Institusjonene må være tydelige på hva som er å anse som forskning og hva som er andre typer oppdrag. Konsulentoppdrag utført ved en forskningsinstitusjon må ikke bli framstilt av institusjon, av betaler eller av tredjepart som uavhengig forskning. Den enkelte forsker må ha en bevissthet om mulig rollekonflikt som forsker og som rådgiver/konsulent.

Sanksjoner og andre reaksjoner

Forskningsetikkloven regulerer ikke spørsmålet om sanksjoner eller andre reaksjoner på grunnlag av brudd på anerkjente forskningsetiske normer. Det må likevel sies å være både en rett og en plikt for en forskningsinstitusjon å vurdere sanksjoner eller reaksjoner i saker der det er fastslått brudd på anerkjente forskningsetiske normer. Dette kan blant annet være arbeidsrettslige reaksjoner, tilbaketrekking av tildelt doktorgrad, tilbaketrekking av publikasjoner eller pålagt etikkopplæring. Reaksjoner som å legge restriksjoner på rett til å søke om forskningsmidler eller å veilede må også håndteres av den enkelte institusjon, og i overensstemmelse med de kriterier eksterne finansieringskilder setter.

4.2.2 Universitets- og høgskolesektoren

Universitets- og høyskoleloven § 1-5 første ledd pålegger universiteter og høgskoler blant annet et ansvar for at forskning utøves i samsvar med anerkjente vitenskapelige og etiske prinsipper. Dette gjelder for alle universiteter og høgskoler som tilbyr godkjente utdanningstilbud, uavhengig av om de er statlige eller private, og uavhengig av om de mottar statstilskudd eller ikke. Kunnskapsdepartementet har pålagt universiteter og statlige høgskoler å ha etablerte rutiner for behandling av forskningsetiske problemstillinger og prosedyrer for å behandle uredelighetssaker.

Institusjonene har ansvaret for å utvikle kvalitetssikringssystemene også for forskning, slik at de avdekker og har prosedyrer for å behandle saker om mulige brudd på forskningsetiske normer, herunder vitenskapelig uredelighet. Universitets- og høgskolerådet har siden 2000 hatt retningslinjer for behandling av forskningsetiske spørsmål. Disse omhandler blant annet opplæring og fremme av debatt, ledelsesforankring, etikkutvalg osv. For institusjoner med medisinsk eller helsefaglig forskning setter helseforskningsloven krav til organisering og utøvelse av forskningen. Lovens formål er å fremme god og etisk forsvarlig medisinsk og helsefaglig forskning. Helseforskningslovens krav omtales i kapittel 4.2.4.

Kartleggingen av etikksystemet hos statlige universiteter og høgskoler som omtalt i kapittel 2.2 viste at det er stor variasjon i hvordan institusjonene organiserer både forebyggende arbeid og behandling av enkeltsaker. Det er betydelig rom for forbedring. Mange av institusjonene har fastsatt egne veiledere om hva som er anerkjente forskningsetiske normer, etiske og/eller forskningsetiske retningslinjer og retningslinjer for behandling av enkeltsaker. Det er imidlertid stor variasjon både når det gjelder hvilken oppmerksomhet som rettes mot forskningsetiske problemstillinger og bevisstheten om forskningsetiske normer og gjeldende forskningsetiske retningslinjer. Også i måten institusjonene håndterer enkeltsaker med påstand om brudd på forskningsetiske normer er det stor variasjon. Mange institusjoner har etablert ulike institusjonsinterne forskningsetiske retningslinjer. Flere benytter seg aktivt av retningslinjer som er utgitt av de nasjonale forskningsetiske komiteene. Mange institusjoner har også analyseverktøy for å avdekke uredelighet i forskning, herunder programmer for å avdekke plagiat. Det er store ulikheter mellom institusjonene når det gjelder fastsetting av regelverk om saksgangen i uredelighetssaker og hvordan de skal håndtere slike saker. Gjennomgående er det de store institusjonene som har behandlet flest saker og har mest erfaring. Noen institusjoner har opprettet eller er i ferd med å opprette egne redelighetsutvalg.

Det er også ulik praksis om institusjonene har definert en oppgave- eller (del-) ansvarsfordeling for oppgaver på forskningsetikkområdet. Noen institusjoner har slike bestemmelser i interne retningslinjer, i hovedsak ved at bestemte oppgaver er lagt til bestemte organer. Flere av retningslinjene har også med omtale av den enkelte forskers ansvar.

4.2.3 Forskningsinstituttene

Forskningsinstitutter er institusjoner med forskning som hovedaktivitet. Vanlige organisasjonsformer er stiftelser, aksjeselskaper (privat eller offentlig eid) eller forvaltningsorganer. Forskningsinstituttenes formål er å bidra med forskning av høy kvalitet og relevans til anvendelse i næringsliv, forvaltning og i samfunnet for øvrig. Flere institutter har etablerte etiske retningslinjer. Noen av disse synes å være mer av allmenn etisk karakter og lite konkrete på forskningsetikk.

Forskningsinstituttenes fellesarena (FFA) er interesseorganisasjonen for de forskningsinstitutter som er underlagt Norges forskningsråds instituttpolitikk og som er kvalifisert for tildeling av statlig basisfinansiering, i dag 51 institutter. FFA opprettet i 2014 et eget forskningsetisk utvalg for forskningsinstituttene, med oppgave å støtte instituttene generelt og i konkrete saker innen forskningsetikk. Utvalget skal håndtere både uredelighetssaker og andre forskningsetiske problemstillinger, og i tillegg ha en tilretteleggende, rådgivende og støttende rolle og bidra til å opparbeide en kultur for etikk i sektoren. Utvalget arbeider med en veileder om forskningsetiske retningslinjer i forskningsinstituttene. FFA har fastsatt prosedyrer for håndtering av enkeltsaker.

Forskningsinstituttene har som en av sine hovedoppgaver å utføre oppdragsforskning. Dette kan gi særlige utfordringer blant annet når det gjelder forskningens selvstendighet og forskernes akademiske frihet, se omtale i kapittel 4.1.

4.2.4 Helseforetakene

Forskning er en av fire lovpålagte oppgaver for sykehusene, som eies og drives av helseforetakene. Hvert enkelt helseforetak er en selvstendig forskningsansvarlig institusjon som har ansvar for at forskningen foregår i henhold til regelverk og etiske retningslinjer. Helseforetakenes systemer for internkontroll skal også omfatte forskningsetikk.

Sykehusene driver først og fremst med medisinsk og helsefaglig forskning, som er regulert av helseforskningsloven. Formålet med helseforskningsloven er å fremme god og etisk forsvarlig medisinsk og helsefaglig forskning, og loven setter blant annet krav til organiseringen og utøvelsen av slik forskning. Alle forskningsprosjekter som innebærer medisinsk og helsefaglig forskning på mennesker, humant biologisk materiale eller helseopplysninger, skal legges fram for de regionale komiteene for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK) til forhåndsgodkjenning. Forskrift 1.7.2009 nr. 955 om organisering av helseforskning setter blant annet krav til internkontroll hos forskningsinstitusjonene. Forskriften setter også særskilte krav til samarbeidsprosjekter (multisenterstudier).

Helseforskningsloven legger tilsynsansvaret for medisinsk og helsefaglig forskning til Statens helsetilsyn. Helsetilsynet kan gripe inn dersom forskningsprosjekter eller forskningsbiobanker drives på en måte som kan ha skadelige følger for forskningsdeltakere eller andre, eller på annen måte er uheldig eller uforsvarlig. De skal føre tilsyn med slik forskning uavhengig av hvor forskningen foregår: helseinstitusjoner, universiteter, høgskoler eller andre forskningsinstitusjoner. Statens legemiddelverk skal føre tilsyn med klinisk utprøving av legemidler.

Statens helsetilsyn gjennomførte i 2012 en risikovurdering innen helseforskning. Risikovurderingen indikerte ingen stor risiko for alvorlig fysisk helseskade hos forskningsdeltakerne. Svikt i styringen av hele forskningsprosessen ble vurdert som viktigste risikoområde, spesielt innen forvaltning av helseopplysninger og biologisk materiale. Risikoområdene handler mye om ansvar og etterlevelse av lovverket. Ledelsesmessig oppfølging ble påpekt som særlig viktig for å minske risikonivået innen helseforskning.

Forskningsetiske vurderinger ved helseforskning er ikke begrenset til forberedelsene til og innhenting av forhåndssamtykke fra REK. Institusjonene har et selvstendig ansvar for å ivareta forskningsetikken i all sin forskningsvirksomhet. Dette gjelder, som ellers, både i planleggingsfasen, gjennomføringsfasen og ved senere rapportering. Ansvaret gjelder uavhengig av om forskningsprosjektet må ha forhåndssamtykke eller ikke. Forskningsinstitusjonen har uansett ansvaret. Forskningsetisk ansvar og forskningsetiske vurderinger er ikke begrenset til fasen med forhåndsgodkjenning av prosjektet i etikkkomitésystemet, men må foretas fortløpende i alle faser av prosjektet. Dette gjelder for alle institusjoner, men er en særlig viktig påminnelse for de som driver forskning som innebærer forsøk på mennesker, men som ikke faller innenfor krav om forhåndssamtykke etter helseforskningsloven.

4.2.5 Forskning i næringslivet

Forskningsetikkloven og de forskningsetiske normene gjelder i prinsippet også for forskere og forskning som utføres i næringslivet. Det er primært i den enkelte forskers og den enkelte bedrifts egen interesse å ha forskningsetikk som en del av kvalitetskravene til egen forskning. Samfunnets interesse og krav vil komme til uttrykk først og fremst i to sammenhenger: ved publisering og ved offentlig støtte. Dersom forskning utført i næringslivet skal publiseres, vil forskningsetiske normer bli vektlagt ved kvalitetssikring før utgivelse i vitenskapelige tidsskrifter. Videre stiller det offentlige som regel krav til forskningsetikk ved tildeling av offentlige forskningsmidler, blant annet gjennom de generelle kravene for prosjektstøtte fra Norges forskningsråd.

Stadig flere forskningsprosjekter gjennomføres i samarbeid mellom forskningsinstitusjoner og private bedrifter. I slike samarbeidsprosjekter ligger det et krav til forskningsinstitusjonene om å sørge for at den private samarbeidsparten aksepterer at institusjonens forskningsetiske retningslinjer legges til grunn for samarbeidet. Dette gjelder i dag alle offentlige forskningsinstitusjoner. Etter forslaget til ny forskningsetikklov vil dette gjelde alle, ikke bare offentlige institusjoner som er forskningsinstitusjoner og som blir omfattet av ny § 5 om krav til forskningsinstitusjoner.

4.3 Etikk-komiteene

4.3.1 Organisering

Forvaltningsorganet De nasjonale forskningsetiske komiteene

Forvaltningsorganet De nasjonale forskningsetiske komiteene (FEK) ble opprettet som et forvaltningsorgan underlagt Kunnskapsdepartementet 1. januar 2013. Komiteene var tidligere administrativt knyttet til Norges forskningsråd. Forvaltningsorganet FEK omfatter de nasjonale komiteer og utvalg som er opprettet med hjemmel i forskningsetikkloven, foruten administrasjonen som også er sekretariat for komiteer og utvalg. Komiteene er faglig uavhengige, se nærmere omtale i kapittel 9. Uavhengighet er en sentral premiss for etisk vurdering av forskning. Kjernen i komiteenes uavhengighet er derfor de forskningsetiske vurderingene.

Hensikten med å organisere de forskningsetiske komiteene som et felles forvaltningsorgan var både å styrke FEK som et samlet fagorgan, som sentral kunnskapsformidler av forskningsetiske normer og som en pådriver for debatt på området. I tillegg ønsket man å tilrettelegge for godt samarbeid mellom komiteene og å gi klarere styringslinjer til overordnet departement. Utskillelsen fra Norges forskningsråd skulle bidra til å styrke komitésystemets legitimitet og uavhengighet.

Fagspesifikke, nasjonale forskningsetiske komiteer (NEM, NENT og NESH)

Forskningsetikkloven slår fast at det skal være nasjonale forskningsetiske komiteer som til sammen dekker alle fagområder. Departementet har ansvar for å opprette disse, bestemme komiteenes ansvarsområder og oppnevne komiteens medlemmer. Loven videreførte komitésystemet som var etablert i 1990, etter et forslag i St.meld. nr. 28 (1988–89) Om forskning. Et utvalg for medisinsk forskningsetikk hadde vært i arbeid fra 1978. Fra 1990 har det vært tre nasjonale komiteer:

• Den nasjonale forskningsetiske komité for medisin og helsefag (NEM), med ansvar for det medisinske og helsefaglige fagområdet. NEM er også klageinstans for vedtak fattet av REK (regionale komiteer for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk) om forhåndssamtykke etter helseforskningsloven. NEM har rådgivende og koordinerende oppgaver for de syv regionale komiteene.

• Den nasjonale forskningsetiske komité for naturvitenskap og teknologi (NENT), med ansvarsområde naturvitenskap og teknologi, industri-, landbruks- og fiskeriforskning og de delene av bio- og genteknologisk forskning som ikke dekkes av NEM.

• Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH), med ansvarsområde samfunnsvitenskap, humaniora, juss og teologi.

De nasjonale forskningsetiske komiteenes hovedoppgave etter § 3 er å være rådgivende organer innen forskningsetikk. Lovforarbeidene kapittel 5.1.1 slår fast at komiteenes viktigste oppgave er å informere og gi råd til forskere, forvaltningen og allmennheten. De skal avgi betenkninger i prinsipielle spørsmål og lage forskningsetiske retningslinjer på sine områder. Komiteene skal holde seg orientert om aktuelle og potensielle forskningsetiske spørsmål, både nasjonalt og internasjonalt.

Granskingsutvalget

Nasjonalt utvalg for gransking av redelighet i forskning (Granskingsutvalget) ble opprettet gjennom forskningsetikkloven i 2007. Utvalgets oppgave er å uttale seg om forskning i Norge har vært vitenskapelig uredelig. Vitenskapelig uredelighet er definert i loven, se omtale i kapittel 5.2.2. Forarbeidene slo fast at uredelighetssaker primært skal behandles hos forskningsinstitusjonen selv, og Granskingsutvalget er ment som et supplement til lokal behandling. Utvalget er en nasjonal ressurs som forskningsinstitusjoner kan rådføre seg med underveis i behandlingen av slike saker. Utvalget skal behandle saker som gjelder spørsmål om vitenskapelig uredelighet innenfor alle fagfelt. Utvalget kan overta en behandling fra en forskningsinstitusjon eller behandle en sak på nytt. Dette kan være enkeltsaker som en institusjon ikke kan eller bør behandle selv. Utvalget skal ved behandling av saker avgi uttalelse om forskning har vært vitenskapelig uredelig eller ikke og kan også påpeke systemfeil ved forskningsinstitusjonen.

Granskingsutvalget avgjør selv omfanget av og rammen for den enkelte sak som tas til behandling. Det er også utvalget selv som må vurdere om en sak ligger innenfor eller utenfor dets virkeområde. Utvalget må synliggjøre sine vurderinger og avgjørelser, i samsvar med forvaltningslovens regler om forsvarlig saksbehandling.

Utvalget har videre en generell veiledningsplikt etter forvaltningsloven. Dette gjelder for alle parter/involverte i en sak, det vil si både overfor den enkelte forsker og overfor forskningsinstitusjonene.

Regionale komiteer for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk

Innenfor medisinsk og helsefaglig forskningsetikk er det regionale komiteer for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK), lovfestet i forskningsetikkloven § 4. Komiteene har eksistert fra 1985 og ble opprettet som en oppfølging av Helsinkideklarasjonen, se kapittel 3.3.4. Komiteene, for tiden syv, er knyttet administrativt til de medisinske fakultetene ved universitetene i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø. Etter forskningsetikkloven skal alle forskningsprosjekter som innebærer forsøk på mennesker, legges fram for REK for forhåndsgodkjenning. Forskningsprosjekter i utlandet skal legges fram for en komité til godkjenning dersom forskningen drives av forsker ansatt av norsk arbeidsgiver eller dersom en vesentlig del av midlene kommer fra Norge.

Helseforskningsloven fra 2008 med tilhørende forskrifter og veileder regulerer de regionale komiteenes oppgaver med forhåndsgodkjenning av medisinsk og helsefaglig forskning. Komiteene har også en generell veiledningsplikt etter forvaltningsloven. I 2014 fastsatte Kunnskapsdepartementet retningslinjer for delegering av vedtaksmyndighet fra de regionale komiteene til sekretariatene. Formålet med delegasjonsadgang fra komité til sekretariat er å forenkle saksbehandlingen av enkle og uproblematiske saker, for slik å frigjøre komiteens tid og oppmerksomhet til de prinsipielle og vanskelige sakene. Retningslinjene skal bidra til at delegering av vedtaksmyndighet til sekretariatene skjer i samsvar med forskningsetikkforskriften og øvrig regelverk, og tilrettelegge for felles delegasjonspraksis hos komiteene.

Etter avtale mellom FEK/NEM og de regionale komiteene er FEK/NEM gitt en tilleggsfunksjon som koordinator for REK-enes arbeid. Dette gjelder oppgaver som opplæring av medlemmer, utvikling av felles retningslinjer og faglige fellesarrangementer.

En arbeidsgrupperapport fra 2008 foretok en gjennomgang av det regionale komitésystemet og foreslo at de regionale komiteene burde samles i et eget forvaltningsorgan. Målet var blant annet økt samordning og tydeligere etatsstyring. Høringsrunden viste stor uenighet om behovet for endring, og forslaget ble ikke fulgt opp. Departementet fikk i 2015 en henvendelse fra komiteene om fornyet behov for endringer i organiseringen. Departementet vil i samarbeid med Helse- og omsorgsdepartementet vurdere dette på nytt. Det vil samtidig bli vurdert om det er behov for endringer for å tilpasse komitéarbeidet til saksbehandlingskravene i en ny EU-forordning om klinisk utprøving av legemidler. Forordningen vil trolig tre i kraft fra høsten 2018.

Andre utvalg og nemnder

Patentnemnda

Etter lov om patenter (patentloven) § 15 a skal det være en særskilt, etisk nemnd (Patentnemnda) som er rådgiver for Patentstyret ved behandling av visse patentsøknader. Nemnda er administrativt lagt til FEK og er et utvalg under NENT. Patentnemnda er i praksis ikke i virksomhet, og et lovforslag om å legge ned nemnda har vært på høring. Høringsforslaget er foreløpig ikke fulgt opp.

Skjelettutvalget

Nasjonalt utvalg for vurdering av forskning på menneskelige levninger (Skjelettutvalget) er et rådgivende utvalg under NESH. Utvalget gir råd om forskningsetiske problemstillinger ved forskning der kildematerialet omfatter menneskelige levninger som oppbevares ved offentlige museer og samlinger.

4.3.2 FEKs arbeidsoppgaver

Forvaltningsorganet De nasjonale forskningsetiske komiteene (FEK) er det viktigste fagorganet for forskningsetikk. FEK skal videreutvikle sin rolle som rådgivende organ overfor både myndigheter, forskningsinstitusjoner og andre i forskningssamfunnet og skal videreføre sine saksbehandlingsoppgaver. Komiteene skal ha en «vaktbikkje-funksjon» til beste for forvaltningen og for forskningen generelt.

FEK har i dag følgende faste oppgaver:

• FEK skal arbeide for å fremme god og etisk forsvarlig forskning og bidra i arbeidet med å forebygge vitenskapelig uredelighet.

• FEK skal være en sentral formidler av kunnskap overfor forskere, forskningsinstitusjoner, myndigheter og allmennheten om forskningsetiske spørsmål og en pådriver for debatt på området

• FEK skal holde seg løpende orientert om aktuelle og potensielle forskningsetiske spørsmål, nasjonalt og internasjonalt

• FEK har ansvaret for at de forskningsetiske retningslinjene til enhver tid er gode verktøy for å fremme god og etisk forsvarlig forskning. I tillegg til generelle forskningsetiske retningslinjer skal det finnes forskningsetiske retningslinjer for ulike fagområder etter behov.

• FEK skal samarbeide med og være en ressurs for de forskningsutførende institusjonene og andre relevante samfunnsaktører i forskningsetiske spørsmål.

• FEK skal samarbeide med internasjonale forskningsetiske komiteer og organisasjoner om forskningsetiske spørsmål og arbeide for internasjonalt samarbeid om felles forskningsetiske verdier m.m.

FEK består av de lovfestede komiteer og utvalg og en administrasjon ledet av en direktør. Det er som omtalt i kapittel 4.3.1 i dag tre nasjonale komiteer og ett utvalg. Administrasjonen forbereder saker (er sekretariat) for komiteene, i tillegg til å utføre egne oppgaver.

FEK har en viktig rolle som veileder for forskningsinstitusjonene. Forslaget til ny forskningsetikklov lovfester ansvaret for forskere og forskningsinstitusjoner. En viktig oppgave for FEK vil være å bidra til at institusjonene kan ivareta ansvaret sitt. Det vil være behov for å styrke arbeidsoppgavene knyttet til veiledning og tilrettelegging for opplæring av forskere og forskningsinstitusjoner. Departementet vil drøfte med FEK hvordan ny forskningsetikklov og den økte vektleggingen av forskeres og forskningsinstitusjoners ansvar bør gjenspeiles både i de faste oppgavene og i de årlige målene som settes i forbindelse med budsjett-tildelingene.

Opplæring og veiledning må være basert på komiteenes faglige råd om god forskningsetikk og vil i hovedsak utføres av administrasjonen. FEKs rolle som rådgivende organ er viktig. For å styrke påvirkningskraften bør FEK (komiteer, utvalg og administrasjon) avgi koordinerte uttalelser.

De tre nasjonale forskningsetiske komiteenes rolle videreføres som i dag. Selve komitéstrukturen er ikke lovfestet, noe som gir departementet fleksibilitet til å endre antall, sammensetning og ansvarsområder dersom det senere skulle bli behov for det.

Forskningsetiske retningslinjer

De nasjonale forskningsetiske komiteene har en viktig oppgave med å utarbeide forskningsetiske retningslinjer, se omtale i kapittel 3.3. Disse retningslinjene, sammen med internasjonale retningslinjer, er på mange måter basisen for det forskningsetiske arbeidet som gjøres i komiteene. De nasjonale forskningsetiske komiteene er den viktigste ressursen i arbeidet med å definere, så langt mulig, hva som er anerkjente forskningsetiske normer og hvordan disse er å forstå.

Økt tverrfaglig forskning gjør at behovet for samarbeid og koordinering mellom komiteenes fagområder er økende. En annen utfordring er den økte internasjonaliseringen og forståelse av forskningsnormer over landegrenser. Antallet forskere øker. Disse utviklingstrekkene gjør at det er behov for å klargjøre hva som er anerkjente forskningsetiske normer. Det er økende behov for veiledningsmateriell og lignende på forskningsetikkområdet. De generelle forskningsetiske retningslinjene som FEK har utarbeidet er korte og ment som en inngangsport til forskningsetiske prinsipper også for de som ikke er forskere. De fagspesifikke retningslinjene er vesentlig mer omfattende og er utviklet spesielt for forskere på disse fagområdene. Noen temaer er omhandlet kort i de generelle retningslinjene og nærmere utdypet i de fagspesifikke retningslinjene, men på ulike måter. Et prinsipielt utgangspunkt bør være at normer som er ment å gjelde alle forskere, formuleres likt for alle fag. Ulike formuleringer av normer for ulike fagområder kan gi uklarhet om innholdet i normene og bør bare brukes der det er faglig begrunnede, reelle ulikheter i normene. Departementets vurdering er at mer omfattende, felles forskningsetiske retningslinjer for alle fagfelt kan bidra til bedre formidling av og opplæring i forskningsetiske normer på tvers av faggrenser. Slike felles (universelle) retningslinjer vil være nyttige for forskere og for forskningsinstitusjonene, i det daglige forskningsarbeidet, ved behandling av saker om mulige avvik fra anerkjente forskningsetiske normer mv. Dette kan videre bidra til større forståelse og interesse for forskningsetikk i samfunnet for øvrig. Departementet vil be FEK utarbeide felles forskningsetiske retningslinjer med de normene som er felles for alle fagfelt og for alle forskere i Norge. Dette kan gjøres enten ved å bygge ut de generelle retningslinjene eller utarbeide nye. Fagspesifikke retningslinjer vil komme i tillegg der det er behov for det.

En forskningsetisk sjekkliste ble utarbeidet i 1992 til bruk i søknadsprosessen for forskningsprosjekter i Norges forskningsråd. Denne lister opp noen grunnleggende spørsmål en forsker bør stille seg i planleggingen av et forskningsprosjekt. Listen benyttes som et verktøy for søker og for behandlingen i Forskningsrådet. Det er nå behov for å oppdatere denne. Det bør fortsatt være én sjekkliste, til bruk i alle fagdisipliner og for alle relevante søknadstyper. Det kan videre være behov for eventuelle utfyllende sjekkpunkter/krav for bestemte typer forskningsprosjekter/forskningsområder.

Enkeltsaker

De tre forskningsetiske komiteene skal gi råd om prinsipielle spørsmål. Forarbeidene til forskningsetikkloven peker på at komiteene også kan behandle konkrete saker som blir forelagt for dem, men som hovedregel må komiteene søke å begrense enkeltsakene til spørsmål som reiser prinsipielle forskningsetiske spørsmål og spørsmål knyttet til bruk og fortolkning av eksisterende retningslinjer. Saker og arbeidsmåter som bidrar til å styrke institusjonene i deres arbeid for å ta et større ansvar for forskningsetikken, må vektlegges.

Departementet skrev i høringsnotatet at det er behov for å vurdere om det bør trekkes tydeligere grenser for hva slags saker og spørsmål som skal behandles av de nasjonale forskningsetiske komiteene og av Granskingsutvalget, og forholdet mellom komiteene og Granskingsutvalget.

Intensjonen med systemet etter opprettelsen av Granskingsutvalget var at komiteene hovedsakelig skal vurdere prinsipielle, forskningsetiske problemstillinger knyttet til forskning og forskningsprosjekter på sitt fagområde, mens Granskingsutvalget skal vurdere enkeltsaker hvor det er påstander eller mistanke om uredelighet.

Granskingsutvalget har erfaring fra uredelighetssaker og kan veilede om behandling av slike. Komiteene skal fortrinnsvis behandle saker av prinsipiell, forskningsetisk interesse som ligger til deres ansvarsområde. Komiteene kan imidlertid behandle enkeltsaker hvor enkeltprosjekter vurderes opp mot anerkjente forskningsetiske normer. Behandling av saker om en forsker har brutt forskningsetiske normer, eller om institusjoner ikke har fulgt gode saksbehandlingsrutiner i slike saker, ligger på nasjonalt nivå til Granskingsutvalget. Primæransvaret for behandling av saker om brudd på anerkjente forskningsetiske normer ligger for øvrig på den enkelte institusjon, se kapittel 4.2.

Saksbehandlingsregler

FEK (komiteer, utvalg og administrasjon) er et forvaltningsorgan og har plikt til å følge forvaltningsloven. Dette gjelder først og fremst ved behandling av enkeltsaker som fører fram til forvaltningsvedtak. Også ved rådgivning eller uttalelser i enkeltsaker må alminnelige forvaltningsrettslige regler for saksbehandling følges, blant annet må en sak være godt opplyst og forberedt, og parter må være gitt anledning til å uttale seg i de saker der de har krav på det. Det er et grunnleggende prinsipp at så vel personer som institusjoner og organisasjoner/organer som kritiseres, gis anledning til å uttale seg før et forvaltningsorgan avgir en uttalelse.

4.4 Norges forskningsråd

Forskningsrådet er en sentral aktør i forskningssystemet gjennom forvaltning av offentlige midler, som forskningspolitisk rådgiver, ved sin møteplassfunksjon og ved å representere norske synspunkter i mange internasjonale fora. Forskningsetiske spørsmål har i mange år vært en viktig del av forskningspolitikken, og Forskningsrådet engasjerer seg på ulike områder i dette arbeidet.

4.4.1 Forskningsrådets utlysninger og søknadsbehandling

I alle søknader om forskningsmidler fra Forskningsrådet skal det tas stilling til om det er etiske problemstillinger knyttet til gjennomføringen av prosjektet, og hvordan dette i så fall er ivaretatt. De nasjonale forskningsetiske komiteenes sjekkliste, se omtale i kapittel 4.3, skal benyttes. Sjekklisten inneholder fem hovedpunkter:

• Prosjektets mål og metode

• Forskning der forsøkspersoner er involvert

• Persondata

• Risiko og usikkerhet

• «Whistleblowing»- innebygget varslingssystem.

Bevilgning fra Forskningsrådet i prosjekter om medisinsk og helsefaglig forskning på mennesker, humant biologisk materiale eller helseopplysninger forutsetter forhåndsgodkjenning av en regional komité for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk, i samsvar med kravene i helseforskningsloven.

På Forskningsrådets nettsider informeres det om prosjektansvarliges plikt til å forholde seg til lovgivning og retningslinjer for forskningsetikk, og at alle prosjekter forutsettes å følge prinsipper for god forskningsskikk. I generelle krav til søknaden er det et eget punkt «Etiske retningslinjer» hvor det framgår at Forskningsrådet legger vekt på at prosjektene skal holde høy etisk standard.

Vanlig prosedyre for søknadsbehandling i Forskningsrådet er at søknadene først vurderes av fageksperter (fagfeller eller fagpanel) og deretter rangeres og prioriteres i en komité eller et programstyre. Fagekspertene vurderer søknadene etter et sett av faglige kriterier og setter karakter for hvert av dem, samt en karakter for samlet vurdering. Vurderingskriteriene er bestemt av søknadstype og av føringer i utlysningen (formålet med forskningen). Praktisk talt alle søknader blir vurdert etter vitenskapelig kvalitet, prosjektleders og prosjektgruppens kompetanse, gjennomføringsplan og prosjektets relevans i forhold til utlysningen. Etter at den faglige vurderingen er gjennomført, blir de beste søknadene, det vil si de som kan være aktuelle for bevilgning, vurdert i forhold til et sett av seleksjonskriterier. Her inngår etikk, kjønnsbalanse og miljø. Denne vurderingen gjøres oftest av administrasjonen og/eller av det bevilgende organet (fagkomité/programstyret).

I mange sammenhenger vil vurdering av forskningsetikk også inngå i de eksterne ekspertenes kvalitetsvurdering av søknaden, som en del av prosjektets vitenskapelige kvalitet.

Det er et vilkår for tildelingene at prosjektansvarlig følger gjeldende regelverk, annen offentlig regulering, etiske retningslinjer, samt anerkjente kvalitetsstandarder og normer for god forskningsskikk. Dersom prosjektet har internasjonale samarbeidspartnere og deltakere, er det prosjektansvarlig (den institusjonen som er Forskningsrådets kontraktspart) som har ansvaret for at disse følger samme forskningsetiske rammer.

Økt internasjonalt samarbeid om forskning og innovasjon fordrer økt oppmerksomhet om hvilke etiske normer og hvilket samfunnsansvar de ulike samarbeidspartnere legger til grunn. Hvordan prosjekteier følger opp i praksis, og om prosjektansvarlig har de nødvendige verktøy for å utøve ansvaret (gjennom avtaler mv.), vil bli vurdert nærmere.

Brudd på de etiske retningslinjene i prosjektperioden blir fanget opp dersom prosjektansvarlig melder dette inn som avvik, enten umiddelbart eller som en del av den årlige rapporteringen til Forskningsrådet. Ifølge kontrakten skal alle avvik meldes inn, herunder brudd på de etiske retningslinjene. Eventuelle brudd på de etiske retningslinjene kan også fanges opp ved spesiell prosjektoppfølging, for eksempel prosjektbesøk. Henvendelser fra eksterne vil også bli fulgt opp, men forekommer sjelden. Alle kontraktsbrudd, herunder brudd på god forskningsskikk, kan føre til at prosjektet termineres. Forskningsrådet kan da kreve tilbakebetaling av utbetalte midler.

Forskningsrådet har ingen eksplisitte henvisninger til etiske normer når det gjelder utforming av CV-er som legges ved søknader om prosjektmidler. Forskningsrådet har heller ingen særskilte rutiner for å kontrollere om CV-er er korrekte. Generelt vil det kunne være svært krevende å avsløre eventuelt juks. I noen tilfeller vil juks med CV-er kunne bli avdekket i forbindelse med søknadsbehandlingen av fageksperter som kjenner søkerens forskningsfelt og den publiserte litteraturen godt. Et mulig forebyggende tiltak som vil bli vurdert, er at Forskningsrådet bare aksepterer CV-er som er publisert på åpne nettsteder, eksempelvis CRIStin.

EU setter krav til etisk vurdering av alle søknader om midler fra Horisont 2020-programmet for forskning og innovasjon, om lag på samme måte som Forskningsrådet.

Hovedansvaret for utøvelse av god forskningsskikk og for å følge anerkjente forskningsetiske normer ligger hos alle involverte forskere og forskningsinstitusjoner. Forskningsrådet forholder seg til den prosjektansvarlige forskningsinstitusjon. Forskningsrådets viktigste oppgave i denne sammenheng er å informere og gjøre nødvendig informasjon tilgjengelig, slik at prosjektene gjennomføres etter gjeldende forskningsetiske retningslinjer. Finansiering fra Forskningsrådet innebærer ikke at prosjektet på noen måte er godkjent ut fra forskningsetiske normer. Forskningsrådets rolle er å informere om at slike normer skal følges og at søkeren skal forholde seg til en forskningsetisk sjekkliste.

4.4.2 Samfunnsansvarlig forskning og innovasjon (RRI)

Samfunnsansvarlig forskning og innovasjon eller Responsible Research and Innovation (RRI) er i ferd med å bli et viktig tema i internasjonale forskningspolitiske diskusjoner. Innenfor denne tenkningen er det forventninger om at aktørene i samspillet forskning, innovasjon og samfunn utøver ansvarlig skjønn, har integritet og tar samfunnsansvar. Forskningsetikk er angitt som et av seks nøkkelområder i RRI-arbeidet.

Forskning, teknologiutvikling og innovasjon handler ikke bare om å bringe fram sannhet. Det handler om aktiviteter som kan endre både naturen og samfunnet. Mens medisinsk forskning og innovasjon – som var utgangspunktet for forskningsetikk – kan sies å operere på menneskekroppen, er forskning og innovasjon i dag involvert i endring av «samfunnskroppen». Det er denne utviklingen, tydeliggjort gjennom for eksempel syntetisk biologi, som gir bakgrunn og motivasjon for et engasjement i og for samfunnsansvarlig forskning og innovasjon. RRI innebærer en samspills- og læringsmodus. Dette utviklingsarbeidet omfatter ikke bare forskere fra ulike disipliner, men også policyaktører på internasjonalt og nasjonalt nivå, forskningsfinansiører og forskningsinstitusjoner, forskningsråd, næringsliv og samfunnet for øvrig.

Europakommisjonen publiserte i juni 2015 en ekspertgruppe-rapport Indicators for promoting and monitoring Responsible Research and Innovation. Rapporten tar utgangspunkt i at dagens forsknings- og innovasjonspolitikk må forholde seg til flytende grenser mellom ulike sektorer og ulike typer forskning. Ekspertgruppen åpner for et lærings- og utviklingsprosjekt for forsknings- og innovasjonssystemet, så bredt forstått at det omfatter både Kommisjonen selv og andre forskningsfinansiører.

I Forskningsrådet har det internasjonale RRI-arbeidet inspirert til samarbeid mellom flere av forskningsprogrammene. Sentralt i denne sammenheng står de store programmene for muliggjørende teknologier (BIOTEK2021, NANO2021, IKTPLUSS) og den nye satsingen SAMANSVAR. De store teknologiprogrammenes RRI-prosjekter tar utgangspunkt i et skifte i grunnleggende forståelse når det gjelder forholdet mellom forskning og samfunn; fra lineære modeller til interaktive modeller med vekt på samspill og nettverk på tvers av disipliner og samfunnssektorer. Fortsatt utvikling av samfunnsansvarlig forskning og innovasjon vil kreve ny kunnskap om møtet mellom forskning og samfunn, kompetanse, ferdigheter og kapasitet i forsknings- og innovasjonssystemet.

I 2015 fikk Forskningsrådet en ny hovedstrategi kalt Forskning for innovasjon og bærekraft, som markerer forskningens samfunnsrolle og Forskningsrådets rolle som samfunnsaktør. Forskning og innovasjon beskrives som en samfunnsformende kraft og tydeliggjør at Forskningsrådet tar et ansvar for hva slags samfunn forskningen vil kunne komme til å bidra til. Forskningsrådet bør ta et større samfunnsansvar ved å bidra til at forskningen på lang sikt skal være til gavn for samfunnet. Det skal legges vekt på at forskningen utføres på en etisk og samfunnsansvarlig måte. Det skal også legges vekt på forskningens bidrag til å møte de store samfunnsutfordringene og til utvikling av et bærekraftig samfunn.

4.5 Andre aktører og regelverk

Alle instanser som tildeler offentlige midler til forskning har et ansvar for å stille krav til bruken av midlene. Dette gjelder, i tillegg til Norges forskningsråd (omtalt i kapittel 4.4), blant annet de regionale helseforetakene og de regionale forskningsfondene. For slike midler blir det satt krav om at all forskning forutsettes å følge prinsipper for god forskningsskikk, og regelverk og retningslinjer for god forskningsetikk.

Det finnes også annet lovverk enn forskningsetikkloven som har stor betydning for etiske sider ved forskningens praksis. Lov om medisinsk og helsefaglig forskning (helseforskningsloven) og lov om behandling av personopplysninger (personopplysningsloven) må særlig nevnes her. Helseforskningsloven er en spesiallov som har til formål å fremme god og etisk forsvarlig medisinsk og helsefaglig forskning. Bioteknologiloven gjelder humanmedisinsk bruk av bioteknologi m.m. og omfatter blant annet forskning på befruktede egg. Det er nylig vedtatt en forskrift om bruk av dyr i forsøk med hjemmel i lov om dyrevelferd.

Personopplysningsloven gjelder for behandling av personopplysninger, herunder til bruk i forskning. En ny EU-forordning om personopplysninger er nettopp vedtatt og antas å tre i kraft fra 2018. Denne vil være viktig for utviklingen av regelverket i Norge og med tanke på felles regelverk og praksis i Europa. Datatilsynet er tilsynsmyndighet etter personopplysningsloven.

Personvernombudsordningen skal styrke virksomhetenes kunnskap og kompetanse om personvern og er en frivillig ordning administrert av Datatilsynet. Ombudet har oppgaver etter personopplysningsforskriften. Personvernombudets hovedoppgave er å bidra til at institusjonene kan ivareta lovpålagte plikter knyttet til internkontroll og kvalitetssikring av egen forskning. Det skjer gjennom blant annet forhåndsvurdering av forskningsprosjekter etter personopplysnings- og helseregisterloven, oppfølging ved prosjektendringer, utvidelser og prosjektavslutning, og ikke minst veiledning og råd til institusjoner, forskere og studenter i personvernspørsmål, med fokus på å ivareta forskningens behov innenfor regelverkets rammer. NSD (Norsk senter for forskningsdata AS) er personvernombud for vel 150 forsknings- og utdanningsinstitusjoner, herunder alle universiteter, høgskoler, flere helseforetak, samt en rekke frittstående forskningsinstitutter og kompetansesentre.

Statens helsetilsyn har tilsynsansvaret for medisinsk og helsefaglig forskning etter helseforskningsloven. De skal føre tilsyn med slik forskning, uavhengig av hvor forskningen foregår: helseinstitusjoner, universiteter, høgskoler og andre forskningsinstitusjoner. Statens legemiddelverk skal føre tilsyn med klinisk utprøving av legemidler.

Forskeres tilgang til taushetsbelagt informasjon er regulert i forvaltningsloven. Rådet for taushetsplikt og forskning har som mandat å vurdere om et forvaltningsorgan uten hinder av taushetsplikten etter § 13 kan gi opplysninger til bruk for forskning. Oppgavene framgår av forvaltningsloven § 13 d (opplysninger til bruk for forskning) og forvaltningslovforskriften § 9.

Landbruks- og matdepartmentet/Mattilsynet er tilsynsmyndighet for bruk av dyr til vitenskapelige formål.

Det er viktig med informasjon og godt samarbeid mellom disse områdene og etatene. Lovreguleringene på ulike områder er ofte, men trenger ikke være, sammenfallende med forskningsetiske grenser og vurderinger. Forskerne og institusjonene må ha kunnskap om alle relevante områder.

5 Hvordan arbeide for god forskningsetikk

5.1 Fremme god forskningsetikk

Det viktigste forskningsetiske arbeidet dreier seg om å inkludere forskningsetikk i all høyere utdanning og alt forskningsarbeid. Forskningsetikk er en integrert del av forskningen, ikke noe som kommer i tillegg. Arbeidet med forskningsetikk har to sider. Den første, og viktigste, er å fremme god forskningsetikk. Dette skjer gjennom den daglige praksisen på forskningsinstitusjonene med å inkludere etikk og skape bevissthet om etikk gjennomgående i utdanningene og i forskningen. Den andre siden dreier seg om å forebygge, avdekke og behandle all uønsket adferd (avvik fra god forskningsetikk) i forskningen. Dette todelte perspektivet må først og fremst forskningsinstitusjonene ha med seg, men også andre aktører, som komitésystemet, lovgiver m.fl.

Den enkelte forsker må først og fremst ha forskningsetikken som en plattform for alt sitt forskningsarbeid, både eget arbeid og i samvirke med andre forskere og med forskningsinstitusjoner, med forskningsfinansiører og andre aktører og overfor forskningsobjektene.

Forskningsetikk handler først og fremst om kultur og bevissthet og lite om lovbrudd. Etikk er i stor grad et holdningsspørsmål. Etisk tenkning må integreres hos alle ansatte og selvsagt først og fremst hos forskerne, men også i institusjonskulturen. Institusjonene må tilstrebe en kultur der det er rom for å ta opp alle saker som det knytter seg etiske spørsmål til (dilemmaer), der det er lov å stille spørsmål om behov for etiske drøftinger både om generelle forskningsspørsmål og om spesifikke temaer – i egen og i andres forskning.

Forskningsetikk må være en integrert del av forskningsvirksomheten. Forskningsinstitusjonene må arbeide aktivt og kontinuerlig for å etablere forskningsetisk kultur og praksis, noe som blant annet setter krav til

• Lederforankring

• Systematisk tilnærming

• Opplæring – av alle som driver med forskning, inkludert studenter. Veiledere har en særlig viktig rolle.

• Kompetanse – hos alle involverte, ikke minst ved internasjonalt samarbeid og ved samarbeid med næringslivet.

• Forskningsetikk integrert i alle faser i forskningsvirksomheten: fra planleggingsfasen via søknadsutforming til gjennomføring, publisering og formidling av resultatene.

5.2 Behandle mulig brudd på forskningsetiske normer

5.2.1 Generelt om uredelighetssaker

Forskningsinstitusjonene har ansvaret for å følge opp alle tilfeller der det er spørsmål om mulige brudd på anerkjente forskningsetiske normer i tilknytning til forskningsvirksomhet som de deltar i. Forskerne har et ansvar for å ta opp saker og problemstillinger der det kan være spørsmål om mulige brudd på anerkjente forskningsetiske normer. Ansvaret gjelder både alvorlige og mindre alvorlige tilfeller av slike mulige brudd. Dette er et ansvar som må gjelde både egen forskning og annen/andres forskning.

Mulige brudd kan imidlertid være innenfor et bredt spekter, fra mulig slurv, unøyaktighet og lignende, via alvorligere brudd til vitenskapelig uredelighet. I saker hvor det er alvorlige brudd på disse normene har en forsker opptrådt vitenskapelig uredelig, mens gråsone-tilfellene omtales gjerne som diskutabel forskningspraksis eller som «småskalajuks». Forskningsinstitusjoner skal behandle alle tilfeller der det er spørsmål om mulige brudd på anerkjente forskningsetiske normer, både alvorlige og mindre alvorlige.

I høringsnotatet ble det foreslått å bruke betegnelsen «forskningsetiske saker» som et felles begrep for alle slike saker. Flere høringsinstanser mente imidlertid at begrepet var uklart og til dels misvisende. Departementet er enig i dette. Gjennom høringsrunden og praksis har departementet erfart at begrepet redelighetssaker/uredelighetssaker blir brukt om alle typer saker hvor det er spørsmål om manglende etterfølgelse av anerkjente forskningsetiske normer. I de alvorligste sakene blir «vitenskapelig uredelighet» brukt. Departementet mener derfor at den beste samlebetegnelsen på saker hvor det er spørsmål om mulige brudd på anerkjente forskningsetiske normer, er «uredelighetssaker». De institusjonsutvalgene som behandler slike saker, omtales her som «redelighetsutvalg».

Institusjonene må tilstrebe en kultur der det er rom for å ta opp alle saker som det knytter seg etiske spørsmål til. Det er nødvendig med en institusjonskultur der det er lov å stille spørsmål om behov for etiske drøftinger knyttet både til generelle forskningsspørsmål, til spesifikke temaer og til konkrete forskningsprosjekter og gjennomføringen av disse. Dette er en forutsetning for å utvikle en kultur som forebygger de mer alvorlige sakene.

Noe av det som er viktig å ta opp til diskusjon, er det som kan betegnes som diskutabel forskningspraksis eller «småskalajuks», det vil si små feil og grensetilfeller. Diskusjon rundt disse er viktig for å øke bevisstheten om det konkrete innholdet i god forskningsetikk. Dette er også viktig i forebyggingsøyemed, for å forhindre slike småsaker og for å forhindre større saker.

Institusjonene har et ansvar for å ta opp alle problemstillinger som måtte oppstå, også slike som til vanlig ikke regnes som uredelighetssaker. Nettopp diskusjonene rundt aktuelle problem, store og små, er viktig forebyggende arbeid. Det ligger på institusjonen å behandle alle problemstillinger og saker på en god måte. Saker må søkes løst på lavest mulig nivå og så tidlig som mulig. Helst bør de løses før de er blitt en «sak». God ledelse og gode system for oppfølging er viktig. Mange saker er i grenseland mellom personalsak, arbeidsmiljøspørsmål, forskningsledelse og etikk, og er særlig krevende.

5.2.2 Vitenskapelig uredelighet

5.2.2.1 Innledning

Etter departementets vurdering er det fortsatt behov for at begrepet «vitenskapelig uredelighet» brukes, og at det blir definert i loven. Det er hensiktsmessig at det er en felles definisjon som blir brukt av alle som vurderer uredelighetssaker, både ved institusjonene og av Granskingsutvalget. En lovfestet definisjon bidrar til å forhindre at uredelighetssaker ved ulike forskningsinstitusjoner blir behandlet ulikt. Definisjonen har allerede vært anvendt i flere av de uredelighetssakene som har blitt behandlet lokalt på institusjoner, noe som tyder på at begrepet «vitenskapelig uredelighet» er eller er i ferd med å bli innarbeidet. Lovens definisjon bør være så presis og konkret som mulig av hensyn til forutsigbarhet for forskerne. Legalitetsprinsippet tilsier at de sentrale vurderingstemaene i uredelighetssaker må være forankret i formell lov, slik at alle har mulighet til å forstå hva loven innebærer. Faren for at en forsker kan risikere at et arbeid blir vurdert som uredelig, uten å ha forstått innholdet eller betydningen av de forskningsetiske normene, er dermed redusert. Departementet mener også at definisjonen er godt i samsvar med internasjonale definisjoner.

Videre mener departementet at det er nødvendig at begrepet «vitenskapelig uredelighet» fortsatt avgrenses til de mest alvorlige tilfellene av brudd på forskningsetiske normer. Nåværende definisjon av vitenskapelig uredelighet videreføres. I kapittel 13.4.3 foreslår departementet at det etableres klagerett i de tilfeller hvor en institusjon har konkludert med at det foreligger vitenskapelig uredelighet i et vitenskapelig arbeid. Det knyttes dermed rettsvirkning til begrepet.

Uredelighetsstempelet kan få store konsekvenser for den enkelte forsker, og det bør derfor være et klart skille mellom de alvorlige tilfellene av uredelighet, som defineres som vitenskapelig uredelighet, og de mindre alvorlige, som grenser mot slurv og rene forglemmelser. Også den som har gode hensikter, kan trå feil, uten at det nødvendigvis bør føre til et uredelighetsstempel. Dette gjelder særlig dersom handlingen ikke framtrer som et mønster, men mer som et enkeltstående feilgrep. Forskere som oppdager eller blir gjort oppmerksom på feil, bør gis sjanse til å innrømme feilen, rette den opp og sørge for å minimalisere konsekvensene. Departementet vil presisere at forskningsinstitusjoner har plikt til å behandle alt som kan utgjøre mulige brudd på anerkjente forskningsetiske normer, ikke bare de mest alvorlige tilfellene.

5.2.2.2 Endringer i definisjonen av vitenskapelig uredelighet

Vitenskapelig uredelighet er i nåværende forskningsetikklov § 5 annet ledd definert som «forfalskning, fabrikkering, plagiering og andre alvorlige brudd med god vitenskapelig praksis som er begått forsettlig eller grovt uaktsomt i planlegging, gjennomføring eller rapportering av forskning».

Departementet bruker gjennomgående «anerkjente forskningsetiske normer» i loven og lovforarbeidene ellers. Begrepet «god vitenskapelig praksis» er ment å ha samme innhold som «anerkjente forskningsetiske normer». For at definisjonen av «vitenskapelig uredelighet» skal være i overenstemmelse med lovens formålsparagraf og loven for øvrig, og at det ikke skal være et uklart forhold mellom de to begrepene, foreslår departementet derfor å endre «god vitenskapelig praksis» til «anerkjente forskningsetiske normer» i definisjonen av vitenskapelig uredelighet. Dette er ikke ment som noen realitetsendring. Departementet bruker den nye definisjonen i resten av lovproposisjonen.

5.2.2.3 Fabrikkering, forfalskning, plagiat og andre alvorlige brudd på anerkjente forskningsetiske normer (de objektive kriteriene)

De objektive kriteriene i definisjonen av vitenskapelig uredelighet er «forfalskning, fabrikkering, plagiering og andre alvorlige brudd» på god vitenskapelig praksis. Departementet legger til grunn at «forfalskning, fabrikkering, plagiering og andre alvorlige brudd» er objektive vilkår, altså kriterier som er kontrollerbare. Vilkårene refererer til typen handling og er ment å være rettslige standarder som skal kunne utvikles av forskersamfunnet, og som det er opp til praksis å definere nærmere. Hensikten med å lovfeste «forfalskning, fabrikkering, plagiering og andre alvorlige brudd» som brudd på anerkjente forskningsetiske normer, var å lovfeste de mest alvorlige bruddene. Departementet mente at dette ville kunne gi forskerne mer forutsigbarhet med hensyn til hva som defineres som vitenskapelig uredelighet. Vilkåret «andre alvorlige brudd» avgrenser mot mindre alvorlige tilfeller av brudd på anerkjente forskningsetiske normer. Bakgrunnen for avgrensningen var, og er fortsatt, blant annet et ønske om at Granskingsutvalget bare skulle behandle de mest alvorlige tilfellene av vitenskapelig uredelighet. Nasjonale og internasjonale forskningsetiske prinsipper, herunder Helsinkideklarasjonen, Vancouverkonvensjonen og nasjonale forskningsetiske retningslinjer, vil langt på vei være en kodifisering av innholdet i anerkjente forskningsetiske normer, se nærmere omtale i kapittel 3.3.

En forsker kan ha gjort en rekke mindre feil som hver for seg er så små at de isolert sett ikke innebærer alvorlige brudd på anerkjente forskningsetiske normer. Dersom summen av disse feilene kan sies å være omfattende, kan forskningsarbeidet samlet være et brudd på normene.

Fabrikkering

Med fabrikkering menes blant annet oppkonstruering av data, beskrivelser, informasjon og resultater. Det kan eksempelvis være tilfeller hvor forskeren gir inntrykk av at undersøkelser eller forsøk er gjennomført uten at det er tilfelle. Fabrikkering kan også være å bruke data og observasjoner som ikke er i tråd med metodebeskrivelsen i forskningsrapporten, eller når det presenteres oppdiktede resultater i en forskningsrapport.

Forfalskning

Med forfalskning menes blant annet manipulering av forskningsmateriale, utstyr, metoder, prosesser og å endre eller utelate data, beskrivelser, informasjon og resultater uten faglig begrunnelse. Forfalskning kan eksempelvis være endring eller tilpasning av observasjoner og data slik at resultatet blir endret. Det å utelukke resultater eller fakta som er vesentlige for konklusjonene, kan også være forfalskning. Det samme gjelder selektiv bruk av data eller metoder for at sluttresultatet bedre skal passe til teori eller hypotese.

Plagiat

Med plagiering i forskningsetisk sammenheng menes bruk av andres formuleringer, figurer, tabeller, resultater, ideer, metoder, prosesser og lignende, uten at dette angis og uten at kilden oppgis. Den vanligste definisjonen av plagiat er å utgi andres arbeid som sine egne, og slik villede leseren om hvem som har utført arbeidet, for eksempel skrevet teksten. Forskjellige vitenskaper og fagfelt har ulike publiseringstradisjoner, men felles for alle er et behov for å kreditere andres og eget tidligere arbeid når man bygger ny kunnskap og nye resonnementer på dette.

I forskningsetisk sammenheng har det vært vanlig å vise til retningslinjene utarbeidet av den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH). Punkt 27 i retningslinjene fra 2016, som i hovedsak viderefører beskrivelsen fra tidligere utgaver, beskriver plagiat slik:

«Plagiat er uakseptabelt og innebærer et alvorlig brudd på anerkjente forskningsetiske normer. Den som plagierer, undergraver ikke bare sin egen anseelse som forsker, men også forskningens troverdighet. Både forskerne og forskningsinstitusjonene har et ansvar for å forebygge og forhindre plagiat. Plagiat i forskningsetisk forstand er å ta noe fra andre og presentere det som sitt eget uten god henvisning til kildene. Plagiering bryter med vitenskapens sannhetsforpliktelse og med krav om originalitet, ydmykhet og kollegialitet. Forskere som bygger videre på andres arbeid, skal henvise til kildene i tråd med god skikk. Den mest åpenbare formen for plagiat er ren avskrift. Plagiat kan imidlertid også ta andre former, for eksempel bruk av ideer, hypoteser, begreper, teorier, tolkninger, design, illustrasjoner, resultater m.m. Det å henvise til et annet arbeid tidlig i egen tekst, og deretter gjøre omfattende bruk av arbeidet uten henvisninger senere, kan også være plagiat. Det er viktig å skille mellom direkte sitat og parafrasering både i noteapparatet og i teksten. Parafrasering må ikke ligge så tett opp til originalteksten at det i realiteten er tale om sitat. Hvis flere parafraser hektes rett på hverandre, kan hele tolkingen og argumentasjonen være basert på andres arbeid. I så fall kan også dette være plagiat.»

I noen tilfeller synes det som om NESHs retningslinjer er blitt lest på linje med en juridisk lovtekst, og de enkelte elementene er framstilt som juridiske vilkår. Det har vært hevdet at det er forskningsetisk plagiat bare dersom det kopieres tekst fra «andre forfatteres og forskeres arbeider», og at NESH dermed avgrenser mot selvplagiat og tekst fra offentlige dokumenter. Denne usikkerheten har ført til uriktig bruk av plagiatbegrepet i noen sammenhenger.

Slik plagiat brukes i forskningsetikklovens definisjon av vitenskapelig uredelighet, er begrepet ment å være en objektiv beskrivelse av hva som er gjort (gjerningsbeskrivelse), som så må suppleres med subjektive vilkår (forsett eller grov uaktsomhet). Innvendingene mot en objektiv plagiatnorm er at i dagligtalen vil plagiat ofte gi negative konnotasjoner og dermed være sosialt fordømmende, og at ikke alle former for plagiat er like alvorlige. Det kan dermed virke unødvendig stigmatiserende med et «plagiatstempel». Den forskningsetiske plagiatnormen må imidlertid sees i lys av hensikten bak reglene om plagiat i forskningsetisk sammenheng, som er at forskere ikke skal villede leserne om hvem som står bak forskningsresultatene. Her er det flere viktige prinsipper som ligger til grunn. For det første skal forskningsarbeid være etterprøvbart. Gjennom kildehenvisninger skal en leser lett kunne finne fram til opprinnelige kilder og slik kvalitetssikre forskningsarbeidet. For det andre skal ikke en forsker kunne ta æren for andres arbeid og slik framstå som bedre eller mer erfaren enn han eller hun er. Dette innebærer at forskere også må vise til kilder som ikke er opphavsrettslig vernet, eksempelvis offentlige dokumenter og arbeider hvor vernetiden har bortfalt. I forskningsetikken er det ikke avgjørende om den teksten som brukes, er opphavsrettslig vernet.

Plagiatbegrepet blir brukt både i forskningsetikken og i opphavsretten. Kjernen i innholdet er det samme, men det blir benyttet noe forskjellig på de to områdene. I opphavsretten blir ikke plagiatbegrepet brukt i loven, men i juridisk litteratur og rettspraksis, og da først og fremst brukt om ulovlig etterligning av andres arbeid. Arbeider som ikke har opphavsrettslig vern, faller utenfor en slik definisjon. Eksempelvis har ikke offentlige dokumenter rettslig vern etter åndsverkloven, jf. § 9. I forskningsetisk sammenheng vil plagiatbegrepet følgelig tolkes videre enn hva som følger av alminnelige opphavsrettslige regler. I forskningsetisk sammenheng vil plagiatbegrepet i noen tilfeller også kunne omfatte dobbeltpublisering (i noen tilfeller «salamisering», se om dette i neste avsnitt), parafrasering og omskrivning, idéplagiat og plagiat av offentlige dokumenter og fakta.

Dobbeltpublisering (selvplagiat) er når en publiserer det samme eller svært likelydende resultater flere ganger uten å oppgi dette. Forskeren vil i slike tilfeller gi leseren inntrykk av at forskningsarbeidet har en uriktig nyhetsverdi, og gjengivelse av tidligere publiserte tekster vil dermed i de fleste tilfeller være et brudd på originalitetsnormen. «Salamisering» er en uformell betegnelse som betyr at en forsker deler opp forskningsresultatene i mindre deler, for å publisere så lite som mulig av forskningen om gangen. Hensikten kan være å få flere publikasjoner ut av den samme forskningsinnsatsen og dermed få mer ære eller uttelling for mer enn én publikasjon i finansieringssystemet for universiteter og høgskoler. «Salamisering» bør i prinsippet fanges opp i tidsskriftenes fagfellevurdering. Er bidraget som presenteres nytt nok og vesentlig nok til å forsvare en egen artikkel, vil dette trolig være forskningsetisk uproblematisk. «Salamisering» vil ikke i seg selv innebære et plagiat, men i enkelte tilfeller vil det kunne innebære et brudd på nyhetsnormen. For å unngå dette vil en forsker i enkelte tilfeller måtte henvise til egne, tidligere publiseringer. Idéplagiat er å utgi andres ideer som sine egne. Ideer i forskning oppstår ofte i felleskap eller ved at ulike forskningsresultater settes sammen. Det kan være vanskelig å angi et konkret tidspunkt for når en idé oppstår og hvem som er den opprinnelige idéskaperen. Dette vil måtte vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle.

Vurderingen av hvor alvorlig plagiatet er må baseres på en skjønnsmessig vurdering, hvor både hvilke deler av arbeidet som er plagiert, omfanget av plagiat m.m. vil være momenter i vurderingen. Departementet vil her påpeke at definisjonen av vitenskapelig uredelighet er avgrenset mot mindre alvorlige brudd. Dette innebærer at mindre og uvesentlige tilfeller av plagiat ikke vil være vitenskapelig uredelig, men vil kunne være brudd på anerkjente forskningsetiske normer.

Andre alvorlige brudd på anerkjente forskningsetiske normer

Med andre alvorlige brudd på anerkjente forskningsetiske normer menes handlinger som direkte påvirker eller indirekte kan få betydning for, det vitenskapelige resultatet. I forarbeidene til forskningsetikkloven på side 53–54 nevner departementet noen eksempler på alvorlige brudd på anerkjente forskningsetiske normer. I eksemplene brukes ordet «bevisst», og det har på den bakgrunn vært reist spørsmål om det krever hensikt for at disse tilfellene kan regnes som vitenskapelig uredelige. Departementet legger til grunn at ordet «bevisst» i forarbeidene ikke er ment å tolkes opp mot lovens skyldvilkår, som er forsettlig eller grov uaktsomhet. Også grov uaktsomhet vil være tilstrekkelig for å ha opptrådt vitenskapelig uredelig i de eksemplene som er nevnt.

Eksempler på hva som kan utgjøre andre alvorlige brudd på anerkjente forskningsetiske normer kan være:

• Tilbakeholdelse, villedning om eller selektiv/skjult kassering av uønskede resultater

• Ensidig eller forvridd tolkning av egne resultater og konklusjoner

• Villedende bruk av statistiske metoder

• Villedning eller fortielse om egen vitenskapelig innsats og/eller vitenskapelige resultater og om hvor mye den enkelte har bidratt. Urettmessig angivelse av forfatterrolle m.m.

• Tilbakeholdelse av vesentlige detaljer i metodikk

• Uriktige opplysninger om vitenskapelige kvalifikasjoner i søknader m.m.

• Destruering av forskningsmateriale for å hindre undersøkelser av uredelighet i forskning

• Tilbakeholdelse av vesentlig kritikk. I slike tilfeller bør en forsker henvende seg til relevante miljøer for å få problemene allsidig belyst.

• Rapportering om forskningsresultater eller metode på en misvisende måte

• Publisering av resultater flere ganger som tilsynelatende nye (såkalt selvplagiat)

• Registrering og lagring av resultater og forskningsmateriale på en utilstrekkelig måte

Listene over hvilke tilfeller som er alvorlige og mindre alvorlige er ikke uttømmende.

Departementet har drøftet om ordet «andre» bør byttes ut med «lignende» i definisjonen av vitenskapelig uredelighet, men har kommet fram til at dette vil gi en uønsket innsnevring av definisjonen.

5.2.2.4 Forsettlig eller grovt uaktsom handling (de subjektive kriteriene)

Lovens subjektive vilkår for vitenskapelig uredelighet er skyldvilkårene «forsettlig eller grovt uaktsomt». Subjektive kriterier krever et visst skjønn for å vurdere om vilkårene er oppfylt, og det må foretas en konkret helhetsvurdering i hvert enkelt tilfelle.

Forsettsvilkåret omfatter alle former for forsett. Loven dekker både hensiktsforsett (hvor vedkommende har tilstrebet følgen), visshets- og sannsynlighetsforsett (hvor vedkommende har holdt følgen sikker eller overveiende sannsynlig, det vil si minst 51 prosent sannsynlig), og eventuelt forsett (hvor vedkommende mener at sannsynligheten for at følgen skal inntre er mindre enn 51 prosent, men har bestemt seg for å foreta handlingen selv om følgen skulle inntre). Forsettsvilkårene er definert slik i samsvar med betegnelsen i Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) Om lov om straff. Det kreves med andre ord ikke hensikt for at forsettsvilkåret er oppfylt. Dette innebærer at ansvar kan pålegges dersom handlingen er tilsiktet, selv om følgen av handlingen ikke var tilsiktet.

Skyldvilkåret «grov uaktsomhet», slik det er forklart i forskningsetikklovens forarbeider, har gjennom praksis fått et innhold som innebærer at terskelen for å konstatere vitenskapelig uredelighet er satt for høyt i forhold til hva som var intensjonen med forskningsetikkloven i 2007. Departementet mener at det er behov for å senke terskelen for grov uaktsomhet.

Departementet legger til grunn at grovt uaktsomt etter forskningsetikkloven må forstås i samsvar med Høyesteretts forståelse i Rt. 1989 s. 1318. Der uttaler Høyesterett at «for at en oppførsel skal kunne karakteriseres som grovt uaktsom, må den etter mitt syn representere et markert avvik fra vanlig forsvarlig handlemåte. Det må dreie seg om en opptreden som er sterkt klanderverdig, hvor vedkommende altså er vesentlig mer å klandre enn hvor det er tale om alminnelig uaktsomhet» (s. 1322). I kravet til grov uaktsomhet slik det her er beskrevet, ligger det ikke et forsiktighetsprinsipp, slik det har vært hevdet at lovforarbeidene til gjeldende forskningsetikklov gir uttrykk for. Det har på denne bakgrunn utviklet seg en praksis hvor det skal mer til for at en forsker har opptrådt grovt uaktsomt enn for en student. Dette er uheldig og ikke tilsiktet. Det er behov for harmonisering av hvordan vilkåret grov uaktsomhet praktiseres for forskere og for studenter. Institusjonene må derfor være bevisst på dette ved behandling av uredelighetssaker. Også Granskingsutvalget skal legge til grunn tolkning av vilkåret grov uaktsomhetsplikt slik som beskrevet over. Ved vurderingen av uaktsomhet er det heller ikke avgjørende at forskeren har vist uredelig eller uhederlig adferd som er egnet til å oppnå en uberettiget fordel.

Departementet har vurdert om skyldkravet burde senkes til alminnelig uaktsomhet. Å fastslå at en forsker har opptrådt uredelig vil være svært inngripende for den det angår. Det vil kunne være ødeleggende for forskerkarrieren og vil kunne føre til at han/hun blir sagt opp fra sin stilling. Dette taler for å opprettholde dagens skyldkrav, slik at det fortsatt er de grovt uaktsomme tilfellene som dekkes av loven. Et annet hensyn er likebehandling av studenter og forskere som jukser hver på sine felt. Av universitets- og høyskoleloven § 4-7 om annullering av eksamen eller prøve første ledd bokstav b) følger det at styret selv eller institusjonens klagenemnd, jf. § 5-1, kan annullere eksamen eller prøve eller godkjenning av kurs hvis kandidaten «forsettlig har forsøkt å fuske eller forsettlig eller grovt uaktsomt har fusket» på eksamen, prøve eller kurs. På denne bakgrunn opprettholder departementet grov uaktsomhet som nedre skyldvilkår.

5.2.2.5 Kravet om klar sannsynlighetsovervekt

Forskningsetikkforskriften § 10 fjerde ledd annen setning fastslår at det kreves klar sannsynlighetsovervekt for å legge til grunn at innklagede har opptrådt uredelig. Dette innebærer at beviskravet er skjerpet, sammenlignet med hovedregelen om at retten skal bygge på det mest sannsynlige faktum. Kravet om klar sannsynlighetsovervekt gjelder faktum både knyttet til de objektive og subjektive vilkår i forskningsetikklovens definisjon av vitenskapelig uredelighet.

6 Internasjonalt

Arbeidet med forskningsetikk i Europa er i utgangspunktet basert på at vitenskapssamfunnet selv har ansvaret, dvs. en uformell selvregulering. På 1990-tallet fikk en rekke land i tillegg retningslinjer som satte rammer for selvreguleringen og for institusjonenes ansvar. De skandinaviske land fikk i tillegg nasjonale organer som behandler etiske spørsmål. I Skandinavia fikk forskningsrådene en mer aktiv rolle, på linje med utviklingen i USA og Canada.

Det er ikke rom her for en omfattende redegjørelse for alt etikkarbeid som gjøres internasjonalt i utdanning og forskning. Kapittel 6.1 gir en oversikt over arbeidet med uredelighetssaker i en del land: Om ansvar, om begrepet vitenskapelig uredelighet, om klagerett og om lovregulering. I kapittel 6.2 gis en orientering om noen internasjonale organisasjoner og initiativer innenfor forskningsetikken.

De fleste land har særregler for medisinsk og helsefaglig forskning, i hovedsak med utgangspunkt i Helsinkideklarasjonen, se kapittel 3.3.4.

Norsk oversettelse av uttrykk brukt internasjonalt på dette området er ikke helt konsistent. Som norsk oversettelse av det engelske uttrykket «research integrity» vil departementet her i hovedsak bruke det norske begrepet «forskningsetikk», eventuelt god forskningsetikk, avhengig av sammenhengen. Videre brukes begrepet «vitenskapelig uredelighet» for uttrykket «research misconduct».

6.1 Behandling av uredelighetssaker

Det danske Uddannelses- og Forskningsministeriet la i 2015 fram en rapport som kartla uredelighetsarbeidet i 16 land i Europa, Nord-Amerika og Australia3. NordForsk kartla det nordiske systemet gjennom et ekspertseminar 9. april 2014 og presenterte resultatene i rapporten Research Integrity in the Nordic countries – national systems and procedure, heretter kalt NordForsk-rapporten4.

Rapportene viser at det er stor variasjon i det internasjonale bildet, både når det gjelder saksbehandling av uredelighetssaker og hvordan forskningsetikk blir ivaretatt, enten det er gjennom lokale eller nasjonale utvalg, og hvorvidt det er en definisjon av vitenskapelig uredelighet og hvordan definisjonen i så tilfelle er utformet.

Åpenheten om uredelighetssaker mv. synes generelt sett å være mindre i de store landene. Nasjonale ordninger vedrørende uredelighet ble først innført i den nordvestlige del av Europa og senere primært i Mellom-Europa, mens Sør- og Øst-Europa (med enkelte unntak) ikke har nasjonale ordninger eller retningslinjer.

De fleste landene har et system hvor uredelighetssaker behandles lokalt hos den enkelte forskningsinstitusjon, og i tillegg et nasjonalt organ som kan og/eller skal behandle slike saker. Noen av de nasjonale utvalgene har utelukkende en rådgivende rolle, mens andre er gitt mandat til enten å ta avgjørelser eller gi uttalelser eller føre ulike former for tilsyn med prosesser som skjer lokalt. Ifølge rapporten skyldes disse ulikhetene trolig dels forskjellige forskningspolitiske og juridiske tradisjoner, dels at ordningene er preget av konkrete uredelighetssaker. Muligheten til å klage på uttalelser om vitenskapelig uredelighet er også ulik. Den danske rapporten viser at landene deler seg i tre: ingen klagerett, klagerett internt på institusjonene og klagerett til eksternt organ.

Den danske rapporten konkluderer med at det ikke finnes en offisiell eller universell definisjon av begrepet «vitenskapelig uredelighet», men det er en viss internasjonal konsensus om kjernen i begrepet: fabrikkering, forfalskning og plagiat (FFP). Videre er det en del land som også inkluderer forhold ut over FFP. Bildet er også delt når det gjelder om definisjonen er fastsatt med eller uten lovgivning. Av 16 undersøkte land har fire land en juridisk bindende definisjon (Norge, Danmark, Polen og USA), elleve land har ikke en bindende definisjon (Kroatia, Sveits, Sverige, Storbritannia, Tyskland, Belgia/Flandern, Canada, Nederland, Irland, Luxembourg og Østerrike). Australia har en mellomposisjon.

I de fleste land er det fastsatt en norm for skyldkrav eller at handlingen skal være forsettlig eller uaktsom. Danmark, Norge, Sverige, Østerrike, Sveits, Australia, USA og i et visst omfang Luxembourg og Nederland har subjektive elementer i sin definisjon. Internasjonalt er det særlig to forhold rundt definisjonen som diskuteres: Hvor bred skal definisjonen av vitenskapelig uredelighet være, og om skyldkravet skal inkluderes i definisjonen.

Danmark

Det danske systemet for behandling av uredelighetssaker skiller seg fra det norske ved at det ikke er forskningsinstitusjonene selv som skal behandle saker i førsteinstans. Saker om vitenskapelig uredelighet behandles av Udvalgene vedrørende Videnskabelig Uredelighed (UVVU), oppnevnt av departementet. UVVU består av tre utvalg som til sammen dekker alle forskningsområdene. Hvert utvalg har egen leder, i tillegg til en felles leder som er lagmannsrettsdommer og utpekt av ministeren etter innstilling fra domstolene. Utvalgene skal i utgangspunktet bare behandle saker som reises av en part (klager eller innklagde), men kan også ta opp saker av samfunnsmessig interesse på eget initiativ, dersom det foreligger særlige grunner. UVVU kan ikke behandle saker hvor forskningsresultatet er utarbeidet i privat regi, med mindre det foreligger et konkret ønske om det fra en part i saken. UVVUs avgjørelser er endelige og kan ikke påklages til annen administrativ myndighet. Sakene kan bringes inn for domstolen.

Den danske definisjonen av vitenskapelig uredelighet er lik den norske og også fastsatt i lov. Definisjonen er grunnlaget for UVVUs arbeid.

I 2014 lanserte Uddannelses- og Forskningsministeriet The Danish Code of Conduct for Research Integrity, nasjonale retningslinjer for god forskningsetikk. Retningslinjene skal bidra til å sikre troverdighet, integritet og kvalitet i dansk forskning gjennom felles prinsipper og standarder for god vitenskapelig praksis. De skal brukes av både offentlige og private forskningsinstitusjoner, inkludert universiteter, forskningsrådssystemet, stiftelser og selskaper. Prinsipper og standarder skal gjennomføres og utvikles på tvers av fag.

En rapport fra et utvalg nedsatt av Uddannelses- og Forskningsministeriet fra desember 2015 anbefaler at mindre alvorlige brudd på vitenskapelig uredelighet bør behandles av institusjonene, mens de mer alvorlige («egentlige») uredelighetssaker som hovedregel skal behandles av UVVU. Utvalget anbefaler at det ikke åpnes for å påklage avgjørelser truffet av UVVU. Både rettslige og faglige hensyn vurderes å være ivaretatt med den nåværende ordningen med en landsdommer som leder av UVVU og faglige eksperter/anerkjente forskere som medlemmer. Utvalget anbefaler at definisjonen av vitenskapelig uredelighet kun skal omhandle fabrikkering, forfalskning og plagiat og ikke andre alvorlige brudd. Skyldkravet foreslås opprettholdt. Videre foreslås det at UVVU kun bør bestå av ett utvalg.

Sverige

I Sverige ligger ansvaret for behandling av uredelighetssaker på hver enkelt institusjon. Deler av forskningsetikksystemet har et rettslig grunnlag, da offentlige universiteter og høgskoler har lovfestet plikt til å behandle mistanke om uredelighet i forskning. De kan innhente uttalelse fra en sentral ekspertgruppe for uredelighet. En offentlig utredning om det svenske systemet er ventet i november 2016.

Finland

I Finland er det forskningsinstitusjonene som i hovedsak står for behandlingen av uredelighetssaker, men granskingen foregår i tett samarbeid med det nasjonale utvalget Forskningsetiska delegationen (TENK). De mest alvorlige sakene blir behandlet av TENK. TENK gir ut retningslinjene God vetenskaplig praxis och handläggning av misstankar om avvikelser från den. Vitenskapelig uredelighet blir definert som noe videre enn FFP. Systemet er basert på selvregulering.

Storbritannia

I Storbritannia har man fastholdt prinsippet om «soft law» eller selvregulering. De forskjellige fagoppdelte forskningsråd har utgitt retningslinjer på sine områder. Noen av disse retningslinjene omtaler hvordan man bør behandle saker om vitenskapelig uredelighet, at man skal ha prosedyrer etc.

Ansvaret for å forfølge mistanke om vitenskapelig uredelighet ligger helt og holdent lokalt, dvs. at det er et institusjonsansvar. Institusjonene bestemmer selv behandlingsmåten og også omfanget av åpenhet, transparens og offentlighet, selv om noen forskningsråd krever at de blir informert dersom uredelig forskning er finansiert derfra.

Retningslinjene for universitetene, The concordat to support research integrity, som ble lansert i 2012, minner om de finske retningslinjene. De gir rammer for god skikk og for (lokal) behandling av uredelighetssaker mv. Institusjonene binder seg til å følge retningslinjene eksplisitt ved å slutte seg til dem.

Tyskland

I Tyskland førte en usedvanlig alvorlig sak til at forskningsrådet, Deutsche Forschungsgemeinschaft (DFG), i 1997 nedsatte en internasjonal kommisjon.

Kommisjonen konkluderte med at uredelighet ikke fullstendig kan unngås/forebygges, slik det heller ikke kan i andre deler av samfunnet. Men tiltak for å sikre god vitenskapelig praksis kan og må etableres. Ansvaret ligger på hver enkelt forsker, forskningsinstitusjon, akademiske selskap, vitenskapelige tidsskrift, finansierende forskningsråd osv for å utvikle en bevissthet om god vitenskapelig praksis, tilpasset den daglige forskningsvirksomheten.

DFG fulgte opp anbefalingene og publiserte retningslinjer for forskere, forskningsinstitusjoner mv. Retningslinjene ble sist revidert i 2013.

Det tyske systemet er desentralt og bygget opp omkring en lovbestemt forskningsombudsordning og uredelighetsutvalg ved hver forskningsinstitusjon. Disse skal sikre at saker om mulig uredelighet og andre mulige brudd blir behandlet lokalt. DFG har eget ombud som behandler mulig uredelighet hvis forskningen er finansiert av DFG. Det finnes også et sentralt forskningsombud som primært har en meklende rolle i saker som vedrører flere institusjoner.

USA

I USA er ansvaret for håndteringen av saker om uredelighet i utgangspunktet plassert hos forskningsinstitusjonene. Nasjonale, forskningsfinansierte organisasjoner eller forskningsråd fører tilsyn med behandlingen på forskningsinstitusjonsnivå. De to største forskningsfinansierende institusjonene, The National Institute of Health (NIH) og National Science Foundation (NSF), kontrollerer til sammen mer enn 50 % av all føderalt finansiert forskning. De har etablert egne uredelighetsorganer, henholdsvis Office of Research Integrity (ORI) og Office of the Inspector General (OiG). Kontorene fungerer som uavhengige enheter med oppgave å behandle saker vedrørende vitenskapelig uredelighet, vurdere lokalt pålagte sanksjoner og selv iverksette sanksjoner på nasjonalt nivå.

Forskningsinstitusjonene har plikt til å underrette det forskningsfinansierte organet når en etterforskning innledes og om resultatene. USA begrenser vitenskapelig uredelighet til FFP og har også et vilkår om subjektiv skyld (forsettlig, bevisst eller grovt uaktsomt). Det finnes ordninger for å anke på institusjonelt nivå.

6.2 Internasjonalt arbeid på forskningsetikkområdet

EU

EU har lang tradisjon for arbeid med forskningsetikk generelt. Arbeidet med uredelighetssaker har primært vært overlatt til medlemslandene. I det siste rammeprogrammet er det imidlertid krav om at alle søkere må oppfylle etiske krav. Brudd på dette kan bety at en mister støtte og/eller mister retten til å søke på nytt. Videre har Kommisjonen i 2015 finansiert det første forskningsprogrammet som ser på forskningsetikk som en del av kvalitet i forskning. (PRINTEGER 2015). Det er også gitt økonomisk støtte til ENRIO (europeisk nettverk for nasjonale uredelighetsutvalg m. fl.) og EUREC (europeisk nettverk for komiteer for medisinsk og helsefaglig forskning)

I november 2014 ble The Rome Declaration on Responible Research and Innovation lagt fram. I juni 2015 publiserte Kommisjonen en ekspertgrupperapport med tittelen Indicators for promoting and monitoring Responsible Research and Innovation. Rapporten tar utgangspunkt i at dagens forsknings- og innovasjonspolitikk må forholde seg til flytende grenser mellom ulike sektorer og ulike typer forskning. Ekspertgruppen åpner for et lærings- og utviklingsprosjekt for forsknings- og innovasjonssystemet, inkludert både Kommisjonen selv og andre forskningsfinansierende institusjoner. Ekspertgruppen gir styringsproblematikken en overordnet rolle i realiseringen av RRI.

Konkurranseevnerådet vedtok i desember 2015 rådskonklusjoner om god vitenskapelig praksis og forskningsetikk. All uredelighet, også diskutabel forskningspraksis, kan ha betydelige, negative konsekvenser. Det vises til betydningen av å arbeide for god vitenskapelig praksis, betydningen av opplæring (ikke minst av veiledere) og av å forebygge uredelighet, i tillegg til å vektlegge god behandling av påstander om uredelighet. Det er varslet at det i forbindelse med midtveisevalueringen av Horisont 2020 vil bli introdusert retningslinjer for god forskningsetikk.

The European Science Foundation (ESF)

The European Science Foundation (ESF) ble stiftet i 1974 i den hensikt å skape en felles plattform for forskning. Det er en uavhengig organisasjon med 78 medlemmer, både organisasjoner som finansierer forskning, organisasjoner som utøver forskning og forskningsakademier, fra 30 land. ESF jobber for samarbeid innen forskning, for finansiering av forskning og med forskningspolitikk på et europeisk nivå.

ESF har vært aktiv i arbeidet med å fremme god vitenskapelig praksis i Europa. I 2000, på et tidspunkt hvor mange europeiske land ikke hadde noen forskningsetisk policy, publiserte ESF dokumentet Good Scientific Practice in research and scholarship. Dette var en erklæring der ESF la opp til at det bør utarbeides anerkjente europeiske retningslinjer og at det bør finnes prosedyrer mv. for hvordan man behandler saker om mulig vitenskapelig uredelighet. Det påpekes at i arbeidet med å sikre god forskningsetikk og en effektiv selvregulering så har både forskningsinstitusjoner, forskningsfinansierende institusjoner og enkeltforskere ansvar.

All European Academies (ALLEA)

All European Academies (ALLEA) er den europeiske sammenslutningen av nasjonale vitenskapakademier (European Federation of National Academies of Sciences and Humanities). Sammenslutningen består av 53 medlemsakademier i 40 land. Akademiene er selvstyrte forskningsinstitusjoner med forskere og stipendiater. ALLEA ble stiftet i 1994 med det formål å fremme utveksling av informasjon og erfaring mellom vitenskapsakademiene, å tilby den europeiske vitenskapen og samfunnet råd fra sine medlemsakademier og å fremme høy kvalitet og etiske standarder innen forskning og utdanning. ALLEA har arbeidet med forskningsetikk siden midten av 1990-tallet.

The European Code of Conduct for Research Integrity

I 2011 publiserte The European Science Foundation (ESF) og All European Academies (ALLEA) The European Code of Conduct for Research Integrity.

Første del omhandler prinsippene som legges til grunn i forskningsetikkarbeidet. Forskningen krever ærlighet når man presenterer mål og intensjoner for forskningen, når man rapporterer metoder og prosedyrer og når man formidler tolkninger av forskningen. Forskningen må være pålitelig, og kommunikasjonen må være riktig og fullstendig. Objektivitet i forskningsarbeidet krever fakta som kan etterprøves og en åpen behandling av data. Forskere skal være uavhengige og upartiske, og kommunikasjonen med andre forskere og publikum skal være åpen og ærlig. Alle forskere har et ansvar for å ta vare på mennesker, dyr, miljøet og de objektene de forsker på. De må utvise rettferdighet når de angir referanser og viser til andres arbeid, og de må vise ansvar for framtidige generasjoner i sitt arbeid med veiledning av unge forskere og stipendiater.

Andre del omhandler uredelighet. Retningslinjene oppstiller fabrikkering, forfalskning og plagiering (FFP) som uredelighet. Andre former for uredelighet er at man mislykkes i å imøtekomme klare etiske og rettslige krav og upassende håndtering av f.eks. rettslige overtredelser. Til slutt nevnes det at mindre brudd på god forskningsskikk som ikke nødvendigvis leder til formelle undersøkelser, kan være like skadelige.

Tredje del tar for seg god vitenskapelig praksis. Feil i prosedyrene og i lagring av data etc. kan påvirke publikums tillit til forskningen. Dette må også tas på alvor av forskningssamfunnet. Med dette som utgangspunkt gir dokumentet retningslinjer for praksis på ulike områder som forskningsdata, forskningsprosedyrer, ansvar, publikasjoner og redaktøransvar. Det arbeides med en revisjon av dokumentet.

Science Europe (SE)

Science Europe (SE) består av europeiske forskningsfinansierende og forskningsutøvende organisasjoner og har en forskningsstrategisk oppgave. Norges forskningsråd er medlem. SE har forskningsetikk som et av flere prioriterte temaer. Forskningsrådet deltar i en arbeidsgruppe som har tre arbeidsområder: støtte arbeid for god forskningsetikk og vitenskapelig praksis, motvirke uredelighet og arbeide for økt åpenhet i uredelighetssaker. I desember 2015 la SE fram en rapport som tar for seg hva forskningsetikk innebærer, hvorfor det er viktig og hvordan en kan arbeide for god vitenskapelig praksis.

World conference on research integrity

Den første verdenskonferansen om forskningsetikk og god vitenskapelig praksis ble holdt i 2007 i Lisboa, som et samarbeid mellom European Science Foundation og US Office of Research Integrity. Konferansen hadde deltakere fra ledende forskningsfinansieringsinstitusjoner, forskningsinstitusjoner, vitenskapsakademier, statlige og ikke-statlige organisasjoner og utgivere. Det ble slått fast at forskningsetikk har vokst fram som et viktig og kritisk tema for forskningen og har fått økende politisk og samfunnsmessig oppmerksomhet over hele verden.

På den andre verdenskonferansen, i Singapore i 2010, ble Singapore Statement on Research Integrity vedtatt. Retningslinjene lister opp grunnleggende prinsipper og ansvarsområder som det må legges vekt på i forskning. Montreal-erklæringen fra 2013 inneholder anbefalinger om håndtering av uredelighet og fremme av forskningsetikk i internasjonalt samarbeid. På konferansen i 2015 var fokuset rettet mot institusjonenes forskningsetiske ansvar. Verdenskonferansene kan sees som et uttrykk for økt oppmerksomhet om forskningsetikk på tvers av land og kontinenter.

OECD Global Science Forum

OECDs Global Science Forum har tatt opp flere forskningsetiske problemstillinger. Det siste temaet som har blitt belyst av en ekspertgruppe nedsatt av Global Science Forum, er etiske problemstillinger som oppstår ved bruk av såkalte nye dataformer. Disse nye dataformene vokser i mengde og variasjon og kan ofte betegnes som stordata (big data). Dataene oppstår for eksempel gjennom mobilbruk, nettsøk, netthandel og overvåkningssystemer. De grunnleggende, etiske prinsippene for bruk av disse dataene i forskningssammenheng er de samme som for andre mer tradisjonelle dataformer. Likevel oppstår det på grunn av mengde, tilgjengelighet og sammenstillingsmuligheter nye dilemmaer og problemstillinger, blant annet knyttet til samtykke, lagring, sikkerhet og anonymitet. Ekspertgruppens sluttrapport vil etter planen offentliggjøres høsten 2016.

UNESCO

UNESCO har lang tradisjon for å arbeide med forskningsetiske problemstillinger. Norge er representert både i Den internasjonale bioetikkomiteen og i COMEST (World Commission on the Ethics of Scientific Knowledge and Technology). COMEST har et vidt mandat som omfatter blant annet miljø- og klimaetikk, nanoteknologi og andre muliggjørende teknologier. UNESCO utarbeider også globale retningslinjer, for eksempel knyttet til menneskerettigheter og det humane genom, i tillegg til å gi oversikt over etikk-ressurser i medlemsland og bidra til kapasitetsbygging innenfor etikkfeltet.