2 Gjeldende rett og forslagets bakgrunn

2.1 Gjeldende rett

Anlegg for produksjon, omforming, overføring og fordeling av elektrisk energi kan ikke bygges, eies eller drives uten konsesjon etter energiloven §§ 3-1 eller 3-2. For eierskap til og drift av utenlandsforbindelser er det i tillegg krav om konsesjon etter energiloven § 4-2. Per i dag er alle utenlandskonsesjoner på transmisjonsnettsnivå meddelt Statnett.

Energiloven § 4-2 setter ikke krav til hvilke rettssubjekter eller selskaper som kan få konsesjon. De sentrale kriteriene som inngår i vurderingen av om konsesjon bør gis eller ikke, fremgår av bestemmelsen. Det skal legges vekt på «prosjektets samfunnsøkonomiske lønnsomhet, forholdet til eventuelle konkurrerende prosjekter og transparente og ikke-diskriminerende hensyn for øvrig». Disse kriteriene gjelder uavhengig av om det er den systemansvarlige eller andre aktører som står bak prosjektet. I konsesjonen kan det settes vilkår dersom det finnes påkrevet av allmenne hensyn.

Mindre utenlandsforbindelser er regulert i § 4-2 tredje ledd. For slike forbindelser «kan det gjøres en forenklet vurdering av om konsesjon bør gis» og vilkårene i konsesjonen kan «tilpasses forbindelsens lokale karakter». Denne typen forbindelser eies og drives i dag av andre enn Statnett.

For å bygge, eie og drive anlegg for blant annet overføring av elektrisk energi, herunder en utenlandsforbindelse, er det nødvendig med konsesjon etter energiloven kapittel 3. I konsesjonsbehandlingen vurderes prosjektets virkninger på miljø og forsyningssikkerhet, i tillegg til elektrotekniske forhold i bred forstand. Tildeling av utenlandskonsesjon etter § 4-2 er basert på en helhetlig vurdering av prosjektets samlede samfunnsøkonomiske virkninger, herunder vurderingene fra anleggskonsesjonen etter § 3-1. Forholdet mellom de to konsesjonsordningene er beskrevet i Prop. 113 L (2012–2013). Det er også krav om omsetningskonsesjon etter § 4-1, hvor det også settes vilkår som er nærmere regulert i forskrifter til energiloven.

I Norge er myndigheten til å gi konsesjoner til nettanlegg for utenlandsforbindelser etter energiloven lagt til departementet eller NVE som direktorat etter den ordinære forvaltningsmodellen. Dersom departementet gir konsesjon til en utenlandsforbindelse, kan reguleringsmyndigheten for energi (RME), innenfor rammene av konsesjonsvilkårene, treffe enkeltvedtak etter energiloven § 4-2 fjerde ledd.

For energianlegg på norsk sjøterritorium utenfor grunnlinjene og på kontinentalsokkelen gjelder lov av 4. juni 2010 nr. 21 om fornybar energiproduksjon til havs (havenergilova). Havenergilova har blant annet bestemmelser om konsesjoner for produksjons- og nettanlegg, om systemansvar og om utførsel og innførsel av elektrisk energi til og fra fremmed stat. I konsesjonene kan det settes nærmere vilkår.

Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 714/2009 regulerer vilkår og betingelser for nettilgang i forbindelse med grensekryssende krafthandel. Forordningen er innlemmet i EØS-avtalen vedlegg IV (Energi) og gjelder som norsk rett etter forskrift om elektrisk kraft over landegrensene av 20. desember 2006 nr. 1563. Utgangspunktet etter EUs tredje energimarkedspakke fra 2009 er at utenlandsforbindelser skal eies og drives av den som er operatør for transmisjonssystemet. Videre skal den som eier et transmisjonsnett som hovedregel være eiermessig atskilt fra produksjon og omsetning av elektrisitet.

Etter forordning 714/2009 artikkel 17 kan nasjonale myndigheter på nærmere vilkår gi et selskap som er juridisk adskilt fra operatøren av transmisjonssystem, unntak fra nærmere bestemmelser i forordningen eller direktiv 2009/72/EF (tredje elmarkedsdirektiv). Utenlandsforbindelser hvor det er truffet slike vedtak betegnes ofte som kommersielle forbindelser («merchant lines»).

2.2 Forslagets bakgrunn

Av energiloven § 4-2 fremgår det at eierskap til eller drift av utenlandsforbindelser krever særskilt konsesjon (utenlandskonsesjon) fra departementet. Bestemmelsen har vært endret i 2013 og i 2016.

Ved lov av 14. juni 2013 nr. 53 om endringer i energiloven ble det fastsatt at konsesjon etter § 4-2 bare kunne meddeles til den systemansvarlige eller foretak hvor den systemansvarlige hadde bestemmende innflytelse. Bakgrunnen for lovendringen var et behov for å klargjøre innholdet i bestemmelsen for å bringe den i samsvar med EØS-rettens krav, jf. Prop. 113 L (2012–2013). I proposisjonen ble det vist til at et sentralt formål med eierbegrensningen er å legge til rette for en mest mulig effektiv og sikker kraftutveksling mellom Norge og utlandet, på en måte som ivaretar allmenne samfunnsinteresser som forsyningssikkerhet, miljø og ressursforvaltning. Det ble også trukket frem at den systemansvarlige etter energiloven har best mulighet til å se porteføljen av utenlandsforbindelser i sammenheng med det innenlandske kraftsystemet, herunder virkninger på forsyningssikkerheten og behov for forsterkninger av innenlandsk nett som følge av utenlandsforbindelser. Departementet vektla behovet for en kontrollert utvikling av infrastruktur mellom Norge og utlandet, tilsvarende det øvrige sentralnettet. Etter departementets syn var forslaget i tråd med EØS-retten.

Begrensningen om hvem som kan gis konsesjon ble opphevet ved lov 2. desember 2016 nr. 87 om endringer i energiloven (utenlandskonsesjon). I Prop. 98 L (2015–2016) som lå til grunn for lovendringen, ble det vist til at det er store kostnader knyttet til å etablere utenlandsforbindelser, og at et mer mangfoldig aktørbilde vil kunne drive frem prosjekter for sammenlikning og i konkurranse med hverandre. Det ble videre uttalt at konkurranse mellom prosjektutviklere vil kunne fremme nye handelsløsninger og teknologiske valg, samtidig som det kan virke skjerpende og bidra til en mer kostnadseffektiv utbygging. Det ble også vist til at risiko for og finansiering av store investeringer fordeles på flere aktører. Lovendringen trådte i kraft 1. januar 2017.

Den 22. mars 2018 vedtok Stortinget samtykke til at EUs tredje energimarkedspakke innlemmes i EØS-avtalen, jf. Prop. 4 S (2017–2018) og Innst. 176 L (2017–2018). Samme dag behandlet Stortinget forslaget til endringer i energiloven for å gjennomføre EØS-rettslige krav til reguleringen av kraftmarkedet, jf. Prop. 5 L (2017–2018) og Innst. 175 L (2017–2018). Lovendringene trådte i kraft 1. november 2019.

I anmodningsvedtak nr. 570 (2017-2018) er regjeringen anmodet om «snarest» å «fremme sak til Stortinget om endringer i lov 29. juni 1990 nr. 50 om produksjon, omforming, overføring, omsetning, fordeling og bruk av energi m.m. om at konsesjon for å eie eller drive utenlandsforbindelser bare kan gis til den systemansvarlige (Statnett) eller foretak hvor denne har bestemmende innflytelse».

I forbindelse med behandlingen av tre representantforslag om å avslå konsesjonssøknaden fra NorthConnect, fattet Stortinget den 23. april 2020 anmodningsvedtak nr. 527 (2019-2020), som lyder:

«I tråd med de kriteriene Stortinget vedtok i forbindelse med behandling av Prop. 5 L (2017–2018), jf. Innst. 175 L (2017–2018), ber Stortinget regjeringen snarest fremme forslag om endring i energiloven som sikrer Statnetts monopol på å eie og drifte alle fremtidige utenlandskabler».

Departementet foreslår på denne bakgrunn endringer i energiloven § 4-2.