3 Signatur i domstolene

3.1 Gjeldende rett

I prosesslovene stilles det krav om undertegning av blant annet rettslige avgjørelser, jf. tvisteloven § 19-4 annet ledd og straffeprosessloven § 43 og § 52, rettsbok, jf. tvisteloven § 13-6 fjerde ledd og straffeprosessloven § 26, og rettsforlik, jf. tvisteloven § 19-11 annet ledd. Ved avsigelse av rettslige avgjørelser er ordningen at avgjørelsen anses avsagt skriftlig når den er undertegnet, jf. tvisteloven § 19-4 annet ledd og straffeprosessloven § 43 tredje ledd. Det er videre et vilkår at rettens leder eller en fagdommer denne utpeker skal undertegne til slutt, jf. tvisteloven § 19-4 annet ledd og straffeprosessloven § 43 første ledd, eller at siste dommer har underskrevet, jf. straffeprosessloven § 52 første ledd. Tvisteloven § 19-11 regulerer formkrav for rettsforlik, herunder at rettsforliket skal underskrives av partene og rettens medlemmer.

Det følger av jordskiftelova § 6-1 at tvisteloven kapittel 19 gjelder så langt det passer for saksbehandlingen av jordskiftesaker. For rettsboken gjelder tvisteloven kapittel 13, jf. jordskiftelova § 6-13, og for avsigelse av avgjørelser gjelder tvisteloven § 19-4, jf. jordskiftelova § 6-25. Det følger av jordskiftelova § 6-26 at et rettsforlik skal skrives under av partene og jordskifteretten, og at tvisteloven § 19-11 ellers gjelder.

Også i andre såkalte spesialprosesslover er det tilsvarende krav om undertegning, slik som i tvangsfullbyrdelsesloven § 5-19 første ledd tredje punktum om at namsmannen skal underskrive namsboken.

Når det i lov stilles krav om underskrift, er elektronisk signering likestilt med underskrift når den tekniske løsningen som benyttes «sikrer notoritet for signaturen», jf. domstolloven § 197 a annet ledd. Bestemmelsen gjelder ved signering av rettsbok, rettsforlik og rettens skriftlige avgjørelser, og både dommere og meddommere kan signere elektronisk, jf. Prop. 62 L (2017–2018) side 48.

I midlertidig lov 26. mai 2020 nr. 47 om tilpasninger i prosessregelverket som følge av utbruddet av covid-19 mv. er det gitt regler om signaturløsninger og avsigelse av rettslige avgjørelser.

Det følger av midlertidig lov § 7 første ledd at undertegning kan skje ved bruk av en betryggende løsning for elektronisk signatur bestemt av Domstoladministrasjonen (heretter omtalt som e-signaturløsningen). Undertegning kan også skje ved at et bilde av avgjørelsens slutning med underskrift sendes til registrering i det aktuelle saksbehandlingssystem, eller ved at avgjørelsens slutning med underskrift skannes og sendes til slik registrering, jf. § 7 annet ledd (heretter omtalt som bildealternativet). Undertegning anses som skjedd når det foreligger signatur ved bruk av en av løsningene i første eller annet ledd og avgjørelsen er sendt til registrering i domstolenes saksbehandlingssystem.

Avsigelse av rettslige avgjørelser i saker med flere dommere kan gjøres ved at alle rettens medlemmer signerer elektronisk på likelydende dokumenter med avgjørelsens slutning, jf. midlertidig lov § 8 første ledd, eller ved at rettens leder, eller en fagdommer denne utpeker, signerer og bekrefter skriftlig at rettens øvrige medlemmer har godkjent avgjørelsens innhold, jf. § 8 annet ledd (heretter omtalt som fullmaktsalternativet).

I midlertidig lov §§ 10, 11 og 12 er det gitt regler om at de midlertidige signaturløsningene kan brukes ved undertegning av rettsboken, ved inngåelse av rettsforlik og ved undertegning av namsboken.

Formålet med reglene er å gjøre det mulig å oppfylle rettergangslovenes krav om undertegning av rettslige avgjørelser uten at det må skje ved fysisk oppmøte. Dette særlig for å legge til rette for at dommere kan få utført arbeidet på hjemmekontor, med tilsvarende redusert reisevirksomhet og oppmøte i domstolenes lokaler, og for å hindre møtevirksomhet og reisevirksomhet for meddommere, for slik å tilpasse seg den til enhver tid gjeldende smittesituasjonen etter utbruddet av covid-19.

For en nærmere redegjørelse for reglene om signaturløsninger og avsigelse av rettslige avgjørelser mv. vises det til Prop. 94 L (2019–2020) kapittel 5 og merknadene til midlertidig lov §§ 7, 8, 10, 11 og 12.

3.2 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet 18. desember 2020 ble det foreslått å innføre permanente regler om elektronisk signatur og alternative løsninger for signering i domstolene. Forslagene bygget på tilbakemeldinger fra aktørene om de midlertidige reglene og om behovet for permanente regler. Departementet la til grunn at det også i en normalsituasjon ville være behov for å tilrettelegge for elektronisk signatur og andre, mer fleksible, moderne og ressursbesparende fremgangsmåter for signering av avgjørelser og andre dokumenter.

Ettersom domstolloven § 197 a annet ledd likestiller elektronisk signering med underskrift når det brukes en teknisk løsning som sikrer notoritet for signaturen, var det ikke behov for lovendringer for å kunne bruke slike løsninger for elektronisk signatur. Det kunne etter departementets syn derimot være behov for å foreslå regler om ulike fremgangsmåter og signaturløsninger tilsvarende som etter den midlertidige loven. I høringsnotatet ble det med dette som bakteppe foreslått innført et hjemmelsgrunnlag i domstolloven § 197 a annet ledd for å fastsette nærmere regler i forskrift.

Videre foreslo departementet endringer i domstolloven for å tydeliggjøre at elektronisk signatur skal være likestilt med underskrift der det i loven stilles krav om underskrift på rettsforlik og rettsbøker, så lenge den tekniske løsningen sikrer notoritet for signaturen. For «rettens skriftlige avgjørelser» følger dette uttrykkelig av domstolloven § 197 a annet ledd, og det er i Prop. 62 L (2017–2018) side 23 forutsatt at det samme gjelder for signering av rettsforlik og rettsbøker. Av pedagogiske grunner ble det foreslått å tilføye «rettsforlik» og «rettsbøker» i lovteksten, slik at det etter en endring ville følge direkte av ordlyden at også rettsforlik og rettsbøker kan signeres elektronisk. Forslaget innebar ingen realitetsendring.

I tillegg foreslo departementet endringer i tvisteloven § 13-6 og tvangsfullbyrdelsesloven § 5-19, som gikk ut på at domstolloven § 197 a skulle gjelde tilsvarende for signering av henholdsvis rettsbøker og namsbøker. Forslaget om endring i tvisteloven var begrunnet i at det kunne være ønskelig å klargjøre at domstolloven § 197 a annet ledd gjelder også for protokollførere. Forslaget innebar ingen realitetsendring. Den foreslåtte endringen i tvangsfullbyrdelsesloven tok sikte på å videreføre midlertidig lov § 12.

3.3 Høringsinstansenes syn

Domstoladministrasjonen, lagmannsrettene, Asker og Bærum tingrett, Bergen tingrett, Fredrikstad tingrett og Halden tingrett, Oslo byfogdembete, Oslo tingrett, Stavanger tingrett, Sør-Trøndelag tingrett og Fosen tingrett, jordskifterettene i Agder, Vestoppland og Sør-Gudbrandsdal jordskifterett og Nord-Gudbrandsdal jordskifterett, Østfold jordskifterett og Akershus og Oslo jordskifterett, Dommerforeningen, Landbruks- og matdepartementet, Riksadvokaten, Politidirektoratet, Oslo politidistrikt, Skattedirektoratet og Advokatforeningen uttalte seg om forslaget. Agder lagmannsrett sluttet seg til Dommerforeningens høringssvar.

Oslo byfogdembete, Sør-Trøndelag tingrett og Fosen tingrett og Landbruks- og matdepartementet støttet forslaget uten å uttale seg om dets enkelte sider. De øvrige høringsinstansene var også positive til forslagene i høringsnotatet.

Høringsinstansene støttet i det alt vesentlige forslaget til regler om elektronisk signering over samme lest som i midlertidig lov § 7 første ledd. Flere domstoler bemerket likevel at e-signaturløsningene kunne forbedres.

Lagmannsrettene, Bergen tingrett, Vestoppland og Sør-Gudbrandsdal jordskifterett og Nord-Gudbrandsdal jordskifterett, Østfold jordskifterett og Akershus og Oslo jordskifterett og Dommerforeningen ga uttrykk for at e-signaturløsningene burde integreres i domstolenes saksbehandlingssystem, Lovisa. Hålogaland lagmannsrett bemerket at e-signaturløsningen burde fremstå som levert av domstolene i det ytre. Oslo tingrett la til grunn at Domstoladministrasjonen arbeidet med å integrere e-signatur i Lovisa. Domstoladministrasjonen opplyste følgende:

«Domstolene tok i bruk postens eSigneringsportal for signering av rettsavgjørelser mv. som en midlertidig løsning i april 2020 for å imøtekomme behov for digital signatur som oppstod grunnet Covid-19. Tjenesten er en portaltjeneste og er ikke koblet mot domstolenes applikasjoner eller plattform. Den elektroniske signeringsløsningen ble implementert for å gi domstolene et verktøy for å klare å opprettholde en så normal drift som mulig i en unntakstilstand. I løpet av 2020 har iverksetting av samhandling på flere områder ved bruk av midlertidig elektronisk signatur hatt høyere prioritet enn å optimalisere og videreutvikle løsningen. Domstoladministrasjonen er nå i ferd med å gjøre et kartleggingsarbeid på en fremtidig, permanent signeringsløsning, og det er foreløpig uklart om eSigneringsløsningen vil bli den permanente løsningen for elektronisk signering for domstolene.»

Gulating lagmannsrett uttalte at e-signaturløsningen var treg, noe som medførte at den i praksis ikke kunne brukes når avgjørelser måtte signeres «på dagen». Lagmannsretten viste også til at løsningen forutsatte bistand fra saksbehandlere, som måtte utføre mange manuelle operasjoner. Dommerforeningen og Bergen tingrett påpekte det samme og tok til orde for at dommerne burde kunne signere og innhente signaturer uten bistand og manuelle operasjoner. Videre bemerket de to høringsinstanseneat det ofte var tekniske feil ved e-signaturløsningene, og de ga uttrykk for at det burde vurderes å tillate også andre digitale løsninger etter domstolloven § 197 a. Det ville etter disse høringsinstansenes syn være uheldig å utelukke elektronisk signatur fra andre leverandører av slike tjenester.

Noen høringsinstanser uttalte seg om fremgangsmåtene for signering og ordningen med at rettens leder eller en fagdommer denne utpeker, skal signere til slutt.

Asker og Bærum tingrett bemerket at e-signaturløsningen må sikre at dokumenter blir signert av alle rettens medlemmer innen en angitt dato der domfelte er varetektsfengslet på domstidspunktet og det skal beregnes varetektsfradrag per dato for domsavsigelse.

Hålogaland lagmannsrett uttalte at det ikke kreves tekniske endringer eller lovendringer for å sørge for at rettens leder eller en fagdommer denne utpeker signerer til slutt. Dette følger av straffeprosessloven § 43 første ledd og tvisteloven § 19-4 annet ledd, og etter lagmannsrettens syn var det et rutinespørsmål å sørge for at rettens leder signerer til slutt. Dommerforeningen og Borgarting lagmannsrett mente at signaturløsningene burde sikre at rettens leder eller en fagdommer denne utpeker signerer til slutt. Fredrikstad tingrett og Halden tingrett uttalte at det burde utarbeides rutiner for signeringsrekkefølge. Riksadvokaten hadde merket seg at det ville bli utarbeidet rutiner for arbeidsprosesser som sikrer riktig signeringsrekkefølge.

Frostating lagmannsrett mente at signeringsrekkefølgen ikke spilte noen rolle, ettersom løsningene sikret at det ikke kunne gjøres endringer i dokumentet som skal signeres.

Mange av høringsinstansene uttalte seg om behovet for bildealternativet i midlertidig lov § 7 annet ledd. Disse høringsinstansene mente at signeringsformen burde innføres permanent, om enn med noe ulike syn på når løsningen skulle kunne benyttes.

Flere høringsinstanser ga uttrykk for at det ville være behov for bildealternativet særlig i forbindelse med rettsmeklinger, på bakgrunn av at disse ofte avsluttes etter arbeidstid og uten saksbehandlerbistand, og på grunn av at utenlandske parter og andre som ikke kunne signere rettsforlik elektronisk, ikke kunne bruke e-signaturløsningen. For øvrig kunne det være behov for bildealternativet dersom e-signaturteknologien sviktet.

Oslo tingrett bemerket at det i praksis var svært lite behov for bildealternativet, fordi norske parter kan signere med e-signaturløsningene og det vil være fullgodt at advokaten signerer rettsforlik ved opplasting i Aktørportalen. Gulating lagmannsrett ga imidlertid uttrykk for at advokatene ofte ønsker at partene signerer rettsforlik personlig, og mente derfor at bildealternativet innebar en bedre løsning enn at advokater signerer i Aktørportalen.

Riksadvokaten uttalte at bildealternativet fremsto som noe mindre betryggende enn e-signaturløsningen, men avsto fra å kommentere alternativet nærmere siden det ikke syntes å være behov for en slik signaturløsning i straffesaker. Fredrikstad tingrett og Halden tingrett mente at bildealternativet innebar en dårligere løsning enn e-signaturløsningen, og at løsningen bare burde kunne brukes når andre signaturløsninger er lite hensiktsmessige eller vanskelige å bruke. Etter Hålogaland lagmannsrett sitt syn burde de alternative løsningene til elektronisk signatur få et klart preg av unntaksbestemmelser for tilfeller der e-signatur ikke er mulig.

Domstoladministrasjonen uttalte:

«Vi har tidligere gitt uttrykk for at den såkalte bildeløsningen har en kvalitativ svakhet når det gjelder kravet om langtidsvalidering, og at den ikke framstår som en framtidsrettet løsning. Som påpekt av Dommerforeningen gir imidlertid postens eSigneringsløsning ikke støtte for elektronisk signatur for utenlandske parter. Selv om signatur på rettsforlik av utenlandske parter vil være unntakstilfeller, er det likevel viktig at domstolene også i disse tilfellene har en signeringsløsning å benytte. Vi er derfor enige i at bildealternativet opprettholdes som en løsning der hvor den elektroniske løsningen for signatur ikke kan benyttes. Vi har ikke et pågående arbeid for utvikling av en signaturløsning som kan benyttes av utenlandske parter, men vi mener det likevel bør tas høyde for at behovet for å benytte bildealternativet etter hvert vil falle bort. Vi foreslår derfor at departementet vurderer å regelfeste bildealternativet i forskrifts form slik at en forventet framtidig regelendring blir enklere å gjennomføre.»

Gulating lagmannsrett så ikke behov for å begrense adgangen til å bruke bildealternativet til tilfeller der det er nødvendig, og mente at løsningen burde kunne brukes når det er praktisk og hensiktsmessig. Jordskifterettene i Agder ga uttrykk for at bildealternativet burde kunne opprettholdes og brukes inntil e-signatur blir integrert i Lovisa.

Noen høringsinstanser uttalte seg om behovet for fullmaktsalternativet i midlertidig lov § 8 annet ledd og § 10 annet ledd.

Dommerforeningen og Bergen tingrett mente fullmaktsalternativet burde videreføres, og ga uttrykk for at dommerne ikke hadde opplevd at meddommere hadde blitt skuffet over at de ikke personlig måtte undertegne dom og rettsbok eller at de hadde tatt lettere på oppgavene fordi de slapp å signere. Borgarting lagmannsrett uttalte tvert imot at endringen hadde blitt godt mottatt av både meddommere og fagdommere.

Eidsivating lagmannsrett uttalte at fullmaktsalternativet kunne være viktig når det haster å avsi avgjørelser, for eksempel ved fengslingskjennelser før en helge- eller helligdag, og når det er tekniske problemer ved andre løsninger. Det siste fremhevet også Hålogaland lagmannsrett.

Frostating lagmannsrett mente at hovedregelen burde være at alle rettens medlemmer skal signere avgjørelsene de er med på å treffe, med den ekstra sikkerheten som ligger i at avgjørelser skal gjennomgås før de signeres i en egen operasjon. Etter lagmannsrettens syn oppveies ekstraarbeidet som ligger i dette av at ordningen oppleves som betryggende. Lagmannsretten bemerket likevel at fullmaktsalternativet kunne være et nyttig supplement i tilfellene der praktiske hensyn gjør det ønskelig å bruke en slik løsning.

Østfold jordskifterett og Akershus og Oslo jordskifterett ga uttrykk for at fullmaktsalternativet var praktisk, men foreslo at det skulle kreves dokumentasjon på at rettens medlemmer var enige i avgjørelsen, for eksempel ved bekreftelse på e-post eller SMS, som kunne journalføres i domstolenes saksarkiv.

Høringsinstansene som uttalte seg om spørsmålet, ga uttrykk for at alle domstolenes avgjørelser burde kunne signeres elektronisk.

Domstoladministrasjonen, lagmannsrettene, Asker og Bærum tingrett, Bergen tingrett, Fredrikstad tingrett og Halden tingrett, Oslo tingrett, Stavanger tingrett, Sør-Trøndelag tingrett og Fosen tingrett og Dommerforeningen sluttet seg til at regelen om undertegning av rettsbøker i midlertidig lov § 10 annet ledd burde gjelde også i sivile saker.

Frostating lagmannsrett bemerket at e-signaturløsningen utgjorde en klar forbedring arkivmessig, med digital lagring av den originale avgjørelsen. Politidirektoratet uttalte at det var behov for en teknisk løsning som sikrer en betryggende arkivering av dommen på en slik måte at politiet og påtalemyndigheten har en original dom å forholde seg til. I dag sendes dommer i straffesaker både elektronisk og fysisk til politiet for arkivering, og dette kan gi utfordringer med fristberegning og videreutvikling av digital straffesak og digitalt arkiv.

Fredrikstad tingrett og Halden tingrett sluttet seg til at de foreslåtte endringene burde gjennomføres i domstolloven § 197 a, tvisteloven § 13-6 og tvangsfullbyrdelsesloven § 5-19. Borgarting lagmannsrett sluttet seg til å gjennomføre endringene i domstolloven § 197 a annet ledd og gi forskrift i medhold av samme bestemmelse. Lagmannsretten så ikke behov for å endre tvisteloven § 13-6 i tillegg, fordi rettsbøker i sivile saker i så fall uten videre kunne undertegnes elektronisk av både rettens leder og protokollføreren, eventuelt av en av dem etter fullmakt. Advokatforeningen stilte også spørsmål ved behovet for å henvise til domstolloven § 197 a i tvisteloven § 13-6.

3.4 Departementets vurderinger

Departementet har inntrykk av at domstolene og brukerne har gode erfaringer med overgangen fra håndskrevne signaturer til elektronisk signering. Elektronisk signering inngår også naturlig i arbeidet med å digitalisere domstolene, og kan i de fleste tilfeller innebære en forenkling og effektivisering. Selv om det er smitteverntiltak som har begrunnet de midlertidige reglene om elektroniske signaturløsninger, er det klart at muligheten for slike signaturløsninger også ellers vil være en fordel, og vil kunne gi større fleksibilitet og medføre besparelser. Departementet legger videre til grunn at befolkningen forventer at elektronisk signatur og andre signeringsløsninger er tilgjengelige også under normale omstendigheter. Det er dermed flere gode grunner for å tilrettelegge for at dokumenter kan signeres elektronisk også uavhengig av behovet som har meldt seg etter utbruddet av covid-19.

Lovgivningens krav om undertegning av avgjørelser, rettsbøker, rettsforlik, namsbøker og lignende skal sikre notoritet og muliggjøre etterprøving av dokumentene, gjennom blant annet å bekrefte at det er samsvar mellom oppgitt og faktisk avsender og ved å vise at et dokument er en endelig versjon. For elektronisk signering spesielt, skal kravet sikre en entydig identifisering av avsenderen, at dokumentet ikke er manipulert, og at det ikke lar seg manipulere i ettertid. Dette stiller krav om at signaturhandlingen må foretas på en måte som beskytter mot forfalskning og misbruk av elektroniske signaturer.

Signering av avgjørelser og andre dokumenter er en del av de interne arbeidsprosessene i domstolene, og skal i utgangspunktet ikke være av betydning for den enkeltes rettsstilling. Likevel er det viktig å sørge for gode rutiner som gjør at befolkningen kan være trygg på at avgjørelser blir avsagt på riktig måte, av rette vedkommende og etter en betryggende prosess. Høringsinstansene ga uttrykk for at det ikke var rettssikkerhetsmessige betenkeligheter ved forslagene i høringsnotatet. Departementet er enig i disse vurderingene, så lenge forutsetningen om at det sikres notoritet for signaturene, er til stede.

Ved lov 22. juni 2018 nr. 80 om endringer i domstolloven mv. (elektronisk kommunikasjon mv.), ble det gitt nærmere regler om dokumenter som skal kommuniseres elektronisk og om underskrift på rettens skriftlige avgjørelser. Domstolloven § 197 a annet ledd lyder:

«Kreves det med hjemmel i lov underskrift på dokumenter som skal kommuniseres elektronisk, er elektronisk signering likestilt med underskrift når den tekniske løsningen som benyttes sikrer notoritet for signaturen. Det samme gjelder der det med hjemmel i lov kreves underskrift på rettens skriftlige avgjørelser.»

Departementet vurderer det slik at det er tilstrekkelig hjemmel for å benytte elektronisk signatur på rettens skriftlige avgjørelser, rettsforlik og rettsbøker, så lenge løsningene som benyttes sikrer notoritet for signaturen, slik det følger av domstolloven § 197 a annet ledd.

Domstoladministrasjonen har tatt i bruk en teknisk løsning for elektronisk signatur, som etter Domstoladministrasjonens syn oppfyller kravene i domstolloven § 197 a annet ledd. Departementet legger til grunn at domstolene ved bruk av disse løsningene kan signere dokumenter direkte med hjemmel i domstolloven § 197 a annet ledd. Dette gjelder også for jordskifterettene, jf. jordskiftelova § 2-2.

Etter departementets syn er det, for å sørge for fortsatt fleksibilitet ved signering i domstolene, behov for en forskriftshjemmel for å gi nærmere regler om fremgangsmåter for signering, etter mønster av reglene i den midlertidige loven. Ettersom adgangen til elektronisk signatur kan hjemles direkte i domstolloven § 197 a, er det primært andre løsninger for signering det er behov for å gi regler om i forskrift.

Domstolloven § 197 a inneholder flere forskriftshjemler. Etter femte ledd kan det gis forskrift med nærmere regler om elektronisk kommunikasjon med domstolene, herunder regler om signering. Elektronisk kommunikasjon «med» domstolene omfatter skriftlige oversendelser til, fra og i domstolene, jf. Ot.prp. nr. 8 (2002–2003) side 27. Hjemlene i domstolloven § 197 a er ment å være teknologinøytrale, jf. Ot.prp. nr. 8 (2002–2003) side 27 og Prop. 62 L (2017–2018) side 48. Det kan med hjemmel i femte ledd gis nærmere regler om elektronisk signering.

Signering i medhold av bildealternativet i midlertidig lov § 7 annet ledd innebærer en form for elektronisk signering, om enn ikke i tradisjonell språklig forstand. Signering etter fullmaktsalternativet i midlertidig lov § 8 annet ledd eller § 10, jf. § 7, kan også være en form for e-signatur, men en slik regulering innebærer noe mer enn å likestille underskrifter med elektroniske signaturer. At det også gis adgang til å signere etter fullmakt, tilsier at det er behov for en egen hjemmel for å gi regler om dette i forskrift. Ut i fra eksemplene i forarbeidene til domstolloven § 197 a femte ledd, synes det først og fremst å ha vært ulike løsninger for elektronisk signatur, i snever og tradisjonell språklig forstand, departementet har hatt for øyet. Hensynet til klare regler og samsvar mellom lovtekst og praksis, tilsier videre at det bør fremgå av loven at det er adgang til å gi forskrift også om ulike signaturløsninger. Departementet foreslår derfor, gjennom endringer i domstolloven § 197 a femte ledd, å gjøre det klart at det kan gis regler i forskrift om ulike fremgangsmåter for signering.

Fremgangsmåtene det kan gis regler om i forskrift, bør etter departementets syn, i tillegg til å sikre notoritet for signaturen, være slik at de ut fra tekniske og praktiske hensyn, informasjonssikkerhetshensyn og hensynet til innretning og investeringer, kan stå seg over tid. Forskriftshjemmelen bør utformes teknologinøytralt og slik ta høyde for tilgjengelige former for signering og signeringsformer som vil kunne bli tilgjengelige i fremtiden.

Høringen har vist at det fortsatt er behov for en løsning som tilsvarer bildealternativet etter midlertidig lov § 7 annet ledd, særlig i forbindelse med rettsmeklinger, jf. foran i punkt 3.3 og høringsnotatet punkt 3.2. Etter departementets syn bør det derfor være adgang til å gi nærmere regler om denne signeringsløsningen i forskrift. Departementet mener likevel at det ikke bør være slik at denne signeringsløsningen skal kunne brukes i alle tilfeller. Hensynet til at avgjørelser avsies og oppbevares på en ensformet måte, som også oppfyller krav om langtidsvalidering, tilsier at signeringsløsningen med bildealternativet bare bør kunne brukes i begrenset grad.

Det kan etter departementets syn også være grunn til å videreføre fullmaktsalternativet i forskrifts form. Hvordan dette alternativet skal utformes, vil en måtte komme tilbake til i forbindelse med en bruk av forskriftshjemmelen. Høringsutsagnet fra Østfold jordskifterett og Akershus og Oslo jordskifterett om at det bør dokumenteres at rettens medlemmer er enige i avgjørelsen, har etter departementets syn gode grunner for seg.

I tillegg til endringene i forskriftshjemmelen i domstolloven § 197 a femte ledd, kan det etter departementets syn være grunn til å klargjøre at også andre dokumenter enn rettens skriftlige avgjørelser kan signeres elektronisk. Det foreslås derfor en lovendring slik at det også fremgår at rettsbøker og rettsforlik kan signeres elektronisk.

Namsbøker kan føres elektronisk, men det er naturlig å forstå tvangsfullbyrdelsesloven § 5-19 slik at det er en utskrift av den elektroniske namsboken som må undertegnes og som utgjør den originale namsboken, slik det også fremgår av Christopher Haugli Sørensen og Vibeke Irene Løvold: Tvangsfullbyrdelsesloven. Lovkommentar (5. utgave, Oslo 2018) side 266. Etter departementets syn taler gode grunner for å gi domstolloven § 197 a og forskrifter gitt i medhold av bestemmelsen tilsvarende anvendelse for namsmannens undertegning av namsboken etter § 5-19.

Når det gjelder forslaget i høringsnotatet om å tydeliggjøre at også protokollføreren kan signere rettsboken elektronisk, legger departementet til grunn at dersom domstolloven § 197 a annet ledd endres slik at det uttrykkelig fremgår at rettsbøker omfattes, vil det ikke lenger være et pedagogisk begrunnet behov for å klargjøre i tvisteloven § 13-6 fjerde ledd at bestemmelsen gjelder også for protokollføreren. Departementet foreslår derfor ingen endringer i tvisteloven § 13-6.

Midlertidig lov § 10 annet ledd fastslår at rettsbok over forhandlinger i saker etter straffeprosessloven anses undertegnet når den er underskrevet av rettens leder eller en fagdommer denne utpeker, som skriftlig bekrefter sammen med sin underskrift at rettens øvrige medlemmer har godkjent rettsbokens innhold. Flere høringsinstanser tok til orde for at det samme burde gjelde i sivile saker. Midlertidig lov § 10 annet ledd er imidlertid begrenset til saker etter straffeprosessloven fordi straffeprosessloven § 26 tredje ledd krever at rettsboken undertegnes av dommerne, protokollføreren og rettsvitnet, mens rettsboken i sivile saker bare skal undertegnes av rettens leder og protokollføreren etter tvisteloven § 13-6 fjerde ledd. At rettsboken kan undertegnes elektronisk også i sivile saker, følger av domstolloven § 197 a annet ledd og gjør det ikke nødvendig med noen endring.

Departementet har for øvrig merket seg de mange forbedringspunktene ved dagens løsninger som har blitt påpekt i høringssvarene og tidligere tilbakemeldinger. Det understrekes i den forbindelse at det er viktig at de løsningene som tas i bruk, utvikles og tilpasses ved behov slik at hensynene nevnt foran ivaretas. Manuelle operasjoner, som kan innebære en risiko for menneskelige feil, bør begrenses til det minimale, og det bør tilstrebes en ensartet signeringspraksis. Som antydet i høringsnotatet, anser departementet det for eksempel mest hensiktsmessig at eventuelle utfordringer med signeringsrekkefølge løses ved å utarbeide rutiner eller tilpasse de tekniske løsningene.

Når det gjelder viktigheten av å sørge for rettidig signering i tilfellene der domfelte sitter i varetekt og får fradrag for utholdt varetekt i domsslutningen, må det kunne forutsettes at det lar seg gjøre å følge opp dette i praksis, etter bevisstgjøring om problemstillingen. Det er viktig å sørge for at de som skal skrive under på en rettsavgjørelse i disse tilfellene, gjør dette den dagen det er forutsatt at de skal gjøre det i domsslutningen.

I praksis synes det for øvrig å ha vært noen utfordringer med å identifisere hva som er originale avgjørelser og kopier, der et dokument er sendt både fysisk og elektronisk. Departementet legger til grunn at domstolene, sammen med politiet, påtalemyndigheten og andre mottakere, etablerer løsninger eller rutiner som sørger for at det fremstår klart hvilke dokumenter som er originale.

Midlertidig lov § 9, som åpner for rådslagning og avsigelse av dom i fjernmøte, foreslås ikke videreført som en permanent signaturregel i denne proposisjonen, men vil inngå i et eventuelt senere arbeid med regler om fjernmøteteknikk i domstolene.