4 Elektronisk forkynnelse

4.1 Gjeldende rett

4.1.1 Forkynnelse som meddelelsesform

«Forkynnelse» er en teknisk betegnelse for en særegen, formbundet meddelelsesform, jf. Ot.prp. nr. 1 (1910) side 69. Meddelelsesformen skal brukes når loven positivt angir at et dokument skal forkynnes. Hovedformålene med forkynnelse er å sikre at den som et dokument skal forkynnes overfor, kan gjøre seg kjent med informasjonen i dokumentet, og å sikre bevis for at forkynnelsen har skjedd og til hvilket tidspunkt den skjedde.

Lovgivningen legger opp til at enkelte særlig viktige dokumenter skal forkynnes. Generelle regler om forkynnelser er gitt i domstolloven kapittel 9. Andre lover, først og fremst straffeprosessloven og tvisteloven, gir regler om hva som skal forkynnes, hvem det kan forkynnes overfor, hvem som kan forkynne, når forkynnelse skal anses som skjedd og hva som er virkningene av en lovlig forkynnelse.

I straffeprosessen brukes forkynnelse blant annet for å meddele tiltalebeslutning, dom eller anke for siktede, og for å innkalle siktede, vitner og sakkyndige til rettsmøter. I sivile saker forkynnes blant annet prosesskriv som innleder eller bringer inn nye krav i en sak, eller som angriper rettslige avgjørelser, og dom, kjennelse og beslutning som avslutter en sak, for partene. Rettens innkalling til rettsmøte av parter med personlig møteplikt og når det betyr fravær i saken at parten uteblir, og rettens innkalling til rettsmøte av vitner og sakkyndige, er andre eksempler fra sivilprosessen.

En lovlig forkynnelse utløser i utgangspunktet rettsvirkninger. Forkynnelser kan også danne utgangspunkt for beregning av frister under rettergang, jf. domstolloven § 147, for eksempel ankefrister, klagefrister og betalingsfrister. En forkynnelse kan dermed ha stor betydning for den enkeltes rettsstilling.

Når det ikke er bestemt at et dokument skal forkynnes, kan dokumentet meddeles på den måten som i hvert tilfelle anses mest hensiktsmessig, jf. domstolloven § 186.

4.1.2 Forkynnelsesformene

Domstolloven regulerer domsforkynnelse, fremmøteforkynnelse, postforkynnelse og stevnevitneforkynnelse. Terminologisk kan det også skilles mellom personlig eller direkte forkynnelse, underhåndsforkynnelse og postforkynnelse, herunder elektronisk forkynnelse.

Dersom en dom i en straffesak skal avsies muntlig, kan forkynnelse skje samtidig med domsavsigelsen (domsforkynnelse), jf. domstolloven § 159 a annet ledd. Skal dommen avsies ved underskriving, kan forkynnelse foregå utenom rettsmøte ved at retten innkaller siktede til rettens kontor eller et annet offentlig kontor (fremmøteforkynnelse), jf. § 159 a tredje ledd. Siktede plikter etter lovlig innkalling å møte til domsforkynnelse eller fremmøteforkynnelse, jf. straffeprosessloven § 85 første ledd bokstav c. Alternativt kan dommen etter domstolloven § 159 a første ledd første punktum sendes i samsvar med § 163 a til den som skal motta forkynnelsen (postforkynnelse). Dersom verken doms-, fremmøte- eller postforkynnelse lar seg gjennomføre, kan dommen etter § 159 a første ledd annet punktum forkynnes ved stevnevitne etter §§ 165 flg. (stevnevitneforkynnelse).

Postforkynnelse går ut på at dokumenter som skal forkynnes, sendes til den som skal motta forkynnelsen (adressaten). Postforkynnelse kan skje ved vanlig brev vedlagt mottakskvittering, rekommandert brev eller elektronisk ved bruk av en betryggende teknisk løsning som gir bevis for at dokumentet er mottatt av rette vedkommende, jf. domstolloven § 163 a. Forkynnelsestidspunktet fastsettes til fem virkedager fra dagen dokumentet postlegges eller elektronisk melding er avsendt til riktig elektronisk adresse, jf. forskrift 11. oktober 1985 nr. 1810 om postforkynning (postforkynningsforskriften) § 7 første ledd. Nærmere regler om postforkynnelse, også elektronisk forkynnelse, er gitt i postforkynningsforskriften, jf. domstolloven § 163 a femte og sjette ledd.

Etter forskrift 28. oktober 2016 nr. 1258 om elektronisk kommunikasjon med domstolene (ELSAM-forskriften) § 9 første ledd kan retten forkynne og meddele dokumenter i elektronisk form overfor registrerte brukere av en nettportal for elektronisk kommunikasjon med domstolene (Aktørportalen). Etter § 9 annet ledd skal postforkynningsforskriften § 4 tredje ledd, § 7 og § 8 gjelde for elektronisk forkynnelse etter ELSAM-forskriften, men ELSAM-forskriften § 9 annet ledd har ikke trådt i kraft, noe som betyr at domstollovens alminnelige regler gjelder for forkynnelse i Aktørportalen. I postforkynningsforskriften § 4 tredje ledd er det lagt opp til at forkynnelser gjennom Aktørportalen etter ELSAM-forskriften skal utføres elektronisk uten mottakskvittering i dokuments form, og at en melding som automatisk skal returneres til domstolen når brukeren åpner dokumentet, erstatter fysisk mottakskvittering. Aktørportalen mangler imidlertid slik funksjonalitet for forkynnelse, og kan foreløpig bare brukes av utvalgte brukere og i bestemte sakstyper.

En femdagersregel tilsvarende den som gjelder ved postforsendelse ble ved forskrift 28. oktober 2016 nr. 1259 vedtatt også for elektronisk forkynnelse gjennom Aktørportalen i samsvar med ELSAM-forskriften, jf. postforkynningsforskriften § 7 annet ledd. Fristen skal regnes fra dagen dokumentet blir gjort tilgjengelig i nettportalen og varsel om dette blir sendt til brukeren etter ELSAM-forskriften § 10. Postforkynningsforskriften § 7 annet ledd gjelder som nevnt foran imidlertid ikke for forkynnelse gjennom Aktørportalen i dag, jf. ELSAM-forskriften § 9 fjerde ledd.

Aktørportalen brukes i praksis likevel til såkalt underhåndsforkynnelse overfor advokater som er registrerte i nettportalen og opptrer som prosessfullmektiger, jf. domstolloven § 179. Forkynnelsestidspunktet skal fastsettes til dagen dokumentet ble gjort tilgjengelig for advokaten i nettportalen, jf. HR-2018-327-U avsnitt 20 og Prop. 62 L (2017–2018) side 19. Tradisjonelt har underhåndsforkynnelse overfor advokater etter domstolloven § 179 skjedd per post, og ved at advokaten deretter har bekreftet mottaket ved å returnere en mottakskvittering. Forkynnelsestidspunktet har i disse tilfellene vært fastsatt til dagen dokumentet kom frem til advokatens kontor. Fra dette utgangspunktet er det etablert et unntak i rettspraksis som går ut på at inntil to virkedagers feriefravær i vanlig ferietid, og ellers ved kortvarig heldagsfravær, kan gi grunnlag for å utskyte forkynnelsestidspunktet, jf. Rt. 2004 side 658 avsnitt 24 og senere rettspraksis (todagersregelen). Todagersregelen gjelder også ved underhåndsforkynnelse i Aktørportalen. Etter ELSAM-forskriften § 10 skal det for øvrig sendes et varsel til den elektroniske adressen brukeren har oppgitt når et dokument er sendt til forkynnelse i nettportalen.

Stevnevitneforkynnelse går ut på at det som skal forkynnes, meddeles den som skal motta forkynnelsen av et stevnevitne, jf. domstolloven § 63. I stedet for stevnevitne kan ansatte i politiet eller kriminalomsorgen forkynne i straffesaker, jf. § 165 annet ledd, men forkynnelsesformen brukes også i sivile saker. Annen forkynnelse enn postforkynnelse etter § 163 a kan alltid utføres av et stevnevitne, jf. § 165 første ledd. Stevnevitner plikter å forkynne når en offentlig myndighet krever det, jf. § 166. Forkynnelser skal, så vidt mulig, foregå overfor den som skal motta forkynnelsen personlig, jf. § 168. Stevnevitneforkynnelse kan likevel skje overfor andre når det følger av §§ 169 til 175. Dersom disse nekter å ta imot forkynnelsen eller er forhindret fra å underrette om forkynnelse til den som skal motta den, eller stevnevitnet ikke finner noen forkynnelsen kan skje overfor, skal stevnevitnet etterlate seg en meddelelse om at forkynnelsen kan hentes på rettens kontor, nærmeste poststed eller et annet passende sted, jf. § 176 første ledd. Er stedet hvor forkynnelsen foregår stengt, eller er det av andre grunner hensiktsmessig, skal stevnevitnet slå opp meddelelsen på døren eller på en annen iøynefallende måte, jf. § 176 annet ledd første punktum. I hvilke tilfeller stevnevitneforkynnelse kan brukes, fremgår av postforkynningsforskriften § 5 annet og tredje ledd.

Det følger ellers av domstolloven § 197 annet ledd at tiltalebeslutning og innkalling til hovedforhandling i straffesaker kan sendes til siktedes offentlig oppnevnte forsvarer med anmodning om at denne forestår forkynnelsen overfor siktede etter § 179. Forkynnelser i sivile saker kan også skje overfor personer som en part har gitt alminnelig prosessfullmakt til, jf. § 193. Er prosessfullmektigen advokat, brukes vanligvis underhåndsforkynnelse.

En særlig fremgangsmåte i sivile saker er forkynnelse etter kunngjøring ved oppslag i retten, jf. domstolloven § 181. Etter § 181 tredje ledd kan Kongen i forskrift gi nærmere regler om adgangen til å kunngjøre meldinger på nettsteder i tillegg til eller i stedet for kunngjøring ved oppslag etter første og annet ledd. Forskriftshjemmelen er ikke tatt i bruk.

Selv om det har vært feil ved iverksettelsen av en forkynnelse, skal den anses som lovlig når det avleverte dokumentet har kommet frem til rette vedkommende, jf. domstolloven § 183 første punktum. I så fall skal forkynnelsen anses som skjedd på det tidspunktet da vedkommende beviselig har fått dokumentet, jf. § 183 annet punktum. I rettspraksis er dette forstått slik at det må ha vært foretatt «noe som med rimelighet kan anses for en forkynnelse», og at det foreligger «noe tilnærmet visshet» for at skriftet har kommet frem, se HR-2001-111 og Rt. 2015 side 69 avsnitt 13. I Rt. 2015 side 69 kom for eksempel Høyesteretts ankeutvalg til at en forkynnelse utført per e-post til en e-postadresse tiltalte selv hadde oppgitt på telefon da han ble kontaktet i anledning innkalling til en ankeforhandling, og hvor tiltalte ved e-post hadde bekreftet mottaket, måtte anses som lovlig etter § 183.

Domstolloven § 164 gir for øvrig hjemmel for Kongen til å fastsette regler om at det som skal forkynnes, kan meddeles til den som skal foreta forkynnelsen per telefaks eller ved andre kommunikasjonsmidler. Ved kongelig resolusjon 10. desember 1932 nr. 3 ble det med hjemmel i § 164 bestemt at «telegraf og telefon kan brukes til å meddele det som skal forkynnes til den som skal utføre forkynnelsen, når en hurtig forkynnelse er nødvendig for å få saken eller forretningen fremmet uten vesentlig forsinkelse».

For forkynnelser til utlandet er det gitt regler blant annet i domstolloven § 180. Etter § 180 første ledd kan forkynnelser overfor norske offentlige tjenestemenn som er ansatt i utlandet, foregå gjennom deres foresatte. Forkynnelser overfor norske militære i tjeneste i utlandet, kan også foregå gjennom deres foresatte, jf. annet ledd. Etter tredje ledd skal forkynnelser i utlandet foregå på den måten som er hjemlet i landet der forkynnelsen skal utføres, eller gjennom vedkommende norske utenriksstasjon når landets lovgivning ikke er til hinder for det. For postforkynnelser følger det samme av postforkynningsforskriften § 1 tredje ledd, der det for øvrig er gitt nærmere regler om postforkynnelse i utlandet.

Ved endringslov 19. juni 2020 nr. 82, som trådte i kraft samme dag, ble det inntatt midlertidige regler om elektronisk forkynnelse og telefonforkynnelse i midlertidig lov om tilpasninger i prosessregelverket som følge av utbruddet av covid-19 mv. Bestemmelsene supplerer domstolloven kapittel 9 og øvrig rettergangslovgivning som ellers kommer til anvendelse.

Etter midlertidig lov § 12 a kan forkynnelse skje ved at den som skal forkynne, oversender det som skal forkynnes til en digital postkasse eller annen elektronisk adresse (elektronisk forkynnelse). Forkynnelsestidspunktet skal fastsettes til dagen en melding om åpning av oversendelsen ble returnert automatisk til den som forkynte, eller til dagen mottaket ble bekreftet manuelt av mottakeren i fravær av funksjonalitet for automatisk melding.

Telefonforkynnelse etter midlertidig lov § 12 b går ut på at det som skal forkynnes, gjengis overfor den som skal motta forkynnelsen, over telefon eller ved hjelp av annet fjernmøteutstyr. Forkynnelsestidspunktet skal fastsettes til dagen samtalen fant sted. Forkynnelsesformen kan bare brukes når det som skal forkynnes, etter sitt innhold og omfang er egnet for telefonforkynnelse.

For en nærmere redegjørelse for de midlertidige reglene om elektronisk forkynnelse og telefonforkynnelse vises det til Prop. 122 L (2019–2020) kapittel 3 og merknadene til § 12 a og § 12 b, jf. Innst. 381 L (2019–2020).

4.2 Fremmed rett

4.2.1 Sverige

I Sverige er forkynnelse (delgivning) regulert i lov 16. desember 2010 nr. 1932 (delgivningslagen). Loven gir regler om vanlig forkynnelse (vanlig delgivning, 16 til 18 §§), muntlig forkynnelse (muntlig delgivning, 19 til 21 §§), forenklet forkynnelse (förenklad delgivning, 22 til 26 §§), særskilt forkynnelse overfor juridiske personer (särskild delgivning med juridisk person, 27 til 30 §§), stevnevitneforkynnelse (stämningsmannadelgivning, 31 til 46 §§) og kunngjøringsforkynnelse (kundgörelsedelgivning, 47 til 51 §§).

Den som skal forkynne, velger forkynnelsesform ut fra hva som er forsvarlig og effektivt med hensyn til det som skal forkynnes og hva som medfører minst kostnader og ulemper, jf. 4 § delgivningslag.

Vanlig delgivning omfatter tradisjonell postforkynnelse og elektronisk forkynnelse, jf. 16 § og 17 § delgivningslag. Forkynnelsen kan skje per post, telefaks, e-post eller SMS, se Prop. 2009/10:237 side 238. Alle forkynnelser kan skje ved vanlig delgivning, men elektronisk forkynnelse kan bare foretas av «myndighet», jf. 17 §. Denne begrensningen er begrunnet i at det må stilles høye krav til sikkerhet ved elektronisk forkynnelse, jf. den nevnte proposisjonen side 121. I proposisjonen vises det på den ene side blant annet til at mange følger bedre med på e-postkassen sin enn den tradisjonelle postkassen, men at feilsendte e-poster, som i motsetning til brev ikke har et omslag, på den annen side kan få store negative konsekvenser. Forkynnelsen anses som skjedd når den som skal motta forkynnelsen, har tatt imot forkynnelsen, jf. 18 § 1 st. I Prop. 2009:10/237 side 239 uttales det om bevis for dette:

«Det vanligaste sättet att få bevis om att handlingen har kommit delgivningsmottagaren till handa är att han eller hon bekräftar mottagandet. Något formkrav på bekräftelsen uppställs inte. Ett vanligt sätt att bekräfta mottagandet är att delgivningsmottagaren undertecknar ett mottagningsbevis eller delgivningskvitto och återsänder det. […] För att bekräftelse per e-post ska kunna godtas bör i regel krävas att meddelandet avsänts från en adress som är känd eller som det finns en möjlighet att kontrollera innehavaren av i efterhand, t.ex. genom Internetleverantören. Ett annat sätt att bekräfta mottagandet av en handling kan vara att delgivningsmottagaren genom användande av sin Bank-ID eller e-legitimation bekräftar mottagandet på myndighetens webbplats.»

4.2.2 Danmark

I Danmark er forkynnelse (forkyndelse) regulert i lov om rettens pleje (retsplejeloven) kapittel 17. Loven gir regler om brevforkynnelse (brevforkyndelse, § 155, stk. 1, nr. 1 og § 156), som kan sammenlignes med norsk postforkynnelse, elektronisk forkynnelse (digital forkyndelse, § 155, stk. 1, nr. 2), forenklet elektronisk forkynnelse (forenklet digital forkyndelse, § 155, stk. 1, nr. 3), postforkynnelse (postforkyndelse, § 155, stk. 1, nr. 4 og § 157), som betyr personlig overlevering av brev med avleveringsattest, som fylles ut av postbudet, stevnevitneforkynnelse (stævningsmandforkyndelse, § 155, stk. 1, nr. 6 og § 157) og telefonforkynnelse (telefonforkyndelse, § 155, stk. 1, nr. 6).

Forkynnelsesformene er i utgangspunktet sideordnede, men telefonforkynnelse kan ikke brukes overfor juridiske personer, jf. retsplejeloven § 157 a.

Forkynnelse kan skje ved at det som skal forkynnes, gjøres tilgjengelig for den som skal motta forkynnelsen ved elektronisk kommunikasjon, og ved at mottakeren samtidig bes bekrefte mottaket, jf. retsplejeloven § 155, stk. 1, nr. 2, jf. § 154 a, stk. 1, nr. 4 (elektronisk forkynnelse). Bekreftelsen kan gis ved elektronisk kommunikasjon med elektronisk signatur eller ved å returnere en personlig underskrevet kopi. Forkynnelsen anses som skjedd den dagen mottakeren anfører å ha mottatt meddelelsen, jf. § 156 b. Dersom mottaket ikke bekreftes, må det forkynnes på annen måte, hvilket i praksis betyr som stævningsmandforkyndelse, med mindre det kan legges til grunn at dokumentet har kommet mottakeren i hende slik at forkynnelse anses som skjedd etter § 163, stk. 2.

Etter retsplejeloven § 155, stk. 1, nr. 3 kan forkynnelse også skje ved at det som skal forkynnes, gjøres tilgjengelig i en digital postkasse som brukes til sikker kommunikasjon med det offentlige (forenklet elektronisk forkynnelse). Når dokumentet åpnes, sendes det automatisk en melding til det offentlige om at dokumentet er åpnet. Forkynnelsen anses som skjedd når meddelelsen åpnes eller på annen måte behandles (flyttes eller slettes), jf. § 156 c. Behandler ikke mottakeren meddelelsen, må det forkynnes på annen måte.

4.3 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet 18. desember 2020 viste departementet til at elektronisk forkynnelse er innført i Sverige og Danmark, og at det i lys av tilbakemeldinger fra aktørene syntes å være behov for tilrettelegging for å kunne forkynne dokumenter elektronisk også i Norge. Det ble derfor foreslått permanente regler om elektronisk forkynnelse, som i det vesentlige skulle svare til den midlertidige loven § 12 a.

I forslaget som ble sendt på høring ble det på bakgrunn av et innspill fra Politidirektoratet foreslått en endring sammenlignet med midlertidig lov § 12 a. Endringsforslaget gikk ut på at det som vilkår for å anse en forkynnelse som skjedd, ble oppstilt som alternativ til automatisk melding ved åpning, at den som forkynner på annen måte kunne dokumentere at adressaten har åpnet oversendelsen. Med en slik endring ville det være mulig for den som forkynner, å hente ut informasjon gjennom å generere en bekreftelse på at adressaten har åpnet oversendelsen, uten at bekreftelsen nødvendigvis måtte sendes automatisk ved åpningen og uten krav om bevis for at selve dokumentet som ble sendt til forkynnelse var åpnet. Forslaget hadde likhetstrekk med vanlig delgivning i svensk rett, se punkt 4.2.1.

Departementet ga også uttrykk for at det kunne vurderes en regulering for å sikre at domstolene har nødvendig kontaktinformasjon til siktede og fornærmede, for eksempel ved en endring i straffeprosessloven § 252 om at det i tiltalebeslutningen skal opplyses også om telefonnummer og e-postadresse.

Det ble understreket at forkynnelsesformen som brukes i det enkelte tilfelle, og selve utførelsen av forkynnelsen, måtte være konkret forsvarlig. Når det gjaldt forkynnelse ved bruk av e-post, mente departementet at det måtte utvises særlig varsomhet med å forkynne slik når oversendelsen inneholder sensitive opplysninger, også når løsningen er kryptert. På generelt grunnlag mente departementet at det burde utvises tilbakeholdenhet med å forkynne per e-post, at e-postløsninger ikke burde brukes når det ikke var nødvendig, og at e-postforkynnelse burde begrenses til tilfeller der det ikke skulle formidles sensitive personopplysninger. Departementet la til grunn at et eventuelt lovforslag burde utformes i tråd med dette, men likevel slik at det kunne være grunn til å se nærmere på krav om informasjonssikkerhet.

For øvrig vises det til høringsnotatet punkt 4.4.1 og 4.4.2.

4.4 Høringsinstansenes syn

Domstoladministrasjonen, lagmannsrettene, Asker og Bærum tingrett, Bergen tingrett, Fredrikstad tingrett og Halden tingrett, Oslo byfogdembete, Oslo tingrett, Stavanger tingrett, Sør-Trøndelag tingrett og Fosen tingrett, Vestoppland og Sør-Gudbrandsdal jordskifterett og Nord-Gudbrandsdal jordskifterett, Østfold jordskifterett og Akershus og Oslo jordskifterett, Dommerforeningen, Landbruks- og matdepartementet, Riksadvokaten, Politidirektoratet, Økokrim, Oslo statsadvokatembeter, Rogaland statsadvokatembeter, Nordland politidistrikt, Oslo politidistrikt, Øst politidistrikt, Parkeringsklagenemnda, Skattedirektoratet, Advokatforeningen, Norsk Presseforbund, Norsk Redaktørforening og Norsk Journalistlag og Stine Sofies Stiftelse uttalte seg om forslaget.

Oslo byfogdembete, Sør-Trøndelag tingrett og Fosen tingrett, Østfold jordskifterett og Akershus og Oslo jordskifterett, Dommerforeningen, Landbruks- og matdepartementet, Økokrim, Nordland politidistrikt, Parkeringsklagenemnda og Advokatforeningen støttet forslaget uten å uttale seg om dets enkelte sider. De øvrige høringsinstansene var også positive til elektronisk forkynnelse.

Når det gjelder sikkerhet og personvern, var Advokatforeningen enig i at det bør påses at ikke sensitive personopplysninger sendes ved hjelp av e-postløsninger.

Fredrikstad tingrett og Halden tingrett uttalte at personvernet blir ivaretatt gjennom den krypteringsordningen domstolene allerede har, og som forutsettes videreutviklet i takt med samfunnsutvikling og behov.

Asker og Bærum tingrett etterlyste en klargjøring av hva som ligger i at sensitive personopplysninger ikke burde formidles per e-post. Oslo tingrett ba om en vurdering av om «Sikker Filoverføring» kan ha et noe videre bruksområde enn vanlig e-post.

Frostating lagmannsrett uttalte at dom i ordinære straffesaker burde kunne forkynnes til tiltaltes ordinære e-postadresse, uten krav til bruk av Altinn, «Sikker Filoverføring» eller andre mer avanserte og ressurskrevende oversendelsesformer. I straffesaker med sensitive personopplysninger, for eksempel alvorlige sedelighetssaker, burde det utvises et skjønn der personvernhensyn skal iakttas, og der alminnelig forkynnelse bør foretrekkes. Lagmannsretten mente imidlertid at dette burde være opp til domstolenes skjønn i den enkelte sak.

Hålogaland lagmannsrett var enig i at det måtte utvises forsiktighet med å forkynne per e-post, men mente at forkynnelse burde kunne skje gjennom krypteringsløsningen domstolene bruker i dag, «Sikker Filoverføring». Lagmannsretten viste til at løsningen automatisk sender kvittering når vedlegget er lastet ned. I oversendelsen burde det etter lagmannsrettens syn i så fall være synlig for mottakeren at det, ved å laste ned vedlegget, sendes en kvittering for at forkynnelsen derved har skjedd.

Asker og Bærum tingrett og Fredrikstad tingrett og Halden tingrett støttet forslaget om å endre straffeprosessloven § 252 slik at påtalemyndigheten skulle legge inn e-postadresse og annen relevant kontaktinformasjon til siktede og fornærmede i dokumentene som sendes til retten. Fredrikstad tingrett og Halden tingrett mente at det i første rekke burde være en oppgave for påtalemyndigheten i straffesaker og prosessfullmektigene eller selvprosederende parter i tvistesaker å innhente kontaktinformasjon. For sivile saker mente tingrettene at det burde inntas bestemmelser om at advokater, prosessfullmektiger eller selvprosederende parter ved sin første kontakt med domstolen eller ved uttak av stevning eller begjæringer, må gi opplysninger om e-postadresse og telefonnummer, og at det burde innføres en plikt til fortløpende å orientere retten om eventuelle endringer i kontaktinformasjonen. I begge tilfeller burde det fremgå av lovteksten at domstolen kan velge å kommunisere elektronisk, og at virkningene er de samme uavhengig av kommunikasjonsform. Stavanger tingrett støttet forslaget og ga uttrykk for at også straffeprosessloven § 90 burde vurderes endret for å fange opp det samme første gang siktede møter for retten. Det burde vurderes om påtalemyndigheten skal pålegges å opplyse om relevant kontaktinformasjon for elektronisk forkynnelse også når det begjæres enkeltstående rettergangsskritt. Tingretten pekte på at tilsvarende behov kan oppstå i sivile saker der partene er selvprosederende, jf. tvisteloven § 9-2.

Borgarting lagmannsrett sluttet seg til uttalelsene om at den elektroniske adressen burde kunne innhentes på ethvert trinn av saken, også uformelt, og at den burde kunne innhentes også fra andre, slik som fra forsvarer eller bistandsadvokat. Lagmannsretten uttalte at det utvilsomt ville vært hensiktsmessig om politiet og påtalemyndigheten var pålagt å legge inn e-postadresser og annen kontaktinformasjon til siktede og fornærmede i dokumentene som sendes retten. Lagmannsretten bemerket om det mulige forslaget om å endre straffeprosessloven § 252:

«Dette vil imidlertid bare avhjelpe rettens behov i saker med tiltalebeslutning, ikke i saker som oversendes med siktelse. Det er også behov for kontaktopplysninger for andre personer enn siktede/tiltalte, blant annet fornærmede. Det vil nok derfor treffe bedre hvis det i bestemmelser om politiavhør der det fremgår at mistenkte, fornærmede og vitner skal spørres om personalia (for eksempel påtaleinstruksen § 8-1 tredje ledd om mistenkte og § 8-10 annet ledd om vitner) blir tilføyd at det også skal spørres om elektronisk kontaktinformasjon. I § 8-10 annet ledd står det ‘telefon(er)’, men det er i dag for snevert. Opplysningene bør lagres elektronisk i straffesaken og bli tilgjengelige for retten når saken oversendes.»

Bergen tingrett opplevde det som en betydelig utfordring at innkallinger til rettsmøter ikke ble forkynt for tiltalte eller siktede, dels på grunn av kapasiteten hos stevnevitnene og dels på grunn av manglende kontaktinformasjon. Tingretten mente derfor, i likhet med Borgarting lagmannsrett, at det for eksempel i påtaleinstruksen burde innarbeides at kontaktinformasjonen til tiltalte eller siktede, herunder telefonnummer og e-postadresse, skal nedtegnes og fremgå av første avhør, og at siktede blir gjort kjent med at videre kommunikasjon kan skje via telefon eller e-post eller eventuelt senere oppgitt kontaktinformasjon.

Stine Sofies Stiftelse stilte seg positiv til forslaget, så lenge det blir regulert i lov eller forskrift hvem som har ansvar for å innhente kontaktinformasjon til partene, og forutsatt at den som innehar e-postadressen eller den digitale postkassen gjøres kjent med at forkynnelser vil skje til denne adressen. Stiftelsen fremhevet også viktigheten av at fornærmede og etterlatte får tilgang til informasjon i sakene.

Dommerforeningen og Bergen tingrett uttalte at muligheten for i rettsmøte å pålegge noen å motta forkynnelser elektronisk eller telefonisk med fremmøteforkynnelsesvirkning i et bestemt tidsrom, var viktig for å begrense smitterisikoen, og at muligheten for å forkynne uten fysisk oppmøte ville være tids- og kostnadsbesparende også etter at pandemien var over. Borgarting lagmannsrett, Eidsivating lagmannsrett og Gulating lagmannsrett anså det som viktig å beholde denne adgangen. Domstoladministrasjonen bemerket at adgangen burde beholdes, og viste til at løsningen kombinerer elementer fra ordningen med fremmøteforkynnelse og tradisjonell postforkynnelse, som innebærer en effektivisering sammenlignet med begge ordningene. Gulating lagmannsrett bemerket at løsningen fremsto som en moderne versjon av fremmøteforkynnelse, som kan hindre at noen unndrar seg forkynnelse med vilje.

Hålogaland lagmannsrett bemerket at et pålegg kan omfatte både tidsrom for når forkynnelse vil finne sted og at forkynnelsen uansett anses å ha skjedd ved utløpet av dette tidsrommet. I så fall blir det harmoni mellom reglene om fremmøteforkynnelse og elektronisk forkynnelse, bemerket lagmannsretten.

Frostating lagmannsrett fremholdt at det måtte høre fortiden til at tiltalte innkalles til fysisk fremmøte ved et lensmannskontor, en tingrett eller lignende for å få forkynt et elektronisk dokument, og uttalte:

«Samfunnet bør kunne ha en berettiget forventing om at tiltalte etterlever pålegg om elektronisk forkynnelse med mottakskvittering, og at manglende mottakskvittering ikke får betydning for forkynnelsen med mindre dette skyldes ‘gyldig fravær’. Tilsvarende bør gjelde for selvprosederende parter i sivile saker.»

Oslo tingrett bemerket at anvendelsesområdet for pålegget om å være tilgjengelig for elektronisk forkynnelse er begrenset til forkynnelse av avgjørelser, i og med at pålegget må gis i rettsmøte og føres inn i rettsboken.

Domstoladministrasjonen bemerket at reglene bør være teknologinøytrale, og at det bør tas høyde for ulike løsninger for bekreftelse av mottak. Domstoladministrasjonenantok at det i tilfeller der en bekreftelse ikke mottas i retur, vil være hensiktsmessig med en adgang til å innhente muntlig bekreftelse over telefon. Domstoladministrasjonen anså det som uklart om forslaget åpnet for dette, og foreslo at det ble presisert i lovbestemmelsen at bekreftelse også kan innhentes over telefon.

Fredrikstad tingrett og Halden tingrett, Oslo statsadvokatembeter, Rogaland statsadvokatembeter og Øst politidistrikt støttet forslaget om å fastsette forkynnelsestidspunktet til dagen det kan dokumenteres at adressaten åpnet oversendelsen. Oslo tingrett støttet også forslaget, men bemerket at alternativet neppe var aktuelt for domstolene, som ikke hadde mulighet til å innhente bevis for når adressaten åpnet dokumentet. Tingretten viste derimot til at et slikt prinsipp ville harmonere godt med domstolloven § 183. Politidirektoratet sluttet seg til departementets vurderinger og bemerket at det var av stor betydning at lovforslaget ble i tråd med forslaget som ble sendt på høring. Direktoratet fremhevet at den praktiske betydningen av at det ikke sendes en automatisk kvittering er minimal, i og med at avsenderen i disse tilfellene fortsatt vil kunne se at adressaten har logget seg inn i en nettportal og åpnet forsendelsen.

Oslo politidistrikt mente på sin side at Politidirektoratet tolket ordlyden for strengt, og at når Altinn-løsningen kan returnere en melding om at forsendelsen er åpnet, kunne det ikke være avgjørende at adressaten ikke også åpner vedlegget. Når problemstillingen er reist, ga politidistriktet likevel uttrykk for at den foreslåtte ordningen burde lovfestes i domstolloven § 163 a.

Domstoladministrasjonen uttalte følgende om forkynnelsestidspunktet:

«Når det gjelder forkynningstidspunkt, mener vi at innholdet i midlertidig lov kan videreføres. Det er ved elektronisk forkynning naturlig at forkynningstidspunktet fastsettes til den dag bekreftelse returneres. I tilfellene der det i rettsmøte gis pålegg om å være tilgjengelig for elektronisk forkynning eller telefonforkynning innenfor et bestemt tidspunkt, må det samme utgangspunktet suppleres med en bestemmelse om at forkynningstidspunktet senest tidfestes til siste dag innenfor dette tidsrommet. Å knytte forkynningstidspunktet til returdatoen gir en praktikabel regel for tilfeller der returen sendes elektronisk, i og med at domstolen enkelt vil kunne konstatere hvilken dato returen faktisk finner sted. Vi antar at i tilfeller der forkynningen sendes elektronisk fra domstolen, vil en eventuell bekreftelse for mottak også bli returnert elektronisk. Med det som utgangspunkt, vil vi anta at det ikke er nødvendig å regulere hva som skal regnes som forkynningstidspunkt for retur ved postforsendelse. Vi vil likevel peke på at hvis retur ved postforsendelse unntaksvis skulle forekomme, vil forkynningstidspunktet kunne bli et uklart spørsmål dersom det også her skal knyttes til datoen for retur.»

Oslo tingrett bemerket at e-signaturløsningen har sine begrensninger, blant annet at den er arbeidskrevende å bruke, at den har en begrensning på hvor store filer som kan sendes, og at mange adressater ikke kan motta forkynnelse gjennom løsningen. Dette gjelder utenlandske statsborgere, personer som har reservert seg mot digital kommunikasjon med det offentlige og upersonlige rettssubjekter. Tingretten tok derfor til orde for å utvide bruksområdet for Aktørportalen, slik at også parter og selvprosederende kan sende og motta dokumenter gjennom portalen. Skattedirektoratet bemerket det samme når det gjaldt offentlige myndigheter som parter.

Vestoppland og Sør-Gudbrandsdal jordskifterett og Nord-Gudbrandsdal jordskifterett ga uttrykk for at forkynnelsesløsningen burde integreres i domstolenes saksbehandlingssystem, Lovisa.

Hålogaland lagmannsrett så det slik at en videreføring av de midlertidige reglene, uten en samtidig opprydding og modernisering av hele forkynnelsesregimet, vil være «å sette strøm» på gamle og utdaterte løsninger. Videre bemerket lagmannsretten at det burde skilles mellom forkynnelse av noe som har skjedd, og noe som skal skje. Det ble vist til at det i de fleste tilfeller vil være enklere og sikrere å forkynne noe som har skjedd. Annerledes vil det være med noe som skal skje, fordi den det skal forkynnes for, da ikke er gitt et pålegg eller et varsel om dette.

Skattedirektoratet bemerket at det er viktig å sørge for at en bestemmelse om elektronisk forkynnelse utformes slik at forkynnelse ikke anses for å ha skjedd før organet eller den som opptrer på dets vegne aktivt har bekreftet mottakelse av dokumentene.

Riksadvokaten foreslo en mindre presisering i forhold til forslaget som ble sendt på høring § 12 a annet ledd siste punktum, ved at ordet «rette (mottaker)» tilføyes i et eventuelt lovforslag.

Borgarting lagmannsrett ga uttrykk for et ønske om at forkynnelser og meddelelser av kjennelser og beslutninger kunne foretas overfor forsvarer eller bistandsadvokat i straffesaker, jf. høringssvar 6. juni 2017 og 30. april 2020. Lagmannsretten nevnte også muligheten for å utvide domstolloven § 197 annet ledd, slik at forkynnelse og meddelelser av rettslige avgjørelser i straffesaker kan forsøkes med bistand fra offentlig oppnevnt forsvarer og bistandsadvokat.

Norsk Presseforbund, Norsk Redaktørforening og Norsk Journalistlag bemerket at elektronisk forkynnelse av rettsavgjørelser åpner for å legge til en praktisk og viktig tilleggsfunksjon på domstolenes lukkede pressesider. Domstolene kan med hjemmel i domstolloven § 130 tredje ledd nedlegge forbud mot gjengivelse av en avgjørelse inntil forkynnelse har funnet sted. Enkelte ganger kan det være vanskelig for å pressen å vite om dette faktisk har skjedd. Med elektronisk forkynnelse bør det være mulig å registrere i domstolenes systemer at en avgjørelse er forkynt, og dette kan da knyttes til saken på domstolenes pressesider.

4.5 Departementets vurderinger

4.5.1 Behovet for lovendringer

Departementet uttalte i Prop. 122 L (2019–2020) punkt 3.4.1 at selv om forkynnelsesreglene som ble foreslått i proposisjonen skulle gjelde midlertidig, kunne praktiseringen av reglene bidra med et nyttig erfaringsgrunnlag for å utrede forslag til permanente regler. Departementet har inntrykk av at brukerne har gode erfaringer med de midlertidige reglene, og høringen understøtter at det er behov for og ønske om å tilrettelegge for elektronisk forkynnelse.

Postforkynnelse er hovedregelen i dag, jf. postforkynningsforskriften § 4. Det må etter departementets syn imidlertid kunne legges til grunn at befolkningen har en forventning om at kommunikasjon med offentlige myndigheter også kan skje elektronisk, ikke minst fordi elektronisk kommunikasjon er utbredt i andre sammenhenger. Departementet antar videre at elektronisk forkynnelse i alminnelighet kan utføres raskere og billigere enn tradisjonell postforkynnelse. Med tradisjonell postforkynnelse må det settes av tid til postgang fra den forkynnende myndighet til adressaten, og deretter tilbake når adressaten returnerer mottakskvitteringen. Reduksjonen i antallet utleveringer av postsendinger fra 7. juli 2020 kan også forlenge postgangen og øke behovet for å forkynne på andre måter enn per post.

Regler om elektronisk forkynnelse ble innført i 2018. I forarbeidene uttalte departementet at det ikke fant det hensiktsmessig å lovregulere hvordan elektronisk forkynnelse skulle foregå der det i dag kreves rekommandert brev eller brev med mottakskvittering, og at dette ville bli vurdert regulert ved forskrift, se Prop. 62 L (2017–2018) side 27. Slik forskrift har ikke blitt gitt. Det er nå departementets vurdering, i lys av erfaringer med reglene og høringsinstansenes syn, at det er hensiktsmessig å foreslå nærmere lovregulering av elektronisk forkynnelse. I den utstrekning det er behov for det, tas det sikte på å gjennomføre samsvarende endringer i postforkynningsforskriften.

Det foreslås på denne bakgrunnen at det gis utfyllende regler om elektronisk forkynnelse som en ny § 163 b i domstolloven. Bestemmelsen vil supplere den generelle bestemmelsen om postforkynnelse og elektronisk forkynnelse i § 163 a, og skal gjelde for de myndighetene som er listet opp i § 163 a annet ledd.

4.5.2 Grunnleggende hensyn og utgangspunkter

Hovedhensynene bak reglene om forkynnelser er at dokumenter som skal forkynnes kommer frem til rette vedkommende, og å sikre bevis for at forkynnelsen har skjedd og på hvilket tidspunkt. Elektronisk forkynnelse må innrettes slik at det sikres at det forkynnes overfor rette vedkommende, og slik at hensynet til dokumentasjon ivaretas.

Domstollovens regler om elektronisk forkynnelse er teknologinøytrale og stiller krav om «betryggende» tekniske løsninger. Hva som anses som «betryggende», vil utvikle seg over tid og må vurderes konkret, se Prop. 62 L (2017–2018) side 16. Departementet fant det her ikke hensiktsmessig å angi nærmere hvilke krav som bør stilles til de tekniske løsningene utover at de måtte være betryggende. Det foreslås heller ikke i denne proposisjonen noen endringer i kravet om at forkynnelsen må skje gjennom en «betryggende teknisk løsning», jf. domstolloven § 163 a første ledd annet punktum, jf. § 197 a. Dette gir rom for å ta i bruk nye løsninger som vil komme i fremtiden, slik det ble uttrykt i Prop. 62 L (2017–2018) på side 28:

«I vurderingen av hva som er en betryggende måte vil det være sentralt om forsendelsesmåten sikrer at vedkommende i tilstrekkelig grad blir gjort oppmerksom på at rettslig relevant informasjon har kommet inn til vedkommendes elektroniske meldingsmottak. Dette forutsetter blant annet at mottakeren i tilstrekkelig grad har åpnet for, og har grunn til å være oppmerksom på, at viktige varsler kan bli sendt på den aktuelle måten. Det forutsetter også tilstrekkelige sikkerhetsmekanismer for at avsender har korrekt kontaktinformasjon, og det stiller krav til hvilken type elektronisk kommunikasjon som benyttes. Som ‘betryggende måte’ regnes elektroniske meddelelser sendt til digital postkasse mottaker selv har opprettet og bruk av portal.»

Det foreslås endringer i proposisjonen her for å legge til rette for elektronisk forkynnelse. Det er for øvrig ikke meningen å gjøre endringer i rutinene. Bestemmelsen som foreslås er ment å skulle supplere de eksisterende reglene om elektronisk forkynnelse og være et alternativ til postforkynnelse, men ikke å erstatte eller endre reglene om tradisjonell postforkynnelse.

Departementets klare utgangspunkt er at elektronisk forkynnelse bare skal kunne utføres når det er konkret forsvarlig og hensiktsmessig. Det må sikres at ikke særlige kategorier av personopplysninger (sensitive personopplysninger) blir gjort tilgjengelige for uvedkommende. Videre bør det tas høyde for at ikke alle personer har samme forutsetninger for og ønske om å kommunisere digitalt. Til dette kommer også at myndighetene må etterstrebe å gi god informasjon og eventuelt veiledning til dem som har behov for det. Når forholdene ligger til rette for det, bør den som skal motta en forkynnelse på forhånd informeres om at forkynnelser vil skje elektronisk.

4.5.3 Betryggende tekniske løsninger

Departementet anser de digitale postkassene som eksisterer i dag, og som offentlige myndigheter bruker for å kommunisere elektronisk med befolkningen, som betryggende tekniske løsninger som oppfyller kravene i domstolloven § 163 a, jf. § 197 a. Dette omfatter løsninger som for eksempel Altinn, Digipost, e-Boks og eSignering.

Etter midlertidig lov § 12 a kan det forkynnes gjennom digitale postkasser som offentlige myndigheter bruker for å kommunisere elektronisk med befolkningen og per e-post. Departementet la i høringsnotatet 18. desember 2020 til grunn at det etter omstendighetene kunne være betryggende å forkynne ved e-post, men ga også uttrykk for at det burde utvises tilbakeholdenhet med slike forkynnelser og at det kunne være grunn til å se nærmere på informasjonssikkerheten.

Domstolloven § 163 a første ledd annet punktum oppstiller et krav om «bevis for at dokumentet er mottatt av rette vedkommende». I Prop. 62 L (2017–2018) side 27 uttalte departementet generelt om elektronisk forkynnelse:

«Hensynene som ligger bak de ulike kravene til postforkynning må også oppfylles ved elektronisk forkynning og vil være førende for hvilke krav som stilles til de elektroniske løsningene som benyttes. At dokumentet er tilgjengeliggjort på en elektronisk løsning/portal vedkommende normalt bruker, kan etter departementets vurdering sammenlignes med forsendelse til mottakerens ordinære postadresse, og gir ikke notoritet for at vedkommende faktisk har mottatt dokumentet.

Hensynet til effektive forkynningsregler kan tilsi at det bør være tilstrekkelig å anse et dokument som forkynt dersom vedkommende i tilstrekkelig grad er gjort oppmerksom på at dokumentet ligger tilgjengelig i en sikker digital løsning, eksempelvis ved mottatt varsel på SMS eller e-post. Dette er ansett tilstrekkelig ved bruk av elektronisk melding om tvangsfullbyrdelse og inkasso […]. I motsetning til forkynning erstatter imidlertid elektronisk melding om tvangsinndrivelse og inkasso bruk av ordinær post, men ikke rekommandert brev og brev med mottakskvittering. Ved forkynning har det ikke nødvendigvis tidligere vært kontakt mellom avsender og mottaker av forkynningen som tilsier at en er forberedt på at det kan komme et varsel. Forkynningen kan dessuten ha stor betydning for mottakerens rettsstilling, og eventuelle frister vil kunne løpe fra mottak av varsel. Det bør derfor gjelde særlige krav til måten elektronisk forkynning skal skje på. […]

Etter departementets syn taler gode grunner for at det bør stilles krav om at avsender må få en bekreftelse på at mottaker faktisk har åpnet dokumentet for at dokumentet skal anses forkynt, tilsvarende forenklet forkynning i dansk rett. Den tekniske løsningen som velges må derfor generere en bekreftelse på at mottakeren har åpnet dokumentet, slik det for eksempel gjøres i Altinn.»

Departementet opprettholder disse utgangspunktene.

Når det gjelder forkynnelse per e-post, synes aktørenes tilbakemeldinger å være at dette er praktisk og enkelt. Departementet antar at det kan være mulig å innordne e-postforkynnelse på en måte som ivaretar kravet om at forkynnelsesformen teknisk sett skal være betryggende. Etter departementets syn er det likevel flere forhold som kan gjøre forkynnelse per e-post betenkelig.

Selv om de midlertidige reglene tilsynelatende har fungert godt i den perioden loven har vært i kraft, er det departementets oppfatning at det bør utvises tilbakeholdenhet med å legge avgjørende vekt på erfaringer fra denne perioden som grunnlag å innføre permanente lovregler. Departementet viser til at de midlertidige reglene trådte i kraft 19. juni 2020, deretter var det rettsferie fra 1. juli til og med 15. august, og forslaget om permanente forkynnelsesregler ble sendt på høring 18. desember 2020.

E-post brukes i dag i utstrakt grad til både formell og uformell kommunikasjon, og e-post er en særlig praktisk kommunikasjonsform. Likevel er det særegenheter ved forkynnelser som taler for at det bør stilles andre krav til notoritet og orden enn det som gjelder for andre meddelelser. Når underhåndsforkynnelser overfor advokater skjer i en nettportal, bør det i utgangspunktet ikke stilles andre og mindre strenge krav ved forkynnelse overfor andre.

Departementet oppfatter det videre slik at det kan være store variasjoner mellom mekanismene for innlogging og utlogging i digitale postkasser som brukes i offentlig kommunikasjon, og i private e-postkontoer. Innlogging i digitale postkasser krever normalt autentisering ved bruk av for eksempel BankID eller BankID for mobil. Dette ivaretar krav om signatur og bevis ved bekreftelse av mottak. Tilsvarende verifiseringsmekanismer er det nødvendigvis ikke i e-postløsningene.

Slik departementet ser det, er det ikke tilstrekkelig betryggende løsninger for kryptering av vanlig e-post, fordi det er en forutsetning for kryptering at både avsenderen og adressaten støtter krypteringsprotokollen. Usikkerhet omkring hvorvidt en adressat støtter kryptering, kan gjøre e-postforkynnelse betenkelig når det er nødvendig med konfidensialitet.

Ved forkynnelse per e-post antar departementet videre at det vil være en større risiko for menneskelige feil sammenlignet med forkynnelser gjennom digitale postkasser. Det antas at det i utgangspunktet ikke vil være tilsvarende gode kontrollmekanismer eller systemer for feilmeldinger som kan fange opp eventuelle problemer ved e-postoversendelser. Plattformene som brukes for å sende e-poster, kan også arte seg ulikt hos avsender og adressat, og det kan tenkes mange forskjellige e-postløsninger med ulik funksjonalitet.

Departementet legger videre til grunn at det for en avsender som skal forestå forkynnelsen, normalt ikke vil være mulig å sammenholde en oppgitt e-postadresse med et person- eller annet identifikasjonsnummer. Innlogging i e-postkontoer krever som oftest også bare en ett-trinnsautentisering i form av inntasting av adresse og passord, noe som kan gjøre e-postadresser utsatt for misbruk. Dette kan gjøre det utfordrende å dokumentere at det er forkynt overfor rette vedkommende. På denne bakgrunn foreslås det ikke å innføre permanente lovregler som åpner for e-postforkynnelse nå.

Departementet er i utgangspunktet enig i den antydningen som ligger i oppfordringen fra Oslo tingrett om å vurdere om «Sikker Filoverføring» kan ha et videre bruksområde enn vanlig e-post. Likevel er departementet av den oppfatning at forkynnelse ikke bør skje gjennom slike løsninger. Flere av betenkelighetene nevnt foran kan, slik departementet ser det, til en viss grad gjøre seg gjeldende også ved «Sikker Filoverføring» og lignende løsninger.

4.5.4 Fastsettelse av forkynnelsestidspunkt

Departementet mener at forkynnelsestidspunktet ved underhåndsforkynnelser overfor advokater etter domstolloven § 179 bør fastsettes på samme måte som i dag. Lovforslaget i denne proposisjonen endrer ikke fremgangsmåtene for underhåndsforkynnelser overfor advokater. Det innebærer at forkynnelsestidspunktet fastsettes til dagen dokumentet ble lastet opp i Aktørportalen, se punkt 4.1.2. Vurderingene i det følgende gjelder forkynnelse overfor andre enn advokater.

Etter departementets syn bør det ved forkynnelse overfor andre enn advokater kreves uttrykkelig bevis for at dokumentet er mottatt av rette vedkommende, før en forkynnelsen anses for å ha skjedd og forkynnelsestidspunktet kan fastsettes. Denne løsningen synes å ha bred støtte i høringen, og departementet har ikke fått tilbakemeldinger om at denne ordningen ikke har fungert i praksis.

Bevis for at dokumentet er mottatt bør enten kunne gis som en automatisk melding ved åpning eller som en manuell bekreftelse. Departementet opprettholder synspunktet fra Prop. 62 L (2017–2018) side 47 om at det ikke bør anses som tilstrekkelig at den som forkynner, har bedt om og får en automatisk lesebekreftelse per e-post. En slik fremgangsmåte gir etter departementets syn, iallfall isolert sett, liten grad av bevis for at et dokument er mottatt av rette vedkommende.

Etter postforkynningsforskriften § 7 annet ledd, som ikke har trådt i kraft for forkynnelser etter ELSAM-forskriften, skal forkynnelsestidspunktet fastsettes til fem virkedager etter postlegging eller tilgjengeliggjøring i nettportalen. Departementet vurderer det på den ene siden slik at en løsning der retten fastsetter en dato som skal være fem virkedager fra oversendelse vil bidra til forutberegnelighet om forkynnelsestidspunktet. Samtidig er det slik, som departementet påpekte i et høringsnotat 20. oktober 2018 om forslag til endringer i tvisteloven, at tillegget på fem virkedager blant annet er begrunnet i at postgang tar tid, noe som er et hensyn som ikke vil være relevant ved elektronisk forkynnelse. Som antydet i høringsnotatet, kunne dette avhjelpes ved å endre forkynnelsestidspunktet, for eksempel fra fem til to virkedager. Dette mulige forslaget fikk imidlertid en blandet mottagelse i høringen.

I høringen av høringsnotatet fra 2018 ga Regjeringsadvokaten uttrykk for at tidspunktet burde fastsettes til dagen dokumentet blir gjort tilgjengelig for adressaten i nettportalen. Regjeringsadvokaten mente at fem- eller todagersregelen burde oppheves, og foreslo at det i stedet ble gitt en bestemmelse som hjemlet muligheten for å få endret forkynnelsestidspunktet.

Domstoladministrasjonen var i samme høring enig i at en bør se bort fra tillegget på fem virkedager ved elektronisk forkynnelse, men mente at forkynnelsestidspunktet burde settes til tidspunktet dokumentet ble gjort tilgjengelig for mottakeren og varsel om dette ble sendt til adressaten. Agder lagmannsrett stilte seg positiv til å harmonere postforkynningsforskriften § 7 annet ledd med reglene om underhåndsforkynnelse.

Departementet er enig i innvendingene mot postforkynningsforskriften § 7 annet ledd (fem virkedager) og det mulige forslaget i høringsnotatet 20. oktober 2018 (to virkedager). Ved forkynnelse overfor andre enn advokater, bør forkynnelsestidspunktet etter departementets syn fastsettes til den dagen mottaket bekreftes enten automatisk eller manuelt.

I tilfellene der det genereres en automatisk melding om at dokumentet er åpnet, bør forkynnelsen anses som skjedd og forkynnelsestidspunktet fastsettes til dette tidspunktet (denne dagen). Det må da være en forutsetning at den som åpner dokumentet får beskjed om dette. I andre tilfeller bør forkynnelsestidspunktet fastsettes til dagen adressaten bekrefter mottaket.

Etter det opplyste skal politiet i dag, ved oversendelsen eller senere, kunne be om en bekreftelse fra Altinn på at en forsendelse er åpnet av adressaten, men det skal ikke kunne bes om en bekreftelse på at selve dokumentet som skal forkynnes, vedlegget, er åpnet. I disse tilfellene bør forkynnelsen anses som skjedd dagen oversendelsen ble åpnet, så lenge det som følge av åpningen ble returnert bevis på åpningen. Ved forkynnelsen må det i så fall opplyses om at forkynnelsen skal anses som skjedd dagen forsendelsen ble åpnet. Etter departementets syn bør det ikke anses som tilstrekkelig bare å dokumentere at en adressat har logget seg inn i en teknisk løsning.

På samme måte som når advokater kvitterer for mottak i Aktørportalen, bør det etter departementets syn være slik at en bekreftelse, for å være tilstrekkelig, er gitt i en løsning der brukeren er logget inn etter lignende sikkerhetsmekanismer.

Etter den midlertidige loven § 12 a kan det i rettsmøte pålegges den som skal motta en forkynnelse å være tilgjengelig gjennom en elektronisk kommunikasjonskanal i et bestemt tidsrom. Dette innebærer også en plikt til å undersøke om en forkynnelse kan ha blitt fanget opp av et eventuelt søppelfilter og flyttet til en elektronisk søppelpostkasse. Pålegget skal i så fall innføres i rettsboken. Etter de midlertidige reglene må bekreftelsen inngis innen utløpet av et bestemt tidsrom, som er nærmere fastsatt i pålegget. Forkynnelse anses som skjedd senest ved utløpet av dette tidsrommet dersom bekreftelse ikke er returnert tidligere, og med et forbehold om at det ikke er grunn til å tro at det foreligger «gyldig fravær». Departementet anser dette som hensiktsmessige regler, med bred støtte i høringen, som bør opprettholdes i en permanent bestemmelse.

I tilfellene hvor det er gitt pålegg som nevnt foran, kan det i etterkant tenkes at det oppstår spørsmål om adressaten hadde «gyldig fravær» i tidsrommet forkynnelsen var fastsatt å skulle skje. I slike tilfeller mener departementet at adressaten, i samsvar med postforkynningsforskriften § 8, bør gis anledning til å be om at det i lys av konkrete omstendigheter og tidspunktet adressaten kunne gjøre seg kjent med dokumentet, fastsettes et nytt forkynnelsestidspunkt.

4.5.5 Andre spørsmål

Departementet har merket seg forslag til forbedringspunkter i enkelte høringssvar og i andre sammenhenger, for eksempel om at Aktørportalen bør tas i bruk overfor også andre enn advokater og autoriserte advokatfullmektiger, og at løsningene for underhåndsforkynnelse kan forbedres og forenkles. Departementet har foreløpig ikke utredet dette nærmere.

Det mulige forslaget i høringsnotatet 18. desember 2020 om å endre straffeprosessloven § 252, slik at tiltalebeslutningen skal inneholde også tiltaltes e-postadresse og telefonnummer, foreslås ikke fulgt opp i denne proposisjonen. Departementet ser at det i ulike sammenhenger kan ha gode grunner for seg å oppstille krav om inngivelse eller pålegg om fremskaffelse av e-postadresser eller telefonnumre, slik som etter domstolloven § 163 a tredje ledd første punktum om rettens adgang til å pålegge en saksøker å oppgi motpartens adresse. Etter departementets syn er det i lys av høringen imidlertid behov for å utrede disse spørsmålene nærmere.