3 Nærmere om de enkelte artiklene i konvensjonen

Fortalen viser til ILOs engasjement for å fremme anstendig arbeid for alle gjennom oppfylling av målene i ILOs erklæring om grunnleggende prinsipper og rettigheter i arbeidslivet, og ILOs erklæring om sosial rettferdighet for en rettferdig globalisering. Fortalen minner om at Den internasjonale arbeidsorganisasjonens konvensjoner og rekommandasjoner gjelder alle arbeidstakere, herunder arbeidstakere i private hjem, med mindre noe annet er bestemt. ILOs generalkonferanse erkjenner det viktige bidraget arbeidstakere i private hjem yter til den globale økonomien, og at denne gruppen er spesielt utsatt for diskriminering når det gjelder ansettelsesvilkår og arbeidsforhold, og andre menneskerettighetskrenkelser.

Artikkel 1 og 2 gjelder konvensjonens virkeområde. Konvensjonen gjelder arbeidstakere i private hjem, det vil si arbeidstakere som utfører arbeid i eller for en eller flere private husholdninger, jf. artikkel 2 nr. 1 sammen med artikkel 1 bokstav a og b. Konvensjonen gjelder med andre ord kun arbeidstakere/arbeidsforhold, og selvstendige oppdragstakere antas å falle utenfor konvensjonens virkeområde. Videre gjelder det en nedre grense for når konvensjonen kommer til anvendelse. En person som bare tilfeldig eller sporadisk utfører arbeid i private hjem og som ikke har dette som et yrke, er ikke å regne som arbeidstaker etter denne konvensjonen, jf. artikkel 1 bokstav c.

Konvensjonen kommer til anvendelse uavhengig av om det er en privatperson eller en virksomhet som er arbeidsgiver. Det innebærer at konvensjonen gjelder både der arbeidstakeren er ansatt direkte av en privatperson for å utføre arbeid i eller for hans/hennes private husholdning, og når vedkommende er ansatt i en virksomhet for å utføre arbeid i eller for private husholdninger.

Konvensjonen setter heller ingen begrensninger med hensyn til type arbeidsoppgaver som er omfattet, såfremt arbeidet skjer i private hjem/husholdning. Det kan dermed omfatte en rekke oppgaver, blant annet husarbeid, pass av barn, eldre eller personer med nedsatt funksjonsevne, vedlikehold av hage, vakthold av bolig, sjåførarbeid mv.

Såkalt «hjemmearbeid», hvor arbeidstaker utfører arbeid i sitt eget hjem, anses ikke å være omfattet av denne konvensjonen. Det er ILO-konvensjon nr. 177 om hjemmearbeid som regulerer slikt arbeid.

Medlemsstatene kan etter artikkel 2 nr. 2 a helt eller delvis unnta fra konvensjonens virkeområde arbeidstakerkategorier som på annet vis er sikret minst tilsvarende beskyttelse. Medlemsstatene kan også gjøre unntak for begrensede arbeidstakerkategorier, når det for disse oppstår spesielle problemer av vesentlig art, jf. artikkel 2 nr. 2 b.

Artikkel 3 stiller krav om at arbeidstakere i private hjem beskyttes av menneskerettighetene fastsatt i konvensjonen og visse grunnleggende prinsipper og rettigheter i arbeidslivet. Artikkel 3 nr. 2 angir hvilke grunnleggende prinsipper og rettigheter medlemsstatene skal sikre, og at konvensjonens krav er oppfylt dersom parten har regelverk som beskytter disse rettighetene. De grunnleggende prinsippene og rettighetene som listes opp er organisasjonsfrihet og reell anerkjennelse av retten til kollektive forhandlinger, avskaffelse av alle former for påtvunget eller ufrivillig arbeid, effektiv avskaffelse av barnearbeid, og avskaffelse av diskriminering med hensyn til ansettelse og arbeid.

Artikkel 4 gjelder vern av barn og unge og minstealder. Artikkel 4 nr. 1 krever at medlemsstatene skal fastsette en minstealder for arbeidstakere i private hjem som er i samsvar med ILO-konvensjon nr. 138 om minstealder for adgang til sysselsetting (minstealderkonvensjonen), og ILO-konvensjon nr. 182 om forbud mot og umiddelbare tiltak for å avskaffe de verste former for barnearbeid. Minstealderen som settes skal ikke være lavere enn minstealderen for arbeidstakere ellers etter nasjonal rett.

Ifølge artikkel 4 nr. 2 skal medlemsstatene treffe tiltak for å sikre at arbeid som utføres i private hjem av arbeidstakere under 18 år, men over minstealderen, ikke går utover deres obligatoriske skolegang eller deres mulighet til å delta i videreutdanning eller yrkesopplæring.

Artikkel 5 krever at medlemsstatene skal treffe tiltak for å sikre at arbeidstakere i private hjem nyter godt av et effektivt vern mot alle former for overgrep, trakassering og vold. Det er ikke stilt krav om bestemte tiltak. Det er derfor opp til den enkelte medlemsstat å bestemme hvordan dette gjøres.

Artikkel 6 i konvensjonen krever at medlemsstatene treffer tiltak for å sikre at arbeidstakere i private hjem, i likhet med andre arbeidstakere, nyter godt av rimelige ansettelsesvilkår og anstendige arbeidsforhold. Dersom arbeidstakerne bor hos sin arbeidsgiver, skal de sikres anstendige boforhold der deres privatliv blir respektert.

Artikkel 7 stiller krav om at medlemsstatene sikrer at arbeidstakere i private hjem blir informert om sine ansettelsesvilkår på en hensiktsmessig, kontrollerbar og lett forståelig måte, og om mulig fortrinnsvis gjennom skriftlige kontrakter.

Arbeidstakerne skal særlig sikres informasjon om:

1. arbeidsgivers og arbeidstakers navn og adresse,

2. adressen til det ordinære arbeidsstedet eller de ordinære arbeidsstedene,

3. oppstartsdato og varighet, dersom kontrakten gjelder for en bestemt periode,

4. hva slags arbeid som skal utføres,

5. avlønning, beregningsmåte og hvor ofte lønnen skal utbetales,

6. ordinær arbeidstid,

7. betalt årlig ferie og daglig og ukentlig fritid,

8. kost og losji, dersom dette er aktuelt,

9. prøvetid, dersom dette er aktuelt,

10. vilkår for hjemreise, dersom dette er aktuelt,

11. vilkår med tanke på avslutning av arbeidsforholdet, herunder eventuell oppsigelsestid for både arbeidstaker og arbeidsgiver.

Arbeidstaker skal informeres om de punktene som er listet opp i artikkelens bokstav a–g, samt bokstav k. Det skal gis informasjon om punktene som er listet opp i bokstav h, i og j, dersom det er gjort avtale om slike forhold.

Artikkel 8 i konvensjonen oppstiller vilkår for rekruttering av arbeidstakere over landegrensene for arbeid i private hjem. I konvensjonens artikkel 8 nr. 1 vises det til at nasjonale lover og forskrifter skal stille krav om at arbeidstakere som blir rekruttert i ett land til arbeid i private hjem i et annet, får et skriftlig jobbtilbud eller en skriftlig arbeidskontrakt som er bindende i den staten der arbeidet skal utføres, og der ansettelsesvilkårene som er omtalt i artikkel 7, framgår, før de krysser grensen for å begynne på det arbeidet som tilbudet eller kontrakten gjelder. Konvensjonens artikkel 8 nr. 1 og 2 gir ikke i seg selv rettigheter til opphold eller arbeid i Norge, men oppstiller vilkår for rekruttering av arbeidstakere over landegrensene for arbeid i private hjem.

Arbeidstakere fra stater som omfattes av avtaler om fri bevegelse mv. omfattes ikke av artikkel 8 nr. 1, jf. artikkel 8 nr. 2. I artikkel 8 nr. 3 vises det til at medlemsstatene skal treffe tiltak for å samarbeide med hverandre, for å sikre at bestemmelsene i konvensjonen blir effektivt anvendt overfor utenlandske arbeidstakere i private hjem. I artikkel 8 nr. 4 vises det til at de enkelte medlemsstater skal spesifisere, ved hjelp av lover, forskrifter eller andre tiltak, under hvilke omstendigheter utenlandske arbeidstakere i private hjem skal ha rett til hjemreise når deres arbeidskontrakt utløper eller blir sagt opp.

Artikkel 9 krever at medlemsstatene sikrer at arbeidstakere som arbeider i private hjem, fritt kan avtale med sine faktiske eller potensielle arbeidsgivere om de skal ha losji i hjemmet der de arbeider eller ikke, jf. bokstav a. Medlemsstatene skal videre sikre at arbeidstakere i private hjem som har losji hos arbeidsgiveren, ikke er forpliktet til å tilbringe sin daglige eller ukentlige fritid, eller sin årlige ferie, i hjemmet der de arbeider eller sammen med medlemmer av husstanden, jf. bokstav b. Medlemsstatene skal også sikre at arbeidstakere i private hjem har rett til selv å være i besittelse av sine reisedokumenter og sine identitetspapirer, jf. bokstav c.

Artikkel 10 gjelder arbeidstid. Artikkel 10 nr. 1 fastsetter at medlemsstatene skal iverksette tiltak for å sikre lik behandling av arbeidstakere som arbeider i private hjem og andre arbeidstakere med hensyn til:

• alminnelig arbeidstid

• overtidsgodtgjørelse

• daglig hvile

• ukentlig hvile

• årlig betalt ferie

Regulering av arbeidstiden for arbeidstakere i private hjem og andre arbeidstakere, skal være lik med hensyn til disse forholdene. Det kan imidlertid tas hensyn til forhold som særpreger arbeid i private hjem.

I artikkel 10 nr. 2 fastsettes at den ukentlige friperioden skal være på minst 24 timer sammenhengende. Perioder der arbeidstakere ikke er fri til å disponere sin tid slik de ønsker, men må stå til disposisjon for husholdningen i tilfelle det er behov for dem, reguleres særskilt i konvensjonens artikkel 10 nr. 3. Det sies her at dette «er arbeidstid i den grad dette er fastsatt i nasjonale lover eller forskrifter (…) eller annen nasjonal praksis».

Artikkel 11 stiller krav om at medlemsstatene treffer tiltak for å sikre at personer som arbeider i private hjem omfattes av minstelønnsordninger, dersom dette finnes. Konvensjonen stiller altså ikke krav om at medlemsstatene har regler om minstelønn, kun at personer som arbeider i private hjem sikres slik lønn dersom dette er regulert i medlemsstaten. Videre skal medlemsstatene sikre at lønnen fastsettes uten diskriminering på bakgrunn av kjønn. Det er ikke stilt krav om bestemte tiltak, og det vil derfor være opp til den enkelte medlemsstat å bestemme hvordan dette gjøres.

Artikkel 12 gjelder utbetaling av lønn. Artikkel 12 nr. 1 regulerer når og hvordan lønnen skal utbetales til arbeidstakere i private hjem. I utgangspunktet skal arbeidstakerne ha utbetalt lønn i kontanter, men at annet kan fastsettes i lov, forskrift eller tariffavtale. Dersom annet ikke er regulert i lov, forskrift eller tariffavtale, krever annen betalingsform enn kontant betaling samtykke fra arbeidstaker. Det stilles videre krav om at utbetalingen skjer regelmessig og minst en gang i måneden.

Artikkel 12 nr. 2 fastsetter at nasjonale lover, forskrifter, tariffavtaler eller voldgiftskjennelser, kan åpne for at en begrenset del av lønnen til arbeidstaker utbetales i form av naturalytelser, dersom ordningen ikke er mindre gunstig enn de ordninger som vanligvis gjelder for andre grupper av arbeidstakere. Det forutsettes at medlemsstatene treffer tiltak for å sikre at arbeidstakeren har gitt sitt samtykke til betaling i naturalytelser, at disse er til arbeidstakerens personlige bruk og nytte, og at den antatte pengeverdien de representerer, er rimelig og fornuftig.

Artikkel 13 i konvensjonen slår fast at alle arbeidstakere som arbeider i eller for private husholdninger har krav på et trygt og sunt arbeidsmiljø. Medlemsstatene skal, i samsvar med nasjonale lover, forskrifter eller praksis, gjennomføre effektive tiltak som sikrer helse og sikkerhet for arbeidstakerne. Det må tas tilbørlig hensyn til de spesielle forhold som karakteriser arbeid i private hjem.

Artikkel 14 stiller krav om at medlemsstatene skal gjennomføre passende tiltak, i samsvar med nasjonale lover og forskrifter, for å sikre at arbeidstakere som arbeider i eller for private husholdninger, har samme sosiale sikringsordninger, herunder i forbindelse med graviditet og fødsel, som andre arbeidstakere. «Sosiale sikringsordninger» antas å omfatte både rett til fri og til ytelser for å sikre generell sosial trygghet i forbindelse med sykdom, arbeidsledighet, fødsel, uførhet, høy alder med videre. Eksemplifiseringen av rettigheter i forbindelse med graviditet og fødsel støtter også dette.

Artikkel 15 stiller krav når det gjelder arbeidsformidling og utleie. For å kunne beskytte arbeidstakere i private hjem, herunder arbeidsinnvandrere, som er rekruttert eller utplassert av private arbeidsformidlings- eller bemanningsforetak, på en effektiv måte mot misbruk og overgrep, skal alle medlemsstater:

1. Fastslå hvilke vilkår som skal gjelde for virksomheten til private arbeidsformidlings- og bemanningsforetak som rekrutterer og utplasserer arbeidstakere i private hjem, i samsvar med nasjonale lover, forskrifter og praksis;

2. sørge for at det eksisterer et tilfredsstillende apparat og tilfredsstillende prosedyrer for oppfølging av klager og etterforsking av påstander om overgrep og ulovlig praksis, i forbindelse med private arbeidsformidlings- og bemanningsforetaks formidling av arbeidstakere til private hjem;

3. gjennomføre alle nødvendige og hensiktsmessige tiltak innenfor sin jurisdiksjon (og eventuelt i samarbeid med andre stater), for å gi arbeidstakere i private hjem som er rekruttert eller utplassert fra private arbeidsformidlings- eller bemanningsforetak, tilfredsstillende beskyttelse og forebygge overgrep. Slike tiltak skal blant annet omfatte lover og forskrifter som spesifiserer hvilke plikter henholdsvis rekrutterings- og bemanningsforetak og arbeidsgiver har overfor arbeidstaker, og fastsette hvilken straff som skal gjelde for brudd på disse bestemmelsene, herunder forbud mot videre virksomhet for foretak som er involvert i uredelig praksis og misbruk;

4. vurdere, der arbeidstakerne blir rekruttert i en stat til arbeid i private hjem i et annet, å inngå bilaterale, regionale eller multilaterale avtaler for å forebygge overgrep og ulovlig praksis ved rekruttering og utplassering, samt formidling av arbeid, og

5. treffe tiltak for å sikre at avgifter som private formidlings- og bemanningsforetak krever, ikke blir trukket fra lønnen til arbeidstakerne.

Artikkel 15 retter seg mot private arbeidsformidlingsbyråer som rekrutterer eller utplasserer arbeidstakere for arbeid i private hjem. Bestemmelsen om private arbeidsformidlingsbyråer gjelder ikke bare arbeidsformidling, men også utleie av arbeidstaker fra bemanningsforetak. Det vises i denne sammenheng til definisjon i ILOs konvensjon nr. 181 om privat arbeidsformidling artikkel 1.

Artikkel 16 krever at medlemsstatene i samsvar med nasjonale lover, forskrifter eller praksis, sikrer at alle arbeidstakere som arbeider i eller for private hjem, enten på egen hånd eller gjennom noen som representerer dem, har effektiv adgang til rettssystemet eller andre tvisteløsningsmekanismer, på vilkår som ikke er mindre gunstige enn de som vanligvis gjelder andre arbeidstakere.

Artikkel 17 fastsetter at medlemsstatene skal etablere effektive og tilgjengelige klagemekanismer og verktøy, for å sikre at nasjonale lovbestemmelser og forskrifter til beskyttelse av arbeidstakere i private hjem, blir fulgt. Videre skal medlemsstatene utvikle og iverksette tiltak for arbeidstilsyn, håndheving av regelverk og straff, under behørig hensyntaken til det som særpreger arbeid i private hjem, og i samsvar med nasjonale lover og forskrifter. I den grad det er forenlig med nasjonale lover og forskrifter, skal disse tiltakene spesifisere under hvilke omstendigheter det kan gis tilgang til å inspisere en husholdning, under behørig hensyntaken til aktørenes privatliv.

Artikkel 18 krever at medlemmer gjennomfører bestemmelsene i konvensjonen i samråd med de mest representative arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene, gjennom lover og forskrifter og gjennom kollektive avtaler eller andre tiltak, som er i samsvar med nasjonal praksis, ved å utvide eller tilpasse eksisterende tiltak til også å omfatte arbeidstakere i private hjem, eller ved å utarbeide spesifikke tiltak for disse, dersom det er behov for det.

Artikkel 19 fastsetter at denne konvensjon ikke påvirker mer fordelaktige bestemmelser som får anvendelse for arbeidstakere i private hjem, i andre ILO-konvensjoner.

Artikkel 20 til 24 har bestemmelser om ratifikasjon og ikrafttredelse. Den formelle ratifikasjonen av denne konvensjon skal formidles til Det internasjonale arbeidsbyråets generaldirektør for registrering. Konvensjonen er bare bindende for de ILO-medlemmer som har registrert ratifikasjon. Konvensjonen skal tre i kraft 12 måneder etter at ratifikasjonen fra to medlemmer er blitt registrert hos generaldirektøren. Deretter skal konvensjonen for hvert medlem tre i kraft 12 måneder etter at ratifikasjonen fra vedkommende medlem er blitt registrert. Medlemmer som har ratifisert konvensjonen, kan si den opp når det har gått ti år fra den dato konvensjonen først trådte i kraft. Medlemmer som ikke sier opp konvensjonen innen ett år etter utløpet av tiårs-fristen, skal være bundet av konvensjonen i ti nye år, og medlemmet kan deretter si opp konvensjonen innen det første året av hver ny periode på ti år. ILOs generaldirektør skal underrette alle medlemmer av ILO om enhver ratifikasjon eller oppsigelse av konvensjonen, samt formidle alle ratifikasjoner og oppsigelser til FNs generalsekretær for registrering.

Artikkel 25 fastsetter at ILOs styre, når de finner det nødvendig, skal presentere for generalkonferansen en rapport om hvordan konvensjonen fungerer, og undersøke om det er ønskelig å ta opp spørsmålet om hvorvidt konvensjonen bør revideres helt eller delvis, på konferansens dagsorden.

Artikkel 26 har regler for hva som skjer dersom arbeidskonferansen vedtar en ny konvensjon som innebærer en revisjon av denne konvensjonen. I slike tilfeller vil et medlems ratifikasjon av den nye konvensjonen automatisk innebære en umiddelbar oppsigelse av denne konvensjon, dersom og når den reviderte konvensjonen har trådt i kraft. Denne konvensjon vil ikke lenger være åpen for ratifikasjon fra den dato den nye reviderte konvensjonen trer i kraft. Denne konvensjon vil likevel fortsette å gjelde i sin aktuelle form og med sitt aktuelle innhold for de medlemmer som har ratifisert den, og som ikke har ratifisert den reviderte konvensjonen

Artikkel 27 bestemmer at den engelske og den franske versjonen av teksten til denne konvensjon har samme gyldighet.