3 Nærmere om de enkelte bestemmelsene i konvensjonen

Fortalen viser til opprettelsen av IALA i 1957 og anerkjenner organisasjonens rolle og bidrag til sikker, økonomisk og effektiv sjøtrafikk. Det vises til FNs havrettskonvensjon og Den internasjonale konvensjon om sikkerhet for menneskeliv til sjøs (SOLAS), og til at utvikling, forbedring og harmonisering av maritime navigasjonsinnretninger og -tjenester, til fordel for det maritime fellesskapet og vern av miljøet best kan samordnes gjennom internasjonale organisasjoner.

Artikkel 1 slår fast at IALA etableres som en mellomstatlig organisasjon. Den skal være av teknisk og konsultativ art og ha sete i Frankrike.

Artikkel 2 definerer begrepet maritim navigasjonsinnretning og -tjeneste og organisasjonens tre ulike medlemskapskategorier.

Artikkel 3 viser til at organisasjonens formål er å føre sammen myndigheter og organisasjoner som arbeider med maritime navigasjonsinnretninger og -tjenester, for å fremme mål om å legge til rette for sikker og effektiv sjøtrafikk gjennom forbedring og harmonisering av maritime navigasjonsinnretninger og -tjenester, fremme tilgang til teknisk samarbeid og kapasitetsbygging, oppmuntre til og legge til rette for vedtakelse av høyest mulig standarder, og å legge til rette for informasjonsutveksling.

Artikkel 4 angir organisasjonens oppgaver. Disse består blant annet i å utvikle og informere om ikke-bindende standarder, anbefalinger, retningslinjer og manualer, opprette ordninger for konsultasjoner og informasjonsutveksling, fremme internasjonalt samarbeid og å legge til rette for bistand til myndigheter, tjenesteytere og andre organisasjoner som arbeider med maritime navigasjonsinnretninger og -tjenester.

Artikkel 5 slår fast at organisasjonen består av medlemsstater, assosierte medlemmer og tilknyttede medlemmer, og angir nærmere regler om disse.

Artikkel 6 angir at organisasjonen som sine organer skal ha en generalforsamling, et råd, komiteer og underordnede organer som er nødvendige for å bistå organisasjonen i dens arbeid og et sekretariat. Organisasjonen skal også ha en president og en visepresident.

Artikkel 7–10 gir nærmere bestemmelser om organisasjonens organer.

Artikkel 7 slår fast at generalforsamlingen er organisasjonens øverste organ. Generalforsamlingen består av medlemsstatene, mens assosierte og tilknyttede medlemmer kun kan være til stede på møtene. Generalforsamlingen har ordinære møter hvert tredje år, og har blant annet myndighet til å velge organisasjonens president, visepresident, rådsmedlemmene og generalsekretæren, bestemme overordnet politikk og organisasjonens strategiske visjon, samt godkjenne finansene.

Etter artikkel 8 er rådet organisasjonens utøvende organ. Det skal bestå av presidenten, visepresidenten og tjuetre andre medlemsstater, og møtes minst én gang i året. Rådet skal blant annet koordinere organisasjonens virksomhet innenfor rammene av den overordnede politikken og overordnet budsjett, og rapportere til generalforsamlingen.

Artikkel 9 angir oppgavene til komiteer og underorganer.

Artikkel 10 gir regler for sekretariatet, inkludert organisasjonens generalsekretær. Generalsekretæren er ansvarlig for organisasjonens daglige drift og oppnevnes for tre år av gangen.

I henhold til artikkel 11 om avstemning skal det søkes å oppnå konsensus når generalforsamlingen eller rådet tar avgjørelser. Dersom konsensus ikke kan oppnås, skal saker avgjøres med to tredjedels flertall av medlemsstatene som er til stede og stemmer. Kun medlemsstater har stemmerett, ikke assosierte og tilknyttede medlemmer.

Artikkel 12 slår fast at organisasjonens offisielle språk er arabisk, engelsk, fransk, kinesisk, russisk og spansk. Diplomatkonferansen som vedtok konvensjonsteksten vedtok også en resolusjon om at engelsk skal være organisasjonens arbeidsspråk.

Artikkel 13 gjelder organisasjonens finansiering. Organisasjonens utgifter skal dekkes gjennom årlig bidrag fra medlemsstatene, medlemskapsavgift fra assosierte medlemmer og tilknyttede medlemmer, samt donasjoner, testamentariske gaver, tilskudd, gaver og andre kilder. Mottak av sistnevnte gruppe av midler må godkjennes av rådet og bygge på anbefaling fra generalsekretæren. Medlemskapsbidraget skal være likt for alle medlemsstater.

Artikkel 14 angir at organisasjonen er et folkerettssubjekt med rettslig handleevne til å inngå og slutte avtaler, anskaffe og selge løsøre og fast eiendom og iverksette rettsforfølging. På hver av medlemsstatenes territorium skal organisasjonen, så langt det følger av avtale med den aktuelle medlemsstaten, nyte de privilegier og den immunitet som er nødvendig for at den skal kunne utføre sine oppgaver og oppfylle sitt formål. Konvensjonen gir ikke privilegier og immunitet til ansatte i organisasjonen eller representanter for medlemsstatene.

Artikkel 15 regulerer endringer i konvensjonen. Vedtakelse av endringer krever to tredjedels flertall i generalforsamlingen. Endringer trer i kraft for alle medlemsstater seks måneder etter at to tredjedeler av medlemsstatene har godtatt endringen, unntatt for medlemsstater som har gitt beskjed til depositaren om at de ikke skal bindes av endringen før de selv har godtatt den. Som et alternativ til denne prosedyren kan generalforsamlingen ved konsensus vedta at en endring skal tre i kraft for alle medlemsstater seks måneder etter at to tredjedeler av medlemsstatene har godtatt endringen.

Etter artikkel 16 tillates ikke forbehold mot bestemmelser i konvensjonen.

Artikkel 17 om fortolkning og tvister slår fast at medlemsstatene skal gjøre det de kan for å hindre tvister og å løse tvister ved fredelige midler.

Artikkel 18 fastsetter at konvensjonen er gjenstand for undertegning med etterfølgende ratifikasjon, godtakelse eller godkjenning. Konvensjonen kan tiltres av enhver stat som er FN-medlem og som ikke har undertegnet innen fristen.

Etter artikkel 19 er Frankrike depositar for konvensjonen.

Artikkel 20 slår fast at konvensjonen trer i kraft den nittiende dag etter datoen for deponering av det trettiende instrumentet for ratifikasjon, godtakelse, godkjenning eller tiltredelse. Bestemmelsen angir videre at overgangsordningene i vedlegget til konvensjonen får anvendelse fra konvensjonens ikrafttredelse.

Artikkel 21 slår fast at en medlemsstat kan si opp konvensjonen med tolv måneders varsel, med virkning fra utløpet av året etter at oppsigelsen er gitt.

Etter artikkel 22 kan generalforsamlingen vedta med to tredjedels flertall at konvensjonen skal opphøre.

Konvensjonen har et vedlegg med overgangsordninger. Formålet med disse er å sørge for at det internasjonale arbeidet med navigasjonsinnretninger og -tjenester fortsetter uforstyrret og å tilrettelegge for overgangen fra eksisterende IALA til den nye mellomstatlige organisasjonen IALA.