3 Gjeldende rett

Utgangspunktet etter tvisteloven er at partene i sivile saker kan føre de bevis de ønsker, jf. tvisteloven § 21-3. Etter tvisteloven § 21-4 har partene plikt til å sørge for at saken blir riktig og fullstendig opplyst. De skal tilby de bevis som er nødvendige for å oppfylle plikten, blant annet ved å gi forklaringer og tilgang til andre bevis. Etter tvisteloven § 21-5 har enhver, også tredjeparter, plikt til å gi forklaring om faktiske forhold og gi tilgang til gjenstander mv., herunder dokumenter, som kan utgjøre bevis i en rettssak. En følge av partenes opplysningsplikt er at de plikter å besvare spørsmål fra motparten om de er i besittelse av dokumenter som kan være av betydning for saken, og om hva de nærmere går ut på, så lenge det er klarlagt hva beviset skal godtgjøre og omfanget av bevisførselen er proporsjonalt sett opp mot tvistens betydning, jf. tvisteloven §§ 21-6, 21-8 og 26-6 samt §§ 21-7 og 26-5 tredje ledd.

Etter straffeprosessloven §§ 108 og 109 har enhver i utgangspunktet plikt til å møte som vitne og forklare seg overfor retten i straffesaker, og til å ta med dokumenter eller andre ting som vitnet har plikt til å legge frem, jf. §§ 116 og 210.

Utgangspunktene etter tvisteloven og straffeprosessloven om plikt til å gi forklaring og tilgang til bevis som beskrevet ovenfor, begrenses av bestemmelser om bevisforbud og bevisfritak for visse typer av opplysninger.

Etter tvisteloven § 22-5 første ledd og straffeprosessloven § 119 første ledd gjelder et bevisforbud for betroelser til visse grupper av yrkesutøvere. Bevisforbudet gjelder både vitneforklaringer, dokumenter og andre realbevis som inneholder opplysninger av en karakter som beskrevet i bestemmelsene. Straffeprosessloven § 119 er riktignok utformet som et rent forklaringsforbud, men det følger av rettspraksis at bestemmelsen ikke kan omgås ved at bevis om betrodde forhold føres på annen måte, for eksempel ved at det legges frem dokumenter som inneholder betrodde opplysninger, jf. Rt-2009-1526 avsnitt 24. Etter straffeprosessloven § 210 kan ting som antas å ha betydning som bevis, bare pålegges utlevert dersom personen som besitter disse plikter å vitne i saken. Etter § 204 gjelder beslagsforbud for dokumenter og annet som vitnet kan nekte å forklare seg om etter § 119.

Bevisforbudet etter tvisteloven § 22-5 første ledd og straffeprosessloven § 119 første ledd omfatter for det første yrkesgrupper som har taushetsplikt etter særskilte lovbestemmelser, slik som helsepersonelloven § 21 for leger og annet helsepersonell. For det andre omfattes yrkesutøvere som kan straffes for brudd på taushetsplikt om forhold som er betrodd dem i deres stilling etter straffeloven § 211. Dette omfatter blant annet advokater. Advokater har også en fortrolighetsplikt etter reglene om god advokatskikk i forskrift 20. desember 1996 nr. 1161 kapittel 12 punkt 2.3. Taushetsplikten for advokater er foreslått lovfestet i en særskilt lov i NOU 2015: 3 Advokaten i samfunnet.

Bakgrunnen for bevisforbudet for betroelser er at disse yrkesgruppene er underlagt taushetsplikt om den typen opplysninger forbudet omfatter, og at de kan møtes med tilsyn og sanksjoner om plikten ikke overholdes. Bevisforbudet verner fortroligheten og tillitsforholdet mellom yrkesutøveren og klienten eller pasienten. Bevisforbudet omfatter ikke bare betroelsene som blir gitt til yrkesutøveren, men også de råd som yrkesutøveren gir til klienten eller pasienten, jf. Rt-2012-868 avsnitt 15 og Rt-2013-1336 avsnitt 26.

Advokatens taushetsplikt og bevisforbudet for advokatkorrespondanse anses som grunnleggende i en rettsstat, og er forankret i Grunnloven § 95 og EMK artikkel 6, se HR-2018-104-A avsnitt 29 til 31. Høyesterett har tolket bevisforbudet knyttet til advokatkorrespondanse vidt, jf. HR-2018-2403-A og Rt-2013-1336. Bevisforbudet omfatter alt det advokaten i egenskap av sitt yrke og som ledd i et klientforhold innhenter eller får tilgang til på vegne av klienten, jf. Rt-2006-1071 avsnitt 21 til 22. Det omfatter ikke bare innholdet i advokatens rådgivning, men også eksistensen av klientforholdet og det nærmere innholdet i klientens oppdrag, herunder timelister og annet som kan gi grunnlag for slutninger om den kontakten advokaten har eller har hatt med klienten og andre i anledning oppdraget, se HR-2018-2403-A avsnitt 31 og 33. Bevisforbudet gjelder likevel bare «den egentlige advokatvirksomhet», som vil si juridisk bistand og rådgivning i og utenfor rettergang, jf. Rt-2010-1638 avsnitt 29. Hvis bare deler av et dokument inneholder opplysninger som omfattes av bevisforbudet, må det fremlegges en sladdet versjon, så lenge dette kan skje uten å krenke bevisforbudet, jf. HR-2018-2403-A avsnitt 39 med videre henvisninger.

Bevisforbudet gjelder både norske og utenlandske advokater, samt internadvokater som er ansatt i et foretak, jf. Rt-2000-2167. Dette er foreslått videreført i NOU 2015: 3. For internadvokater er det en forutsetning at det gjelder rådgivning som kan likestilles med den funksjonen en frittstående advokat ville hatt. Bevisforbudet gjelder også for underordnede og medhjelpere som gjennom sin stillings får kunnskap om det som er betrodd advokaten, jf. tvisteloven § 22-5 første ledd andre punktum og straffeprosessloven § 119 andre ledd.

Etter konkurranseloven § 25 kan det foretas bevissikring i saker om overtredelser av loven. I disse tilfellene gjelder straffeprosessloven §§ 119 og 204 tilsvarende. EU-domstolen har kommet til at bevisforbudet etter EU-retten ikke gjelder for ansatte advokater i forbindelse med Europakommisjonens undersøkelser i konkurransesaker, jf. sak C-550/07 P Akzo Nobel. I slike saker gjelder altså ikke samme vern for taushetsplikten for internadvokater som det som gjelder etter tvisteloven og straffeprosessloven.

Den som har krav på hemmelighold, kan oppheve bevisforbudet ved å samtykke i at forklaring gis eller beviset føres. I straffesaker faller forbudet dessuten bort når opplysningene trengs for å hindre at noen uskyldig blir straffet, jf. § 119 tredje ledd. Beslagsforbud etter § 204 gjelder ikke der advokaten og klienten er mistenkt for å være skyldige i samme straffbare forhold, jf. § 204 andre ledd.

Departementet legger til grunn at kommunikasjon med en patentrådgiver ikke omfattes av bevisforbudene i tvisteloven § 22-5 eller straffeprosessloven § 119, med mindre patentrådgiveren er advokat eller har organisert seg slik at rådgiveren opptrer som medhjelper eller underordnet til en advokat. Departementet er ikke kjent med norsk rettspraksis der spørsmålet har kommet på spissen. I Danmark kom Østre Landsret i en kjennelse 17. juni 2016 (UfR 2016.3549Ø) til at en varemerkerådgiver ikke var omfattet av det tilsvarende bevisforbudet i retspleiejeloven § 170.

Etter tvisteloven § 22-10 og straffeprosessloven § 124 kan en part eller et vitne nekte å gi tilgang til et bevis som ikke kan gjøres tilgjengelig uten å røpe en forretningshemmelighet. Dette vil omfatte bevisførsel om opplysninger som er hemmelige og har kommersiell verdi av den grunn, og som innehaveren har truffet rimelige tiltak for å holde hemmelige, jf. definisjonen i forretningshemmelighetsloven § 2. Bevisfritaket omfatter en del av opplysningene som en patentrådgiver kan motta som ledd i kommunikasjon med en klient, for eksempel knyttet til det nærmere innholdet i de tekniske løsningene en oppfinnelse gjelder, strategiske vurderinger knyttet til patenter, vurdering av beskyttelsesomfang mv.

Siden tvisteloven § 22-10 og straffeprosessloven § 124 oppstiller bevisfritak, og ikke bevisforbud, gir bestemmelsene bare en rett til å nekte å forklare seg om de aktuelle forholdene, og medfører ikke noe forbud mot at retten mottar forklaringen fra personer som ønsker å forklare seg. Videre vil bevisfritaket bare dekke opplysninger som utgjør en forretningshemmelighet, og omfatter ikke annen informasjon som det av hensyn til fortroligheten i rådgivningen kan være ønskelig å hemmeligholde. Retten kan dessuten, selv om det ikke foreligger samtykke, gi pålegg om at beviset skal gjøres tilgjengelig når den finner det påkrevd etter en avveining av hensynet til vern av forretningshemmeligheten opp mot sakens opplysning. I så fall skal forklaringen skje for lukkede dører og under pålegg om taushetsplikt, jf. tvisteloven § 22-12 og straffeprosessloven § 124 andre ledd.

Reglene om bevisforbud og bevisfritak i tvisteloven §§ 22-5 og 22-10 gjelder etter tvisteloven § 28 A-2 andre ledd tilsvarende ved rettens behandling av begjæringer om rett til informasjon om distribusjonsnettverk mv. ved inngrep i immaterialrettigheter etter tvisteloven kapittel 28 A. Bestemmelsene gjelder også tilsvarende ved bevissikring utenfor rettssak etter tvisteloven kapittel 28.

I saker for Patentstyret og Klagenemnda for industrielle rettigheter gjelder saksbehandlingsreglene i de enkelte lovene om industrielle rettigheter, samt patentstyrelova og de alminnelige reglene i forvaltningsloven med unntak av kapittel VI, jf. patentstyrelova § 5. Hvis det finnes hjemmel i lov eller forskrift, kan parter i forvaltningssaker bli pålagt å gi opplysninger i en sak. Dette kan eksempelvis gjelde etter anmodning fra den andre parten. Etter forvaltningsloven § 14 kan det imidlertid klages over pålegget hvis den som blir pålagt å gi opplysningene, mener det ikke er plikt eller lovlig adgang til å gi opplysningene. Dette vil være tilfellet der det vil være straffbart å gi de aktuelle opplysningene på grunn av taushetsplikt, noe som blant annet vil gjelde for opplysninger som er betrodd advokater etter straffeloven § 211, eller der det gjelder forretningshemmeligheter, jf. forretningshemmelighetsloven § 9. Følgelig kan partene ikke bli pålagt å fremlegge opplysninger underlagt en advokats taushetsplikt eller som utgjør forretningshemmeligheter i en sak for Patentstyret eller Klagenemnda. Straffeloven § 211 gjelder imidlertid ikke for patentrådgivere som ikke er advokater, slik at det ikke foreligger et tilsvarende grunnlag for å nekte fremleggelse av opplysninger som er betrodd en patentrådgiver dersom Patentstyret eller Klagenemnda skulle pålegge dette.