2 Generelt om EUs ordning for sivil beredskap

Hensikten med EUs ordning for sivil beredskap er å legge til rette for et bredt samarbeid i Europa innen samfunnssikkerhet og beredskap. Norge har deltatt i det europeiske samarbeidet om sivil beredskap siden 1982, først gjennom «Handlingsprogrammet for sivil beredskap», deretter i «EUs samordningsmekanisme» og «EUs ordning for sivil beredskap». Ordningen er det viktigste grunnlaget i EU for sivil katastrofeinnsats og for annet samfunnssikkerhets- og beredskapsarbeid, og innebærer at deltakerstatene stiller ressurser til rådighet for kriserammede stater, både i og utenfor Europa.

EUs ambisjon med ordningen er å bygge opp og videreutvikle felles europeisk krisehåndteringsevne, for å møte økningen og alvorlighetsgraden i natur- og menneskeskapte kriser som har rammet Europa de senere årene. Dette gjøres primært gjennom å styrke den sivile ressursreserven rescEU og beredskapsreserven ECPP.

Ved inngangen til en ny programperiode for EUs langtidsbudsjett for perioden 2021-2027, har europeiske stater det siste året erfart hva en større og alvorlig krise betyr for store deler av sivilsamfunnet i vår del av verden. Erfaringer fra våren 2020 medførte at Europakommisjonen 2. juni 2020 fremmet forslag om nok en endring av beslutning 1313/2013, for å styrke EUs ordning for sivil beredskap på viktige områder, jf. COM(2020) 220 final. Det ble oppnådd enighet mellom Europakommisjonen, Rådet og Europaparlamentet i februar 2021, jf. 2020/0097(COD). Formålet er å fortsatt kunne understøtte nasjonal beredskap i kriserammede deltakerstater, og må også ses som et svar på det endrede risikobildet de neste ti årene.

EUs ordning for sivil beredskap forvaltes i Norge av Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) på vegne av Justis- og beredskapsdepartementet. Ordningen er også relevant for andre sivile sektorer som helse, samferdsel, miljø og kunnskap, bl.a. gjennom kunnskaps- og kapasitetsoppbygging. Ordningen har under deler av sin kapasitetsoppbygging under rescEU også en koordinerende rolle mot forsvarssektoren når det gjelder sivile sektorers bidrag og kapasitetsoppbygging innenfor totalforsvaret, samt på utenriksfeltet både sikkerhetspolitisk og gjennom humanitær bistand til tredjeland.

Norge har i programperioden 2014–2020 mottatt finansielle bidrag fra EUs ordning for sivil beredskap. Norske myndigheter har fått finansiert flere nasjonale øvelser der ressurser fra EU har deltatt. Et USAR-team fra Gøteborg deltok på en slik øvelse i Norge, noe som også bidro til at teamet kunne rykke ut raskt etter skredet i Gjerdrum. Norge har fått støtte til å arrangere en rekke øvelser med andre stater (Skagex, Harbourex, Triplex, Scope og Arctic REIHN). Norge har fått kompetansehevende tilskudd (registrering, sertifisering) til opprettelsen av det norske medisinske teamet NOR EMT, som i 2020 ble aktivert i to innsatser (Italia og Hellas).

EUs ordning for sivil beredskap dreies nå videre i et mer operativt spor der beredskap og respons mot de store, grenseoverskridende hendelsene gis en tydeligere finansiell prioritering i EU. Et eksempel på dette er etableringen av en luftambulanse for transport av pasienter med alvorlige og smittsomme sykdommer. Luftambulansen er en kapasitet i rescEU. Luftambulansen har base i Norge, og Norge fungerer som vertsnasjon for kapasiteten. Det er Helse- og omsorgsdepartementet som administrerer luftambulansen på vegne av Norge. Luftambulansen er en sentral kapasitet, og er per dato den eneste fellesskapstiltenkte og spissede høysmitte-transportkapasiteten i Europa. Et tettere samarbeid på tvers av sektor- og landegrenser antas å gi gode beredskapsresultater og støtter samvirkeprinsippet i en bredere kontekst. Det medisinske evakueringsflyet er et viktig steg i en slik retning.

Det er uttalt at dreiningen ikke skal gå på bekostning av annet viktig arbeid som forebygging og videre styrking av europeiske sivilsamfunns motstandsdyktighet i en tid med raske skifter og nye trusler. Den kapasitetsoppbyggingen som nå finner sted baserer seg i stor grad på empiriske fakta og mangler som også det forebyggende arbeidet har adressert under sitt arbeid.