7 Vurdering og tilrådning

For Norge representerer EUs ordning for sivil beredskap først og fremst et viktig sikkerhetsnett for norsk samfunnssikkerhet og beredskap. Dersom det skjer en hendelse i Norge som ikke kan håndteres tilstrekkelig nasjonalt, kan norske myndigheter be om bistand gjennom ordningen. Ny teknologi, mer ekstremvær, endrede sikkerhetsutfordringer og økt globalisering, er momenter som stadig medfører nye trusler mot samfunnssikkerheten. Noen av truslene er forutsigbare og må forventes å inntreffe jevnlig, slik at hver enkelt stat må ha egen beredskap for dette. Andre trusler og risikoer er sjeldne, men har store konsekvenser for de enkelte statene (såkalte «high risk, low probability-hendelser»). Det er samfunnsøkonomisk lønnsomt med en felleseuropeisk beredskapsordning, fremfor at enkeltstater fullt ut skal bygge egen beredskap for håndtering av slike risikoer og trusler. Dette har vært et viktig argument for Norges deltakelse i den felleseuropeiske beredskapsordningen.

Deltakelse i EUs ordning for sivil beredskap innebærer en rekke ikke-målbare størrelser. I tillegg til å fungere som et sikkerhetsnett for Norge, medfører deltakelsen økt trygghet for Norges befolkning. Gjennom ordningen har Norge hatt tilgang til kurs og trening, og mulighet for å påvirke europeisk samfunnssikkerhetstenkning i en retning som Norge har nytte av. Norge har gjennom ordningen fått finansiert flere større øvelser og prosjekter. Ordningen bidrar også til å forenkle muligheten for å hente ut satellittinformasjon ved bl.a. flom og skogbrann gjennom det europeiske jordobservasjonsprogrammet Copernicus.

Historisk sett har utsendelse og mottagelse av ressurser til en stat som er rammet av en katastrofe, vært krevende – både for utsendende stat (situasjonsbilde, sikkerhetssituasjon, kontaktpunkt) og mottakende stat (hva trengs av støtte, hvor og når). Med EUs ordning for sivil beredskap er dette langt på vei bedret. Gjennom deltakelse i ordningen har vi også tilgang til informasjon om hendelser og utvikling i Europa og verden for øvrig.

Å stille nasjonale kapasiteter tilgjengelig i den sivile beredskapsreserven endrer ikke det grunnleggende prinsippet om nasjonal selvråderett i en situasjon der Norge skulle trenge disse selv. Fordelen med reserven sett fra et norsk perspektiv, er at dersom det oppstår en alvorlig situasjon i Norge, vil norske myndigheter raskere kunne anmode om andre staters kapasiteter fra denne reserven.

Året 2020 viste at en pandemi som rammer et helt Europa gjør det nødvendig å benytte alle tilgjengelige ressurser for å bøte på nasjonale behov. Deltakerstatene hadde identiske behov som Europakommisjonen ikke var i stand til å møte, og rescEU som kollektiv ressursreserve, er i fremtiden ment å være sentral.

I forkant av covid-19-pandemien, var Norge en større tilbyder av ressurser for krisehåndtering enn mottaker, men senest under skogbrannsesongen i 2018 valgte Norge å varsle om et mulig ressursbehov gjennom ordningen dersom situasjonen forverret seg. I forbindelse med pandemihåndteringen, har også norsk deltakelse i EUs ordning for sivil beredskap vist seg å være verdifull. Deltakelsen har bl.a. bidratt til at norske myndigheter har fått tilgang til viktige møteplasser og beslutningsstrukturer i EU. Eksempler på dette er deltakelse i EUs mekanisme for integrert politisk krisehåndtering (IPCR) og uformelle ministermøter. Deltakelse på disse arenaene har gitt viktig innsikt og mulighet for styrket koordinering og ivaretakelse av norske interesser. Ved starten av pandemien fikk også om lag 600 norske borgere bistand til assistert hjemreise gjennom ordningen.

Summen av tiltak som følger av 2020/0097(COD) vil kunne bidra betydelig til økt kollektiv beredskap i Europa, og dermed også styrket beredskap på nasjonalt nivå i den enkelte deltakerstat, inkludert Norge. RescEU vil ha forutsetninger til å utgjøre en forskjell ved omfattende kriser og gi avgjørende forutsigbarhet til situasjoner og hendelser som går ut over de ressursene som finnes i hver enkelt stat (flom, masseskader, storulykker, skogbrann, maritime hendelser, brannskadde personer, terror og helserelaterte krisescenarier).

Videre norsk deltakelse i ordningen er viktig også i et perspektiv om nordisk samarbeid innen samfunnssikkerhet og beredskap. Først og fremst gjelder dette gjennom å bidra til en tydeligere regional beredskapsoppbygging i Norden. Svært mye av det nordiske samarbeidet er knyttet til EUs ordning for sivil beredskap, og mange operative diskusjoner er basert på at alle nordiske land er med. De nordiske land har i fellesskap utarbeidet et veikart for oppbygging av ulike kapasiteter i rescEU. Dette veikartet gir de nordiske land et koordinert blikk på kapasiteter i rescEU. Som NATO-land og et land med et totalforsvar er det også viktig for Norge å kunne følge den videre utviklingen av samarbeidet mellom EU og NATO innenfor det sivile beredskapsarbeidet.

Justis- og beredskapsdepartementets vurdering er at de beredskapsmessige hensynene oppveier de økonomiske konsekvensene av økt kontingent for deltakelse, samt at Norge både praktisk, formelt og omdømmemessig er best tjent med fortsatt deltakelse i ordningen i inneværende programperiode.

Justis- og beredskapsdepartementet tilrår at Norge deltar i en beslutning i EØS-komiteen om innlemmelse i EØS-avtalen av en forordning om EUs ordning for sivil beredskap (2021–2027). Utenriksdepartementet slutter seg til dette.