6 Nærmere om enkelte viktige politikkområder

6.1 Innledning

Reindriften som næring, kultur og livsform er på mange måter unik både i nasjonal og internasjonal sammenheng. Reindriften representerer god ressursutnyttelse i marginale fjell- og utmarksområder. Den bidrar til næringsmessig mangfold, og er en sentral bærer av samisk kultur.

Reindriften har stor betydning for sysselsetting og næringsutvikling i det samiske reinbeiteområdet. Ikke minst gjelder dette for Finnmark, der 70 pst. av reindriften i Norge finner sted, men også i det øvrige samiske reinbeiteområdet er betydningen stor. Reindriften bidrar til utvikling av annen virksomhet, som slakteri og næringsmiddelindustri, ulike typer vare- og utstyrshandel, transport mv.

I dette kapitlet går vi gjennom enkelte viktige områder i reindriftspolitikken. Vi omtaler også tiltak avtalepartene ble enige om under forhandlingene om Reindriftsavtalen 2021/2022.

6.2 Areal

Reindriften er en arealavhengig næring, og tilgang på nødvendige arealer er en sentral forutsetning for at næringen oppnår målet om økt produksjon og lønnsomhet. Reindriftsloven skal bidra til sikring av reindriftsarealene i det samiske reinbeiteområdet som reindriftens viktigste ressursgrunnlag. Ansvaret for sikring av arealene påhviler både innehavere av reindriftsretten, øvrige rettighetshavere og myndighetene. Sikring av arealgrunnlaget er blant de største utfordringene reindriftsnæringen står ovenfor.

Denne utfordringen var et av hovedtemaene under forhandlingene om Reindriftsavtalen 2021/2022. Avtalepartene kom til enighet om en rådgivningstjeneste for arealsaker, som legges til Norske reindriftsamers landsforbund. Hovedformålet med dette er å utvikle kompetansen i næringen og sikre nødvendige ressurser til å ivareta reindriftens interesser i plan- og utbyggingssaker. I tillegg til dette startes det nå et arbeid med å utarbeide veiledningsmateriell for arealsaker som skal brukes av næringen.

Fremover vil Landbruks- og matdepartementet se nærmere på hvordan man kan få bedre data for utvikling av reindriftens arealressurser, som kan benyttes sammen med reindriftens arealbrukskart.

Plan- og bygningsloven er den sentrale loven når det gjelder arealforvaltning innenfor reinbeiteområdene. Det er viktig at de verktøyene som ligger i plan- og bygningsloven blir brukt for å bidra til at reindriften har tilgang på de arealer som er nødvendig for økt produksjon og lønnsomhet.

Landbruks- og matdepartementet har i 2021 publisert en veileder for reindrift og plan- og bygningsloven. Veilederen synliggjør både hvordan reindriftsinteresser skal ivaretas i planleggingsprosesser, og hvilke plikter og rettigheter reindriften har. Veilederen skal være et verktøy for alle aktører som er involvert i planleggingsprosesser som berører reindriftsområdene.

6.3 Klimatilpasning og beredskap

Klimaendringene vil gi høyere temperaturer og mer nedbør. Temperatur og nedbør er faktorer som kan føre til høyere frekvens av ising og låste beiter, eller at vekstsesongen starter tidligere. Med klimaendringene forventes en større variasjon i værforhold, med hyppigere forekomst av ekstreme værhendelser. Klimaendringene kan føre til endringer i beitegrunnlaget, og behov for endringer både i beitemønstrene og i flyttemønstrene. Slike endringer kan komme i konflikt med andre interesser og tiltak. Klimaendringene kan også gi større behov for tilleggsfôring og økt risiko for oppblomstring av sykdommer.

6.3.1 Beitekrise i reindriften

Vinteren og våren 2020 opplevde reindriften en svært omfattende beitekrise. 75 pst. av reindriften var rammet av denne krisen. I løpet av vinteren og våren 2020 ble det erklært beitekrise i de fleste distrikter i Troms, Finnmark og Nordland reinbeiteområder. I Nord-Trøndelag og Sør-Trøndelag/Hedmark reinbeiteområder ble det ikke erklært beitekrise, men det var vanskelige beiteforhold også i disse områdene. Våren kom svært sent og det lå gjennomgående mye snø langt ut i juni måned i de fleste reinbeiteområdene. Reinlagene i Sør-Norge hadde også krevende driftsforhold, særlig i april og mai.

Regjeringen iverksatte tiltak for å redusere konsekvensene av de vanskelige beiteforholdene. Beitekrisen var tema under forhandlingene om Reindriftsavtalen 2020/2021, og avtalepartene ble enige om å overføre 10 mill. kroner fra egenkapitalen til Reindriftens utviklingsfond til kriseberedskapsfondet. Midlene skulle dekke tilskudd til innkjøp av fôr. Fra april til juni vedtok Stortinget bevilgninger på 30 mill. kroner til kriseberedskapsfondet, slik at det totalt ble tilført 40 mill. kroner til kriseberedskapsfondet våren 2020. Det ble også åpnet for tilskudd til uttransport av fôr, og i Troms og Finnmark organiserte statsforvalteren transport av fôr med helikopter. I tillegg bidro henholdsvis Finnmarkseiendommen og Sametinget med 2 mill. kroner og 1,3 mill. kroner. Bevilgningen fra Finnmarkseiendommen skulle dekke transportutgifter for reindriftsutøvere i Finnmark, mens bevilgningen fra Sametinget skulle benyttes til transport av rein fra vinterbeite til sommerbeite.

De ekstraordinære bevilgningene til innkjøp og uttransport av fôr reduserte tapene på vinterbeite. Krisen har imidlertid gitt konsekvenser for produksjonen og for næringens økonomi. Kalvetilgangen ble redusert i samtlige reinbeiteområder. Sammenlignet med 2019 var det en reduksjon i slakteuttaket i 2020 på 40 pst. Mange reindriftsfamilier opplevde en betydelig økonomisk krise.

6.3.2 Videreutvikling av kriseberedskapen i reindriften

Beitekrisen viste at det er et stort behov for strategier for tilpasninger og for beredskap for uforutsette hendelser. En arbeidsgruppe har gått gjennom håndteringen av beitekrisen i reindriften i 2020, og leverte en rapport i desember 2020.1 Rapporten foreslår en rekke tiltak som kan gjøre både forvaltning og næring bedre forberedt på framtidige kriser.

Avtalepartene har i hovedsak sluttet seg til anbefalingene i rapporten, og har vedtatt et mandat for beredskapsutvalgene. Det skal være ett beredskapsutvalg for hvert reinbeiteområde. Landbruks- og matdepartementet vil her gjøre rede for hvordan anbefalingene i rapporten skal følges opp.

Arbeidsgruppen foreslo en endring av definisjonen av beitekrise, for å ta høyde for at det også er andre klimatiske forhold enn is og snø som kan skape en beitekrise, for eksempel tørke. Avtalepartene er enige om at definisjonen av en beitekrise skal lyde:

«En beitekrise i reindriften er en hendelse som avviker fra det normale og skiller seg markant fra den normale driftsvariasjonen som er mellom år. En beitekrise kan oppstå raskt, eller utvikles over tid, og er avgrenset både i geografi og antall reineiere som blir berørt. Ved en krise er en vesentlig andel av siidaens beiteareal utilgjengelig eller påvirket av andre klimatiske forhold som truer reinens velferd, og det foreligger en betydelig risiko for tap av rein og store økonomiske tap. En krise kan true videre drift hos de reineierne som blir berørt.»

Definisjonen vil bli lagt til grunn i de aktuelle forskriftene til reindriftsavtalen.

Arbeidsgruppen la vekt på at kunnskap om tilleggsfôring er avgjørende for å komme raskt nok i gang med fôring i en krisesituasjon. Dette følges opp gjennom at NIBIO gis i oppdrag å utarbeide veiledningsmateriell for tilleggsfôring, og at Norske reindriftsamers landsforbund gjennomfører kurs basert på reineiers egne erfaringer med tilleggsfôring.

Arbeidsgruppen viser til at tilgang på reinlav er en utfordring. Forskrift 11. juli 2016 nr. 913 om tiltak for å begrense spredning av Chronic Wasting Disease (CWD) bestemmer at det ikke er anledning til å bruke lav som er høstet sør for den grensen som er fastsatt i forskriften, til fôr til tamrein nord for denne grensen. Arbeidsgruppen viser til at det kan være områder nord for CWD-grensen og som ligger utenfor det samiske reinbeiteområdet, der det kan være mulig å sanke reinlav. Landbruks- og matdepartementet vil gi Landbruksdirektoratet og Mattilsynet i oppdrag å identifisere slike områder. Når områdene er identifisert, kan det være aktuelt å gjennomføre nærmere undersøkelser av kvaliteten og mulighetene for å høste lav i de aktuelle områdene.

Under beitekrisen i 2020 ble det benyttet helikopter for å få transportert ut fôr i Troms og Finnmark. Helikoptertransporten viste seg å være avgjørende for å få fraktet ut store nok mengder fôr i tide, og dette var et av tiltakene som bidra til å redusere konsekvensene for dyrevelferden. Arbeidsgruppen har pekt på at dette er et tiltak som bør kunne brukes i tilsvarende situasjoner framover, i alle fylker, og at det vil være en fordel å ha en rammeavtale for bruk av helikopter som en del av kriseberedskapen. Landbruks- og matdepartementet vil gi Landbruksdirektoratet i oppdrag å utrede hvilke kostnader en rammeavtale for helikopter til bruk i en beitekrise vil ha, sett opp mot gevinsten av å ha beredskap når en krise inntreffer.

Kriseberedskapsfondet hadde avgjørende betydning for håndteringen av beitekrisen i 2020. Det ble gitt store ekstraordinære bevilgninger, men systemet for håndtering av tilskudd var på plass. Framover vil det være viktig å bygge opp kriseberedskapsfondet, og avtalepartene er enige om å tilføre fondet 4,5 mill. kroner i 2022. Arbeidsgruppen har også pekt på at de distriktene som hadde satt av midler i sine kriseberedskapsfond hadde et bedre utgangspunkt for håndtering av beitekrisen enn de som ikke hadde satt av midler. Arbeidsgruppen viste til at avsetningen gir god avkastning og er en svært god forsikring når en krise oppstår. Landbruks- og matdepartementet viser til at avsetning til kriseberedskap er en forutsetning for å motta distriktstilskudd.

Landbruksdirektoratet skal ha en koordinerende rolle i beredskapsarbeidet. Gjennomgangen viste at det er behov for å etablere denne rollen tydeligere. Avtalepartene har fastsatt et mandat for beredskapsutvalgene, jf. vedlegg 4. Her framgår det at Landbruksdirektoratet skal gjennomføre et årlig møte for beredskapsutvalgene der også Veterinærinstituttet og Norske reindriftsamers landsforbund inviteres, i tillegg til de to koordinatorene for HMS i reindriften som er ansatt i Norsk Landbruksrådgivning. Formålet med dette møtet er å heve kompetansen i beredskapsutvalgene, og utveksle erfaringer på tvers av reinbeiteområdene.

Statsforvalteren har ansvaret for å sikre kommunikasjon og informasjonsflyt mellom myndigheter, og mellom myndigheter og næring. Statsforvalteren må også sikre kommunikasjon med andre aktører, som fôrprodusenter, andre offentlige myndigheter, kommuner, grunneiere etc. Det er viktig at statsforvalteren sikrer at reinbeitedistriktene melder fra tidlig om vanskelige beiteforhold.

Statsforvalteren leder beredskapsutvalgene. Det skal være ett beredskapsutvalg i hvert reinbeiteområde. Ikke alle fylker har etablert beredskapsutvalg for alle reinbeiteområdene, og Landbruks- og matdepartementet understreker at det er viktig at arbeidet med å etablere beredskapsutvalg fullføres. Statsforvalteren skal ha informasjon om beredskapsutvalgene på sine nettsider, herunder det fastsatte mandatet, medlemmer i beredskapsutvalget og referater fra møter og befaringer.

Beredskapsutvalgene har myndighet til å beslutte at det foreligger en beitekrise. En beslutning om at det foreligger en beitekrise må ligge til grunn for en søknad om tilskudd til kriseberedskap. Det foreslås ingen endringer i dette.

I dag følger det av forskrift om ekstraordinært tilskudd til kriseberedskap at beredskapsutvalget skal uttale seg før statsforvalteren fatter vedtak om tilskudd. Arbeidsgruppen anbefalte at dette endres slik beredskapsutvalget ikke skal involveres i statsforvalterens saksbehandling etter at det er fastslått beitekrise. Landbruks- og matdepartementet ser at slik involvering kan bidra til uklarhet om roller, og vil endre bestemmelsen i § 5 i forskrift 20. juni 2019 nr. 852 om ekstraordinært tilskudd til kriseberedskap om at statsforvalteren skal innhente uttalelse fra beredskapsutvalget før vedtak om tilskudd fattes.

Arbeidsgruppen har anbefalt at statsforvalterne kartlegger distriktenes beredskap. Formålet med kartleggingen er å gi statsforvalteren god oversikt for å kunne planlegge i en krisesituasjon, men dette må også sees i sammenheng med distriktenes egen kartlegging av beredskap. Landbruks- og matdepartementet vil gi statsforvalterne i oppgave å gjennomføre en slik kartlegging av distriktenes beredskap i 2022.

Arbeidsgruppen har anbefalt at distriktene utarbeider enkle beredskapsplaner. Beredskapsplaner vil gjøre at man kommer raskt i gang med tiltak, og at ansvarsfordeling er avklart. Arbeidsgruppen anbefalte også at det skulle utarbeides interne rutiner for bruk av distriktenes avsatte midler til kriseberedskap, og for søknader om ekstraordinært tilskudd til beredskap. Landbruks- og matdepartementet vil oppfordre distriktene til å utarbeide slike beredskapsplaner. NIBIO skal utarbeide maler for slike beredskapsplaner, som også omfatter interne rutiner for fordeling av midler til kriseberedskap. Det skal etableres en referansegruppe som skal gi innspill til dette arbeidet.

Arbeidsgruppen anbefalte også at beredskap blir satt opp som et dagsordenpunkt på distriktenes årsmøter, og omtales i distriktenes årsmelding. Landbruks- og matdepartementet vil be statsforvalterne om å oppdatere malen for distriktenes årsmelding, slik at den omfatter beredskap.

Arbeidsgruppen anbefalte at distriktene ser nærmere på muligheten for å kjøpe inn bulktanker til fôr, for å redusere kostnadene ved kjøp av fôr. Avtalepartene er enige om å presisere at distriktstilskuddet kan brukes til innkjøp av utstyr til krisefôring, og at slikt utstyr skal inngå i distriktenes beredskapsplaner. Dette vil bli gjennomført i den ordinære gjennomgangen av forskriftene til reindriftsavtalen.

Arbeidsgruppen pekte på at en utfordring under beitekrisen i 2020 var at fôrsekker kom i størrelser som enten medførte at man fikk fraktet ut for lite, eller at fôrsekkene var så store at de ble uhåndterlige for de transportmidlene næringen hadde til rådighet. Det jobbes videre med å teste ut andre størrelser på fôrsekker som er bedre tilpasset næringens behov.

Landbruks- og matdepartementet påpeker at med disse tiltakene i kriseberedskapen for reindriften har man styrket beredskapen betydelig. Departementet vil rapportere på gjennomføringen av tiltakene i proposisjonen om Reindriftsavtalen 2022/2023.

Arbeidsgruppen som gjennomgikk håndteringen av beitekrisen pekte på at reineierne har hatt betydelig økte kostnader i 2020. Landbruks- og matdepartementet legger til grunn at Økonomisk utvalg ser på kostnadene i 2020 som en del av det ordinære arbeidet med Totalregnskapet for 2020.

6.4 Norsk-svensk reinbeitekonvensjon

Siden 1972-konvensjonen opphørte å gjelde i 2005, har det ikke foreligget noen konvensjon om grenseoverskridende reindrift mellom Norge og Sverige. Det framforhandlede forslaget fra 2009 har vært gjenstand for høringer i begge land og drøftinger mellom landene, uten at man har fått avklart ulike spørsmål som er reist. På svensk side har det vært foretatt omfattende utredninger av juridiske og økonomiske spørsmål. Sommeren 2017 ble det fra svensk side meddelt at man ikke kunne ratifisere konvensjonsforslaget i sin nåværende form, og at forhandlinger burde gjenopptas med siktemål å få nødvendige justeringer i konvensjonen. Dette ble avvist fra norsk side.

Dagens situasjon med manglende konvensjon gir norsk reindrift utfordringer i den daglige driften. Noen områder opplever i praksis å bli stengt ute fra tidligere beiteområder i Sverige, samtidig som de opplever ulovlig beiting fra svensk reindrift på norske områder. I de områdene som har etablert samarbeidsavtaler mellom norsk og svensk reindrift, gir fravær av en konvensjon manglende regler for et grenseoverskridende samarbeid. Ulike forvaltningssystemer mellom de to land er også lite tilfredsstillende for et slikt samarbeid, og dette går i praksis ut over norske reindriftsutøvere.

Det er nødvendig med tiltak for å bedre forholdene for norsk reindrift, samtidig som det er behov for en effektiv og økologisk bærekraftig forvaltning av den reindriften som foregår fra svenske samebyer på norsk område. Landbruks- og matdepartementet prioriterer derfor tiltak som bidrar til at svensk reindrift i Norge utøves i tråd med norsk lov, og som på den måten i større grad sikrer den norske reindriften tilfredsstillende og forutsigbare driftsvilkår.

I tillegg til en tettere oppfølging av svensk reindrift i Norge, ser norske myndigheter at det er hensiktsmessig å gjenoppta dialogen med svenske myndigheter. Det ble 26. september 2019 avholdt et møte mellom landene på ministernivå. På dette møtet ble det ytterligere bekreftet at Sverige ikke kan ratifisere det framforhandlede konvensjonsforslaget fra 2009. Det var imidlertid enighet om videre kontakt i saken for å avklare mulighetene for eventuelle andre løsninger. Som en oppfølging av dette møtet ble det 2. desember 2020 avholdt et digitalt møte mellom embetsverkene i Landbruks- og matdepartementet og det svenske Näringsdepartementet. Formålet med møtet var å få fram hvilke utfordringer en manglende felles regulering gir, og drøfte muligheter for veien videre for å legge til rette for en velordnet reindrift. Fra norsk side er oppmerksomheten nå rettet mot situasjonen for den norske reindriften, som til dels er sterkt berørt av at det ikke foreligger en konvensjon mellom landene. Under årets forhandlinger ble avtalepartene enige om tiltak for å ivareta norske reineiere som ikke kan bruke sine beiteområder i Sverige. Tiltakene inkluderer blant annet en økning i satsen for fôring, samt etablering av ordninger for juridisk bistand og kartlegging av historisk beitebruk i Sverige.

6.5 Oppfølging av rapport om kriterier for bærekraftsmålene i reindriftspolitikken

Landbruks- og matdepartementet etablerte i 2019 en arbeidsgruppe med representanter for Norske reindriftsamers landsforbund, Sametinget og staten. Arbeidsgruppens mandat var å utarbeide forslag til kriterier for hva som skal legges til grunn når en skal vurdere måloppnåelse for målene i gjeldende reindriftspolitikk om økologisk, økonomisk og kulturell bærekraft. Arbeidsgruppen leverte sin rapport i desember 2020.

Departementet sendte 1. februar 2021 arbeidsgruppens rapport på høring til Norske reindriftsamers landsforbund, Sametinget, Reindriftsstyret og statsforvalterne med frist for innspill 28. juni 2021.

Totalt har arbeidsgruppen foreslått 14 kriterier, med 39 tilhørende indikatorer. Departementet har i høringsbrevet bedt høringsinstansene om konkrete innspill til hvilke kriterier som bør prioriteres. I tillegg bes det om innspill på om den rapporteringen som legges til grunn for indikatorene er gjennomførbar.

Arbeidet skal gi et bedre grunnlag for å vurdere måloppnåelsen i reindriftspolitikken. Til dette formålet er det behov for kriterier som operasjonaliserer målene i reindriftspolitikken, og indikatorer som kan belyse kriteriene. Et sett med kriterier og indikatorer for reindriftspolitikken kan brukes i rapporteringen til Stortinget gjennom de årlige budsjettproposisjonene, og i styringsdialogen med statlige virksomheter. Kriteriene og indikatorene vil også kunne brukes i evalueringer av tilskuddsordninger og andre reindriftspolitiske virkemidler. Departementet understreker at kriteriene og indikatorene ikke skal angi normtall, og ikke brukes til å vurdere måloppnåelse for den enkelte reineier. Det er reindriftspolitikken som skal måles.

Når høringsrunden er gjennomført vil departementet jobbe videre med sikte på å kunne presentere kriteriene for Stortinget gjennom Landbruks- og matdepartementets Prop. 1 S for 2022.

6.6 Individmerking

Stortinget vedtok 13. juni 2009 endringer i reindriftsloven §§ 33 og 34. Endringene innebærer at all rein skal merkes med individmerke i tillegg til den tradisjonelle merkingen med øresnitt. Merking med øresnitt ble lovfestet. Det følger av Stortingets vedtak at endringene ikke trer i kraft før det er utarbeidet forskrift om den tekniske og praktiske gjennomføringen. NIBIO leverte i desember 2020 en utredning i NIBIO-rapport nr. 157/2020 Individmerking i reindriften – Muligheter og utfordringer.

På bakgrunn av rapporten har departementet gitt NIBIO i oppgave å gjennomføre et prosjekt for videreutvikling av elektroniske øremerker. Prosjektet skal teste RFID-merker basert på UHF-teknologi, det vil si merker som kan leses av på lengre avstand og i større flokker.

NIBIO skal gjennomføre et pilotprosjekt i to reinbeitedistrikter/siidaer, det vil si at to reinbeitedistrikter eller siidaer gis mulighet til å få implementert RFID-merking i samarbeid med NIBIO. Distrikter/siidaer velges ut etter søknad, og NIBIO må gjennomføre en utlysning. Distriktet/siidaen som velges kan ikke ha tatt i bruk individmerking allerede, og må være villig til å dele sine erfaringer med individmerking med en referansegruppe, og i NIBIOs erfaringsrapport.

NIBIO skal velge ut et distrikt/siida fra reinbeiteområdene i Finnmark, og et distrikt/siida fra reinbeiteområdene sør for Finnmark. NIBIO skal utarbeide en erfaringsrapport fra prosjektet.

Til støtte for gjennomføring av prosjektet er det etablert en referansegruppe. Referansegruppen består av en representant fra Landbruks- og matdepartementet, Statsforvalteren i Troms og Finnmark, Landbruksdirektoratet, Finnmark rein og Mattilsynet.

Når pilotprosjektet er gjennomført, vil dette sammen med rapporten ligge til grunn for departementets videre arbeid med forskrift om individmerking.

6.7 Chronic Wasting disease (CWD)

Chronic Wasting disease (CWD) er en av de mest alvorlige sykdommene hos dyr vi har hatt i Norge. Det ble høsten 2020 påvist klassisk CWD hos en villreinbukk felt under jakt på Hardangervidda i Vinje kommune. Dette er det første positive funnet utenfor Nordfjella. Det er siden første funn av CWD på reinsdyr i Nordfjella i april 2016, gjort en stor jobb for å kartlegge og bekjempe forekomsten av sykdommen.

Den 26. januar 2021 presenterte Vitenskapskomiteen for mattrygghet sin oppdaterte kunnskap om sykdommen og risikofaktorer for spredning. Vitenskapskomiteen påpekte blant annet viktigheten av å ta ut gamle bukker for å redusere risikoen for smitte. Vitenskapskomiteen trekker også frem viktigheten av å hindre kontakt mellom villrein og tamrein og mellom ulike tamreinflokker. Videre at det gjennomføres tidlig slakting og at tettheten mellom dyr reduseres. I tillegg er det viktig at man fortsetter kontroll også av tamreinflokkene.

Vitenskapskomiteen trekker også frem studier som viser at det er genetisk variasjon mellom tamrein og villrein, og at villrein er mer mottakelig for CWD enn tamrein.

6.8 Rovvilt

Reindriften har alltid måtte forholde seg til ulike forekomster av rovvilt. Fram til 1990-tallet var rovdyrbestanden lavere enn i dag, blant annet grunnet høyt uttak gjennom jakt og skadefelling. Etter omlegging av rovviltpolitikken har reindriften gjennom 2000-tallet opplevd økende forekomster av de ulike rovviltartene i sine beiteområder. Økningen har vært noe forskjellig mellom de ulike områdene, både når det gjelder tilstedeværelse og ikke minst antall individer av de ulike artene.

Over flere år har miljømyndighetene i enkelte reinbeitedistrikt erstattet opp mot halvparten av kalveproduksjonen som tap til rovvilt. Selv om tapene erstattes, vil tapene kunne ha negative konsekvenser for den enkelte siidaandel og reindriftsfamilie. Endret aldersstruktur i simleflokken vil kunne gi lavere kalvetilgang påfølgende år, som fører til tapte produksjonsinntekter. I tillegg medfører tapene også en betydelig psykisk belastning for de familiene som opplever store tap.

Statens rovviltpolitikk har innvirkning på samisk reindrift. Dette innebærer at tiltak som iverksettes på rovviltområdet også må vurderes opp mot statens forpliktelser overfor samene som urfolk, herunder Grunnloven § 108, FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 27 og ILO-konvensjonen nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater. Det er både snakk om materielle forpliktelser til å sikre blant annet naturgrunnlaget for den samiske reindriften, samt prosessuelle forpliktelser som gjelder konsultasjoner og deltakelse i beslutninger som vil kunne påvirke samiske interesser direkte.

Med et reintall tilpasset beitegrunnlaget og med økt uttak av kalv, har reindriften de siste årene gjort viktige endringer i egen drift for å redusere tap til rovvilt. I noen områder kan det likevel fortsatt være rom for et høyere slakteuttak om høsten, og noe lavere reintall for å sikre en best mulig kondisjon på dyrene. Det vil derfor være viktig at reindriften fortsatt arbeider videre med tapsreduserende tiltak. Samtidig er det sentralt at rovviltforvaltningen har stor oppmerksomhet på den todelte målsettingen i rovviltpolitikken, hvor det også skal legges til rette for levedyktig næringsdrift basert på utnyttelse av utmarksbeiteressursene. I den forbindelse er det særlig viktig at rovviltnemdene og miljømyndighetene følger opp rovviltforliket fra 2011, hvor det er presisert at det det ikke skal være rovvilt som representerer et skadepotensial i prioriterte beiteområder for husdyr og kalvingsområder for tamrein.

6.9 Høring av forslag til forskrift om reinmerker

Det er en forutsetning for å eie rein i det samiske reinbeiteområdet at man har rett til reinmerke, jf. reindriftsloven § 9. Retten til reinmerke regulerer dermed tilgangen til reindriften, noe som understreker behovet for en god og grundig behandling av merkesaker. Reinmerker er et viktig ledd for eieridentifikasjon, som er et sentralt element for å sikre en velordnet reindrift. Landbruks- og matdepartementet mener det er behov for en forskrift som stadfester de nærmere reglene om saksbehandling av merkesaker, og utformingen av de tradisjonelle reinmerkene.

Landbruks- og matdepartementet har derfor utarbeidet forslag til forskrift om reinmerker. Formålet med forskriften er å sikre en ensartet saksbehandling av merkesaker i tråd med samisk tradisjon og sedvanerett. Forslag til forskrift ble sendt på høring 15. mars 2021, med frist 7. juni 2021.

Departementet har i forkant av høringen gjennomført konsultasjoner med Sametinget og Norske reindriftsamers landsforbund om forslaget til forskrift, og vil invitere til nye konsultasjoner etter høringen.

6.10 Koronapandemien

Den pågående koronapandemien har hatt særlig innvirkning på det reindriftsbaserte reiselivet og bedrifter som tilbyr lærings og omsorgsbaserte tjenester i reindriften, samt den reindriften som utøves i grensetraktene. Tidlig i pandemien ble det avklart at forsyningssikkerhet er definert som samfunnskritisk. Dette inkluderer også primærprodusenten, herunder reindriftsutøveren.

Landbruks- og matdepartementet har hatt tett dialog med statsforvalteren for å sikre at reindriftsutøverne har fått god informasjon om de til enhver tid gjeldende smittevernstiltak. Det er også iverksatt tiltak for å redusere konsekvensene smittevernstiltak får for reindriftsnæringen, herunder unntak fra karanteneplikt og innreiseforbud for aktive reindriftsutøvere i grenseområdene.