3 Innholdet i forordningene som er omfattet av EØS-komiteens beslutninger

3.1 Forordning (EU) 2015/1222 om fastsettelse av retningslinjer for kapasitetstildeling og flaskehalshåndtering (CACM)

Forordningen har en fortale og 84 artikler, som er inndelt i fem avdelinger. Avdeling I inneholder generelle bestemmelser, herunder om bakgrunn og formål. Avdeling II omhandler krav til vilkår og metoder som skal utvikles og godkjennes, og inneholder artiklene 14 til 72. Avdeling III omhandler fordeling av kostnader, og inneholder artiklene 73 til 80. Avdeling IV inneholder artikkel 81 om delegering av oppgaver, og artikkel 82 om overvåking av gjennomføringen markedskobling. Avdeling V omfatter artikkel 83 om overgangsbestemmelser for Irland og Nord-Irland og artikkel 84 om ikrafttredelse.

Formålet med forordningen er å legge til rette for en effektiv kobling av de europeiske markedene for omsetning av elektrisk energi dagen før (day-ahead) og intradag. Dagen før-markedet er markedet for kontrakter med levering av fysisk kraft time for time neste døgn. I intradagmarkedet handles det kontinuerlig i tidsrommet mellom klareringen i dagen før-markedet og fram til én time før driftstimen. Disse markedene sikrer i stor grad den momentane balansen mellom tilbud og etterspørsel som til enhver tid må gjelde i kraftsystemet. CACM gir et grunnlag for en koordinert og effektiv kapasitetstildeling og flaskehalshåndtering for å sikre en mer effektiv utnyttelse av strømnettet i Europa. Det skal i størst mulig grad anvendes markedsbaserte og ikke-diskriminerende virkemidler, og tilgjengelig kapasitet på utenlandsforbindelser skal utnyttes best mulig.

CACM har regler om konkurranse mellom kraftbørser (NEMOer) og om samarbeid mellom disse om en markedskoblingsfunksjon, det vil si en prisalgoritme som matcher kjøps- og salgsbud på en mest mulig optimal måte. I Norge skjer hoveddelen av den fysiske krafthandelen på de organiserte markedsplassene. Nord Pool AS og EPEX SPOT SE har konsesjon for å drive organisert markedsplass for omsetning av elektrisk energi.

I CACM er det krav om at operatører av transmisjonssystem og kraftbørser skal samarbeide om å utarbeide forslag til utfyllende vilkår og metoder om funksjoner som må harmoniseres i et effektivt kraftmarked mellom landene. Det omfatter blant annet utvikling av en felles nettmodell og metode for kapasitetstildeling, metode for fordeling av flaskehalsinntekter, utvikling av en felles markedskoblingsfunksjon m.m. Europeisk markedskobling har tidligere vært basert på frivillig samarbeid og regionale initiativ, og dette har i praksis vært til hinder for en effektiv utvikling av slike løsninger mellom landene.

3.2 Forordning (EU) 2016/1719 om fastsettelse av retningslinjer for langsiktig kapasitetsfastsettelse (FCA)

Forordningen har en fortale og 64 artikler, som er inndelt i fire avdelinger. Avdeling I inneholder generelle bestemmelser, herunder om formål og virkeområde. Avdeling II omhandler krav til vilkår og metoder som skal utvikles og godkjennes, og inneholder artiklene 8 til 61. Bestemmelsene som knytter seg til kapasitetsberegning er nært knyttet til tilsvarende bestemmelser i CACM. Avdeling III inneholder artikkel 62 om delegering av oppgaver, og artikkel 63 om overvåking hos Entso-E. Avdeling IV inneholder artikkel 64 om ikrafttredelse.

Formålet med forordningen er å legge til rette for et integrert europeisk kraftmarked gjennom å sørge for at markedsaktørene har tilgang til effektive muligheter for å sikre seg mot fremtidig prisrisiko. Forordningen tar utgangspunkt i at TSOene skal utstede såkalte langsiktige transmisjonsrettigheter, som et produkt for prissikring. Dette er ikke et absolutt krav etter forordningen, dersom det finnes eller innføres andre prissikringsmuligheter.

FCA oppstiller blant annet regler for langsiktig kapasitetsfastsettelse, etablering av en plattform for auksjonering av langsiktige transmisjonsrettigheter og regler for handel med langsiktige transmisjonsrettigheter.

For FCA skal samarbeidsprosedyrene anvendes blant annet for utvikling av en felles plattform for auksjonering av langsiktige transmisjonsrettigheter, harmoniserte regler for handelen av disse, regionalt design av langsiktige transmisjonsrettigheter m.m.

Som en hovedregel skal TSOene utstede langsiktige transmisjonsrettigheter på budområdegrenser. Unntak er mulig dersom reguleringsmyndighetene fatter en koordinert beslutning om at det ikke skal utstedes langsiktige transmisjonsrettigheter. En slik beslutning må bygge på en analyse utført av reguleringsmyndighetene som viser at det er tilstrekkelige prissikringsmuligheter i de relevante budområdene. Reguleringsmyndighetene kan alternativt beslutte at det skal innføres andre tiltak for å sikre tilstrekkelige prissikringsmuligheter. Der langsiktige transmisjonsrettigheter ikke utstedes, skal analysen gjentas minst hvert fjerde år.

TSOene i de andre nordiske landene hvor FCA har trådt i kraft, utsteder ikke transmisjonsrettigheter, med unntak av mellom prisområdene i Danmark og enkelte forbindelser mellom Danmark og Tyskland. Derimot benytter aktørene finansielle produkter til prissikring. Finansielle produkter omtales ofte som langsiktige kontrakter fordi de handles for en periode lenger fram i tid enn de fysiske produktene. Finansiell krafthandel kan foregå både bilateralt og på en markedsplass/børs. I dag foregår det meste av den finansielle handelen i Norden på børsen Nasdaq OMX Commodities AS.

3.3 Forordning (EU) 2017/1485 om fastsettelse av retningslinjer for drift av transmisjonsnettet for elektrisk kraft (SOGL)

Forordningen inneholder en fortale og 192 artikler, som er inndelt i 5 deler med underkapitler. Del I har generelle bestemmelser og inneholder artiklene 1 til 17. Del II omhandler operasjonell sikkerhet, og inneholder artiklene 17 til 63. Del III omhandler operasjonell planlegging og inneholder artiklene 64 til 117. Del IV omhandler lastfrekvensregulering og reserver og inneholder artiklene 118 til 190. Del V inneholder sluttbestemmelser i artiklene 191 og 192.

Formålet med forordningen er å sikre god driftssikkerhet og frekvenskvalitet, samt effektiv bruk av det sammenkoblede europeiske kraftsystemet. SOGL oppstiller krav til driftssikkerhet og tiltak for å opprettholde normal drift, og har bestemmelser om driftsplanlegging, driftsstanser og driftssikkerhetsanalyser i kraftsystemet. SOGL har også regler for frekvensregulering og reserver, inkludert tekniske krav til blant annet responstider og volum.

Forordningen setter blant annet krav til driftssikkerhet og tiltak for å opprettholde normal drift, og legger utgangspunktet for felles metoder, prinsipper og tidsfrister for driftsplanlegging og driftssikkerhetsanalyser. Forordningen har også regler for frekvensregulering og reserver, inkludert tekniske krav til blant annet responstider og volum.

SOGL fastsetter regler og ansvarsforhold for koordinering og datautveksling mellom TSOer, operatører av distribusjonsnett (DSOer) og betydelige nettbrukere i forbindelse med driften. Forordningen stiller krav til planlegging av driftsstanser samt driftsplanlegging mellom TSOer. Forordningen har bestemmelser om at TSOene i hver region skal samarbeide om å utvikle forslag til bestemmelser om regional driftssikkerhetskoordinering. Alle TSOer skal være dekket av minst én regional driftssikkerhetskoordinator som skal støtte TSOene ved å gjennomføre ulike oppgaver.

SOGL legger til grunn prinsippene om blant annet proporsjonalitet, ikke-diskriminering, at markedsbaserte virkemidler skal brukes så langt det er mulig, samt at ansvaret som er gitt den enkelte TSO for å sørge for systemsikkerheten skal respekteres.

3.4 Forordning (EU) 2017/2195 om fastsettelse av retningslinjer for balansering av kraftsystemet (EB)

Forordningen har en fortale og 65 artikler, og er inndelt i 10 avdelinger. Avdeling I har alminnelige bestemmelser, og inneholder artiklene 1 til 13. Avdeling II har bestemmelser om balansemarkedet for elektrisk kraft, og inneholder artiklene 14 til 28. Avdeling III har bestemmelser om kjøp av balansetjenester, og inneholder artiklene 29 til 35. Avdeling IV omhandler utvekslingskapasitet mellom budområder for balansetjenester, og inneholder artiklene 36 til 43. Avdeling V omhandler avregning, og inneholder artiklene 44 til 57. Avdeling VI omhandler algoritmer, og inneholder artikkel 58. Avdeling VII omhandler rapportering, og inneholder artiklene 59 og 60. Avdeling VIII omhandler nytte- og kostnadsanalyse, og inneholder artikkel 61. Avdeling IX omhandler unntak og overvåking, og inneholder artiklene 62 og 63. Avdeling X har en overgangsbestemmelse for Irland og Nord-Irland (artikkel 64) og om ikrafttredelse (artikkel 65).

Formålet med forordningen er å tilrettelegge for felles velfungerende europeiske markeder for utveksling av balansetjenester på tvers av landegrenser og budområder. Markedene brukes av de systemansvarlige for å opprettholde momentan balanse i kraftsystemet. Dette skal oppnås blant annet gjennom etablering av felles handelsplattformer for utveksling av balanseenergi og harmonisering av krav til blant annet anskaffelse, aktivering og avregning av balansetjenester. Mer uregulerbar fornybar energi øker utfordringene med å sikre den momentane balansen i kraftsystemet. Ved å legge til rette for grensekryssende handel med balansetjenester kan det oppnås en mer effektiv og sikker systemdrift.

EB legger grunnlaget for en koordinert utvikling av felles handelsplattformer for utveksling av balansetjenester i Europa, og fastsetter regler for blant annet deltakelse i balansemarkeder, aktivering av og handel med balansetjenester, kapasitetsfastsettelse i tidsrammen for balansering og regler for ubalanseavregning. EB legger til rette for at både forbrukere og produsenter kan delta i balansemarkedet og for utveksling av balansekapasitet mellom TSOer.

Dels har forordningen bestemmelser som gjelder på felleseuropeisk nivå, og dels for regioner innenfor EU eller det enkelte land. Med regioner omfattes grupper av land, for eksempel Norden. Dette gir en viss fleksibilitet når det gjelder å ivareta regionale hensyn. For Norges del står forordningen sentralt i videreutviklingen av det nordiske samarbeidet om balansering. Den europeiske dimensjonen kan på sikt også gi tilgang til større balansemarkeder.

EB oppstiller rettigheter og plikter for aktører i energimarkedet, herunder nasjonale reguleringsmyndigheter, TSOer, operatører av distribusjonsnett (DSOer), leverandører av balansetjenester og balanseansvarlige. Med leverandør av balansetjenester menes markedsaktører som kan tilby opp- og/eller nedregulering, som for eksempel kraftprodusenter, aggregatorer m.m. Som balanseansvarlige omfattes kraftprodusenter og kraftleverandører.

3.5 Nærmere om vilkår og metoder iht. forordningene

3.5.1 Innledning

Som systemansvarlig har Statnett det overordnede ansvaret for å koordinere driften av kraftsystemet. Gjennomføring av CACM, SOGL, FCA og EB er en forutsetning for at norske aktører, som Statnett, Nord Pool og RME får delta i utviklingen av metoder og vilkår under forordningene, samt endringer av disse.

Deltagelse i slike prosesser er avgjørende for markedskoblingen mellom kraftsystemene Norge og våre naboland. De fleste av vilkårene og metodene som skal utvikles i medhold av CACM, EB, FCA og SOGL er nå utarbeidet og vedtatt i EU. Fremover vil det likevel være behov for å revidere og oppdatere disse i tråd med utviklingen i kraftmarkedet. En del av de fastsatte vilkår og metoder er allerede revidert, mens andre er under revisjon.

3.5.2 Prosedyren for fastsettelse av vilkår og metoder

CACM, EB, FCA og SOGL inneholder bestemmelser om at TSOer eller NEMOer skal utarbeide forslag til vilkår og metoder for å utvikle felles løsninger for å tilrettelegge for et velfungerende kraftmarked over landegrensene. Vilkårene og metodene skal utvikles i tråd med prinsippene for krafthandel som følger av forordningene og det overliggende regelverket i den tredje energimarkedspakken. De nasjonale reguleringsmyndighetene for energi, slik som RME i Norge, skal godkjenne slike vilkår og metoder.

Prosessen for TSOenes og NEMOenes utarbeidelse og fastsettelse av forslag til vilkår og metoder er lik under CACM, EB, FCA og SOGL. Prosedyren følger av CACM artikkel 9, EB artiklene 4 og 5, FCA artikkel 4 og SOGL artiklene 5 og 6. For enkelhets skyld beskrives prosessen i det følgende med utgangspunkt i CACM. Noen av forslagene skal utvikles på europeisk nivå, mens andre utvikles innenfor regioner, for eksempel kapasitetsberegningsregioner som består av flere land, og noen på nasjonalt nivå. Forslagene skal godkjennes av henholdsvis samtlige nasjonale reguleringsmyndigheter for energi, de berørte reguleringsmyndighetene i den aktuelle regionen, eller reguleringsmyndigheten i det enkelte land som er berørt.

Det følger av CACM artikkel 9 at TSOer og NEMOer skal samarbeide om å utvikle forslag til nærmere angitte vilkår og metoder. Forslagene skal sendes på høring og godkjennes av de nasjonale reguleringsmyndighetene, og offentliggjøres. Når TSOer og NEMOer i fellesskap skal utarbeide og bli enige om forslag til vilkår og metoder, er utgangspunktet krav om enstemmighet. Ved uenighet stemmes det over forslagene med kvalifisert flertall. Gjennom EØS-tilpasningene har norsk TSO og NEMO stemmerett på lik linje med aktørene i EU.

I de felleseuropeiske beslutningene består et kvalifisert flertall av TSOer eller NEMOer som representerer minimum 55 prosent av medlemsstatene og 65 prosent av befolkningen i EU. Et mindretall må omfatte TSOer eller NEMOer som representerer minst fire medlemsstater for å være blokkerende. I de regionale beslutningene (dvs. vilkår og metoder som kun skal gjelde enkelte stater i EU) består et kvalifisert flertall av TSOer som representerer minimum 72 prosent av medlemsstatene som er berørt, og minst 65 prosent av befolkningen i den aktuelle regionen. Et mindretall må minst omfatte TSOer som representerer mer enn 35 prosent av befolkningen i medlemsstatene, samt TSOer som representerer minst en ytterligere medlemsstat som er berørt, for å være blokkerende. Dette gjelder regioner som består av flere enn fem medlemsstater.

I regioner som består av fem eller færre stater, skal det være enstemmighet når TSOene fremmer forslag til felles vilkår eller metoder. Når NEMOer fremmer forslag til vilkår eller metoder i en region fattes beslutning ved enstemmighet.

Forslagene til vilkårene og metodene blir bindende for de aktuelle TSOene og NEMOene når de er godkjent av reguleringsmyndigheten i de enkelte statene. Hvis reguleringsmyndighetene ikke godkjenner forslaget, kan de be om at det utarbeides et nytt forslag, og må innen gitte tidsfrister fatte en beslutning om det nye forslaget. Dersom flere enn én reguleringsmyndighet skal godkjenne det fremlagte forslaget, skal de samarbeide for å komme fram til enighet, eventuelt ta i betraktning en uttalelse fra ACER.

Hvis reguleringsmyndighetene ikke kommer fram til enighet innen en frist på seks måneder, eller dersom de i fellesskap ber om det, skal ACER fatte vedtak om de fremlagte forslagene til vilkår og metoder innen en frist på seks måneder, jf. artikkel 9 nr. 11. I fortalene til EØS-komiteens beslutninger om innlemmelse av CACM, EB, SOGL og FCA fremgår det at EØS-tilpasningene for tredje energimarkedspakke knyttet til ACERs myndighet skal gjelde. Det innebærer at myndighet til å fatte vedtak overfor Norge legges til ESA i saker som gjelder EØS/EFTA-statene.

I EØS-komiteens beslutning 5. mai 2017 om innlemmelse av tredje energimarkedspakke i EØS-avtalen, som ble behandlet av Stortinget i henhold til Prop. 4 S (2017–2018) og Innst. 178 S (2017–2018), er det inntatt tilpasninger om vedtak som kan fattes av ACER. Myndighet til å treffe vedtak overfor EØS/EFTA-statene er lagt til EFTAs overvåkingsorgan (ESA), som skal basere vedtaket sitt på et utkast fra ACER. Vedtaket skal rettes mot nasjonal reguleringsmyndighet, som deretter må fatte nødvendige vedtak internrettslig. Slike vedtak må til for at norske aktører skal bli rettslig bundet.

I Norge har RME myndighet til å fatte vedtak om forhåndskontroll med blant annet vilkår og metoder med hjemmel i energiloven. Dette innebærer at det er norske myndigheter som har ansvaret for tilsyn og kontroll med at vedtak fra ESA etterleves av aktørene i Norge, i henhold til norsk lovgivning. Vedtak som er fattet av RME vil være bindende etter norsk rett og gjelder for dem vedtaket er rettet mot. Vedtakene kan påklages til Energiklagenemnda og vil også være underlagt ordinære regler om domstolskontroll med forvaltningens avgjørelser.

3.5.3 Eksempler på vilkår og metoder

Tidligere brukte hver TSO i de forskjellige statene sin individuelle nettmodell i beregning og fastsettelse av overføringskapasiteten som gjøres tilgjengelig for handel i kraftmarkedet. Med flere sammenkoblinger av de nasjonale kraftnettene og økt integrering av de europeiske kraftmarkedene, er det behov for en felles nettmodell i EU. Det er fastsatt en metode for en felles nettmodell, som får virkning som supplement til CACM, EB, FCA og SOGL.

Modellen er et datasett som dekker hele EU, og som beskriver de viktigste egenskapene ved kraftsystemet (produksjon, last og nettopologi) og reglene for å endre disse egenskapene i forbindelse med kapasitetsberegningen. TSOene benytter modellen til å simulere nettets ytelse og til å ta beslutninger om tildeling av overføringskapasitet. På den måten får TSOene bedre informasjon om tiltakene som må iverksettes for å opprettholde påliteligheten i nettet til lavest mulig kostnad og innvirkning på kundene (distribusjonsnett, produsenter og forbrukere).

Relatert til den felles nettmodellen er en metode for fremlegging av produksjon- og lastdata. Denne metoden spesifiserer krav til data som skal leveres inn til nettmodellen.

Et tredje eksempel på en vedtatt metode er frist for bindende fastsettelse av kapasitet i dagen-før-markedet. Metoden går ut på å bestemme tidspunktet for når utvekslingskapasitet mellom budområder blir bindende fastsatt. Da gis det en garanti for at tildelt utvekslingskapasitet mellom budområder forblir uendret. Aktørene som handler i kraftmarkedet, skal sikres godtgjøring dersom den tildelte kapasiteten likevel ikke ble gjort tilgjengelig som først fastsatt.

3.5.4 Endringer i prosedyren som følge av Ren energi-pakken

I den reviderte ACER-forordningen av 2019, som trådte i kraft i EU 4. juli 2019, er det gjort endringer i prosedyren for de av vilkårene og metodene som skal utvikles på felleseuropeisk nivå. Som en konsekvens av dette er det vedtatt endringer i prosedyren for godkjenning av noen vilkår og metoder i retningslinjene CACM, EB, FCA og SOGL. Dette følger av kommisjonsforordning (EU) 2021/280 av 22. februar 2021, som trådte i kraft i EU 15. mars 2021.

Den reviderte ACER-forordningen og den endrede prosedyren i retningslinjene er ikke omfattet av EØS-komiteens beslutninger av 11. desember 2020. Endringene omtales her kun til orientering. Fremtidig innlemmelse i EØS-avtalen av EUs Ren energi-pakke vil bli gjenstand for eget saksfremlegg for Stortinget, i tråd med ordinære prosedyrer.

I den reviderte ACER-forordningen fra 2019 er det gjort endringer som innebærer at forslag til felles vilkår og metoder som gjelder alle EU-statene skal oversendes direkte til ACER for godkjenning. Dette skiller seg fra tredje energimarkedspakke og forordningene som er omhandlet i denne proposisjonen, hvor slike vilkår og metoder først må behandles av nasjonale reguleringsmyndigheter og deretter sendes til ACER ved eventuell uenighet eller ved felles forespørsel. Forslag til vilkår og metoder av regional karakter skal i utgangspunktet fortsatt behandles etter prosedyren som følger av tredje energimarkedspakke.