5 Økonomiske og administrative konsekvenser

5.1 Konsekvenser for arbeidsgivere

Et krav om pensjonssparing for alle ansatte i innskuddspensjonsordninger med en minstesats på 2 prosent antas å gi en økning i minstekravet til pensjonssparing for arbeidsgivere som ikke allerede gir sparing fra første krone, på om lag 1,8 mrd. kroner årlig, basert på antall medlemmer, omfanget av deltid og størrelsen på grunnbeløpet i 2019. Arbeidsgivere som har høyere sparing enn minstekravet, kan ved å redusere sparesatsen helt eller delvis utligne kostnadsøkningen. Dersom arbeidsgiverne ikke gjør tilpasninger i sine ordninger, kan utgiftsøkningen bli i området 2,9 mrd. kroner årlig, basert på en gjennomsnittlig sparesats på 3,2 prosent i 2019.

Fjerning av minstekravene til alder og deltid for rett på medlemskap i pensjonsordningen kan for det første innebære at et antall ansatte må tas opp i tjenestepensjonsordningene. Arbeidsgruppen anslo at dette samlet kunne utgjøre i overkant av 160 000 ansatte. I tillegg kommer arbeidsforhold med sesongarbeidere, personer som har sluttet i løpet av året mv., som ikke var ansatte på registreringstidspunktet for tallmaterialet som arbeidsgruppen benyttet. På den annen side vil en del av disse tilsvarende ikke ha vært ansatte gjennom hele året. Basert på arbeidsgruppens tall kan det anslås at disse samlet vil få en minste pensjonssparing på ca. 300 mill. kroner årlig med en minstesats på 2 prosent.

Endringene vil få størst konsekvenser for pensjonsutgifter i næringer med mange bedrifter som ikke allerede gir sparing fra første krone eller som har mange unge eller deltidsansatte. Næringer som hotell og restaurant, detaljhandel, vikar og bemanning, frisører og andre tjenesteytere synes å ha de laveste andelene ansatte med sparing fra første krone i dag og vil kunne få en forholdsmessig større andel av utgiftene ved krav om sparing fra første krone. Fjerning av minstekrav til alder og deltid vil kunne få relativt sett størst konsekvenser i næringer som detaljhandelen, overnatting og servering, bygg og anlegg og personlig tjenesteyting.

Kravet til medlemskap vil også gjelde pensjonsordningenes risikodekninger. Forsikring som sikrer fortsatt alderspensjonsopptjening ved uførhet (innskuddsfritak), er obligatorisk, mens uføre- og etterlattedekninger er valgfrie for bedriftene. Basert på gjennomsnittspremier i 2019 kan økte utgifter til premier til slike ordninger anslås til rundt 110 mill. kroner årlig til obligatoriske dekninger, og i overkant av 50 mill. kroner årlig til valgfrie dekninger. Som nevnt kan det være flere ansettelsesforhold det skal betales premie for enn de som er telt med i statistikken i arbeidsgrupperapporten, noe som trekker i retning av høyere samlede premier. Gjennomsnittsprisene tar på den annen side ikke høyde for at de nye medlemmene vil ha lavere lønn, lavere stillingsprosent og lavere alder enn gjennomsnittet, noe som trekker i retning av lavere utgifter til slike premier. Endringene kan også føre til noe økte administrasjonskostnader for bedriftene i forbindelse med innhenting av nødvendige helseopplysninger ved innmelding i ulike forsikringsdekninger.

Økte pensjonsinnskudd og flere medlemmer vil også føre til økte utgifter til administrasjon og forvaltning av ordningene. Med en gjennomsnittlig administrasjonskostnad på 340 kroner per medlem i 2019, kan den samlede økningen i betaling for administrasjon anslås til ca. 55 mill. kroner årlig. Videre kan en gjennomsnittlig kostnad for forvaltning på 0,4 prosent av pensjonskapitalen gi en økning i samlede forvaltningskostnader på ca. 8,5 mill. kroner det første året, og deretter økende som følge av at den samlede pensjonskapitalen bygger seg opp raskere i kroner enn den ville gjort med gjeldende regler. Innføringen av egen pensjonskonto i innskuddsordninger og pensjonsleverandørenes tilgang til opplysninger via a-ordningen antas imidlertid å kunne bidra til lavere kostnader ved å administrere ordninger og forvalte pensjonskapital. Dette bør kunne slå ut i lavere priser for arbeidsgiverne.

Et krav om medlemskap først når inntekten overstiger rapporteringspliktig inntekt til skattemyndighetene, vil kunne dempe utgiftene ved de aller korteste/minste arbeidsforholdene noe.

Departementet antar at økningen i utgifter til pensjonsordningene over tid helt eller delvis kan bli overveltet til arbeidstakerne i form av lavere lønn enn uten omleggingen. Det er dermed ikke gitt at endringen vil føre til økte kostnader for arbeidsgiverne på lang sikt.

Forslagene om frivillige endringer av fripoliser vil ikke ha konsekvenser for arbeidsgivere. En hjemmel til i forskrift å åpne for mer fleksibel bruk av avkastningsoverskudd vil i seg selv ikke ha konsekvenser. Dersom det i forskrift åpnes for slik fleksibilitet, vil det kunne gi utsikter til at enkelte ordninger får tilført mer overskudd med endelig virkning, herunder til arbeidsgivers premiefond, samtidig som andre ordninger får nødvendig tilskudd til tilleggsavsetninger, avhengig av situasjonen for den enkelte ordning.

5.2 Konsekvenser for arbeidstakere og personkunder

Krav om sparing fra første krone med en minstesats på 2 prosent vil ha effekt for over 1 mill. medlemmer i innskuddspensjonsordninger. For personer i heltidsstillinger vil dette innebære en økning i årlig alderspensjonssparing på 2 prosent av G, det vil si 1 997 kroner, målt i G i 2019. Endringen vil gi en større relativ økning i pensjonssparingen dess lavere lønn medlemmet har.

Endringer av medlemskapskriteriene vil som nevnt kunne gi rett på medlemskap for om lag 160 000 ansatte når inntekten overstiger beløpsgrensen kroner. I tillegg kommer ev. sesongarbeidere og kortere arbeidsforhold som ikke er fanget opp av denne statistikken. For personer som starter arbeidskarrieren tidlig eller som arbeider mye deltid, vil dette kunne gi relativt betydelige økninger i utbetalingen fra obligatoriske tjenestepensjonsordninger. Hvor stor endringen i pensjonene blir, avhenger vesentlig av den enkelte yrkeskarriere, men det vil for berørte personer kunne være snakk om årlige innskudd i størrelsesordenen 1 500 kroner, ifølge arbeidsgrupperapporten.

Blant unge ansatte er kjønnsfordelingen relativt jevn, mens det for deltidsansatte er en overvekt av kvinner blant de som vil få rett på medlemskap.

Næringsfordelingen av de økte pensjonsutgiftene omtalt ovenfor, vil innebære en tilsvarende fordeling av den økte pensjonsopptjeningen mellom ansatte i ulike næringer.

Adgang til kompensasjon for konvertering av fripoliser til fripolise med investeringsvalg kan i prinsippet være aktuelt for alle fripoliseinnehavere. I utgangspunktet vil konvertering være mest aktuelt for personer med lang tid til utbetaling eller en relativt lav avkastningsgaranti, og den gjennomsnittlige avkastningsgarantien er typisk økende med alderen på fripoliseinnehaveren. Mulighetene for kompensasjon kan gjøre slik konvertering aktuelt for en større andel av innehaverne. Kravet om gjensidig frivillighet må antas å innebære at de som konverterer fripolisen mot kompensasjon, kommer bedre ut enn om de ikke hadde hatt en slik mulighet. Kunder som benytter adgangen til å kreve og avtale redusert utbetalingstid, vil kunne komme bedre ut enn under gjeldende regler.

Dersom det i forskrift åpnes for mer fleksibel bruk av avkastningsoverskudd, vil det kunne gi utsikter til at personkunder kan få tilført mer overskudd til oppskriving av ytelsene med endelig virkning enn med dagens regelverk. Samtidig kan andre kunder få nødvendig tilskudd til tilleggsavsetninger og dermed økt risikobærende evne, avhengig av situasjonen for den enkelte kontrakt.

5.3 Konsekvenser for pensjonsleverandørene

Endringer som gir krav om pensjon fra første krone og første dag, vil utvide omfanget av tjenestepensjonsordningene. Økning i kapital til forvaltning og antall medlemmer kan gi grunnlag for økte inntekter for leverandørene. Departementet legger som arbeidsgruppen til grunn at leverandørene vil kunne håndtere endrede kriterier for innmelding i ordningene gjennom eksisterende systemer, men at det kan kreve noen ressurser å følge opp et større antall medlemmer.

De foreslåtte mulighetene for endringer i fripolisekontrakter er basert på frivillighet også for leverandørene, og antas derfor å komme disse til gode. Departementet antar at etablering av modeller for prising av avkastningsgarantier ikke vil kreve vesentlige ressurser. Det vil imidlertid bli behov for å sikre at det gis tilstrekkelig informasjon og god rådgivning i forbindelse med valgadgangene. Departementet legger til grunn at leverandørene i stor grad kan bygge videre på allerede etablerte systemer på dette punktet.

Dersom det i forskrift åpnes for mer fleksibel bruk av avkastningsoverskudd, kan dette bidra til at leverandørene mer effektivt kan tilpasse forvaltningen til den risikobærende evnen til den enkelte kontrakt, noe som bl.a. kan gi en positiv effekt på solvenskravene.

5.4 Konsekvenser for det offentlige

Arbeidsgiverforetak får fradrag i alminnelig inntekt for premie og innskudd til tjenestepensjonsordninger, uten at arbeidstakerne skattlegges av fordelen på samme tidspunkt. Det skal betales arbeidsgiveravgift av innbetalingene. Videre er pensjonsformuen fritatt for formuesskatt, og den løpende avkastningen er fritatt for skatt på alminnelig inntekt. Utbetalingene fra pensjonsordningen skattlegges som pensjonsinntekt på utbetalingstidspunktet. Endringer i nivået på innskudd og premier vil dermed påvirke skatteprovenyet gjennom endringer i skattegrunnlagene.

Forslagene om pensjon fra første krone og dag kan samlet gi økte minstekrav til pensjonsutgifter (pensjonsinnskudd og premier til risikodekninger) på i området 2,2 mrd. kroner årlig. Dersom det legges til grunn at økningen i pensjonsutgifter fullt ut gir merkostnader for foretakene, vil provenyet fra selskapsbeskatningen reduseres med om lag 485 mill. kroner, mens provenyet fra arbeidsgiveravgiften kan øke med ca. 285 mill. kroner basert på gjeldende satser. Personbeskatningen påvirkes ikke i dette tilfellet på kort sikt.

Pensjon er utsatt lønn. Det er grunn til å tro at økte pensjonsinnbetalinger over tid helt eller delvis vil bli veltet over på lønnstakerne i form av lavere lønnsvekst. Ved full overvelting vil økte pensjonsutgifter ikke være en ekstra kostnad for foretakene. Dersom full overvelting legges til grunn, anslås provenyet fra personbeskatningen å reduseres med rundt 880 mill. kroner. Selskapsskatt og arbeidsgiveravgift påvirkes da ikke.

Disse anslagene vil være to ytterpunkter for provenyvirkningene på kort sikt. De langsiktige provenyvirkningene vil være annerledes, blant annet fordi utbetalingene skattlegges som pensjonsinntekt.

For øvrig antas ikke endringene som foreslås å ha konsekvenser for det offentlige, ut over noe arbeid med utfyllende forskrifter for å sikre god informasjon og rådgivning, samt likebehandling av kunder.