3 Plikt for kommunen til å stille vilkår om norskopplæring

3.1 Bakgrunn

Det er avgjørende for en vellykket integrering at de som får opphold i Norge lærer seg norsk, og kommer i jobb eller utdanning. Tall Statistisk sentralbyrå publiserte i januar 2019 viser at 56 prosent av sosialhjelpsutbetalingene går til innvandrere og domineres sterkt av personer med landbakgrunn fra Afrika og Asia. Situasjonen er imidlertid ikke den samme for norskfødte med innvandrerforeldre, da disse mottar kun 1,2 prosent av alle sosialhjelpsutbetalingene. I 2014 var stønadstiden blant mottakere født i utlandet en tredjedel lenger enn blant norskfødte, og departementet antar at denne situasjonen er relativt lik i dag. Kort oppsummert viser tallene at innvandrere er overrepresentert i sosialhjelpsstatistikken, men at andelen er lavere for norskfødte med innvandrerforeldre. Det bør påpekes at en av årsakene til at innvandrere er overrepresentert i mottak av sosialhjelp, er at denne gruppen i mindre grad enn andre grupper har opparbeidet seg økonomiske rettigheter i folketrygden.

For å bli en del av det norske samfunns- og arbeidslivet er språk av stor betydning. I forlengelsen av endringene som foreslås på integreringsfeltet, mener departementet at det er viktig at kommunene også i sosialtjenesteloven får en tydelig forpliktelse til å følge opp manglende norskferdigheter når dette er en barriere for arbeidsdeltakelse for personer som er i målgruppen for introduksjonsprogrammet.

3.2 Gjeldende rett

Det følger av sosialtjenesteloven at kommunen kan knytte vilkår til stønaden. Dersom personen som mottar stønad er under 30 år, skal kommunen som hovedregel knytte vilkår til stønaden. Adgangen til å stille vilkår er regulert i sosialtjenesteloven §§ 20 og 20 a.

Den generelle adgangen til å stille vilkår følger av sosialtjenesteloven § 20. Bestemmelsen fastsetter at det kan settes vilkår for tildeling av økonomisk stønad. Vilkårene må ha nær sammenheng med vedtaket. De må ikke være uforholdsmessig byrdefulle for stønadsmottaker eller begrense hans eller hennes handle- eller valgfrihet på en urimelig måte. Vilkårene må heller ikke være lovstridige.

Stortinget vedtok i 2015 å innføre en plikt for kommunene til å stille vilkår om aktivitet ved tildeling av økonomisk stønad etter sosialtjenesteloven overfor alle stønadsmottakere, jf. Prop. 39 L (2014–2015). Det fulgte av stortingsvedtaket at lovendringen ikke skal iverksettes før kommunene blir kompensert for eventuelle merutgifter. Regjeringen fikk høsten 2016 Stortingets tilslutning til at man i første omgang innførte en slik aktivitetsplikt for mottakere under 30 år, med virkning fra 1. januar 2017.

Sosialtjenesteloven § 20 a regulerer adgangen til å stille vilkår for stønadsmottakere under 30 år. For denne gruppen følger det av bestemmelsen at det skal stilles vilkår om aktivitet for tildeling av økonomisk stønad, med mindre tungtveiende grunner taler mot det. Det kan også stilles andre vilkår for tildeling av økonomisk stønad.

Ved brudd på vilkår kan det fattes vedtak om at stønaden reduseres. Sosialtjenestelovens funksjon som et siste sikkerhetsnett betyr likevel at stønaden ikke kan reduseres til et uforsvarlig lavt nivå. Kommunen kan vurdere om andre konsekvenser er mer hensiktsmessige, og det bør uansett legges opp til tett individuell oppfølgning for å bidra til at stønadsmottakeren tilpasser seg vilkårene.

3.3 Forslaget i høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet å endre sosialtjenesteloven §§ 20 og 20 a, slik at det innføres en plikt for kommunen til å stille vilkår om norskopplæring for tildeling av økonomisk stønad. Departementet la til grunn at forslaget vil gjelde for personer som har hatt rett og plikt til å delta i introduksjonsprogram og gjennomført programmet, men som likevel ikke er selvhjulpne og derfor mottar økonomisk stønad etter sosialtjenesteloven. Forslaget omfatter videre også personer som har avbrutt eller avvist deltakelse i introduksjonsprogram og som mottar økonomisk stønad. Forslaget innebærer at det ikke har betydning om personen som har vært i målgruppen for introduksjonsprogram faktisk har deltatt i eller gjennomført programmet.

Departementet foreslo at norskopplæringsplikten i første omgang kun skal gjelde for sosialhjelpsmottakere under 30 år. Når Stortingets vedtak om aktivitetsplikt for alle aldersgrupper trer i kraft, vil plikten også omfatte de nye språkpliktene. I forslaget ble det presisert at lovens generelle krav om forsvarlige tjenester, herunder for økonomisk stønad til livsopphold, videreføres uten endringer. Gjeldende rammer i loven for unntak fra aktivitetsplikten, og for reduksjon av stønad ved brudd på vilkår, ble heller ikke foreslått endret.

3.4 Høringsinstansenes syn

Arbeids- og velferdsdirektoratet er positive til at flere innvandrere skal få styrket sin mulighet til språkopplæring. Samtidig peker de på noen utfordringer ved forslaget. Det stilles blant annet spørsmål ved om lovforslaget vil ha ønsket effekt, herunder om det er stønadsmottakere under 30 år som har størst utfordringer knyttet til mangelfulle norskferdigheter. I den forbindelse er det vist til at kartlegging av manglende språkkunnskaper er ressurs- og kompetansekrevende for kommunene. Arbeids- og velferdsdirektoratet er usikre på om kommunene kan tilby nødvendige og relevante aktiviteter.

Helsetilsynet vurderer at dagens regelverk ikke er til hinder for å stille norskopplæring som vilkår ut fra en individuell vurdering. Å regulere det som en norskopplæringsplikt og vurderingsplikt for kommunene vil slik de ser det, komplisere regelverket. Helsetilsynet stiller spørsmål ved om det er bedre å synliggjøre muligheten til å stille vilkår om norskopplæring der det anses som hensiktsmessig, fremfor å regulere det som en plikt.

Oslo kommune ser ikke behov for endringene, da en kan stille vilkår om norskopplæring innenfor gjeldende lovverk. Kommunen opplever ikke utfordringer med at personer ikke ønsker å ta imot tilbud om norskopplæring, og de peker på at årsakene til lavere sysselsettingsgrad blant personer med innvandrerbakgrunn er sammensatte.

KS fremhever blant annet at kommunene allerede har anledning til å tilby norskopplæring gjennom dagens aktivitetsplikt, at departementets forslag om å innføre en slik plikt fremstår som en unødvendig detaljstyring av kommunene og at forslaget vil medføre økte kostnader for kommunene som må kompenseres.

Fylkesmannen i Vestfold og Telemark støtter tiltak som kan bidra til at sosialhjelpsmottakere får bedre norskkunnskaper, men stiller spørsmål ved om lovforslaget er et nødvendig og riktig virkemiddel. De kan ikke se at høringsnotatet underbygger nødvendigheten av å sette norskopplæring som vilkår.

Kompetanse Norge peker på at det er sammensatte årsaker til at personer ikke er i arbeid, og andre faktorer enn norskferdigheter kan være vel så viktige for denne gruppen. Det vil være svært utfordrende å avgjøre hvorvidt det er norskferdigheter som alene er årsaken til at personen ikke er selvhjulpen, og skjønnsbruken dette legger opp til kan føre til forskjellsbehandling av stønadsmottakere avhengig av saksbehandler eller kommune. Kompetanse Norge mener at norskopplæringen må gis av en godkjent tilbyder, og det bør gjøres vurderinger om unntak også der personen er i deltidsjobb.

Arbeid & Inkludering i NHO Service og Handel er positive til forslaget. De mener imidlertid at det ikke bør settes en aldersgrense, at kommunene bør stille krav til alle (ikke kun de som har gjennomført introduksjonsordningen) og at kommunene får øremerkede midler til dette formålet.

Likestillings- og diskrimineringsombudet er positiv til at departementet har fokus på å styrke norskkunnskapene hos personer som trenger det for å få tilgang til arbeid, men påpeker at det i høringsnotatet ikke fremgår at tilgangen på faglig god norskopplæring er vurdert. Ombudet uttaler at det fremstår som en svært vanskelig og kompleks oppgave å kartlegge om norskkunnskaper er årsaken til at en person ikke har jobb, og at det i høringsnotatet ikke oppgis hvordan en slik kartlegging skal gjøres og hvordan kommunen eller NAV skal kunne avgjøre hva som er et nødvendig språknivå for den enkelte. Likestillings- og diskrimineringsombudet er skeptisk til å erstatte dagens skjønnsmessige vurdering for stønadsmottakere med et obligatorisk krav om norskopplæring.

Rælingen kommune vurderer forslagene om at kommunen pålegges en norskopplæringsplikt og vurderingsplikt som hensiktsmessige og gode. Forslagene vil bidra til at innvandrere som er sosialhjelpsmottakere og som på grunn av manglende norskkunnskaper ikke er i arbeid, kan få relevant bistand. Kommunen påpeker samtidig at forslaget vil ha økonomiske konsekvenser for kommunen, blant annet ettersom norskopplæringstiltak ofte vil være dyrere enn de tiltakene de tradisjonelt benytter seg av i dag.

Politidirektoratet er positive til endringer i reglene om aktivitetsplikt i sosialtjenesteloven for å bidra til at kommunen tar ansvar for å hjelpe og stille krav til mottakere av økonomisk sosialhjelp som trenger bedre norskkunnskaper for å komme i arbeid. Direktoratet anser det slik at språk er et av de viktigste tiltakene for en bedre integrering, og at et økt fokus på dette i kommunene vil kunne gi gode gevinster på lang sikt.

3.5 Departementets vurderinger og forslag

3.5.1 Innføring av vilkår om norskopplæring

Samfunnet må legge til rette for like muligheter for alle uavhengig av bakgrunn. For å få like muligheter gjennom varig tilknytning til arbeidslivet, er norskkunnskaper viktig. Dette vil igjen kunne bidra til å forebygge utenforskap og fattigdom. Dette er særlig viktig for barnefamilier, for å unngå at utenforskap går i arv. Det er av stor betydning at alle som skal bo og arbeide i Norge lærer det norske språket, og at det stilles krav til den enkelte om dette. Dette gjelder i enda større grad for gruppen som er avhengig av sosiale tjenester.

Et av sosialtjenestelovens formål er å fremme overgangen til arbeid. Det innebærer at den enkelte stønadsmottakeren skal få bistand med tanke på deltakelse i arbeidslivet. Kommunens adgang og plikt til å stille vilkår til økonomisk stønad er et sentralt virkemiddel for å oppnå dette formålet. Kommunen skal foreta en konkret og individuell vurdering av hjelpebehovet til den enkelte stønadsmottakeren, og har stort handlingsrom til å velge egnede aktiviteter for å nå målet om selvhjulpenhet. Kommunen må kunne tilby lavterskel aktivitetstiltak for personer som har arbeid som et langsiktig, men usikkert mål. De må også kunne tilby arbeidsrettede aktiviteter for personer som har arbeidsevne, men som har behov for å vedlikeholde kompetansen sin i påvente av et egnet arbeidstilbud. Mellom disse to ytterpunktene vil det være behov for ulike grader av tilrettelagte og kompetansehevende aktivitetstiltak. Hvordan norskopplæring skal gjennomføres, må blant annet tilpasses den enkelte stønadsmottaker. Eksempelvis vil klasseromsundervisning kunne være et mindre treffende tiltak enn språkopplæring i arbeidspraksis, dersom stønadsmottakeren har lese- og skrivevansker.

Aktivitetsplikten kan i dag være knyttet til kommunale eller fylkeskommunale tiltak eller tiltak fra NAV, men kan også innebære deltakelse i statlige tiltak eller tiltak i samarbeid med tiltaksleverandører, sosiale entreprenører, utdanningsinstitusjoner, frivillige organisasjoner, private bedrifter eller andre. Innenfor dette handlingsrommet kan kommunene stille vilkår som styrker stønadsmottakerens norskkunnskaper. Dette kan enten være gjennom deltagelse i norskopplæring eller i andre typer aktiviteter som gjør at mottakeren bedrer språknivået sitt.

Flere av høringsinstansene har påpekt at kommunene også etter gjeldende bestemmelser har adgang til å stille vilkår om språkopplæring, dersom det vurderes slik at stønadsmottakers norskkunnskap er en av årsakene til at vedkommende ikke er i arbeid.

Tilsyn med de kommunale tjenestene etter sosialtjenesteloven har imidlertid vist at det er utfordringer knyttet til behovskartlegging og individuell tilpasning av tilbudet. Lovendringene knyttet til språkopplæring skal bidra til å sikre at kommunene tilbyr tilstrekkelig opplæring for å få denne målgruppen i arbeid.

Høringsinstansene peker på at det er sammensatte årsaker til at personer ikke er i arbeid, og at andre faktorer enn norskferdigheter kan være vel så viktige for denne gruppen, samt at det vil være svært utfordrende å avgjøre hvorvidt det er norskferdigheter alene som er årsaken til at personen ikke er selvhjulpen.

Departementet vil understreke at kommunen ut ifra forholdene i den konkrete saken må vurdere om det er manglende norskkunnskaper som er årsaken til at personen ikke er selvhjulpen. Som høringsinstansene peker på, vil det ofte være flere og sammensatte årsaker til dette. For å omfattes av forslaget om norskopplæringsplikt er det ikke avgjørende at manglende norskkunnskaper alene er årsaken til at vedkommende mottar sosialstønad. Personer som har hatt rett og plikt til å delta i introduksjonsprogram og som for øvrig fyller vilkårene i sosialtjenesteloven §§ 20 første ledd første og tredje punktum og 20 a første ledd første og tredje punktum, vil omfattes av norskopplæringsplikten, selv om årsakene til manglende selvhjulpenhet er sammensatte.

Ved vurderingen av hvilket nivå av språkkunnskaper som er tilstrekkelig, vil det blant annet ha betydning hvilken type arbeid eller utdanning kommunen finner realistisk for stønadsmottakeren. Hvilket språknivå en stønadsmottaker må nå for å bli selvhjulpen vil variere, og dette må vurderes konkret av kommunen, basert på samarbeid med tjenestemottakeren og i tråd med prinsippet om brukermedvirkning, jf. sosialtjenesteloven § 42. Dette er blant annet beskrevet i NOU 2017: 2 Integrasjon og tillit punkt 10.3.2, hvor det framgår følgende:

Hva som er tilstrekkelige norskkunnskaper for å kunne gå ut i det norske arbeidslivet, vil også variere, og det er avhengig av hva slags arbeidsoppgaver den enkelte skal utføre. På noen arbeidsplasser vil man langt på vei klare seg med engelsk, eller eventuelt morsmål, om det tilrettelegges for dette. Det kan være lite heldig å holde deltakere i opplæring til de kan «nok» norsk, da dette vil virke kontraproduktivt og ha en innlåsningseffekt. Samtidig er det forskning som tyder på at det å komme raskt ut i jobb ikke er ensbetydende med å få varig tilknytning til arbeidslivet, men at investering i flyktningers kompetanse gir sterkere og mer varig tilknytning til arbeidslivet.

For å sikre varig tilknytning til arbeidslivet, anser departementet at selv om stønadsmottakere allerede har gjennomgått norskopplæring i introduksjonsprogrammet og har fått en viss tilknytning til arbeidslivet, vil svake språkkunnskaper kunne være et hinder for personene til å etablere en varig tilknytning. For disse personene vil ytterligere tiltak om norskopplæring kunne bidra til å forhindre tilbakefall til mottak av sosialstønad.

Departementet påpeker samtidig at selv om det er viktig at aktiviteter holder god kvalitet og kan bidra til selvhjulpenhet, er det ikke slik at økonomisk sosialhjelp er en «ordning» eller et «kvalifiseringsløp» tilsvarende enkelte ordninger i folketrygden eller kvalifiseringsprogrammet. Økonomisk sosialhjelp skal fortsatt være en midlertidig inntektssikring for de som ikke har andre muligheter til selvforsørgelse. Retten til sosialhjelp faller derfor bort når mottakeren har andre muligheter til selvforsørgelse, selv om stønadsmottakeren fortsatt kunne hatt nytte av et spesifikt tiltak – eksempelvis norskopplæring.

Vilkår ved tildeling av økonomisk sosialstønad må ha nær sammenheng med vedtaket, jf. sosialtjenesteloven §§ 20 andre ledd første punktum og 20 a andre ledd første punktum. Dersom mangelfulle norskkunnskaper står mellom stønadsmottaker og jobb, vil et vilkår om deltakelse i norskopplæring være svært tett knyttet til vedtaket. Departementet vurderer det derfor som hensiktsmessig at det presiseres i loven at det overfor disse personene skal stilles vilkår om norskopplæring, slik at eventuelle andre vilkår i form av tiltaksaktiviteter først stilles når språkkunnskapene ikke lenger hindrer personens yrkesdeltakelse, dersom personen fortsatt ikke er økonomisk selvhjulpen etter å ha gjennomført språkopplæring.

Departementet foreslår at norskopplæringsplikten i første omgang kun skal gjelde for sosialhjelpsmottakere under 30 år, på tilsvarende måte som aktivitetsplikten som følger av gjeldende sosialtjenesteloven § 20 a, ettersom endringene i sosialtjenesteloven § 20 om at det skal stilles krav om aktivitet for sosialhjelpsmottakere over 30 år ikke har trådd i kraft.

Etter lovforslaget vil fastsetting av vilkår, fastsetting av aktivitet og varigheten av vilkåret kunne påklages til fylkesmannen.

Departementet viser til lovforslaget, sosialtjenesteloven §§ 20 første ledd og 20 a første ledd.

3.5.2 Unntak ved tungtveiende grunner

Etter gjeldende rett skal det ikke stilles vilkår om aktivitet hvis tungtveiende grunner taler mot det, se sosialtjenesteloven §§ 20 første ledd første punktum og 20 a første ledd første punktum. Det foreslås ingen innholdsmessig endring i unntaksregelen om tungtveiende grunner eller saksbehandlingen. Det betyr blant annet at i den grad en person allerede er i fulltidsaktivitet, som for eksempel heltidsarbeid, og mottar supplerende stønad etter sosialtjenesteloven, vil stønadsmottaker ha tungtveiende grunner mot at det stilles aktivitetskrav. Tilsvarende gjelder for personer som deltar i aktivitet etter annet regelverk, og som mottar supplerende sosialstønad.

Med tungtveiende grunner siktes det også til forhold ved den enkelte stønadsmottaker eller den situasjon vedkommende er i, som gjør at aktivitet på vedtakstidspunktet ikke anses som formålstjenlig eller realistisk. Somatisk og/eller psykisk sykdom, helsehjelp eller oppfølging, vil etter en konkret vurdering kunne hindre deltakelse i aktivitet. Noen stønadsmottakere har store og sammensatte problemer som hindrer deltakelse i aktivitet på det tidspunkt vedkommende søker om stønad til livsopphold. Dette kan være helsemessige forhold, tunge omsorgsoppgaver, boligproblemer og annet. Kommunen vil da måtte følge opp stønadsmottakeren med tiltak og støtte, og stille vilkår om aktivitet når det ikke lenger foreligger tungtveiende grunner for unntak. For nærmere beskrivelse av vurderingen vises det til omtale i Prop. 39 L (2014–2015) punkt 6.6.3 og Prop. 13 L (2015–2016) punkt 2.4.3.

Forslaget om norskopplæringsplikt innebærer at loven pålegger kommunen å velge aktivitet i form av norskopplæring for en definert gruppe. Unntak fra deltakelse i aktivitet vil ikke kunne begrunnes med at kommunen ikke har et egnet aktivitetstilbud, med mindre den enkelte har særlige behov for tilrettelegging som det ikke med rimelighet kan forventes at kommunen skal kunne dekke. Likevel kan forholdene i den enkelte saken være slik at det foreligger tungtveiende grunner for å frita personen fra aktivitet knyttet til språk, mens vedkommende er i stand til å delta på annen type aktivitet etter den generelle aktivitetsplikten i sosialtjenesteloven §§ 20 og 20 a. Kommunen må da stille krav om å delta i slik annen type aktivitet.

3.5.3 Varigheten av plikten til å stille vilkår om norskopplæring

Nasjonalt introduksjonsregister (NIR) lagrer informasjon om deltakelse i introduksjonsprogram i et begrenset tidsrom. Personopplysningene kan lagres i NIR i inntil 15 år fra tidspunktet for påbegynt kvalifiseringstiltak eller fra tidspunktet personen kom inn i målgruppen. Personopplysninger om person som avlegger prøver kan lagres i inntil 20 år beregnet fra tidspunktet for avlagte prøver. Ettersom bruk av registeret er den eneste praktiske muligheten departementet ser at kommunen har for å kunne skaffe opplysningene, har dette betydning for hvilken rekkevidde norskopplæringsplikten kan ha. Det foreslås derfor at det reguleres i forskrift hvor lenge plikten gjelder og at dette tilpasses NIR. Departementet påpeker likevel at personer som har hatt rett og plikt til å delta i introduksjonsprogram, men hvor opplysninger om dette ikke framkommer eller eventuelt ikke lenger framkommer i NIR, slik at vedkommende av den grunn ikke omfattes av norskopplæringsplikten, uansett vil kunne omfattes av vurderingsplikten.

For nærmere omtale av bruk av opplysninger fra NIR viser departementet til kapittel 6 nedenfor.

3.5.4 Konsekvenser av at vilkår ikke overholdes

Ved brudd på vilkår vil stønaden kunne reduseres. Hjemmel for en slik reduksjon følger av sosialtjenesteloven §§ 20 tredje ledd og 20 a tredje ledd. Når NAV-kontoret stiller vilkår om deltakelse i aktivitet ved et vedtak om økonomisk stønad, blir dette gjort ut ifra en vurdering av at aktiviteten kan bidra til å gjøre stønadsmottakeren selvhjulpen. Behovet for en reduksjonsadgang er blant annet knyttet til å sikre at stønadsmottaker deltar i aktiviteten, gjennom at det gis følger dersom vedkommende avstår fra å delta i et rimelig opplæringstilbud.

Kommunen kan velge å la vilkårsbruddet få andre konsekvenser enn reduksjon av stønaden, avhengig av vilkårets karakter og begrunnelse. Det vil for eksempel kunne være hensiktsmessig i enkelte tilfeller å beslutte at den aktuelle bruker kun får stønaden utbetalt ukentlig i stedet for månedlig, eller andre reaksjoner som står i forhold til det vilkåret som er stilt.

Reduksjon kan bare skje dersom det er informert om muligheten for en slik reduksjon i vedtaket om tildeling av stønad. Hvis stønaden skal reduseres, skal det fattes et eget vedtak om det. Dette vedtaket vil kunne påklages til fylkesmannen.

Ved brudd på vilkår vil stønadsmottakeren fortsatt ha rett til stønad dersom det ikke foreligger andre muligheter for forsørgelse. En forutsetning for å stanse stønaden vil være at vedkommende ikke lenger oppfyller vilkårene for rett til stønad etter sosialtjenesteloven § 18. Hvis det vurderes som forsvarlig i det enkelte tilfellet, vil stønaden kunne reduseres til et nødhjelpsnivå for en kortere periode.

Ved vurdering av om stønaden skal reduseres, vil det måtte ses hen til årsaken til at vilkåret ikke er oppfylt og konsekvensene av en eventuell reduksjon av stønaden.

Videre vil forsvarlighetskravet, jf. sosialtjenesteloven § 4, sette grenser for hvor mye stønaden kan reduseres dersom vilkår brytes. Stønaden vil ikke kunne reduseres til et uforsvarlig lavt nivå. Det foreligger fortsatt en rett til stønad som skal sikre et forsvarlig livsopphold for stønadsmottakeren og eventuell familie. Kommunen vil måtte foreta en konkret vurdering av graden av reduksjon og varigheten av reduksjonen hvis reduksjonen ikke medfører at vilkårene blir oppfylt. Hensynet til familie og barn vil også begrunne forsiktighet ved vurdering av en eventuell reduksjon.

3.5.5 Forholdet til samisk språk

Etter lov om Sametinget og andre samiske rettsforhold (sameloven) § 1-5 er samisk og norsk likeverdige språk. Av høringsnotatet fremgår det at forslagene om norskopplærings- og vurderingsplikt ikke skal omfatte personer som kan samisk, men at departementet ville komme nærmere tilbake til om det i noen tilfeller kan være mer aktuelt med samiskopplæring enn norskopplæring innenfor forvaltningsområdet for samisk språk.

I sitt høringssvar anfører Kautokeino kommune at de foreslåtte endringene i sosialtjenesteloven om opplæring og vilkår for økonomisk sosialhjelp må omhandle en plikt til å lære seg samisk eller norsk i det samiske forvaltningsområdet.

I forslaget om innføring av norskopplæringsplikt vil kun personer som har hatt rett og plikt til å delta i introduksjonsprogram være omfattet. Det følger av integreringsloven at språkopplæringen i introduksjonsprogrammet gir opplæring i norsk. Forslag til ny integreringslov inneholder heller ikke opplæring i andre språk enn norsk. Norskopplæringsplikten skal sikre at personer som har hatt rett og plikt til deltakelse i introduksjonsprogram, men som likevel ikke er økonomisk selvhjulpne på grunn av manglende språkkunnskaper, oppnår et tilstrekkelig godt språklig nivå til å bli uavhengige av økonomisk sosialstønad. Departementet vurderer det slik at vilkår om språkopplæring for denne gruppen vil innebære ytterligere opplæring på samme språk som under gjennomføring av introduksjonsprogrammets språkopplæring.

Forslag om innføring av vurderingsplikt innebærer at det skal gjøres en vurdering av om manglende språkkunnskaper er årsaken til at en person ikke er økonomisk selvhjulpen, uavhengig av om personen har hatt rett og plikt til å delta på introduksjonsprogrammet. Dersom stønadsmottakeren bor i en kommune hvor samisk og norsk er likestilte språk, kan det vurderes om det er opplæring i norsk som vil gjøre personen selvhjulpen. Overfor personer i disse kommunene kan NAV-kontoret vurdere det slik at tiltak om opplæring i samisk er mest hensiktsmessig for å bidra til at personen blir selvhjulpen.

Departementet viser til lovforslaget, sosialtjenesteloven §§ 20 første ledd og 20 a første ledd.

3.5.6 Tilsyn med praktisering av norskopplærings- og vurderingsplikt

Innføringen av norskopplærings- og vurderingsplikt innebærer en endring av sosialtjenesteloven §§ 20 og 20 a, som er plassert i lovens kapittel 4. Kommunale plikter som følger av dette kapitlet er omfattet av tilsynsbestemmelsen i sosialtjenesteloven § 9, hvor det fremgår at fylkesmannen skal føre tilsyn med kommunens oppfyllelse av disse pliktene.

Fylkesmannen fører etter gjeldende rett tilsyn med NAV-kontorets vurdering av vilkårsstillelse overfor stønadsmottakere under 30 år, og med vurderingen av om det skal stilles vilkår overfor andre stønadsmottakere.

Tilsynshjemmelen skal bidra til å sikre likebehandling i kommunene, og til å redusere ubegrunnede forskjeller ved tildeling av stønader og tjenester. Departementet kan ikke se at de foreslåtte endringene står i en annen stilling enn hva gjeldende §§ 20 og 20 a gjør. Departementet foreslår derfor ingen endringer i tilsynshjemmelen i § 9. Tilsynsmyndighetene vil slik sett fortsatt kunne føre tilsyn med NAV-kontorets praktisering av §§ 20 og 20 a, inkludert endringene som foreslås om norskopplærings- og vurderingsplikt.

Flere av høringsinstansene vurderer det slik at forslagene vil komplisere forvaltningen av sosialtjenesteloven, og at det kan bli utfordrende for kommunene å håndtere de foreslåtte regelendringene. I forlengelsen av ansvaret for å føre tilsyn med at kommunene oppfyller pliktene etter §§ 20 og 20 a, har fylkesmannen også et ansvar for å gi kommunene veiledning. Departementet vurderer det slik at fylkesmannens veiledende rolle vil være et viktig element for å sikre god kvalitet i forvaltningen av norskopplærings- og vurderingsplikten. Videre bør NAV-kontorene i vurderingen av den enkeltes språklige ferdigheter og eventuelle behov for mer norskopplæring, basere seg på tilgjengelig informasjon om avlagte norskprøver. Vurderingene bør gjøres med utgangspunkt i eksisterende rammeverk for vurdering av språkkunnskaper.