4 Økonomiske og administrative konsekvenser

Den foreslåtte endringen av § 32 tredje ledd gir Mattilsynet en rett, men ikke en plikt til å omplassere eller selge dyr. Det forventes derfor ikke at lovendringen vil få vesentlig betydning for utgiftene i forbindelse med midlertidig forvaring av dyr som ikke skal tilbake til dyreholderen. Lovendringen vil ikke påvirke verken begrunnelsen for å ta dyr i midlertidig forvaring, eller vurderingen av om dyret kan tilbakeføres. Det forventes heller ikke at det blir noen større økning i antall dyr som blir omplassert. Det vises her til at det er relativt få saker der dyreeier motsetter seg omplassering eller salg etter at Mattilsynet har bestemt at dyret ikke kan tilbakeføres.

I enkelte tilfeller bruker Mattilsynet en del tid og ressurser på å finne ut om dyreeier er villig til å la dyret bli omplassert. Muligheten for å omplassere dyr uten eiers samtykke vil derfor i noen tilfeller kunne medføre at vedtaket om omplassering blir fattet raskere, slik at tiden for midlertidig forvaring blir kortere og omplasseringen gjennomføres tidligere.

Forslaget om at dyreholder er ansvarlig for utgifter til avliving vil føre til noe økte kostnader for den enkelte dyreholder dette gjelder, med en tilsvarende besparelse for staten. Det samme er tilfelle for den lovtolkningen departementet har gitt uttrykk for når det gjelder muligheten for å holde dyreholder ansvarlig for utgifter til forlenget midlertidig forvaring i de tilfeller et vedtak om salg, omplassering eller avliving blir påklaget.