4 EØS-rettslige vurderinger knyttet til forslaget

Forordning (EF) nr. 883/2004 (trygdeforordningen) og forordning (EF) nr. 987/2009 (gjennomføringsforordningen) som er innlemmet i Avtalen om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde av 2. mai 1992 (EØS-avtalen) vedlegg VI nr. 1 og 2, regulerer trygdekoordineringen mellom EØS-statene. Sykepenger er en kontantytelse ved sykdom etter trygdeforordningen, og er omfattet av bestemmelsene i disse to forordningene. Forordningene er koordineringsinstrumenter og stiller som et utgangspunkt ikke krav til innretningen av EØS-statenes nasjonale trygdeordninger. Trygdeforordningen har imidlertid bestemmelser som har betydning for EØS-statenes adgang til å begrense muligheten til å ta med seg trygdeytelser til en annen EØS-stat.

Forordningene må ses i sammenheng med EØS-rettens regler om fri bevegelighet for personer og etableringsretten for selvstendig næringsdrivende og tjenesteytere/-mottagere i EØS-avtalens hoveddel, samt sekundærretten i direktiv 2004/38/EF om fri personbevegelighet. Disse forbyr i utgangspunktet nasjonale regler som kan gjøre det mindre attraktivt å benytte den rett til fri bevegelighet EØS-retten gir, men tillater likevel slike regler der de tilfredsstiller EØS-rettslige krav til begrunnelse og utforming.

Forslaget som fremmes i proposisjonen her innebærer at leger på nærmere vilkår kan utstede sykmelding etter e-konsultasjon. Forslaget er en utvidelse av adgangen til å gi sykmelding sammenlignet med gjeldende lov. Det er ikke foreslått endringer som innebærer en restriksjon på muligheten til å ta med seg en ytelse ut av landet eller som vanskeliggjør retten til fri bevegelse etter EØS-avtalen. En adgang til sykmelding etter e-konsultasjon vil medføre at personer som er bosatt eller oppholder seg i et annet EØS-land kan bruke sin faste lege for å framskaffe tilfredsstillende legeerklæring for å motta sykepenger, framfor å oppsøke en ukjent lege i oppholdslandet.

Rammene som oppstilles for at en legeerklæring basert på e-konsultasjon skal kunne aksepteres, gjelder enten legen er i Norge eller i et annet EØS-land, se punkt 6.1. Dette er i tråd med de generelle prinsippene i EØS-avtalens hoveddel og gjennomføringsforordningen artikkel 27.