5 Andre endringer og innspill

5.1 Tidsperiode for tilskuddsordningen

5.1.1 Gjeldende rett

Lovens § 2 andre ledd fastsetter at tilskuddsordningen gjelder fra perioden 1. september 2020 til 28. februar 2021, og at departementet kan forlenge ordningens varighet i forskrift.

5.1.2 Forslaget i høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet å endre lovens § 2 andre ledd slik at loven tydeliggjør at tilskuddsordningen kan vare til og med 30. juni 2022. Dagens lovbestemmelse gir hjemmel til at departementet kan forlenge ordningen i forskrift, noe som ble foreslått videreført. Det ble også foreslått at departementet fortsatt kan vedta nye tilskuddsperioder i forskrift, men at det ikke er krav om at disse er sammenhengende. Forskriftshjemmelen ville innebåret at tilskuddsordningen kan avsluttes underveis i 2022, men også gi departementet mulighet til å gjenoppta ordningen om den først avsluttes. Departementet foreslo å presisere i bestemmelsen at departementet kan stille krav om tilbakebetaling basert på forhold som inntreffer frem til og med 31. desember 2023.

5.1.3 Høringsinnspill

NHO viser til forslaget i § 2 andre ledd siste punktum, om at «departementet kan stille krav om tilbakebetaling basert på forhold som inntreffer frem til og med 1. januar 2024», jf. forslag til § 2 andre ledd siste punktum. NHO skriver at dersom departementet går videre med dette forslaget, bør det gå tydelig frem av proposisjonen at det må være snakk om omstendigheter som i tilfelle fremgikk av forskriften da foretaket søkte om tilskudd. Hvis dette skal gjelde også senere omstendigheter, mener NHO det rammes av tilbakevirkningsforbudet i Grunnloven.

Utover dette, er det ikke kommet inn konkrete innspill til perioden for forskriftshjemmel. Det vises til punkt 4.3 og 4.4.3 ovenfor for tidsperiode for utbyttebegrensning.

5.1.4 Departementets vurdering

Departementet foreslår å fastsette i forskrift hvilke perioder tilskuddsordningen skal gjelde for.

Departementet er enig med NHO om at det må være snakk om omstendigheter som i tilfelle fremgikk av forskriften da foretaket søkte om tilskudd det senere kan bli krav om å tilbakebetale. Det bør ikke gis regler om tilbakebetaling av tilskudd som er mottatt før kravet innføres. For å tydeliggjøre dette, foreslår departementet at perioden for etterfølgende omstendigheter reguleres i samme lovbestemmelse som gir hjemmel til å sette tilbakebetalingskrav.

Det vises til punkt 4.4.3 ovenfor om periode for utbyttebegrensning.

5.2 Kompensasjon for tapt varelager

5.2.1 Gjeldende rett

Kompensasjonsforskriften § 3-6 inneholder regler om kompensasjon for tapt varelager til bedrifter som av smittevernhensyn er pålagt full skjenkestopp eller å holde stengt i henhold til forskrift 27. mars 2020 nr. 470 om smitteverntiltak mv. ved koronautbruddet (covid-19-forskriften) eller tilsvarende kommunale forskrifter. Dette gjaldt for tilskuddsperioden mars-april 2021. I § 3-6 i forskrift 21. desember 2020 nr. 3085 til utfylling og gjennomføring av lov om midlertidig tilskuddsordning for foretak med stort omsetningsfall etter august 2020 for tilskuddsperioder til og med februar 2021 var det tilsvarende bestemmelser for tilskuddsperiodene november–desember 2020 og januar–februar 2021.

5.2.2 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet å videreføre ordningen med kompensasjon for tapt varelager for desember 2021. Regjeringen har intensjon om å videreføre ordningen også for januar 2022. Samtidig ble det foreslått noen endringer i ordningen. For å sikre muligheten for etterkontroll og administrative sanksjoner, foreslo departementet en eksplisitt lovbestemmelse om størrelse på kompensasjon for tapt varelager.

5.2.3 Høringsinnspill

Bryggeri- og drikkevareforeningen (BROD), NHO Mat og Drikke og Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) mener kompensasjon for tapt varelager også bør gjelde indirekte berørte virksomheter.

BROD skriver at produsentene som lever av å selge ferskvare til de som er stengt eller nektet å skjenke, indirekte er sterkt påvirket av smittevernrestriksjoner. BROD skriver også at særlig for små og mellomstore bryggerier er det ikke uvanlig at minst halvparten av omsteningen skjer til serveringsbransjen. Et flertall av bryggeriene har i ulike bølger gjennom pandemien måttet destruere store mengder øl som skulle vært solgt på serveringsmarkedet. Dette skjer når produksjonskostnadene allerede er tatt. Foreningen skriver også at det ikke kun er stengning og skjenkestopp som medfører at ferskvare er kastet. Også begrensning i antallet kunder på arealet, pålegg eller råd om begrenset sosial kontakt, nedkorting av skjenketid og annet medfører redusert aktivitet og omsetning. Foreningen skriver at en rekke virksomheter må destruere eller kaste ferskvare – selv om disse ikke er direkte stengt eller pålagt skjenkestopp. NHO og NHO Mat og Drikke skriver at også produsenter og leverandører kan komme til å måtte kaste lett bedervelige produkter/ferskvare, selv om de ikke selv er direkte underlagt skjenkestoppen.

BROD og NHO Mat og Drikke mener det å inkludere de ovennevnte vil være i tråd med Stortingets intensjon i anmodningsvedtak nr. 664 (2020–2021), der vilkåret for kompensasjon for tapt varelager skal være at tapet skyldes smittevernrestriksjoner.

5.2.4 Departementets vurdering

Departementet foreslår å tyddeliggjøre i lovteksten hvordan tilskudd for kompensasjon for tapt varelager kan beregnes. Nærmere vilkår og beregning følger av forskriften, inkludert hvor direkte smitteverntiltak må påvirke foretaket for at det kan kvalifisere til tilskuddet.

Kompensasjon for tapt varelager kan hjemles to ulike steder støtterettslig. EU-kommisjonens midlertidige retningslinjer for covid-støtte (Temporary Framework) avsnitt 3.1 gir noe mer fleksibilitet rundt hvem som kan motta dekning for tapt varelager. Et vilkår under dette støttegrunnlaget er at samlet støtte til et foretak maksimalt kan være 2,3 millioner euro. Maksgrensen på 2,3 millioner euro gjelder for støtten et foretak har mottatt samlet etter samtlige støtteordninger/støttetiltak som er hjemlet i Temporary Framework avsnitt 3.1.

Dekning av tapt varelager kan også ha hjemmel i EØS-avtalens artikkel 61 (2) b. En forutsetning for å få støtte under dette grunnlaget er at det må være en direkte kobling mellom tapet og pålegg fra myndighet. I forrige runde var ordningen med dekning av tapt varelager notifisert med hjemmel i denne bestemmelsen.

Se forslag til ny § 6 første ledd tredje punktum.

5.2.5 Regnskapsmessige og skattemessige virkninger

Departementet vil i kompensasjonsforskriften legge opp til at tapt varelager dekkes til anskaffelseskostnad, med relevante fratrekk, uavhengig av om man destruerer varene, eller velger å gi dem gi bort til et veldedig formål. Som et utgangspunkt kan dette valget ha regnskaps- og skattemessige konsekvenser. Det er ikke foreslått unntak i skatte- eller avgiftslovgivningen.

Etter gjeldende regler skal det som hovedregel beregnes merverdiavgift for varer som gis bort etter reglene om uttak, dersom det er gitt fradrag for inngående avgift, jf. merverdiavgiftsloven § 3-23 bokstav d. Avgiften beregnes og betales av giver.

Næringsmidler som gis bort til mottaker som er registrert i enhetsregistret for utdeling på veldedig grunnlag, er fritatt for merverdiavgift, jf. merverdiavgiftsloven § 6-19 andre ledd. Fritaket innebærer at det ikke oppstår plikt for giver til å beregne merverdiavgift etter reglene om uttak.

Når varer gis bort som gave, vil givende foretak som hovedregel måtte inntektsbeskattes for dette som om varen var solgt til omsetningsverdi, jf. reglene om uttaksbeskatning i skatteloven § 5-2. Foretaket får da fradrag for varekostnad og inntektsbeskatning som om varen var solgt. Dersom varen destrueres, kommer varekostnaden til fradrag uten at det blir noen inntektsbeskatning, altså fradrag for tapet. Regnskapsmessig vil situasjonen være annerledes.

Kompensasjonsordningen skal bare dekke varer som er ukurante. Disse varene skal regnskapsmessig behandles likt, uavhengig av om de gis bort eller destrueres.

5.3 Kontroll

5.3.1 Gjeldende rett

Lovens § 7 gir tilskuddsmyndigheten hjemmel til å pålegge offentlige myndigheter og private rettssubjekter å gi opplysninger.

5.3.2 Forslaget i høringsnotatet

Departementet foreslo en presisering i den ovennevnte bestemmelsen om at hjemmelen til å innhente opplysninger også gjelder for å kontrollere krav om tilbakebetaling av tilskuddet. Departementet foreslo en forskriftsbestemmelse for å fange opp omgåelsestilfeller, der foretaket har foretatt disposisjoner for å unngå krav om tilbakebetaling.

5.3.3 Høringsinnspill

Departementet har mottatt flere innspill på forslaget om omgåelsesbestemmelse. Dette er et forslag i forskriften, og departementet omtaler ikke disse høringsinnspillene nærmere her. Forslaget om å presisere hjemmel til å innhente opplysninger for å kontrollere krav om tilbakebetaling er ikke kommentert av høringsinstansene.

5.3.4 Departementets vurdering

Departementet opprettholder forslaget om endring i lovens § 7. Tilskuddsordningen er i stor grad tillitsbasert, men departementet anser det likevel hensiktsmessig at det er en klar hjemmel til å kontrollere om foretaket skal tilbakebetale tilskuddet. I lys av siktemålet med forskriftsregel som skissert i proposisjonen, vil dette i første omgang være aktuelt for kontroll av tilbakebetalingskrav som følge av overskudd eller utdelinger i foretaket. Det kan ha en pedagogisk effekt å tydeliggjøre at tilskuddsmyndigheten også har hjemmel til å kontrollere at tilbakebetalingskravene følges.

Departementet vil i forskriften vurdere tiltak for å sikre etterlevelse og kontroll av tilbakebetalingskravene.

5.4 Høringsinnspill om ytterligere forhold

Departementet har også mottatt flere høringsinnspill om forhold som er knyttet til eller har sammenheng med ordningen, som det anser at Stortinget har interesse av å få videreformidlet. Noen av disse forholdene knytter seg til forskriften, og vil bli vurdert i den forbindelse.

5.4.1 Hvilke bedrifter som omfattes av ordningen

Landsorganisasjonen i Norge skriver at tilskuddsordnignen bør rette seg mot de samme foretakene som i lønnsstøtteordningen (se Prop. 47 L (2021–2022)). Organisasjonen skriver at ordningen bør omfatte foretak med stort omsetningsfall og avgrenses til foretak som er direkte eller indirekte berørt av nasjonale lovpålagte begrensninger på sitt forretningsområde, som antallsbegrensninger, krav om bordplassering, skjenkerestriksjoner eller liknende, jf. covid-19 forskriftens § 13a, § 14 andre ledd bokstav b og c samt tredje ledd, § 14d og § 15. Omsetningsfallet i foretaket må for en vesentlig del skyldes de nevnte lovpålagte begrensningene.

NHO Mat og Drikke skriver at også situasjoner innen landbruk der gårdsturisme tilbyr servering og overnatting i tilknytning til gårdsbruket, bør innlemmes i ordningen. Denne delen av virksomheten er ofte basert på innleid arbeidskraft i sesong, og vil dermed ikke oppfylle krav til registrerte ansatte i virksomheten. For mange foretak vil dette også utgjøre et supplement til driftsinntekter og ikke være hovedinntektskilde. Det vil derfor ikke omfattes for enkeltpersonforetak eller ansvarlige selskaper.

Næringslivets Hovedorganisasjon skriver at det er behov for likebehandling av organisasjons- og finansieringsform, at ideelle aktører ivaretas dårlig gjennom ordningen, og at det er en utfordring at nystartede bedrifter holdes utenfor ordningen. Organisasjonen mener dette medfører en konkurranseskjevhet, som forsterkes desto lenger ordningen varer.

Dalane Event AS skriver at det bør gis åpning for bruk av 2018 og/eller 2020 tall for sammenliknbar periode, slik at foretak som ikke kvalifiserer på grunn av negative tall i 2019 også omfattes av ordningen etter nærmere to år uten støtte.

Den norske revisorforening mener kompensasjonsordningen også bør ta hensyn til foretak som er etablert i løpet av pandemien. Foreningen skriver at per i dag er det midlertidige statsstøtterettslige rammeverket for koronastøtte i EU/EØS til hinder for å gjøre det samme i kompensasjonsordningen for stort omsetningsfall. Foreningen oppfordrer departementet og regjeringen til å markere tydelig overfor EU-kommisjonen at rammeverket bør endres på dette punktet.

Disse høringsinnspillene gjelder delvis forhold som reguleres i lov og delvis forhold som reguleres i forskriften. Departementet foreslår ikke endringer i lovbestemmelsene. Departementet bemerker at den kommunale kompensasjonsordningen også omfatter foretak etablert etter 1. mars 2020.

5.4.2 Om makstaket for ordningen

NHO Reiseliv og Norges Rederiforbund har spilt inn at taket på 12 millioner euro per konsern er for lavt, og at dette vil innebære betydelige utfordringer for de største selskapene. NHO Reiseliv setter spørsmålstegn ved om et slik makstak reelt sett er nødvendig basert på statsstøtteregelverket. Kompensasjonsordningen er nå basert på de midlertidige retningslinjene for covid-støtte kapittel 3.12, og NHO Reiseliv etterspør om Norge har handlingsrom til å sette et høyere makstak ved å heller gi støtte etter EØS-avtalens artikkel 61 (2) b, som kompensasjonsordningen opprinnelig ble hjemlet i.

Artikkel 61 (2) b sier at ESA skal godkjenne støtte som har til formål å bøte på skader som skyldes naturkatastrofer eller andre eksepsjonelle hendelser. NHO Reiseliv viser til to juridiske utredninger fra professor Conrad Eriksen. Høringsinnspillet synes blant annet å bygge på at det fortsatt bør være mulig å gi støtte etter denne bestemmelsen ettersom pandemien fortsatt er å anse som en eksepsjonell hendelse. Departementet forstår det som at høringsinnspillet bygger på argumentasjonen for at særlig spredningen av omikron-varianten er å anse som en eksepsjonell hendelse, og at dette gjør at kompensasjonsordningen kan hjemles i artikkel 61 (2) b uten et makstak. Utredningene er tilgjengelige sammen med de øvrige høringssvarene på regjeringens hjemmesider.

Departementet er enig i at koronapandemien fortsatt anses som en eksepsjonell hendelse, også tatt i betraktning spredningen av omikron-varianten, og at dette er bekreftet av både EU-kommisjonen og ESA. Det er derimot kun kostnader i form av tap/skade som er direkte forårsaket av den eksepsjonelle hendelsen som kan dekkes under artikkel 61 (2) b. Praksis fra både EU-kommisjonen og ESA viser at det i den første perioden av pandemien langt på vei ble lagt til grunn en presumsjon om at bedrifter med omsetningstap av en viss størrelse kunne tilskrive pandemien dette tapet i sin helhet.

I forbindelse med revisjon av de midlertidige retningslinjene for covid-støtte ble det tatt inn nye punkter om tolkningen av denne bestemmelsen. Det følger av denne tolkningen at det ikke lenger er grunnlag for å oppstille en presumsjon om at (visse) bedrifters tap skyldes pandemien. I utformingen av en støtteordning må det godtgjøres at det tapet som skal dekkes er en direkte følge av konkrete covid-restriksjoner (eksempler på dette kan være pålegg om å holde stengt, antallsbegrensninger utover det som følger av alminnelige avstandskrav med mer). Det fremgår uttrykkelig av de reviderte retningslinjene at andre typer restriksjoner, slik som f.eks. generelle krav om sosial avstand og generelle smittevernskrav ikke er omfattet av bestemmelsen. Den rettslige argumentasjonen er tidligere utdypet i NFDs brev til NHO Reiseliv av 12. juli 2021.

Norske myndigheter har hatt tett dialog med ESA om tolkningen av Traktaten om Den europeiske unions virkemåte (TFEU) artikkel 107 (2) b (tilsvarende EØS-avtalens artikkel 61 (2) b) etter at de reviderte covid-retningslinjene ble vedtatt, hvor ESA har gitt klart uttrykk for at det neppe vil være mulig å opprettholde dagens brede ordning under artikkel 61 (2) b, men at en ordning hjemlet etter 61 (2) b må avgrenses til bedrifter/sektorer som kan godtgjøre at omsetningstapet skyldes konkrete covid-restriksjoner som går utover alminnelige smittevernskrav.

5.4.3 Om rammeverket for øvrig

Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) skriver at det viktigste tiltaket for å holde kostnadene til kompensasjonsordningen nede, er å gi bedriftene rom for mest mulig normal forretningsdrift. Smitteverntiltakene må være ikke-vilkårlige og forholdsmessige, skriver NHO, noe som betyr at de på den ene siden må være tuftet på mest mulig sikker kunnskap om hva som virker smittehemmende, og på den andre siden må tiltak som har store økonomiske konsekvenser også ha stor innvirkning på smittespredningen. NHO mener disse vilkårene ikke alltid synes oppfylt. Etter to år er kunnskapen om hva som virker fortsatt utilstrekkelig. At eksempelvis skjenkestopp pålegges alle serveringssteder til alle tider tyder på at tiltaket ikke er forholdsmessig.

NHO Reiseliv etterlyser at myndighetene sier noe om de fremtidige rammebetingelsene for reiselivet. Overnattingsmoms og serveringsmoms bør reduseres for å sikre gjenreisningsevnen. Særlig om man skal ha tilbakebetalingskrav som går ut over likviditeten på lang sikt.

SMB Norge skriver at krav om innbetaling av skyldig skatter, avgifter og tvangsmulkt for 2020 og 2021 setter mange små og mellomstore bedrifter i en vanskelig situasjon. Foreningen mener disse kravene bør ettergis, og at det vil være et viktig bidrag for å hjelpe ellers levedyktige bedrifter gjennom en krise som på ingen måte er over.