7 Høyhastighetssertifikat og fartsgrenser til sjøs

7.1 Gjeldende rett – sertifikat

I forskrift 3. mars 2009 nr. 259 om krav til minstealder og båtførerbevis mv. for fører av fritidsbåt § 5, stilles det krav til minstealder ved føring av fritidsbåt som kan oppnå større hastighet enn 10 knop ved motordrift eller har motor med større ytelse enn 10 hk.

I 2010 ble det innført krav om norsk båtførerbevis for å føre fritidsbåt med lengde over 8 meter eller som har motor med større ytelse enn 25 hk, jf. forskrift om krav til minstealder og båtførerbevis mv. § 7 første ledd. Kravet til båtførerbevis gjelder for alle som er født etter 1. januar 1980, jf. forskriften § 7 siste ledd.

Førere av fritidsbåter med lengde mellom 15 og 24 meter må være 18 år og ha fritidsbåtskippersertifikat, jf. forskrift 22. desember 2011 nr. 1523 om kvalifikasjoner og sertifikater for sjøfolk.

7.2 Gjeldende rett – fartsgrenser til sjøs

Lov 17. april 2009 nr. 19 om havner og farvann (havne- og farvannsloven) § 13 første ledd bokstav a regulerer adgangen til å gi regler om fartsbegrensninger på sjøen. Dette er gjort ved forskrift 15. desember 2009 nr. 1546 om fartsbegrensninger i sjø, elv og innsjø (den sentrale fartsforskriften). Fartsforskriften gjelder i territorialfarvannet og indre farvann, samt i elver og innsjøer så langt de er farbare med fartøy fra sjøen. Forskriften gjelder videre for fartøy som definert i havne- og farvannsloven § 4 første ledd.

Som en hovedregel og utgangspunkt gjelder det en generell aktsomhetsnorm og generell fartsbegrensning ved at «fartøyer skal utvise forsiktighet og avpasse farten etter fartøyets størrelse, konstruksjon, manøvreringsevne og farvannsforholdene, slik at det ikke ved bølgeslag eller på annen måte oppstår skade eller fare for skade på personer, herunder badende, andre fartøyer, farvannets strandlinjer, kaier, akvakulturanlegg eller omgivelsene for øvrig», jf. forskriften § 2.

Kommunene er i forskriften gitt myndighet til innenfor kommunenes sjøområde og i kommunens innsjøer og elver å gi lokale fartsbegrensninger. Forskrifter fastsatt av kommunestyret skal godkjennes av Kystverkets hovedkontor før de gis virkning, jf. ovennevnte forskrifts § 4 første ledd.

Utenfor kommunenes sjøområder og kommunens innsjøer og elver, kan Kystverkets hovedkontor treffe enkeltvedtak og fastsette lokale forskrifter om fartsbegrensninger. Kystverket kan også oppheve eller endre enkeltvedtak eller forskrift om fartsbegrensning gitt av kommunestyret i hovedled eller viktig biled. Kystverkets hovedkontor kan også selv treffe enkeltvedtak eller fastsette forskrift i slike farvann.

Praksis i dag er at fartsgrenser for båttrafikken fastsettes lokalt av kommunene. Det er ikke fastsatt en felles nasjonal fartsgrense.

Kystverket har samlet alle (ca. 140) lokale forskrifter og publisert dem på Kystverkets hjemmeside slik at fartsforskriftene er lettere tilgjengelig for brukerne. I tillegg arbeider Kystverket med å få kartfestet de lokale fartsgrensene i en elektronisk kartløsning. Dette er et viktig bidrag for å tilgjengeliggjøre regelverket, både for myndigheter og fritidsbåtbrukerne. Et slikt tiltak vil bedre sikkerheten til sjøs samtidig som det ivaretar hensynet til lokalt selvstyre. Ordningen vil ivareta kompetansen til å fastsette fartsgrenser for lokale myndigheter som har inngående kjennskap til eget kyst- og naturlandskap.

7.3 Departementets vurdering

Stortinget ba, i anmodningsvedtak nr. 475, 476 og 606 fra juni, 2014 regjeringen fremme ulike tiltak knyttet til sikkerhet ved bruk av fritidsfartøy. Det ble bl.a. bedt om sterkere tiltak mot fart til sjøs og at regjeringen vurderer innføring av egne obligatoriske kurs for skippere av raske fritidsbåter.

Det fremmes i denne proposisjonen ikke forslag om høyhastighetssertifikat for raske fartøy og nasjonale fartsgrenser. Disse forslagene vurderes nærmere i forbindelse med Klima- og miljødepartementets varslede gjennomgang av vannscooterregelverket.

Det generelle forbudet mot bruk av vannscooter ble opphevet fra 1. juli 2013, gjennom endring av småbåtloven § 40 (Prop. 82 L (2012–2013)). Det generelle forbudet ble da erstattet med forbudsbelter nær land. Forbudssonene følger av forskrift om bruk av vannscooter 21. juni 2013 nr. 701 (vannscooterforskriften) § 4. De er lagt inn av hensyn til støy og ulykkesrisiko for andre brukergrupper og forstyrrelse av dyrelivet. Utenfor forbudssonene er kjøring tillatt. Forbudsbeltene har en bredde på 400 meter i sjø og 500 meter i ferskvann. Det er tillatt med transportkjøring i lav fart gjennom forbudssonene.

Departementet har besluttet at regelverket om bruk av vannscootere skal evalueres, og Klima- og miljødepartementet har iverksatt en slik evaluering i regi av Miljødirektoratet. Evalueringen vil se på om dagens regelverk har fungert etter sin hensikt, spesielt om det ivaretar de miljøinteressene det skal, med spesiell vekt på natur- og friluftsinteresser. Det vil også bli sett på om de sikkerhetsmessige sidene ved bruk av vannscooter blir godt nok ivaretatt, og om regelverket er utformet på en slik måte at det er lett å kontrollere. Klima- og miljødepartementet mottar evalueringen i januar 2015, og departementet vil da utarbeide forslag om videre saksgang i samarbeid med Samferdselsdepartementet og Nærings- og fiskeridepartementet.