7 Økonomiske og administrative konsekvenser

Gjennomføring av rettsaktene får økonomiske og administrative konsekvenser for det offentlige. For å ivareta myndighetenes forpliktelser som følger av rettsaktene, ble Forbrukerrådets budsjett (kap. 860, post 50) styrket med 14,4 millioner kroner for 2015. Et utvidet meglingstilbud i Forbrukerrådet ble satt i gang og er operativt fra 1. juli 2015. Av beløpet for 2015 skulle 0,9 millioner kroner brukes til å sette Forbruker Europa i stand til å kunne ivareta nye oppgaver som nasjonalt kontaktpunkt for den nettbaserte klageportalen, som skulle være i drift fra januar 2016. For å ivareta helårsvirkningen ble bevilgningen til Forbrukerrådet styrket med ytterligere 3,9 millioner i 2016. Siden innlemmelsen av forordningen har blitt forsinket, har Norge ikke kunnet koble seg på klageportalen, og det har dermed vært mindre behov for rådgivning og støtte knyttet til klageportalen. Noe av de bevilgede midlene vil bli brukt til å forberede tilknytning til klageportalen, bl.a. ved tiltak for å forbedre kvaliteten på maskinoversettelse til og fra norsk. Siktemålet er at portalen skal fungere når norske forbrukere og klageorganer tar den i bruk.

Næringsdrivendes brudd på informasjonspliktene skal sanksjoneres etter markedsføringsloven, som håndheves av Forbrukerombudet. Det legges til grunn at håndhevingen av de nye reglene kan gjøres innenfor Forbrukerombudets gjeldende budsjettrammer.

Det er ulike krav for klageorganer som skal innmeldes etter loven. Kravene som stilles er i hovedsak minimumskrav som følger av direktivet, og gjelder både organisering, saksbehandling og informasjon. Kravene er gitt for å sikre et mest mulig strømlinjeformet tvisteløsningstilbud av god kvalitet, både nasjonalt og over landegrensene. Det utenrettslige tvisteløsningstilbudet i Norge har vært uensartet og av noe varierende kvalitet. For enkelte klageorganer er det nødvendig å gjøre endringer, dersom det er ønskelig å søke om godkjenning etter loven. Konsekvensene for det enkelte klageorgan vil avhenge av hvordan det har vært organisert og hvordan det eventuelt ønsker å innrette seg for å oppfylle kravene. Klageorganer som ikke er offentlig finansierte, finansieres i hovedsak av næringsaktørene som er avtalepart i nemndene. Nødvendige tilpasninger for å møte nye krav, eventuelle utvidelser av eksisterende nemnder og opprettelse av nye, innebærer både økonomiske og administrative konsekvenser for bransjen. Kostnadene vil variere etter klageorganenes finansieringsmodeller. Loven gir i alle tilfelle rom for at klageorganene kan legge opp til brukerfinansiering gjennom gebyrordninger overfor næringslivspartene, men kun i liten grad overfor forbruker. Det er krav om at alle næringsdrivende som inngår kontrakter med forbrukere skal informere om aktuelle klageorgan for eventuell tvist mellom partene. I tillegg skal næringsdrivende som driver netthandel ha en lett tilgjengelig elektronisk lenke til opplysninger om den nettbaserte klageportalen. Det antas at det i liten grad vil føre til økte kostnader for næringsdrivende å oppfylle disse informasjonskravene. Informasjonskravene vil ikke tre i kraft før EØS-komiteens vedtak trer i kraft.

Per januar 2017 er det syv klageorganer som oppfyller kravene i direktivet, i tillegg til Forbrukerrådet. Flere klageorganer vil komme til etter hvert, både av lov-/forskriftsregulerte og klageorganer som søker om godkjenning.

Konsekvensene er ytterligere omhandlet i lovproposisjonen, jf. Prop. 32 L (2015–2016).