7 Merknader til de enkelte bestemmelsene

Til § 1 Lovens formål

Lovens formål er å gi Kongen tilstrekkelig handlingsrom til å iverksette nødvendige og forsvarlige tiltak for i størst mulig grad å kunne begrense forstyrrelser i normale samfunnsfunksjoner i forbindelse med utbruddet av Covid-19, og for å avhjelpe negative konsekvenser for befolkningen, næringslivet, offentlig sektor og samfunnet for øvrig. Dette vil ofte være sammenfallende formål, men det er tilstrekkelig at ett av de to formålene ivaretas. Formålsbestemmelsen er formulert relativt vidt for å tilrettelegge for en fleksibel håndtering, ettersom denne situasjonen vil kreve vanskelige avveininger og prioriteringer. Tiltak som iverksettes i medhold av denne loven, kan imidlertid ikke gå lenger enn det som er nødvendig. Lovens effektivitetsformål innebærer at Kongen raskt skal kunne iverksette det som løpende anses som nødvendige tiltak. Samtidig må tiltakene iverksatt i medhold av denne loven samlet sett kunne vurderes som forsvarlige, noe som innebærer at håndteringen i ettertid skal fremstå som berettiget vurdert ut fra de konkrete omstendighetene som gjorde seg gjeldende da de ulike tiltakene ble iverksatt.

Til § 2 Forskriftshjemmel

Første ledd fastslår at Kongen kan gi midlertidige forskrifter som kan utfylle, supplere eller fravike gjeldende lovgivning så langt det er nødvendig for å ivareta lovens formål, som er å legge til rette for forsvarlige og effektive tiltak som er nødvendige for å begrense forstyrrelsen av normale samfunnsfunksjoner som følge av utbruddet av Covid-19, og for å avhjelpe negative konsekvenser for befolkningen, næringslivet, offentlig sektor og samfunnet for øvrig.

Forskriftshjemmelen er relativt vidt formulert og vil gi adgang til å fastsette forskrifter under alle departementers ansvarsområder. Tiltakene må imidlertid være nødvendige for å begrense forstyrrelser eller avhjelpe negative konsekvenser. Nødvendighetskriteriet skal ikke tolkes strengt, men tiltaket må være egnet, og det må være forholdsmessighet mellom de behovene som situasjonen reiser, og de tiltakene som iverksettes for å svare på behovene. Vurderingstidspunktet for hva som anses nødvendig, er det tidspunktet da forskriften ble fastsatt. I den grad forskriften etter hvert som tiden går, anses som stadig mindre nødvendig, tilsier det at Kongen på et tidspunkt må oppheve forskriften, jf. også føringene i § 4 andre ledd om begrenset varighet. Situasjonen kan være så vidt uoversiktlig eller uavklart at man ender opp med å opprettholde tiltak noe lenger enn det man i ettertid ser at var nødvendig, og nødvendighetskravet skal ikke forstås så strengt at det forhindrer et slikt tidsmessig etterslep. Samtlige nødvendighetsvurderinger må forstås i lys av forsvarlighetskravet i formålsbestemmelsen.

Kongen kan, innenfor rammene av den foreslåtte hjemmelen, delegere nærmere fullmakter til departementet. Grunnloven § 28 bestemmer at saker av viktighet må avgjøres av Kongen i statsråd. Dette legger begrensninger på hvor langt det er mulig å delegere myndighet til departementet.

Andre ledd fastslår at forskriftene ikke kan fravike Grunnloven, og at innskrenkning i rettigheter bare kan gjøres så langt det er forenlig med Grunnloven og menneskerettsloven. Grunnloven kan ikke fravikes verken ved lov eller forskrift, og bestemmelsen har dermed ingen rettslig betydning. Synliggjøringen av at Grunnloven (og konstitusjonell sedvanerett) ikke kan fravikes, understreker først og fremst at maktfordelingsprinsippet ikke kan røres i større utstrekning enn Stortinget allerede har tatt stilling til gjennom vedtakelsen av denne loven, og da bare på de forutsetningene og vilkårene som er gitt i loven. Forskrifter kan ikke hjemle eller fravike skatte- eller bevilgningsvedtak.

Henvisningen til menneskerettsloven medfører at forrangsbestemmelsen i menneskerettsloven § 3 ikke kan fravikes. Konvensjoner som er gjort til norsk lov gjennom menneskerettsloven § 2, vil dermed alltid ha forrang foran forskrifter som fastsettes med hjemmel i denne loven. Når det gjelder forholdet til folkeretten for øvrig, vises det til punkt 4.

Etter tredje ledd skal saker om bruk av myndigheten etter første ledd fremmes av Justis- og beredskapsdepartementet eller av vedkommende departement med Justis- og beredskapsdepartementets samtykke. Formålet med bestemmelsen er å sikre god koordinering av forskrifter som gis, at de ikke er i innbyrdes motstrid med hverandre, og at noen har samlet oversikt over forskriftene som vedtas i medhold av paragrafen. De konstitusjonelle ansvarsforholdene endres ikke. Formuleringen er ment å ta høyde for tilfeller hvor Kongens myndighet etter første ledd er delegert videre til departementet. Det gjelder ikke bestemte formkrav til det samtykket som gis, men det bør naturlig nok være skriftlig og dokumenterbart. Kravet om samtykke må ses på som en intern saksbehandlingsregel som skal sikre samordning. Brudd på plikten til å innhente samtykke vil ikke føre til at en vedtatt forskrift blir ugyldig.

Til § 3 Stedlig virkeområde

Forskrifter fastsatt i medhold av loven gjelder på norsk territorium og på kontinentalsokkelen. For Svalbard, Jan Mayen og bilandene ligger det til Kongen å vurdere det nærmere behovet i forbindelse med fastsettelse av den enkelte forskrift. Kongen kan herunder fastsette særlige regler for disse områdene. Det ligger også til Kongen å vurdere det nærmere behovet for forskrifter for norske skip og luftfartøy, uavhengig av hvor de befinner seg.

Til § 4 Forskrifters varighet og ikrafttredelse

Det følger av første ledd at forskrifter fastsatt i medhold av loven trer i kraft straks, med mindre forskriften sier noe annet. For øvrig gjelder reglene om kunngjøring etter forvaltningsloven § 38.

Etter andre ledd kan forskrifter fastsatt i medhold av loven bare gjelde for et begrenset tidsrom. Varigheten av forskriften må ses i sammenheng med lovens nødvendighetskrav. Er det usikkert hvor lenge det er behov for forskriften, kan den gis uten tidsangivelse, men nødvendigheten av forskriften må likevel vurderes løpende. Det presiseres at forskrifter som er fastsatt i medhold av loven, uansett faller bort når loven opphører å gjelde, se § 6 andre ledd. Det innebærer at en forskrift senest kan tenkes å falle bort seks måneder etter at den ble fastsatt.

Til § 5 Meddelelse til Stortinget

Denne bestemmelsen regulerer forholdet mellom regjeringen og Stortinget når det er fastsatt en forskrift etter denne loven. Bestemmelsen etablerer mekanismer som skal forhindre misbruk og sikre Stortingets involvering så raskt som mulig.

Etter første ledd skal forskrifter snarest mulig etter kunngjøring meddeles Stortinget. Det oppstilles ingen formkrav til meddelelsen til Stortinget. Det forutsettes imidlertid at formen for meddelelse avklares i samråd med Stortingets president og administrasjon. En meddelelse etter første ledd må oppfylle de kravene som følger av regjeringens opplysningsplikt etter Grunnloven § 82. Rekkevidden av opplysningsplikten må ses i lys av at formålet med meddelelsesplikten blant annet er å gi Stortinget anledning til å oppheve forskriften. Det forutsetter at forskriften fremlegges med informasjon blant annet om bakgrunn, begrunnelse og behov.

Andre ledd fastsetter at Stortinget når som helst kan treffe vedtak om opphevelse av forskriften. Stortinget kan oppheve forskriften fra vedtakelse til bortfall etter seks måneder. Dette innebærer at Stortinget kan oppheve forskriften straks den er vedtatt. Selv om meddelelse etter første ledd er ment å danne grunnlag for Stortingets vurderinger av om forskriften bør oppheves, stenger ikke dette for at Stortinget opphever forskriften forut for meddelelse dersom Stortinget ikke finner grunn til å vente. I så fall bortfaller også regjeringens plikt til meddelelse etter denne loven.

Det er videre fastsatt at Stortingets vedtak om opphevelse av forskrifter gitt i medhold av loven kun krever en tredjedel av stemmene. Stortinget har dermed den samme adgangen til å oppheve forskrifter etter denne loven som for regjeringens provisoriske anordninger etter Grunnloven § 17, men med lavere krav til stemmetall for å kompensere for at forskrifter kan fravike lov.

Til § 6 Lovens ikrafttredelse og opphevelse

Loven er tidsbegrenset og gjelder i seks måneder fra ikrafttredelsen. Hvis situasjoner skapt ved utbruddet av Covid-19 vedvarer ut over denne perioden, kan Stortinget forlenge lovens varighet i et nytt lovvedtak.

Til § 7 Endringer i andre lover

Tilføyelsen i smittevernloven § 7-12 nytt fjerde punktum er nærmere omtalt i punkt 5. Endringen oppheves når loven her oppheves.