14 Andre forslag til endringer i sameloven

14.1 Begrepet «samisk språk»

14.1.1 Bakgrunn og gjeldende rett

Grunnloven § 108 lyder: «Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for at den samiske folkegruppe kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv». Selv om det i formuleringen «sitt språk» brukes entall, går det fram av samerettsutvalgets kommentar til lovparagrafen at den gjelder for de ulike samiske språkene eller språkvarianter.

Statens plikt i henhold til Grunnloven er fulgt opp og konkretisert i sameloven § 1-5. Bestemmelsen lyder: «Samisk og norsk er likeverdige språk. De skal være likestilte språk etter bestemmelsene i kapittel 3.» Det må antas at bestemmelsen om likeverd gir et visst vern for samiske språk, selv om den ikke utløser noen direkte rettigheter eller plikter. Stadfestingen av at samisk er likestilt med norsk, utløser heller ikke rettigheter i seg selv. Rett til bruk av samisk følger av bestemmelsene i sameloven kapittel 3.

Sameloven inneholder ingen definisjon av begrepet «samisk» og sier ikke noe eksplisitt om statusen til de ulike samiske språkene. I utkastet til lovproposisjon, som ble lagt fram av en interdepartemental arbeidsgruppe 30. november 1989, ble det foreslått at man ved «samisk» skulle mene nordsamisk. Flere høringsinstanser gikk imidlertid mot den foreslåtte avgrensningen til nordsamisk. I Innst. O. nr. 3 (1990–91) peker også Stortingets kirke- og undervisningskomité på at det vil være for snevert å definere samisk språk som nordsamisk, og at nordsamisk, lulesamisk, sørsamisk og østsamisk er likeverdige samiske språk. Komiteen presiserte også at noe av det viktigste med lovendringen var å styrke «de samiske språks status». I tråd med dette ble det i proposisjonens merknader til § 1-5 presisert at det med samisk menes alle samiske språk.

Da samelovens språkkapittel ble fastsatt, omfattet forvaltningsområdet bare kommuner i det nordsamiske området. Kulturdepartementet uttalte i forarbeidene at det vil være urimelig å pålegge offentlige organer i dette området å kommunisere på sørsamisk og lulesamisk i tillegg til nordsamisk. Kirke- og undervisningskomiteen sluttet seg til dette. Når det gjaldt samisk språkbruk utenfor forvaltningsområdet, presiserte komiteen at det ville være naturlig at språkbruken og språkopplæringen fortrinnsvis ble knyttet til det språk som er mest utbredt i vedkommende område, jf. Innst. O. nr. 3 (1990-91). Gjennom innlemmelsen av Tysfjord kommune i 2006, og Snåsa kommune i 2008, omfattet forvaltningsområdet for samisk språk nå også kommuner i det sørsamiske og lulesamiske området.

Lov om språk (språklova) § 1 annet ledd bokstav b slår fast at et av formålene med loven er å sikre at offentlige organer tar ansvar for å bruke, utvikle og styrke samiske språk, jf. reglene i sameloven kapittel 3. Språklova § 5 slår fast at samiske språk er urfolksspråk i Norge. I tillegg vises det til at samiske språk og norsk er likeverdige språk og at de er likestilte språk etter sameloven kapittel 3. Bestemmelsen i § 9 som setter krav til klart språk gjelder også samiske språk.

14.1.2 Språkutvalgets forslag

Språkutvalget framhever at de mindre samiske språkene i mange sammenhenger er blitt usynlige både i det samiske samfunnet og i storsamfunnet for øvrig. Nordsamisk, lulesamisk og sørsamisk er i ulik situasjon når det gjelder grunnleggende språklig infrastruktur. Utvalget framhever at en anerkjennelse av disse språkenes status som egne og likeverdige språk, og behovet for særskilte tiltak fra nasjonale myndigheter og Sametinget, vil være avgjørende for en positiv utvikling av de samiske språkene. Det gjelder særlig for sørsamisk og lulesamisk.

Utvalget har også erfart at begrepet «samisk» i sameloven § 1-5 har bidratt til tvil rundt hvilke språk som er omfattet. Utvalget viser til at betegnelsen «språk» både brukes i entall (det samiske språket) og flertall (samiske språk). Utvalgets har vurdert om en definisjon av begrepet «samiske språk» kunne være hensiktsmessig, all den tid samelovens språkregler ikke kun gjelder for nordsamisk. På den annen side er utvalget av den oppfatning at en definisjon som innbefatter alle samiske språk, samtidig vil kunne være misvisende når det gjelder østsamisk/skoltesamisk og pitesamisk. Utvalget viser til at omtale av samiske språk i de regler som omfatter dagens forvaltningsområde for samisk språk, bare gjelder for sørsamisk, lulesamisk og nordsamisk. I praksis omfattes dermed ikke østsamisk/skoltesamisk og pitesamisk av samelovens språkregler. På bakgrunn av dette mener utvalget at det ikke er behov for en egen definisjon av begrepet, men ser at det er nødvendig med en mindre språklig justering i sameloven § 1-5 som presiserer at det er snakk om flere samiske språk. Dette må forstås slik at alle samiske språk skal være likeverdige med norsk, og at sørsamisk, lulesamisk og nordsamisk per i dag er likestilte, offisielle språk i henhold til reglene i samelovens kapittel tre. Med presiseringen i ny § 1-5 mener utvalget at de ulike kommunene innenfor forvaltningsområdet for samiske språk, må oppfylle sine forpliktelser overfor det samiske språket som er utbredt i den aktuelle kommunen. Hensikten er ikke at alle offentlige organer skal ha språkberedskap på samtlige samiske språk.

14.1.3 Høringsforslaget

Departementet foreslo at bestemmelsen i § 1-5 i sameloven endres til å slå fast at alle samiske språk er likeverdige, og at sørsamisk, lulesamisk og nordsamisk skal være likestilte med norsk etter bestemmelsene i sameloven kapittel 3.

14.1.4 Høringsinstansenes syn på høringsforslaget

Kartverket, Utdanningsforbundet, Språkrådet, Samisk forlegger- og avisforening, Norges museumsforbund, Knut Hamsun vgs., SANKS, Finnmarkssykehuset, Umesamisk ressurssenter, Kåfjord kommune, Ä’vv Saa’mi mu’zei – Ä’vv Skoltesamisk museum, Árran Julevsáme guovdásj Lulesamisk senter, Hamarøy kommune og Røyrvik kommune støtter i all hovedsak forslaget.

Kartverket støtter endringen og er enige i at det ikke er realistisk å innføre tilsvarende rettigheter for umesamisk, pitesamisk og østsamisk/skoltesamisk, som for sørsamisk, lulesamisk og nordsamisk.

Kåfjord kommune, Árran Julevsáme guovdásj Lulesamisk senter og Språkrådet støtter endringen fra samisk språk til samiske språk. Endringen reflekterer at det finnes mange samiske språk, og at Norges folkerettslige forpliktelser omfatter flere av dem. Norges museumsforbund støtter presiseringen av at sørsamisk, lulesamisk og nordsamisk skal være likestilte med norsk etter bestemmelsene i kapittel 3.

Knut Hamsun vgs., Umesamisk ressurssenter og Ä’vv Saa’mi mu’zei – Ä’vv Skoltesamisk museum er kritiske til at det bare er tre av de samiske språkene som skal omfattes av kapittel 3 i sameloven. Knut Hamsun vgs. mener det må opplyses om bakgrunnen for dette, og hvorvidt likestilling av de andre tre språkene blir ivaretatt på annen måte. SANKS støtter forslaget om å endre ordlyden i lovteksten fra «samiske språk» til sørsamisk, lulesamisk og nordsamisk, men vil påpeke at det er flere samiske språk enn de som har fått offisiell status.

14.1.5 Departementets vurdering

Departementet fastholder forslaget om å endre § 1-5 i sameloven slik at loven slår fast at alle samiske språk er likeverdige, og at sørsamisk, lulesamisk og nordsamisk skal være likestilte med norsk etter bestemmelsene i samelovens kapittel 3. Høringsinstansene er positive til forslaget.

Dagens språkregler i sameloven benytter betegnelsen samisk språk og forvaltningsområdet for samisk språk. Av de samiske språkene er nordsamisk det mest brukte og derfor også det mest synlige språket i det samiske samfunnet. Departementet ser at entallsbetegnelsen samisk språk i § 1-5 på en utilsiktet måte kan føre til at de øvrige samiske språkene blir usynliggjort.

Departementet viser til at alle de samiske språkene er truet og at hvert av dem er en viktig del av samisk og norsk historie og kultur. På grunn av sterk påvirkning fra storsamfunnet, og nedvurdering av de samiske språkene, har de forskjellige samiske språkene fått ulike utviklingsmuligheter.

Samiske språk blir snakket i Norge, Sverige, Finland og Russland. Det finnes ti forskjellige samiske språk, og språkgrensene går på tvers av riksgrensene. Det blir ikke ført statistikk over etnisitet i Norge, og det er derfor vanskelig å si nøyaktig hvor mange brukere disse språkene har. Av de samiske språkene som blir og har blitt brukt i Norge, er nordsamisk klassifisert som et klart truet språk («definitely endangered language») i UNESCOs atlas over statusen til språkene i verden. Lulesamisk og sørsamisk er alvorlig truede språk, mens østsamisk (skoltesamisk), pitesamisk og umesamisk er klassifisert som utdødde i Norge.

Norges internasjonale forpliktelser overfor språkbrukere, knytter seg til de språkene som faktisk brukes i Norge i dag. Når det gjelder samiske språk, vil det si nordsamisk, lulesamisk og sørsamisk. Den europeiske pakten om regions- eller minoritetsspråk forplikter nasjonalstatene til å gjennomføre konkrete tiltak for å bevare regions- og minoritetsspråk, slik at de blir synlige både i politikken, i lovgivningen og i praksis. Minoritetsspråkpakten fastsetter en rekke generelle mål og prinsipper for statenes politikk og tiltak overfor regions- og minoritetsspråk. Norge har slått fast at minoritetsspråkpakten kommer til anvendelse på nordsamisk, lulesamisk og sørsamisk. Andre samiske språk er ikke omfattet av minoritetsspråkpakten, fordi disse språkene ikke oppfyller paktens kriterier for å være vernet.

Flere høringsinstanser er kritiske til at umesamisk, pitesamisk og skoltesamisk ikke likestilles med norsk på samme måte som sørsamisk, lulesamisk og nordsamisk. Departementet ser det ikke som realistisk at disse språkene vil være i levende bruk i Norge, på tvers av flere samfunnssektorer, slik sørsamisk, lulesamisk og nordsamisk er. Ut fra dagens språksituasjon er det derfor ikke mulig å betegne alle de samiske språkene som likestilte i tilknytning til samelovens bestemmelser i kapittel 3. Departementet vil samtidig understreke at språkene er viktige som bærere av identitet, historie og meningsunivers. Sametinget og de ulike språkmiljøene gjør en viktig innsats for å ta språkene tilbake, blant annet gjennom forskning, språkkurs og opprettelse av språk- og kultursentre. Selv om det ikke er realistisk å lovfeste rettigheter for bruk av disse språkene, mener departementet det er en viktig anerkjennelse av språkene at loven slår fast at alle de samiske språkene og norsk er likeverdige språk.

På denne bakgrunn foreslår departementet å presisere at de tre samiske språkene sørsamisk, lulesamisk og nordsamisk, skal være likestilt med norsk etter bestemmelsene i kapittel 3. Sørsamisk og lulesamisk er minoritetsspråk også i det samiske samfunnet, og er derfor i en sårbar situasjon. Departementet mener derfor det er viktig å tydeliggjøre i sameloven at språkrettighetene også gjelder for sørsamisk og lulesamisk.

14.2 Oppdeling av bestemmelse om rett til bruk av samisk i rettsvesenet

14.2.1 Bakgrunn og språkutvalgets forslag

Sameloven § 3-4 gjelder retten til å bruke samisk i rettsvesenet. Den dekker både domstolene, politi og påtalemyndighet og kriminalomsorgen. Språkutvalget foreslo å dele bestemmelsen opp i tre ulike bestemmelser, en for hvert av de nevnte områdene.

14.2.2 Høringsforslaget

Departementet foreslo å dele opp gjeldende § 3-4 i tre bestemmelser slik som språkutvalget foreslo. Forslaget innebærer en egen bestemmelse om domstoler, en egen bestemmelse om politi og påtalemyndighet og en egen bestemmelse om kriminalomsorgen.

14.2.3 Høringsinstansenes syn på høringsforslaget

Kun to høringsinstanser har uttalt seg om forslaget. Politidirektoratet har ingen innvendinger mot oppsplittingen av gjeldende § 3-4. Karasjok kommune støtter forslaget og mener det vil gjøre det tydelig at retten til bruk av samisk gjelder for henholdsvis domstol, politi- og påtalemyndighet og kriminalomsorgen.

14.2.4 Departementets vurdering

Departementet fastholder forslaget om å dele opp gjeldende § 3-4 i tre bestemmelser. Det kom ingen innvendinger til forslaget i høringen, og høringsinstansene som har uttalt seg støtter forslaget.

Forslaget vil ikke innebære noen materielle endringer, men departementet mener at oppdelingen vil ha en pedagogisk betydning ved at det blir tydeligere at retten til bruk av samisk gjelder i flere ulike sammenhenger på justisfeltet.

14.3 Tekniske endringer i sameloven § 3-5 om utvidet rett til bruk av samisk i helse- og sosialsektoren

14.3.1 Bakgrunn

Bestemmelsen i sameloven § 3-5 om utvidet rett til bruk av samisk i helse- og sosialsektoren ble vedtatt i 1990 og trådte i kraft 1. januar 1992. Det har vært store reformer på helse- og omsorgsfeltet etter at bestemmelsene i samelovens språkregler ble gitt. Som eksempler kan nevnes innføringen av statlige helseforetak, fritt sykehusvalg, samhandlingsreformen og HVPU-reformen. Sykehusene er i dag mer spesialiserte, det skjer i større grad funksjonsfordeling mellom ulike sykehus og man har rett til fritt sykehusvalg. Pasienter fra forvaltningskommunene for samisk språk vil derfor ofte kunne være pasienter ved sykehus som ikke omfattes av sameloven. Som en følge av denne utviklingen gjenspeiler ikke lenger bestemmelsen i sameloven § 3-5 den faktiske organiseringen i helse- og omsorgstjenestene.

Ved ikraftsetting av helse- og omsorgstjenesteloven 1. januar 2012 skjedde det også begrepsmessige endringer i regelverket som gjør at man nå bruker begrepet «helse- og omsorgsinstitusjoner» framfor «helse- og sosialinstitusjoner».

Departementet foreslår derfor tekniske endringer i sameloven § 3-5 for å tilpasse bestemmelsen bedre til dagens situasjon og for å oppdatere begrepsbruken i bestemmelsen i tråd med departementets forslag om å dele forvaltningsområdet inn i tre ulike kommunekategorier.

Departementet foreslår å erstatte begrepet «helse- og sosialsektoren» i bestemmelsens overskrift, og «helse- og sosialinstitusjoner» med begrepet «helse- og omsorgsinstitusjoner» i selve bestemmelsen. Endringen i overskriften gjøres for at den skal være i tråd med hva som reguleres i bestemmelsen. Rettigheten og plikten som reguleres i bestemmelsen skal ikke berøres av forslagene.

Sosialtjenesten omfatter tradisjonelt også barnevernstjenesten. I forarbeidene til sameloven er ikke barnevernets institusjoner nevnt særskilt, men sosiale tjenester er en fellesbetegnelse for kommunale hjelpetiltak ved økonomiske og sosiale vansker. Det følger av en slik forståelse at begrepet sosiale tjenester også dekker barnevernet. I NOU 1995: 6 Plan for helse- og sosialtjenester til den samiske befolkning i Norge, og i annen juridisk litteratur, legges det også til grunn at begrepet sosialinstitusjoner slik det er brukt i sameloven § 3-5 omfatter barnevernets institusjoner.

Sosialtjenestebegrepet dekker imidlertid ikke alle institusjonene under barnevernet. Departementet redegjør nedenfor for forslaget til hvordan bestemmelsen kan videreføres, slik at barnevernets institusjoner tydelig inkluderes.

14.3.2 Gjeldende rett

Sameloven § 3-5 gir en utvidet rett til å bruke samisk i helse- og omsorgssektoren. Av bestemmelsen følger det at:

Den som ønsker å bruke samisk for å ivareta egne interesser overfor lokale og regionale offentlige helse- og sosialinstitusjoner i forvaltningsområdet, har rett til å bli betjent på samisk.

Bestemmelsens hovedformål er å sikre at klienters og pasienters interesser blir ivaretatt i møte med offentlige helsetjenestetilbud. Bestemmelsen gir en rett til den som ønsker å bruke samisk overfor en helse- og sosialinstitusjon, for å «ivareta egne interesser». I utgangspunktet er det pasienten eller klienten selv som kan kreve å bli betjent på samisk. Det innebærer at man ikke har en tilsvarende rett ved henvendelser som gjelder andre, for eksempel når pårørende eller andre nærstående tar kontakt med institusjonen på vegne av en pasient. Den alminnelige regelen i § 3-3 vil imidlertid kunne gi en rett til svar på samisk også i slike tilfeller.

Forarbeidene framhever at nøyaktig informasjon er viktig i kontakten med pasientene. Oppfyllelse av retten til å bli betjent på samisk krever fortrinnsvis at ansatte innen helse- og omsorgstjenesten kan kommunisere direkte med brukeren på samisk. I forarbeidene til bestemmelsen understrekes det at bruk av tolketjenester er sekundært sammenliknet med at de ansatte selv behersker samisk, men at bestemmelsen må anses ivaretatt dersom den samisktalende får anledning til å benytte tolk.

I Samekulturutvalgets rapport og forslag NOU 1985: 14 Samisk kultur og utdanning, som ligger til grunn for bestemmelsen, ble det pekt på at: «Imidlertid må det…nedfelles i norsk lov visse språklige minimumsrettigheter for samisktalende i Norge». Disse rettigheter blir framhevet som særlig viktige der behovet for å uttrykke seg klart og presist er stort, og hvor det er viktig at enkeltindividers ytringer blir forstått. I denne sammenheng står helsevern og rettsbeskyttelse sentralt. Språklig kommunikasjonssvikt på disse felter må antas å være særdeles uheldig for enkeltindivider, jf. NOU 1985: 14 s. 186.

Sammenlignet med den generelle regelen i sameloven § 3-3 om rett til svar på samisk, er § 3-5 en spesialbestemmelse som gir en utvidet rett til å bli betjent på samisk. Bestemmelsen utløser en tilsvarende plikt og et ansvar for «offentlige helse- og sosialinstitusjoner» til å oppfylle rettigheten, og med det en klageadgang etter sameloven § 3-11. De offentlige helse- og sosialinstitusjonene som omfattes av § 3-5, vil også ha plikt til å bruke samisk etter reglene i § 3-3, jf. merknadene til bestemmelsen i Ot.prp. nr. 60 (1989–90).

Hva kravet om å bli betjent på samisk innebærer

Bestemmelsen gir en rett til å bli «betjent på samisk». Forarbeidene til bestemmelsen omtaler ikke nærmere hva det vil si å bli betjent på samisk.

«Rett til svar på samisk» etter § 3-3 må i utgangspunktet forstås snevrere enn «rett til å bli betjent på samisk» i § 3-5. Det er rimelig å forstå «betjent» som å omfatte noe mer enn «svar». At bestemmelsen omtales som en «utvidet rett til å bruke samisk», understreker dette. Rett til svar innebærer at offentlige organer, som omfattes av bestemmelsen, må gi tilbakemelding på en henvendelse på samisk. I praksis vil det langt på vei dreie seg om situasjoner hvor noen henvender seg på samisk i administrativ kontakt med tjenestene. Typiske eksempler her vil være for å få informasjon, levere en søknad om tjenester eller en klage.

I vanlig språkbruk må «å bli betjent på samisk» forstås slik at kommunikasjonen mellom tjenesteyteren og den som skal motta tjenesten, foregår på samisk. Sett i sammenheng med bestemmelsens hovedformål må det bety at samhandlingen med brukeren og pasienten må foregå på samisk, og at brukere og pasienter får all nødvendig informasjon, både skriftlig og muntlig, på samisk. Bestemmelsen i § 3-5 har ingen tilsvarende regulering som § 3-3, om i hvilke tilfeller man har rett til henholdsvis muntlig eller skriftlig svar. Den utvidede retten til å bli betjent på samisk etter § 3-5 innebærer derfor at kommunikasjonen vil kunne gis skriftlig så vel som muntlig, avhengig av hva situasjonen krever.

Sameloven § 3-5 omfatter både administrativ kontakt med tjenesten, for eksempel når man kontakter kommunen for å undersøke hva slags tilbud som finnes, ved søknad om sykehjemsplass, ved kontakt med spesialisthelsetjeneste for å avklare praktiske spørsmål knyttet til innleggelse/undersøkelse mv., og den brukernære og pasientnære samhandlingen. I helsetjenesten vil det si den kliniske kontakten som skjer når man for eksempel på et sykehjem eller sykehus diskuterer behandlingsrelaterte spørsmål med helsepersonell.

Den samme forståelsen støttes av etterfølgende rundskriv. I rundskriv 1-15/2000 viser Sosial- og helsedepartementet til at tjenestetilbud på samisk er ønskelig ut fra «behovet for korrekt og nødvendig utredning, diagnostisering, behandling, pleie, omsorg og pasient- og klientinformasjon. Dette følger av pasientrettighetsloven § 3-1 om krav til medvirkning og informasjon, sosialtjenesteloven § 8-4 om plikt til å rådføre seg med klienten, helsepersonelloven § 4 om krav til faglig forsvarlig virksomhet, og kommunenes tilretteleggelsesplikt, jf. ny § 1-3a i kommunehelsetjenesteloven.»

I rundskriv I-2004-17 om ny forskrift om individuell plan etter helselovgivningen og sosialtjenesteloven skriver Helse- og omsorgsdepartementet at det under utarbeidelse av planen skal tas hensyn til tjenestemottakers etniske, kulturelle og språklige forutsetninger. Det vises i den anledning til sameloven § 3-3 og § 3-5, og at disse bestemmelsene regulerer rett til svar på samisk og utvidet rett til bruk av samisk i helse- og sosialsektoren.

De nasjonale faglige retningslinjene for utredning, behandling og oppfølging av personer med psykoselidelser (Helsedirektoratet I-1957, kap. 14.6) legger også til grunn at retten til å bruke samisk etter § 3-5 omfatter klinisk kontakt.

Etter sameloven § 3-4 tredje ledd gjelder § 3-5 tilsvarende for innsatte i kriminalomsorgens anstalter i Troms og Finnmark. I en uttalelse fra 2009 (Sivilombudsmannens årsmelding 2009 s. 238) viser Sivilombudsmannen til at dette innebærer at innsatte har en utvidet rett til bruk av samisk i kontakt med helsepersonell mv. De forpliktelser dette innebærer påhviler i første rekke kommunen der vedkommende anstalt er lokalisert, men får også betydning i kontakt med spesialisthelsetjenesten. Selv om disse uttalelsene fra daværende Sosial- og helsedepartementet og Sivilombudsmannen ikke konkret fortolker ordlyden i sameloven § 3-5, går det likevel fram at de bygger på en forutsetning om at rett til å bruke samisk etter sameloven § 3-5 også gjelder i den pasientnære delen av virksomhetsutøvelsen og i den kliniske kontakten med helse- og omsorgspersonell.

Departementets samlede vurdering er at meningen bak bestemmelsen i sameloven § 3-5 om rett til å bli betjent på samisk, omfatter både administrativ og klinisk kontakt mellom pasient/bruker og helse- og omsorgstjenesten.

Helselovgivningens regulering

Det følger av pasient- og brukerrettighetsloven § 3-5 at informasjon til pasienter og brukere skal tilpasses mottakerens «kultur- og språkbakgrunn». Bestemmelsen må ses i sammenheng med pasient- og brukerrettighetslovens bestemmelse om rett til informasjon i § 3-2 og bestemmelsen om samtykke til helsehjelp i samme lov § 4-1. Språklig og kulturell tilrettelegging er også viktig for at pasienters rett til medvirkning etter § 3-1 i loven skal være reell. Bestemmelsen i § 3-5 gjelder for alle pasienter og brukere, men i merknadene til bestemmelsen pekes det på at:

[D]e med særlige behov for tilpasset informasjon vil gjerne være barn, personer som har redusert eller manglende evne til å ivareta sine interesser og personer fra minoritetskulturer og de med manglende kunnskaper i norsk. Det er den som yter helsehjelp som har ansvaret for å tilrettelegge informasjonen, eller få dette gjort. I de tilfeller hvor pasienten er minoritetsspråklig og det er avgjørende at han eller hun skjønner innholdet av informasjonen, må det skaffes tolk. Dette er også aktuelt for den samisktalende delen av befolkningen.

Personellet skal etter annet ledd i bestemmelsen så langt som mulig sikre at mottakeren har forstått innholdet og betydningen av informasjonen.

I motsetning til bestemmelsen i sameloven § 3-5 som gir en ubetinget rett til å bruke samisk, skal personellet etter pasient- og brukerrettighetsloven § 3-5 tilrettelegge for bruk av samisk når pasienten eller brukeren har behov for dette.

Departementet mener imidlertid at bestemmelsene i stor grad vil overlappe hverandre i praksis. Brukerne og pasientene i helse- og sosialinstitusjoner som har reell mulighet (i praksis de som har samisk som førstespråk) for å benytte seg av retten til å bruke samisk i sameloven § 3-5, vil også i praksis ha behov for at informasjon i forbindelse med den kliniske kontakten etter pasient og brukerrettighetsloven § 3-2 gis på samisk, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 3-5.

Lokale og regionale offentlige helse- og sosialinstitusjoner

Bestemmelsen gjelder etter sin ordlyd overfor lokale og regionale offentlige helse- og sosialinstitusjoner. Ved tolkningen av hva som menes med «lokale og regionale offentlige» helse- og sosialinstitusjoner, må definisjonen av begrepene lokalt og regionalt offentlig organ slik de er definert i sameloven § 3-1 legges til grunn.

Begrepet helse- og sosial er i annen lovgivning erstattet av begrepet helse- og omsorg. Ved ikraftsetting av helse- og omsorgstjenesteloven 1. januar 2012, opphevet man samtidig lov 19. november 1982 nr. 66 om helsetjenesten i kommunene (kommunehelsetjenesteloven) og lov 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester (sosialtjenesteloven). Den nye helse- og omsorgstjenesteloven innebar en sammenslåing og harmonisering av de to nevnte lovene, og videreførte i all hovedsak de rettighetene og pliktene som tidligere framgikk av disse to lovene. I den nye loven brukes begrepet «helse- og omsorgstjenester», framfor «helse- og sosialtjenester».

Begrepet «institusjon» er ikke definert i sameloven og er heller ikke nærmere omtalt i forarbeidene til språkreglene. Hvilke institusjoner som i dag omfattes av sameloven § 3-5, har endret seg siden sameloven ble innført, både på grunn av store omorganiseringer innenfor helse- og sosialvesenet de siste tyve årene, slik som innføringen av statlige helseforetak, fritt sykehusvalg, samhandlingsreformen mv., og på grunn av utvidelsen av forvaltningsområdet for samisk språk. Videre har rusomsorgen og dens institusjoner gått over fra å være en sosialtjeneste til å bli en helse- og omsorgstjeneste.

Begrepet «institusjon» er i forskrift 16. desember 2011 nr. 1254 om kommunal helse- og omsorgsinstitusjon § 1 definert som:

§ 1 Institusjon etter helse- og omsorgstjenesteloven

Som institusjon etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 første ledd nr. 6 bokstav c og institusjon under den kommunale helse- og omsorgstjenesten etter pasientskadeloven § 1 regnes:

• a) Institusjon med heldøgns helse- og omsorgstjenester for barn og unge under 18 år som bor utenfor foreldrehjemmet som følge av behov for tjenester (barnebolig), herunder avlastningsboliger

• b) Institusjon med heldøgns helse- og omsorgstjenester for rusmiddelavhengige

• c) Aldershjem

• d) Sykehjem

• e) Døgnplasser som kommunen oppretter for å sørge for tilbud om døgnopphold for øyeblikkelig hjelp.

Institusjonene nevnt under bokstavene a, b og c, som tidligere var institusjoner regulert i sosialtjenesteloven (sosialinstitusjoner), er nå helse- og omsorgsinstitusjoner etter lov om kommunale helse- og omsorgstjenester. Det følger videre av § 2 i forskriften at institusjonene nevnt under bokstavene d og e, regnes som helseinstitusjon i den kommunale helse- og omsorgstjenesten etter helsepersonelloven § 3.

Institusjonsbegrepet i forskriften omfatter bare helsetilbud som innebærer innleggelse. Dette innebærer at alle dagtilbud faller utenfor. Det framkommer klart av forskriften at definisjonene formelt sett bare gjelder for henholdsvis helse- og omsorgstjenesteloven og helsepersonelloven.

Retten til å bli betjent på samisk gjelder ovenfor lokale og regionale offentlige institusjoner. I avgjørelsen av hva som er lokale og regionale institusjoner, er det naturlig å ta utgangspunkt i lovens § 3-1, som definerer lokale og regionale offentlige organer. Dette betyr at lokale offentlige helse- og omsorgsinstitusjoner vil være institusjoner med pasienter eller brukere fra en kommune, eller del av kommune, i forvaltningsområdet for samisk språk, jf. lovens § 3-1 nr. 3.

En regional helseinstitusjon vil i utgangspunktet være enhver institusjon som helt eller delvis har ansvaret for pasienter fra en eller flere av kommunene i forvaltningsområdet for samisk språk, jf. samelovens § 3-5 sett i sammenheng med § 3-1 nr. 4. Dette vil i praksis dreie seg om helseinstitusjoner som hører under lov av 2. juli 1999 nr. 61 lov om spesialisthelsetjenesten mv.

Dette betyr at regionale offentlige helse- og omsorgsinstitusjoner også omfatter institusjoner som ligger utenfor forvaltningsområdet, men som mottar pasienter fra forvaltningsområdet.

Departementet vil ellers bemerke at det i mange sammenhenger ikke lenger skilles mellom regionale og nasjonale helseinstitusjoner. Blant annet som følge av funksjonsfordeling innenfor spesialisthelsetjenesten vil enkelte typer behandlinger og tjenester bare tilbys på enkelte sykehus. De regionale helseforetakene kan søke departementet om godkjenning av nasjonale tjenester, jf. forskrift 17. desember 2010 nr. 1706 om godkjenning av sykehus, bruk av betegnelsen universitetssykehus og nasjonale tjenester i spesialisthelsetjenesten.

14.3.3 Svensk og finsk rett

Etter svensk rett kan pasienter etterspørre at hele eller en vesentlig del av service og pleie skjer på samisk, i kommuner som inngår i forvaltningsområdet. Dette skal tilbys innenfor rammen for eldreomsorgen av personale som behersker samisk. Det samme gjelder for en kommune som ikke inngår i forvaltningsområdet, dersom kommunen har tilgang til personale med samisk språkkompetanse.

Etter finsk rett har pasienter rett til å bruke samisk i sosial- og helsetjenester i kommuner som hører til forvaltningsområdet. I tilfeller der det gjelder sosial- og helsetjenester som befinner seg utenfor Lappland velferdsområde, har pasienten rett til å bruke disse dersom Lappland velferdsområde finner det nødvendig på grunn av tilgjengelighet.

14.3.4 Høringsforslaget

Departementet foreslo tekniske endringer i sameloven § 3-5 for å tilpasse bestemmelsen til dagens situasjon og oppdatere begrepsbruken i bestemmelsen. Under høringen foreslo departementet å erstatte begrepet «forvaltningsområdet for samisk språk» med «det samiske språkområdet». Forslaget innebar videre at begrepet «regionalt offentlig organ» opphører, og at begrepet «helse- og sosialsektoren» erstattes med «helse- og omsorgsinstitusjoner».

14.3.5 Høringsinstansenes syn på høringsforslaget

Statsforvalteren i Trøndelag, Árran Julevsáme guovdásj Lulesamisk senter, Nasjonalt senter for samisk i opplæringa, Statsforvalteren i Troms og Finnmark og Røyrvik kommune støtter forslaget.

Statsforvalteren i Trøndelag og Røyrvik kommune støtter tydeliggjøring av barnevernsinstitusjoners plass innenfor helse- og omsorgsbegrepet i samelovens språkregler. Begge viser til barnevernlovens tilsynsforskrift § 8 femte ledd som sier at «ved tilsyn med samiske barn skal tilsynsmyndigheten tilstrebe å besitte samisk språklig eller kulturell kompetanse», som de tror er lite kjent.

Árran Julevsáme guovdásj Lulesamisk senter er glad for at språklige hensyn ivaretas innenfor helse- og omsorgssektoren, samt barnevern og mener det er behov for å styrke språkkompetansen, særlig i lulesamisk område.

Nasjonalt senter for samisk i opplæringa støtter forslaget om at de språklige rettighetene i møte med helse- og omsorgstjenester og barnevernsinstitusjoner nevnes spesielt. Det er spesielt viktig at barn og unges rett til å bruke samisk blir ivaretatt, da de ofte ikke har kunnskap og forutsetninger til å be om det selv. Loven må derfor være tydelig på at både kommunale og offentlige organer skal informere barn og unge om deres rett til å bruke samisk i møte med dem. Plikten til å informere må også gjelde når organene henvender seg til barn og unge.

Statsforvalteren i Troms og Finnmark støtter forslaget om å ta inn barnevernsinstitusjoner i bestemmelsen.

14.3.6 Departementets vurdering

14.3.6.1 Om bestemmelsens virkeområde

Departementet foreslår å videreføre begrepet «forvaltningsområdet for samisk språk» i § 3-1, men likevel slik at «samisk språk» endres til «samiske språk». Kommunene som inngår i forvaltningsområdet for samiske språk vil videre deles inn i tre kategorier – språkutviklingskommuner, språkvitaliseringskommuner og språkstimuleringskommuner.

Kommunene som i dag er en del av forvaltningsområdet, vil bli innplassert i enten kategorien språkutviklingskommune eller språkvitaliseringskommune. Kategorien språkstimuleringskommune er først og fremst tiltenkt nye kommuner utenfor det tradisjonelle samiske språkområdet, som søker seg inn i forvaltningsområdet.

Departementet foreslår å oppdatere ordlyden i sameloven § 3-5 ved å endre fra «forvaltningsområdet» til «språkutviklingskommuner og språkbevaringskommuner». Forslaget innebærer at bestemmelsen blir avgrenset til å gjelde institusjoner som har tjenestekrets som omfatter disse to kommunekategoriene. Bestemmelsen vil derfor ikke omfatte institusjoner som har tjenestekrets som bare omfatter framtidige språkstimuleringskommuner.

Bestemmelsen blir dermed videreført i det faktiske geografiske virkeområdet som bestemmelsen har i dag. For framtidige kommuner i forvaltningsområdet vil rettigheten etter bestemmelsen først utløses når en kommune innlemmes i forvaltningsområdet som enten en språkutviklingskommune eller en språkvitaliseringskommune.

14.3.6.2 Endring av «helse- og sosial» til «helse- og omsorg»

Ved ikraftsetting av helse- og omsorgstjenesteloven 1. januar 2012 opphevet man samtidig lov 19. november 1982 nr. 66 om helsetjenesten i kommunene (kommunehelsetjenesteloven) og lov 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester (sosialtjenesteloven). Den nye helse- og omsorgstjenesteloven innebar en sammenslåing og harmonisering av de to nevnte lovene, og videreførte i all hovedsak de rettighetene og pliktene som tidligere fulgte av disse to lovene. I den nye loven brukes begrepet «helse- og omsorgstjenester», og ikke «helse- og sosialtjenester».

Institusjoner som tidligere var regulert i sosialtjenesteloven (sosialinstitusjoner), er nå helse- eller omsorgsinstitusjoner etter lov om kommunale helse- og omsorgstjenester, jf. forskrift 16. desember 2011 nr. 1254 om kommunal helse- og omsorgsinstitusjon. Bestemmelsen i sameloven § 3-5 har ikke blitt oppdatert i tråd med disse endringene i helse- og omsorgstjenestelovgivningen.

På denne bakgrunn foreslår departementet å endre «helse- og sosialinstitusjoner» i sameloven § 3-5 til «helse- og omsorgsinstitusjoner». Departementet foreslår videre å endre overskriften i § 3-5 fra «helse- og sosialtjenester» til «helse- og omsorgsinstitusjoner», for å bringe overskriften i tråd med innholdet i det bestemmelsen regulerer.

Vurdering av barneverntjenestens institusjoner

Bufetat har ansvaret for institusjonstilbudet etter barnevernsloven. Ansvaret ivaretas gjennom etablering og drift av statlige barnevernsinstitusjoner eller ved bruk av plasser i private barnevernsinstitusjoner.

Det er ulike årsaker til at barn er på barnevernsinstitusjon. Barn kan være på barnevernsinstitusjon på grunnlag av akuttvedtak, vedtak om frivillig plassering utenfor hjemmet, vedtak om omsorgsovertakelse eller vedtak om institusjonstiltak på grunnlag av alvorlige atferdsvansker. Barnevernsinstitusjoner skal gi barn som oppholder seg på institusjonen, forsvarlig omsorg og behandling. Den enkelte barnevernsinstitusjon skal ha en definert målgruppe og et formulert mål for sin faglige virksomhet. Dette innebærer at det i praksis er ulike institusjonstyper med ulike formål.

Bestemmelsen i sameloven § 3-5 har i praksis blitt forstått slik at den også omfatter barnevernsinstitusjoner. Forslaget om å endre lovens begrep til helse- og omsorgsinstitusjoner kan reise tvil om hvorvidt alle typer barnevernsinstitusjoner er omfattet. Språklig dekker benevnelsen «omsorgsinstitusjoner» i sameloven § 3-5 de av barnevernsinstitusjonene som har til formål å yte omsorg. Institusjoner for ungdommer med alvorlige atferdsvansker vil imidlertid falle utenfor den språklige forståelsen av benevnelsen omsorgsinstitusjon. Disse institusjonene har en faglig innretning hvor hovedformålet primært er et annet enn å yte omsorg, selv om omsorg for barnet/ungdommen også er en grunnleggende del av tilbudet i disse institusjonene.

Departementet foreslår på denne bakgrunn å ta inn «barnevernsinstitusjoner» som en egen kategori i bestemmelsen, slik at det kommer uttrykkelig fram at alle barnevernets institusjoner dekkes. Da vil benevnelsen «omsorgsinstitusjon» være begrenset til de institusjonene som er regulert i helse- og omsorgslovgivningen.

14.3.6.3 Begrepene lokalt og regionalt offentlig organ opphører

Som følge av departementets forslag til endret begrepsbruk, hvor begrepene lokalt offentlig organ og regionalt offentlig organ tas ut av sameloven, er det behov for å oppdatere § 3-5 tilsvarende.

Departementet foreslår å stryke «lokale» og «regionale» og la bestemmelsen gjelde i «offentlige helse- og omsorgsinstitusjoner».

Det følger av dagens regelverk at helseinstitusjoner som har landsomfattende nasjonale oppgaver, så som brannskadeavdelingen ved Haukeland universitetssjukehus og Sunnaas sykehus HF, ikke er omfattet av § 3-5. Dette følger av gjeldende § 3-1 nr. 4, hvor definisjonen av regionalt offentlig organ avgrenser mot organ som er landsomfattende. Når departementet foreslår å oppheve begrepet regionalt offentlig organ, forsvinner også dagens avgrensning. For å videreføre gjeldende rett, foreslår departementet et nytt annet ledd i § 3-5 hvor det framgår at offentlige helse- og omsorgsinstitusjoner og barnevernsinstitusjoner med landsomfattende funksjoner ikke er omfattet med mindre det følger av forskrift.

14.4 Sametingets kompetanse til å tildele midler for tospråklighet og fjerning av krav om årlig rapport

14.4.1 Bakgrunn og gjeldende rett

Det følger av sameloven § 3-12 andre ledd at Sametinget skal levere en rapport til Kongen om situasjonen for samiske språk i Norge hvert fjerde år. I forståelse med departementet har Sametinget ikke levert slik rapport etter 2012.

Bestemmelsen ble innført i sammenheng med at Sametinget selv skulle organisere det samiske språkarbeidet, og lovbestemmelsen om et eget samisk språkråd ble opphevet. Det følger av forarbeidene at rapporten skal inneholde informasjon om hvordan samelovens språkregler blir fulgt opp i praksis, for eksempel hvordan de offentlige organene følger forpliktelsene i loven og hvor mange som behersker de samiske språkene.

Sametinget tildeler tospråklighetsmidler og utarbeider i dag regelverk for direktetilskudd til kommuner og fylkeskommuner. Sametinget inngår samarbeidsavtaler med kommuner og fylkeskommuner i forvaltningsområdet, og kommunene er forpliktet til å utarbeide 3-årige aktivitetsplaner.

14.4.2 Svensk og finsk rett

I Sverige er det det Sametinget i Sverige som har ansvar for det samiske språkarbeidet.

I Finland reguleres ikke dette rettslig.

14.4.3 Språkutvalgets forslag

Utvalget har foreslått å videreføre bestemmelsen om at Sametinget skal utarbeide en rapport til Kongen om situasjonen for samiske språk i Norge, men temaet er ikke drøftet særskilt.

Språkutvalget mener at Sametinget bør ha en mer sentral rolle i å utforme hvordan offentlige organer skal oppfylle samelovens språkregler på en god måte. Utvalget foreslår at Sametinget gis hjemmel til å fastsette forskrift om fordeling og bruk av tospråklighetsmidler til kommuner og fylkeskommuner.

14.4.4 Høringsforslaget

Departementet foreslo at Sametinget får hjemmel til å gi forskrift om tildelingen av tospråklighetsmidlene. Forslaget er lovfesting av gjeldende praksis. Videre foreslo departementet å oppheve det lovfestede kravet til at Sametinget skal utarbeide en rapport til Kongen hvert fjerde år om situasjonen for samiske språk i Norge.

14.4.5 Høringsinstansenes syn på høringsforslaget

Alta kommune, Troms og Finnmark fylkeskommune, Norske Samers Riksforbund, Nesseby kommune, Tromsø kommune, Røyrvik kommune, Tana kommune og Árran Julevsáme guovdásj Lulesamisk senter uttalte seg om forslaget om at Sametinget får hjemmel til å gi forskrift om tildelingen av tospråklighetsmidlene.

Alle høringsinstansene som har uttalt seg, støtter forslaget helt eller delvis. Flere peker på behovet for en ny tilskuddsmodell for tospråklighetsmidlene og gir uttrykk for forventninger knyttet til utformingen av denne.

Árran Julevsáme guovdásj Lulesamisk senter er kritiske til at lovforslaget ikke åpner for at samiske institusjoner kan tildeles tospråklighetsmidler. Videre mener de at dagens tildeling av tospråklighetsmidler i for stor grad er basert på antall språkbrukere og ikke ut fra like utviklingsmuligheter mellom de samiske språkene. De mener at en ny tilskuddsmodell må være basert på behov og likeverdighet mellom de samiske språkene.

Knut Hamsun vgs. mener det må være et lovkrav at det gjøres evalueringer og status på språkarbeidet i regelmessige intervaller, og mener at gjensidig informasjonsutveksling om utviklingen til de samiske språkene er viktig for koordineringen mellom Sametinget og staten.

14.4.6 Departementets vurdering

Departementet foreslår å presisere at Sametinget tildeler midler til kommuner og fylkeskommuner for gjennomføring av samelovens språkregler. Departementet fastholder videre forslaget om at Sametinget får forskriftsmyndighet for tildeling av tospråklighetsmidler, men forslaget innlemmes sammen med endringer i sameloven § 2-1 tredje ledd, som gir Sametinget generell myndighet til å gi forskrift om fordeling og bruk av tilskudd. Alle høringsinstansene støtter forslaget i all hovedsak, og flere framhever behovet for en ny tilskuddsmodell.

Etter departementets vurdering vil det være en fordel om det relativt detaljerte regelverket for fordelingen av tospråklighetsmidlene som Sametinget utarbeider, fastsettes i forskrift. Departementet er opptatt av at det skal være forutsigbart for kommuner og fylkeskommuner hva som er de økonomiske konsekvensene av en innlemmelse i forvaltningsområdet. Det får økt betydning når forvaltningsområdet foreslås delt inn i flere kommunekategorier med differensierte rettigheter og plikter. En forskriftsfesting av regelverket vil øke tilgjengeligheten og gjøre det enklere for kommuner og fylkeskommuner å sette seg inn i regelverket i forkant av innlemmelsen. Gjennom forskriften kan det gå tydelig fram hva som er målet med tilskuddet, og hva som kreves av kommunene og fylkeskommunene. Det vises til nærmere omtale av Sametingets forskriftskompetanse under punkt 14.7.2.

Videre fastholder departementet forslaget om å oppheve det lovfestede kravet til at Sametinget skal utarbeide en rapport til Kongen hvert fjerde år om situasjonen for samiske språk i Norge. Siden regelen ble innført har Sametinget fått en sterkere selvstendig stilling. Ansvaret for utviklingen og bevaringen av de samiske språkene er en helt sentral del av Sametingets ansvar, i tråd med prinsippet om samisk selvbestemmelse over eget språk og kultur.

Det følger av forarbeidene (Ot. Prp. 114 (2001–2002)) at rapportene blant annet skal inneholde informasjon om hvordan offentlige organer etterlever forpliktelsene i sameloven. Departementet vurderer det imidlertid slik at departementene selv er nærmere til å innhente informasjon om hvordan offentlige organer etterlever samelovens språkregler, og hvor mange som får undervisning på samisk.

Departementene vil fortsatt ha behov for kunnskap om situasjonen for samiske språk for å gjennomføre den statlige oppgaven med å tilrettelegge for at samene kan sikre og utvikle de samiske språkene. Departementet er enig med Knut Hamsun vgs. i at gjensidig informasjonsutveksling om utviklingen til de samiske språkene er viktig for koordineringen mellom Sametinget og staten. I samarbeid med Sametinget vil departementet vurdere hvordan vi kan sørge for at det foreligger oppdatert kunnskap om hvordan samelovens språkregler etterleves, og hvordan de samiske språkene brukes og utvikler seg. Det er etter departementets vurdering ikke nødvendig å lovfeste et krav om evaluering og status på språkarbeidet. Det følger allerede av Grunnloven § 108 at staten er forpliktet å legge til rette for utviklingen av samiske språk, og dette forutsetter god og regelmessig dialog mellom Sametinget og staten om utviklingen av de samiske språk.

14.5 Utvidet rett til bruk av samisk i Husleietvistutvalget

14.5.1 Bakgrunn og gjeldende rett

Sameloven § 3-4 gir utvidede rettigheter til å kunne snakke eget språk i «domstoler»med embetskrets som helt eller delvis omfatter forvaltningsområdet. Med «domstoler» skal man også forstå forliksrådet. I de kommunene hvor forliksrådene har behandlet husleietvister, har samisktalende parter hatt rett til å bruke samisk muntlig og skriftlig etter reglene om utvidet rett til bruk av samisk i rettsvesenet. Det følger videre av rettsgebyrloven § 2 annet ledd tredje punktum, at når retten har funnet det nødvendig med oversettelser til og fra samisk, dekkes utgiftene av staten.

Fra 1. september 2021 er virkeområdet for Husleietvistutvalget utvidet til å gjelde saker om leie av bolig i hele landet, jf. endringer i husleieloven § 12-5 og forskrift om Husleietvistutvalget § 3. Før utvidelsen behandlet Husleietvistutvalget kun tvister om leie av bolig som lå i Oslo og Trøndelag, og utvalgte kommuner i Viken og Vestland. Utenfor disse områdene, var forliksrådet første instans i tvister om boligleie. Trøndelag fylke har tre kommuner som er del av forvaltningsområdet for samisk språk; Røyrvik, Røros og Snåsa. Øvrige kommuner som i dag er del av forvaltningsområdet for samisk språk, lå i fylker hvor sakene inntil 1. september 2021 ble behandlet i forliksrådet.

Husleietvistutvalget er ikke en domstol etter domstolloven §§ 1 og 2 og er dermed ikke omfattet av sameloven § 3-4. Utvidelsen av virkeområdet for Husleietvistutvalget har derfor medført et rettighetstap for samisktalende i forvaltningsområdet for samisk språk.

14.5.2 Departementets vurdering

Rettighetstapet som følge av utvidelsen av Husleietvistutvalgets virkeområde, er en utilsiktet konsekvens. Departementets foreslår derfor å gjøre endringer i sameloven for å sikre at samisktalende beholder retten til å bruke samisk både muntlig og skriftlig når Husleietvistutvalget behandler og avgjør saker som tidligere var gjenstand for tvisteløsning i forliksrådet.

Etter departementets vurdering kan endringen gjøres uten at den har vært på alminnelig høring. Endringen skal sikre at en etablert lovfestet rettighet ikke utilsiktet faller bort som følge av nyere endringer i forskrift om Husleietvistutvalget og husleieloven, og innfører ingen nye rettigheter eller plikter.

Rett til å bruke samisk i saker som gjelder tvisteløsning av husleietvister, var før utvidelsen av Husleietvistutvalget delvis regulert av sameloven § 3-4 fordi forliksrådene omfattes av bestemmelsen. Bestemmelsen gir klare regler for rett til å bruke samisk i ulike situasjoner i en rettsprosess, eksempelvis rett til å inngi prosesskriv og skriftlige bevis på samisk, rett til å henvende seg muntlig på samisk og rett til å tale samisk i rettsmøter.

Husleietvistutvalget er ikke en domstol, og enkelte av bestemmelsene i § 3-4 er ikke overførbare til prosessen i Husleietvistutvalget. I de fleste saker avholdes det for eksempel ikke rettsmøter, men sakene avgjøres etter skriftlig behandling. Samtidig er det flere likhetstrekk mellom prosessen i Husleietvistutvalget og i forliksrådet. Saker i Husleietvistutvalget starter i de fleste tilfeller med en skriftlig klage, som imøtekommes av et skriftlig tilsvar fra innklaget part. I saker hvor saksleder vurderer at det kan være mulig å finne minnelig løsning tilbys partene mekling. Hvis saken ikke mekles eller forlikes i mekling, avgjør Husleietvistutvalget som oftest saken ved et skriftlig begrunnet vedtak på grunnlag av de opplysningene som er framkommet under saksforberedelsen. Dersom det er nødvendig kan det avholdes befaring, og parter, sakkyndige og vitner kan innkalles til muntlig forklaring. I saker om oppsigelse skal partene alltid gis anledning til å uttale seg muntlig i felles møte, eventuelt avholdt som telefonmøte, videokonferanse eller lignende.

Departementet foreslår at en ny bestemmelse om rett til bruk av samisk i Husleietvistutvalget inntas som ny § 3-4 a, og at bestemmelsen viser til hvilke rettigheter etter § 3-4 om domstoler som også gjelder i Husleietvistutvalget. Etter forslaget skal § 3-4 første ledd nr. 1 og nr. 2 gjelde tilsvarende, samt at regelen i nr. 3 og nr. 4 gjelder «så langt den passer for saker som er gjenstand for muntlig behandling eller mekling i Husleietvistutvalget». Ved å skrive «så langt det passer», gjøres det tydelig at bestemmelsen må tolkes ut fra konteksten siden ordlyden er utformet for domstolen og saksbehandlingen i Husleietvistutvalget ikke er lik på alle punkter.

Husleietvistutvalget fører ikke rettsbok i forbindelse med en meklingsprosess, og bestemmelsene som gjelder rettsbok er derfor ikke direkte relevante. Det er likevel viktig å sikre at vedtak eller forlik som skrives på norsk, oversettes til samisk når en part krever det. Departementet foreslår derfor at en slik rett tas inn i bestemmelsen. Videre, for å sikre den samisktalende rett til kostnadsfri oversettelse på samme måte som tidligere, foreslår departementet å henvise til rettsgebyrloven § 2 (2) tredje punktum.

14.6 Individuelle kirkelige tjenester

14.6.1 Bakgrunn og gjeldende rett

Sameloven § 3-6 gir enhver rett til individuelle kirkelige tjenester på samisk i Den norske kirkes menigheter i forvaltningsområdet.

Det følger av forarbeidene at det med individuelle kirkelige tjenester først og fremst menes individuell sjelesorg. I tillegg omfatter uttrykket blant annet dåp, vigsel og nattverd. Regelen skal forstås slik at ingen har krav på at de kirkelige tjenestene skal foregå på samisk i sammenhenger som er åpne for alle, for eksempel i en ordinær gudstjeneste. Dersom presten er villig til å gi slike tjenester i et lukket arrangement, kan man kreve at det skjer på samisk. (Ot.prp. nr. 60 (1989–1990) s. 48).

Forarbeidene framhever at kirkelige tjenester i stor grad er knyttet til den som forretter, det vil si den aktuelle prest eller prost. Det er ikke et krav at vikarer for disse skal være i stand til å gi de samme tjenester på samisk. I slike tilfeller bør det være mulig at en annen prest i forvaltningsområdet som kan samisk, gir tjenestene på samisk. (Ot.prp. nr. 60 (1989–1990) s. 48).

14.6.2 Departementets vurdering

Under høringen ble bestemmelsen ikke foreslått endret, men det ble spesifisert at regelen skulle gjelde i det samiske språkområdet. Departementet har valgt ikke å gå videre med begrepet detsamiske språkområdet, se nærmere omtale under kapittel 5.1.1.

Departementet foreslår ingen materielle endringer i bestemmelsen. Som følge av at forvaltningsområdet foreslås delt inn i tre ulike kommunekategorier er det imidlertid behov for å spesifisere at regelen gjelder for de kommuner som i dag er med i forvaltningsområdet, det vil si språkutviklingskommuner og språkvitaliseringskommuner. Eventuelle nye kommuner som ønsker seg inn i forvaltningsområdet som språkstimuleringskommuner skal ikke omfattes av forpliktelsen.

14.7 Sametingets myndighet til å gi forskrift om fordeling og bruk av tilskudd

14.7.1 Bakgrunn og gjeldende rett

Sametinget har myndighet til å forvalte bevilgninger fra statsbudsjettet til samiske formål. Dette følger av sameloven § 2-1 tredje ledd, som lyder:

«Sametinget kan delegeres myndighet til å forvalte de bevilgninger som bevilges til samiske formål over det årlige statsbudsjett. Departementet fastsetter reglement for Sametingets økonomiforvaltning.»

Det har over flere stortingsperioder vært bred politisk enighet om at statlige midler til samepolitiske tiltak som den klare hovedregel bør kanaliseres gjennom Sametinget. Sametinget er, som folkevalgt organ for samene i Norge, nærmest til å gjøre de skjønnsmessige avveiningene som må ligge til grunn ved fordeling av disse midlene til ulike samiske formål.

Sametinget fikk fra 1999 unntak fra bruttobudsjetteringsprinsippet, og er organisert som nettobudsjettert virksomhet. Unntaket fra bruttobudsjetteringsprinsippet ble begrunnet med målsettingen om at Sametinget, som folkevalgt organ, skulle ha større ansvar, frihet og mulighet til å foreta egne prioriteringer innenfor årlige tildelinger over statsbudsjettet. Ved overgangen til nettobudsjettering fikk Sametinget overført myndighet til å bestemme hvor stor andel av bevilgningen til Sametinget som skulle brukes til henholdsvis lønn, drift og ulike tilskuddsordninger. Nettobudsjettering gir Sametinget fullmakt til å velge utgiftsart for tildelte bevilgninger.

Regjeringen og Sametinget etablerte i 2019 en ny budsjettordning, hvor de årlige overføringene til Sametinget som utgangspunkt skal samles under én post i statsbudsjettet, (for tiden kapittel 560 post 50). Den nye ordningen gir Sametinget ytterligere handlingsrom til selv å prioritere økonomiske virkemidler mellom ulike tiltak.

Sametinget fordeler direkte tilskudd til organisasjoner og institusjoner. Gjennom ulike søkerbaserte tilskuddsordninger fordeler Sametinget også midler til ulike prosjekter og stipender. Videre tildeler Sametinget midler til for eksempel evalueringer, konferanser og gjennom avtaler med offentlige organer.

Departementet har fastsatt reglement for Sametingets økonomiforvaltning i medhold av sameloven § 2-1 tredje ledd. Reglementet gjelder for Sametingets forvaltning av bevilgningene til samiske formål, også for midler bevilget over andre departementers budsjetter og for eventuelle inntekter fra annet hold. I reglementet har departementet også stadfestet at Reglement for økonomistyring i staten med tilhørende bestemmelser, og rundskriv og veiledere fra Finansdepartementet, også gjelder for Sametinget.

Det går fram av sameloven § 2-12 femte ledd at «enkeltvedtak fattet av styrer, råd eller utvalg oppnevnt av Sametinget, kan i samsvar med forvaltningslovens bestemmelser påklages til Sametinget eller særskilt klagenemd oppnevnt av Sametinget».

Sametingets plenum vedtok i 2011 å opprette et eget klageorgan for tilskuddssaker; Sametingets klagenemnd. Sametingsrådet er gitt fullmakt til å behandle tilskuddssøknadene, og klager behandles deretter av Sametingets klagenemnd. Ordningen dekker behovet for to-trinns behandling av klager.

14.7.2 Departementets vurdering

Grunnloven § 108 gir samene en aktiv rolle i å ivareta sine interesser. Bestemmelsen lyder: «Det påligger statens myndighet å legge forholdene til rette for at den samiske folkegruppen kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv.»

Det er, på bakgrunn av grunnlovens bestemmelse og den brede politiske enigheten om at Sametinget selv skal prioritere økonomiske virkemidler, praksis i dag for at det er Sametinget og ikke departementet, som fastsetter reglement for tilskuddsordningene. Fordeling av tilskudd, som ikke er regulert av særskilt regelverk, vil i mange tilfeller være Sametingets indre anliggende, hvor det er prinsipielt mest nærliggende at Sametinget legger rammene for tilskuddene. Etter Sametingets syn har allerede Sametinget rett til å gi slike forskrifter. Departementet har ikke tatt stilling til dette spørsmålet, men ser det uansett som nødvendig og riktig å gi Sametinget slik myndighet i formell lov. Tilskuddsreglementet fastsettes enten i Sametingets plenum under behandlingen av de årlige budsjettene eller av sametingsrådet. Når tilskuddsordningene vedtas politisk i Sametingets plenum, vil det være problematisk om regelverket skulle fastsettes av departementet, slik økonomiregelverkets bestemmelser om økonomistyring i staten kan synes å legge til grunn.

I forarbeidene til sameloven fremkommer det at Sametinget er et offentlig organ underlagt de alminnelige regler for saksbehandling i slike organer, blant annet forvaltningsloven og offentlighetsloven. Et tilskuddsregelverk fastsatt i samsvar med økonomiregelverkets krav til utforming av hovedelementene, vil normalt være en forskrift etter forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav c, jf. bokstav a. For at Sametinget skal kunne gi forskrift om tilskuddsordningene bør Sametinget få en forskriftskompetanse, gjennom lov.

Departementet foreslår på denne bakgrunn å endre sameloven § 2-1 tredje ledd slik at Sametinget får klar myndighet til å gi forskrift om fordeling og bruk av tilskudd. Etter departementets oppfatning bør lovverket reflektere langvarig praksis for at Sametinget selv fastsetter reglementet for egne tilskuddsordninger. Sametingets kompetanse bør fremgå klart av sameloven. Sametingets forskriftskompetanse vil gjelde alle Sametingets midler som ikke er regulert av annet særskilt regelverk. For eksempel vil tilskudd til fredete kulturminner over Riksantikvarens budsjett falle utenfor, da tilskuddet er regulert av egne regler.

Departementet viser til den utviklingen som har skjedd siden Sametinget ble opprettet i medhold av sameloven. I forarbeidene til sameloven ble det lagt vekt på at Sametingets myndighet skal kunne utvikles, og at den skal kunne være under kontinuerlig vurdering, jf. Ot.prp. nr. 33 (1986–87) og Innst. O. nr. 79 (1986–87). Det ble videre lagt til grunn at samene skal «gis en vesentlig grad av selvråderett og innflytelse i spørsmål av særlig betydning for den samiske kulturs stilling», jf. Ot.prp. nr. 33 (1986–87).

Sametinget skal følge Reglement for økonomistyring i staten med tilhørende bestemmelser og Finansdepartementets veileder om etablering og forvaltning av tilskuddsordninger i staten.

Etter departementets vurdering kan endringen gjøres uten at den har vært på alminnelig høring. Det kan gjøres unntak fra utredningsinstruksens hovedregel i punkt 3-3 om at forslag til lovendringer normalt skal legges ut på åpen høring, hvis høring ansees som åpenbart unødvendig. Departementet mener vilkåret er oppfylt i dette tilfellet, da endringen ikke innebærer nye rettigheter eller plikter for Sametinget, eller for andre. Endringen må ansees som rent tekniske, for å lovfeste etablert praksis.