5 Enkelte tekniske endringer i andre lover

5.1 Endring i spesialisthelsetjenesteloven § 5-5 første ledd nr. 1 og 2

5.1.1 Gjeldende rett og gjeldende praksis

Etter spesialisthelsetjenesteloven § 5-5 nr. 1 kan departementet gi forskrifter om «pasienters betaling for poliklinisk behandling ved institusjon, hos legespesialist og spesialist i klinisk psykologi, herunder fritak for betaling ved forsinket behandling/undersøkelse eller kontroll,».

Denne bestemmelsen er delvis en videreføring av bestemmelsen i sykehusloven § 12 ellevte ledd om adgangen til å kreve betaling for behandling i institusjon. I tillegg er bestemmelsen utvidet til å omfatte betaling for helsehjelp mottatt hos legespesialister og spesialister i klinisk psykologi som har inngått driftsavtale med regionalt helseforetak (avtalespesialister). I bestemmelsen er det dessuten presisert at departementet har adgang til å gi forskrift om fritak for betaling ved forsinkelser.

Med hjemmel i spesialisthelsetjenesteloven § 5-5 nr. 1 har departementet gitt flere forskrifter, herunder:

• Forskrift 26. juni 2015 nr. 796 om stønad til dekning av utgifter til undersøkelse og behandling hos lege

• Forskrift 26. juni 2015 nr. 794 om stønad til dekning av utgifter til undersøkelse og behandling hos psykolog

• Forskrift 27. juni 2003 nr. 959 om stønad til dekning av utgifter til undersøkelse og behandling i private medisinske laboratorie- og røntgenvirksomheter

• Forskrift 19. desember 2007 nr. 1761 om godtgjørelse av utgifter til helsehjelp som utføres poliklinisk ved statlige helseinstitusjoner og ved helseinstitusjoner som mottar driftstilskudd fra regionale helseforetak (Forskrift om utgifter til poliklinisk helsehjelp)

Det er den sistnevnte forskrift (forskrift om utgifter til poliklinisk helsehjelp) som inneholder bestemmelser om betaling for poliklinisk helsehjelp i den delen av spesialisthelsetjenesten som omfatter helseforetak m.fl., men ikke avtalespesialister og private laboratorie- og røntgenvirksomheter.

Etter spesialisthelsetjenesteloven § 5-5 nr. 2 kan departementet gi forskrifter om «pasienters betaling for bestilt time som ikke benyttes ved poliklinikk, hos legespesialist og spesialist i klinisk psykologi,». I forskrift om utgifter til poliklinisk helsehjelp har departementet gitt bestemmelse om pasientgebyr for manglende oppmøte/avbestilling i kapittel 2.2, merknad 2F.

Etter gjeldende praksis betaler pasienter for polikliniske spesialisthelsetjenester som ytes for det offentliges regning uavhengig av eierskapet til virksomheten. Ikke bare offentlig eide, men også private helseinstitusjoner leverer spesialisthelsetjenester finansiert av det offentlige. Private virksomheter som yter helsehjelp etter avtale med regionalt helseforetak og private godkjente virksomheter som leverer helsetjenester etter forskrift 29. oktober 2015 nr. 1232 om private virksomheters adgang til å yte spesialisthelsetjenester mot betaling fra staten er eksempler på virksomheter som yter offentlig finansierte helsetjenester.

Videre er det gjeldende praksis at alle helsetjenesteleverandører, også private kommersielle underleverandører, innrapporterer avkrevde egenandeler under egenandelstak 1-ordningen til HELFO. Innrapporteringen til HELFO er nødvendig for administrering av frikortordningen.

5.1.2 Departementets vurdering

Departementet foreslår at spesialisthelsetjenesteloven § 5-5 nr. 1 og 2 endres slik:

1. pasienters betaling for poliklinisk helsehjelp i spesialisthelsetjenesten,

2. pasienters betaling for reservert time som ikke benyttes og som gjelder poliklinisk helsehjelp i spesialisthelsetjenesten,

De foreslåtte lovendringene er av teknisk og begrepsmessig art og har ikke materiell betydning. Det er av den grunn ikke gjennomført offentlig høring av forslaget.

Departementet legger til grunn at den organisatoriske utviklingen i spesialisthelsetjenesten har vært stor siden bestemmelsen om pasienters betaling kom til, og at rettsutviklingen ikke har holdt tritt. Det kan derfor anføres at ordlyden i spesialisthelsetjenesteloven § 5-5 nr. 1 og 2 ikke er helt presis. I dag er det de regionale helseforetakene som skal sørge for spesialisthelsetjenester til befolkningen enten gjennom egne helseforetak eller kjøp fra private. I tillegg yter godkjente private leverandører spesialisthelsetjenester mot betaling fra staten, jf. forskrift om private virksomheters adgang til å yte spesialisthelsetjenester mot betaling fra staten. Helsetjenesteleverandørene – både i offentlig og privat sektor – er organisert på mange ulike måter, og det er derfor ikke lenger treffende å bare omtale helsehjelp som ytes «ved institusjon» (§ 5-5 nr. 1) eller «ved poliklinikk» (§ 5-5 nr. 2).

Departementet mener at de foreslåtte endringene av spesialisthelsetjenesteloven § 5-5 nr. 1 og nr. 2 på en bedre måte vil beskrive den virkelige situasjonen. I vurderingen har departementet sett hen til at det ikke har vært sentralt for bestemmelsens utforming om tjenester ytes ved en «institusjon» av en viss størrelse eller av et enkeltpersonforetak, eller om virksomheten som yter helsehjelpen er offentlig eller privat eid. Det er imidlertid et helt sentralt hensyn for myndighetene at eksistensen av og utforming av regler om pasienters betaling kan påvirke pasientenes etterspørsel av offentlig finansierte tjenester. Reglene om pasienters betaling kan til en viss grad brukes som et styringsmiddel for å begrense overforbruk av helsetjenester.1 Dette hensynet henger nøye sammen med effektivitetshensynet dvs. hvordan samfunnet skal få mest mulig og best mulig helsehjelp for hver krone det koster å drive helsevesenet. Uansett gjelder ikke reglene om pasienters betaling for det hel-private markedet, og borgere som velger å kjøpe helsetjenester i dette markedet omfattes heller ikke av frikortordningen.

Bestemmelsen vil som før endringen omfatte poliklinisk helsehjelp i spesialisthelsetjenesten. Når det gjelder forståelsen av begrepene «helsehjelp» og «spesialisthelsetjeneste» vises det til henholdsvis pasient- og brukerrettighetsloven § 1-3 bokstav c og spesialisthelsetjenesteloven § 2-1a.

Departementet legger til grunn at det er flytende overgang mellom helsetjenester gitt poliklinisk og helsetjenester som ytes pasienter som er innlagt. Teknologisk, medisinsk og organisatorisk utvikling tilsier at skillelinjene stadig er i endring. Departementet legger til grunn at denne skillelinjen verken blir mer eller mindre klar ved foreslåtte lovendring. Begrepet «poliklinisk» omfatter og vil fortsatt omfatte helsehjelp som ytes ved poliklinikk på offentlig sykehus og helsehjelp som ytes hos privatpraktiserende lege- og psykologspesialister som har driftsavtale med regionalt helseforetak. Begrepet «poliklinisk» vil typisk ikke omfatte helsehjelp som innebærer at pasienten legges inn og overnatter ved sykehusavdeling.

Som en logisk konsekvens av den foreslåtte endring av § 5-5 nr. 1 er det også foreslått en endring i § 5-5 nr. 2 slik at denne bestemmelsen også gjelder «poliklinisk helsehjelp i spesialisthelsetjenesten». I tillegg er det foreslått at ordet «bestilt» erstattes med ordet «reservert». I praksis er det mest vanlig at pasienten mottar orientering fra spesialisthelsetjenesten om at helsetjenesteleverandøren har reservert en angitt tid for helsehjelpen.

5.2 Endring i helseberedskapsloven

Formålet med lov 23. juni 2000 nr. 56 om helsemessig og sosial beredskap (helseberedskapsloven) er å verne befolkningens liv og helse og bidra til at nødvendig helsehjelp, helse- og omsorgstjenester og sosiale tjenester kan tilbys befolkningen under krig og ved kriser og katastrofer i fredstid, jf. loven § 1-1.

Helseberedskapsloven pålegger de virksomheter den gjelder for en plikt til planlegging og krav til beredskapsforberedelser og beredskapsarbeid. I tillegg inneholder loven en rekke fullmaktsbestemmelser som kan utløses ved kriser eller katastrofer i fredstid, blant annet adgang til rekvisisjon av fast eiendom mv., tjenesteplikt og beordring.

Hvilke virksomheter loven gjelder for fremgår av loven § 1-3. Da loven ble vedtatt fremgikk det av denne bestemmelsens første ledd bokstav a) at loven blant annet skulle gjelde for «den offentlige helse- og sosialtjeneste». Bestemmelsen er imidlertid senere endret etter lovforslag i Prop. 90 L (2010–2011) Lov om folkehelsearbeid (folkehelseloven). Etter denne endringen lyder bokstav a) i sin helhet slik:

«den offentlige helse- og omsorgstjeneste og kommunens folkehelsearbeid etter folkehelseloven kapittel 2 og 3»

Endringen ble foreslått som følge av at det var nødvendig å foreta tekniske og begrepsmessige endringer i en lang rekke lover når lov 24. juni 2011 nr. 30 om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m., skulle erstatte lov 19. november 1982 nr. 66 om helsetjenesten i kommunene og lov 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester m.v. Behovet for slike tekniske og begrepsmessige endringer er nærmere omtalt i Prop. 91 L (2010–2011) Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m., jf. blant annet punkt 7.4 og 7.5, samt kapittel 47 om spesielle merknader til lovforslagets § 13-3 om endringer i andre lover.

At det her kun var snakk om en begrepsmessig endring som ikke hadde til hensikt å innebære materielle endringer, støttes av at endringen ikke er omtalt i Prop. 90 L (2010–2011) Lov om folkehelsearbeid (folkehelseloven). Dersom hensikten hadde vært å endre helseberedskapslovens virkeområde hva gjelder sosialtjenesten, ville vært naturlig å innta en drøftelse eller utredning av dette i lovens forarbeider.

Departementet viser også til at det fremgår av en rekke av lovens øvrige bestemmelser at det ikke har vært meningen å avgrense virkeområdet mot sosialtjenesten, jf. §§ 1-1 første ledd, 1-3 andre ledd, 2-2 første ledd, 2-3, 3-1 første ledd, 5-1 og 6-2 første ledd.

Endelig viser departementet til at kommunene i henhold til § 16 første ledd i lov 18. desember 2009 nr. 131 om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen (sosialtjenesteloven), «plikter å utarbeide en beredskapsplan for kommunen i arbeids- og velferdsforvaltningen i samsvar med lov om helsemessig og sosial beredskap.»

Under henvisning til ovenstående foreslår derfor departementet at helseberedskapsloven § 1-3 første ledd bokstav a) endres ved at begrepet «sosialtjeneste» inntas i bestemmelsen. I forlengelsen av dette foreslår departementet også en teknisk endring av bestemmelsens andre ledd slik at nåværende begrep «helse- og sosialtjenesten» erstattes med «helse- og omsorgstjenesten og sosialtjenesten».