3 Presisering i barnetrygdloven – rett til barnetrygd under utenlandsopphold

3.1 Bakgrunnen for lovforslaget

3.1.1 Gjeldende rett

Etter lov 8. mars 2002 nr. 4 om barnetrygd (barnetrygdloven) § 2, jf. § 4 er det et vilkår for rett til barnetrygd at barnet er bosatt i Norge. Ved midlertidig fravær fra Norge som ikke varer mer enn tre måneder, regnes barnet fortsatt som bosatt her.

Tidligere kunne barnet ha utenlandsopphold på inntil tolv måneder uten at retten til barnetrygd falt bort. Med virkning fra 1. januar 2007 ble retten til barnetrygd under opphold i utlandet strammet inn, slik at retten falt bort ved utenlandsopphold på over seks måneder. Fra 1. oktober 2016 er retten strammet ytterligere inn; nå faller barnetrygden bort ved opphold i utlandet som varer mer enn tre måneder. Lovendringene kom etter forslag i henholdsvis Ot.prp. nr. 13 (2005–2006), jf. Ot.prp. nr. 106 (2004–2005) Om lov om endringer i barnetrygdloven mv. (meldeplikt for skoler, innstramming av retten til barnetrygd under utenlandsopphold mv.) og Prop. 63 L (2015–2016) Endringer i barnetrygdloven (barnetrygd ved opphold i utlandet).

Barnetrygdloven har enkelte unntak fra kravet om at barnet må være bosatt i Norge for å få rett til barnetrygd. Et barn som ikke lenger er bosatt i Norge etter § 4, kan etter § 5 likevel få barnetrygd. Barnetrygdloven § 5 første ledd lyder:

«Ved utenlandsopphold som fører til at vilkårene i § 4 ikke lenger er oppfylt, gis det likevel rett til barnetrygd når både barnet og den barnet bor fast hos under utenlandsoppholdet er medlemmer i folketrygden etter folketrygdloven § 2-5 eller 2-8, eller fyller vilkårene i disse bestemmelsene for å bli medlem i folketrygden.»

Personer som kan få medlemskap i folketrygden etter folketrygdloven §§ 2-5 eller 2-8 er blant annet norske statsborgere som er arbeidstakere i den norske stats tjeneste, personer i Forsvarets tjeneste i utlandet, norske statsborgere som studerer i utlandet med støtte fra Lånekassen og arbeidstakere i utlandet ansatt i en virksomhet med hovedsete i Norge.

Etter folketrygdloven § 2-1 regnes en person fortsatt som bosatt i Norge, og er dermed også pliktig medlem i folketrygden, ved utenlandsopphold som ikke varer mer enn tolv måneder, eller er ment å vare mer enn tolv måneder, jf. § 2-14. Ved utenlandsopphold som er ment å vare mindre enn tolv måneder er man altså pliktig medlem etter § 2-1, og kan dermed ikke samtidig være medlem i trygden etter folketrygdloven §§ 2-5 eller 2-8. Da retten til barnetrygd under opphold i utlandet ble strammet inn i 2007, måtte lovgiver derfor finne en løsning for dem med utenlandsopphold av en varighet mellom seks og tolv måneder. Hvis ikke, ville familier mistet barnetrygden under et utenlandsopphold på for eksempel åtte måneder, mens retten var i behold under et opphold på to år. Dette ble løst ved at barnetrygdloven § 5 fikk tillegget «eller fyller vilkårene i disse bestemmelsene for å bli medlem i folketrygden». Tillegget innebærer at ved utenlandsopphold på mellom tre måneder (seks måneder før innstrammingen i 2016) og tolv måneder, kan det gis barnetrygd hvis barnet og forelderen fyller vilkårene for medlemskap etter §§ 2-5 eller 2-8. De har imidlertid ikke mulighet til faktisk å bli medlem i trygden etter disse bestemmelsene, ettersom de fortsatt er pliktig medlem etter § 2-1. Arbeids- og velferdsetaten må derfor vurdere om familien under utenlandsoppholdet er i en slik situasjon at de kunne fått medlemskap etter §§ 2-5 eller 2-8, gitt at utenlandsoppholdet hadde vart mer enn tolv måneder.

3.1.2 Kjennelser fra Trygderetten

Trygderetten har behandlet et par saker der den aktuelle bestemmelsen i barnetrygdloven § 5 er omtalt. I sak 07/03753 var det tale om en familie med utenlandsopphold på to år. Faren arbeidet for norsk arbeidsgiver og familien var under utenlandsoppholdet medlemmer i folketrygden i henhold til trygdeavtale. Trygderetten uttalte at bestemmelsen ikke kan anvendes på utenlandsopphold med varighet på to år slik som i denne saken, og at å tilkjenne barnetrygd i et slikt tilfelle utilsiktet ville ha utvidet retten til barnetrygd. Trygderetten la altså samme forståelse til grunn som departementet har gjort i avsnitt 3.1.1 over.

I sak 15/01878 var det tale om en familie som flyttet fra Norge til USA. Barnetrygden ble da stanset. NAV mente at ettersom utenlandsoppholdet varte mer enn 12 måneder, ville familiens rett til barnetrygd avhenge av om familien var medlem i trygden under utenlandsoppholdet.

Trygderetten drøftet i kjennelsen hvilket innhold vilkårene i barnetrygdloven § 5 første ledd siste punktum har. Trygderetten sa at basert på en naturlig språklig forståelse av lovens ordlyd, har retten vanskelig for å slutte seg til NAVs standpunkt. Retten mente at vilkåret er formulert slik at rett til barnetrygd oppstår der vedkommende «fyller vilkårene» i §§ 2-5 eller 2-8 for å bli medlem i folketrygden, og at det er vanskelig å lese inn et krav om vedtak om medlemskap.

Trygderetten mente likevel at NAVs syn kan underbygges av lovens historie og forarbeider. Etter rettens vurdering fremstår lovgivers hensikt som klar: Det aktuelle vilkåret var ment å gjelde bare for utenlandsopphold med varighet mellom seks og tolv måneder. For utenlandsopphold som varte mer enn tolv måneder, var meningen å videreføre regelen med krav om vedtak om medlemskap før man fikk rett til barnetrygd.

Retten kom under noe tvil til at regelen som følger av lovteksten må legges til grunn, slik at det er tilstrekkelig for rett til barnetrygd etter barnetrygdloven § 5 å fylle vilkårene for medlemskap etter folketrygdloven §§ 2-5 eller 2-8, også for utenlandsopphold som er ment å vare mer enn tolv måneder.

Trygderetten opphevet NAVs vedtak og sendte det tilbake for vurdering av om familien fylte vilkårene for medlemskap i trygden etter folketrygdloven § 2-8.

Trygderetten har også omtalt den aktuelle bestemmelsen i et par andre kjennelser. I disse tilfellene har imidlertid spørsmålet om den aktuelle passusen i § 5 kan gi rett til barnetrygd også ved utenlandsopphold på mer enn tolv måneder, ikke kommet på spissen.

3.2 Departementets vurderinger og forslag

Departementet mener at det etter Trygderettens kjennelse i sak 15/01878 er behov for endring av barnetrygdloven § 5. Dersom Trygderettens vurderinger følges, er konsekvensen en utvidelse av retten til barnetrygd under utenlandsopphold som er ment å vare mer enn tolv måneder.

Departementet kan ikke se at Trygderettens tolkning er i tråd med lovgivers intensjon. Da retten til barnetrygd under utenlandsopphold ble strammet inn i 2007, måtte man finne en løsning for personer som har utenlandsopphold av en varighet mellom seks og tolv måneder. Det går tydelig fram av Ot.prp. nr. 106 (2004–2005) side 20 og 24 at den nye passusen «eller fyller vilkårene i disse bestemmelsene for å bli medlem i folketrygden» er beregnet på familier som har opphold i utlandet på mindre enn tolv måneder. Disse gruppene har ikke mulighet til å bli medlem i trygden etter folketrygdloven §§ 2-5 eller 2-8 ettersom de fortsatt er pliktig medlem etter § 2-1. Det står i proposisjonen at departementet ønsker at grupper som med hjemmel i barnetrygdloven § 5 kan beholde barnetrygden under utenlandsopphold som overstiger tolv måneder, også skal få barnetrygd ved utenlandsopphold som har en lengde på mellom seks og tolv måneder. Det er ikke noe som tyder på at man har ment å utvide retten til barnetrygd ved utenlandsopphold utover tolv måneder, som er konsekvensen hvis Trygderettens kjennelse blir fulgt. Komiteen kommenterte for øvrig ikke dette punktet i Innst. O. nr. 33 (2005–2006).

Også Trygderetten uttaler i sak 15/01878 at lovgivers hensikt framstår som klar; det aktuelle vilkåret i § 5 var ment å gjelde for utenlandsopphold av en varighet på under tolv måneder.

I Prop. 63 L (2015–2016) Endringer i barnetrygdloven (barnetrygd ved opphold i utlandet), der innstramming fra seks til tre måneder ble foreslått, kommer det også fram at tillegget som kom inn i 2007, er beregnet for utenlandsopphold på under tolv måneder, se side 7.

Departementet fremmer etter dette forslag til lovendring for å tydeliggjøre at ved utenlandsopphold som er ment å vare mer enn tolv måneder, må barnet og forelderen faktisk være medlem i folketrygden etter folketrygdloven §§ 2-5 eller 2-8. Det er ikke tilstrekkelig å fylle vilkårene for medlemskap.

Saken har ikke vært på offentlig høring, da departementet mener at dette ikke er nødvendig. Det er snakk om en justering i lovteksten for å presisere rettstilstanden og for å sikre at lovteksten er i samsvar med lovgivers intensjon.