6 Departementets merknader til de enkelte bestemmelsene

Til produktkontrolloven § 12

Det vises til nærmere beskrivelse av endringsforslaget i punkt 4.3.

Hevingen av strafferammen er ment å føre til en økning av det generelle straffutmålingsnivået. Når strafferammen økes, forventer departementet også at det gir et tydelig signal om høyere straffverdighet av overtredelser mot produktkontrolloven og at det er naturlig at dette inngår som et viktig moment i politiets prioriteringer.

Foreldelsesfristen er 5 år, jf. straffeloven § 86 første ledd bokstav b).

Til produktkontrolloven ny § 12 a

Det vises til nærmere beskrivelse av endringsforslaget i punkt 4.1.

Overtredelsesgebyr er en administrativ sanksjon, jf. forvaltningsloven § 43, og anses som straff etter den europeiske menneskerettskonvensjonen.

Bruk av overtredelsesgebyr forutsetter at det har skjedd en overtredelse innenfor en av de kategoriene som er listet opp, og at det er gitt forskrift om at overtredelsesgebyr kan ilegges.

Avgjørelsen av om overtredelsesgebyr skal ilegges eller ikke, skjer etter en samlet vurdering av en rekke hensyn. Forvaltningsloven §§ 44 og 46 angir en rekke hensyn som man kan ta hensyn til ved utmåling av overtredelsesgebyr (fysiske personer) samt ved avgjørelsen av om det skal ilegges overtredelsesgebyr og ved utmåling av gebyret (foretak). Departementet mener at de hensynene som angis her er egnet, både som retningslinje for å avgjøre om overtredelsesgebyr skal ilegges eller ikke og ved utmåling av eventuelt gebyr. Opplistingen er ikke uttømmende. Departementet peker særlig på at det kan være aktuelt å se hen til om den totale reaksjonen mot overtredelsen fremstår som rimelig. Det vil også kunne være aktuelt å fremheve noen særskilte hensyn i forskrift for bestemte typer lovbrudd. En avgjørelse om å ilegge overtredelsesgebyr vil være et enkeltvedtak, som betyr at en må følge saksbehandlingsreglene etter forvaltningsloven om blant annet forhåndsvarsel, partsinnsyn, begrunnelse og klagerett. Bestemmelsen utfylles av kapittel IX i forvaltningsloven, som inneholder generelle regler om administrative sanksjoner som skal gjelde på tvers av ulike forvaltningsområder.

Foretaksbegrepet og skyldkravet for foretak i forvaltningsloven § 46 første ledd gjelder.

Hvis det er hjemmel både for overtredelsesgebyr og straff, må forvaltningen velge «spor». Samme forhold kan ikke forfølges både med overtredelsesgebyr i forvaltningen og med straff i det ordinære straffesporet, med mindre det faller innenfor rammene for tillatt parallell forfølgning. Departementet viser for øvrig til redegjørelsen i Prop. 62 L (2015–2016) punkt 4.5. Politianmeldelse er bedre egnet enn overtredelsesgebyr ved brudd på flere ulike regelverk, når det er grunn til å anta at viktige beviser kun kan skaffes ved tvangsmiddelbruk og når sakens alvor tilsier det. Dersom forurensningsmyndigheten har grunn til å anta at både straff og overtredelsesgebyr kan være aktuell reaksjon mot samme forhold, må forurensningsmyndigheten i samråd med påtalemyndigheten avklare hvordan forholdet skal forfølges, jf. samordningsplikten i forvaltningsloven § 47.

Det bør utarbeides retningslinjer og veileder for bruk av hjemmelen til å ilegge overtredelsesgebyr, for å sikre ensartet praksis.

Til forurensningsloven § 78 første ledd og annet ledd første punktum

Det vises til nærmere beskrivelse av endringsforslaget i punkt 4.3.

Hevingen av strafferammen er ment å føre til en økning av det generelle straffutmålingsnivået. Når strafferammen økes, forventer departementet også at det gir et tydelig signal om høyere straffverdighet av overtredelser mot forurensningsloven og at det er naturlig at dette inngår som et viktig moment i politiets prioriteringer.

Foreldelsesfristen er 5 år, jf. straffeloven § 86 første ledd bokstav b).

Til forurensningsloven § 78 annet ledd annet punktum

Det vises til nærmere beskrivelse av endringsforslaget i punkt 4.5.

Biologisk mangfold skal forstås i tråd med definisjonen i naturmangfoldloven § 3 bokstav c, og omfatter mangfoldet av økosystemer, arter og genetiske variasjoner innenfor artene, og de økologiske sammenhengene mellom disse komponentene. Hvorvidt overtredelsen har voldt fare for alvorlig eller irreversibel skade på biologisk mangfold, vil bero på en skjønnsmessig vurdering. Ved vurderingen er det naturlig å ta utgangspunkt i skadens omfang, om skaden er varig eller forbigående og om det biologiske mangfoldet som blir berørt er truet eller er verdifulle naturtyper. Det er av betydning om skaden gjør det vanskelig å nå eller opprettholde forvaltningsmålene for naturtyper, økosystemer og arter i naturmangfoldloven §§ 4 og 5. Dersom en art eller naturtype er sterkt truet, skal det mindre til for at skaden anses som alvorlig. Langvarige skader på truet eller sårbar natur vil som regel anses som alvorlige.

Ved å ramme fare for skade kommer bestemmelsen også til anvendelse der hvor forurensningen har funnet sted, men skaden ikke nødvendigvis har materialisert seg. For eksempel vil det være tilfelle der eventuelle skader som følge av forurensningen begrenses eller elimineres helt takket være inngrep fra utenforstående eller offentlige myndigheter. Det kan også være vanskelig å bevise i en straffesak at skaden er alvorlig eller irreversibel fordi skadevirkningene først vil materialisere seg over et lengre tidsrom. Det må imidlertid foreligge en konkret og aktuell fare for at straffalternativet i andre ledd annet punktum skal komme til anvendelse.

Graden av skyld vil som ellers ha betydning for straffutmålingen.

Til forurensningsloven § 79 første ledd

Det vises til nærmere beskrivelse av endringsforslaget i punkt 4.3.

Hevingen av strafferammen er ment å føre til en økning av det generelle straffutmålingsnivået. Når strafferammen økes, forventer departementet også at det gir et tydelig signal om høyere straffverdighet av overtredelser mot forurensningsloven og at det er naturlig at dette inngår som et viktig moment i politiets prioriteringer.

Til forurensningsloven ny § 80

Det vises til nærmere beskrivelse av endringsforslaget i punkt 4.1.

Overtredelsesgebyr er en administrativ sanksjon, jf. forvaltningsloven § 43, og anses som straff etter den europeiske menneskerettskonvensjon.

Bruk av overtredelsesgebyr forutsetter at det har skjedd en overtredelse innenfor en av de kategoriene som er listet opp, og at det er gitt forskrift om at overtredelsesgebyr kan ilegges.

Avgjørelsen av om overtredelsesgebyr skal ilegges eller ikke, skjer etter en samlet vurdering av en rekke hensyn. Forvaltningsloven §§ 44 og 46 angir en rekke hensyn som man kan ta hensyn til ved utmåling av overtredelsesgebyr (fysiske personer) samt ved avgjørelsen av om det skal ilegges overtredelsesgebyr og ved utmåling av gebyret (foretak). Departementet mener at de hensynene som angis her er egnet, både som retningslinje for å avgjøre om overtredelsesgebyr skal ilegges eller ikke og ved utmåling av eventuelt gebyr. Opplistingen er ikke uttømmende. Departementet peker særlig på at det kan være aktuelt å se hen til om den totale reaksjonen mot overtredelsen fremstår som rimelig. En avgjørelse om å ilegge overtredelsesgebyr vil være et enkeltvedtak, som betyr at en må følge saksbehandlingsreglene etter forvaltningsloven om blant annet forhåndsvarsel, partsinnsyn, begrunnelse og klagerett. Bestemmelsen utfylles av kapittel IX i forvaltningsloven, som inneholder generelle regler om administrative sanksjoner som skal gjelde på tvers av ulike forvaltningsområder.

Foretaksbegrepet og skyldkravet for foretak i forvaltningsloven § 46 første ledd gjelder.

Hvis det er hjemmel både for overtredelsesgebyr og straff, må forvaltningen velge «spor». Samme forhold kan ikke forfølges både med overtredelsesgebyr i forvaltningen og med straff i det ordinære straffesporet, med mindre det faller innenfor rammene for tillatt parallell forfølgning. Departementet viser for øvrig til redegjørelsen i Prop. 62 L (2015–2016) punkt 4.5. Politianmeldelse er bedre egnet enn overtredelsesgebyr ved brudd på flere ulike regelverk, når det er grunn til å anta at viktige beviser kun kan skaffes ved tvangsmiddelbruk og når sakens alvor tilsier det. Dersom forurensningsmyndigheten har grunn til å anta at både straff og overtredelsesgebyr kan være aktuell reaksjon mot samme forhold, må forurensningsmyndigheten i samråd med påtalemyndigheten avklare hvordan forholdet skal forfølges, jf. samordningsplikten i forvaltningsloven § 47.

Det bør utarbeides retningslinjer og veileder for bruk av hjemmelen til å ilegge overtredelsesgebyr, for å sikre ensartet praksis.

Til straffeprosessloven § 67 annet ledd bokstav c)

Det vises til nærmere beskrivelse av endringsforslaget i punkt 4.4.

Bestemmelsen klargjør hva som skal ligge under politiets påtalekompetanse.

Til svalbardmiljøloven § 99

Det vises til nærmere beskrivelse av endringsforslaget i punkt 4.3.

Det er unike miljøverdier på Svalbard, og miljøregelverket bør være minst like strengt på Svalbard som på fastlandet. Strafferammen i svalbardmiljøloven må derfor følge rettsutviklingen på fastlandet. De særskilte forholdene på Svalbard med store avstander og folketomme områder gjør at det kan være tilfeldig om en overtredelse blir oppdaget og møtt med straffereaksjoner. Det er derfor av stor allmennpreventiv betydning at reaksjonen er merkbar. Modellen med at det gjelder den samme strafferammen for alle former for miljøkriminalitet videreføres.

Til naturmangfoldloven § 74

Det vises til nærmere beskrivelse av endringsforslaget i punkt 4.2.

Overtredelsesgebyr er en administrativ sanksjon, jf. forvaltningsloven § 43 og anses som straff etter den europeiske menneskerettskonvensjonen. Endringen fra miljøerstatning til overtredelsesgebyr klargjør dermed både hva som er formålet med bestemmelsen og hvilke rammer forvaltningen må forholde seg til ved bruk av bestemmelsen.

En avgjørelse om å ilegge overtredelsesgebyr vil være et enkeltvedtak, som betyr at man må følge saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven om blant annet forhåndsvarsel, partsinnsyn, begrunnelse og klagerett. Bestemmelsen om overtredelsesgebyr utfylles også av forvaltningsloven kapittel IX, som inneholder generelle regler om administrative sanksjoner som gjelder på tvers av ulike forvaltningsområder.

Det følger av bestemmelsens første ledd at myndigheten etter loven kan ilegge overtredelsesgebyr til den som overtrer § 6, § 15 første og annet ledd, § 17 fjerde ledd første punktum, § 17 a annet og tredje ledd, § 22, § 24 første ledd, § 25, § 26, § 27 annet ledd, § 28, § 29 første og fjerde ledd, § 30 første og annet ledd, § 31 annet ledd annet punktum, § 34, § 35 annet ledd, § 36 annet ledd, § 37 tredje ledd, § 38 annet punktum, § 39 femte ledd, § 44 annet ledd, § 45 første og annet ledd, § 54 første til fjerde punktum, § 55 første ledd, § 58 første ledd, § 59 første og sjette ledd, § 60 første ledd, § 61, § 63 annet ledd første punktum og § 66.

Overtredelse av aktsomhetsbestemmelsene i naturmangfoldloven § 6 og § 28 første ledd er ikke straffbart, og departementet mener at det er viktig å kunne reagere med overtredelsesgebyr ved overtredelse av disse bestemmelsene. De to vedtakene som er truffet om miljøerstatning, gjaldt overtredelse av § 6, jf. § 53 første ledd (uaktsom hogst av kalklindeskog og uaktsom hogst av hule eiker). Aktsomhetsbestemmelsen i § 53 første ledd viser til § 6 og listes derfor ikke opp særskilt i bestemmelsen.

Av annet ledd fremgår det at overtredelsesgebyr også kan ilegges den som overtrer bestemmelser i forskrifter eller plikter som følger av individuelle avgjørelser gitt med hjemmel i noen av bestemmelsene nevnt i første ledd, samt bestemmelser i forskrifter eller plikter som følger av individuelle avgjørelser som nevnt i § 77 første punktum.

Brudd på plikter som følger av individuelle avgjørelser kan typisk være brudd på vilkår knyttet til tillatelser. Departementet bemerker at det er viktig å reagere mot brudd på vilkår og at slike brudd ofte ikke vil være så alvorlige at de blir anmeldt. Overtredelsesgebyr vil derfor være et egnet virkemiddel. Presiseringen medfører ikke at naturmangfoldloven § 75 skal tolkes innskrenkende, selv om tilsvarende presisering ikke er gjort der.

Overtredelsesgebyr kan ilegges ved overtredelse av nevnte bestemmelser. Avgjørelsen av om overtredelsesgebyr skal ilegges eller ikke, skjer etter en samlet vurdering av en rekke hensyn. Departementet vurderer at momentene i forvaltningsloven § 44 tredje ledd, som gjelder utmåling av overtredelsesgebyr overfor fysiske personer, også er egnet ved vurderingen av om overtredelsesgebyr skal ilegges eller ikke.

Opplistingen i forvaltningsloven § 44 tredje ledd er ikke uttømmende. Departementet peker særlig på at det kan være aktuelt å se hen til at den totale reaksjonen mot overtredelsen fremstår som rimelig. Departementet bemerker at «overtredelsens omfang og virkninger» kan omfatte både omfanget av selve overtredelsen og omfanget av en eventuell skade på naturen. Ved vurderingen av dette hensynet må man også se hen til verdien av den naturen som er skadet eller kunne ha blitt skadet ved overtredelsen og varigheten av en eventuell skade.

Vurderingen av om overtredelsesgebyr skal ilegges overfor foretak, reguleres av forvaltningsloven § 46 annet ledd. De samme momentene gjelder ved utmåling av gebyret. Reguleringen av skyldkravet for foretak og definisjonen av foretak i forvaltningsloven § 46 første ledd gjelder tilsvarende.

I henhold til fjerde ledd kan Kongen gi forskrift med nærmere regler om utmåling av overtredelsesgebyr. Slik forskrift skal også fastsette øvre rammer for individuelt utmålte overtredelsesgebyrer, jf. forvaltningsloven § 44 annet ledd.

Klima- og miljødepartementet er myndighet etter bestemmelsen om miljøerstatning og vil også være myndighet etter ny bestemmelse om overtredelsesgebyr. Myndigheten er delegert til Miljødirektoratet. Det kan være aktuelt å delegere myndigheten videre til fylkesmennene. Ved overtredelse av noen bestemmelser, som for eksempel meldeplikt, kan det også være aktuelt å delegere myndighet til kommunene. Naturmangfoldloven § 62 annet ledd annet punktum åpner for at myndighet kan delegeres til kommunen. En slik delegering må knyttes til bestemte bestemmelser i loven eller forskrift med hjemmel i loven. En eventuell delegering vil ikke medføre at myndigheten overføres fra Klima- og miljødepartementet.

Til naturmangfoldloven § 75

Det vises til nærmere beskrivelse av endringsforslaget i punkt 4.3.

Heving av strafferammen er ment å føre til en økning av det generelle straffutmålingsnivået. Når strafferammen økes, forventer departementet også at det gir et tydelig signal om hvor alvorlig og straffverdig overtredelser av naturmangfoldloven anses å være og at det er naturlig at dette inngår som et viktig moment i politiets prioriteringer.

Endringen i naturmangfoldloven § 75 andre ledd medfører at foreldelsesfristen endres fra 5 år til 10 år, jf. straffeloven § 86 første ledd bokstav c. Endringen har ingen betydning for påtalekompetansen.

Heving av strafferammen til 5 år vil gi tilgang på noen flere straffeprosessuelle tvangsmidler, som teknisk sporing av kjøretøy jf. straffeprosessloven § 202 b og annen kontroll av kommunikasjonsanlegg, jf. straffeprosessloven § 216 b første ledd bokstav a.