4 Gjennomføring i norsk rett
Forslaget til ny lov som ble sendt på høring var i all hovedsak en hjemmelslov hvor kompetansen til å fastsette forskrifter ble lagt til departementet. På bakgrunn av høringsuttalelsene har departementet valgt å legge noe mer av direktivets materielle bestemmelser i loven og ikke i forskrift. Dette har medført at lovens virkeområde er klarere og kompetansen som gis departementet er tydeligere avgrenset. Endringene etter høringen medfører ingen vesentlig materiell endring av innholdet i loven og endringene går heller ikke lengre enn direktivets krav.
4.1 Høringsforslaget – § 1 virkeområde
Samferdselsdepartementet foreslo at Europaparlaments- og rådsdirektiv (EU) 2014/94 gjennomføres i norsk rett ved ny lov om infrastruktur for alternativt drivstoff som gir de nødvendige forskriftshjemler. Eksisterende regelverk inneholder etter Samferdselsdepartementets vurdering ikke de nødvendige hjemler for å gjennomføre direktivet i norsk rett.
Departementet foreslo at loven skulle gjelde for a) Offentlig tilgjengelige ladestasjoner for elektriske kjøretøy, b) Offentlig tilgjengelige fyllestasjoner, herunder gass til skip og c) Land- og ladestrømforsyning til sjøgående fartøyer.
4.1.1 Høringsinstansenes syn
I forslag til lovens virkeområde § 1 foreslår både DSB, Kystverket og Statens vegvesen at lovens virkeområde presiseres. Kystverket påpeker at loven skal omfatte infrastruktur for alternativt drivstoff som er offentlig tilgjengelige. Denne presiseringen er tatt inn i lovforslagets § 1 bokstavene a) og b), men i bokstav c) er denne avgrensningen utelatt. Det fremstår dermed som at all «land- og ladestrømforsyning til sjøgående fartøyer» skal være omfattet av loven, og det virker ikke som å være hensikten verken med EUs direktiv eller lovforslaget. DSB stiller spørsmål ved hva som menes med ladestasjon, da dette ikke er nærmere definert. Videre foreslår DSB at ordlyden i § 1 b) endres fra offentlig tilgjengelig fyllestasjoner, herunder gass til skip, til offentlige tilgjengelige fyllestasjoner for alternativt drivstoff, inklusive LNG-fyllestasjoner. Statens vegvesen mener at lovens virkeområde også må omfatte instruksjonshåndbøker til kjøretøy, fordi det omfattes av forslag til virkeområde i forslag til forskrift.
Norsk elektroteknisk komite ber departementet vurdere å inkludere luftfart i lovens virkeområde, for å ta høyde for utviklingen innen dronetransport. Fortum sier i sin uttalelse at de støtter departementets vurdering av behovet for ny lov og lovens virkeområde. Drivkraft Norge, Energi Norge og Norske havner uttrykker støtte til forslaget til ny hjemmelslov.
4.1.2 Departementets vurdering
Departementet er enig i merknadene fra DSB og Kystverket og foreslår at virkeområdet gjøres mer presist ved at § 1 a) endres fra ladestasjon til ladepunkt, da det også vil være i tråd med direktivets ordlyd. Ladestasjon omfatter mer enn ladepunkter og i direktivet knytter de tekniske kravene seg til ladepunktet. I direktivets omtale av elektrisitetsforsyning til transport og naturgassforsyning til transport er det ikke presisert at anlegg for landstrømforsyning og LNG-fyllestasjoner for sjøtransport kun skal gjelde for anlegg som er offentlig tilgjengelig. Omtalen i direktivet av disse anleggene knyttes opp mot havner i TEN-T nettverket og det er rimelig å anta, slik Kystverket påpeker, at virkeområdet begrenses til offentlig tilgjengelige anlegg i havner. Høringsforslagets § 1 c) omfattet både lade- og landstrøm.
Etter høringen har departementet valgt å knytte forskrift for anlegg for landstrømforsyning til § 28 i ny lov om haver og farvann (havne- og farvannsloven). Ettersom direktivet kun regulerer landstrøm og direktivets vedlegg II kun omtaler landstrøm til skip, vil kun landstrøm bli regulert i forskrift. Ladestrøm inkluderes altså ikke.
Departementet mener at forslaget fra Norsk elektroteknisk komite om å utvide virkeområde til også å gjelde luftfart ikke er naturlig å ta inn i denne loven. Loven regulerer anlegg for alternativt drivstoff og det kan vanskelig tenkes at droner kan benytte slike anlegg. Luftfart inntas derfor ikke i lovens virkeområde.
Krav til brukerinformasjon følger av direktivets artikkel 7 hvor hensikten er at forbrukere skal gis relevant, entydig og klar informasjon om kjøretøy som kan benytte alternativt drivstoff. Informasjonen skal gjøres tilgjengelig ved ladepunkter og fyllestasjoner, men også på kjøretøy, i instruksjonshåndbøker og hos forhandlere av kjøretøy.
Departementet foreslår på bakgrunn av ovenstående at ordlyden for lovens virkeområde endres til å gjelde for offentlig tilgjengelige ladepunkter for elektriske kjøretøy og fyllestasjoner. Det foreslås videre at det presiseres at loven gjelder for virksomheter som etablerer eller drifter slike anlegg som er offentlig tilgjengelig. Krav til brukerinformasjon foreslås lagt til forskriftshjemmelen i § 3.
Dette betyr at de tekniske kravene til ladepunkter/fyllestasjoner retter seg mot de virksomhetene som etablerer eller drifter slike anlegg og som er offentlig tilgjengelig.
4.2 Høringsforslaget – § 2 første ledd
Høringsforslaget § 2 første ledd er forskriftshjemmelen for å ta direktivet inn i norsk rett. Hjemmelen ble foreslått lagt til departementet for å fastsette forskrift om regler som fremgår av direktivet. De øvrige bestemmelsene i forslag til § 2 anses nødvendig for å kunne følge opp kravene som vil fremgå av forskriften.
4.2.1 Høringsinstansenes syn
DSB stiller spørsmål ved om § 2 første ledd er for vidt formulert, og om ikke det bør fremgå tydeligere hva det kan gis forskrifter om. Formuleringen gjennomføring av forhold vedrørende bør erstattes med krav til eller krav om. Videre er formuleringen alternativt drivstoff som har sitt utspring i EØS-avtalen uklar. DSB mener den svenske loven som implementerer direktiv (EU) 2014/94 (Lag 2016:915) er tydeligere på hva det kan gis forskrifter om.
4.2.2 Departementets vurdering
Departementet er enig med DSB om at det må være klart hvilke forskriftshjemler loven gir og hva som skal reguleres i forskrift. Lovens overordnede rammer fremgår av lovens tittel og virkeområde. Departementet er enig med DSB at den foreslåtte forskriftshjemmelen kan virke vidt formulert. Bakgrunnen for den valgte formuleringen er for det første at direktivet ikke bare regulerer tekniske standarder, men også krav til brukerinformasjon både på/i kjøretøy og på ladepunkt/fyllestasjoner og at direktivet nå evalueres med sikte på endringer og tilpasninger.
I den svenske loven som implementerer direktivet, og som DSB viser til, gis en forskriftshjemmel § 3 om krav til installasjoner for overføring av alternativt drivstoff til kjøretøy og fartøy, mens lovens § 5 og § 6 er forskriftshjemler for brukerinformasjon og da spesielt hvem som skal være ansvarlig for informasjonen. I departementets forslag var disse tre bestemmelsene slått sammen til én bestemmelse.
På bakgrunn av høringen foreslår departementet en tydeligere avgrensning av forskriftskompetansen og at forslagets § 2 blir ny § 3. I forslag til ny § 3 spesifiseres at departementet kan gi forskrift om tekniske spesifikasjoner til anlegg for overføring av alternativt drivstoff til kjøretøy og om krav til informasjon på anlegg for alternativt drivstoff, på kjøretøy og hos bilforhandlere. Det tas også inn i denne bestemmelsen en nærmere definisjon av alternativt drivstoff.
4.3 Høringsforslaget – § 2 annet ledd og tredje ledd
I høringsforslagets § 2 annet ledd og tredje ledd, ble departementet gitt kompetanse til å fastsette hhv. forskrift om tilsyn og kontroll og om straff for overtredelse for forskrift utstedt i medhold av § 2 første ledd.
4.3.1 Høringsinstansenes syn
DSB stiller spørsmål både til § 2 annet og tredje ledd om det ikke vil være enklere for brukere av regelverket at bestemmelser om tilsyn, kontroll og straff fremkommer i forskrift etter § 2 første ledd og ikke som egen forskrift, slik som det ser ut til at departementet legger opp til. Videre er DSB usikre på hva som menes med kontroll i § 2 annet ledd, og hvem som er tenkt å skulle utføre en slik kontroll.
DSB anfører også at loven ikke inneholder definisjoner og stiller spørsmål ved om ikke begrep som benyttes i loven, eksempelvis «alternativt drivstoff», «offentlig tilgjengelige», «ladestasjoner», «fyllestasjoner» mv. bør defineres i loven.
4.3.2 Departementets vurdering
Departementet er enig med DSB i at det bør klargjøres hvem som skal føre tilsyn og kontroll med forskriften etter § 5 i lovforslaget. Loven omfatter kjøretøy og alle former for alternativt drivstoff, både i gassform, flytende og elektrisitet. Flere anlegg er etablert på tradisjonelle steder for å fylle drivstoff, mens for andre drivstoff skjer etableringen utenfor disse stedene. Kompetansen som kreves for å føre tilsyn med ladepunkter for elektrisitet er en annen enn å føre tilsyn med fyllestasjoner for hydrogen eller naturgass. Tilsyn og kontroll bør legges til den myndighet som i dag har tilsvarende oppgaver. Det betyr at tilsynsansvaret legges til den myndigheten som har den riktige kompetansen.
Hvilken myndighet som tillegges ansvaret for å føre kontroll og tilsyn for de ulike anleggene vil bli fastlagt ved utarbeiding av forskrift. Forslag til forskrift for anlegg for ladepunkter og fyllestasjoner vil bli samordnet med ny forskrift som skal regulere anlegg for landstrøm for skip med hjemmel i ny lov om havner og farvann.
Departementet foreslår i § 4 at forskriftshjemmelen om tilsyn og kontroll fra høringsforslaget også omfatter fastsetting av ansvarlig myndighet. Ansvarlig myndighet vi kunne variere med type anlegg som det skal føres kontroll og tilsyn med.
Departementet er enig med DSB i at loven blir mer komplett og gjør det enklere å se helheten uten å lese tilhørende forskrift samtidig. Departementet foreslår at definisjoner av alternativt drivstoff tas inn ny § 3 tredje ledd
DSB stiller også spørsmål ved lovforslagets forskriftshjemmel om straff. Da det er vanskelig å konkretisere straffebestemmelsen, i form av tydelig henvisning til hvilke lovbrudd som kan medføre straff, har departementet kommet til at det er tilstrekkelig med en bestemmelse i § 5 som gir departementet myndighet å fastsette forskrift om overtredelsesgebyr. Dette gir en hjemmel for å kunne fastsette en administrativ sanksjonsmulighet.