2 Generelt om protokollen
Protokollen forutsetter et bredt tverrsektorielt myndighetssamarbeid og berører sektorer som folkehelse, handel, finans, toll, utenrikssaker og justis.
Protokollen er bygd opp med tre hoveddeler:
forebygging av ulovlig handel – kontroll av forsyningskjeden,
håndheving og sanksjoner og
internasjonalt samarbeid av teknisk, administrativ og juridisk karakter.
For å oppnå formålet om å utrydde alle former for ulovlig handel med tobakksvarer, tar protokollen sikte på følgende hovedgrep; det skal etableres et globalt sporingssystem innen fem år etter at protokollen har trådt i kraft, som skal bestå av nasjonale og regionale systemer og et globalt knutepunkt for informasjonsdeling hos tobakkskonvensjonens sekretariat. Andre tiltak for å kontrollere forsyningskjeden er krav om bevillingsordninger, bokføring samt regulering av nettsalg, taxfree-salg og internasjonal transitt. Videre skal avdekkede ulovlige forhold følges opp med beslag, destruksjon og strafferettslige reaksjoner. Internasjonalt samarbeid skal bygge på informasjonsdeling og teknisk og juridisk samarbeid.
Protokollen omfatter råtobakk, tobakksvarer og produksjonsutstyr for tobakksvarer.
I lys av den iboende konflikten mellom tobakksindustriens interesser og hensynet til folkehelsen, inneholder protokollen også særlige plikter relatert til industrien. Når det gjelder sporingssystemet kan ikke partenes oppgaver delegeres til industrien.
Partsmøtet vil være det styrende organet for protokollen og vil bestå av alle partene.
EU er selvstendig part til protokollen, og har fulgt opp protokollforpliktelsene med bestemmelser om system for sporing og sikkerhetsmerking av tobakksvarer i direktiv 2014/40/EU artikkel 15 og 16. EU har videre vedtatt tre gjennomføringsrettsakter som gir nærmere bestemmelser om systemene. Norge er som EØS-medlem forpliktet til å gjennomføre disse bestemmelsene i norsk rett så snart direktivet er innlemmet i EØS-avtalen. Øvrige bestemmelser i protokollen er overlatt til de enkelte medlemsstater å gjennomføre.