3 Nærmere om de enkelte bestemmelsene i protokollen

Fortalen viser bl.a. til FNs konvensjon mot grenseoverskridende organisert kriminalitet, FNs konvensjon mot korrupsjon og FNs konvensjon om ulovlig håndtering av og handel med narkotika og psykotrope stoffer. Fortalen presiserer at ulovlig handel med tobakk bidrar til å undergrave tobakksforebyggende tiltak og medfører store avgiftstap for myndighetene, særlig i utviklingsland.

Artikkel 1 inneholder en rekke begrepsdefinisjoner, herunder en definisjon av «ulovlig handel» i artikkel 1 nr. 6: «enhver praksis eller atferd som er forbudt ved lov, og som gjelder tilvirkning, utsending, mottak, besittelse, distribusjon, salg eller kjøp, herunder enhver praksis eller atferd som har som formål å tilrettelegge for slik virksomhet».

Av artikkel 2 følger det at protokollen ikke berører rettigheter og plikter som følger av andre internasjonale avtaler eller folkerettslige forpliktelser.

Artikkel 3 fastslår at protokollens formål er å forebygge og bekjempe all ulovlig handel med tobakksvarer, i tråd med tobakkskonvensjonen artikkel 15.

Artikkel 4 nr. 1 oppstiller generelle forpliktelser, herunder at partene skal iverksette effektive tiltak for å kontrollere omsetningskjeden av tobakksvarer og samarbeide tett med hverandre og regionale og internasjonale mellomstatlige organisasjoner. Artikkel 4 nr. 2 oppstiller krav om at partene skal sikre maksimal åpenhet om eventuell kontakt med tobakksindustrien.

Det følger av artikkel 5 at partene skal sørge for beskyttelse av personopplysninger.

Av artikkel 6 nr. 1 følger det at partene enten må forby produksjon, import og eksport av tobakksvarer og produksjonsutstyr eller innføre en bevillingsordning eller tilsvarende kontrollsystem. Artikkel 6 nr. 2 fastsetter at partene skal bestrebe seg på å innføre bevillingsordning for detaljsalg, tobakksdyrking, distribusjon, engrossalg og lagring av tobakksvarer eller produksjonsutstyr, utfra hva som passer i den nasjonale konteksten.

Artikkel 6 nr. 3 fastsetter at partene, for at bevillingsordningen skal bli effektiv, må

• utpeke en ansvarlig myndighet som kan utstede, fornye, suspendere, tilbakekalle eller inndra bevillinger,

• kreve at bevillingssøknaden inneholder all nødvendig informasjon om søkeren, herunder identitetsopplysninger, adresse til virksomhetens lokaler og lager, opplysninger om tobakksvarene eller produksjonsutstyret, politiattest, opplysninger om alle bankkonti samt markedsopplysninger,

• innkreve eventuelt bevillingsgebyr eller bevillingsavgifter og eventuelt vurdere å bruke dem til drift av bevillingssystemet eller andre folkehelseformål,

• iverksette tiltak for å forebygge, avdekke og etterforske uregelmessigheter i driften av bevillingsordningen,

• foreta jevnlige revisjoner, fornyelser, tilsyn eller bokettersyn, og sørge for, hvis hensiktsmessig, midlertidige bevillinger eller jevnlig gjennomgang av bevillingsopplysningene,

• stille krav om at bevillingshaver må informere bevillingsmyndigheten i forkant av endringer,

• stille krav om at bevillingshaver må informere bevillingsmyndigheten i forkant av kjøp eller avhending av produksjonsutstyr, og

• sikre at destruksjon av produksjonsutstyr skjer under oppsyn av ansvarlig myndighet.

Artikkel 6 nr. 4 fastsetter at en bevilling ikke kan overføres til en ny bevillingshaver uten godkjenning fra bevillingsmyndigheten.

Artikkel 7 pålegger partene å innføre krav om at alle aktørene i omsetningskjeden for tobakksvarer mv. må foreta kundekontroll (due diligence) av alle sine forretningsforhold. Dette innebærer blant annet at det må overvåkes at mengden solgte tobakksvarer tilsvarer etterspørselen i det tiltenkte markedet og at det skal innhentes diverse identifikasjonsopplysninger.

Artikkel 8 bestemmer at hver part skal etablere et sporingssystem innen fem år etter protokollens ikrafttredelse for alle sigaretter som er produsert i eller importert til dens territorium. For andre tobakksvarer er tidsfristen ti år. Bestemmelsen oppstiller videre en rekke tekniske krav til sporingssystemet, som skal inngå i et regionalt og globalt sporingssystem. For Norges vedkommende inngår disse kravene i EUs sporingssystem iht. tobakksdirektiv 2014/40/EU artikkel 15 med utfyllende bestemmelser i en gjennomføringsrettsakt, jf. nærmere omtale i Prop. 75 L (2017–2018) Endringer i tobakksskadeloven (ulovlig handel med tobakksvarer mv.).

Artikkel 9 nr. 1 angir at partene må fastsette krav til at aktørene i omsetningskjeden må bokføre alle relevante transaksjoner samt opplysninger om innholdsstoffene i tobakksvarene. Artikkel 9 nr. 2 pålegger partene å innføre opplysningsplikt for bevillingshavere for eksport om produksjonstidspunkt- og sted, forventet transportrute, kundeopplysninger mv. Hvis mulig, bør også detaljister og tobakksdyrkere bokføre alle relevante transaksjoner. Alle opplysningene skal oppbevares i minst fire år og kunne deles med andre parter til protokollen.

Artikkel 10 angir at hver part ved lovgivning eller på annen måte skal treffe tiltak som er nødvendige for å fastsette at bevillingshavere pålegges rapporteringsplikt ved mistenkelige transaksjoner og at de plikter å sørge for at levert mengde tobakksvarer ikke overstiger etterspørselen i det aktuelle markedet for detaljsalg. Videre kan parten, hvis hensiktsmessig, oppstille særskilte krav til finansielle transaksjoner og betalinger. Partene skal videre i henhold til artikkel 10 nr. 4 sikre at brudd på disse kravene underlegges strafferettslige, sivilrettslige eller forvaltningsrettslige reaksjoner, herunder inndragning av bevilling.

Artikkel 11 fastsetter at partene må sørge for at alle aktører involvert i nettsalg eller andre former for fjernsalg, må oppfylle de relevante kravene i protokollen. Artikkel 11 nr. 2 pålegger partene å vurdere et forbud mot nettsalg av tobakksvarer.

Artikkel 12 omhandler frisoner og transittområder. Bestemmelsen pålegger partene å innføre effektiv kontroll av produksjon og transaksjoner med tobakksvarer og produksjonsutstyr i frisoner, innen tre år etter protokollens ikrafttredelse. Det oppstilles et særskilt krav om at tobakksvarer ikke må blandes med andre varer i kontainere eller lignende ved transport ut av frisoner. Partene skal videre iverksette tiltak for å sikre at internasjonal transitt og omlastingforegår i samsvar med protokollens krav.

I artikkel 13 fremkommer at partene må sørge for at også taxfree-salg foregår i tråd med protokollens krav. Innen fem år etter protokollens ikrafttredelse, skal partsmøtet sørge for at faktabasert forskning undersøker omfanget av ulovlig handel knyttet til taxfree-salg og vurdere ytterligere tiltak.

Artikkel 14 angir at hver part ved lovgivning eller på annen måte skal fastsette at følgende atferd er rettsstridig; brudd på protokollens krav, avgiftsunndragelser, smugling eller forsøk på smugling, ulovlig produksjon og forfalskninger, blanding av tobakksvarer med andre varer i den hensikt å skjule dem, og kjøp fra bevillingspliktige aktører som ikke har bevilling. Videre å hindre offentlig tjenestemann å utføre tilsynsoppgaver, herunder å gi falsk, villedende eller ufullstendig forklaring, med mindre det er i strid med retten til ikke å inkriminere seg selv, og unnlatt bokføring og hvitvasking av økonomisk utbytte av rettstridig atferd. Partene avgjør selv hvilke rettsstridige handlinger som skal anses om straffbare handlinger. Sistnevnte skal rapporteres til sekretariatet for protokollen.

Av artikkel 15 følger det at partene skal fastsette juridiske personers ansvar for rettstridig atferd. Juridiske personers ansvar kan være strafferettslig, sivilrettslig eller forvaltningsrettslig.

Artikkel 16 fastsetter at partene ved lovgivning eller på annen måte skal treffe de tiltak som er nødvendige for å sikre at fysiske og juridiske personer som holdes ansvarlige for handlinger fastsatt som rettstridige etter protokollen, er gjenstand for effektive, forholdsmessige og preventive straffereaksjoner eller andre reaksjoner i samsvar med nasjonal rett.

I artikkel 17 oppfordres partene til å vedta lovgivning eller andre tiltak som gir ansvarlige myndigheter rett til å kreve inn tapte skatte- og avgiftsinntekter ved beslag av ulovlig vare.

Artikkel 18 forplikter partene til å destruere all beslaglagt tobakk, tobakksvarer og produksjonsutstyr, helst ved bruk av miljøvennlige metoder.

Artikkel 19 omhandler særskilte etterforskningsmetoder. Partene skal innenfor rammene av nasjonal rett, sørge for at metoder som kontrollerte leveranser, elektronisk overvåkning og spaning kan benyttes av ansvarlige myndigheter når det finnes hensiktsmessig. Partene oppfordres også til å inngå bilaterale eller multilaterale avtaler om internasjonalt samarbeid for slik etterforskning, jf. artikkel 19 nr. 2.

Artikkel 20 pålegger partene en generell rapporteringsplikt om aggregerte opplysninger om beslag og avgiftsunndragelser, opplysninger om innførsel, utførsel, transittering, avgiftsbelagt og avgiftsfritt salg samt om mengde eller verdi av tobakksproduksjon og metodene brukt ved ulovlig handel. Opplysningene skal i utgangspunktet anses som fortrolige. Partene forplikter seg videre til å samarbeide med hverandre og relevante internasjonale organisasjoner vedrørende rapporteringspliktene.

Artikkel 21 omhandler utveksling av opplysninger mellom partene for rettshåndhevingsformål. Når det er nødvendig for å avdekke eller etterforske ulovlig handel, skal partene utveksle følgende opplysninger: bevillingsregistreringer, opplysninger som er nyttige for å identifisere, overvåke og straffeforfølge fysiske eller juridiske personer innblandet i ulovlig handel, opplysninger om etterforskning og straffeforfølgning, registreringer av betalinger for innførsel, utførsel eller avgiftsfritt salg samt nærmere opplysninger om beslag.

Artikkel 22 fastsetter at hver part skal opprette kontaktpunkt for informasjonsutveksling i medhold av artikkel 20, 21 og 24. Det presiseres videre at utveksling av opplysninger etter protokollen skal være underlagt nasjonal rett med hensyn til fortrolighet og personvern.

Av artikkel 23 følger det at partene skal samarbeide med hverandre om vitenskapelige, tekniske og teknologiske spørsmål samt yte faglig bistand etter avtale.

Artikkel 24 omhandler bistand og samarbeid om etterforskning og straffeforfølgning av lovbrudd, og pålegger partene å påse at relevante forvaltnings-, regulerings- og håndhevingsmyndigheter utveksler opplysninger nasjonalt og internasjonalt innenfor rammen av nasjonal rett.

Artikkel 25 om suverenitetsvern sier at partene må utføre sine forpliktelser etter protokollen på en måte som er forenlig med prinsippene om staters suverene likhet og territoriale integritet og med prinsippet om ikke-innblanding i andre staters indre anliggender.

Artikkel 26 pålegger hver part å vedta de tiltak som er nødvendige for å fastslå sin domsmyndighet over straffbare handlinger på sitt territorium, fartøy og luftfartøy.

Etter artikkel 27 skal partene vedta effektive tiltak for samarbeid om rettshåndheving, herunder sikre samarbeid og kommunikasjon mellom relevante myndigheter som toll og politi, samt samarbeid og utveksling av informasjon med andre parter om undersøkelser i bestemte saker.

Artikkel 28 om gjensidig administrativ bistand pålegger partene, innenfor rammene for nasjonal rett, å gi hverandre fortrolige opplysninger om nye tollmetoder, metoder for ulovlig handel, varer som er gjenstand for ulovlig handel, og fysiske og juridiske personer som er involvert i ulovlig handel mv.

Artikkel 29 om gjensidig rettslig hjelp pålegger partene å yte hverandre gjensidig rettslig hjelp under etterforskning, straffeforfølgning og rettssaker i forbindelse med ulovlig handel, herunder på anmodning foreta avhør, forkynnelser av rettslige dokumenter, ransakinger og undersøkelser, skaffe opplysninger eller bevis, fremskaffe dokumenter og spore økonomisk utbytte. Det skal etter artikkel 29 nr. 6 utpekes et nasjonalt kontaktpunkt for slike anmodninger og artikkel 29 nr. 8 redegjør for hva en anmodning skal inneholde. Artikkel 29 nr. 14 oppstiller grunner for å avslå en anmodning om rettslig hjelp.

Artikkel 30 bestemmer at straffbare handlinger som definert i protokollen kan benyttes som rettslig grunnlag for utlevering i straffesaker, mens artikkel 31 omhandler tiltak for å sikre utlevering og rettighetene til personer som er gjenstand for utleveringsbegjæring.

Artikkel 32 pålegger partene jevnlig rapportering om gjennomføringen av protokollen. Partsmøtet vil fastsette rapportenes format og innhold.

Artiklene 33–37 omhandler institusjonelle og økonomiske forhold, som at det skal opprettes et partsmøte som skal vedta størrelse på kontingenten, budsjett og arbeidsplan, et protokollsekretariat hos sekretariatet for Tobakkskonvensjonen, og at partene kan kreve at tobakksindustrien dekker alle kostnader forbundet med protokollen. Tvisteløsning skal skje etter Tobakkskonvensjonens regler.

Artiklene 38–39 regulerer prosedyrer for å endre protokollen, samt for å vedta eller endre vedlegg til protokollen, herunder at det kreves ¾ flertall for vedtak i partsmøtet.

Artikkel 40 fastsetter at partene ikke kan ta forbehold ved ratifisering av protokollen.

Artikkel 41 bestemmer at en part fra to år etter ratifisering kan si opp protokollen, og at oppsigelsen får virkning ett år etterpå.

Artikkel 42 sier at hver part har én stemme. Artiklene 43–47 omhandler undertegning og ratifikasjon av protokollen, ikrafttredelse, depositar og gyldige tekster. Protokollen trer i kraft 90 dager etter det førtiende landets ratifikasjon, og den trer i kraft for en part den nittiende dag etter at denne har ratifisert.