Del 2
Sikkerhets- og forsvarspolitiske rammer og føringer

2 Innretningen av Norges forsvarsevne

2.1 Strategisk innretning

Ivaretakelse av Norges sikkerhet vil fremover være mer krevende. Vår evne til å forebygge, avverge og håndtere en krise eller krig må styrkes betydelig. Alvoret understreker betydningen av økt nasjonal kapasitet for kontinuerlig tilstedeværelse og innsats for å bidra til stabilitet i våre nærområder.

Denne langtidsplanen legger til grunn at Norge må ta et større ansvar for egen og alliert sikkerhet, nasjonalt og internasjonalt, og bidra til stabilitet og forutsigbarhet i våre nærområder. Norske myndigheter må hele tiden kunne beskytte og ivareta innflytelse og handlefrihet, og kontinuerlig kunne forfølge og fremme våre strategiske interesser. Evne til å ta selvstendige beslutninger og å kunne motstå press, håndtere episoder og hendelser, stå støtt i kriser, unngå angrep og hindre krig er helt sentralt i den videre innretning av sikkerhets- og forsvarspolitikken.

Det er derfor behov for en tydeligere strategisk innretning for utvikling og anvendelse av Forsvaret. En slik innretning bygger videre på Norges kjerneinteresser og på kontinuiteten i norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk.

Regjeringen baserer den strategiske innretningen av Forsvaret på at Norge i første rekke må innrette forsvarsinnsatsen mot å forebygge konflikt, i kontinuerlig og tett samvirke med allierte. Sivilt-militært samarbeid skal understøtte dette. Videre må Forsvaret være mer forberedt på at konflikt likevel kan inntreffe, og kunne respondere rettidig og med relevante maktmidler, sammen med allierte.

Norsk sikkerhet må forsvares hver dag, på og utenfor norsk territorium. Dette først og fremst for å forebygge og hindre at andre, direkte eller indirekte, påtvinger Norge sin vilje med makt, og om nødvendig ved å handle og svare med makt dersom det skjer.

Forsvaret av Norge handler i økende grad om hvordan Forsvaret innrettes for å hver dag beskytte verdier, fremme interesser og bidra til kollektiv avskrekking og beroligelse, i tett og kontinuerlig samvirke med allierte. Dette omfatter også evne til å respondere raskt og kontant på utfordringer der og når disse oppstår, og beredskap for rask styrkeoppbygging og evne til forsvar av landet sammen med allierte i tilfelle væpnet konflikt.

En slik innretning krever for det første vektlegging av å styrke evnen til innflytelse og økt handlingsrom for å ivareta stabilitet i våre nærområder, og for det andre å innrette Forsvaret for kontinuerlig anvendelse og innsats, hjemme og ute, i en alliert ramme.

Situasjonen innebærer et behov for flere og mer tilgjengelige styrker med kort reaksjonstid, økt bemanning, evne til rettidig tilstedeværelse i prioriterte områder, og samvirke med allierte styrker. En styrking av nasjonal evne må samtidig innrettes for å understøtte tett og integrert alliert samvirke i hele konfliktspekteret, ikke minst for å understøtte NATO som en effektiv garantist for norsk og alliert sikkerhet.

Norges suverenitet og territorielle integritet forsvares sammen med andre. Som en politisk og militær allianse har NATO og den kollektive sikkerhetsgarantien utgjort rammeverket for norsk sikkerhet, med gjensidige forpliktelser som sikrer friheten og selvstendigheten for folk og samfunn.

Regjeringen har derfor lagt følgende strategiske prioriteringer til grunn i arbeidet med denne langtidsplanen. Disse prioriteringene samsvarer i stor grad med forsvarskommisjonens vurderinger og forsvarssjefens hovedbudskap i det fagmilitære rådet.

• Å vektlegge evne til å forebygge og avskrekke konflikt i tett samvirke med allierte

• Å videreutvikle Forsvaret for økt nasjonal innflytelse og handlingsrom

• Å innrette Forsvaret for kontinuerlig innsats i samvirke med våre allierte

• Å bidra med relevant kampkraft for forsvar av norsk og alliert sikkerhet

• Å understøtte NATO som troverdig og effektiv garantist for alliert sikkerhet

• Å tilpasse Forsvaret for å bidra til operativ og teknologisk relevans

Samlet sett danner innretningen og disse prioriteringene rammene for oppdatering av sikkerhets- og forsvarspolitiske mål, forsvarskonseptet, samt Forsvarets oppgaver med tilhørende ambisjon. Dette inkluderer også oppdatering av hvordan de ulike elementene i forsvarskonseptet virker gjensidig forsterkende.

2.2 Forsvarspolitikken

De sikkerhets- og forsvarspolitiske målene utrykker hva regjeringen vil oppnå med sikkerhets- og forsvarspolitikken, og utgjør i sum forsvarssektorens samfunnsmål. De er siktemålet for all forsvarsinnsats, og styrende for forsvarssektorens oppdragsforståelse. Målene skal bidra til kontinuitet og langsiktighet i utvikling av sektoren, og i den påfølgende styringen.

Regjeringen har med bakgrunn i sikkerhetssituasjonen og den strategiske innretningen oppdatert de sikkerhets- og forsvarspolitiske målene. Målene viderefører kjernen i de sikkerhets- og forsvarspolitiske målene fra forrige langtidsplan. Samtidig er utformingen av målene forenklet og skjerpet. Målene tydeliggjør hva Norge skal forsvare, forklarer overordnet hvordan dette forsvares, og er retningsgivende for videreutviklingen av forsvarssektoren.

2.2.1 Sikkerhets- og forsvarspolitiske mål

De sikkerhets- og forsvarspolitiske målene er:

Norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk har som mål å forsvare norsk suverenitet, territorielle integritet, befolkning, demokratiske styresett og vår handlefrihet mot politisk, militært og annet press ved å bidra til å:

• Forhindre væpnet konflikt og fremveksten av trusler mot norsk og alliert sikkerhet

• Forsvare Norge og allierte mot trusler, anslag og angrep i en alliert ramme

• Fremme norske sikkerhetsinteresser, herunder fred, stabilitet og internasjonal rettsorden

Norge skal i første rekke innrette forsvarsinnsatsen mot å forebygge og motvirke konflikt. Norsk innflytelse og handlingsrom er størst i den lavere delen av konfliktspekteret. Det er derfor avgjørende for Norge å bidra til å forebygge og avskrekke bruk av maktmidler mot norske strategiske interesser. På den måten kan norske myndigheter hindre videre eskalering til nivåer der vår nasjonale handlefrihet og innflytelse reduseres markant.

Risiko for militær konflikt som involverer Norge eller allierte har økt. Gjennom troverdig militær evne og daglige operasjoner skal norsk militær innsats bidra til å forebygge og avskrekke press, trusler og angrep slik at situasjoner ikke utvikler seg til konflikt. Dersom Norge likevel blir involvert i en konflikt, skal Forsvaret som del av en integrert alliert forsvarsinnsats fortsette å ivareta norske interesser og kunne bidra til åforsvare Norge eller allierte mot fiendtlige anslag og angrep. Dette inkluderer evne til å gjennomføre høyintensive fellesoperasjoner både på egen hånd og sammen med allierte på kort varsel.

Norsk sikkerhet, velstand og utvikling betinger et godt regulert internasjonalt system der mindre staters legitime interesser er respektert og beskyttet. Norges verdiskaping og utnyttelse av våre ressurser, herunder verdifulle naturressurser, må være sikret, og om nødvendig forsvart, mot ytre press, påvirkning og angrep.

Norge er en arktisk, atlantisk, nordisk og europeisk stat, som er integrert i det internasjonale systemet gjennom handel, finans, teknologiutvikling, kompetanseutvikling og håndtering av klimaendringer. Norge påvirkes av uro og ustabilitet andre steder i verden, og har et medansvar for å forebygge konflikter og forhindre at de sprer seg. Vår regionale og globale orientering er en styrke for Norge og norsk sikkerhet, men forplikter også utenfor Norges grenser.

Forsvaret av Norge omfatter således bredden av nasjonal og alliert sikkerhet og vern om våre nasjonale sikkerhetsinteresser. Militærmakt er et sikkerhetspolitisk virkemiddel og ett av flere virkemidler en suveren stat har for å verne om sine interesser, ivareta nasjonal selvstendighet og politisk handlefrihet, i hele konfliktspekteret. Forsvaret er i denne sammenheng et avgjørende virkemiddel for å ivareta norsk og alliert sikkerhet, verne om norske interesser og verdier, tilrettelegge for samarbeid og integrert samvirke med allierte, og for å yte troverdige bidrag til vår kollektive sikkerhet i rammen av NATO.

2.3 Forsvarskonseptet

Det norske forsvarskonseptet utgjør en helhetlig tilnærming til forsvar av norsk sikkerhet, i tråd med de sikkerhets- og forsvarspolitiske målene. Forsvarskonseptet og vår samlede forsvarsevne består grunnleggende av tre gjensidig avhengige hovedelementer: Forsvarets egenevne, forsvarsevnen gjennom alliert og regionalt samarbeid og kollektiv avskrekkings- og forsvarsevne i rammen av NATO, og den støtten som kan mønstres fra det sivile samfunn, også i rammen av totalforsvaret. Et bredt omfang av sivile totalforsvarsaktører og mekanismer understøtter både nasjonale og allierte militære styrker som opererer i Norge og norske nærområder.

Alliansetilknytningen er avgjørende for forsvaret av Norge og norske sikkerhetsinteresser. Den allierte dimensjonen omfatter sikkerhetsgarantien, den kollektive tilnærmingen til avskrekking og forsvar i NATO, samt bilaterale, regionale og flernasjonale rammer for samarbeid, samvirke og forsterkning. Dette kommer til uttrykk i strategier, konsepter, planer, avtaler, operasjoner, tilstedeværelse og gjensidig representasjon i staber og kommandoer.

Forsvarskonseptet beskriver sammenhengen mellom de sikkerhets- og forsvarspolitiske målene og Forsvarets oppgaver med ambisjon og tilhørende evner. Forsvaret av Norge skal innrettes slik at nasjonal og alliert innsats gir samtidig og gjensidig forsterkende effekt for norsk sikkerhet, i hele konfliktspekteret, støttet av Totalforsvaret. Forsvaret av Norge ivaretas gjennom kontinuerlig nasjonal innsats på og utenfor norsk territorium i fred, krise og krig, og tilrettelegging for alliert innsats i Norge og i våre nærområder. Dette bidrar til både avskrekking og beroligelse.

Forsvarskonseptet beskriver hvordan Norges forsvarsevne utgjøres av tre gjensidig avhengige bestanddeler.

2.3.1 Forsvaret

Forsvarets egenevne omfatter de samlede ressurser forsvarssektoren kan mønstre i egen organisasjon. Et sterkt nasjonalt forsvar med troverdig evne til å utnytte, legge til rette for og samvirke med alle elementene i konseptet i fred, krise og krig er en grunnleggende forutsetning for å bygge nødvendig forsvarsevne.

Forsvaret skal kunne gi Norge et sett med handlingsalternativer i rammen av alliert og internasjonalt samarbeid og samvirke. Som et sikkerhetspolitisk instrument er derfor Forsvarets viktigste bidrag til vår sikkerhet å øve norsk innflytelse og gi økt sikkerhetspolitisk handlingsrom, i fred, krise og krig.

I møte med kombinasjoner av militær og ikke-militær maktbruk bidrar Forsvaret til forsvaret av Norge gjennom kontinuerlige operasjoner, integrert med andre, og gjennom å være tilstede i prioriterte geografiske områder for å bidra til at norske interesser blir ivaretatt. Slik løser Forsvaret sitt oppdrag i tråd med norske sikkerhetsinteresser.

Forsvaret må kontinuerlig evne å forstå Norges militærstrategiske omgivelser, og bidra aktivt til å forme omgivelsene og aktører på en slik måte at norske sikkerhetsinteresser kan forfølges og fremmes.

Forsvaret må kontinuerlig motvirke at aktørers press, trusler, anslag og angrep mot norsk og alliert sikkerhet materialiserer seg. På den måten skal Forsvaret bidra til at forsøk på å ramme nasjonale og allierte sikkerhetsinteresser ikke oppstår, og at væpnet konflikt som involverer Norge og allierte unngås. Dette inkluderer bidrag til å unngå utilsiktet og ukontrollert eskalering og tap av innflytelse og handlingsrom. Forsvaret må samtidig kunne bidra til å forsvare Norge eller allierte mot fiendtlige anslag og angrep, og evne å være integrert i alliert innsats.

Forsvarets viktigste innsatsområde er Norge og Norges nærområder. Forsvarets innsats skal prioriteres mot nord, og særlig prioritere det maritime. Norske strategiske hensyn og nærheten til russiske base- og patruljeområder, gjør Finnmark og tilstøtende hav- og luftområder særlig viktige.

Forsvarets struktur må ha en størrelse og en sammensetning som gjør det i stand til å utdanne, øve, trene, delta i nasjonale operasjoner, motta og integrere med allierte styrker, og bidra i operasjoner utenfor Norge samtidig. Videre vil det være viktig at Forsvaret er tilgjengelig til å bidra i samfunnets håndtering av hendelser og ulykker ved behov. Forsvarets struktur må inneha nødvendig ildkraft, rekkevidde, mobilitet og utholdenhet for å gi tilstrekkelig reaksjonsevne, fleksibilitet og evne til å møte dagens og fremtidens sikkerhetsutfordringer.

Forsvarets rolle i forsvaret av Norge er ikke avgrenset til et spørsmål om å fungere i krig og holde ut lengst mulig i påvente av alliert støtte. Forsvaret av Norge og norske interesser skjer allerede i fredstid, og det er i denne fasen at norsk påvirkning er størst. Det er derfor avgjørende å utvikle et forsvar som kan agere i alle deler av konfliktspekteret.

2.3.2 Alliansesamarbeidet

Det kollektive forsvaret i rammen av NATO er en hjørnesten i norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk og for forsvaret av Norge. Betydningen av en robust og effektiv kollektiv forsvarsevne har økt i takt med den negative sikkerhetspolitiske utviklingen i Europa. Dette innebærer økt vektlegging av troverdig og effektiv avskrekking i alliansen, samtidig som det foreligger økt risiko for konflikt, og bruk for den allierte forsvarsevnen. Nasjonale forsvarsplaner er tett integrert i NATOs planverk og konsepter, og Forsvarets egne kapasiteter gir sammen med NATOs samlede kapasiteter militær styrke og troverdighet.

Vårt NATO-medlemskap muliggjør troverdig avskrekking og forsvar mot aktører som kan ramme norsk sikkerhet. En aktiv alliansepolitikk både innenfor NATO og gjennom bilaterale og flernasjonale rammer er derfor svært viktig. NATOs reaksjons- og forsterkningsstyrker og styrker fra nære allierte, samt norske styrkebidrag utenlands, er integrerte komponenter i forsvaret av Norge. Som del av dette er en demonstrert evne til samvirke og mottak av allierte forsterkningsstyrker en forutsetning for effektiv avskrekking og beroligelse.

Som en del av alliansesolidariteten må Norge videre kunne bidra substansielt til kollektiv avskrekking og forsvar også av andre allierte. Forsvaret må kunne delta i et bredt spekter av operasjoner utenlands, i en alliert ramme. I en spent situasjon eller væpnet konflikt, kan det være i norsk og alliert interesse at avgitte styrker fortsetter operasjoner utenfor Norge.

Tosidigheten i alliansesamarbeidet vil bli mer fremtredende i årene som kommer. Forventningene til at Norge stiller med substansielle bidrag til allierte operasjoner vil øke, særlig til forsvar av Finland og Sverige, men også til NATOs østgrense mer generelt. Norsk innflytelse og handlingsrom er nært knyttet til vår evne og vilje til å stille styrkebidrag til byrde- og risikodeling.

Samarbeid med allierte land, både i en bilateral og en multilateral ramme, understøtter NATO og bidrar til økt forsvarsevne. Evnen til samvirke, og samarbeid med sikte på forsterkning fra nære allierte, er en viktig del av den allierte dimensjonen i forsvaret av Norge. Økt samtrening og felles konseptutvikling mellom norske og allierte styrker bidrar til å styrke Forsvarets operative evne og vår nasjonale forsvarsevne, og bidrar substansielt til norsk sikkerhet. For å legge til rette for allierte forsterkninger er det avgjørende å videreutvikle og styrke det operative samarbeidet med nære allierte i Norge og våre nærområder, også i fredstid.

I denne sammenheng må regionalt samarbeid i en alliert ramme videreutvikles og få en tydeligere rolle. Norge skal være en pådriver for effektivt nordisk samarbeid og integrasjon i rammen av NATO.

Forsvaret er det fremste instrumentet for å integrere Norge og allierte i fredstid. Hvem Norge samarbeider med påvirker evnen til å forebygge konflikt, og det påvirker norsk evne til å øve innflytelse over allierte veivalg når det gjelder balansen mellom avskrekking og beroligelse, forutsigbarhet og langsiktighet, og dermed stabiliteten i våre nærområder. På samme måte bør samarbeid med aktører som Norge skal operere med i fred, krise og krig påvirke de konsepter som legges til grunn for norske styrker. Både utviklingen i NATO, nordisk samling i alliansen, og øvrig alliert samarbeid forsterker en tydeligere regional dimensjon i forsvaret av Norge.

2.3.3 Totalforsvaret og sivilsamfunnet

Norges forsvarsevne utgjøres ikke av Forsvaret og alliansesamarbeidet alene. Forsvarsevnen er også avhengig av forsvarsviljen i befolkningen, motstandsdyktigheten i samfunnet, og sivilt-militært samarbeid. Totalforsvaret omfatter gjensidig støtte og samarbeid mellom forsvarssektoren og det sivile samfunnet knyttet til hendelser og kriser i fred, krise og krig. Totalforsvaret skal bidra til utnyttelse av landets samlede ressurser innenfor forebygging, beredskapsplanlegging, krisehåndtering og konsekvenshåndtering, og er en ramme for bruk av militære og sivile ressurser til å ivareta både stats- og samfunnssikkerheten.

Den sikkerhetspolitiske situasjonen innebærer at aktørene i totalforsvaret må være mer aktive i det daglige for i felleskap å bidra til å avverge og håndtere trusler i hele krisespekteret. Totalforsvarets viktigste oppgave er å fungere i krig. For å fungere i krig, er det avgjørende at mekanismene forberedes i fred, gjennom planlegging, trening og øving.

Et totalforsvar forberedt på krig innebærer at det sivile samfunn må kunne yte omfattende støtte til nasjonal og alliert militær innsats for forsvaret av Norge, samtidig som sivilsamfunnets grunnleggende funksjonalitet og befolkningens grunnleggende sikkerhet blir opprettholdt. Motstandsdyktighet i befolkning og lokalsamfunn er en avgjørende forutsetning for totalforsvarets evne til å fungere. Samtidig vil Forsvaret ikke kunne bistå sivile myndigheter som i fredstid, da Forsvarets ressurser må påregnes å være bundet opp i håndteringen av fiendtlige militære styrker.

I de første tiårene etter den kalde krigens slutt fikk sivil støtte til militære styrker i rammen av totalforsvaret gradvis mindre oppmerksomhet. Samtidig ble det over tid i større grad enn tidligere vektlagt at Forsvaret skulle kunne bistå det sivile samfunn ved hendelser og kriser i fredstid. Forsvaret er en betydelig og svært viktig beredskapsaktør for det sivile samfunnet i fredstid, og det er derfor gjort grep for å forenkle og tydeliggjøre hvordan sivile aktører kan anmode om og få bistand fra Forsvaret under uønskede hendelser. Forsvaret løser også flere faste sivile oppgaver i det daglige.

I lys av den sikkerhetspolitiske situasjonen og trusselbildet mot Norge, ser regjeringen behov for at krigsplanlegging gis fornyet oppmerksomhet gjennom at alle sektorer vektlegger hvordan støtte til militær innsats for forsvaret av landet skal innrettes innenfor rammen av totalforsvarskonseptet. Samfunnets samlede ressurser skal om nødvendig kunne mobiliseres til forsvaret av statens og samfunnets eksistens. Dette er like relevant for Norges sikkerhet i dag som da konseptet ble utviklet etter andre verdenskrig. For å forsterke forsvarsevnen, utholdenheten og motstandsdyktigheten, må bruken av virkemidler fra ulike deler av samfunnet koordineres godt.

Forsvarssektoren har ansvar for den militære delen av totalforsvaret. Forsvaret og de øvrige etatene i forsvarssektoren skal bidra til ivaretakelse og utvikling av totalforsvaret ved å være en pådriver for samarbeid med sivile aktører. Forsvaret bidrar også til dette gjennom operasjoner i det daglige der samvirke med disse aktørene finner sted.

Forsvarsdepartementet bidrar til ivaretakelse og utvikling av sivilt-militært samarbeid og totalforsvar gjennom overordnet politikkutvikling, styring av forsvarssektoren, tilrettelegging gjennom instrukser, lov- og forskriftsarbeid og direkte samarbeid med øvrige departementer med sektoransvar i totalforsvaret. Justis- og beredskapsdepartementet har ansvar for å koordinere sivile bidrag i totalforsvaret. Utviklingen av totalforsvaret utdypes i kapittel 5.

2.4 Forsvarets oppgaver

Forsvarets oppgaver er Stortingets og regjeringens overordnede oppdrag til Forsvaret. De uttrykker hvilke oppgaver Forsvaret skal løse for å oppfylle sitt samfunnsoppdrag, og med hvilken ambisjon disse skal løses. Oppgavene er utledet av de sikkerhets- og forsvarspolitiske målene og ambisjonen er satt i rammen av forsvarskonseptet. Forsvarets planverk, struktur og operative kapasiteter skal utvikles for å kunne løse de dimensjonerende oppgavene.

Forsvaret er statens fremste maktmiddel for å ivareta Norges sikkerhet i tråd med sikkerhets- og forsvarspolitiske mål. Forsvaret skal løse oppgavene fastsatt av Stortinget, innenfor et beskrevet ambisjonsnivå og fastlagte ressursrammer. Det overordnede ambisjonsnivået for Forsvarets oppgaver stadfestes gjennom beskrivelsen av de enkelte oppgavene, herunder hvilke sentrale evner eller kapabiliteter Forsvaret trenger for å løse oppgavene. Hvordan oppgavene løses er beskrevet i rammen av forsvarskonseptet.

Den sikkerhetspolitiske situasjonen og utviklingen i andre sentrale rammefaktorer stiller skjerpede krav til med hvilken ambisjon, og hvordan Forsvaret løser sine oppgaver. Ordlyden i oppgavene er derfor oppdatert, for å reflektere regjeringens prioriteringer og tydeliggjøre hva som er kjernen i Forsvarets oppdrag.

Sammenhengen mellom den nasjonale og allierte innsatsen er styrende for forsvaret av Norge og Forsvarets utvikling. Forsvaret av Norge skal innrettes slik at nasjonal og alliert innsats gir gjensidig forsterkende og samtidig effekt for norsk sikkerhet. Investering i forsvarsevne skal derfor understøtte de sikkerhets- og forsvarspolitiske mål, forsvarskonseptet og Forsvarets oppgaver med ambisjon. Oppgavene 1–5 er dimensjonerende for Forsvaret. Det vil si at Forsvaret skal primært organiseres, utrustes, bemannes, ledes, utdannes og øves for å løse disse oppgavene.

Oppgave 1: Forebygge og avskrekke press, trusler og anslag mot norsk og alliert sikkerhet med basis i NATOs kollektive forsvar

Forsvarets viktigste oppgave er å forebygge og avskrekke mot press, trusler, anslag og angrep. Dette skjer gjennom å bidra til troverdig avskrekking med basis i vår nasjonale forsvarsevne, NATOs kollektive forsvar og i tett samvirke med allierte. På den måten kan norske myndigheter hindre eskalering til nivåer der vår nasjonale handlefrihet og innflytelse blir markant redusert.

Forsvaret skal, sammen med nære allierte og i rammen av NATO, bidra til effektiv avskrekking slik at potensielle aggressorer ikke forsøker å ramme nasjonale og allierte sikkerhetsinteresser. Politisk, militært og annet press for å utfordre eller krenke vår suverenitet, territorielle integritet, vårt demokratiske styresett eller politiske handlefrihet skal motvirkes. Dette innebærer å aktivt motvirke at press, trusler, anslag og angrep mot norsk og alliert sikkerhet materialiserer seg, også ved å bidra til å unngå utilsiktet og ukontrollert eskalering og tap av innflytelse og handlingsrom.

Norges handlefrihet er størst før væpnet konflikt, og det samme gjelder effekten av norsk forsvarsinnsats. Da er den nasjonale andelen av forsvarsinnsatsen mer fremtredende enn den allierte. Norge vil ha størst innflytelse over alliert innsats i våre nærområder i fredstid og i en tidlig fase av en konflikt.

NATO-medlemskapet er kjernen i Norges evne til troverdig avskrekking. Troverdig avskrekking skal skje gjennom en kombinasjon av robust egenevne og en aktiv alliansepolitikk som er forutsigbar, langsiktig og konfliktforebyggende. Oppgaven krever et forsvar som er aktivt og synlig til stede i våre interesseområder, som opererer sammen med våre allierte og som innehar relevant og troverdig operativ evne.

Forsvaret må ha evne til å være tilstede for å etablere og vedlikeholde situasjonsforståelse i hele det norske nærområdet. Forsvaret må innrettes for kontinuerlige operasjoner i og rundt Norge, og demonstrere alliert samhold, evne til å respondere, motstandskraft og kampkraft i samvirke med allierte styrker. Forsvarets bidrag til konfliktforebygging i våre nærområder skapes ikke av enkeltkapasiteter, men av Forsvarets samlede ressurser. Forsvaret må derfor ha evne til samordnet og konsentrert innsats med flere kapasiteter samtidig, også på kort varsel. Videre må Forsvaret kunne beskytte egen evne, herunder egne militære objekter, eget militært materiell og egen informasjon.

Synlig evne til å forsterke forsvaret av Norge bidrar til effektiv avskrekking. Alliert tilstedeværelse i det daglige, og norsk evne til å operere sammen med og ta imot allierte forsterkningsstyrker, er sentralt både for avskrekking og beroligelse. Forsvaret skal bidra til at allierte operasjoner i norske nærområder formes for i størst mulig grad å gjennomføres i tråd med norske sikkerhetsinteresser. Forsvaret skal bidra til strategisk stabilitet ved å opptre konsekvent, forutsigbart og transparent.

Oppgave 2: Overvåke norske interesseområder og rettidig varsle relevante myndigheter om forhold av betydning for nasjonal og alliert sikkerhet

Forsvaret må ha selvstendig evne til å drive overvåking og etterretning for å etablere og vedlikeholde situasjonsforståelse i norske nær- og interesseområder. Nasjonal evne til overvåking og situasjonsforståelse i egne nærområder, særlig i nordområdene skal opprettholde innflytelse og handlingsrom. Dette gir grunnlag for å kunne påvirke omgivelsene og aktører, slik at norske sikkerhetsinteresser kan forfølges og fremmes.

Forsvarets overvåkings- og etterretningsvirksomhet skal til enhver tid bidra til beslutningsgrunnlag for norske politiske og militære myndigheter. Norge må kunne effektivt utveksle etterretning av betydning for Norge, NATO og andre partnerland. Oppgaven er gjennomgående for Forsvaret i fred, krise og krig, og omfatter etterretningskapasitet i hele Forsvaret fra strategisk til taktisk nivå. Også resten av totalforsvaret og samfunnet for øvrig er i økende grad avhengig av best mulig situasjonsforståelse. Samtidig vil sivilsamfunn og totalforsvar kunne bli stadig viktigere bidragsytere til en omforent, sivil-militær situasjonsforståelse.

Forsvaret må kontinuerlig forstå Norges militærstrategiske omgivelser, etablere et bilde av normalsituasjonen, og avdekke, varsle og etablere forståelse for utenlandske aktørers hensikter og deres kapasitet til å true, undergrave, utnytte eller angripe Norge. Norge skal være fremst blant allierte på situasjonsforståelse i nord, og være ledende i NATO på å forstå og formidle russisk og kinesisk utvikling og aktivitet i Norges nærområder.

God etterretning og kontinuerlig situasjonsforståelse er en forutsetning for at Forsvaret og allierte skal kunne reagere på oppdukkende situasjoner på en hensiktsmessig måte, og et sentralt bidrag til god situasjonsforståelse i NATO. Det høyere spenningsnivået i våre nærområder øker betydningen av Forsvarets tilstedeværelse og evne til å drive overvåking og etterretning, både på egne vegne og til støtte for NATO.

Etterretningstjenesten skal bidra med situasjonsforståelse og beslutningsstøtte til militære og sivile norske myndigheter og allierte. Hele Forsvaret skal kunne bidra med å innhente, sammenfatte, analysere og videreformidle informasjon. Den nasjonale etterretningskapasiteten skal også støtte operasjoner hjemme og ute på operasjonelt og taktisk nivå. Forsvaret må også ha evne til å beskytte og overvåke egne kapasiteter, systemer og verdier mot fremmed etterretningsaktivitet.

Forsvaret skal kontinuerlig kunne overvåke norsk luftrom og tilstøtende områder innenfor rammen av NATOs integrerte luftforsvar. Forsvaret må også kunne overvåke utvalgte aktiviteter over og under vann i det norske sjøterritoriet. Ved behov skal ulike kapasiteter kunne settes sammen for kontinuerlig sanntidsovervåking av avgrensede havområder.

Forsvaret skal ha evne til kontinuerlig sanntidsovervåking i deler av landterritoriet, i første rekke langs grensen til Russland. Forsvaret bidrar til etterretningssamarbeid på tvers av tjenester, sektorer og etater, blant annet gjennom utveksling av informasjon og vurderinger i samsvar med etablert regelverk.

Evnen til å avdekke, varsle, dokumentere og attribuere hendelser og etablere felles situasjonsforståelse er forutsetninger for å kunne håndtere kriser effektivt, og fordrer godt sivilt-militært samarbeid. God situasjonsforståelse på tvers av tradisjonelle og nye domener, sektorer og nivåer er nødvendig for å bidra til et rettidig og godt beslutningsgrunnlag. Den nasjonale forsvarsevnen er derfor avhengig av et koordinert og øvet krisehåndteringsapparat på alle nivåer for å samordne beslutninger mellom sektorer og mellom politisk og militært nivå.

Oppgave 3: Forsvare Norge og allierte mot trusler, anslag og angrep

Forsvaret må innrettes og dimensjoneres på en måte som tar høyde for at krise og konflikt kan bli en realitet. Forsvaret må være forberedt på at angrep på Norge eller andre allierte kan komme i form av konvensjonelle våpen, bruk av masseødeleggelsesvåpen, sammensatt virkemiddelbruk, eller kombinasjoner av disse. Norge og norsk sikkerhet må forsvares hver dag, både på og utenfor norsk territorium. Forsvaret skal være forberedt på å gjennomføre et bredt spekter av operasjoner utenlands, fortrinnsvis i en alliert ramme.

Norge må ta høyde for at lokale episoder og hendelser i og utenfor Norge raskt kan eskalere, og spre seg til et større geografisk område, og til flere domener. En situasjon som eskalerer til konflikt vil ikke uten videre la seg avgrense geografisk eller bare til ett domene.

Forsvaret forsvarer ikke Norge alene. NATO utgjør rammen for det kollektive forsvaret av Norge og våre allierte. Forsvaret skal, sammen med våre allierte, håndtere trusler, anslag og angrep mot Norge og andre allierte og hindre at fiendtlige aktører utfordrer vår suverenitet eller tar seg til rette på norsk eller våre alliertes territorium. Forsvaret av Norge er også avhengig av den gjensidige sivil-militære støtten og samarbeidet som ligger i totalforsvarskonseptet.

Forsvaret må være integrert i alliert innsats og bidra til å forsvare Norge eller allierte mot fiendtlige anslag og angrep ved å bidra til sikring av handlefrihet for egne styrker, samtidig som en motstander nektes det samme. Forsvaret skal kunne operere i høyintensitetskonflikt i en alliert ramme med tilhørende evne til å påføre motstanderen tap, og evne til beskyttelse, reaksjonsevne, og utholdenhet. Dette inkluderer å kunne beskytte militære og sivile mål mot lufttrusler, og evne til å bekjempe mål på lengre avstander. Høy prioritet må gis til alliert integrasjon, herunder evne til ledelse, planlegging, samvirke, mottak og understøttelse.

Forsvaret skal understøtte alliansens evne til multidomeneoperasjoner. Kampkraft skal forsterkes gjennom interoperabilitet med våre allierte og effektivt samvirke på tvers av våpengrener og systemer. Forsvarets evne til å operere i cyberdomenet, nyttiggjøre seg av rombaserte tjenester og operere i et miljø med elektronisk krigføring blir stadig viktigere.

Forsvaret må ha reaksjonsevne og beredskap til å møte en krise eller væpnet konflikt raskt og med hensiktsmessig kraft. Det krever at styrker og støttefunksjoner kan gjøres kampklare på kort tid. Videre må Forsvaret kunne operere over tid, med tilhørende evne til etterforsyning og understøttelse. Dette krever best mulig balanse mellom reaksjonsevne, som fordrer kvalitet, og utholdenhet, som forutsetter kvantitet. Forsvaret skal videreutvikles med tilstrekkelig størrelse og utholdenhet til å kunne ivareta operasjoner, beredskap og alliert mottak hjemme, samtidig som avgitte styrkebidrag opprettholdes ute.

Forsvaret skal være i stand til å dele informasjon nasjonalt og med allierte via sikre og robuste nettverk. Integrasjon med allierte hovedkvarter og NATOs kommandostruktur er nødvendig for å muliggjøre effektivt samvirke med allierte styrker. Den kollektive forsvarsinnsatsen vil ledes av NATOs kommandostruktur, og Forsvarets kommandostruktur må både kunne samvirke med denne og være i stand til effektiv ledelse av nasjonale styrker som ikke avgis til NATO.

Forsvaret skal bidra til å nå NATOs kapabilitetsmål og bidra til NATOs stående styrker, beredskaps- og forsterkningsstyrker, samt til bemanning av NATOs fellesfunksjoner og hovedkvarter.

Norge må være i stand til å håndtere sikkerhetspolitiske kriser, anslag og angrep av et visst omfang med egne, nasjonale ressurser. NATOs kollektive forsvar legger også til grunn at alle allierte har god evne til å forsvare eget territorium, i tråd med NATO-traktatens artikkel 3. Forsvaret skal kunne møte trusler og press, og yte motstand mot anslag og angrep, på en troverdig og effektiv måte, også før allierte forsterkninger involveres i innsatsen. Ulike krisesituasjoner krever fleksible kapasiteter med god rekkevidde og reaksjonsevne. Forsvaret må om nødvendig kunne ta opp striden med en motstander militært for å beskytte norsk suverenitet og territoriell integritet. Dette vil foregå parallelt med at allierte blir involvert. Krisehåndteringsoperasjoner må sømløst kunne gå over til kollektivt forsvar.

For å bidra til nasjonal motstandsdyktighet også mot sammensatte trusler, må Forsvaret kunne beskytte og raskt gjenopprette funksjonaliteten ved egne militære objekter og til egne kapasiteter. Hele forsvarssektoren skal til enhver tid ha iverksatt forebyggende sikkerhetstiltak for å beskytte sine skjermingsverdige verdier. Forsvaret skal bidra til å etablere felles situasjonsforståelse og effektiv håndtering av nasjonale episoder og kriser. Dette skjer innenfor rammen av totalforsvaret og etablerte samarbeidsordninger, basert på hovedprinsippene for beredskapsarbeid og krisehåndtering.

Oppgave 4: Hevde norsk suverenitet og suverene rettigheter

Forsvaret skal hevde norsk suverenitet og kontinuerlig forsvare Norges interesser. Det innebærer blant annet å hindre angrep og krenkelser fra stater og ikke- statlige aktører som utfordrer norsk suverenitet eller norske suverene rettigheter. Forsvaret skal kunne håndtere begrensede episoder, hindre at uvedkommende aktører får adgang til norsk territorium, og avverge at vitale samfunnsinteresser settes i fare. Oppgaven omfatter også sikring av norske utenriksstasjoner og norsk skipsfart ved behov.

Forsvaret må ha ressurser til å håndtere flere situasjoner samtidig, og til å kontinuerlig overvåke aktiviteten i norske nærområder. Vår nasjonale kapasitet og evne til tilstedeværelse overvåking og situasjonsforståelse i egne nærområder, er spesielt viktig. Forsvaret skal kunne være tilstede på kort varsel med styrker som er forberedt på å utøve tvangsmakt både til lands, til havs, i luften og i det digitale rom.

Oppgave 5: Ivareta myndighetsutøvelse på avgrensede områder

Myndighetsutøvelse er håndheving av rettslige påbud, forbud og vilkår rettet mot enkeltpersoner eller andre private aktører. Dette er en nasjonal oppgave som normalt ivaretas av politiet og andre sivile myndigheter, men på to hovedområder er Forsvaret tildelt særlig myndighet og ansvar. Forsvaret ivaretar polisiære oppgaver under politimyndighet ved ressurskontroll og annen myndighetsutøvelse til havs, og ved grenseoppsynet langs den norsk-russiske grensen. Dette omfatter også forebyggende tiltak. Forsvaret ivaretar sin rolle på disse feltene i nært samarbeid med andre offentlige etater.

Myndighetsutøvelse i nord er en sentral oppgave for Forsvaret. Antatte konsekvenser av fortsatt issmelting i Arktis vil kunne forsterke dette. Forsvaret må derfor ha evne til raskt å oppdage og reagere på brudd på norske lover og regler der Forsvaret er tildelt slik myndighet. Denne myndighetsutøvelsen må være tilstrekkelig synlig, tydelig og konsekvent for å ha en preventiv effekt for aktører som bevisst utfordrer norsk lov- og regelverk.

På fiskeriområdet innebærer dette evne til å utøve ressurskontroll gjennom overvåking, tilstedeværelse og jevnlige inspeksjoner i områder der det foregår fangst og fiske. Dette gjelder særlig havområder med stor aktivitet, både i nordområdene og Nordsjøen. Tilstedeværelse i disse havområdene er avgjørende for å kunne ivareta norske suverene rettigheter. Kystvakten ivaretar myndighetsutøvelse i norsk økonomisk sone, fiskerisonen ved Jan Mayen og fiskevernsonen rundt Svalbard, samt kontinentalsokkelen utenfor 200 nautiske mil. Dette støttes med overvåking fra satellitter, fly, helikoptre og andre militære kapasiteter. Forsvaret må også være beredt på å bistå i søk og redning innenfor Norges ansvarsområde til havs.

Grensevakten har både en militær og en polisiær rolle. Ambisjonsnivået for Grensevakten gjenspeiler Norges internasjonale forpliktelser i Schengen-samarbeidet og baseres på evne til kontinuerlig overvåking, rutinemessig patruljering og situasjonsbestemte utrykninger. Dette skjer til støtte for politiet og grensekommissæren, og er basert på lov om grensevakt og lokale samarbeidsavtaler.

Oppgave 6: Bidra militært til internasjonal innsats

Forsvaret må ha evne til å bidra med relevante kapabiliteter i internasjonal innsats for fred, sikkerhet og stabilitet, også utover rammen av NATO og forsvar av allierte. Dette inkluderer kapasitetsbygging, preventive stabiliseringsoperasjoner og mer tradisjonelle fredsbevarende og fredsopprettende operasjoner i og utenfor det euro-atlantiske området. Omfanget av internasjonal innsats må vurderes mot tilgjengelighet og behovet for nasjonal beredskap.

Forsvaret skal kunne bidra innenfor multilaterale rammeverk, som FN og i koalisjonsoperasjoner, og ha mulighet til å bidra i EU-operasjoner. Norsk deltakelse i flernasjonal krisehåndtering skal ha folkerettslig forankring.

Flest mulig av Forsvarets kapasiteter må være anvendbare både hjemme og ute. Derfor må norske enheter og alt fast tilsatt militært personell, samt enkelte kategorier sivile og reservister, også være disponible for oppdrag både nasjonalt og i utlandet.

Norske styrker må kunne samvirke effektivt med allierte styrker og partnere i internasjonale oppdrag. Dette stiller krav til at norske styrker har systemer, prosesser, prosedyrer og språklige og kulturelle ferdigheter som gjør dem i stand til å fungere godt med allierte styrker og partnere. Videre må Forsvaret kunne stille styrker fra alle forsvarsgrener og felleskapasiteter til internasjonale operasjoner på kort varsel, og samtidig ha tilstrekkelig utholdenhet til å stå sammen med allierte og partnere i et operasjonsområde over tid.

Forsvaret skal bidra med støtte til internasjonalt militært samarbeid som et ledd i arbeidet med å bidra til fred og stabilitet, herunder arbeidet med å forhindre spredning av masseødeleggelsesvåpen.

Norges innsats innrettes mot å ivareta Norges internasjonale forpliktelser, og ivaretas gjennom militær representasjon ved norske utenriksstasjoner og militære hovedkvarter. Etterretningstjenestens innhenting og vurderinger, og Forsvarets aktive oppfølging av avtaler om rustningskontroll og tillits- og sikkerhetsskapende tiltak, inngår også i denne oppgaven.

Oppgave 7: Bidra med militær støtte til sentrale samfunnsoppgaver

Flere avdelinger i Forsvaret har som en del av den samlede oppdragsporteføljen å ivareta sentrale samfunnsoppgaver, herunder Kystvakten, Grensevakten, Hans Majestet Kongens Garde, redningshelikoptertjenesten, Heimevernet og Etterretningstjenesten. Forsvaret bidrar også til ivaretagelse av sentrale samfunnsoppgaver gjennom løpende gjennomføring av de dimensjonerende oppgavene. Det kan også i gitte sikkerhets- og trusselsituasjoner hende at støtte til sentrale samfunnsoppgaver blir en militær prioritet. Forsvaret bistår i tillegg etter anmodning sivile myndigheter, når det sivile samfunnet ikke har tilstrekkelige ressurser til å håndtere hendelser, anslag, ulykker og katastrofer. Dette er nærmere regulert i relevant lov- og instruksverk.

Forsvarets organisasjon og styrkestruktur innrettes for å løse de militære kjerneoppgavene. Noen kapasiteter må også være innrettet for å yte bistand til sivile myndigheter. Disse kan ha dedikerte oppdrag og beredskap som innebærer at sivile myndigheters behov for bistand delvis er bestemmende for organisering, utrustning, bemanning og trening. Videre skal evnen til å støtte det sivile samfunn tas med i vurderingen ved innretning og dimensjonering av øvrige kapasiteter når det er hensiktsmessig. Dette gjelder blant annet ved utforming av oppdrag, beredskapspålegg, lokalisering, krav til opplæring, øving og trening, samt evne til samvirke med aktører utenfor forsvarssektoren.

Forsvaret skal prioritere operativ virksomhet og militære kjernefunksjoner. Det innebærer at denne oppgaven løses med utgangspunkt i de kapabiliteter, den struktur og den kompetanse som er etablert for å løse militære primæroppdrag.