6 Omtale av forskriftsendringer

6.1 Innledning

Dette kapitlet gir en kort omtale av oppgaveoverføringer som ikke krever lovendringer, men som innebærer forskriftsendringer. Omtalen er til orientering for å gi Stortinget et samlet bilde av hvilke oppgaver som skal overføres til kommunene. Forskriftsendringene fastsettes av det enkelte departementet eller Kongen i statsråd i egne prosesser. Oppsummeringen av høringsuttalelsene knyttet til den enkelte oppgave er derfor overordnet og kortfattet. Forskriftsendringene vil tre i kraft 1. januar 2020, når sammenslåingene i kommunereformen har trådt i kraft.

6.2 Andre oppgaver enn vigsel som er lagt til notarius publicus (Justis- og beredskapsdepartementet)

6.2.1 Høringsforslaget

Den som har kompetanse som notarius publicus, har kompetanse til å utferdige notarialforretninger, jf. lov 26. april 2002 nr. 12 om notarius publicus. Notarialforretninger er et samlebegrep for de oppgavene som lovgiver har lagt til notarius publicus. Oppgavene består i all hovedsak av vigsler, notarialbekreftelser (bekreftelse av underskrifter og kopier) og en siste gruppe med noe mer krevende notarialoppgaver, blant annet bekreftelse av kompetanse og mottakelse av forsikring og sjøprotester. Det er ikke foreslått at kommunen skal gis kompetanse til å utføre de mer krevende notarialoppgavene. Disse vil derfor ikke bli omtalt nærmere. Når det gjelder overføring av vigsler til kommunene, vises det til omtalen i kapittel 3.

Bekreftelsen av signatur og rett kopi med tilhørende notarialattest omtales som «de enkle notarialbekreftelsene». For å få en notarialbekreftelse må det framlegges den dokumentasjon som notarius publicus finner nødvendig for å vurdere riktigheten av det som skal bekreftes. Notarius publicus må vurdere om lovens krav til notarialattest er oppfylt. En notarialbekreftelse kan være nødvendig for dokumenter som skal brukes i utlandet. Kopiering av attester og vitnemål for skole- eller jobbsøknader til bruk i Norge bekreftes ikke hos notarius publicus.

I dag er det i hovedsak dommere ved tingretten og ved Oslo byfogdembete som har kompetanse som notarius publicus, jf. lov om notarius publicus § 1 og forskrift om notarius publicus § 2. I tillegg har Sysselmannen på Svalbard, norske utenrikstjenestemenn og Politimesteren i Øst-Finnmark slik kompetanse. Begrenset notarialmyndighet er dessuten gitt lensmenn, namsfogdene og politistasjonssjefer med sivile rettspleieoppgaver, direktøren for Registerenheten Brønnøysund, samt registerføreren og administrasjonssjefen ved Skipsregistrene. Det er også gitt regler for delegasjon av notarialkompetanse. Blant annet kan domstolleder delegere notarialmyndighet til tjenestemann ved domstolen.

I høringsnotatet foreslås det at kommunene skal ha kompetanse til å utferdige de enkle notarialbekreftelsene. Forslaget innebærer ikke at notarialmyndigheten skal fratas de organer som har denne myndigheten i dag, men at kommunene skal ha slik kompetanse i tillegg.

I høringsnotatet kapittel 3.3 står det blant annet at det vil «lette tilgangen til tjenesten» hvis kommunene kan gi et slikt tilbud. Dette har sammenheng med at den som ønsker en notarialbekreftelse utført, må møte opp i notarius publicus sine lokaler.

Det framgår videre av høringsnotatet at forslaget ikke krever lovendring:

Notarialmyndighet kan ved kongelig resolusjon tildeles kommunene ved å tilføye et nytt punkt 5 i forskrift av 3. mai 2002 nr. 418 om notarius publicus § 2 annet ledd, hvor kommunen ved leder av kommunerådet og administrasjonssjefen får myndighet til å bekrefte underskrifter på dokumenter og bekrefte rett kopi av dokumentet. I tillegg kan et nytt punkt 7 tilføyes i forskriftenes § 3 første ledd, hvor leder av kommunerådet og administrasjonssjefen kan delegere notarialmyndighet til ansatte i kommunen.

Forslaget innebærer at myndighet til å utføre de enkle notarialbekreftelsene legges direkte til leder av kommunerådet og administrasjonssjefen i kommunen, ettersom kompetansen etter lov om notarius publicus er tillagt en person. Adgangen til å delegere myndigheten fra leder av kommunerådet eller administrasjonssjefen til andre ansatte i kommunen, ble foreslått å framgå av en ny delegasjonsbestemmelse i forskrift om notarius publicus § 3.

6.2.2 Høringen

Det er bare et mindretall av høringsinstansene som har uttalt seg om forslaget. Tilnærmet samtlige av de kommunene som har uttalt seg, er positive eller har ingen innvendinger mot forslaget. Mange av kommunene peker på at oppgaven synes overkommelig, og at overføring av oppgaven til kommunen vil kunne styrke tilgjengeligheten for innbyggerne. Enkelte trekker fram at det er noe uklart hva som menes med «enkle» notarialbekreftelser. Domstoladministrasjonen støtter at kommunene skal kunne utføre oppgaven. De peker i tillegg på at de oppgavene som foreslås overført eller tilført kommunene fra domstolene, i dag er spredt over mange domstoler. De mener derfor at det ikke vil være mulig å trekke ressurser ut av domstolene i form av stillingshjemler. Som følge av dette mener Domstoladministrasjonen at det ikke vil være forsvarlig med reduksjoner i domstolenes budsjetter som følge av endringene.

Enkelte høringsinstanser er negative til den foreslåtte endringen. Dette gjelder spesielt de domstolene som har uttalt seg om spørsmålet: Oslo byfogdembete, Bergen tingrett og Sør-Trøndelag tingrett. De mener i hovedsak at det ikke synes å foreligge behov for å styrke tilgjengeligheten, at forslaget vil medføre risiko for at notarialforretningene ikke blir utført med god nok kvalitet og at notarialforretninger utført av kommunen ikke nødvendigvis vil ha den forutsatte virkning i utlandet.

KS går ikke imot forslaget, men uttaler at de ikke kan se at overføring av oppgaven til kommunen vil bidra til en mer selvstendig og nyskapende kommunestruktur.

6.2.3 Justis- og beredskapsdepartementets vurdering

Justis- og beredskapsdepartementet foreslår at kommunene bør gis kompetanse til å utføre de enkle notarialforretningene i tråd med forslaget i høringsnotatet.

Departementet viser til at det er på det rene at tilføring av kompetanse til å utføre notarialforretninger til kommunene, vil medføre økt tilgjengelighet, spesielt i mindre kommuner. Departementet legger til grunn at kommunene vil kunne gjennomføre denne oppgaven på en god og tillitvekkende måte. Kommunene håndterer i dag langt mer krevende problemstillinger, også av juridisk karakter. Det presiseres at det kun er de enkle notarialforretningene som kommunen skal ha kompetanse til å utføre.

Forslaget innebærer endringer i forskrift av 3. mai 2002 nr. 418 om notarius publicus § 2 annet ledd, hvor det tilføyes et nytt punkt 5, hvor kommunen ved administrasjonssjefen eller leder av kommunerådet får myndighet til å bekrefte underskrifter på dokumenter og bekrefte rett kopi av dokumentet. I tillegg tilføres et nytt punkt 7 tilføyes i forskriftenes § 3 første ledd, hvor administrasjonssjefen eller leder av kommunerådet kan delegere notarialmyndighet til ansatte i kommunen.

Forskriften fastsettes på vanlig måte av Kongen i statsråd. Departementet legger til grunn at forskriften endres slik at den kan tre i kraft 1. januar 2020, når sammenslåingene i kommunereformen har trådt i kraft.

6.2.4 Økonomiske og administrative konsekvenser

Domstolene utfører årlig om lag 50 000 notarialforretninger fordelt på 66 domstoler. Dette inkluderer de mer kompliserte notarialforretningene, som ikke inngår i forslaget. Det finnes ingen oversikt over fordelingen av de to kategoriene notarialforretninger. Dette medfører at det er vanskelig å tallfeste den eventuelle kostnadsreduksjonen i domstolene som følge av at kommunen får kompetanse til å utføre de enkle notarialforretningene. Alle notarialbekreftelser (med unntak av notarialforretninger etter lov 26. april 2002 nr. 12 om notarius publicus § 1 annet og tredje ledd og forskriftens § 2 annet ledd nr. 3 og 4) i domstolene gebyrlegges med 0,24 ganger rettsgebyret. Ettersom det er vanskelig å tallfeste hvor mange færre notarialbekreftelser domstolene vil utføre, vil det også være vanskelig å tallfeste hvor stor inntektsreduksjonen vil bli som følge av færre gebyrer.

Kommunenes ressursbruk knyttet til notarialforretninger vil avhenge av hvor mange som kommer til å oppsøke kommunene for å få utført oppgaven. Det er vanskelig å forutse mengden notarialforretninger hos kommunene, når de øvrige aktørene fortsatt skal utføre oppgaven. Det er i dag en rekke ulike aktører som har kompetanse til å utføre notarialforretninger. Videre vil ressursbruken i kommunene avhenge av hvem i kommunene som skal utføre notarialforretningene og hvordan de skal utføres.

Oppgaveoverføringen skal fullfinansieres, jf. Stortingets forutsetning i Innst. 333 S (2014–2015). Overføring av oppgaver mellom forvaltningsnivåene skal i utgangspunktet følges av rammeoverføringer innenfor en samlet uendret utgiftsside på statsbudsjettet. Det legges opp til at midlene innlemmes i kommunenes rammetilskudd.

Finansieringen av oppgaveoverføringen, herunder spørsmålet om tilføring av ressurser til kommunene, vil behandles i den ordinære budsjettprosessen.

6.3 Vilt- og innlandsfiskforvaltning (Klima- og miljødepartementet)

6.3.1 Høringsforslaget

Fylkeskommune har myndighet til å fastsette utvidet jakttid for enkelte fremmede arter etter § 3 i forskrift om jakt- og fangsttider. Stortinget har vist til at regjeringen foreslår overføring av denne myndigheten fra fylkeskommunen til kommunene, jf. Innst. 333 S (2014–2015).

To av artene det er åpnet for jakt på, er de to fremmede gåseartene kanadagås (Branta canadensis) og stripegås (Anser indicus). Det følger av § 3 pkt. 2 b) i forskrift om jakt- og fangsttider at fylkeskommunen kan åpne for jakt på kanadagås og stripegås inntil 15 dager i forkant av ordinær jakttid. Videre følger det av § 3 pkt. 2 c) at fylkeskommunen kan utvide jakten på kanadagås og stripegås i inntil to måneder i etterkant av ordinær jakttid. Forskrift 1. mars 2012 nr. 190 om jakt- og fangsttider ble i høringsnotatet foreslått endret, slik at fylkeskommunens myndighet til å fastsette utvidet jakttid for disse artene overføres til større kommuner.

Innlandsfiskeforskriften er fastsatt med hjemmel i lakse- og innlandsfiskloven § 34. Forskriften § 2 omhandler arter det er tillatt å fiske etter. Fylkeskommunen kan forby fiske av arter etter denne bestemmelsen dersom arten er truet lokalt eller regionalt. Stortinget har sluttet seg til at forskrift 26. juni 2009 nr. 851 om innlandsfiske foreslås endret slik at fylkeskommunens myndighet til å forby fiske av arter etter innlandsfiskeforskriften § 2, overføres til kommunene.

6.3.2 Høringen

De fleste høringsinstansene har ingen synspunkter på, eller slutter seg til, Klima- og miljødepartementets forslag om å overføre fylkeskommunens myndighet knyttet til fastsettelse av utvidet jakttid for enkelte fremmede arter, jf. § 3 i forskrift om jakt- og fangsttider, og til å kunne forby fiske av arter i henhold til innlandsfiskeforskriften § 2, til større kommuner.

Norges Jeger- og fiskerforbund (NJFF) støtter forslagene til forskriftsendringer, men understreker betydningen av at kommunene har god dialog, utveksler kunnskapsgrunnlag og erfaringer, slik at forvaltningen av artene kan sees i en større sammenheng.

Norsk friluftsliv peker på at det er viktig å sikre at kommunene har riktig kompetanse for oppgavene de skal forvalte innenfor natur og friluftsliv.

25 av kommunene som har avgitt høringsuttalelse til høringsnotatet om nye oppgaver til større kommuner, har kommentert de foreslåtte endringene i vilt- og fiskforvaltningen. Om lag halvparten av disse kommunene har sluttet seg til forslaget til forskriftsendringer. Enkelte kommenterer imidlertid at de foreslåtte oppgavene ikke er spesielt viktige for kommunen, at oppgavene er regelstyrte og i liten grad vil bidra til effektivisering og økt lokaldemokrati. Tilsvarende begrunnelse gis av de kommunene som går imot forslaget om å overføre de angitte oppgavene til kommunen. Enkelte kommuner peker også på at oppgavene krever regionalt samarbeid og spesialistkompetanse.

To av fylkesmennene mener at fylkeskommunens myndighet til forby fiske, kan overføres til større kommuner. En av fylkesmennene viser til at jakt og bekjempelse av fremmede arter er et nasjonalt ansvar, og mener at fastsettelse av jakttider mv. på slike arter, ikke bør overføres til kommunene.

To av fylkeskommunene mener de angjeldende deler av vilt- og fiskforvaltningen ikke bør overføres til kommunene, fordi det vil bidra til ytterligere fragmentering av forvaltningen. De øvrige fylkeskommunene som har avgitt uttalelse, er enten positive til, eller kommenterer ikke, de foreslåtte endringene knyttet til vilt- og innlandsfiskforvaltning.

6.3.3 Klima- og miljødepartementets vurdering

Etter Klima- og miljødepartementets vurdering omfatter forslaget til endring av forskrift om jakt- og fangsttider, arter hvor det i liten grad er nødvendig å ta hensyn til regional utbredelse og harmonisert jaktuttak. Vedrørende den foreslåtte endringen i innlandsfiskeforskriften § 2, viser departementet til at kommunene allerede har ansvar for deler av fiskeforvaltningen, og det vil bidra til en mer effektiv forvaltning dersom kommunene også får ansvar for å vurdere hvorvidt det er behov for å forby fiske av arter det er tillatt å fiske på i henhold til denne forskriften. Departementet viser til at synspunktene som er framkommet i høringen også ble vurdert i departementets arbeid med høringsforslaget. Departementet foreslår ingen endringer i forslaget om å overføre de aktuelle delene av vilt- og innlandsfiskforvaltningen.

Endring av forskriftene vil følge vanlige saksbehandlingsprosedyrer for denne type saker. Forskrifter i tråd med høringsforslaget, vil bli fastsatt av henholdsvis Kongen i statsråd når det gjelder innlandsfiskeforskriften og Miljødirektoratet når det gjelder forskriften om jakt- og fangsttider. Departementet legger til grunn at forskriftene endres slik at de kan tre i kraft 1. januar 2020, når sammenslåingene i kommunereformen har trådt i kraft.

6.3.4 Økonomiske og administrative konsekvenser

Endringene i § 3 i forskrift om jakt- og fangsttider og i innlandsfiskeforskriften § 2 vil få svært begrensede økonomiske og administrative konsekvenser. Endringene vil medføre noe kostnader i overgangsfasen knyttet til selve overføring av oppgavene og til opplæring i kommunene. Saksbehandling knyttet til disse oppgavene har et beskjedent omfang. Det legges til grunn at overføring av oppgaver mellom forvaltningsnivåene i utgangspunktet skal følges av rammeoverføringer innenfor en samlet uendret utgiftsside på statsbudsjettet. Flytting av oppgaver mellom forvaltningsnivåene må følge det finansielle ansvarsprinsippet. Dette innebærer at overføring av oppgaver til kommunene skal følges av tilsvarende overføring av økonomiske ressurser. Økonomiske konsekvenser av endret oppgavefordeling håndteres i den ordinære budsjettprosessen. Klima- og miljødepartementet vil fram mot overføringstidspunktet vurdere nærmere hvordan kommunene skal kompenseres.

6.4 Forurensning (Klima- og miljødepartementet)

6.4.1 Høringsforslaget

Innenfor næringsmiddelindustrien blir tillatelser til utslipp fra grønnsaksvaskerier etter forurensningsloven behandlet av fylkesmannen. Fylkesmannen har også ansvaret for saker knyttet til støy fra motorsportbaner, skytebaner og vindmøller. Forurensninger fra grønnsaksvaskerier og støy fra de nevnte kildene gir primært lokale miljøvirkninger, og oppgavene er foreslått overført til kommunene. Stortinget har sluttet seg til at myndighet etter forurensningsloven § 11 når det gjelder grønnsaksvaskerier og til å behandle saker vedrørende støy fra motorsportbaner, skytebaner og vindmøller, kan overføres til kommunene, jf. Innst. 333 S (2014–2015). Det er foreslått en ny forskrift til forurensningsloven § 11 i tråd med dette.

6.4.2 Høringen

22 av kommunene som har avgitt høringsuttalelse til høringsnotatet om nye oppgaver til større kommuner, har kommentert forslaget til ny forskrift etter forurensningsloven. Rundt halvparten av disse slutter seg til forslaget. Det var også en del høringsinstanser som uttalte at de stilte seg bak forslagene i høringen, uten å særskilt kommentere forurensning. Kommunene som er negative til forslaget, peker på at oppgavene er regelstyrte og i liten grad vil bidra til effektivisering og økt lokaldemokrati, og at det vil være behov for spesialistkompetanse.

Vedrørende forslaget om å overføre myndighet til å regulere støy og støv fra motorsportbaner, støy fra sivile skytebaner og støy fra vindmølle til kommunene, peker enkelte kommuner på forholdet til plan- og bygningsloven, og at det er utarbeidet ny retningslinje til plan- og bygningsloven for behandling av støy i arealplanlegging.

Vedrørende myndigheten til å gi utslippstillatelser til grønnsaksvaskerier etter forurensningsloven § 11, viser Oslo kommune til at fylkesmannen har denne myndigheten for alle næringsmiddelbedrifter. Dersom kommunen skal overta myndigheten til å regulere forurensning fra grønnsakvaskerier, innebærer det at alle forurensningsaspekter vedrørende virksomheten må vurderes i tillatelsen. Dette gjelder forurensning som omfatter luftforurensning, vannforurensning, støy, avfallshåndtering m.m. Oslo kommune mener det vil være uheldig om dette totale forurensningsansvaret for kun én av flere typer næringsmiddelbedrifter skal overføres fra statlig til kommunal virksomhet. Det vil kunne føre til ulik forvaltningspraksis for virksomheter i samme bransje. Det vil også kunne medføre økte samlede kostnader i forhold til dagens ordning.

Fylkesmennene som kommenterer forslagene knyttet til endring av forurensningsforskriften, er i all hovedsak positive til forslaget. Fylkesmannen i Oppland påpeker imidlertid at det er uhensiktsmessig at kommunene overtar myndigheten for grønnsakvaskerier.

6.4.3 Klima- og miljødepartementets vurdering

Etter Klima- og miljødepartementets vurdering innebærer forslaget til en ny forskrift etter forurensningsloven at kommunene i tilknytning til støy får ansvar for oppgaver det er naturlig å vurdere i en lokal sammenheng. Departementet viser til at bygging av vindkraftanlegg som skal knyttes til høyspentanlegg er konsesjonspliktig etter energiloven, og omfattes også av plan- og bygningslovens krav om utarbeidelse av reguleringsplan for større byggearbeider, jf. plan- og bygningsloven § 23 nr. 1. Vindkraftanlegg på mer enn 10 MW omfattes videre av forskrift om konsekvensvurderinger. Norges vassdrag- og energidirektorat (NVE) er myndighet etter energiloven og etter forskrift om konsekvensutredninger, jf. § 2 tredje ledd. Myndighet til å vedta reguleringsplan etter plan- og bygningsloven er lagt til kommunen. For at eventuell regulering av støy fra vindmøller etter forurensningsloven skal være godt koordinert med regulering etter plan- og bygningsloven, er det hensiktsmessig at kommunen gis myndighet også etter forurensningsloven.

Den foreslåtte forskriften gir videre kommunen myndighet til å regulere støy og støv fra motorsportbaner etter forurensningsloven. Støy og støv fra motorsportbaner reguleres oftest gjennom bestemmelser til reguleringsplan. Det kan derfor være unødvendig for kommunen å konsesjonsbehandle motorsportbaner etter forurensningsloven i tillegg.

Forskriften gir også kommunen myndighet til å regulere støy fra skytebaner. Fylkesmannen vil imidlertid fortsatt være myndighet for å regulere spørsmål om metallforurensning etter forurensningsloven, mens Miljødirektoratet fortsatt skal ha myndighet til å regulere støy fra Forsvarets skytefelt. Disse områdene er ofte større saker, som krever spesiell kompetanse.

Ved etablering av nye baner er det praksis for å regulere disse etter plan- og bygningsloven. Der støy er tilfredsstillende regulert gjennom bestemmelser til reguleringsplanen, kan det være unødvendig for kommunen å konsesjonsbehandle banen med tanke på støy etter forurensningsloven i tillegg. Behandling etter forurensningsloven kan særlig være aktuelt for eksisterende skytebaner som ikke er tilfredsstillende regulert gjennom plan- og bygningsloven.

Når det gjelder forslaget om at kommunen får myndighet til å regulere forurensning fra grønnsaksvaskerier etter forurensningsloven § 11, viser departementet til at denne myndigheten omfatter virksomheter som vasker grønnsaker for pakking eller videresendelse til salg eller videreforedling. Myndigheten omfatter ikke virksomheter hvor vasking av grønnsaker inngår som en del av en annen virksomhet som fortsatt skal konsesjonsbehandles av fylkesmannen.

Oslo kommune og enkelte andre kommuner har pekt på at det er uheldig og lite effektivt at kommunene skal behandle grønnsaksvaskerier etter forurensningsloven § 11. Det begrunnes med at fylkesmannen behandler de samlede forurensningsvirkninger for flere andre typer næringsmiddelbedrifter og har kompetanse på dette området. Departementet har forståelse for disse synspunktene, og at det kan være mer effektiv ressursbruk at fylkesmannen fortsatt behandler all forurensning fra alle typer næringsmiddelbedrifter. Det anses lite effektivt at to ulike myndigheter regulerer grønnskavaskerier, avhengig av om dette er hovedaktivitet (kommunen), eller inngår som del av en annen virksomhet (fylkesmannen). Klima- og miljødepartementet har derfor kommet til at behandlingen av grønnsaksvaskerier likevel ikke overføres til kommunene.

Forskrifter i tråd med høringsforslaget om myndighet til kommunene etter forurensningsloven, med unntak av grønnsakvaskerier, vil bli fastsatt av departement på vanlig måte. Departementet legger til grunn at forskriftene endres slik at de kan tre i kraft fra 1. januar 2020, når sammenslåingene i kommunereformen har trådt i kraft.

6.4.4 Økonomiske og administrative konsekvenser

Overføring av myndighet til kommunene som nevnt ovenfor vil innebære begrenset ressursbruk i kommunene. Det legges til grunn at overføring av oppgaver mellom forvaltningsnivåene i utgangspunktet skal følges av rammeoverføringer innenfor en samlet uendret utgiftsside på statsbudsjettet. Flytting av oppgaver mellom forvaltningsnivåene må følge det finansielle ansvarsprinsippet. Dette innebærer at overføring av oppgaver til kommunene skal følges av tilsvarende overføring av økonomiske ressurser. Økonomiske konsekvenser av endret oppgavefordeling håndteres i den ordinære budsjettprosessen. Klima- og miljødepartementet vil fram mot overføringstidspunktet vurdere nærmere hvordan kommunene skal kompenseres.

6.5 Nærings- og miljøtiltak i skogbruket (Landbruks- og matdepartementet)

6.5.1 Høringsforslaget

Forslaget i høringsnotatet om nye oppgaver til større kommuner innebærer at ansvaret for forvaltningen av nærings- og miljøtiltak i skogbruket (NMSK), med tilskudd til skogsveger, taubane og hest og annet, i sin helhet kan overføres fra fylkesmannen til kommunene. NMSK-midlene blir finansiert over Landbrukets Utviklingsfond under jordbruksavtalen, og har en bevilgning på 173 mill. kroner i 2017. I tillegg har den delen av ordningen som gjelder veibygging en direkte finansiering over statsbudsjettet for øvrig, som utgjør 32 mill. kroner i 2017. Høringsforslaget er i tråd med Stortingets behandling av Meld. St. 14 (2014–2015), jf. Innst. 333 S (2014–2015). Det foreslås at fylkesmannen skal fordele rammer til hver kommune etter omfanget av tilskuddssøknader fra næringsaktører i den enkelte kommune, og at kommunene får ansvaret for søknadsbehandling og utbetaling av tilskudd. Kommunen får i tillegg ansvar for rapportering, kunngjøring, registrering og arkivering, samt håndtering av klagesaker.

6.5.2 Høringen

Av kommunene som har kommentert forslaget, er de fleste positive til å ta på seg oppgaven. Kommunene mener forslaget er en fornuftig tilpassing og rydding i dagens forvaltningsstruktur, at det vil gi bedre samordning av oppgaveløsningen på området og sette skogbruksområdet tydeligere på dagsorden i lokale folkevalgte organ. Ettersom kommunene allerede er skogmyndighet, mener noen kommuner oppgaveoverføringen ikke vil gi vesentlige endringer sammenholdt med dagens forvaltning. Kommunene som er negative til å ta på seg oppgaven, begrunner dette med at det kan virke lite hensiktsmessig å spre saksbehandlingskompetansen på alle kommunene, at kommunal forvaltning vil kunne medføre høy ressursbruk i forhold til størrelsen på midlene, og at mulighetene for en helhetlig forvaltning på området vil kunne svekkes. Enkelte kommuner mener oppgaven ikke er viktig eller relevant for egen kommune, mens andre mener at omfanget av kommunesammenslutninger er så lite at det ikke er grunnlag for oppgaveoverføringene.

Fylkesmannsembetene som har avgitt høringsuttalelser gir i stor grad uttrykk for at det ikke vil være hensiktsmessig å overføre ansvaret for NMSK-midlene til kommunene. Dette er begrunnet med hensynet til forutsigbarhet for næringen, behovet for enhetlig forvaltningspraksis, fagkompetanse, samordningsmuligheter og effektiv forvaltning av statlige midler. De viser til at kommunal forvaltning av midlene har vært prøvd tidligere (2004–2006), og at ansvaret ble ført tilbake til fylkesmannen i 2006, med begrunnelse i at det ville gi en mer effektiv og målrettet bruk av midlene og mer smidig gjennomføring av store prosjekter. Enkelte embeter peker også på at skogbruksansvarlige i kommunene og skogbruksnæringen selv, i flere omganger har uttrykt ønske om at dagens kommunale og statlige forvaltning av NMSK-midler i sin helhet bør samles hos fylkesmannen. Disse embetene mener at kommunene blir for små enheter i forhold til regionale skogbruksprosjekter, og at oppgaven utøves så sjelden at det ikke opparbeides nok fagkompetanse til en forsvarlig forvaltning på området. Samtidig påpeker noen embeter at større kommuner gir mulighet for bedre kapasitet og kompetanse, og at det er et potensial for større fleksibilitet i virkemiddelbruken ved samlet kommunal forvaltning av NMSK-midlene. Enkelte embeter mener også at store kommuner, eller et formalisert regionalt samarbeid mellom kommuner, kan avbøte utfordringene som var da disse midlene tidligere var en del av kommunal forvaltning, og at en mer desentralisert forvaltning vil kunne gi økt lokalt eierskap og engasjement i kommunen.

Når det gjelder forslag til forskriften, påpeker ett embete at statens styring av midlene bør være basert på konkrete søknader som kommunene har mottatt, og ikke på forventet aktivitet. Videre at det bør presiseres i forskrift at en større andel av driftstilskudd må forbeholdes driftstilskudd knyttet til taubaner, jf. styringssignaler gitt fra Landbruks- og matdepartementet og Landbruksdirektoratet.

Landbruksdirektoratet påpeker at utgangspunktet for overføring av nye oppgaver til kommunene var færre og større kommuner, og at det fremdeles vil være mange små kommuner med relativt svak landbruksfaglig kompetanse. I likhet med fylkesmennene, viser direktoratet til at forvaltningsansvaret for NMSK-midlene ble flyttet tilbake fra kommunene til fylkesmannen i 2006. Direktoratet mener at argumentene som lå til grunn for dette fortsatt gjelder og trolig er forsterket. Etter direktoratets syn vil en overføring medføre redusert måloppnåelse for ordningen og økt byråkrati.

6.5.3 Landbruks- og matdepartementets vurdering

Kommunene som har svart på høringen stiller seg i stor grad positive til å ta på seg oppgavene som er foreslått overført innen Landbruks- og matdepartementets ansvarsområde. Landbruks- og matdepartementet konstaterer at det fremdeles vil være en del små kommuner. Gjennomgangen av høringsinnspillene viser imidlertid at det ikke er framkommet nye vesentlige momenter, sammenholdt med den kunnskap som lå til grunn da Stortinget sluttet seg til oppgaveoverføring i 2014. Kommunene har lang erfaring i å ivareta rollen som landbruksmyndighet, og er vedtaksmyndighet for det meste av de økonomiske og juridiske virkemidlene på landbruksområdet. En overføring av ytterligere oppgaver innenfor landbruk vil, etter departementets vurdering, derfor kunne gi grunnlag for utvikling og styrking av det eksisterende kompetansemiljøet på området.

Når det gjelder innspill til forskriften om at statens styring av midlene bør være basert på konkrete søknader som kommunene mottar, er dette allerede ivaretatt i forslag til ny forskrift, jf. høringsnotatet. Der framgår det at fylkesmannen vil fordele rammer til hver kommune etter omfanget av tilskuddssøknader fra næringsaktører i den enkelte kommune. Vedrørende innspill på at det bør presiseres i forskrift at en større andel av driftstilskudd må forbeholdes driftstilskudd knyttet til taubaner, er departementets vurdering at det ikke vil være hensiktsmessig å forskriftsfeste dette.

Departementet foreslår ingen endringer i forslaget om å overføre ansvaret for forvaltningen av nærings- og miljøtiltak i skogbruket til kommunene.

Landbruks- og matdepartementet fastsetter forskrift om nærings- og miljøtiltak i skogbruket i en egen prosess innen 1. juli 2017. Ikrafttreden settes til 1. januar 2020, når sammenslåingene i kommunereformen har trådt i kraft.

6.5.4 Økonomiske og administrative konsekvenser

Overføring av ansvaret for tilskudd til veibygging og drift med taubane er beregnet til fem årsverk totalt. Landbruks- og matdepartementet vil fram mot overføringstidspunktet vurdere nærmere hvordan kommunene skal kompenseres. Det legges til grunn at overføring av oppgaver mellom forvaltningsnivåene i utgangspunktet skal følges av rammeoverføringer innenfor en samlet uendret utgiftsside på statsbudsjettet. Flytting av oppgaver mellom forvaltningsnivåene må følge det finansielle ansvarsprinsippet. Dette innebærer at overføring av oppgaver til kommunene skal følges av tilsvarende overføring av økonomiske ressurser. Økonomiske konsekvenser av endret oppgavefordeling håndteres i den ordinære budsjettprosessen.

6.6 Tilskudd til tiltak i beiteområder (Landbruks- og matdepartementet)

6.6.1 Høringsforslaget

Forslaget i høringsnotatet innebærer at ansvaret for forvaltningen av tilskudd til tiltak i beiteområder kan overføres til kommunene. Tilskuddet blir finansiert over jordbruksavtalen, og har en bevilgning på 10 mill. kroner i 2017. Forslaget er i tråd med Stortingets behandling av Meld. St. 14 (2014–2015), jf. Innst. 333 S (2014–2015). Det foreslås at Landbruksdirektoratet skal fordele avsatt ramme i jordbruksoppgjøret til fylkesmannen, som skal fordele videre til kommunene på grunnlag av innmeldte behov, mens kommunen skal fatte vedtak om tilskudd, kontrollerer, utbetaler og ev. gi dispensasjon.

6.6.2 Høringen

De fleste kommunene som har kommentert tilskudd til tiltak i beiteområder, er positive til å ta på seg oppgaven. Noen kommuner begrunner dette med at en overføring vil ha positiv effekt på målet om styrket kommunalt selvstyre og bedre tjenesteproduksjon. Enkelte av kommunene som er positive til å ta på seg oppgaven, mener imidlertid at midlene bør tildeles direkte til kommunene etter objektive kriterier, og at kommunene må utarbeide lokale retningslinjer for prioritering av søknader. Disse mener også at forslaget i liten grad legger til rette for utøvelse av lokalt, politisk skjønn ut over det som følger av dagens system, og at forslaget synes å gi mer omfattende arbeid og en dårligere samlet ressursutnyttelse, ved at behandlingen vil gå over flere runder enn tidligere. Kommunene som er negativt innstilt til forslaget, mener dagens ordning gir en kvalitetsmessig bedre og mer effektiv saksbehandling. Enkelte av kommunene mener de har kompetanse til å ta på seg oppgaven, men at oppgaven ikke er viktig eller relevant for egen kommune.

Fylkesmannsembetene som har avgitt høringsuttalelser er i stor grad kritiske til at kommunene skal overta ansvaret for denne oppgaven. De mener det vil gi en mindre målrettet og mer byråkratisk forvaltning enn dagens system, som følge av at det er lite midler som kan berøre flere kommuner som skal fordeles på tiltak i beiteområder. Fordelingen av den totale tilskuddspotten varierer betydelig mellom fylkene, hvorav to fylker ikke er berettiget midler. Enkelte mener at potten bør økes betraktelig hvis midlene skal fordeles på kommunene i tråd med forslaget. Flere viser til at tilskuddsordningen ble forvaltet av kommunene i perioden 2003–2006, men at den ble overført til fylkesmannen i 2010, ut fra et behov for å se forvaltningen av denne tilskuddsordningen i sammenheng med andre virkemidler som embetene forvalter innen miljøområdet. Om ordningen overføres til kommunene, forutsetter det etter fylkesmennenes vurdering betydelig færre og langt større kommuner enn dagens struktur, og at den landbruksfaglige kapasiteten og kompetansen i kommunene styrkes. En fordel som framheves med å flytte forvaltningen til kommunene, er at kommunen innehar god lokalkunnskap og har større nærhet til målgruppen. Enkelte mener også at kommunene har den nødvendige kompetansen for å håndtere tilskuddsordningen, men at det er behov for å etablere et fagsystem for den kommunale forvaltningen på området.

Flere embeter har kommentarer til forslag til forskriftsendring jf. ny § 6A om departementets kontroll, og at det her bør gis en åpning for at kontrolloppgaven kan delegeres til fylkesmannen. Det vises også til at det ikke er konsistens mellom ordlyden i ny forskrift og i høringsbrevet på dette punktet, da det i høringsbrevet framgår at fylkesmannen skal føre kontroll med kommunenes forvaltning.

Landbruksdirektoratet mener overføring av tilskuddsordningen til kommunene vil medføre redusert måloppnåelse og økt byråkrati for å sikre likebehandling av søknadene og korrekt forvaltning av tilskuddet. Det påpekes at en overføring av tilskuddsordningen til kommunene vil innebære at midlene spres på et høyt antall enheter, og at den enkelte kommune får en minimal ramme å forvalte. Videre at overordnet planlegging på tvers av kommunegrensene vanskeliggjøres, og at kommunen vil kunne oppleve utfordringer i spennet mellom nærhet til søker og utøvelse av det faglige og forvaltningsmessige skjønnet som er påkrevet i slike saker.

Direktoratet har merknader til flere av de foreslåtte forskriftsendringene, og mener jf. § 6 andre og tredje ledd at Landbruksdirektoratet og fylkesmannen bør ha adgang til å utføre kontroll både hos kommune og tilskuddsmottaker, og at dette bør framgå av forskrift. Videre påpeker direktoratet at ny § 6A andre ledd er dekket i eksisterende § 6, og er en unødvendig gjentakelse.

6.6.3 Landbruks- og matdepartementets vurdering

Kommunene som har svart på høringen stiller seg i stor grad positive til å ta på seg oppgavene som er foreslått overført innen Landbruks- og matdepartementets ansvarsområde. Landbruks- og matdepartementet konstaterer at det fremdeles vil være en del små kommuner. Gjennomgangen av høringsinnspillene viser imidlertid at det ikke er framkommet nye vesentlige momenter, sammenholdt med den kunnskap som lå til grunn da Stortinget sluttet seg til oppgaveoverføring i 2014. Kommunene har lang erfaring i å ivareta rollen som landbruksmyndighet, og er vedtaksmyndighet for det meste av de økonomiske og juridiske virkemidlene på landbruksområdet. En overføring av ytterligere oppgaver innen landbruk vil, etter departementets vurdering, derfor kunne gi grunnlag for utvikling og styrking av det eksisterende kompetansemiljøet på området.

Når det gjelder innspill til forskriften, vil det etter departementets vurdering være lite hensiktsmessig å basere tildeling av midler etter objektive kriterier, slik enkelte kommuner foreslår. Tilskudd til tiltak i beiteområder er søknadsbaserte midler og utgjør en begrenset sum årlig, der behovet vil variere mellom kommunene fra år til år. Enkelte fylkesmenn og Landbruksdirektoratet har påpekt at det i ny § 6A om Departementets kontroll, bør åpnes for delegering av kontrollansvaret til fylkesmannen, og at det ikke er konsistens mellom ordlyden i ny forskrift og i høringsbrevet på dette punktet. Mulighet for delegering av departementets kontrollansvar til underliggende virksomheter, det vil si Landbruksdirektoratet eller fylkesmannen, ligger allerede implisitt i § 6A, og departementet kan derfor ikke se at det er behov for å presisere dette ytterligere. Landbruksdirektoratet påpeker at § 6A andre ledd er en gjentagelse av § 6. Disse paragrafene ivaretar hhv. departementets og kommunens kontrollansvar, og er nødvendige presiseringer som bør framgå av forskrift. Departementet kan derfor heller ikke se at det er grunnlag for å ta hensyn til direktoratets innspill på dette punktet.

Departementet forslår ingen endringer i forslaget om å overføre ansvaret for tilskudd til tiltak i beiteområder til kommunene.

Landbruks- og matdepartementet fastsetter forskrift om tilskudd til tiltak i beiteområder i en egen prosess innen 1. juli 2017. Ikrafttreden settes til 1. januar 2020, når sammenslåingene i kommunereformen har trådt i kraft.

6.6.4 Økonomiske og administrative konsekvenser

Oppgaven som foreslås overført utgjør en liten stillingsandel per embete. De økonomiske og administrative kostnadene, inkludert behov for endringer i fagsystemer, vil være moderate. Landbruks- og matdepartementet vil fram mot overføringstidspunktet vurdere nærmere hvordan kommunene skal kompenseres. Det legges til grunn at overføring av oppgaver mellom forvaltningsnivåene i utgangspunktet skal følges av rammeoverføringer innenfor en samlet uendret utgiftsside på statsbudsjettet. Flytting av oppgaver mellom forvaltningsnivåene må følge det finansielle ansvarsprinsippet. Dette innebærer at overføring av oppgaver til kommunene skal følges av tilsvarende overføring av økonomiske ressurser. Økonomiske konsekvenser av endret oppgavefordeling håndteres i den ordinære budsjettprosessen.