8 Driveplikt

8.1 Innledning

I regjeringens politiske plattform uttaler regjeringen at den vil utrede praktiseringen og effekten av driveplikten etter jordloven § 8, og vurdere å oppheve den. En arbeidsgruppe oppnevnt av Landbruksdirektoratet har utredet problemstillinger knyttet til leiejord og driveplikt1. Departementet foreslår, blant annet på bakgrunn av rapporten, enkelte endringer i bestemmelsen om driveplikt i jordloven.

8.2 Gjeldende rett

8.2.1 Historikk

Lovbestemt bo- og driveplikt ble innført i 1974 i konsesjonsloven og odelsloven. Den lovbestemte bo- og driveplikten var knyttet til ervervssituasjonen. Når nær slekt overtok en jord- og skogbrukseiendom konsesjonsfritt, var konsesjonsfriheten etter konsesjonsloven betinget av han eller hun bosatte seg på eiendommen innen ett år og selv bodde på eiendommen og drev den i minst fem år. En odelsberettiget som overtok odelseiendom, hadde tilsvarende bo- og driveplikt etter odelsloven. Der eiendommen ble overtatt ved odelsløsning var bo- og driveplikten på 10 år. Da ny jordlov ble vedtatt i 1995, ble reglene om driveplikt endret slik at driveplikten også kunne oppfylles ved bortleie, med mindre jorda var overtatt ved odelsløsning. Dersom jordbruksarealet skulle leies bort, var det et krav om at leieavtalen måtte være på minst 10 år, at den var skriftlig, og at den måtte føre til en driftsmessig god løsning. Bakgrunnen for endringen var hensynet til å opprettholde rasjonelle driftsenheter, og få en bedre utnyttelse av driftsapparatet.

Reglene om driveplikt ble sist endret i 2009. Da ble reglene flyttet fra odelsloven og konsesjonsloven til jordloven, og det ble fastsatt at reglene gjelder for hele eiertiden, ikke bare for de første årene etter ervervet.

8.2.2 Driveplikt for eieren

Gjeldende regler om driveplikt er fastsatt i jordloven § 8. I forarbeidene til bestemmelsen er det lagt vekt på at den stadig økende verdensbefolkningen og klimakrisen svekker muligheten for å skaffe verdens befolkning nok mat og trygg mat. Det er vist til at denne utviklingen gjør det stadig viktigere at det produseres mat på areal som er egnet til slik produksjon. Videre er det vist til at en lovbestemt plikt til å drive jordbruksareal vil gi et tydelig signal til eieren om hvilket ansvar han eller hun har for å bruke arealet til matproduksjon på kort og lang sikt, jf. Ot.prp. nr. 44 (2008–2009), side 67. Bestemmelsens første ledd setter krav om at jordbruksareal skal drives. Som jordbruksareal regnes fulldyrka jord, overflatedyrka jord og innmarksbeite, se AR52. Driveplikten gjelder uavhengig av størrelsen på jordbruksarealet og måten eiendommen er blitt ervervet på. Driveplikten gjelder for hele eiertiden. For at driveplikten skal være oppfylt, må jorda bli holdt i en slik kulturtilstand at arealet kan nyttes til vanlig jordbruksdrift med mulighet for normal avling vurdert i lys av produksjonsegenskapene. Det stilles ikke krav til driftsform, men driften kan ikke være slik at produksjonsegenskapene forringes over tid.

Driveplikten retter seg mot eieren. Eieren kan oppfylle driveplikten ved å drive jordbruksarealet selv, eller leie det bort. Eieren må innen ett år etter overtakelse bestemme seg for om han eller hun vil «drive eigedomen sjølv, eller leige bort jordbruksarealet etter føresegnene i andre ledd» jf. jordloven § 8 første ledd. Fristen er begrunnet med at ny eier trenger tid til avklaring av hvordan driveplikten skal oppfylles. Eiere som velger å oppfylle driveplikten personlig må stå faktisk og økonomisk ansvarlig for driften. Dette innebærer ikke at eieren egenhendig må forestå driften. Eieren må være den som legger planer for driften og står ansvarlig for innkjøp av driftsmidler og salg av produkter.

8.2.3 Driveplikt oppfylt ved bortleie

Jordloven § 8 andre ledd fastsetter hvilke vilkår som må oppfylles for at driveplikten oppfylles ved bortleie. Dersom driveplikten skal oppfylles ved bortleie, sier § 8 andre ledd første punktum at arealet må være «leigd bort som tilleggsjord til annan landbrukseigedom.» Kravet om at jorda må leies bort som tilleggsjord til annen eiendom innebærer at det arealet som leies bort må brukes sammen med landbruksareal leieren enten eier selv eller leier, og som leietaker driver fra før. Leieren kan være en person eller et selskap.

Et vilkår for å oppfylle driveplikten ved bortleie er at leieavtalen er på minst 10 år av gangen uten anledning for eieren til å si den opp. I tillegg er det et krav om at avtalen må føre til driftsmessig gode løsninger og være skriftlig. Avtaler som fører til driftsmessig uheldige løsninger kan følges opp som brudd på driveplikten. Det er kommunen som tar stilling til hva som er en driftsmessig god løsning. Det blir da foretatt en konkret vurdering av forholdet mellom det bortleide jordbruksarealet og den eiendommen leietakeren driver fra før. I vurderingen inngår blant annet avstand, veistandard, trafikktetthet, osv.

Jordloven er ikke til hinder for at leietaker kan framleie arealet, noe som kan være aktuelt der leietaker driver produksjon som krever vekstskifte.

Når driveplikten blir oppfylt ved bortleie, skal kommunen ha melding om det, jf. forpaktningsloven § 1 tredje ledd.

Etter jordloven § 8 andre ledd siste punktum kan en leieavtale som er i strid med reglene om leieavtalene skal være på minst 10 år, eller som ikke er skriftlig eller ikke fører til driftsmessig gode løsninger, ikke gjøres gjeldende mellom partene eller overfor offentlige myndigheter.

Etter forpaktningsloven § 1 tredje ledd skal både eieren og leietakeren gi melding til kommunen når arealet som leieavtalen omfatter, er over fem dekar.

8.2.4 Fritak fra driveplikten

Etter jordloven § 8 a kan eieren søke om fritak fra driveplikten. Fritak er for eksempel aktuelt dersom det viser seg at det ikke er mulig å få leid bort jordbruksareal for så lang tid som 10 år.

8.2.5 Kontroll og sanksjoner

Etter jordloven § 19 skal kommunen og fylkesmannen føre tilsyn med at driveplikten blir oppfylt. Driveplikten oppfylles ikke dersom jordbruksareal ikke drives i tråd med kravene i jordloven § 8. Innholdet i tilsynsplikten avhenger av om eier driver selv eller leier ut jordbruksarealet.

Sanksjonsmidler ved brudd på driveplikten er hjemlet i § 8 tredje ledd og i § 20. Brudd på driveplikten må være vesentlig dersom sanksjonsmidler skal kunne brukes. Av forarbeidene framgår at det «for eksempel vil kunne tenkes at bruddet ikke kan karakteriseres som vesentlig dersom det gjelder en liten teig av ubetydelig produksjonsmessig verdi eller hvis arealet ikke kan drives lønnsomt verken av eieren selv eller som tilleggsjord», jf. Ot.prp. nr. 44 (2008–2009), side 71.

I følge § 8 tredje ledd kan eieren bli pålagt å leie bort jorda for en periode av inntil 10 år, eller at jorda skal tilplantes med skog eller tiltak av hensyn til kulturlandskapet. Dersom pålegget ikke blir fulgt, kan kommunen inngå avtale om bortleie av hele eller deler av eiendommen for inntil 10 år. I stedet for å inngå avtale om bortleie, kan fylkesmannen pålegge tvangsgebyr etter § 20.

8.2.6 Driveplikt og forholdet til arealplaner etter plan- og bygningsloven

Jordloven § 2 fastsetter at loven gjelder for hele landet. § 2 gjør imidlertid unntak for §§ 9 og 12 i områder som i reguleringsplan blant annet er lagt ut til annet formål enn landbruk eller hensynssone som med tilhørende bestemmelse fastlegger faresone, jf. plan- og bygningsloven § 12-16, eller i bindende arealdel av kommuneplan er lagt ut til bebyggelse og anlegg eller til LNRF-område der «grunnutnyttinga er i samsvar med føresegner om spreidd utbygging som krev at det ligg føre reguleringsplan før deling og utbygging kan skje». Jordloven § 2 gjør ikke unntak for lovens øvrige bestemmelser, herunder drivepliktbestemmelsene i § 8. Dette innebærer at driveplikten gjelder selv om jordbruksareal er lagt ut til andre formål i arealplan, dersom arealet ikke er tatt i bruk i tråd med arealplanen.

8.3 Statistikk

Tall fra SSB viser at det i 2015 fantes 112 463 leieforhold. Statistikken viser videre at andelen leiejord av det totale jordbruksarealet i drift var 44,4 prosent.

Flere undersøkelser viser at mange av leieavtalene ikke oppfyller de krav jordloven § 8 setter til innhold i leieavtalen. Landbruksundersøkelsen for 2014 fra SSB som benytter tall for 2013 viser at andel leid areal der det er inngått skriftlig kontrakt, utgjør 60 prosent, se figur 8.1. I tillegg viser undersøkelsen at for nær halvparten av dette arealet foreligger kontrakt som oppfyller krav om 10 års varighet. I vedlegg 6 til rapporten Leiejord – avgjørende for økt norsk matproduksjon er det referert en spørreundersøkelse der 65 prosent av kommunene oppgir at kravet til 10 års varighet oppleves som et hinder for å inngå skriftlige avtaler. En undersøkelse om jordleie i Vestfold fra 2014, viser at muntlige og kortsiktige skriftlige avtaler er utbredt i dagens jordleiemarked, jf. Prosjektrapport – Ny kunnskap om jordleie i Vestfold, Vestfold Bondelag 2014.

Kilde: Landbruksundersøkelsen 2014, SSB.

Når leieavtalene ikke oppfyller kravene etter jordloven § 8, skal det etter gjeldende regler søkes tidsavgrenset eller varig fritak fra driveplikt etter jordloven § 8 a. KOSTRA-tallene for 2015 viser at det i 2015 har vært behandlet 25 søknader om varig fritak fra driveplikt, hvorav 14 av dem er innvilget. Antallet søknader behandlet i 2015 er lavere enn i årene 2011–2014. KOSTRA-tallene viser videre at kommunene kun registrerte fem pålegg etter jordloven § 8 tredje ledd i løpet av 2015, og at disse gjaldt pålegg om bortleie.

8.4 Høringsforslaget

I høringsnotatet foreslo departementet flere endringer i jordloven § 8 som gjelder driveplikt for eiere av jordbruksareal.

I jordloven § 8 første ledd ble det foreslått en presisering som klargjør at driveplikten retter seg mot eieren, og at jordbruksareal skal drives av eieren i hele eiertiden.

Driveplikten kan etter jordloven § 8 andre ledd oppfylles ved at arealet blir leid bort som tilleggsjord til annen landbrukseiendom. Ved bortleie er det etter § 8 andre ledd et krav at leieavtalen skal være på minst 10 år, og at avtalen skal føre til driftsmessig gode løsninger. Departementet foreslo i høringsforslaget å oppheve disse kravene.

Departementet foreslo også å oppheve kravet om at jordbruksarealet, i tilfelle driveplikten skal oppfylles ved bortleie, skal være tilleggsjord til annen landbrukseiendom.

Kravet om at leieavtalen skal være skriftlig, ble foreslått opprettholdt.

Det ble også foreslått at jordloven skulle få en bestemmelse om at eieren har plikt til å sende kopi av leieavtalen til kommunen. Som følge av dette ble forpaktningslovens bestemmelse om melding til kommunen foreslått opphevet.

Departementet foreslo videre å oppheve departementets (kommunens) myndighet til å inngå avtale om bortleie av jord når pålegg om bortleie, tilplanting eller andre tiltak av hensyn til kulturlandskapet ikke etterkommes.

Videre ga departementet, i høringsnotatets kapittel 6.4 om behovet for lovendringer, uttrykk for at det ikke anses påkrevet med en lovendring som fastslår at driveplikten etter jordloven § 8 gjelder inntil regulerte områder er tatt i bruk til andre formål. Departementet ba om høringsinstansenes syn på dette.

8.5 Høringsinstansenes syn

8.5.1 Innledning

Totalt 189 høringsinstanser har uttalt seg om driveplikten. Det er bred oppslutning om at driveplikten bør videreføres. Mange høringsinstanser har gitt uttrykkelig støtte til å beholde driveplikten, og det er heller ikke registrert noen motstand mot at plikten føres videre.

Resultatet av høringen viser at 59 av høringsinstansene i hovedsak er positive til høringsforslagene, mens 125 av høringsinstansene i hovedsak er negative. De resterende høringsinstansene, er enten nøytrale eller både positive og negative til forslagene. I kapitlene 8.5.2 til 8.5.5 gjør departementet nærmere rede for innholdet i høringsuttalelsene.

Det er størst motstand mot forslaget om å oppheve jordlovens krav til at leieavtalens lengde skal være minst 10 år, og forslaget om å oppheve kravet til driftsmessig gode løsninger. Departementet har valgt ikke å videreføre disse to forslagene i proposisjonen. Departementets vurderinger i den forbindelse går fram av kapittel 8.6.1.

8.5.2 Generelle uttalelser til forslagene om endringer i drivepliktreglene

En del av høringsinstansene har bare uttalt seg om forslagene til endringer i driveplikten på generelt grunnlag uten å si noe om de enkelte forslagene. Disse uttalelsene går i både positiv og negativ retning.

De høringsinstansene som gir støtte til forslagene, mener det viktigste er at arealene blir drevet. I tillegg uttales det også at forslagene vil gjøre det enklere både for eiere, leiere og landbruksforvaltningen å forholde seg til reglene. Grong kommune uttaler at kommunen støtter departementets forslag om å forenkle reglene om driveplikt og at offentlig kontroll fokuserer på at areal drives. Kvænangen kommune er enig i at det er rom for å gjøre endringer i regelverket. Lierne kommune støtter også departementets forslag om å forenkle reglene om driveplikt og at offentlig kontroll fokuserer på at areal drives. I saksframlegget for kommunestyret i Sauherad blir det blant annet pekt på at:

«Telemark er mellom dei fylka i landet som har størst andel leigejord. I 2013 leigde 63 % av jordbruksføretaka jord, og 57 % av jordbruksarealet i drift var leigejord. Kommunen har ikkje ressursar til å følgje opp om all leigejord tilfredsstiller dei formelle krava til driveplikt i gjeldande regleverk. Forenkling av desse vilkåra synast difor fornuftig.»

Det er også en del høringsinstanser som ikke tar til stilling til forslagene. Enkelte høringsinstanser tar endringsforslagene til etterretning. Andre mener at høringsuttalelsene fra landbruksorganisasjonene bør tillegges vekt i dette spørsmålet.

I høringsnotatet ble det foreslått en presisering av jordloven § 8 første ledd første punktum slik at det blir tydeligere at driveplikten retter seg mot eier, og at den er varig. Presisering av ordlyden i § 8 ble også foreslått av arbeidsgruppa bak rapporten Leiejord – avgjørende for økt norsk matproduksjon3.

Flere av høringsinstansene støtter dette forslaget. Fylkesmannen i Nordland uttaler:

«Som hovedbegrunnelse for å innføre varig driveplikt på jordbruksarealer i 2009 var globale utfordringer knyttet matsikkerhet, klima og befolkningstilvekst som gjør at det stadig er viktigere å styrke virkemidler som bidrar til matproduksjon. Fylkesmannen i Nordland ber Landbruks- og matdepartementet utrede en mulig hjemmel for å pålegge eiere som ikke oppfyller driveplikten å selge sin eiendom.»

Fylkesmannen i Vestfold uttaler:

«Driveplikten som en varig plikt for eier av jordbruksareal er avgjørende for å holde jordbruksarealene i hevd, også hos de som ikke driver selv, men velger å leie bort sine dyrkede arealer.»

Fylkesmannen i Østfold uttaler:

«Vi har merket oss forslaget om å endre ordlyden i jordloven § 8 første pkt, ved å ta inn at jordbruksareal skal drives «av eigaren og dette gjeld for heile eigartida». Dette er ment som en lovfesting av gjeldende rett, og er derfor ikke nødvendig. Vi ser likevel at det kan være hensiktsmessig at formuleringen tas inn i lovteksten.»

Videre støttes forslaget av Liernekommune, Namsskogan kommune og Røyrvik kommune.

8.5.3 Uttalelser om driveplikt og forholdet til arealplaner etter plan- og bygningsloven

En del av høringsinstansene uttaler seg om driveplikt på jordbruksareareal som er lagt ut til annet enn landbruk i arealplaner. Høringsinstansene har synspunkter både for og imot en lovendring som presiserer at driveplikten gjelder i slike områder.

Landbruksdirektoratet mener det ikke er direkte påkrevet med en lovendring for å kunne fastslå at driveplikten etter jordloven § 8 gjelder inntil regulerte områder er tatt i bruk til andre formål, fordi dette i praksis er gjeldende rett i dag. Advokatforeningen er også enig i at det ikke er påkrevd med en lovendring. Advokatforeningen mener imidlertid at det med fordel kan presiseres i forarbeidene at driveplikten gjelder.

Heller ikke Fylkesmannen i Vestfold ser behov for lovendring. Fylkesmannen mener at det derimot kan være behov for en presisering overfor eierne av slik jord at driveplikten gjelder fram til området er tatt i bruk til andre formål. Fylkesmannen i Østfold gir uttrykk for det samme. Ringsaker kommune understreker at det kan gå lang tid fra regulert areal tas i bruk til annet formål, og at det er viktig at arealet utnyttes til jordbruksformål så lenge som mulig. Det samme sier Sigdal kommune.

Fylkesmannen i Nordland uttaler på den annen side at det er et klart behov for en presisering i loven.

8.5.4 Uttalelser om driveplikt oppfylt ved bortleie

8.5.4.1 Uttalelser til forslaget om å opprettholde kravet om skriftlig avtale

I høringsnotatet ble det foreslått å opprettholde kravet om at leieavtaler skal være skriftlige. De fleste høringsinstanser som har uttalt seg direkte til spørsmålet om skriftlighet eller ikke, støtter forslaget om at vilkåret om skriftlige avtaler blir videreført.

Troms fylkeskommune uttaler:

«Krav om at leiejordavtalene er skriftlige og at jordeier skal sende kommunen kopi av avtalen for å dokumentere at driveplikten oppfylles, er positivt. I dag er muntlige avtaler ikke uvanlig.»

Tolga kommune mener at krav til skriftlige leieavtaler av en viss varighet motvirker forfall av dyrka jord.

Mange høringsinstanser uttaler seg ikke direkte til spørsmålet, men slutter seg til skriftlighetskravet mer forutsetningsvis i sine uttalelser om andre spørsmål i høringen.

Enkelte høringsuttalelser mener at det ikke er behov for å opprettholde krav om skriftlighet. Fylkesmannen i Telemark uttaler:

«ser [heller] ingen grunn til å kreve skriftlig kontrakt i utgangspunktet. I tilfelle kommunen derimot ser at landbruksareal ikke drives, finner vi det formålstjenlig at kommunen kan kreve avtale/kontrakt.»

8.5.4.2 Uttalelser til forslaget om å oppheve vilkåret om at det leide jordbruksarealet skal være «tilleggsjord til annan landbrukseigedom«

Av de høringsinstansene som har uttalt seg til spørsmålet om å oppheve vilkåret om at det leide jordbruksarealet skal være tilleggsjord til annen landbrukseiendom, er det 80 som er negative, mens det er 37 høringsinstanser som er positive. 81 av de høringsinstansene som har uttalt seg om driveplikten, har ikke uttalt seg om dette forslaget. En del av høringsinstansene utdyper ikke standpunktet utover at dette vil åpne for at personer eller aksjeselskaper som ikke driver landbruk i dag, kan starte med jordbruk på leid areal.

Norsk Bonde- og Småbrukarlag støtter opphevelsen av kravet om at leiejord skal være tilleggsjord til annen landbrukseiendom og sier:

«Dette vil kunne åpne for at personer som ønsker å komme inn i jordbruket kan starte med å leie jord før en evt. blir eier av egen landbrukseiendom. Det må være en forutsetning at personer uten egen eiendom kan ha rett til å søke om produksjonstilskudd forutsatt at de er registrert i enhetsregisteret og ellers fyller kravene til vanlig jordbruksdrift.»

Gausdalkommune ser heller ingen betenkeligheter med å oppheve kravet. I rådmannens innstilling, som kommunestyret slutter seg til, uttales det:

«Kravet om at leieforholdet skal være som tilleggsareal er i utgangspunktet gunstig for å sikre adgangen til arealer for de som satser. Imidlertid kan det også være en måte å etablere seg i landbruket ved å kunne starte med leie av jord før en skal ta over en gard. Rådmannen mener derfor tilleggsarealkravet kan tas ut.»

Enkelte av de høringsinstanser som er skeptiske, peker på at forslaget vil åpne for at leieprisene øker fordi det vil bli «flere om beinet». De hevder at dette vil gjøre det enda vanskeligere for ungdom å skaffe seg en egen gård. Norges Bondelag viser til at dette ble konsekvensen ved avreguleringen i Sverige på 1990-tallet. Norges Bondelag uttaler:

«Ifølge LRF Konsult er det i dag slik at det er nærmest umulig for ungdom som vil inn i næringen å få kjøpt en landbrukseiendom, med mindre det allerede er en eiendom i familien.»

Flere høringsinstanser mener at forslaget legger til rette for en utvikling bort fra den selveiende bonden. Holkommune uttaler at forslaget vil gi usikkerhet for dem som leier tilleggsjord, og svekke driftsgrunnlaget for tradisjonelle leietakere. I saksframlegget til kommunens behandling uttales det blant annet at

«Mange gårdbrukere har basert drifta på leie av jord. Fjernes kravet om at leiejord skal være tilleggsjord til annen landbrukseiendom, kan dette medføre at de får problemer med å fortsette drifta dersom utleier i stedet ønsker å leie ut til annen type selvstendig drift (f.eks. hestehold).»

Norges Bondelag hevder at forslaget

«legger til rette for store driftsselskaper som utelukkende baserer seg på jordleie. Slik utvikling ser vi allerede i en rekke land, for eksempel Tyskland, Frankrike og Belgia, der et aksjeselskap leier mange eiendommer som drives med store maskiner. Selskapene har god betalingsevne grunnet små kapitalkostnader (fordi de ikke eier eiendom) og stordriftsfordeler, noe som gjør dem i stand til å sikre seg den beste leiejorden på bekostning av familiebrukene.»

Det er også enkelte som er skeptiske fordi det kan føre til at leiejord med samme leietaker blir liggende veldig spredt. Rådmannen i Hjelmeland kommune sier at

«Sett på spissen kan ein person som ønskjer å driva landbruksproduksjon leiga seg ein eigedom i Vormedalen, ein på Fister og ein i Årdal, utan at dette er i strid med regelverket.»

8.5.5 Uttalelser om forenkling av sanksjonsreglene

I høringsnotatet foreslo departementet å oppheve departementets (kommunens) myndighet til å inngå avtale om bortleie av jord på grunneiers vegne, når pålegg om bortleie, tilplanting eller andre tiltak ikke etterkommes. 109 høringsinstanser har kommentert dette spørsmålet. Av disse er 49 positive, og 60 negative til forslaget. Et stort flertall, 89 av de høringsinstansene som har avgitt uttalelse om driveplikten, har ikke kommentert spørsmålet. Flere høringsinstanser påpeker at kommunene i liten grad bruker den myndigheten den har, men de trekker ulike konklusjoner med hensyn til om det bør gjøres lovendring.

Fylkesmannen i Rogaland har ikke innvendinger mot at sanksjonsmuligheten for landbruksmyndighetene til å inngå avtale om bortleie av jord blir opphevet. Denne sanksjonsmuligheten er krevende og blir lite brukt av kommunene. Fylkesmannen viser til at man fortsatt har sanksjonsmuligheten med tvangsgebyr etter jordloven § 20 for å sikre at driveplikten blir oppfylt. Også Advokatforeningen viser til at dagens sanksjonsmuligheter mot brudd på driveplikten blir lite brukt, og ikke fungerer etter sin hensikt. Advokatforeningen uttaler:

«Erfaring tilsier at sanksjonen ikke benyttes, da det er en lang og krevende prosess for kommunene å finne leietakere og inngå leieavtaler for bortleie av jord. Advokatforeningen støtter derfor departementets forslag om å oppheve sanksjonsregelen i § 8 tredje ledd, slik at den aktuelle sanksjonsregelen blir tvangsgebyr etter jordlova § 20.»

Troms fylkeskommune mener også det er positivt at kommunenes mulighet til bortleie av jord faller bort i de tilfellene hvor driveplikt ikke oppfylles gjennom bortleie eller tilplanting. Fylkeskommunen mener det er få kommuner som har brukt virkemiddelet. Samtidig videreføres kommunenes mulighet for tvangsgebyr etter jordloven § 20 i slike tilfeller. Norges Bondelag mener at bortleie av jord mot en grunneiers vilje trolig er noe de fleste kommuner kvier seg for å gjøre. Adgangen til å ilegge tvangsmulkt synes også som et mer effektivt virkemiddel. Bondelaget mener derfor at forslaget er hensiktsmessig.

Fredrikstad kommune slutter seg også til departementets forslag. I Fredrikstad har det til nå ikke blitt brukt sanksjoner ved brudd på driveplikten, men muligheten for effektive sanksjoner fungerer som et ris bak speilet. Videre støtter Steinkjer kommune forslaget og uttaler:

«I og med at brudd på kravet om driveplikt kan føre til at den ansvarlige kan pålegges å betale tvangsgebyr (jordlovens § 20), ser heller ikke vi at det er nødvendig med flere virkemidler for å gjennomføre lovens formål. På dette punktet bifalles departementets forslag.»

En del av høringsinstansene uttrykker uenighet eller betenkeligheter til forslaget. Landbruksdirektoratet mener driveplikten er svært viktig for oppnåelsen av formålene med jordloven, og at det derfor er viktig med sanksjonsregler som effektivt sikrer at driveplikten oppfylles. Dersom regelen om at kommunen kan leie bort jorda fjernes, mener Landbruksdirektoratet det er behov for å utrede hvorvidt det bør innføres ytterligere sanksjonsregler i jordloven for å sikre oppfyllelse av driveplikten.

Fylkesmannen i Finnmark støtter ikke departementets forslag. Selv om undersøkelser viser at pålegget brukes i liten grad, mener Fylkesmannen at bestemmelsen har en preventiv effekt. Fylkesmannen mener kommunens sanksjonsmyndighet på området i stedet bør styrkes. Kommunen bør på lik linje med bopliktvilkår etter konsesjonsloven ha myndighet til å begjære tvangssalg av eiendommer når driveplikten ikke etterleves.

Fylkesmannen i Østfold uttaler:

«Vi har ikke kjennskap til hvor ofte denne bestemmelsen har blitt brukt. Vi har ingen holdepunkter for at praksis har sammenheng med hvordan regelverket er utformet, slik departementet antyder i høringsnotatet. Regelen som foreslås tatt bort, er et virkemiddel som er godt i samsvar med det nasjonale målet om å sikre og styrke matproduksjonen, noe som forutsetter at dyrka jord drives. Vi mener derfor det er uheldig å fjerne denne sanksjonsbestemmelsen.»

Ringerike kommune stiller seg tvilende til departementets forslag om å oppheve kommunens myndighet til å inngå avtale om bortleie av jord når pålegg om bortleie, tilplanting eller andre tiltak ikke etterkommes. Kommunen mener dette er et viktig virkemiddel for å ivareta driveplikten og bidra til at jord ikke blir stående lenge uten produksjon, og i verste fall gi dårligere jordkvalitet eller gro igjen. Østre Toten kommune mener muligheten for framleie av jord gjør at dagens ordning ikke oppleves som spesielt vanskelig eller byråkratisk. Det gir samtidig kommunen et verktøy til å få en dialog og resultat i de tilfeller driveplikten ikke opprettholdes. Et gebyr vil sannsynligvis ikke virke særlig avskrekkende for de som ikke interesserer seg for drift.

8.5.6 Uttalelser til bestemmelse om melding til kommunen om jordleie

Forpaktningsloven § 1 tredje ledd inneholder en bestemmelse som pålegger eier og leietaker en plikt til melde fra om leieforhold til kommunen. I høringsnotatet er bestemmelsen foreslått flyttet til jordloven, samtidig som regelen endres slik at plikten påligger eier som har driveplikt, og til å omfatte en plikt til å sende kopi av avtalen til kommunen. Forpaktningslovens bestemmelse er foreslått opphevet. Det er 57 høringsinstanser som uttaler seg om dette, og 43 av dem er positive til forslaget, mens 14 er negative. Enkelte av dem som er negative, gir uttrykk for at de ikke ønsker at det skal sendes inn skriftlig avtale til kommunen. De fleste, 98 av høringsinstansene som har uttalt seg om driveplikten, har ikke uttalt seg om dette forslaget.

Blant dem som uttaler seg uttrykkelig om spørsmålet er Fylkesmannen i Rogaland, som uttaler:

«Vi har vidare ikkje merknader til at regelen om plikt til å melde frå til kommunen om jordleige blir flytta frå forpaktingslova til jordlova. Vi er einige med departementet i at regelen eignar seg betre i jordlova sidan driveplikta er heimla i denne lova.»

Forslaget støttes også av Troms fylkeskommune som uttaler:

«Krav om at leiejordavtalene er skriftlige og at jordeier skal sende kommunen kopi av avtalen for å dokumentere at driveplikten oppfylles, er positivt. I dag er muntlige avtaler ikke uvanlig.»

Forslaget støttes også av flere kommuner.

Fylkesmannen i Telemark støtter ikke forslaget om at eieren får en plikt til å sende kopi av leieavtalen til kommunen. Det gjør heller ikke Arendal kommune, som bemerker at

«det vil gi økning av administrasjon, hvis alle eiere som ikke driver selv, skal ha plikt til å sende kopi av leieavtaler til kommunen. Landbruksforvaltningen holder i dag god oversikt over areal i drift gjennom søknader om produksjonstilskudd og gårdskart med flyfoto.»

Bamble kommune og Hol kommune er av samme oppfatning.

Norsk Bonde- og Småbrukarlag uttaler at man

«avviser opprettholdelse av krav om skriftlig leieavtale og plikt om å sende kopi av leieavtalen til kommunen».

8.6 Departementets vurderinger og forslag

8.6.1 Behovet for endring og hvilke tiltak som er relevante

I regjeringens politiske plattform ble det lagt til grunn at jordleieproblematikken og agronomien i norsk jordbruk skal gjennomgås med tanke på bedre avkastning på eksisterende areal. Regjeringen uttalte videre at en ville utrede praktiseringen og effekten av driveplikten og vurdere å oppheve den.

Som oppfølging av dette fikk Landbruksdirektoratet i 2014 i oppdrag av Landbruks- og matdepartementet å nedsette og lede en arbeidsgruppe som skulle vurdere problemstillinger knyttet til leiejord og driveplikt. Arbeidsgruppa avla sin rapport, Leiejord – avgjørende for økt norsk matproduksjon, i 2015.

I rapporten blir det pekt på at det er nær sammenheng mellom eiendomsstruktur, bruksstruktur, driveplikt og andelen leiejord. Arbeidsgruppa pekte også på at leiejord har vært en avgjørende faktor for å effektivisere matproduksjonen, og at leiejord har vært viktig for produksjon av råvarer i jordbruket. Leiejordsandelen er et uttrykk for de tilpasningene som jordbruksbedriftene har gjort på bakgrunn av endringer i landbruks- og matpolitikken, etterspørselen i markedet, sosiale faktorer og teknologisk utvikling. Det er ikke noen entydige funn i arbeidsgruppas arbeid som tyder på at det er store forskjeller i agronomi knyttet til eid og leid jord.

Arbeidsgruppa mente at driveplikten bør videreføres, særlig fordi driveplikten har en normativ effekt som bidrar til å opprettholde drift på jordbruksarealene. Driveplikten er viktig for å sikre ressursgrunnlaget for økt matproduksjon og for at ressursgrunnlaget for framtidige generasjoner blir ivaretatt. Driveplikten gjør også jordbruksareal tilgjengelig for jordbruksbedrifter som ønsker å opprettholde eller øke driftsgrunnlaget. Ut over de rettslige forpliktelser som følger av lovverket, danner driveplikten en sosial norm som forplikter eiere av landbrukseiendom til å sørge for drift på arealene, uten at eierne nødvendigvis selv står for driften. I rapporten Leiejord – avgjørende for økt norsk matproduksjon vises det også til at driveplikten er viktig for å opprettholde jordbruksarealene i plan- og omdisponeringssaker fordi jordbruksareal som blir drevet i realiteten får et sterkere vern enn jordbruksareal som ikke blir drevet. Det vises også til at driveplikten motvirker eiendomsspekulasjon gjennom brakklegging av god matjord. Driveplikten er derfor viktig i et jordvernperspektiv.

Arbeidsgruppa mente imidlertid at bestemmelsene om driveplikt bør forenkles og at det også bør gjøres enkelte andre endringer. Arbeidsgruppa foreslo blant annet at loven skal presisere at driveplikten er varig og knyttet til eieren av jordbruksarealet. Videre ble det foreslått at avtaler om leiejord fortsatt bør være skriftlige, men kravet til varighet på leieavtalene og kravet til driftsmessig gode løsninger foreslås tatt ut av loven. Manglende skriftlige avtaler bør, etter arbeidsgruppas forslag, følges opp overfor eieren som brudd på driveplikten.

I høringen var det bred enighet om at driveplikten bør videreføres. Det var imidlertid ulike syn på hvilke vilkår som skal stilles for at driveplikten anses oppfylt.

Departementet mener blant annet med støtte i arbeidsgruppas rapport og høringen at driveplikten fortsatt er viktig for å ta vare på landets jordressurser og for å sikre grunnlaget for økt matproduksjon. Etter departementets syn, bør det fortsatt være driveplikt på jordbruksareal. Departementet mener imidlertid at det er grunnlag for å gjøre enkelte endringer i bestemmelsen om driveplikt, jf. jordloven § 8.

I lovteksten som fulgte høringsnotatet foreslo departementet å presisere at driveplikten er rettet mot eieren, og at den gjelder i hele eiertiden. Ingen av høringsinstansene har hatt innvendinger mot dette. Departementet foreslår at det tas inn en presisering i bestemmelsen om at driveplikten gjelder i hele eiertiden. Slik departementet ser det, følger det imidlertid allerede av gjeldende lovtekst at det er eieren som har ansvar for å oppfylle driveplikten. Departementet ser derfor ikke behov for å presisere dette ytterligere.

Det foreslås videre at vilkåret om at leiejord må være tilleggsjord til annen eiendom oppheves. Videre foreslås forenkling i sanksjonsreglene ved manglende oppfyllelse av driveplikten, samt endringer i reglene om meldeplikt til kommunen. Forslaget i høringsnotatet om å oppheve kravet til leieavtalenes lengde, og å oppheve kravet om at avtalen skal gi driftsmessig gode løsninger, fremmes ikke. Begrunnelsen for departementets forslag til endringer går fram av kapitlene 8.6.2 til 8.6.5.

I tillegg foreslår departementet en endring i henvisningene i jordloven § 8 andre ledd siste punktum. Det er ikke nødvendig med en henvisning til fjerde punktum om at avtaler som fører til driftsmessig uheldige løsninger, og som dermed må anses som et brudd på driveplikten, ikke kan gjøres gjeldende mellom partene eller det offentlige. Bakgrunnen er at siste punktum også viser til tredje punktum som forutsetter at driveplikten bare kan oppfylles hvis leieavtalen fører til driftsmessig gode løsninger. Henvisningen til fjerde punktum gir ingen mening, og selv om det ikke har vært tatt opp i høringen, foreslås henvisningen sløyfet av lovtekniske hensyn.

Som det framgår av kapittel 2.4, og 8.5.1 er flertallet av de høringsinstansene som har uttalt seg om endringer i reglene om driveplikten, overveiende negative til enkelte av forslagene. Det er størst motstand mot å oppheve kravet om at leieavtalens lengde skal være minst 10 år, og forslaget om å oppheve kravet til driftsmessig god løsning.

Uttalelsene fra høringsinstansene synliggjør at det er behov for langsiktige leiekontrakter innen enkelte produksjoner, særlig innen produksjoner basert på grovfor. Uttalelsene viser også at kontraktene særlig har betydning for leietakers investeringsmuligheter. For dem som har basert investeringer og driftsomfang på leiejord, og som har innrettet seg med utgangspunkt i langsiktige avtaler, kan opphevelse av vilkåret om leieavtaler på 10 år svekke driftsgrunnlaget. Dette vil særlig gjøre seg gjeldende i områder med liten tilgang på leiejord. For dem som baserer driften på mye leid jord, kan kortsiktige leieavtaler gjøre det vanskelig å planlegge framtidig drift, og redusere mulighetene til å gjøre nødvendige investeringer i driften. Omfanget leiejord er i dag stort, og konsekvensene av å oppheve jordlovens krav til leieavtalens lengde vil dermed gjelde inntektsgrunnlaget for mange leietakere. Det er lagt til grunn i kapittel 3.1 som inneholder en mer generell omtale av behovet for endringer, at lovverket bør legge bedre til rette for en eiendoms- og bruksstruktur som kan bidra til kostnadseffektiv drift innen jordbruk og skogbruk. Regelendringer som kan svekke driftsgrunnlaget eller gjøre det mindre aktuelt å foreta investeringer som kan føre til rasjonell drift, er ikke forenlig med dette. Departementet foreslår derfor ingen endring i reglene på dette punktet.

Departementet foreslår heller ingen endring av vilkåret i jordloven om at leieavtalen skal gi en driftsmessig god løsning. Jordlovens formålsbestemmelse fastsetter at reglene i loven skal legge til rette for en tjenlig, variert bruksstruktur der det legges særlig vekt på blant annet driftsmessig gode løsninger. Det går fram av rapporten Leiejord – avgjørende for økt norsk matproduksjon kapitlene 4.6.6 til 4.6.10 at gjennomsnittlig kjøreavstand fra driftssenteret til jordbruksareal som drives har økt i løpet av de siste 15 årene. I 1999 var gjennomsnittlig kjøreavstand 3,2 km for hele landet. I 2013 var gjennomsnittlig kjøreavstand doblet. Mye kan tyde på at denne økningen har sammenheng med mer omfattende jordleie i dag enn for 15 år siden. Vilkåret for leieavtalene har følgelig, på samme måte som vilkåret om 10 års leieavtale, sammenheng med hva som er kostnadseffektiv drift, se omtalen i kapittel 3.1 i proposisjonen her. Departementet har også merket seg at Stortinget i begrunnelsen for sitt anmodningsvedtak nr. 489 om deling og konsesjon i tilknytning til erverv av tilleggsjord, har lagt vekt på at lovgivningen skal bidra til mer rasjonelle enheter i landbruket. Departementet anser det som en naturlig følge av disse forholdene at vilkåret om driftsmessig gode løsninger opprettholdes.

8.6.2 Driveplikt og forholdet til arealplaner etter plan- og bygningsloven

I Innst. 56 S (2015–2016) om nasjonal jordvernstrategi la Stortingets næringskomite til grunn at jordloven viker for arealplaner etter plan- og bygningsloven, og at dette er en svakhet ved jordloven. Komiteen mente at jordloven skal gjelde inntil jorda faktisk er omdisponert og derved ikke lenger kan brukes til jordbruksformål. Stortinget ba 8. desember 2015 i anmodningsvedtak nr. 141 bokstav g regjeringen fremme forslag i regelverket slik at jordloven gjelder for omdisponert dyrka mark inntil den dyrka marka faktisk er bygd ned.

Som nærmere beskrevet i kapittel 8.2.6 bestemmer jordloven § 2 at loven gjelder for hele landet, men at § 9 om omdisponering og § 12 om deling ikke gjelder for områder hvor det er vedtatt visse typer arealplaner etter plan- og bygningsloven. Jordloven § 2 gjør ikke tilsvarende unntak for drivepliktbestemmelsen i § 8. Dette innebærer at driveplikten gjelder selv om jordbruksareal er lagt ut til andre formål i arealplan, så lenge arealet fortsatt kan brukes til jordbruksformål, og ikke har blitt tatt i bruk i tråd med den aktuelle arealplanen.

Departementet kan ikke se at det rettslig sett er nødvendig med en lovendring for å kunne fastslå at driveplikten etter § 8 gjelder inntil regulerte områder er tatt i bruk til nye formål. I høringen ba departementet likevel om høringsinstansenes syn på om andre grunner tilsier at det er behov for en slik klargjøring.

De fleste av de høringsinstansene som har uttalt seg om spørsmålet, blant andre Landbruksdirektoratet og Advokatforeningen, legger til grunn at departementets syn på lovanvendelsen er riktig. Advokatforeningen mener imidlertid det med fordel kan presiseres i forarbeidene at driveplikten gjelder. Fylkesmennene i Vestfold og Østfold mener også at det kan være behov for en presisering overfor eierne av jordbruksareal om at driveplikten gjelder til området er tatt i bruk til andre formål.

Departementet mener at loven er klar, og foreslår derfor ingen endring av jordloven på dette punktet. Den presiseringen som høringsinstansene etterlyser, er gitt i og med departementets omtale og behandling i proposisjonen her, og kan også presiseres i senere rundskriv.

8.6.3 Driveplikt oppfylt ved bortleie

8.6.3.1 Vilkår om skriftlig avtale

Departementet foreslår at kravet om skriftlige leieavtaler blir videreført. Skriftlighet gir avtalepartene en oppfordring til å tenke gjennom viktige sider ved avtaleforholdet, for eksempel hvem som skal ha ansvar for vedlikehold av jorda, blant annet grøfting og drenering. Skriftlighet medvirker dermed til ryddighet mellom partene, noe som gjør at de senere kan unngå konflikter. Skriftlige avtaler gjør det dessuten enklere for kommunene å føre kontroll med driveplikten. Departementets forslag har også stor støtte i høringsuttalelsene, se kapittel 8.5.4.1.

8.6.3.2 Vilkår om at det leide jordbruksarealet skal være «tilleggsjord til annan landbrukseigedom«

Departementet foreslår å oppheve kravet om at jordbruksarealet, når driveplikten oppfylles ved bortleie, skal være tilleggsjord til annen landbrukseiendom.

Departementet mener at vilkåret er et unødig inngrep i avtalefriheten. Vilkåret kan også stenge for at nye aktører kommer inn i næringen. Dette kan skape problemer for personer som ønsker å starte opp med landbruk på leide arealer, for eksempel før de overtar slektsgården, noe også Norsk Bonde- og Småbrukarlag har påpekt i sin høringsuttalelse.

Vilkåret om at jordbruksarealet skal være tilleggsjord til annen landbrukseiendom, innebærer også at driveplikten ikke kan oppfylles ved forpaktning med mindre forpakteren eier eller leier en annen landbrukseiendom som skal drives sammen med den eiendommen forpaktningen gjelder. Departementet mener at også dette er en uheldig konsekvens av denne regelen.

Kapittel 8.5.4.2 inneholder en omtale av høringsinstansenes syn på forslaget om å oppheve vilkåret. Departementet har merket seg at flere høringsinstanser som er negative til forslaget, påpeker at forslaget kan åpne for at leieprisene vil øke fordi det vil bli «flere om beinet». Departementet vil ikke utelukke at forslaget vil kunne øke etterspørselen etter leiejord i enkelte områder og for enkelte typer arealer, og at dette i enkelte tilfelle kan føre til økte priser. For den aktive næringsutøveren er det likevel først og fremst økonomien i den avkastningen man kan få av et areal som vil danne grunnlag for leieprisen. Det forhold at flere vil etterspørre leiejord i enkelte områder kan derved ikke antas å påvirke de generelle leieprisene i nevneverdig grad. Departementet ser det som lite sannsynlig at en person eller et foretak uten eget driftsapparat vil se på leie som så lønnsomt at prisen bys opp. Departementet vurderer etter dette situasjonen annerledes enn Norges Bondelag og de høringsinstansene som mener leieprisene vil øke som følge av at vilkåret oppheves.

Det går fram av kapittel 8.5.4.2 at noen høringsinstanser mener at forslaget legger til rette for en utvikling bort fra den selveiende bonden. Departementet deler ikke denne oppfatningen. Det er flere grunner til det. Andel leiejord er allerede ganske høyt i dag. Andelen leiejord vil neppe øke som følge av at vilkåret om å leie bort som tilleggsjord blir opphevet. Det må tilføyes at alternativet til bortleie ikke alltid er at arealet blir drevet av eieren, men at arealet går helt ut av drift. Rapporten Leiejord – avgjørende for økt norsk matproduksjon viser at nettopp tilgang til leiejord sikrer at jordbruksareal blir drevet.

Norges Bondelag mener at forslaget «legger til rette for store driftsselskaper som utelukkende baserer seg på jordleie» og viser til utviklingen i Tyskland, Frankrike og Belgia der et aksjeselskap leier mange eiendommer som drives med store maskiner. Departementet vil peke på at forholdene i Norge er annerledes enn i de landene som er brukt som eksempler. Blant annet har Norge en bruksstruktur og topografi som ikke gjør det påregnelig at jordbruksareal vil bli drevet i store enheter. Departementet ser det heller ikke som påregnelig at slike selskaper vil se det som interessant å drive jordbruksareal i stor målestokk basert på 10-årige kontrakter. Selv om det er mulig å inngå mer langvarige kontrakter, vil dette medføre krav om delingstillatelse og konsesjon. Slik drift kan for øvrig også foregå i dag ved oppkjøp av en mindre landbrukseiendom der selskapet innenfor reglene om driveplikt etter hvert kan legge til leiejord i det omfang markedet tillater. Så langt har ikke dette vært utviklingen.

De som leier jord i dag, er bønder som ønsker å drive landbruk. Departementet mener at dette i de fleste tilfelle vil være tilfelle selv om vilkåret om å leie bort som tilleggsjord blir opphevet. Forslaget åpner imidlertid også for at nye brukere lettere kan komme inn i næringen og slik kunne bidra med både kapital og nytenking som stimulerer til økt norsk produksjon der det finnes et marked. Departementet vil i den forbindelse også peke på at det ikke lenger er krav om at landbruksarealet man søker produksjonstilskudd for, må være tilknyttet driftsbygninger. Dette innebærer at landbruksproduksjonen som skjer utelukkende på leid areal også kan få produksjonsstøtte.

Hjelmeland kommune har i sin uttalelse anført at forslaget om å oppheve vilkåret kan føre til at leietaker nå kan leie arealer som ligger spredt, se kapittel 8.5.4.2. Departementet vil i den forbindelse peke på at det allerede i dag er nokså vanlig at bønder leier tilleggsarealer som ligger forholdsvis langt fra egen eiendom, og at arealene ligger spredt. Forslaget om opphevelse av kravet om at leiejord må være tilleggsjord til annen landbrukseiendom, endrer ikke dette. Departementet mener dessuten at det ikke er påregnelig at mange leietakere som er aktive i næringen inngår leieavtaler på arealer som ligger så spredt at driften av den grunn ikke vil bli lønnsom.

Departementet kan ikke se at det er kommet noen avgjørende innvendinger som tilsier at forslaget ikke fremmes. Å legge til rette for at nye aktører med nye ideer får bedre mulighet til å etablere seg, kan føre til økt innovasjon og verdiskaping i landbruksnæringen.

8.6.4 Forenkling av sanksjonsreglene

I høringsnotatet foreslo departementet å fjerne regelen om at landbruksmyndighetene skal kunne inngå avtale om bortleie av jord hvis pålegg om bortleie eller tilplanting eller andre tiltak av hensyn til kulturlandskapet ikke etterkommes.

Departementet viste i høringen til undersøkelser som er referert i rapporten Leiejord – avgjørende for økt norsk matproduksjon. Undersøkelsene viser at kommunene i relativt liten grad aktivt følger opp driveplikten. Dette kan ha sammenheng med flere forhold, for eksempel at de virkemidlene en har tilgjengelig når det gjelder brudd på reglene, er for kompliserte.

Departementet viste i høringsnotatet også til at arbeidsgruppa bak rapporten om driveplikt og leiejord i sitt forslag til lovtekst har foreslått å ta bort regelen om at landbruksmyndighetene kan inngå avtale om bortleie av jord når pålegg om bortleie eller tilplanting eller andre tiltak av hensyn til kulturlandskapet ikke etterkommes.

I høringen kom det både positive og negative uttalelser til forslaget. Flere instanser påpeker at denne sanksjonsmuligheten er krevende, blir lite brukt av kommunene og ikke fungerer etter sin hensikt. Andre høringsinstanser mente at regelen bør beholdes, se kapittel 8.5.5.

Departementet foreslår som i høringsnotatet, å fjerne regelen om at landbruksmyndighetene skal kunne inngå avtale om bortleie av jord når pålegg om bortleie eller tilplanting, eller andre tiltak av hensyn til kulturlandskapet ikke etterkommes. Hjemmelen for å inngå avtaler ved tvang har ikke blitt mye brukt, se kapittel 8.3. Det er dessuten krevende for kommunen å nå fram med et slikt virkemiddel. Bestemmelsen kan bare brukes når det er på det rene at eier ikke vil rette seg etter pålegg fra kommunen. Kommunen kan da varsle eieren om at det vil bli tatt skritt for å inngå leieavtale på hans eller hennes vegne. Deretter skal kommunen finne en egnet leietaker. Denne prosessen tar lang tid og kan føre til at kommunen ikke rekker å komme i mål med en leieavtale før vekstsesongen er over.

Med departementets forslag til løsning vil tvangsgebyr etter jordloven § 20 bli den aktuelle sanksjonsregelen overfor eieren ved brudd på pålegg om bortleie, tilplanting eller tiltak av hensyn til kulturlandskapet. Departementet ser på dette som en forenkling for kommunene, samtidig som det legger grunnlaget for mer effektiv oppfølging av driveplikten.

8.6.5 Melding til kommunen om jordleie

Gjeldende § 1 tredje ledd i forpaktningsloven pålegger eier og leier en plikt til å melde fra til kommunen om rene jordleieavtaler som ikke er forpaktning dersom avtalen gjelder et areal på mer enn fem dekar.

I høringsnotatet ble det foreslått å endre bestemmelsen og flytte den til jordloven. Forslaget innebar at regelen ble rettet kun mot eieren og utvidet til også å gjelde plikt til å sende kopi av leieavtalen til kommunen. De fleste høringsinstansene som har uttalt seg om dette spørsmålet, er positive til forslaget, se kapittel 8.5.6. Enkelte av høringsinstansene mener imidlertid det vil innebære økt administrasjon for kommunene dersom alle eiere som ikke driver selv skal ha plikt til å sende leieavtaler til kommunen. Departementet vil i den forbindelse bemerke at forpaktningsloven, som nevnt, allerede i dag inneholder plikt til å orientere kommunen om leieavtaler. Det burde ikke føre til særlig mer administrasjon i kommunen at det blir en plikt for eieren til å sende inn selve avtalen.

Departementet har merket seg at høringsinstansene jevnt over er positive til forslaget i høringsnotatet.

En regel om å melde fra til kommunen om jordleie egner seg etter departementets mening, bedre i jordloven enn i forpaktningsloven ettersom driveplikten er hjemlet der. Departementet foreslår derfor at regelen tas inn i jordloven, og at den utvides til å omfatte en plikt til å sende inn kopi av leieavtalen til kommunen. Siden det er eieren som har driveplikt etter jordloven, foreslår departementet at regelen i jordloven skal rette seg mot eieren, og ikke leieren. Hvis eieren ikke oppfyller meldeplikten, kan det etter jordloven § 20 fastsettes et tvangsgebyr for å få ham eller henne til å sende kopi av avtalen til kommunen. Det blir da knyttet ulike sanksjoner til brudd på reglene i jordloven § 8 andre ledd. Departementet mener at tvangsgebyr er en tilstrekkelig sanksjon ved manglende innsending. Det er ikke nødvendig med en slik sanksjon som følger andre ledds siste punktum, som innebærer at innholdsmessige mangler ved leieavtalene gjør leieavtalen ugyldig mellom partene.

8.6.6 Overgangsspørsmål

Som det går fram av høringsnotatet, skal avtaler som er til godkjenning hos kommunen etter ikrafttredelsen av nye regler, vurderes etter de nye reglene. Dette betyr at kommunen ikke kan rette sanksjoner mot tidligere brudd på driveplikten dersom forholdet etter ikrafttredelsen er innenfor de nye bestemmelsene. Dersom avtalen er inngått mellom partene og må anses som bindende etter alminnelige avtalerettslige regler, vil avtalen fortsatt gjelde inntil partene eventuelt endrer den innenfor de nye rammene for driveplikt.