2 Gjeldende rett

Ved krigsutbruddet i 1940 fantes det ingen alminnelig pensjonsordning for krigsskadde eller etterlatte etter falne. Den 9. desember 1941 vedtok daværende Sosialdepartementet to forordninger, én om krigspensjonering for militærpersoner og én for sivilpersoner. De gjeldende hovedlovene om krigspensjonering er dels bygget på og dels en videreføring av disse forordningene.

Hovedlovene er lov om krigspensjonering for militærpersoner 13. desember 1946 (militærloven), som omfatter militærpersoner som tjenestegjorde under andre verdenskrig, og lov om krigspensjonering for hjemmestyrkepersonell og sivilpersoner 13. desember 1946 (sivilloven), som gjelder sivilpersoner som ble påført skade ved krigsulykke i Norge, på norske skip eller i fiendtlig politisk fangenskap. Stortinget har i etterkant vedtatt utvidelser av ordningene som blant annet er av særlig betydning for krigsseilerne. I 1951 ble det vedtatt en bestemmelse som gir sjøfolk rett til krigspensjon i tilfeller skaden ikke skyldes krigsulykke, men langvarige påkjenninger. Videre ble det i 1968 vedtatt regler som lemper på kravet til årsakssammenheng mellom krigsdeltakelsen og uførheten, blant annet for personer som i tidsrommet 8. april 1940 til 2. september 1945 tjenestegjorde i krigsfarvann.

Krigspensjonsordningen var opprinnelig innrettet slik at mange krigsseilere som ikke var fysisk skadd, men som hadde store helseutfordringer knyttet til langvarige påkjenninger som følge av innsatsen de ble påkrevd å gjøre for et Norge i krig, ikke ble tilstrekkelig ivaretatt. Lovendringene i 1951 og 1968 var derfor viktige for de mange krigsseilerne som var blitt uføre etter krigens slutt.

Krigspensjoneringsordningens sentrale ytelser er invalidepensjon, enkepensjon og barnepensjon, se militærloven §§ 3 a, 13 og 15 og sivilloven §§ 8, 17 og 19. I tillegg ytes stønad til blant annet medisinsk behandling.

Folketrygdloven kapittel 5 har regler om stønad ved helsetjenester. Folketrygdloven kapittel 5 håndheves av Helsedirektoratets ytre etat (HELFO), med Helse- og omsorgsdepartementet som ansvarlig fagdepartement. Stønadskapitlet suppleres av avtaler med andre land, herunder EØS-avtalen. Krigspensjoneringsordningen har en videre dekningsadgang enn etter folketrygdloven kapittel 5. I henhold til militærloven § 3 og sivilloven § 5 kan krigspensjonister få dekket nødvendige utgifter til medisinsk behandling på grunn av krigsskaden, for eksempel utgifter til legehjelp, medisiner, kur og pleie, i tilfelle på sykehus eller annen kuranstalt, tannbehandling, fysikalsk behandling, kiropraktorbehandling, hjemmesykepleie, kuropphold og rekonvalesensopphold, samt nødvendige utgifter til transport i forbindelse med behandlingen.

Lovene hjemler ikke refusjon av utgifter til varig innleggelse i institusjoner som for eksempel syke- eller aldershjem. Men Arbeids- og velferdsetaten dekker utgifter til medisinsk behandling på syke- eller aldershjem, hvis det dokumenteres hva behandlingen går ut på og hva den koster.

Krigspensjonister som er medlemmer i folketrygden og blir varig innlagt i institusjon, får redusert folketrygdpensjonen og krigspensjonen gjennom vederlagstrekk til kommunen. Norske myndigheter gjør ikke tilsvarende trekk i pensjon ved varig institusjonsopphold i tilfeller der krigspensjonisten ikke er omfattet av det norske trygdesystemet.

Militærloven § 3 og sivilloven § 6 har nærmere regler om ytelser under opphold i institusjon og endring av ytelsene. Sivilloven § 6 nr. 4 har følgende ordlyd:

«Får den skadede fri kur og pleie i institusjon under statlig ansvar, eller i anstalt under kriminalomsorgen, ytes stønad med uforandret beløp til og med den tredje kalendermåneden etter den måneden forpleiningen tok til. Dersom innlegging er for skade eller sykdom som går inn under loven her, ytes full invalidepensjon med eventuelle forsørgingstillegg.

Ved forpleining ut over nevnte tidsrom skal det til enslig person utbetales så stor del av nevnte ytelse at denne sammen med eventuelle andre pensjons- og trygdeytelser, svarer til 37 prosent av den fulle invalidepensjon, dog ikke mer enn nevnt i første ledd.

For den som forsørger ektefelle og barn, skal slik stønad ut over nevnte tidsrom svare til en fjerdedel av folketrygdens grunnbeløp tillagt familiestønad etter reglene i §§ 17 og 19, dog ikke mer enn nevnt i første ledd.

Bestemmelsene i første og andre ledd gjelder ikke for opphold i somatiske sykehusavdelinger.

Kongen kan gi nærmere regler om ytelser under fri kur og pleie etter denne lov.

Bestemmelsen i nr. 1 annet ledd gjelder på tilsvarende måte.

Bestemmelsen etter annet ledd om full minsteytelse på 37 prosent skal også gjelde ved innleggelse i sykehjem m.v.»

En bestemmelse med tilsvarende innhold fins i militærloven § 3 nr. 4.

Reglene slår fast at ved innleggelse i helseinstitusjon skal krigspensjonen reduseres etter en friperiode. Redusert pensjon etter samordning skal utgjøre 37 prosent av full pensjon, før samordning med andre trygde- og pensjonsytelser. Dersom krigspensjonisten forsørger ektefelle og/eller barn, skal krigspensjonen før samordning likevel minst utgjøre full krigsenkepensjon og eventuell barnepensjon, tillagt 0,25 G.

Veletablert praksis ved krav om dekning av utgifter til medisinsk behandling i utlandet innebærer at det gjøres unntak med tilsvarende dekning som her i landet. Således er det ikke et lovbestemt krav på full refusjon, og av likhetshensyn synes det rimelig at utgiftene er begrenset til de offentlige takstene i Norge, slik som for krigspensjonister bosatt her. Det tilføyes at verken krigspensjon eller andre ytelser en krigspensjonist bosatt i utlandet har krav på under krigspensjoneringsordningene, indekseres ut ifra levekostnadene i landet vedkommende har valgt å flytte til.

Militærloven § 23 og sivilloven § 31 har bestemmelser som tilsier at retten til ytelser fra krigspensjonsordningene faller bort hvis krigspensjonisten tar bopel i utlandet, men at Arbeids- og velferdsetaten i sin praksis kan gjøre unntak fra reglene når det finnes rimelig.