4 Utviklingen i reindriften

Dette kapitlet belyser utviklingen i reindriften i forhold til de mål og retningslinjer Stortinget har fastsatt. For reindriftsutøverne som selvstendige næringsdrivende er det mange forhold, også utenom reindriftsavtalen, som påvirker inntektene og den løpende tilpasningen det enkelte år. Årlig kalvetilgang, totale tap og slaktevekter varierer markant mellom reinbeiteområdene i Norge. Dette er forskjeller som har vært gjeldende over tid, og skyldes blant annet ulike driftsbetingelser mellom områder og ulik driftstilpasning til disse regionale betingelsene. Utvikling i årlig kalvetilgang, tap og slaktevekter er viktige indikatorer for å vurdere økologisk og økonomisk bærekraft i reindriftsnæringen. Tilsvarende vil antall personer i næringen virke inn på hvor mange som kan ha reindrift som hovedvirksomhet, og på målet om kulturell bærekraft.

4.1 Sysselsetting

Det totale antallet siidaandeler er i dag noe i underkant av 550, og med vel 3100 personer tilknyttet disse. De tilsvarende tallene for 1992 var om lag 700 og 2700 personer. Det har vært en reduksjon i antallet siidaandeler. Samtidig er antallet reineiere langt flere nå enn for drøyt 20 år siden. Flere reineiere i en siidaandel innebærer at inntektene i siidaandelen må fordeles på flere.

I forbindelse med reintallsreduksjonen er det fra næringens side blitt hevdet at mange må slutte med reindrift, og finne seg annet arbeid. Foreløpig ser det ikke slik ut. Tvert imot, det er fortsatt en økning i antall personer i næringen. Her kan det vises til at Totalregnskapets oversikt over gjennomsnittlig antall personer per siidaandel i samisk reindrift har økt fra 4,1 personer i 1960 til 5,8 personer i 2017. Fra 1990 har antall personer per siidaandel økt jevnt i stort sett alle områdene. Finnmark har gjennom hele perioden hatt gjennomsnittlig flest personer per enhet.

Økningen av antall personer tilknyttet reindriftsnæringen setter reindriftsnæringen i en spesiell situasjon, også sammenlignet med andre primærnæringer. Dette viser at reindriften samlet sett ikke har et rekrutteringsproblem, men at mange distrikt heller opplever et press fra personer som ønsker å starte opp med reindrift. Selv under reduksjonsperioden har antall personer i reindriftsnæringen økt.

4.2 Reintallsutvikling

For å utnytte produksjonspotensialet i reindriften, må reinflokkenes størrelse tilpasses tilgjengelig beiteareal. Det er stor variasjon mellom reinbeiteområdene hvordan reinflokkenes størrelse er tilpasset beitegrunnlaget. Det er også stor variasjon i klimaets påvirkning på driftsforholdene mellom områdene. Mens Nord-Trøndelag, Nordland og Troms reinbeiteområde har klimatisk utfordrende driftsforhold, har reinbeiteområdene Finnmark, Sør-Trøndelag/Hedmark og tamreinlagene hovedsakelig gunstig klima for å drive reindrift.

Mens det høye reintallet i forhold til beitegrunnlaget i store deler av Finnmark over mange år har vært en utfordring for å oppnå god produksjon, er det særlig vinterklima- og/eller rovviltrelaterte tapsårsaker som har vært begrensende for produksjonen i Troms, Nordland, Nord-Trøndelag og Sør-Trøndelag reinbeiteområder. Tamreinlagene har over tid hatt en god og stabil produksjon.

Reindriftsloven av 2007 skal gi grunnlag for en hensiktsmessig indre organisering og forvaltning av reindriften. Videre skal reindriftsnæringen etter loven, gjennom internt selvstyre, selv spille en aktiv rolle og ha ansvaret for at reindriften er bærekraftig. Et sentralt verktøy i den forbindelse er bruksreglene. Det har vært en omfattende prosess knyttet til arbeidet med å få godkjent bruksregler og å få reintallet på fastsatt nivå. Først ved utgangen av 2011 hadde samtlige av sommer- og helårsdistriktene fått godkjent sine bruksregler.

Dersom faktisk reintall overstiger reintallet som er fastsatt i bruksreglene, skal det overskytende antall rein reduseres. Fremgangsmåten følger av reindriftsloven § 60 tredje ledd. Primært skal siidaen selv utarbeide en reduksjonsplan som fordeler reduksjonen internt i siidaen/distriktet. Dersom siidaen ikke utarbeider en slik plan, skal hver siidaandel redusere det overskytende reintallet forholdsmessig innen en frist fastsatt av Reindriftsstyret.

Innrapporterte tall per 1. april 2018 viser at reintallet i Øst-Finnmark er under det fastsatte. For Vest-Finnmark sitt vedkommende er reintallet om lag 500 rein over det fastsatte. Det innebærer at innrapportert reintall i Finnmark totalt sett er under fastsatt nivå.

Det har kommet tilbakemeldinger om at enkelte siidaandeler på ny øker sitt reintall. Disse følges opp av Fylkesmannen i samhandling med Landbruksdirektoratet med bruk av den muligheten som ble etablert gjennom den siste endringen av reindriftsloven. Denne endringen gir Fylkesmannen mulighet for å fastsette øvre reintall per siidaandel i de siidaer hvor reintallet øker utover det fastsatte. Videre er ressurser til gjennomføring av kontrolltiltak, herunder tellinger av rein, prioritert. Distrikt i Finnmark har frem til nå blitt prioritert, men fremover legges det opp til at også distrikt i reinbeiteområder sørover blir telt.

Kilde: Landbruksdirektoratet.

4.3 Slakting

I henhold til innrapporterte tall er det slaktet om lag 58 600 rein i kalenderåret 2017 ved de registrerte slakteriene, herunder om lag 52 300 rein høsten 2017. Dette utgjør en reduksjon på 26.000 rein sammenlignet med 2016.

Innrapporterte slaktedata for 2017 tilsier en gjennomsnittlig slaktevekt på henholdsvis 18,9 kg (19,3 kg 2016) for kalv og 34 kg (32,1 kg 2016) for voksne dyr, og en kalveandel på 77 prosent (78 prosent i 2016).

Det er stor variasjon i gjennomsnittsvektene mellom reinbeitedistriktene. Flere distrikter har gjennomsnittsvekter på under 15 kilo per kalv, og enkelte av disse er helt nede på 13,8 kilo per kalv. På den andre enden av skalaen er det flere distrikt som har vekter oppunder 25 kilo per kalv.

Basert på foreløpige innrapporterte priser, er gjennomsnittsprisen på 75,20 kroner per kg i 2017 (2016: 70,20 kroner per kg).

Totalt slaktekvantum var 1 319 tonn til en verdi på 99,2 mill. kroner for rein omsatt via slakteri. Til sammenligning var tilsvarende tall for 2016 henholdsvis 1 878 tonn og 131,8 mill. kroner.

Bakgrunnen for den betydelige reduksjonen både i slakteuttaket og vektene er beitekrisen som oppsto vinteren og våren 2017. Årsaken til krisen var sen vår med mye snø og is. Store deler av reindriften ble rammet, men Øst-Finnmark reinbeiteområde ble særskilt hardt rammet.

Det er svært vanskelig å forutsi slakteuttaket for 2018. Uttaket i 2018 vil være avhengig av årets produksjon og tap. Videre kan man få forskyvninger i slaktetidspunktet høsten 2018 grunnet klimatiske forhold, slik at hoveduttaket ikke finner sted før vinteren 2019. I tillegg ligger det nå en usikkerhet rundt markedssituasjonen. Dette kan påvirke slakterienes mottaksmuligheter. Et mer krevende marked vil også påvirke prisen til reineier. Redusert pris kan igjen gi lavere slakting.

4.4 Reinkjøttmarkedet

Reinkjøtt utgjør om lag 1-2 pst. av den totale produksjonen av rødt kjøtt i Norge. Produksjonen av norsk reinsdyrkjøtt innebærer at det i snitt er tilgjengelig i underkant av 300 gram reinkjøtt til hver enkelt nordmann i løpet av ett år. Dette gjør reinkjøttet til et særlig eksklusivt produkt.

Markedet for reinsdyrkjøtt har gjennom flere år vært i en positiv utvikling. Markedssituasjonen, sammen med økt slakteuttak og økte vekter fram til 2016, har gitt reindriftsutøverne en positiv inntektsutvikling de siste årene.

Gjennom markedsrettet produktutvikling og markedsføring har oppmerksomheten omkring norsk reinkjøtt økt. Dette har over år bidratt til økt pris til reineier og til tilnærmet tomme lager ved inngangen til nye slaktesesonger. Det er den yngre delen av befolkningen som spiser mer reinkjøtt. Undersøkelsen viser at reinkjøttet har posisjonert seg som noe av det mest smakfulle og sunneste kjøttslaget vi har.

Senhøsten 2017 meldte Markedsutvalget for reinsdyrkjøtt at markedssituasjonen var mer utfordrende. Det var særlig de dyrere stykningsdelene som var vanskelig få omsatt i markedet. Dette viser at reinkjøttmarkedet er sårbart, og at markedssituasjonen raskt kan endres.

4.5 Økonomisk utvikling

Økonomisk utvalg for reindriften er oppnevnt av Landbruks- og matdepartementet, og har til oppgave hvert år å legge fram et totalregnskap for næringen. Regnskapet utgjør det økonomiske grunnlagsmaterialet for reindriftsforhandlingene. Regnskapet gir en oversikt over verdiene som er skapt i næringen samlet sett ved utnyttelse av produksjonsfaktorene arbeid og kapital, og viser samlede inntekter, kostnader og resultat for hele reindriftsnæringen i Norge.

4.5.1 Totalregnskapet 2016 med budsjett 2017

Totalregnskapet viser en reduksjon i resultatmålene fra 2015 til 2016. Vederlag for arbeid og egenkapital reduseres fra 102,3 mill. kroner i 2015 til 87,2 mill. kroner i 2016 (-15,1 mill. kroner). Målt per årsverk reduseres vederlag for arbeid og egenkapital fra 107 621 kroner i 2015 til 95 221 kroner i 2016. Målt per siidaandel reduseres vederlag for arbeid og egenkapital fra 178 080 kroner i 2015 til 151 442 kroner i 2016.

Sum produksjonsbaserte inntekter reduseres fra 176,1 mill. kroner i 2015 til 173,1 mill. kroner i 2016 (-3 mill. kroner). Det er en reduksjon i kjøttinntektene på 7,5 mill. kroner, mens den totale livdyrverdien er beregnet til -12,7 mill. kroner.

Posten Andre produksjonsbaserte inntekter økes med 4,2 mill. kroner fra 2015, mens posten Binæringsinntekter øker med 3,3 mill. kroner.

Sum statstilskudd økes fra 84,9 mill. kroner i 2015 til 103,9 mill. kroner i 2016 (+19 mill. kroner). Økningen kan i stor grad knyttes til posten Ordinære tilskudd (+18 mill. kroner).

Posten Andre tilskudd reduseres med 1,1 mill. kroner i forhold til 2015, mens de øvrige tilskuddene kun har små endringer.

Erstatningene for tap av rein reduseres fra 63,9 mill. kroner i 2015 til 61,8 mill. kroner i 2016 (-2,1 mill. kroner), og Erstatningene for arealinngrep reduseres fra 13,2 mill. kroner i 2015 til 6,4 mill. kroner i 2016 (-6,8 mill. kroner).

Totalt sett gir dette en økning i de samlede inntektene fra 338,1 mill. kroner i 2015 til 345,2 mill. kroner i 2016 (+7,1 mill. kroner).

Siidaandelenes kostnader øker fra 188,3 mill. kroner i 2015 til 203,8 mill. kroner i 2016 (+15,6 mill. kroner), og felleskostnadene økes fra 24,5 mill. kroner i 2015 til 32,1 mill. kroner i 2016 (+7,6 mill. kroner).

Tamreinlagenes kostnader øker fra 10,3 mill. kroner i 2015 til 10,7 mill. kroner i 2016 (+0,4 mill. kroner).

I sum gir dette en økning i de totale kostnadene fra 223,1 mill. kroner i 2015 til 246,7 mill. kroner i 2016 (+23,6 mill. kroner).

Foruten en reduksjon i kostnadene fra 2010 til 2011, har de totale kostnadene fra og med 2007 til og med 2016 økt med 93 prosent. De største utgiftene er til avskrivninger (19 prosent), kjøretøy og maskiner (16 prosent), utstyr (16 prosent) og varekjøp (14 prosent).

Renter på lånt kapital reduseres fra 12,7 mill. kroner i 2015 til 11,3 mill. kroner i 2016 (-1,4 mill. kroner).

4.5.2 Totalregnskapet for 2016 etter reinbeiteområde

Tabell 4.2 viser totalregnskapet for 2016 fordelt etter reinbeiteområder. Det går frem av tabellen at det er klare nivåforskjeller i resultatene mellom reinbeiteområdene. Vederlag for arbeid og egenkapital for Sør-Trøndelag som ligger høyest, utgjør 394 913 kroner per årsverk. For Vest Finnmark som ligger lavest, utgjør det 46 993 kroner per årsverk. Ser man på de ulike sonene i Finnmark, viser Totalregnskapet 2016 at Karasjok øst ligger lavest med -6 702 kroner per årsverk, mens Polmak/Varanger ligger høyest med 273 952 kroner per årsverk.

Endringer i den samlede livdyrverdien fremkommer i hovedsak som følge av endringer i reintall og flokksammensetning. Tabell 2 viser at disse endringene har stor betydning for resultatmålene i de fleste reinbeiteområdene. I tillegg til at endringer i livdyrverdien har stor betydning for resultatmålene i de fleste reinbeiteområdene innenfor samme år, har de også avgjørende betydning for endringer i resultatmålene innenfor et område mellom år.

Endringene fra 2015 til 2016 i totalregnskapets hovedposter er som følger:

Øst-Finnmark: Vederlag for arbeid og egenkapital reduseres med om lag 0,5 mill. kroner. De produksjonsbaserte inntektene øker med 1,3 mill. kroner. Statstilskuddene øker med 8,9 mill. kroner. De totale erstatningene reduseres med 5,2 mill. kroner. Totalt øker inntektene med 5,0 mill. kroner, samtidig som kostnadene øker med 5,9 mill. kroner. Antall siidaandeler er uendret på 166.

Vest-Finnmark: Vederlag for arbeid og egenkapital reduseres med 13,8 mill. kroner. De produksjonsbaserte inntektene reduseres fra 50,3 mill. kroner i 2015 til 41,3 mill. kroner i 2016. Statstilskudd øker med 5,8 mill. kroner, og erstatninger reduseres med 3,4 mill. kroner. Samlet gjør dette at de totale inntektene reduseres med 6,7 mill. kroner. Samtidig øker kostnadene med om lag 7,7 mill. kroner sammenlignet med 2015. Antall siidaandeler øker med 1.

Troms: Vederlag for arbeid og egenkapital øker med 2,0 mill. kroner. Dette kommer blant annet som en følge av en økning i produksjonsbaserte inntekter og statstilskudd på til sammen 5,6 mill. kroner. Erstatningene reduseres med 2,0 mill. kroner. Totalt utgjør dette en inntektsøkning på 3,5 mill. kroner. Troms har imidlertid økt sine totale kostnader med 1,7 mill. kroner. sammenlignet med 2015. Antall siidaandeler er økt fra 48 til 50.

Nordland: Vederlag for arbeid og egenkapital reduseres med 0,9 mill. kroner. Både de produksjonsbaserte inntektene, statstilskudd og erstatningene øker med henholdsvis 2,5 mill. kroner, 1,4 mill. kroner og 2,8 mill. kroner. Samtidig har Nordland økt både de totale kostnadene og renteutgiftene. Antall siidaandeler er uendret.

Nord-Trøndelag: Vederlaget for arbeid og egenkapital reduseres med 2,5 mill. kroner. Dette kommer i stor grad som en følge av en reduksjon i den samlede livdyrverdi, samt lavere produksjonsbaserte inntekter. Statstilskuddene og erstatningene øker litt. Området har økt sine totale kostnader med 1,1 mill. kroner. Antall siidaandeler er uendret.

Sør-Trøndelag/Hedmark: Vederlag for arbeid og egenkapital øker med 3,9 mill. kroner. De totale inntektene øker med 4,4 mill. kroner fra 2015. Totale kostnader og renter på lånt kapital reduseres med til sammen 0,9 mill. kroner. Antall siidaandeler er uendret på 30.

Tamreinlag: Vederlaget til arbeid og egenkapital reduseres med 3,3 mill. kroner. sammenlignet med 2015. De produksjonsbaserte inntektene reduseres med 0,8 mill. kroner. Statstilskudd og erstatninger reduseres også med til sammen 3,7 mill. kroner. Den samlede livdyrverdien reduseres med 1,1 mill. kroner, og kostnadene øker med om lag 0,4 mill. kroner. Antall årsverk reduseres fra 40 til 39.

4.5.3 Siidaandelenes økonomi

Gjennomsnittlige nøkkeltall per siidaandel og per rein i de ulike reinbeiteområdene er presentert i tabell 4.4. Tabellen viser at det er store variasjoner mellom områdene. Eksempelvis varierer kjøttinntektene per siidaandel mellom 550 026 kroner i Polmak/Varanger, til 134 422 kroner i Troms. Gjennomsnittlige kjøttinntekter per rein varierer mellom 471 kroner per rein i Vest Finnmark til 1 049 kroner per rein i Sør-Trøndelag/Hedmark. Det er også betydelige variasjoner i gjennomsnittlig statstilskudd mellom reinbeiteområdene. Reinbeiteområdene der flest siidaandeler og distrikter oppfyller kravene i reindriftsavtalens ordninger, får uttelling i form av høyere utbetaling. Dersom inntektsoverføringene relateres til reintall, er overføringene i 2016 størst i Sør-Trøndelag/Hedmark med 757 kroner per rein, og lavest i Karasjok med 397 kroner per rein. For 2016 er inntektsoverføringene per siidaandel høyest i Sør-Trøndelag/Hedmark med 332 386 kroner, og lavest i Troms med 112 870 kroner.

De totale kostnadene per siidaandel varierer også betydelig mellom områdene. Tilsvarende varierer de totale kostnadene per rein. Nordland og Troms har det høyeste kostnadsnivået sett i forhold til reintallet med henholdsvis 2 457 og 1 862 kroner per rein, mens Vest-Finnmark har de laveste kostnadene per rein med 891 kroner per rein. Variasjonen i kostnadene per rein har sammenheng med driftsstrukturen og størrelsen på driftsgruppene i de ulike områder.

Tabell 4.4 viser til dels store forskjeller i lønnsomhet mellom områdene. Den store variasjonen skyldes forskjeller både når det gjelder reintall per siidaandel og inntjening per rein, hvorav sistnevnte ser ut til å ha størst betydning for resultatet. Dette innebærer at en forbedring av siidaandelenes økonomi først og fremst betinger økt inntjening per rein.

Mange reindriftsfamilier henter betydelige deler av sin inntekt utenfor reindriftsnæringen. Det er i all hovedsak kvinner som står for denne inntekten. Gjennomsnittlig inntekt utenfor reindriften per siidaandel varierte i 2016 fra 432 000 kroner i Polmak/Varanger til 267 000 kroner i Sør-Trøndelag/Hedmark.

Tabell 4.5 viser at vederlag for arbeid og egenkapital totalt i 2016 reduseres sammenlignet med 2015. Det er likevel en betydelig økning sammenlignet med 2014, da vederlagsmålet var på sitt laveste gjennom mange år.