4 Beslutningen i EØS-komiteen

4.1 Hovedinnholdet i beslutningen

EØS-komitébeslutningen fastslår at samarbeidet gjennom EØS-avtalens protokoll 31 skal skje på grunnlag av forordningene (EU) 2018/841 (forordningen om skog og annen arealbruk – LULUCF), (EU) 2018/842 (innsatsfordelingsforordningen) og bestemmelser fra forordningene (EU) 2018/1999 (styringssystemforordningen), (EU) nr. 525/2013 (forordningen om overvåking, måling og rapportering) og (EU) nr. 749/2014 (gjennomføringsforordningen til forordningen om overvåking, måling og rapportering) som er nødvendige for å gjennomføre forordningen om skogbruk og annen arealbruk og innsatsfordelingsforordningen. Den fastslår videre at vurdering av EØS-relevans av styringssystemforordningen vil følge standard prosedyrer og at avtalen om felles oppfyllelse ikke legger noen føringer for denne vurderingen.

Utkastet til EØS-komitébeslutning inneholder en fortale og tre artikler.

I fortalen vises det til at artiklene 86 og 98 i EØS-avtalen åpner for å endre protokoll 31 gjennom beslutning i EØS-komiteen. Det vises også til det felles siktemålet til Den europeiske union, Island og Norge om utslippsreduksjoner i tråd med Parisavtalens formål. Den nevner de forordninger og bestemmelser som tas inn i protokoll 31 gjennom beslutningen, og fastslår at Island og Norge gjennom beslutningen tar rettslige skritt for å gjennomføre forpliktelsen til utslippsreduksjoner som vi har påtatt oss gjennom våre respektive nasjonalt fastsatte bidrag under Parisavtalen om minst 40 prosent utslippsreduksjon innen 2030 sammenliknet med 1990. Den slår også fast at budsjettspørsmål ikke er en del av EØS-avtalen, og at det derfor ikke har betydning for avtalens saklige virkeområde at artikkel 5 nr. 6 i innsatsfordelingsforordningen (EU) 2018/842 gis anvendelse. Den fastslår også at ESA skal koordinere tett med Kommisjonen når den utfører de oppgaver beslutningen gir ESA overfor Island og Norge. Endelig avgrenser den kompetansen som beslutningen gir ESA og EFTA-domstolen, til utslippsreduksjonsmålet for 2030.

Artikkel 1 tilføyer et nytt pkt. 8 i artikkel 3 Miljø i protokoll 31. Dette punktet fastslår at forordningene (EU) 2018/841 (skogbruk og annen arealbruk), (EU) 2018/842 (innsatsfordelingsforordningen), og bestemmelser fra forordningene (EU) 2018/1999 (styringssystemforordningen), (EU) nr. 525/2013 (forordningen om overvåking, måling og rapportering) og (EU) nr. 749/2014 (gjennomføringsforordningen til forordningen om overvåking, måling og rapportering) tas inn i EØS-avtalen protokoll 31, med generelle og spesifikke EØS-tilpasninger til rettsaktene. De spesifikke tilpasningene knyttet til konkrete bestemmelser i forordningene som tas inn gjennom artikkel 1, nytt pkt. 8 bokstav a), omtales nærmere under avsnittene 4.3–4.5. De generelle tilpasningene i artikkel 1 nytt pkt. 8 bokstav b)-h) er nærmere omtalt i avsnitt 4.2.

Artikkel 2 regulerer når beslutningen trer i kraft.

Artikkel 3 slår fast at beslutningen selv skal kunngjøres i EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende.

Utkastet til beslutning har også vedlagt en erklæring som vil bli avgitt av Island og Norge samtidig som beslutningen tas i EØS-komiteen. I denne erklærer Island og Norge at de på frivillig basis vil lage nasjonale planer som beskriver hvordan de tar sikte på å oppfylle forpliktelsene de påtar seg ved at forordningene (EU) 2018/841 (skogbruk og annen arealbruk) og (EU) 2018/842 (innsatsfordelingsforordningen) tas inn i protokoll 31. Planene vil bli gjort tilgjengelig for EUs medlemstater, Europakommisjonen, ESA og allmennheten innen 31. desember 2019. Erklæringen lister opp hovedelementene som planene vil inneholde.

4.2 Nærmere om de generelle tilpasningstekstene for EØS/EFTA-statene

Bestemmelsene i EØS-avtalen del VII om organene, beslutningsprosessen, overvåking og tvisteløsning gjelder bare for samarbeid utenfor de fire friheter under del VI og protokoll 31 til EØS-avtalen dersom det er fastsatt særskilt der (jf. artikkel 79 nr. 3 i EØS-avtalen). Det er bare bestemmelsene om beslutningsprosessen som er gjort gjeldende, jf. artikkel 86. Den generelle tilpasningen i artikkel 1 bokstav b) fastslår derfor at hele del VII, og dermed også bestemmelsene om overvåking og tvisteløsning, også skal gjelde for det nye pkt. 8 som EØS-komitébeslutningen tilføyer i artikkel 3 Miljø i protokoll 31. Det innebærer blant annet at ESA og EFTA-domstolen skal påse at Island og Norge overholder de forpliktelser som de påtar seg gjennom EØS-komitébeslutningen. ESA og Europakommisjonen skal samarbeide, utveksle informasjon og konsultere med hverandre, slik at kontrollen med overholdelsen blir lik for Island, Norge og EUs medlemsstater.

Protokoll 1 om horisontale tilpasninger til EØS-avtalen gjelder i utgangspunktet bare for bestemmelsene i rettsaktene som tas inn i vedleggene til EØS-avtalen. Den generelle tilpasningen i artikkel 1 bokstav c) slår fast at protokoll 1 skal gjelde tilsvarende også for det nye pkt. 8 som EØS-komitébeslutningen tilføyer i artikkel 3 Miljø i protokoll 31. Det innebærer blant annet at ESA skal ha samme oppgaver overfor Island og Norge som forordningene beslutningen gjelder gir Kommisjonen overfor medlemsstatene. Oppgavene skal utføres i tråd med de prosedyrene som følger av EFTA-avtalen om opprettelse av et Overvåkingsorgan og en Domstol.

Flere av bestemmelsene i forordningene som EØS-komitébeslutningen gjelder, viser også til regelverk og tiltak som ikke er en del av EØS-avtalen. Den generelle tilpasningen i artikkel 1 bokstav d) fastslår at disse bare får anvendelse i den utstrekning og form disse er innlemmet i EØS-avtalen.

For at samarbeidet som EØS-komitébeslutningen etablerer skal fungere etter sin hensikt er det nødvendig at representanter og eksperter fra Island og Norge deltar i EUs klimakomité og konsulteres på samme måte som eksperter fra medlemslandene konsulteres. For eksempel er det nødvendig at eksperter og representanter fra Island og Norge konsulteres og deltar i Klimakomiteen i forbindelse med fastsettelse av nasjonale planer med referansebaner for skog iht. artikkel 8 i forordning (EU) 2018/841 om skogbruk og annen arealbruk. Dette er nødvendig for å sikre innspill, konsultasjoner og samarbeid og dermed ensartet gjennomføring og anvendelse av regelverket som EØS-komitébeslutningen tar inn i EØS-avtalen protokoll 31. De generelle tilpasningene i artikkel 1 bokstav e) og f) sikrer dette. De fastslår også at Island og Norge i tråd med vanlig praksis ikke har stemmerett i Klimakomiteen.

Det europeiske miljøbyrået, som Island og Norge deltar fullt ut i gjennom artikkel 3 nr. 2 i protokoll 31, er pålagt å bistå Kommisjonen i gjennomføringen av de oppgavene som følger av forordningene som beslutningen gjelder. Den generelle tilpasningen i artikkel 1 bokstav g) fastslår at Miljøbyrået skal gi samme bistand til ESA for de oppgavene det skal utføre som følge av EØS-komitébeslutningen.

Av landene på EFTA-siden er det bare Island og Norge som vil delta i det samarbeidet som EØS-komitébeslutningen etablerer. Den generelle tilpasningen i artikkel 1 bokstav h) fastslår derfor at det nye pkt. 8 som beslutningen tilføyer i artikkel 3 Miljø i protokoll 31, ikke skal gjelde for Liechtenstein.

4.3 Innsatsfordelingen og tilpasningene til denne for EØS/EFTA-statene

4.3.1 Tilpasning til innsatsfordelingen artikkel 4 nr. 3 og vedlegg IV (EØS-komitébeslutningen artikkel 1 nytt pkt. 8 a) andre strekpunkt (i) & (ii)

Norges mål under innsatsfordelingen vil være å redusere utslippene som omfattes av innsatsfordelingen, med 40 prosent. Under innsatsfordelingen skal statenes mål for 2030 gjøres om til bindende årlige utslippsbudsjetter som dekker utslippene i hele perioden 2021–2030. For å fastsette Island og Norges utslippsbudsjetter på likt grunnlag som EUs medlemsstater er det behov for å inkludere enkelte bestemmelser fra forordning (EU) nr. 525/2013 (forordningen om overvåking, måling og rapportering) og forordning (EU) nr. 749/2014 (gjennomføringsforordningen til forordningen om overvåking, måling og rapportering). Se nærmere redegjørelser under avsnitt 4.5.

Det er også behov for tilpasninger når det gjelder metoden for å fastsette sluttpunktene i utslippsbudsjettene for Island og Norge. Statenes 2030-mål angis som en prosentvis reduksjon av statenes 2005-utslipp under innsatsfordelingen. EU-regelverket krever imidlertid at 2005-utslippene beregnes på en spesiell måte som ikke kan anvendes på Island og Norge. Årsaken er at Island og Norge ikke deltok i innsatsfordelingen som gjelder i perioden 2013–2020.

EU har besluttet at 2005-utslippene under innsatsfordelingen skal beregnes som følger:

• Mest mulig oppdaterte tall for totale klimagassutslipp i 2005

Minus

• Mest mulig oppdaterte tall for 2005-utslippene fra luftfartssektoren i 2005

Minus

• Historiske tall for 2005-utslippene fra virksomhetene som inngår i kvotesystemet fra og med 2013

Er lik

• 2005-utslippet under innsatsfordelingen som skal legges til grunn for beregningen av sluttpunktet i utslippsbudsjettet.

For EUs medlemstater hentes de historiske tallene for 2005-utslippene i kvotesystemet fra en prosess som EU allerede har gjennomført under innsatsfordelingen for perioden 2013–2020. Verken Island eller Norge deltok i denne prosessen. Av hensyn til likebehandling med EUs medlemsstater er det lagt inn en tilpasning i EØS-komitébeslutningen som går ut på å anvende alternative historiske 2005-tall for kvotepliktige utslipp i Island og Norge. Tallene for Island og Norge er hentet fra EØS-komitébeslutning nr. 152/2012.

Etter at 2005-tallene i EØS-komitébeslutning nr. 152/2012 ble fastsatt, vedtok EU å legge til grunn oppdaterte verdier for globalt oppvarmingspotensial for to klimagasser som inngår i tallene. Denne endringen i globalt oppvarmingspotensial gjør det nødvendig å oppdatere 2005-tallene som inngikk i EØS-komitébeslutning nr. 152/2012 fra 2012 før de kan inngå i beregningen av 2005-utslippene under innsatsfordelingen. De opprinnelige 2005-tallene i EØS-komitébeslutning nr. 152/2012 (venstre kolonne) og oppdaterte 2005-tall for kvotepliktige utslipp i Norge (høyre kolonne) inngår i Tabell 4.1.

Tilpasningen på dette punktet klargjør allerede nå hvilke 2005-tall for kvotepliktige utslipp som skal legges til grunn for utregningen når de nøyaktige utslippsbudsjettene for Island og Norge skal beregnes i 2020.

4.3.2 Tilpasning til innsatsfordelingen artikkel 6 nr. 1 (EØS-komitébeslutningen artikkel 1 nytt pkt. 8 a) andre strekpunkt (iii))

Inkluderingen av to nye stater i innsatsfordelingsforordningen gjør det nødvendig å konsekvensjustere statenes samlete adgang til å bruke klimakvoter fra det europeiske kvotesystemet til å oppfylle utslippsmålet under innsatsfordelingsforordningen. I henhold til innsatsfordelingsforordningen artikkel 6 nr. 1 fikk EUs medlemsstater samlet adgang til å benytte inntil 100 millioner kvoter fra det europeiske kvotesystemet til oppgjør under innsatsfordelingen, over perioden 2021–2030. Med inkluderingen av Island og Norge økes denne adgangen til 107 millioner kvoter over perioden 2021–2030.

4.3.3 Tilpasning til innsatsfordelingen artikkel 12 nr. 2 (EØS-komitébeslutningen artikkel 1 nytt pkt. 8 a) andre strekpunkt (iv))

EUs sentraladministrator for kvoteregisteret kan i henhold til artikkel 12 nr. 2 blokkere transaksjoner for å sikre at det ikke foreligger brudd på regelverket. Tilpasningen klargjør hvilken rolle ESA skal ha når det gjelder registersystemet som holder orden ikke bare på utslippskvotene etter EUs kvotedirektiv (2003/87/EF), men også på utslippsenhetene i innsatsfordelingsforordningen. Dersom sentraladministratoren for registeret blokkerer transaksjoner (overføring av utslippsenheter) knyttet til en konto som administreres av en EFTA-stat, skal ESA informeres om dette. Dette er i tråd med den rolle ESA har til registersystemet som følge av tilpasningene til forordningen om dette systemet som er tatt inn i EØS-avtalen (vedlegg XX pkt. 21 ana, kommisjonsforordning (EU) nr. 389/2013).

4.3.4 Tilpasning til innsatsfordelingen vedlegg 1 (EØS-komitébeslutningen artikkel 1 nytt pkt. 8 a) andre strekpunkt (v))

Fastsettelsen av Islands og Norges 2030-mål under innsatsfordelingen (mål om å redusere utslippene med henholdsvis 29 prosent og 40 prosent fra 2005 til 2030) gjøres også teknisk sett som tilpasninger til innsatsfordelingen, gjennom tillegg til forordningens vedlegg I.

4.3.5 Tilpasning til innsatsfordelingen vedlegg 2 (EØS-komitébeslutningen artikkel 1 nytt pkt. 8 a) andre strekpunkt (vi))

Norges årlige adgang til å benytte kvoter fra kvotesystemet til å oppfylle utslippsmålet under innsatsfordelingen er begrenset til 2 prosent av 2005-utslippene under innsatsfordelingen. I henhold til usikre beregninger vil adgangen utgjøre knapt 6 millioner kvoter over perioden 2021–2030. Den nøyaktige adgangen for Norge og de andre statene (målt i tonn) vil bli fastsatt i en rettsakt i 2020 som også fastsetter statenes utslippsbudsjetter under innsatsfordelingen.

4.3.6 Tilpasning til innsatsfordelingen vedlegg 3 (EØS-komitébeslutningen artikkel 1 nytt pkt. 8 a) andre strekpunkt (vii))

Norges adgang til under visse betingelser å benytte utslippskreditter fra skogbruk og arealbruk til oppfyllelse av målet under innsatsfordelingen fastsettes til 1,6 millioner tonn over perioden 2021–2030. På samme måte som med adgangen til bruk av klimakvoter fra det europeiske kvotesystemet er det behov for å konsekvensjustere statenes samlete adgang til å benytte utslippskreditter fra skogbruk og arealbruk. Den samlete adgangen økes fra 280 millioner utslippskreditter til 281,8 millioner utslippskreditter over perioden 2021–2030 etter inkluderingen av Island og Norge i innsatsfordelingen.

4.4 Forordningen om skogbruk og annen arealbruk (LULUCF) og tilpasningene til denne for EØS/EFTA-statene

4.4.1 Artikkel 6 nr. 2 overgangsperiode for påskogede arealer (EØS-komitébeslutningen artikkel 1 nytt pkt. 8 a) første strekpunkt (i))

I henhold til LULUCF-forordningens artikkel 6(2) skal arealer som har endret formål (arealoverganger) regnes som permanent endret etter 20 år, med hensyn til grupperingen i ulike bokføringskategorier. For påskogede arealer gir artikkel 6(2) muligheter for å regne arealene som ny skog i 30 år istedenfor 20 år, hvis dette kan rettferdiggjøres basert på IPCC-retningslinjer for rapportering av utslippsregnskap under FNs klimakonvensjon. For Island vil denne perioden være 50 år i tråd med deres praksis for rapportering av klimagassutslipp under klimakonvensjonen. Det betyr at påskogede arealer for Island regnes som nye skogarealer i 50 år før skogen skal inngå i referansebanen for forvaltet skog.

4.4.2 Artikkel 8 nr. 7 frist for levering av forslag til revidert referansebane for forvaltet skog (EØS-komitébeslutningen artikkel 1 nytt pkt. 8 a) første strekpunkt (ii))

Det følger av de generelle tilpasningene om at del VII og protokoll 1 til EØS-avtalen skal gjelde at Island og Norge skal sende forslag til referansebane og nominere eksperter for dette formål til ESA. Plikten til å gjøre dette inntrer imidlertid først når EØS-komitébeslutningen er trådt i kraft. Av dette og den generelle tilpasningen om ekspertkonsultasjoner følger det at ekspertene som Island og Norge nominerer, skal konsulteres av Europakommisjonen og ESA på samme måte som eksperter fra medlemsstatene konsulteres av Kommisjonen. ESA og Kommisjonen skal samarbeide, utveksle informasjon og konsultere hverandre i tråd med artikkel 109 og protokoll 1 til EØS-avtalen. Etter artikkel 8(7) skal statene, hvis det er nødvendig etter den tekniske gjennomgangen av referansebanen, levere forslag til revidert referansebane innen 31. desember 2019. Referansebanen blir etter denne prosedyren fastsatt av ESA og innlemmet i protokoll 31 gjennom en EØS-komitébeslutning, i form av tilpasninger til den delegerte rettsakten Kommisjonen skal vedta iht. artikkel 8 nr. 8 i forordningen om skog- og arealbruk. For å reflektere at den formelle leveringen av bokføringsplanen for forvaltet skog, inkludert referansebanen, skjer først etter at EØS-komitébeslutningen om felles oppfyllelse av utslippsmålet er inngått og trådt i kraft, vil fristen for Island og Norge være 9 måneder etter ikrafttredelsesdatoen. Dette skal sikre tilstrekkelig tid til formell gjennomføring av den tekniske gjennomgangen av referansebanene, samt til å vurdere eventuelle anbefalinger etter gjennomgangen før levering av revidert forslag til referansebane.

4.4.3 Artikkel 13 nr. 2 bokstav a) strategi for skog- og arealbruk som vilkår for kompensasjon (EØS-komitébeslutningen artikkel 1 nytt pkt. 8 a) første strekpunkt (iii)

Artikkel 13 i LULUCF-forordningen regulerer kompensasjonsordningen for forvaltet skog. Et av vilkårene for at statene får tilgang til kompensasjonsordningen er at statene inkluderer pågående eller planlagte tiltak for å øke eller bevare opptak og karbonlager i deres langsiktige lavutslippsstrategier som skal leveres i henhold til forordning (EU) nr. 525/2013 (forordningen om overvåking, måling og rapportering) artikkel 4. Lavutslippsstrategiene skal etter regelverket ha et tidsperspektiv på minst 30 år fra og med 2020. EØS-komitébeslutningen om felles oppfyllelse med EU gjelder imidlertid kun for utslippsmålet for 2030. Island og Norge vil derfor ikke være forpliktet til å levere langsiktige lavutslippsstrategier til EU. For at Island og Norge skal kunne delta i kompensasjonsordningen for forvaltet skog på samme vilkår som EUs medlemsstater, inntas det en særskilt tilpasning om at tilgang til kompensasjon forutsetter at Island og Norge leverer spesifikke strategier for skog- og arealbrukssektoren som inkluderer tiltak for å bevare eller øke opptak og karbonlager. Strategien skal blant annet omfatte utslippsreduksjoner og økning i opptak i skog- og arealbrukssektoren, tatt i betraktning bruk av biomasse fra sektoren. Det følger av den generelle tilpasningen om at del VII til EØS-avtalen skal gjelde, at ESA skal vurdere hvorvidt strategiene er tilstrekkelige til å oppfylle vilkåret for kompensasjon etter artikkel 13.

4.4.4 Artikkel 15 nr. 2 informasjon til ESA fra EUs sentraladministrator for kvoteregisteret om blokkering av transaksjoner som berører Island eller Norge (EØS-komitébeslutningen artikkel 1 nytt pkt. 8 a) første strekpunkt (iv)

EUs sentraladministrator for kvoteregisteret kan i henhold til artikkel 15(2) blokkere transaksjoner for å sikre at det ikke foreligger brudd på regelverket. Tilpasningen klargjør hvilken rolle ESA skal ha når det gjelder registersystemet som holder orden ikke bare på utslippskvotene etter EUs kvotedirektiv (2003/87/EF) og utslippsenhetene i innsatsfordelingsforordningen, men også utslipp og opptak for hver arealkategori etter skog- og arealbruksregelverket. Dersom sentraladministratoren for registeret blokkerer transaksjoner (overføring av utslippsenheter) knyttet til en konto som administreres av en EFTA-stat, så skal ESA informeres om dette. Dette er i tråd med den rolle ESA har i forhold til registersystemet som følge av tilpasningene til forordningen om dette systemet som er tatt inn i EØS-avtalen (vedlegg XX pkt. 21 ana, kommisjonsforordning (EU) nr. 389/2013).

4.4.5 Vedlegg II, III, IV og VII (EØS-komitébeslutningen artikkel 1 nytt pkt. 8 a) første strekpunkt (v-viii))

Det tas inn særskilte tilpasninger i vedlegg II, III og VII for å inkludere informasjon om Island og Norge. I vedlegg II inkluderes informasjon om minimumsverdier for Island og Norge relatert til definisjonen av skog under artikkel 3 nr. 6. I vedlegg III inkluderes informasjon om hvilket basisår som skal gjelde for Island og Norge for å beregne maksimal mengde opptak i skog som kan regnes med i oppfyllelsen av forpliktelsen for skog- og arealbrukssektoren. I henhold til artikkel 8 nr. 2 kan statene regne med opptak tilsvarende maksimalt 3,5 % av statens utslipp i basisåret. For både Island og Norge skal basisåret være 1990, i likhet med flertallet av EUs medlemsstater. Det betyr at vi kan medregne eventuelle netto opptak på inntil 18 millioner tonn samlet for perioden 2021–2030, jf. avsnitt 3.2.

I vedlegg IV A bokstav g) inkluderes en tilpasning til kravet om at referansebanen for forvaltet skog skal være konsistent med fremskrivninger rapportert i henhold til forordning (EU) 525/2013 (forordningen om overvåking, måling og rapportering). Ettersom forordning (EU) 525/2013 (forordningen om overvåking, måling og rapportering) ikke er innlemmet i EØS-avtalen, har Island og Norge ikke vært forpliktet til å rapportere fremskrivninger på årlig basis i henhold til dette regelverket. Island og Norge har imidlertid rapportert fremskrivninger henholdsvis på frivillig basis og, for Islands vedkommende, i henhold til bilateral avtale mellom Island og EU om felles oppfyllelse av deres utslippsforpliktelser under Kyoto-protokollens andre forpliktelsesperiode. For referansebanen som skal leveres for første femårsperiode (2021–2025), vil kravet til konsistens gjelde de fremskrivningene som er rapportert på frivillig basis, for Norges vedkommende i 2015. For referansebanen som skal leveres for andre femårsperiode (2026–2030), er det ikke behov for tilpasning ettersom vi vil være forpliktet til å levere fremskrivninger i tråd med styringssystemforordningens artikkel 18, som vil erstatte forordning (EU) 525/2013 (forordningen om overvåking, måling og rapportering).

I vedlegg VII inkluderes informasjon om beregningsgrunnlaget for kompensasjonen for Island og Norge etter artikkel 13, samt informasjon om maksimal kompensasjon over perioden 2021–2030. For Norge vil kompensasjonen tilsvare inntil 35,5 millioner tonn CO₂. Islands kompensasjon vil tilsvare inntil 0,0045 millioner tonn CO₂.

4.5 System for måling og rapportering med tilpasninger for EØS/EFTA-statene

4.5.1 Listen over bestemmelser som skal gjelde for Island og Norge (EØS-komitébeslutningen artikkel 1 nytt pkt. 8 a) tredje strekpunkt (i))

Styringssystemet inneholder bestemmelser som omhandler både energi og klima, samt forskning og utvikling. EØS-komitébeslutningen gjelder kun utslippsmålet for 2030, og det er derfor kun relevant å inkludere enkelte bestemmelser fra styringssystemet. Dette gjelder bestemmelsene som er nødvendige for å sikre transparens og etterlevelse av forpliktelsene i EØS-komitébeslutningen.

Reglene for måling og rapportering av klimagassutslipp blir en del av styringssystemet, og dagens klimarapportering i EU (forordningen om overvåking, måling og rapportering) oppheves fra 2021. De bestemmelsene som er nødvendige for å gjennomføre innsatsfordelingsforordningen og skog- og arealbruksregelverket, må derfor inkluderes i EØS-komitébeslutningen. Dette vil sikre transparens og etterlevelse av forpliktelsene i avtalen om felles oppfyllelse av utslippsmålet for 2030. Bestemmelsene vil kun komme til anvendelse i den grad de gjelder for felles oppfyllelse av utslippsmålet for 2030.

Bestemmelsene må inkluderes på en forståelig og juridisk korrekt måte. Det gjøres ved at bestemmelsene inkluderes i en uttømmende liste over hvilke regler som vil inngå i EØS-komitébeslutningen og gjøres gjeldende også for Island og Norge. Bestemmelsene som inkluderes, er begrenset til å gjelde i den grad de er nødvendige for å gjennomføre innsatsfordelingsforordningen og skog- og arealbruksregelverket.

Bestemmelsene som inkluderes omhandler;

• Definisjoner (artikkel 2(1)-2(10), 2(12)-(13), 2(15)-2(17))

• Rapportering på klimapolitikk og virkemidler samt utslippsframskrivninger (artikkel 18)

• Utslippsregnskap (artikkel 26 (2)-(7))

• Vurdering av fremdrift og etterlevelse (artikkel 29 (5)(b) og 38)

• Nasjonalt system for rapportering (artikkel 37 og 39)

• Register for kvoter (artikkel 40)

• Samarbeid (artikkel 41 og 42)

• Overgangsbestemmelser (artikkel 57 og 58)

4.5.2 Artikkel 2 – definisjoner (EØS-komitébeslutningen artikkel 1 nytt pkt. 8 a) tredje strekpunkt (ii))

Som følge av at avtalen kun gjelder utslippsmålet er det behov for å presisere at det bare er deler av definisjonene i artikkel 2 som gjelder for avtalen. Tilpasningen til artikkel 2 innebærer at de delene som viser til annet enn utslippsmålet for 2030, ikke vil gjelde for denne EØS-komitébeslutningen.

4.5.3 Artikkel 26 nr. 4 – utslippsregnskap (EØS-komitébeslutningen artikkel 1 nytt pkt. 8 a) tredje strekpunkt (iii))

Styringssystemets artikkel 26 nr. 4 pålegger medlemsstatene å levere utslippsregnskap (National Inventory report) til FNs klimakonvensjon innen 15. april hvert år. Det er ikke hensiktsmessig eller nødvendig å inkludere en forpliktelse til å rapportere under FNs klimakonvensjon i denne EØS-komitébeslutningen. Denne forpliktelsen følger allerede av at Island og Norge er selvstendige parter til FNs klimakonvensjon. Likevel er det viktig at ESA får tilgang til utslippsregnskapet 15. april for å gjennomgå revisjoner og sikre etterlevelse av forpliktelsene. Det er derfor behov for en tilpasning til bestemmelsen som slår fast at Island og Norge skal levere en kopi av utslippsregnskapet som leveres til FNs klimakonvensjon 15. april.

4.5.4 Artikkel 41 – samarbeid (EØS-komitébeslutningen artikkel 1 nytt pkt. 8 a) tredje strekpunkt (iv))

Artikkel 41 omhandler samarbeid mellom EUs medlemsstater og Unionen, og slår fast at EUs medlemsstater skal samarbeide med Unionen når det gjelder forpliktelsene i styringssystemet. Når bestemmelsen også gjøres gjeldende for Island og Norge, innebærer det at disse også skal med i samarbeidet. Den generelle tilpasningen om bruk av EØS-avtalen del VII innebærer at ESA får en tilsvarende rolle som Kommisjonen i samarbeidet. Artikkelen lister opp en rekke artikler og områder hvor det skal samarbeides. Som følge av at kun enkelte bestemmelser fra styringssystemet inkluderes i EØS-komitébeslutningen, er det bare samarbeid relatert til de inkluderte bestemmelsene som vil gjelde for EØS-komitébeslutningen, og tilpasningen til artikkel 41 ivaretar dette hensynet.

4.5.5 Bestemmelser om fastsettelse av utslippsbudsjett under innsatsfordelingen – rapportering og revisjon i 2020 under forordning om overvåking, måling og rapportering. (EØS-komitébeslutningen artikkel 1 nytt pkt. 8 a) fjerde og femte strekpunkt)

I henhold til innsatsfordelingsforordningens artikkel 4 nr. 3 skal det i 2020 gjennomføres en omfattende revisjon for å fastsette statenes utslippsbudsjetter for perioden 2021–2030. Den generelle tilpasningen om bruk av EØS-avtalen del VII innebærer at ESA skal gjennomføre denne revisjonen for Island og Norge. For at ESA skal kunne gjennomføre revisjonen, må Norge levere nødvendig informasjon om våre klimagassutslipp. Reglene om rapportering av utslippsregnskap som tas inn fra styringssystemet, trer ikke i kraft før 2021, det vil si etter den omfattende revisjonen som ligger til grunn for fastsettelse av utslippsbudsjettene, skal skje. Det er derfor behov for også å inkludere enkelte av reglene fra rapporteringssystemet som gjelder i EU frem til og med 2020. Dette gjelder forordning (EU) nr. 525/2013 (forordningen om overvåking, måling og rapportering) og forordning (EU) nr. 749/2014 (gjennomføringsforordningen til forordningen om overvåking, måling og rapportering). Det er kun de delene av bestemmelsene i disse forordningene som er nødvendige for å fastsette utslippsbudsjettet under innsatsfordelingsforordningen, som vil gjelde for EØS-komitébeslutningen. Inkluderingen av bestemmelsene vil sikre at Island og Norge får fastsatt sine utslippsbudsjetter under innsatsfordelingsforordningen på samme måte som EUs medlemsstater.