2 Lover og konvensjonar som gjeld interessene til barn og unge

Det er fleire konvensjonar, lover og retningslinjer som pålegg samfunnet å leggje til rette for barn og unge. Vi gjer greie for dei viktigaste her.

2.1 Barn og unge skal takast vare på – berekraftsmåla til FN

2030-agendaen til FN, med dei 17 berekraftsmåla, blei vedteken i 2015, og krev felles innsats frå styresmakter, sivilsamfunn, privat sektor og akademia i alle land.

Berekraftsmåla ser miljø, økonomi og sosial utvikling i samanheng. Eit sentralt prinsipp i 2030-agendaen er at ingen skal utelatast («Leave no one behind»). Dei mest sårbare og marginaliserte menneska og gruppene i verda skal inkluderast i utviklinga. Agendaen byggjer på at moglegheiter for alle og fridom til å leva eigne liv berre kan sikrast gjennom eit rettferdig og berekraftig samfunn. I fleire av måla for 2030-agendaen er kvinner, barn, eldre og personar med funksjonsnedsetting særleg framheva.

2.2 FNs konvensjon for barnets rettar – barnekonvensjonen

FNs barnekonvensjon er den første internasjonale menneskerettskonvensjonen som gir barn ein spesiell juridisk status. Barnekonvensjonen blei ratifisert i Noreg i 1991. I 2003 blei han inkorporert i norsk lov. Barnekonvensjonen har to grunnleggjande prinsipp som gjeld barn og unge og forholdet til plan- og byggjesaksbehandling.

Dette gjeld artikkel 3 og 12.

Artikkel 3 første ledd lyder slik: Ved alle handlinger som berører barn, enten de foretas av offentlige eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myndigheter eller lovgivende organer, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.

Artikkel 12 handlar om barns rett til å bli høyrde og seier: Partene skal garantere […] barn retten til fritt å gi uttrykk for disse synspunkter i alle forhold som vedrører barnet, og tillegge barnets synspunkter behørig vekt i samsvar med dets alder og modenhet.

2.3 Grunnlova i Noreg

I 2014 blei barnas eigne rettar føydde til i Noregs grunnlov i § 104, som også sikrar dei grunnleggjande prinsippa i barnekonvensjonen (sitat):

Barn har krav på respekt for sitt menneskeverd. De har rett til å bli hørt i spørsmål som gjelder dem selv, og deres mening skal tillegges vekt i overensstemmelse med deres alder og utvikling. Ved handlinger og avgjørelser som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.

Barn har rett til vern om sin personlige integritet. Statens myndigheter skal legge forholdene til rette for barnets utvikling, herunder sikre at barnet får den nødvendige økonomiske, sosiale og helsemessige trygghet, fortrinnsvis i egen familie.

2.4 Lov om planlegging og byggesaksbehandling – plan- og bygningslova

Dei overordna prinsippa i barnekonvensjonen og Grunnlova er integrerte i formålsparagrafen i plan- og bygningslova. Den pålegg alle som driv planlegging og byggjesaksbehandling, å ta omsyn til oppvekstvilkåra til barn og unge. Vidare seier plan- og bygningslova at alle som planlegg, har ansvar for å sikre aktiv medverknad frå barn og unge. Denne rettleiaren gjer greie for kva dette inneber.

2.5 Lov om kommuner og fylkeskommuner – kommunelova

Ny kommunelovsom tok til å gjelde i 2019, slår fast at alle kommunar skal ha ungdomsråd eller anna medverknadsorgan for ungdom. Rettleiaren for ungdomsråd gir tips om korleis råda kan arbeide.

2.6 Lov om behandlingsmåten i forvaltningssaker – forvaltningslova

I forvaltningslova§ 11 om rettleiingsplikt står dette: Forvaltningsorganene har innenfor sitt saksområde en alminnelig veiledningsplikt. Formålet med veiledningen skal være å gi parter og andre interesserte adgang til å vareta sitt tarv i bestemte saker på best mulig måte.

Vidare seier § 17 dette om forvaltningsorganets utgreiings- og informasjonsplikt:

Forvaltningsorganet skal påse at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak treffes.

Dette er viktige føresetnader å leggje til grunn når interessene til barn og unge skal sikrast i planlegging og i kvar enkelt byggjesak etter plan- og bygningslova.

2.7 Lov om folkehelsearbeid – folkehelselova

Omsynet til barn og unge i planlegginga bør òg sjåast i samanheng med krav i lov om folkehelsearbeid, som blir kalla folkehelselova. Folkehelselovapålegg alle forvaltningsnivå og sektorar å leggje folkehelseperspektivet til grunn for verksemda si og å vurdere konsekvensar for folkehelsa ved planane og tiltaka dei set i verk, og den verksemda dei er ansvarlege for.

Koplingspunkta mellom folkehelselova og plan- og bygningslova er mange (sjå folkehelselova §§ 1, 4, 5, 6 og 7). Mellom anna skal kommunen i samsvar med lov om folkehelsearbeid § 1 første ledd fremme befolkningens folkehelse, trivsel, sosiale og miljømessige forhold (utdrag). Vidare blir kommunen i § 4 andre ledd pålagd å fremme folkehelse innen de oppgaver og med de virkemidler kommunen er tillagt, herunder ved lokal utvikling og planlegging, forvaltning og tjenesteyting. På si side krev plan- og bygningslova at all planlegging skal fremme befolkningens helse (utdrag av § 3-1 punkt f).

Kommunane er gjennom folkehelselova § 5 pålagde å ha ei nødvendig oversikt over helsetilstanden i befolkninga. Folkehelselova § 6 seier: Oversikten etter § 5 annet ledd skal inngå som grunnlag for arbeidet med kommunens planstrategi. En drøfting av kommunens folkehelseutfordringer bør inngå i strategien, jf. plan- og bygningsloven § 10-1. Denne oversikta inneber også forhold som gjeld barn og unge, og skal leggjast til grunn i all planlegging for og med desse gruppene.

Oversiktsarbeidet skal inngå som grunnlag for drøfting i planstrategien til kommunane og gi retning for det systematiske folkehelsearbeidet i kommunen. Kommunane og fylkeskommunane har plikt til å jobbe systematisk med utfordringane. Det vil i praksis seie at vurderingar og målsetjingar som gjeld folkehelse og barn og unge, skal gå som ein raud tråd i plansystemet.

2.8 Fasane i planprosessen og koplinga til folkehelselova

Figuren under viser fasane i planlegginga og forholdet mellom folkehelselova og plan- og bygningslova.

Dei ulike planfasane. Kopling til folkehelselova. Kjelde: www.kommunetorget.no