3 Hvilke erfaringer har sosiale entreprenører og hvilke utfordringer møter de
Arbeidsgruppen er gitt i mandat å innhente innspill om hvilke erfaringer sosiale entreprenører har og hvilke utfordringer de møter. Det har blitt avholdt to møter med aktører i feltet som har gitt arbeidsgruppen nyttige innspill om erfaringer, utfordringer og muligheter i Norge. I tillegg har Høgskolen i Sørøst-Norge på oppdrag fra ASD, KD og NFD utarbeidet en rapport om rammer, virkemidler og insentiver for sosialt entreprenørskap. Ett av oppdragene i denne utredningen var å beskrive barrierer for sosialt entreprenørskap og de utfordringer som ulike typer sosiale entreprenører kan møte.
I dette kapittelet oppsummerer vi først innspill gitt i forbindelse med de to nevnte møtene og deretter sentrale barrierer identifisert i rapporten fra Høgskolen i Sørøst-Norge7. Også andre rapporter om sosialt entreprenørskap påpeker barrierer og utfordringer for utvikling av feltet, og relevante funn fra disse inngår i kapittel 4.
3.1 Innspill fra aktører som arbeider med sosialt entreprenørskap
Kommunal- og moderniseringsministeren inviterte sosiale entreprenører, kommuner og statlige virksomheter til et dialogmøte 14. juni 2016. Formålet med samlingen var å få innspill til hva et inspirasjonshefte om samarbeid mellom kommuner og sosiale entreprenører bør inneholde. I tillegg ble det stilt spørsmål om hva vi trenger nå for å få til mer samarbeid. ASD inviterte 24. mars 2017 til et innspillsmøte om hvordan aktører på tvers av offentlig, frivillig og privat sektor sammen kan stimulere til mer sosialt entreprenørskap og sosial innovasjon for å møte utfordringer på arbeids- og velferdsområdet. Møtet samlet om lag 80 personer, og 19 aktører ga innspill, i tillegg til forberedte innlegg fra SoCentral, Virke Sosial Innovasjon og Ferd Sosiale Entreprenører. Departementet mottok også 25 skriftlig innspill i etterkant.
I den nordiske rapporten blir hindre og behov for nye innsatser gruppert i følgende hovedkategorier:
- Finansiering og andre støttestrukturer
- Regelverk og praktisering av regelverk
- Kunnskap om sosialt entreprenørskap og sosial innovasjon
- Holdninger, kultur og organisering i det offentlige8
Innspillsmøtene peker på mange av de samme punktene som ble identifisert i den nordiske rapporten, men med noe ulik vekt og innretting. Vi har valgt å bruke den samme kategoriseringen i oppsummeringen av innspillsmøtene i dette kapitlet og videre i rapporten.
Finansiering og andre støttestrukturer
I den nordiske rapporten ble det tatt opp at manglende tilgang til finansiering og andre støttestrukturer gjelder både ved oppstart og for å opprettholde en virksomhet over tid. Det ble pekt på små økonomiske rammer, for mye fokus på prosjektmidler, og at eksisterende finansieringsmuligheter ikke er godt nok tilpasset de behovene og forutsetningene som sosiale entreprenører har. Manglende tilgang til risikovillig finansiering ble også pekt på av respondentene. Som svar på disse utfordringene ble blant annet nevnt gode finansieringsløsninger ved oppstart, såkalt såkornfinansiering, forskuddsbetaling av prosjektmidler, sikkerhet/garantier, etablererstipend, låneordninger og et nasjonalt fond på tvers av sektorer. Mer langsiktig støtte, utviklingsmidler for en lengre periode ble også nevnt samt skattemessige insentiver.
Dette er tema som også går igjen i Norge i de to innspillsmøtene. Det er her etterlyst større rom for innovasjon i ordninger – at man kan teste ut, gjøre feil og lære av dem. Det er også uttrykt bekymring for manglende forutsigbarhet og langsiktighet i arbeidet og fare for at det gjennomføres pilot etter pilot. Det finnes gode eksempler på rammeavtaler for samhandlingsprosjekter av lengre varighet. Flere problemstillinger knyttet til samarbeid med NAV har også blitt løftet fram. Blant annet er det vist til at den økonomiske rammen for tilskuddsordningen til sosialt entreprenørskap fra Arbeids- og velferdsdirektoratet er for liten. Videre har flere vært opptatt av at samarbeid mellom aktører kan støttes og utvikles gjennom å ta i bruk nye finansieringsformer, slik som velferdsobligasjoner eller sosiale investeringsfond, som gir større grad av samfinansiering. Andre har ønsket at innovasjonsmidler generelt og midler til sosialt entreprenørskap blir sett i sammenheng. Ulike skattemessige insentiver og endringer i avgiftspolitikken har også vært etterspurt. EU-programmer har vært nevnt som en kilde til finansiering, f. eks. Erasmus+ prosjektmidler. Det har også blitt spilt inn å etablere flere nabolagsinkubatorer som kan åpne dører for individer med innovative løsninger og gi dem en bedre forståelse for hvordan det offentlige jobber, hvor mulighetene ligger og hvordan tillit kan bygges.
Regelverk og praktisering av regelverk
Når det gjelder regelverk var det særlig utfordringer knyttet til anskaffelsesregelverket og praktiseringen av dette, som ble nevnt i den nordiske rapporten. Noen pekte også på behov for bedre tilpasning av regelverk/ordninger under arbeidsmarkedspolitikken og sosialpolitikken, og mulighet for offentlige myndigheter til å inngå rammeavtaler med sosiale entreprenører på lik linje med andre aktører.
Anskaffelser har også vært et sentralt tema i de to innspillsmøtene. Kompetanse om anskaffelser er tatt opp som en felles utfordring. Sosiale entreprenører trenger kompetanse som bidrar til å gjøre dem levedyktige i et marked med offentlige virksomheter. De mangler innsikt i det offentliges finansiering og bruker mye tid på å orientere seg mellom offentlige aktører. På den andre siden er det offentlige ikke vant til å kjøpe inn fra sosiale entreprenører. Samtidig har en aktør gitt eksempel på at Innovasjon Norge ga god bistand som brobygger mellom privat og offentlig sektor i utvikling av en tjeneste.
Flere har også tatt opp utfordringer med å bli en aktuell leverandør for offentlig sektor, slik som kommuner og NAV, både på grunn av størrelse, konkurranse i markedet, fokus på tidligere erfaring og lite fokus på kvalitet og resultater. Det offentlige må i større grad beskrive behov uten å ha svaret på hvordan behovet skal møtes når de utlyser. Det er videre viktig å sette et fokus på resultater og effekt i utlysninger, og ikke bare på laveste pris. Det kan også være behov for å se på hvordan man kan øke kunnskapen i feltet og bidra til at sosiale entreprenører går sammen om å levere anbud for å bedre kunne møte bredden i utlysningene. I noen tilfeller hvor flere direktorater og kommuner ønsker å kjøpe en tjeneste sammen, kan det være vanskelig å finne ut hvem som praktisk kan stå som anskaffer av tjenesten.
Det ble også vist til at innovative anskaffelser med fokus på å løse utfordringer kan bidra til å øke samarbeidet på tvers av departementer, direktorater og samarbeid på tvers innad i kommuner. Et slikt fokus vil også legge til rette for samarbeid med sosiale entreprenører og de som trenger løsningene.
Det er også blitt pekt på et behov for å definere og sertifisere sosiale entreprenører, slik at det blir enklere å forholde seg til for de som skal kjøpe tjenester, og utvikle en oversikt eller et offentlig register over tilbydere, f. eks etter modell fra Storbritannia.
Kunnskap om sosialt entreprenørskap og sosial innovasjon
Den nordiske rapporten fant at manglende kunnskap om sosialt entreprenørskap og sosial innovasjon gjelder både samfunnet generelt og blant offentlige myndigheter spesielt. Det ble også pekt på manglende kunnskap om å jobbe tversektorielt og tverrprofesjonelt og på manglende kunnskap om metoder for å involvere brukere. Som svar på disse utfordringene nevnes blant annet behov for større fokus på utdanning og forskning på sosialt entreprenørskap, opprettelse av nasjonale kompetansesentre for sosialt entreprenørskap, kartlegging og spredning av gode eksempler, utvikling av gode metoder for resultat- og effektmåling, og gevinster ved å jobbe forebyggende. Behovet for utdanning gjelder også for de sosiale entreprenørene.
Flere av aktørene som har gitt innspill, har vært opptatt av kunnskap og kompetanse. Et innspill er å etablere et offentlig fagmiljø for sosialt entreprenørskap med ansvar for opplæring av offentlige ansatte i innovasjon og sosialt entreprenørskap. Et annet innspill er å videreføre arbeidet med å samle og spre gode eksempler på innovative løsninger og samarbeid med sosiale entreprenører. Det er også tatt opp behovet for ambassadører eller kontaktpersoner i offentlig sektor på ulike nivå som kan bidra til å åpne dørene inn til det offentlige og gi veiledning for aktører med nye løsninger.
Det er også gitt innspill om at kommunene bør etterspørre målinger av sosial verdi og effekt. Og de sosiale entreprenørene må bli bedre på å måle effekter av tjenestene de tilbyr. Samtidig er det ofte vanskelig å måle, for eksempel ved gjennomføring av forebyggende tiltak. Utvikling av nasjonale indikatorer for å måle sosial effekt, kan skape mer etterspørsel etter innovasjon og nye løsninger. Skandiamodellen i Sverige er et eksempel på et slikt verktøy. Dette vil kunne være et verktøy for kommuner og synligjøre gevinsten med å vri innsats over på forebygging og sette større fokus på resultater.
Holdninger, kultur og organisering i det offentlige
Når det gjelder holdninger, kultur og organisering i det offentlige ble det pekt på i den nordiske rapporten at det er et motsetningsforhold mellom sosiale entreprenørers tverrsektorielle og tverrfaglige karakter og offentlige aktørers typiske organisering i spesialiserte forvaltningsenheter eller siloer. Videre ble det pekt på manglende kompetanse og insentiver i det offentlige til å jobbe på tvers av forvaltninger og sektorer. Som svar på disse utfordringene, ble det tatt opp at det er behov for å se på hvordan strukturer og systemer kan mykes opp, slik at det blir tettere samarbeid mellom offentlige myndigheter og privat og frivillig sektor.
I innspillene vi har mottatt, er det også vist til behov for mer innsats på tvers av ansvars- og fagområder. Det er videre blitt vist til at det er behov for å ufarliggjøre sosialt entreprenørskap. En vanlig holdning er at kommunen tenker at den skal klare oppgavene selv, men det er behov for at kommunen er åpen for at andre også kan løse problemer og at samarbeid på tvers av sektorer er et gode. Det er videre behov for møteplasser hvor man kan bli kjent og lære på tvers av sektorer og organisasjoner. En mulighet er å etablere en innovasjonslos, som kan bistå eksterne til å forstå kommunen og hvordan arbeide inn mot kommunen. Det kreves videre kunnskap og forankring på ledernivå for å få til endring. Politikere bør kjenne til gode eksempler og skryte av dem.
Videre er det tatt opp at offentlig sektor ofte ikke måles på innovasjon og samskaping. Flere har vært opptatt av hvordan man kan gi insentiver til samarbeid med sosiale entreprenører. Det har også blitt pekt på at man ikke må se på sosialt entreprenørskap i Norge kun med utgangspunkt i ordinær entreprenørskapstenkning og eksisterende strukturer brukt for å løse sosiale problemer. Fokus bør også være på sosial effekter og styringsformer som inkluderer de det gjelder i utvikling og gjennomføring.
3.2 Utredning av barrierer og utfordringer for sosialt entreprenørskap
Som nevnt innledningsvis har Høgskolen i Sørøst-Norge i rapporten om rammer, virkemidler og insentiver for sosialt entreprenørskap også sett på barrierer mot sosialt entreprenørskap. Her oppsummeres kort sentrale barrierer som rapporten identifiserer i sitt datamateriale. En fyldigere beskrivelse kan leses i rapporten.9
Rapporten tar blant annet opp at sosiale entreprenører mener at de i liten grad blir anerkjent for sin innsats, blant annet fordi det er liten kunnskap om hva sosialt entreprenørskap er og det er lite fokus på sosial innovasjon i kommunal sektor. Samtidig trenger også sosiale entreprenører mer kunnskap om forretningsdrift, anbudsutforming, offentlig politikk, etc. Utredningen påpeker at manglende kompetanse som barriere handler om mer enn kun kunnskap. Også holdninger, ferdigheter og relasjoner inngår.
I tillegg er ifølge rapporten veiledning og rådgivningstjenester for sosialt entreprenørskap mangelfullt utviklet og det er lite utviklede startup-tjenester og lite tilgjengelig startkapital for usikre og eksperimenterende løsninger/løsningsforsøk på det sosialpolitiske/faglige problemfeltet hvor sosialt engasjement og entreprenørskap kombineres.
Når det gjelder anskaffelser vises det til at norske kommuner er sentrale for å skape sosial innovasjon siden dette er den viktigste «markedsplassen». Men kommunene ser ofte ikke etter løsninger utenfor egen organisasjon, og når de lyser ut anbud, er det ofte utlysninger med detaljerte beskrivelser av hvilken tjeneste de vil ha levert til lavest mulig pris. Det er også komplisert å initiere samarbeid mellom forskjellige etater i stat og kommune.
Det påpekes også at det er svært krevende å måle sosial verdi på en måte som lar seg spore tilbake til en gitt sosial innsats og at det mangler allment aksepterte måleverktøy for sosial verdi. Det tas opp at videre samarbeid om sosialt entreprenørskap i norsk forvaltning vil kunne vanskeliggjøres om det ikke etableres et minimum av konsensus om hva som faller inn under begrepet. Det vises til at det er flere eksempler på at det er skapt politiske og juridiske rammer som gir en nasjonal definisjon i land i Europa. Rapporten finner også at mange sosiale entreprenører er i tvil om hvilken organisasjonsform de skal velge og at det er behov for en egen organisasjonsform som både gir rom for at det er lov å tjene penger, men som samtidig sikrer at eventuell profitt vil skape sosial verdi.