3 Ny giv – nye prioriteringer
Kvinners rettigheter og likestilling angår de fleste av samfunnets sektorer. Det skal vi være bevisst – og utnytte. Vår innsats for kvinners rettigheter og likestilling i utviklingspolitikken skal derfor være bred, men skal vi ha forhåpninger om å nå de ambisjonene vi har, må Norge foreta strategisk utvelgelse av partnere og bruk av arenaer. Vi må se etter aktørenes styrker og svakheter når oppgaver og midler skal fordeles.
Regjeringen ønsker at Norge framover skal legge vekt på områder som er grunnleggende for å fremme kvinners rettigheter og likestilling. Det handler om deltakelse i politikk, økonomi og utdanning. Kvinner skal ha kontroll over egen helse, kropp og seksualitet og kvinner har rett på et liv uten vold. Det dreier seg om at Norge må bidra til at arbeid for forebygging av konflikt, konfliktløsning og fredsbygging også skjer på kvinners premisser. Det samme gjelder klimaendringer. Vi kan ikke møte og løse vår tids viktigste utfordringer uten at kvinner deltar på like vilkår som menn. Samtidig må vår innsats være bred og inkluderende. Selv om noen enkeltområder er plukket ut som særlig viktige, skal ikke det representere noen sovepute for vår innsats i bredden. Regjeringen vil at kvinners rettigheter og likestilling skal vurderes like naturlig i våre energiprogrammer som i våre helseprogrammer, i våre infrastrukturprogrammer med like stor selvfølgelighet som i våre utdanningsprogrammer.
3.1 Kvinner og menn skal delta på like vilkår i politikken
Det er gjort store framskritt siden kvinners rettigheter og likestilling mellom kjønnene ble satt på den utviklingspolitiske dagsorden med FNs første kvinnekonferanse i 1975. Det er etablert institusjoner for å fremme kvinners rettigheter og likestilling i de aller fleste land Norge har et utviklingssamarbeid med. Internasjonale og regionale organisasjoner har satt temaet på dagsordenen. Nasjonale lovverk fastslår i stor grad prinsippet om ikke-diskriminering og likestilling mellom kvinner og menn. Hovedutfordringen er å få det normative rammeverket for likestilling satt ut i praksis og på alle forvaltningsnivåer.
Godt styresett er ikke bare et spørsmål om formelt demokrati og sunn økonomisk politikk. Det handler om en velfungerende, aktiv og ukorrupt stat med målrettet fordelingspolitikk og sterke nok statsinstitusjoner. Sentrale kriterier er god representasjon av begge kjønn i folkevalgte organer og rettferdig fordeling av offentlige ressurser mellom kvinner og menn. Jenters og kvinners juridiske rettigheter er mange steder dårlig ivaretatt. Det gjelder blant annet familielovgivning, arverettigheter og beskyttelse mot vold i familien. Det er norsk politikk å bidra til å styrke kvinners rettigheter og deltakelse på alle nivåer av samfunnet, som ledd i støtten til demokratiske reformer, styrking av frie medier og oppbygging av rettsinstitusjoner og justisreform.
Boks 3.1 Like politiske rettigheter
FNs kvinnekonvensjon artikkel 7 og 8 pålegger konvensjonspartene å treffe alle egnete tiltak for å avskaffe diskriminering mot kvinner i landets offentlige og politiske liv og for å sikre kvinner anledning til å representere sine regjeringer på internasjonalt nivå og delta i arbeidet i internasjonale organisasjoner på lik linje med menn.
Det vil ofte være nødvendig å benytte særskilte virkemidler for å sikre at man når både kvinner og menn med kunnskap om demokrati og valgprosesser, for eksempel gjennom særskilte fora og møteplasser for kvinner. Korrupsjonsbekjempelse må omfatte fattige kvinners og menns kontakt med offentlige myndigheter. Bestikkelser rammer fattige kvinner hardt og kan hindre tilgang til helsetilbud, utdanning, politi og rettsvesen, samt registrering av eiendom og næring. Krav om seksuelle ytelser eller gjentjenester er en form for korrupsjon og overgrep som spesielt rammer kvinner.
Kvinners økende deltakelse på alle nivå i politiske beslutningsprosesser gir grunn til optimisme. Valget av kvinnelig statsleder i henholdsvis Chile og Liberia er banebrytende og gir grunn til optimisme. Dette åpner for flere kvinner i ledende politiske stillinger. President Michelle Bachelet har utnevnt en regjering med likt antall kvinnelige og mannlige statsråder. Symbolverdien av valget av Ellen Johnson-Sirleaf i Liberia til Afrikas første kvinnelige folkevalgte president i 2006, er stor. Rwanda er i tet internasjonalt med 49 prosent kvinner i parlamentet.
Boks 3.2 Kamp for politisk likestilling i Kenya
Kvinner er dårlig representert i politikken i Kenya. De innehar kun 18 av 222 seter i parlamentet. Kun ni av disse kvinnene er valgt, resten er utpekt. Den politiske kulturen og systemet er mannsdominert. Å komme til topps i politikken krever enorme økonomiske ressurser. I valgkampen utsettes kvinner for vold og møtes med sterke fordommer. De overses i egne politiske partier og mottar ikke samme oppmerksomhet som menn i media. Hindringene for politisk likestilling er mange.
Norge tar mål av seg til å bidra til endring. Den norske ambassaden i Nairobi har lagt til rette for bred dialog mellom kvinnelige kandidater, kvinneorganisasjoner og givere. Norge støtter FNs kvinnefonds arbeid for å styrke likestilling og godt styresett. Det dreier seg om å redusere hindringene og bistå kvinnelige politikere som ønsker å bli valgt inn i parlamentet. Det er nødvendig å arbeide langsiktig og på flere fronter samtidig. Et bredt utvalg av organisasjoner og støttespillere ble mobilisert og bisto kvinnelige politikere opp mot valget gjennom støtte til mediatrening, politisk profilering, og mobilisering av velgere over hele landet. Aktivitetene ble utformet i tett dialog med kvinnene selv, på tvers av politiske partier og regioner i Kenya.
Siden 1990 har andelen kvinner i nasjonale parlamenter blitt tredoblet i Nord-Afrika fra 3 til 9 prosent og doblet i Afrika sør for Sahara, fra 7 til 14 prosent. I Latin-Amerika og Karibia har andelen økt fra 12 til 19 prosent, mens den har stått stille på 5 prosent i vestlige Asia. Til sammenligning har andelen i perioden økt fra 15 til 21 prosent i industrilandene. Globalt er kvinneandelen i 2005 likevel bare 17 prosent. Framgangen har sammenheng med innføring av kvoter for kvinner i mer enn 80 land verden over. Kampanjer, opplæring og internt likestillingsarbeid i partiene bidrar også til en positiv utvikling.
Likevel er kvinner sterkt underrepresentert i styrende organer og beslutningsprosesser på alle nivåer. Formelle og uformelle barrierer hindrer kvinners deltakelse. Kvinners evner som beslutningstakere blir ofte mistrodd. Også av kvinner selv – fordi det er sosialt akseptert og «opplest og vedtatt» at dette er mannens domene. Utdanning, opplæring, bevisstgjøring og mobilisering er avgjørende elementer i en strategi for å øke kvinners politiske deltakelse.
Boks 3.3 Slik arbeider vi i praksis
For å styrke kvinners politiske deltakelse jobber Norge konkret med tiltak som blant annet legger til rette for kvinners deltakelse i valg- og demokratiprosesser. Det kan være snakk om støtte til velgerregistrering, informasjon om kvotering, opplæring og til nettverk av kvinnelige parlamentarikere og valgkandidater. Andre programmer inkluderer integrering av kjønnsperspektiv i reformprogrammer for godt styresett, bevisstgjøringskampanjer om kvinners yteevne som beslutningstakere og politiske aktører, samt støtte til nettverksbygging mellom kvinner i politikk, administrasjon og frivillige organisasjoner på lokalt, nasjonalt og internasjonalt nivå. Norge støtter konkret mobilisering av gutter og menn som partnere i arbeidet for likestilling, blant annet gjennom kunnskapsutvikling og holdningskampanjer om verdien av likestilling mellom kjønnene, og med sikte på å bekjempe mannsbaserte normer og kjønnsrollemønstre.
Disse samarbeider vi med:
Naturlige partnere i arbeidet er politiske partier, folkevalgte organer, kvinneorganisasjoner, sentrale og lokale myndigheter, blant annet landenes likestillingsapparat. FNs utviklingsprogram og kvinnefondet er viktige multilaterale aktører.
Norge har tatt viktige initiativ for å støtte kompetansebygging av kvinnelige folkevalgte flere steder. I land i Sør-Asia har nye kvoteringsregler for innvelgelse i lokalpolitikken ført til at rundt en million nye kvinner er valgt inn i folkevalgte organer. I Liberia støttet Norge et prosjekt som blant annet fokuserte på registrering og mobilisering av kvinnelige velgere. I mange land kreves så store personlige økonomiske ressurser for å delta i rikspolitikken at det i seg selv eliminerer kvinnelige kandidater. I enkelttilfeller har Norge støttet grupper av kvinnelige politiske kandidater på tvers av partispekteret finansielt for å gjøre dem i stand til å drive valgkampanje på like vilkår som menn. Av åpenbare grunner støtter Norge ikke individuelle kandidaturer.
Regjeringen vil
Bruke anbefalinger fra komitéarbeidet i FNs kvinnekonvensjon og FNs landresolusjoner i vår politiske dialog med enkeltland
Bidra til at kvinnelige kandidater kan stille til valg på lik linje med mannlige kandidater
Bidra til å styrke kvinnelige folkevalgtes gjennomslagskraft i politikken
Bidra til økt forståelse hos begge kjønn for kvinners deltakelse i det politiske liv
Bidra til at kvinners rettigheter reflekteres fullt ut i lovverket
3.2 Kvinner og menn skal delta på like vilkår i det økonomiske liv
Manglende respekt for kvinners faktiske rolle som økonomiske aktører utgjør en bremse for økonomisk utvikling i alle land. Et hovedformål med satsingen på kvinners rettigheter og likestilling i utviklingspolitikken er derfor å bidra til at kvinner styrker sin rolle som økonomisk aktør og at innsatsen synliggjøres.
Kvinner utgjør flertallet av de fattigste, samtidig som de mange steder har en større arbeidsbyrde enn menn. Beregninger fra Unicef viser at kvinner i utviklingsland i Asia, Latin-Amerika og Afrika sør for Sahara har vesentlig lengre arbeidsdager enn menn. I India og Sør-Afrika er kvinners arbeidsdager omtrent en time lengre enn menns. I Benin arbeider kvinner hele 2 ½ time mer per dag, i Mexico 1 ¾ time mer per dag. I Mauritius er forskjellen mindre enn 30 minutter. Dette har sammenheng med at kvinner deltar stadig mer i inntektsgivende arbeid. Samtidig har kvinner fortsatt hovedansvar for ulønnet husarbeid, omsorg for barn og syke og eldre. Studier av tidsbruk viser at i Mexico bruker yrkesaktive kvinner 33 timer i uken på denne type arbeidsoppgaver, mens tilsvarende for menn er fire timer.
Kvinner har ofte ikke kontroll over lønn for eget arbeid. Det er beregnet at kvinner står for mer enn halvparten av all økonomisk aktivitet i utviklingslandene, men det er kun en tredjedel av dette som registreres i offentlig statistikk. Kvinner er i større grad enn menn sysselsatt i uformell sektor. Kvinnedominansen er størst i de mest utrygge formene for uformelt arbeid, som i hjemmebasert industriell stykkprisproduksjon og for hushjelper. Kvinner står for opptil 80 prosent av matproduksjonen i Afrika sør for Sahara, men mottar bare én prosent av all finansieringsbistand i form av kreditt. Lønnet arbeid i det formelle arbeidsmarkedet er viktig for kvinners økonomiske trygghet. Det er også kun det formelle arbeidsmarkedet som kan garantere fulle faglige rettigheter. Norge skal fremme anstendig arbeid for både kvinner og menn. Med dette mener vi sysselsetting med respekt for arbeidstakernes rettigheter, dialog mellom partene i arbeidslivet og ordninger som beskytter arbeidstakerne ved sykdom, alderdom eller uførhet.
Boks 3.4 Smålån gir muligheter i landbruket
I Vietnam støtter Norge Den norske misjonsalliansen som driver et smålånsprosjekt rettet mot fattige kvinner i Mekong-deltaet. Hovedmålet med prosjektet er å øke inntekten til fattige familier slik at de blir bedre i stand til å ta ansvar for sitt eget liv. Pengene investeres blant annet innen landbruk, for eksempel oppdrett av gris, fjørkre eller fisk, ris- eller fruktdyrking. Noen er også involvert i småhandel og håndverk. Det blir kun gitt lån til kvinner, og kundene er organisert i grupper på ti kvinner som garanterer for hverandre. Hver måned møtes gruppene for å dele erfaringer. I disse møtene mottar kvinnene også informasjon om blant annet helse, økonomi og familieplanlegging.
Kvinner og økonomisk utvikling må ses i sammenheng med øvrig relevant norsk innsats. Dette gjelder bruk av smålån (såkalt mikrofinans) og satsingen på bistand for nærings- og handelsutvikling. Kvinners deltakelse og vilkår i den formelle og uformelle økonomien må styrkes. Handelspolitikk og handelsavtaler må legges til rette slik at kvinner kan få de samme muligheter og fordeler av økt handel og økonomisk vekst som menn. Handelsliberalisering kan bidra til fattigdomsreduksjon, også for kvinner, særlig i land hvor handel har gitt vekst i sysselsettingen. Flere studier viser imidlertid at utviklingstrekk i den internasjonale handelen også kan ha særlig negative effekter for kvinner både som arbeidere, produsenter og konsumenter.
Boks 3.5 Slik arbeider vi i praksis
Blant de tiltak Norge støtter for å fremme kvinners økonomiske deltakelse finner vi kjønnskonsekvensanalyser og kvinnerettede tiltak i utarbeidelse, gjennomføring og rapportering på nasjonale fattigdomsstrategier, sektorstrategier og handlingsplaner, samt integrering av kjønnsperspektiv i offentlige budsjetter. Siktemålet er at både kvinners og menns behov ivaretas i forvaltningen av offentlige ressurser og produksjon av offentlige tjenester. Vi jobber for kvinners fagorganisering og styrking av faglige rettigheter, samt integrering av kjønnsperspektivet i lovreformarbeid, blant annet kvinners rettigheter til å arve og besitte jord, hus og annen eiendom uavhengig av sivil status. Viktig er også støtte til kvinners entreprenørskap, der det blant annet settes søkelys på rett til rådgivning og finansielle tjenester, forsikring, pensjon og pengeoverføringer.
Disse samarbeider vi med:
Aktuelle partnere i arbeidet for å styrke kvinners økonomiske deltakelse er myndigheter på alle nivåer samt at arbeidslivets parter, frivillige organisasjoner, kvinnenettverk og forskningsinstitusjoner vil være viktige medspillere. Av våre multilaterale samarbeidspartnere peker Den internasjonale arbeidsorganisasjonen, Verdensbanken og de regionale utviklingsbankene seg ut.
Smålånsordninger gir fattige økt mulighet til inntektsgenererende virksomhet, utvidet tilgang til ressurser og et bedret selvbilde. Kvinner er ettertraktede kunder blant smålånsinstitusjonene. Dette er ingen tilfeldighet. Kvinner har ofte vist seg å være bedre tilbakebetalere og dermed mer kredittverdige enn menn samtidig med at den utviklingsfremmende effekten av utlån til kvinner er større enn til menn. Derfor vil fortsatt støtte til smålånsprogrammer være viktig for å skape økonomiske muligheter for kvinner.
Migrasjon på tvers av landegrenser får stadig større betydning for økonomien i både avsender- og mottakerland. Samtidig representerer migrasjon både muligheter og risiki for dem det gjelder. På verdensbasis er det omtrent like mange kvinner og menn som migrerer. Migrantene sender store summer tilbake til hjemlandene sine. Det er beregnet at private pengeoverføringer i sum er viktigere enn globale bistandsoverføringer. Selv om kvinner oftest tjener mindre enn menn, indikerer enkeltstudier at kvinner samlet sett sender hjem større summer enn menn.
Strukturelle og kulturelle forhold setter begrensninger for kvinners deltakelse i og innflytelse over økonomien. Ett aspekt som er viktig for kvinners plass i samfunnene er eiendomsretten. I mange land er kvinner avskåret fra å forvalte naturressurser, eie jord, hus og annen eiendom. Enker har i mange afrikanske og asiatiske land ikke arverett, og det er heller ikke uvanlig at deres bruksrett til jord, hus og eiendom oppheves når ektemannen dør eller ved skilsmisse. Dette representerer en umyndiggjøring der kvinnene ikke er i stand til å klare seg selv, men er avhengig av andre. De deltar i en ond sirkel der beskyttelse fra loven ikke finnes, og den sterkestes rett råder. Uten formelle og like rettigheter til arv, jord, hus og eiendeler er fattige kvinner verden over sårbare for overgrep.
Regjeringen vil
Arbeide for at kvinner skal komme i maktposisjoner i det økonomiske liv
Fremme kvinners sysselsetning i formell sektor
Arbeide for kvinners rett til anstendig arbeid med fulle faglige rettigheter
Arbeide for at kvinner og menn skal ha like rettigheter til arv, jord, hus og annen eiendom
Arbeide for at handelspolitikken gir økte økonomiske ressurser for kvinner
3.3 Kvinner og menn skal ha lik tilgang til utdanning
Oppnåelse av mange av tusenårsmålene kan stå og falle med om kvinner får utdanning. Utdanning er grunnleggende for kvinners rettigheter og likestilling.
Boks 3.6 Like rettigheter til utdanning
FNs kvinnekonvensjon artikkel 10 pålegger konvensjonspartene å treffe alle egnete tiltak for å sikre kvinner den samme rett til utdanning som menn, herunder når det gjelder karriere- og yrkesveiledning, adgang til studier og oppnåelse av vitnemål.
Erfaring viser at utdanning av jenter kan være med og fjerne fattigdom – dersom utdanningen er av god kvalitet. Det krever kvalifiserte lærere, tilfredsstillende læremidler og tilfredsstillende lokaler med gode sanitære anlegg. En solid og reflektert lærerutdanning er viktig for å sikre kunnskap og bevissthet omkring likestilling, likeverd og diskriminering blant framtidens lærere. En lærerutdanning med integrert fokus på kjønn og likestilling kan ha stor betydning for jenters og kvinners muligheter for deltakelse i økonomi, politikk og forskning. Rekruttering av kvinnelige lærere er viktig, fordi kvinnelige rollemodeller kan medvirke til at tradisjonelle og negative holdninger til jenter og jenters rolle i utdanningssystemer endres. Kvinner er de viktigste omsorgsgiverne i nesten alle samfunn. Utdanning av kvinner gir en merverdi på grunn av kvinners sentrale rolle som omsorgsgiver. Jenter som fullfører relevant og god utdanning gifter seg senere, får færre og sunnere barn, og kan yte bedre omsorg for familien sin. Barn har behov for skolegang, omsorg og beskyttelse. Utdanning er et bidrag til beskyttelse av jenter og gutter, spesielt i krig og konflikt. Utdanning er også et middel for å oppnå kunnskap om helse. Både grunnutdanning og høyere utdanning er viktige innsatsområder, som må omfatte voksenopplæring og yrkesrettet opplæring. Utdanning er et prioritert område for det generelle utviklingssamarbeidet og grunnleggende for norsk målrettet innsats for å fremme kvinners rettigheter og likestilling.
Boks 3.7 Slik arbeider vi i praksis
Norge prioriterer jenter i utdanning fra grunnskole til universitetsnivå. Først og fremst arbeider vi for å sikre at alle jenter skal ha rett og mulighet til å gå på skole. Dette gjør vi ved å støtte programmer som gir jenter og kvinner muligheter til å lære å lese og skrive. Videre arbeider vi for å integrere kvinners rettigheter og likestilling i pensum og i praksis i skolen. Vi støtter også opplæring av kvinnelige lærere. Sannsynligheten for at foreldre sender sine døtre på skole øker betydelig med kvinnelige lærerkrefter.
Når det gjelder høyere utdanning, legger Norge vekt på å støtte opp om tiltak som fremmer likestilling mellom kvinnelige og mannlige studenter og ansatte. Vi bidrar med økonomisk støtte til en rekke høyere utdanningskurs med kjønns- og likestillingsfokus. I flere av våre høyere utdannings- og forskningsprogrammer er det satt krav til kjønnsfordeling.
Disse samarbeider vi med:
Norge samarbeider med en rekke statlige institusjoner og frivillige organisasjoner for å fremme jenters rett til utdanning. Blant de multilaterale organisasjonene er Verdensbanken, FNs barnefond, FNs organisasjon for utdanning, vitenskap, kultur og kommunikasjon, samt FNs initiativ for jenters utdanning, nøkkelaktører for å fremme jenters utdanning. Støtten de mottar fra Norge er betydelig.
Regjeringen vil
Bidra til at kvinner gis samme tilgang til utdanning som menn
Arbeide for at utdanningstilbudet utformes slik at det fremmer likestilling
3.4 Kvinner har rett til helsetjenester og kontroll over egen kropp og seksualitet
Norges internasjonale engasjement på helsefeltet er stort. For å få økt oppmerksomhet og flere ressurser til kampen mot barne- og mødredødelighet har statsministeren etablert et globalt nettverk av ledere i samarbeid med Gates-stiftelsen og stats- og regjeringssjefer fra blant annet Storbritannia, Indonesia, Tanzania og Mosambik. Det lages en global kampanje for hvordan man kan trappe opp innsatsen på de tre helserelaterte tusenårsmålene. Denne planen ble lansert 26. september 2007 i forbindelse med FNs generalforsamling. Kampanjen er utarbeidet i partnerskap med blant annet UNICEF og Verdens helseorganisasjon.
Både mødre- og barnedødelighet er primært fattigdomsproblemer. Spesielt er omsorg i forbindelse med graviditet avhengig av den enkeltes økonomi. Hvis vi sammenlikner de rikeste 20 prosent av befolkningen med de fattigste 20 prosent, finner vi at de fattigste barna har vel 50 prosent økt sannsynlighet for å mangle fullvaksinasjon. I utviklingsland er mangelfull omsorg ved graviditet, fødsel og abort den hyppigste dødsårsaken blant kvinner i reproduktiv alder. Kontrastene mellom rike og fattige land er formidable. Hvert minutt dør én kvinne i forbindelse med graviditet og fødsel, en halv million hvert år. I Afrika mister én av 16 kvinner livet i forbindelse med graviditet eller fødsel. Tilsvarende tall i rike land er 1 av 4000. Tallet på mødredødelighet gir en god indikasjon på kvinners status i samfunnet.
Boks 3.8 Homorasisme
«Alle mennesker skal ha like rettigheter. Seksuell legning er bare en liten del av en person og skal ikke behøve å ødelegge på noen måte.»
Signaturen Friicc-93, under overskriften «Homorasisme» på Si ;D i Aftenposten 19. september 2007.
Verden opplever i dag en feminisering av aidsepidemien. Globalt er det litt flere menn enn kvinner som lever med sykdommen, men andelen kvinner øker dramatisk. Tendensen er særlig tydelig blant ungdom, i dag utgjør jenter tre fjerdedeler av alle unge aids-syke i Afrika. Dette skyldes i stor grad kvinners manglende kontroll over egen kropp og seksualitet.
Boks 3.9 Seksuelle rettigheter
Verdens helseorganisasjon har følgende arbeidsdefinisjon av seksuelle rettigheter, utviklet av en faglig ekspertgruppe i 2002:
Best mulig seksuell helse, og tilgang til seksuelle og reproduktive helsetjenester
Søke, innhente og dele informasjon om seksualitet
Seksualundervisning
Respekt for kroppslig integritet
Å velge sin partner
Selv bestemme om man ønsker å være seksuelt aktiv eller ikke
Seksuelle relasjoner skal være frivillige
Ekteskap skal være inngått frivillig
Å bestemme hvorvidt, og når, man vil ha barn
Å søke et tilfredsstillende, trygt og gledesfylt sexliv
Menneskerettighetene står sentralt for å beskytte seksuell helse. Retten til liv og helse er grunnleggende. Barnekonvensjonen har sterke bestemmelser om rett til helse, og fordi Barnekonvensjonen gjelder opp til 18 år kan den anvendes for å beskytte barn og unge mot påtvunget seksualitet og til å gi særlig vern til dem som inngår i seksuelle relasjoner og som eventuelt blir gravide. Kvinnekonvensjonen har også bestemmelser som beskytter liv og helse, med særlig referanse til kvinners spesielle behov.
Regjeringen ønsker å ha en tydelig og modig profil i sentrale spørsmål knyttet til kropp og helse, seksuell orientering og rettigheter, samt familieplanlegging og fertilitet. Begrepet seksuell orientering inkluderer i denne sammenheng lesbiske, homofile, bifile og transseksuelle. Begrepet seksuelle rettigheter er ikke nedfelt i FNs kvinnekonvensjon, FNs barnekonvensjon eller handlingsplanene fra FN-konferansen om befolkning og utvikling i Kairo 1994 og FNs 4. kvinnekonferanse i Beijing i 1995. Begrepet er derfor omdiskutert, men Norge mener at begrepet er i tråd med intensjonen i konvensjonene og handlingsplanene.
Seksualitet er et ladet tema både i mange samarbeidsland og i internasjonale fora, der sterke krefter motarbeider styrking av kvinners rettigheter. Dette hindrer prevensjonsveiledning, tilgang til kondomer, forebygging av aids og arbeidet mot utrygge aborter, og umuliggjør en helhetlig sektortilnærming til helse. Norge skal tale der andre tier. Vi skal bruke et klart og tydelig språk, men når det er nødvendig skal vi være lavmælte. Vi må ta inn over oss at dette er kontroversielle spørsmål mange steder, derfor må framgangsmåten justeres slik at innsatsen ikke virker mot sin hensikt.
Boks 3.10 Det tredje kjønn
I Nepal arbeider Norge for å bedre vilkårene for en gruppe som lokalt benevnes som «det tredje kjønn». I Norge ville vi kalle dem transseksuelle menn. Denne gruppen diskrimineres og har ofte få muligheter til annen inntekt enn fra sexarbeid. Dette innebærer også stor risiko for hiv-smitte. Norge støtter et prosjekt som tar utgangspunkt i ønskene og behovene til denne seksuelle minoriteten. Gjennom opplæring og støtte bidrar Norge til at «det tredje kjønn» får mulighet til å arbeide i skjønnhetssalonger. Slik reduseres spredningen av aids. Samtidig gir dette økt selvrespekt og alternative inntektsmuligheter for denne gruppen. Den norske støtten kanaliseres gjennom Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring.
Et viktig element i norsk politikk på dette feltet er arbeidet for å bidra til å skape toleranse for ulik seksuell orientering. Avkriminalisering av homofili og bekjempelse av enhver form for diskriminering og stigmatisering av personer på grunnlag av seksuell orientering. Lesbiske kvinner er diskriminert i mange land, slik situasjonen også er for homofile menn.
Boks 3.11 Slik arbeider vi i praksis
Blant de tiltak som vil bli tatt i bruk for å fremme norsk politikk på dette feltet er støtte til oppfølging og gjennomføring av nasjonale, regionale og internasjonale planer for seksuell og reproduktiv helse og rettigheter, samt informasjon og holdningsskapende arbeid. Flere kanaler benyttes, blant annet skoleverket, helsevesenet og arbeidsplassene.
Norge vil også bidra til målrettet familieplanlegging og prevensjonsveiledning overfor begge kjønn og drive pådriverarbeid for avkriminalisering av abort og forskning omkring abort og relaterte problemer. Vi skal støtte utbygging av helsetjenester på primær- og distriktsnivå og være en pådriver for at trygg abort og behandling av eventuelle komplikasjoner prioriteres og følges opp i sektorprogram og helsesektorreformer.
Disse samarbeider vi med:
Blant viktige partnere i helsesektoren inngår myndigheter, frivillige organisasjoner og andre aktører i sivilt samfunn. Tradisjonelle multilaterale organisasjoner som Verdens helseorganisasjon, FNs aidsprogram og FNs befolkningsprogram er sentrale medspillere. Det samme gjelder nyere initiativ som Den globale vaksinealliansen, Det globale fondet for bekjempelse av aids, tuberkulose og malaria, Gates- og Clintonstiftelsene. Den internasjonale føderasjonen for familieplanlegging er en annen sentral samarbeidspartner.
Det kreves politisk vilje og en nasjonal innsats for å styrke helsesystemer og bygge opp en tilfredsstillende og helhetlig helsetjeneste som på en fullverdig måte ivaretar behovene til samtlige målgrupper, inkludert kvinner og jenter og seksuelle minoriteter. Å utvikle og gjennomføre en nasjonal helseplan som også tar hensyn til kvinner, seksuelle minoriteter og likestilling vil være av avgjørende betydning i dette arbeidet.
Regjeringen vil
Arbeide for at kvinner overlever sin egen fruktbarhet
Arbeide mot feminisering av aidsepidemien
Styrke helsetjenester som reduserer barnedødelighet
Arbeide for internasjonal aksept for begrepet seksuelle rettigheter
Være en uredd forkjemper for kvinners rett til å kontrollere egen kropp og seksualitet
Fremme tilgang til prevensjon og trygg og selvbestemt abort
Arbeide mot kriminalisering, diskriminering og stigmatisering av personer på grunnlag av seksuell orientering
3.5 Kvinner har krav på et liv uten vold
Vold mot kvinner og seksuelle minoriteter er et globalt fenomen. Volden finner sted i alle samfunn, i freds- og i krigstid. Form og omfang varierer fra samfunn til samfunn. Vold mot kvinner og seksuelle minoriteter kan være forankret i lokal tro, kultur og tradisjon, og er i mange tilfelle samfunnsmessig tolerert og sanksjonert. Volden utgjør et grunnleggende hinder for livsutfoldelse og deltakelse gjennom livssyklusen. Volden fratar kvinner valgmuligheter, den går ut over selvtillit og selvfølelse og ødelegger deres helse. Vold mot kvinner må betraktes som en av de sosiale mekanismene som i størst grad tvinger kvinner inn i en underordnet posisjon i forhold til menn. Kjønnsbasert vold og tvang handler i stor grad om kontroll av kvinner og manglende respekt for, og innfrielse av, kvinners menneskerettigheter. Volden bidrar til å vedlikeholde diskriminering av kvinner og seksuelle minoriteter i forhold til utdanning, politisk, kulturell og samfunnsmessig deltakelse, tilgang til og kontroll over økonomiske ressurser. Konsekvensene for samfunnene er alvorlige.
Norsk Folkehjelp anslår at i global målestokk vil én av tre kvinner bli utsatt for vold i løpet av livet. Vold mot kvinner har varierende uttrykk og alvorlighetsgrad. Det dreier seg om vold i nære relasjoner, barneekteskap og andre former for tvangsekteskap, skadelige tradisjonelle praksiser som kvinnelig kjønnslemlestelse, seksuelle overgrep og trakassering. Det gjelder voldtekt både i fredstid og som et våpen systematisk brukt i krigføring. Handel med kvinner og barn for seksuell utnytting regnes også som vold mot kvinner. De mest groteske overgrepene inkluderer drap på nyfødte jentebarn, medgiftsdrap og såkalte æresdrap.
Boks 3.12 Alternativ til omskjæring blant masaijenter
Norge bidrar til arbeidet for å eliminere kvinnelig kjønnslemlestelse blant masaiene, en etnisk minoritet i Kenya. Dette gjør vi gjennom støtte til interne krefter blant masaiene som arbeider for å motvirke kjønnslemlestelse av jenter og unge kvinner. Blant masaiene utføres kvinnelig omskjæring i tilknytning til en seremoni eller et overgangsritual der jentene går fra å være jenter til å bli kvinner. Jentene deltar i en alternativ seremoni uten omskjæring, men der alle andre lokale skikker og tradisjoner ivaretas. Jentene som velger den alternative seremonien tilbys også stipend for skolegang.
Med støtte fra Norge har man først foretatt en kartlegging av holdninger og praksis når det gjelder kjønnslemlestelse, uheldige tradisjoner, og aids. Det er deretter gjennomført en informasjonskampanje rettet mot jenter, familier, religiøse og politiske ledere. I samarbeid med lokalsamfunnet gjennomføres den første alternative seremonien for jentene og deres familier i desember 2007. Samtlige jenter i den aktuelle aldersgruppen i landsbyene som omfattes har valgt å gjennomføre den alternative seremonien. Det er også viktig å framheve at familiene og lokale ledere støtter fullt opp om det arbeidet som gjøres. Forhåpentligvis ser vi starten på en reell holdningsendring!
Kvinnelige ansatte ved den norske ambassaden har også takket ja til å være personlige støttespillere for jentene. De vil delta på den alternative overgangsseremonien. Kontakten med jentene skal vedlikeholdes gjennom brev og besøk.
Voldsutøvere og deres ofre finnes i alle lag av samfunnet. Langt de fleste overgriperne er menn. For kvinner representerer ektefeller, fedre og andre mannlige slektninger en større risiko enn ukjente menn. Vold mot kvinner har også alvorlige konsekvenser for barns liv og velferd. Det øker sannsynligheten for at voldelig atferd overføres til neste generasjon. Det skapes en ond sirkel. Sønner tar ofte etter farens voldelige atferd.
Boks 3.13 Slik arbeider vi i praksis
Tiltak for å bekjempe vold mot kvinner innbefatter blant annet integrering av kjønnsperspektivet i arbeid med lov- og justisreform. Siktemålet er å innfri kvinners rettigheter, beskytte kvinner mot vold og seksuelle overgrep i og utenfor familien og straffeforfølge utøverne av vold. Vi vil støtte holdningskampanjer og rettighetsundervisning, inkludert tiltak for å mobilisere gutter og menn som støttespillere mot slik vold. Det vil også være viktig med pådriverarbeid og juridiske lavterskeltilbud til fattige kvinner på landsbygda og i fattige bystrøk. Det er viktig å innfri jenters og kvinners rettigheter i spennet mellom statlig (sekulær) lov og tradisjonell eller religiøs lov og rettspraksis. Det er opprettet et flergiverfond mot kvinnelig omskjæring i FN. Norge støtter FNs befolkningsfonds arbeid for å operere alvorlige underlivsskader hos kvinner (fistula-fondet). Når det gjelder menneskehandel vil informasjonsarbeid og botilbud, helsehjelp, sosiale tiltak, trygg retur og reetablering i hjemlandet prioriteres. Rettsapparatet og politiets arbeid må styrkes. Vi bidrar også til gjennomføring og oppfølging av Palermoprotokollen (til FN-konvensjonen mot grenseoverskridende organisert kriminalitet) om å hindre, bekjempe og straffe handel med mennesker gjennom FNs organisasjon for bekjempelse av narkotika og kriminalitet.
Disse samarbeider vi med:
Sentrale partnere i arbeidet er nasjonale organisasjoner som jobber med kvinner og kvinners helse og myndigheter på alle nivå. Norske frivillige organisasjoner gjør en viktig jobb. Viktige FN-organisasjoner er barnefondet, utviklingsprogrammet, befolkningsfondet, arbeidsorganisasjonen og kvinnefondet. Andre sentrale partnerorganisasjoner er Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa og Nato. Norge følger dessuten arbeidet mot menneskehandel i EU og andre internasjonale fora.
Både kvinner og menn bidrar til å opprettholde kjønnsdiskrimineringen. Det er kvinner som foretar omskjæring, men tradisjonen er kulturelt forankret i familie og lokalsamfunn. Kvinnelig omskjæring praktiseres i nærmere 30 afrikanske land, samt i noen land i Asia og Midt-Østen. Omskjæring av jenter forekommer også i enkelte migrantmiljøer i rike land. Verdens helseorganisasjon beregnet i 2006 at det årlig er rundt tre millioner nye ofre for overgrepet. Det betyr at over 8200 jenter blir omskåret hver eneste dag. Samme organisasjon har beregnet at 130 – 140 millioner jenter og kvinner verden over lever med følgene av overgrepet. De siste 10 – 20 år har det skjedd betydelige framskritt i arbeidet med å oppnå erkjennelse, både internasjonalt og i de berørte landene, av at kjønnslemlestelse ikke kan aksepteres. Til tross for dette, er utbredelsen omtrent den samme nå som for ti år siden i enkelte av de mest berørte landene. Også guttebarn blir omskåret, men uten at det har de samme konsekvensene.
Boks 3.14 Sudanske kvinner mobiliserer
Samme uke som partene i borgerkrigen i Sudan undertegnet sin fredsavtale i 2005, ble det avholdt en konferanse i Oslo om kvinners rolle i fredsbyggingen i landet. Deltakerne var kvinner fra Sør-Sudan. Formålet var å formulere kvinnenes egne prioriteringer for en varig fred og diskutere hvilken rolle det internasjonale samfunn burde spille. Konferansen ble arrangert av Norsk utenrikspolitisk institutt med UD som oppdragsgiver. FNs kvinnefond UNIFEM deltok også.
Konferansen var nyttig. Kvinnene slo fast at de parallelt med den planlagte Giverkonferansen for Sudan ønsket et symposium der kvinner fra Nord- og Sør-Sudan kunne diskutere spørsmål knyttet til kjønn og likestilling i landet. I tillegg var det et klart ønske om at Norge skulle legge press på de sudanske partene for å få kvinner med i de offisielle delegasjonene. Som en følge av dette, la Norge et betydelig press på forhandlerne for at de skulle ha en viss andel kvinner i sine delegasjoner. I første omgang lyktes man ikke med dette.
Symposiet som ble avholdt i forbindelse med giverkonferansen i Oslo i april 2005 var vellykket. Et femtitalls kvinner fra Nord- og Sør-Sudan deltok, i tillegg til representanter fra FN-systemet.
Hovedmålet var å bringe kvinnene sammen slik at de kunne definere måter å fremme kvinners rettigheter og lederskap på og få giverkonferansens aksept for kvinners rettigheter og behov. Kvinnene utarbeidet et dokument med felles prioriteringer, som inkluderte behov for sikkerhet, lovendringer, økonomisk støtte og helsetjenester. De to visepresidentene fra Sudan deltok på avslutningen av symposiet og forpliktet seg i arbeidet for kvinners rettigheter. Kvinnene fikk også lese opp sine fellesprioriteringer på giverkonferansen. Aldri tidligere har en konferanse av denne typen i samme grad satt søkelys på kvinners behov og kapasitet. Etter aktivt arbeid fra kvinnene selv, norsk press og intens mediedekning, ble til slutt flere av kvinnene som deltok på symposiet inkludert i de formelle delegasjonene. FNs kvinnefond mener at man med dette har skapt presedens for kvinners deltakelse under giverkonferanser og satt en ny målestokk for behovet for å sette kvinners rettigheter og likestilling på dagsorden. Også for UNIFEM var konferansen en milepæl – det var første gang kvinnefondet fikk stille med egen delegasjon og delta med alle rettigheter under en giverkonferanse.
Regjeringen oppfatter omskjæring av kvinner og jenter som uttrykk for den sosiale urettferdighet og undertrykking mange jenter og kvinner lever under i samfunn der skikken forekommer. Kjønnslemlestelse representerer kontroll over jenter og kvinners seksualitet. Kampen mot kvinnelig omskjæring er en kamp for menneskerettigheter, likestilling, verdighet og integritet. Lokale kvinner, menn og ledere med mot til å utfordre århundregamle tradisjoner må være i front i kampen mot kvinnelig omskjæring. Norge må tilby moralsk og økonomisk støtte. Det er en formidabel oppgave vi må møte med ydmykhet, men vi mener det er riktig og mulig å avskaffe kjønnslemlestelse. Men dette er en langvarig prosess og ikke et kortvarig prosjekt. Vår egen innsats skal økes. Vi skal støtte opp under partnerskap og drive sensitivt pådriverarbeid. Norge og de organisasjonene vi samarbeider med kan bidra med ressurser, kompetanse og ideer.
Handel med mennesker er den nest største organiserte form for kriminalitet i verden. På verdensbasis anslår FN at fortjenesten fra menneskehandel utgjør ca. 40 milliarder kroner og at om lag 4 millioner kvinner og barn blir utsatt for menneskehandel årlig. Ofrene lever i slaveliknende forhold. Virksomheten omfatter både menn, kvinner og barn som utnyttes gjennom vold, trusler, tvang og fornedrelse. Ofrene tvinges til tigging, prostitusjon og tvangsarbeid, ofte i private hushold. Fjerning av organer er et annet grotesk eksempel.
FNs arbeidsorganisasjon hevder at det globalt er omtrent 12 millioner mennesker i tvangsarbeid eller som er gjenstand for såkalt sosial dumping. Av disse regnes om lag 2,4 millioner som ofre for menneskehandel. Hovedandelen ender opp i vestlige, industrialiserte land der etterspørsel etter billig arbeidskraft er stor, innvandringsregimene restriktive og kriminelle krefter profitterer stort på handel med mennesker. Kvinner og unge jenter er særlig utsatt. Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) har beregnet at minst 500.000 hvert år blir solgt til prostitusjon i Europa.
Regjeringen vil kjempe mot den stadig mer omfattende handelen med mennesker. Soria Moria-erklæringen viser vei for dette arbeidet med mye av innsatsen rettet mot reduksjon av de bakenforliggende årsakene – som fattigdom, konflikter, skjev sosial fordeling og marginalisering. Slike forhold rammer særlig kvinner og gjør dem sårbare for menneskehandlernes rekruttering. Kampen mot menneskehandel utgjør en del av Regjeringens økte satsing på utviklingspolitikken. Tiltakene som støttes skal gi ofrene muligheter for et verdig liv, uten tvang og utnytting.
For å bekjempe menneskehandel er det nødvendig å begrense rekruttering og etterspørsel, sikre ofrene bistand og beskyttelse, øke avdekking og straffeforfølge bakmenn, og styrke kunnskap og tverrfaglig samarbeid. Et bedre internasjonalt samarbeid og rammeverk er nødvendig. Et hovedgrep fra norsk side vil være politisk og diplomatisk innsats på den internasjonale arena.
Regjeringen vil
Bidra til at vold mot kvinner bekjempes
Bidra til effektiv straffeforfølgelse av alle former for vold mot kvinner
Være en pådriver og støttespiller i arbeidet mot kvinnelig omskjæring
Bidra i arbeidet mot tvangsekteskap
Være en tydelig aktør på den internasjonale arenaen i kampen mot menneskehandel
3.6 Kvinner skal ha en likeverdig rolle i freds- og forsoningsarbeid
Boks 3.15 Voldtekt er en krigsforbrytelse
«Straffrihet for overgripere og utilstrekkelig respons overfor behovene til ofrene er moralsk forkastelig og uakseptabelt. Seksuell vold i konflikt, spesielt voldtekt, burde bli kalt for det det er: Ikke en privat handling eller uheldig og dårlig oppførsel av en soldat på villstrå, men heller aggresjon, tortur, krigsforbrytelse og folkemord.»
Rachel Mayanja, FNs spesialrådgiver på likestilling, 24. oktober 2007.
Et særtrekk ved de fleste av dagens voldelige konflikter er at sivilbefolkningen utsettes for grove og ofte systematiske overgrep. Kvinner og barn utgjør et flertall av sivilbefolkningen og rammes særlig hardt. Barn og kvinners hverdag brutaliseres som ledd i lovløsheten som preger områder i og på vei ut av konflikt. Systematiske voldtekter er utbredt. I mange konfliktområder bortføres barn i stort omfang. Guttene tvinges til å bli soldater, jenter benyttes som sexslaver og kommandantkoner.
Boks 3.16 Slik arbeider vi i praksis
Aktuelle tiltak er analyser som ivaretar jenter og kvinners behov ved gjenoppbygging og ved avvæpning og reintegrering. Barns mulighet til skolegang også under krig og konflikt skal vies oppmerksomhet. Det skal gjennomføres omfattende tiltak mot vold i familien og lokalsamfunnet. Kvinners behov skal vektlegges ved reform av sikkerhetssektoren.
Norge har bidratt til å styrke FNs fredsbyggingskontor med kompetanse på likestillingsspørsmål. Som leder av Fredsbyggingskommisjonens arbeid i Burundi har Norge lagt til rette for kvinnegruppers aktive deltakelse i fredsbyggingsprosessen. Norge stiller krav til humanitære og andre frivillige organisasjoner, kirkenettverk og andre trosbaserte organisasjoner som vi støtter, om at de aktivt og målrettet sikrer kvinners og barn rettigheter før, under og etter konflikt.
Disse samarbeider vi med:
Sentrale partnere i dette arbeidet er FN, inkludert Høykommissæren for flyktninger, FNs kvinnefond og FNs barnefond, samt NATO og sivilt samfunn.
Kvinner er oftest utelukket fra beslutningsprosesser knyttet til konflikt og fredsløsning. De blir vanligvis ikke inkludert i fora hvor det treffes beslutninger som angår fred og sikkerhet, verken lokalt, nasjonalt eller internasjonalt.
Boks 3.17 Seksuelle overgrep brukt som våpen i Øst-Kongo
I Den demokratiske republikken Kongo er titusener av mennesker på flukt. Den humanitære situasjonen er kritisk. Mangelfull beskyttelse av sivile er det mest prekære humanitære problemet, særlig i Øst-Kongo. Spesielt for landsdelen er at det har utviklet seg en kultur for seksuell og kjønnsbasert vold. Voldtekt og overgrep mot kvinner og barn er vanlig og blir brukt som våpen av alle militære grupper. Underlivsskaden fistula er utbredt hos kvinnene som utsettes for ugjerningene. Voldtektene medfører store traumer. Familier og lokalsamfunn ødelegges. Et ikke-fungerende juridisk system og straffrihet for overgriperne kompliserer problemet i Øst-Kongo.
Flyktninghjelpen og den kristne hjelpeorganisasjonen CRN er blant flere humanitære organisasjoner som mottar støtte fra Norge til humanitær innsats blant internflyktninger i DR Kongo. CRN arbeider i flyktningleirene for å identifisere, rådgi, evakuere, behandle og rehabilitere voldtektsofre. Arbeidet skjer gjennom et lokalt kirkenettverk som har en omfattende helseinnsats i landet. Med norske midler har organisasjonen blant annet bidratt til en egen fistulaavdeling på det lokale sykehuset og nødhjelpsutstyr for gravide og fødende i leirene.
Flyktninghjelpen konsentrerer sitt arbeid om de internt fordrevne i flyktningleirene rundt byen Goma. Flertallet av de internt fordrevne er kvinner og barn. I sitt arbeid for å organisere leiren har Flyktninghjelpen analysert og tatt hensyn til både kvinner og menns behov og roller. Eksempelvis er det nødvendig å vite hvem som er husholdningens overhode ved distribusjonen av mat og nødhjelpsvarer. Flyktninghjelpen sørger for at både kvinner og menn får opplæring i leirdrift. Kvinner skal alltid delta i styringen av leirene. 50 prosent av dem som velges i leirledelsen er kvinner. Det foretas spesielle beskyttelsestiltak overfor kvinner og barn, blant annet med egne toalett- og sanitæranlegg. Sikkerheten vurderes for å forebygge overgrep mot kvinner og barn. Gåavstand til vann og skole er av betydning.
Krig og konflikt rammer kvinner, menn, gutter og jenter på forskjellige måter. Handlingsplanen for oppfølging av FNs sikkerhetsråds resolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet skal være en ledetråd i all norsk innsats for konfliktforebygging og fredsbygging. Norge vil integrere dette perspektivet i planlegging, gjennomføring og evaluering av norsk innsats for konfliktforebygging, freds- og forsoningsarbeid.
Kvinners initiativ for fred og forsoning skal anerkjennes og følges opp. Jenter og kvinners behov og interesser skal ivaretas under væpnet konflikt og ved humanitære krisesituasjoner. For å legge grunnlaget for fred, demokrati og utvikling på likeverdige premisser er det helt nødvendig å dra nytte av begge kjønns erfaringer, kunnskap og ressurser.
Regjeringen vil
At kvinners kompetanse og kapasitet brukes fullt ut i konfliktforebygging og i freds- og gjenoppbyggingsprosesser
Arbeide for beskyttelse av kvinner og barn i væpnede konflikter
Bekjempe bruk av vold og seksuelle overgrep som et ledd i krigføring
Ha nulltoleranse for seksuelle overgrep utført av internasjonale fredsstyrker, bistands- og nødhjelpsarbeidere
3.7 Kvinner og menn skal delta på like vilkår i arbeidet med klima, miljø og humanitære kriser
Tilpasning, beredskap og arbeid for redusert sårbarhet står sentralt for arbeidet med klimaendringer og bærekraftig ressursforvaltning. Det er de fattigste landene som blir hardest rammet av klimaendringer og som samtidig har minst evne til å tilpasse seg. Tilpasning er en integrert del og naturlig forlengelse av utviklingssamarbeidet som tar sikte på å redusere sårbarhet. Kvinner har ofte god kunnskap om lokale naturressurser, matvaresikkerhet og strategier for å forebygge og redusere sårbarhet for tørke, flom, jordras og lignende. Denne kunnskapen bør utnyttes i utarbeidelsen av klimatilpasningstiltak. Samtidig er kvinner blant de grupper som er spesielt sårbare for klimaendringer, blant annet fordi de ofte har hovedansvar for familiens matproduksjon og for å skaffe vann og brensel til familien. For å redusere sårbarheten og forebygge effektene av naturkatastrofer og klimaendringer, vil derfor kvinners rolle og deltakelse være nødvendig.
Boks 3.18 Slik arbeider vi i praksis
Viktige tiltak for å styrke kvinners rolle, deltakelse og rettigheter i naturressursforvaltning og klimatilpasning er blant annet å gjennomføre analyser og innhente informasjon om kvinners situasjon i sårbare områder. Videre er det viktig å sikre kvinners eiendoms- og bruksrettigheter til jord, samt å satse på økt kapasitetsbygging og utdannelse for å styrke kvinners plass i beslutningsprosessene. For å forbedre kvinners posisjon i forebyggingsarbeidet må man blant annet sørge for at det systematisk innhentes informasjon fra kvinner om tradisjonelle strategier for overlevelse og matsikkerhet og å bidra til støtte- og låneordninger for kvinner som er rammet av naturkatastrofer.
Disse samarbeider vi med:
Viktige partnere i dette arbeidet er frivillige organisasjoner i Norge og i samarbeidslandene, FNs miljøorganisasjon og FNs utviklingsprogram.
Som følge av klimaendringer vil antallet og omfanget av humanitære katastrofer øke. Kvinner er aktører og viktige bidragsytere som må trekkes aktivt med på alle nivåer i det forebyggende arbeidet for å gjøre lokalsamfunn mer robuste. Kvinner har opparbeidet seg erfaring i å takle ekstremværsituasjoner som tørke og flom. Ofte vil kvinners tradisjonelle kunnskap om matsikkerhet og beredskap være avgjørende for å redusere sårbarheten når det gjelder klimaendringer. Kvinner må derfor i større grad enn i dag delta i arbeidet med klima, miljø og humanitære kriser.
Kvinner rammes ofte hardere av katastrofer enn menn. Noen enkle tall fra tsunamien i 2004 er beskrivende: 70 – 80 prosent av alle dødsfall under katastrofen var kvinner. Dette misforholdet henger sammen med kvinners status og graden av likestilling i samfunnet. Sårbarheten øker blant annet på grunn av sosiale normer. Kvinner og barn oppholder seg i større grad enn menn innendørs i dårlig konstruerte hus. Enkelte steder forbyr tradisjon kvinner å forlate hjemmet uten mannlig følge, selv når krisen rammer. Der kvinner mangler rettigheter og bevegelsesfrihet vil flere kvinner og barn dø under katastrofer.
Regjeringen vil
Fremme kvinners innflytelse over naturressursforvaltning og tilpasning til klimaendringer
At kvinners behov ivaretas i nødhjelpssituasjoner
At kvinners kunnskap og ressurser skal utnyttes i humanitære krisesituasjoner