9 Ord og uttrykk brukt i meldingen

Aktiv forvaltning

Såkalt aktiv forvaltning gjør forvalteren gjennom å velge en sammensetning av den faktiske porteføljen som avviker fra referanseporteføljen. Siktemålet med slike avvik er å oppnå en meravkastning i forhold til referanseporteføljen Denne meravkastningen kalles i finanslitteraturen alfa-avkastning .

Durasjon

Innenfor renteforvaltning er durasjon et mye brukt risikomål. Utsteder av obligasjoner betaler en løpende rente og ved forfall innfris lånet. Dersom obligasjonen forfaller om ti år, mottar investor normalt renter halvårlig eller årlig, mens pålydende betales tilbake om ti år. Durasjon er et annet mål på løpetid enn tid til forfall der det tas hensyn til at det betales renter på lånet i hele perioden. Noe forenklet kan en si at durasjonen til en obligasjon gir uttrykk for hvor mange år det tar før halvparten av lånet er tilbakebetalt. Modifisert durasjon er et følsomhetsmål, som brukes til å beregne hvor mye prisen på en obligasjon endrer seg dersom renten endres marginalt. Dette begrepet gir tilnærmet uttrykk for hvor mange pst. markedsverdien til en obligasjon endres ved en endring i markedsrentene på ett prosentpoeng. Dersom renten endres mye, er ikke durasjon et godt mål på renterisikoen knyttet til en obligasjon eller en renteportefølje.

Indeksforvaltning

I indeksforvaltning siktes det mot at avkastningen av den faktiske porteføljen ligger nært opp til avkastningen av referanseporteføljen. Dersom indeksene som utgjør referanseporteføljen omfatter mesteparten av de markedsomsatte verdipapirene, vil man ved indeksforvaltning oppnå om lag samme avkastning (før kostnader) som markedet samlet. Avkastning som er oppnådd gjennom en bred eksponering mot verdipapirmarkedene kalles i finanslitteraturen gjerne beta-avkastning.

Korrelasjonskoeffisienten

Avkastningen til referanseporteføljen framkommer som en vektet sum av henholdsvis avkastningen på referanseporteføljen for aksjer og referanseporteføljen for rentepapirer. Risikoen til referanseporteføljen er imidlertid normalt lavere enn en vektet sum av risikoen i aksjereferansen og risikoen i rentereferansen. Årsaken til det er at avkastningen i aksje- og rentemarkedene ikke beveger seg i takt. Et mål på graden av (lineær) samvariasjon mellom avkastningsrater er korrelasjonskoeffisienten . Dette er et statistisk mål som kan variere fra -1 til +1, der -1 beskriver perfekt negativ korrelasjon og +1 beskriver perfekt positiv korrelasjon. Kun i tilfellet med perfekt positiv korrelasjon vil risikoen til fondets samlede referanseportefølje være lik den vektede summen av risikoen i aksje- og rentereferansene. I alle andre tilfeller vil risikoen være mindre. Den reduksjonen i risiko som framkommer ved å spre investeringene på ulike aktiva på denne måten betegnes som en diversifiseringsgevinst .

Kredittrisiko

Kredittrisiko, som er risikoen for å lide tap som følge av at en utsteder av et verdipapir eller en motpart i en verdipapirhandel ikke oppfyller sine forpliktelser.

Det er en flytende overgang mellom kredittrisiko og markedsrisiko (se nedenfor). Med kredittrisiko forstås normalt risikoen for at en obligasjonsutsteder eller motpart i en verdipapirtransaksjon skal gå konkurs. Dersom en obligasjonsutsteder får svekket kredittverdighet, vil det imidlertid vanligvis føre til at obligasjonsprisen reduseres slik at forventet avkastning (renten) på obligasjonen øker. Forskjellen mellom den renten som et foretak må betale og den renten som en stat betaler ved å utstede obligasjoner, betegnes ofte som «kreditt-spread». Variasjoner i denne gjenspeiler variasjoner i markedets vurdering av foretakets kredittverdighet. Den risikoen som er knyttet til muligheten for endringer i «kreditt-spreaden», inngår normalt i markedsrisikobegrepet.

Markedsrisiko

Markedsrisiko er risikoen for at verdien på en verdipapirportefølje skal endre seg som følge av bevegelser i aksje- og valutakurser og rentenivået. Det er vanlig å legge til grunn at en må akseptere høyere markedsrisiko for å oppnå høyere forventet avkastning.

Operasjonell risiko

Operasjonell risiko , som er risikoen for økonomiske tap eller tap av renommé som følge av svikt i interne prosesser, menneskelige feil, systemfeil, eller andre tap som skyldes eksterne forhold som ikke er en konsekvens av markedsrisikoen i porteføljen. Det knyttes ingen forventet avkastning til operasjonell risiko. I styringen av operasjonell risiko må en imidlertid balansere hensynet til å holde sannsynligheten for slike tap lave mot kostnadene som påløper som følge av økt kontroll, overvåking mv.

Referanseportefølje

For å evaluere den operative forvaltningen av Statens pensjonsfond må den faktiske avkastningen på en portefølje sammenliknes med hva en alternativt kunne oppnådd av resultater med en forholdsvis lik plassering av midlene. Det er vanlig å uttrykke en alternativ plassering i form av en referanseportefølje . Sammensetningen av en slik referanseportefølje kan sies å gjenspeile eiers overordnede valg av investeringsstrategi.

Relativ volatilitet

Referanseporteføljen fungerer som et risikostyringsverktøy i den operative forvaltningen ved at det defineres en ramme for hva som aksepteres av avvik mellom de faktiske investeringene og referanseporteføljen. Forskjellen mellom faktisk portefølje og referanseporteføljen kan defineres som en differanseportefølje. Standardavviket til avkastningen av denne differanseporteføljen omtales som relativ volatilitet , og angir et mål på markedsrisikoen i den operative forvaltningen. For Statens pensjonsfond – Utland har departementet fastsatt en ramme for forventet relativ volatilitet tilsvarende 1,5 pst. Over tid, og noe forenklet, betyr det at forskjellen mellom avkastningen i fondet og referanseporteføljen i to av tre år ikke vil være mer enn 1,5 pst. I forvaltningen av Statens pensjonsfond – Norge har styret i Folketrygdfondet for 2007 satt øvre grense for forventet relativ volatilitet til 3,5 pst.

Risiko

Standardavviket er et mål på svingningene i avkastningen i en periode, og er et ofte benyttet mål på risiko. Jo høyere standardavvik, desto større volatilitet (svingninger) eller risiko i forhold til gjennomsnittsavkastningen. Ved å kople standardavviket til en sannsynlighetsfordeling, kan en si noe om hvor sannsynlig det er at porteføljen vil falle i verdi med x prosent eller stige i verdi med y prosent i løpet av en gitt periode.

Gjennom handlingsregelen for budsjettpolitikken fases statens petroleumsinntekter inn i økonomien om lag i takt med utviklingen i forventet realavkastning. Dette bidrar til at det kan legges til grunn en lang horisont for investeringene til fondet, og årlige variasjoner i avkastningen spiller derfor mindre rolle. Det er mer relevant å vurdere risikoen over tid og sannsynligheten for negativ samlet avkastning over noen år, enn mulige tap fra ett år til et annet.

Sannsynligheten for negativ porteføljeavkastning avtar med tidshorisonten, ettersom en forventer positiv avkastning over tid i finansmarkedet. På den annen side øker det potensielle verdifallet av porteføljen med tidshorisonten, ettersom en ikke kan utelukke at ett år med negativ avkastning følges av flere slike år. I hvor stor grad tidshorisonten øker det potensielle verditapet avhenger av om avkastningen tenderer mot å vende tilbake mot langsiktige normalnivåer eller ikke.