2 EMDs kjennelse

EMD kom til at Statens medieforvaltnings vedtak var et brudd på artikkel 10 i EMK. Det grunnleggende premisset for dommen var at for Pensjonistpartiet var politisk reklame den eneste muligheten til å få tv-dekning. Domstolen viste samtidig til mange legitime grunner for å regulere rammene for politisk reklame. EMD uttalte i dommen blant annet:

In this regard, the Court notes that the rationale for the statutory prohibition of broadcasting of political advertising through television was, as stated by the Supreme Court, the assumption that allowing the use of such a form and medium of expression was likely to reduce the quality of political debate generally. In this way complex issues might easily be distorted and groups that were financially powerful would get greater opportunities for marketing their opinions than those that were not. Pluralism and quality were central considerations, as was the fact that it was the legislator who had given the ramification in question for the democratic processes, the legislator being better placed than any other State organs in assessing how best to achieve those objectives. The Government pointed out that the ban had been limited to political advertising on television due to the powerful and pervasive impact of this type of medium. Moreover, the prohibition had contributed to limiting election campaigns costs, to reducing participants' donor dependence and ensuring a level playing field in elections. It was aimed at supporting the integrity of democratic processes, to obtain a fair framework for political and public debate and to avoid that those who were well endowed obtained an undesirable advantage through the possibility of using the most potent and pervasive medium. Also, it helped to preserve the political impartiality of television broadcasting. These are undoubtedly relevant reasons (see VgT,cited above, § 73).

I dommen skriver EMD at det primære målet med forbudet ikke var å forhindre at et lite parti som Pensjonistpartiet reklamerte i fjernsyn. Intensjonen med forbudet var snarere å beskytte slike grupperinger. Ettersom Pensjonistpartiet ikke var omfattet av medienes redaksjonelle omtale, var betalt fjernsynsreklame den eneste muligheten partiet hadde for å nå frem med sitt budskap i fjernsynsmediet. Domstolen mente derfor at forbudet ikke hadde den ønskede effekt i forhold til dette partiet. Domstolen uttalte bl.a.:

In contrast to the major political parties, which were given a large amount of attention in the edited television coverage, the Pensioners Party was hardly mentioned. Therefore, paid advertising on television became the only way for the Pensioners Party to get its message across to the public through that type of medium. By being denied this possibility under the law, the Pensioners Party's position was at a disadvantage, compared to that of major parties which had obtained edited broadcasting coverage that could not be offset by the possibility available to it to use other but less potent media.

Dommen tar således stilling til forbudets virkning for små politiske partier som normalt ikke omfattes av medienes redaksjonelle dekning i en valgkamp. Den inneholder ingen uttalelser om at det generelle reklameforbudet må oppheves.

Dommen nødvendiggjør følgelig ikke at Norge må oppheve dagens forbud mot politisk reklame i fjernsyn. Den vil imidlertid legge føringer for små partiers ytringsfrihet og mulighet til å få dekning på TV.

Departementet er likevel uenig i dommen. Politisk reklame er regulert på ulike måter i landene som har tiltrådt EMK. Fraværet av en europeisk konsensus på området kan forklares ved forskjeller i både politisk kultur og mediestruktur i landene. I spørsmål som berører generelle forhold knyttet til organiseringen av demokratiske prosesser må enkeltlandene ha et stort handlingsrom, slik at disse kan tilpasse seg situasjonen i sine respektive land. I TV Vest-dommen går EMD etter departementets syn for langt i retning av å legge føringer for hvilke rammer det enkelte land skal sette for den politiske debatten i forbindelse med valg.

Regjeringen har likevel valgt å ikke kreve saken oversendt EMDs storkammer. Dette har primært sammenheng med at dommen ikke er til hinder for at kringkastingslovens forbud mot reklame for livssyn og politiske budskap på fjernsyn opprettholdes, forutsatt at det gjennomføres tiltak som legger bedre til rette for små partiers tilgang til fjernsynsmediet.

EMD har tidligere avgitt kjennelser med betydning for det norske forbudet mot politisk reklame. I EMDs dom i saken om VGT v. Switzerland ble Sveits dømt for å ha brutt EMK artikkel 10. Saken gjaldt sveitsisk fjernsyns adgang til å nekte å sende reklame produsert av en dyrevernsorganisasjon som ønsket å belyse dyremishandling ved industriell oppdrett av griser. I likhet med dommen om TV Vest er dommen konkret begrunnet. Domstolen viste blant annet til at dyrevernsorganisasjonen ikke utgjorde noen sterk finansiell gruppering som på urimelig vis kunne skaffe seg innflytelse i den offentlige debatt:

«Moreover, it has not been argued that the applicant association itself constituted a powerful financial group which, with its proposed commercial, aimed at endangering the independence of the broadcaster; at unduly influencing public opinion or at endangering equality of opportunity among the different forces of society.»

Videre stadfester VGT-dommen retten til å regulere politisk reklame: «The court cannot exclude that a prohibition of «political advertising» may be compatible with the requirements of Article 10 of the Convention in certain situations.»Ettersom dommen gjaldt en dyrevernorganisasjons rett til å reklamere, har den liten overføringsverdi for spørsmålet om reklame fra politiske partier. Sveits har da også opprettholdt et forbud mot at politiske partier reklamerer i fjernsyn etter at landet ble dømt.