3 Musikkfeltets økonomi

Kilde: Knut Utler, Riksscenen

3.1 Innledning

Kapitlet gir en oversikt over jazz-, pop/rock- og folkemusikernes inntektsforhold basert på foreløpige data fra kunstnerundersøkelsen som Telemarksforsking-Bø gjennomfører på oppdrag av departementet. Videre oppgis nøkkeltall for norsk platebransje og konsertmarkedet basert på en rapport utarbeidet av Ingrid Røynesdal og Svein Bjørkås på oppdrag fra departementet, og rapporten Musikk ut av Norge (Agderforskning 2007). Kapitlet omhandler også kultursponsing og spørsmål knyttet til opphavsrett og rettighetsklarering.

3.2 Utøvernes økonomi

En undersøkelse av kunstnernes inntekts- og arbeidsforhold som Telemarksforsking-Bø gjennomfører på oppdrag av departementet skal foreligge i 2008. Undersøkelsen omfatter medlemmene i 33 kunstnerorganisasjoner supplert med 489 uorganiserte kunstnere som har mottatt statlig kunstnerstipend. Telemarksforsking-Bø har foretatt en kartlegging av inntektsforholdene for utøvere i det rytmiske musikkfeltet basert på foreløpige data, det vil si basert på de svar på spørreskjemaet i undersøkelsen som forelå ved årsskiftet 2007/2008. Nedenfor presenteres resultater av denne foreløpige kartleggingen. Et sikrere bilde vil først kunne foreligge når kunstnerundersøkelsen er sluttført. Først da vil man også kunne se situasjonen for utøverne i det rytmiske feltet i forhold til øvrige deler av musikkfeltet og kunstnere på andre kunstområder.

Kartleggingen av inntektsforhold for utøvere i det rytmiske musikkfeltet er basert på medlemmene i GramArt, Norsk Artistforbund, NOPA, Norsk jazzforum og Norsk Folkemusikk- og Danselag. Til sammen har disse organisasjonene 2 353 medlemmer. Kartleggingen omfatter kun de medlemmene som ved årsskiftet 2007/2008 hadde sendt inn svar på spørreskjemaet i kunstnerundersøkelsen, og av disse igjen kun utøvere som har oppgitt musiker eller komponist som hoved- eller biyrke og som hadde kunstnerisk arbeid i 2006. For eksempel er folkedansere ikke tatt med. Ut fra dette omfatter denne foreløpige kartleggingen 166 personer. Alle tall som presenteres i tabellene er for inntektsåret 2006.

3.2.1 Inntekt av kunstnerisk arbeid

Tabell 3.1 viser at utøverne på det rytmiske området i gjennomsnitt hadde 185 000 kroner i inntekt av kunstnerisk arbeid. Den såkalte medianinntekten er på 97 000 kroner og representerer inntekten til den personen som ligger midt mellom personen med høyeste og personen med laveste registrerte inntekt. Når medianinntekten slik som her er lavere enn gjennomsnittinntekten, betyr dette at noen relativt få har høy inntekt, mens flere har lavere inntekt. Standardavviket er et mål for spredning, i hvilken grad de enkeltes inntekter ligger nær gjennomsnittet. Liten spredning rundt et gjennomsnitt har man når standardavviket er halvparten eller mindre av gjennomsnittet. Standardavviket i tabell 3.1 er høyt, og det er et gjennomgående trekk at det er store inntektsforskjeller mellom utøverne i det rytmiske feltet.

Tabellen viser videre at mannlige utøvere i gjennomsnitt har høyere inntekt av kunstnerisk arbeid enn kvinnelige utøvere, hhv. 189 000 kroner og 164 000 kroner. Spredningen i kunstnerisk inntekt er klart større blant de mannlige utøverne, mens fordelingen i inntekt fra kunstnerisk arbeid blant kvinnene derimot er mer jevn.

Tabell 3.2 viser inntekt fra kunstnerisk arbeid etter alder, dvs. blant utøvere på 30 år eller yngre og blant utøvere over 30 år. Aldersforskjellene gir samtidig en indikasjon på forskjeller i inntekt mellom mindre etablerte og etablerte utøvere på det rytmiske feltet. Gjennomsnittsinntekten for utøverne over 30 år er 208 000 kroner, mens de yngre utøverne har 91 000 kroner i gjennomsnittlig kunstnerisk inntekt. Spredningen i kunstnerisk inntekt er størst blant de etablerte utøverne. For begge gruppene er medianinntekten lavere enn gjennomsnittsinntekten, dvs. at flertallet har lavere kunstnerisk inntekt enn gjennomsnittsinntekten.

Av de 166 musikerne som er med i denne foreløpige kartleggingen, er det 105 utøvere – 63 pst. – som oppgir at kunstnerisk arbeid utgjør mer enn halvparten av deres samlede yrkesaktivitet. Gjennomsnittsinntekten for disse mest kunstnerisk aktive er 253 000 kroner.

Selv om noen musikere har høye kunstneriske inntekter, er hovedinntrykket at mange har lave inntekter av kunstnerisk arbeid. Telemarksforsking-Bø har i tillegg til å kartlegge inntekt av kunstnerisk arbeid også undersøkt musikernes totalinntekt. Totalinntekt er i denne sammenhengen summen av lønns- og næringsinntekter fra kunstnerisk arbeid, fra kunstnerisk tilnyttet arbeid og fra ikke-kunstnerisk arbeid.

Tabell 3.3 og tabell 3.4 viser totalinntekt for utøverne på det rytmiske feltet etter kjønn og alder. Gjennomsnittlig totalinntekt for musikere på det rytmiske feltet var på hhv. 369 000 kroner for mannlige utøvere og 239 000 kroner for kvinnelige, for utøvere på 30 år eller yngre var gjennomsnittsinntekten totalt på 158 000 kroner og for utøvere over 30 år var totalinntekten i gjennomsnitt 398 000 kroner. Til sammenlikning har lønnsmottakere for øvrig i gjennomsnitt en personinntekt på 275 000 kroner, mens gjennomsnittlig personinntekt for selvstendig næringsdrivende i Norge i 2006 var 248 500 kroner.

I et levekårsperspektiv synes utøvere på det rytmiske feltet samlet sett ikke å utgjøre en lavinntektsgruppe, men som vist ovenfor er det store inntektsforskjeller mellom utøvere. Generelt er det et mindretall med høye inntekter som trekker gjennomsnittstallene for gruppen opp. Videre viser kartleggingen at inntektene av kunstnerisk arbeid for de fleste er relativt lave.

Det er til dels betydelige forskjeller i inntekt av kunstnerisk arbeid mellom musikerne innen jazz, pop/rock og folkemusikk, jf. tabell 3.5.

Folkemusikerne har i gjennomsnitt den høyeste kunstneriske inntekten, mens pop- og rockemusikerne har lavest gjennomsnittlig kunstnerisk inntekt. Sistnevnte sjanger har for øvrig en meget skjev fordeling og stor spredning i kunstnerisk inntekt.

Inntekten er gjennomgående lavere for de mindre etablerte enn for de etablerte musikerne. Blant pop- og rockmusikerne ser vi for øvrig at inntektsspredning og skjevfordeling er stor både blant etablerte og mindre etablerte utøvere, jf. tabell 3.6.

Av tabell 3.7 går det frem at kvinner gjennomgående har lavere kunstnerisk inntekt enn menn. Dessuten er spredningen og skjevheten i kunstnerisk inntekt mindre for kvinner enn for menn. Dette er ikke like klart i jazzfeltet som det er for de to andre sjangerne, men tendensen finnes også for jazzmusikere.

Sammenligningen av kunstnerisk inntekt mellom sjangrene har så langt ikke tatt hensyn til at fordelingen av tid brukt på kunstnerisk arbeid kan være forskjellig mellom de tre sjangerne. Til forskjell fra det tabellene ovenfor har vist, gjelder at når det kontrolleres for tid brukt på kunstnerisk arbeid, er gjennomsnittlig inntekt fra kunstnerisk arbeid høyest blant pop- og rockmusikere. Men inntektsfordelingen er fortsatt skjev og spredningen stor. Medianinntekten innen rock/pop er betydelig lavere enn innen folkemusikk og jazz.

Oppsummert er hovedinntrykket at når det ikke tas hensyn til ulikheter i arbeidstid, er gjennomsnittlig inntekt for kunstnerisk arbeid høyest innen folkemusikk. Tas det hensyn til kunstnerisk arbeidstid, endres dette bildet. Da er gjennomsnittlig inntekt fra kunstnerisk arbeid størst blant pop- og rockmusikere. Uansett arbeidstid er inntektsskjevheten og inntektsspredningen imidlertid størst her. Dette kan illustreres med at medianinntekten i de aller fleste inndelinger av materialet, er lavere for pop- og rockmusikere enn den er for folke- og jazzmusikere. Den økonomiske usikkerheten er stor for alle, men størst for pop- og rockmusikere. Kartleggingen viser videre at det er betydelig færre kvinner enn menn som er utøvere i det rytmiske feltet. Den relative forskjellen er imidlertid størst i pop/rock feltet. Mens vel 1/3 er kvinner blant folkemusikerne er det bare om lag 10 pst. kvinner blant pop- og rockmusikerne. Uavhengig av sjangre er inntektsfordelingen blant kvinnelige utøvere mindre skjev og spredningen er også mindre.

3.2.2 Inntekter fra statens stipend og garantiinntekter

Statens stipend og garantiinntekter for kunstnere skal bidra til at målene i den statlige kunstnerpolitikken nås ved å legge forholdene til rette for at enkeltkunstnere, gjennom å motta direkte tilskudd til fra staten, skal kunne bidra til et mangfoldig og nyskapende kunstliv. Stipend og garantiinntekter inngår i inntekt av kunstnerisk arbeid som er gjennomgått ovenfor. Som det fremgår av kapittel 4.4 Statens stipend og garantiinntekter for kunstnere er det Utvalget for statens stipend og garantiinntekter for kunstnere som fordeler stipend og garantiinntekter til kunstnerne etter innstilling fra 23 komiteer oppnevnt av kunstnerorganisasjonene og 1 komité oppnevnt av utvalget selv.

Totalt er det 68 utøvere i det rytmiske feltet som mottar statlige kunstnerstipend eller garantiinntekt i 2006. Informasjonen om stipend og garantiinntekter har Telemarksforsking-Bø hentet fra sekretariatet for utvalget som tildeler stipend, Statens kunstnerstipend (SKS). Denne informasjon er ikke, som inntektsdataene overfor, basert på respondentene til spørreskjemaundersøkelsen, men bygger på den samme definisjonen av det rytmiske feltet.

Annet: Diverse stipend: Etableringsstipend, materialstipend, vikarstipend, reisestipend og lignende. Disse er fra 2007 slått sammen til ett samlet stipend, diversestipend.

Arbeidsstipend: Stipendbeløpet var på kr 163 500 i 2006. Snittbeløpet ligger imidlertid noe høyere.

Av tabell 3.8 går det frem at flest mottakere av garantiinntekt finnes innen jazz, mens flest mottaker av arbeidsstipend og arbeidsstipend for yngre kunstnere finnes innen pop/rock. Selv om det er flest mottakere av garantiinntekter innen jazz, er likevel det gjennomsnittlige utbetalte beløpet lavt. Det betyr at regelen om avkorting av garantiinntekten i forhold til den enkelte kunstners egeninntekter gjør seg spesielt gjeldende her. Totalt utbetales det kun 120 000 kroner til de 7 mottakerne – altså mindre enn det som utbetales til den ene mottakeren innen folkemusikk. Flest utøvere er det som mottar diverse stipend/annet, til sammen 42 musikere. I gjennomsnitt utbetales det rundt 20 000 kroner per utøver som mottar slike midler.

Folkemusikerne er de som relativt sett mottar mest i midler fra den statlige ordningen for stipend og garantiinntekt for kunstnere. De har både relativt flere utøvere som mottar midler, og hver uttøver mottar i gjennomsnitt mer enn utøvere innen de to andre sjangerne. Jazz kommer som en god nummer to. Sett i absolutte størrelser er derimot menn i pop/rock-feltet vinnerne. Til tross for at antall kvinner i pop/rock-feltet er mer enn 10 ganger flere enn kvinnelige folkemusikere, utbetales det likevel mer til sistnevnte også i absolutte størrelser.

Det er relativt sett langt flere kvinner som mottar midler fra den statlige ordningen for stipend- og garantiinntekter for kunstnere enn menn. Det gjelder særlig innen folkemusikk, men også i betydelig grad innen jazz. På pop/rock-feltet er imidlertid ikke denne forskjellen lenger så tydelig, men også her er det relativt flere kvinner som mottar midler. I tillegg til at det relativt sett er flere kvinner som mottar midler, er det også slik at kvinner i gjennomsnitt får utbetalt større beløp enn menn, med unntak for folkemusikkfeltet.

3.2.3 Sammensetningen av inntektene til musikerne på det rytmiske feltet

Kartlegging av inntektsforholdene som Telemarksforsking-Bø har gjennomført som grunnlag for omtalen i denne meldingen, omfatter også en oversikt over sammensetningen av inntektene til musikerne på det rytmiske feltet. I den forbindelse er det også lagt til grunn data fra svar på spørreskjema om inntekter fra opphavsrettsbaserte vederlagsordninger og ulike stipend og legatmidler utover statlige kunstnerstipend og garantiinntekter. Telemarksforsking-Bø har også tatt med inntekter fra offentlige overføringer (trygd, dagpenger, sosialhjelp mv.).

Tabell 3.9 viser at folke- og jazzmusikerne henter om lag 60 pst. av sine inntekter fra kunstnerisk arbeid. Jazzmusikerne har noe større andel fra kunstnerisk tilknyttet arbeid enn folkemusikerne, mens de til gjengjeld har noe lavere andel fra ikke-kunstnerisk arbeid. Pop- og rockutøverne har en betydelig lavere inntektsandel fra kunstnerisk arbeid og kunstnerisk tilknyttet arbeid. Faktisk henter utøvere innen denne sjangeren omtrent like store inntekter fra ikke-kunstnerisk arbeid som fra kunstnerisk arbeid.

Andelen offentlige overføringer – trygd, dagpenger, sosialhjelp mv. – er ikke særlig høy i noen av sjangrene, og utgjør i gjennomsnitt 3 – 4 pst. av samlede inntekter.

Sammensetningen av de kunstneriske inntektene er vist i tabell 3.10. Kunstnerisk hovedinntekt utgjør den største andelen av kunstneriske inntekter, og denne andelen er svært lik uavhengig av sjanger. Totalt utgjør kunstnerisk hovedinntekt om lag ¾ av de kunstneriske inntektene i det rytmiske feltet.

De resterende inntektene henter folkemusikerne i stor grad fra den statlige ordningen med stipend og garantiinntekter, mens pop- og rockutøverne i hovedsak henter dem fra individuelle veder­lagsmidler. Jazzutøverne har på sin side en jevnere fordeling av sine inntekter fra de kunstnerpolitiske ordningene.

3.2.4 Oppsummering

Omtalen av inntektsforholdene til utøverne på det rytmiske feltet er basert på en særskilt rapport utarbeidet i forbindelse med denne meldingen fra Telemarksforsking-Bø. Grunnlaget er data samlet inn i forbindelse med Kunstnerundersøkelsen 2006. Datamaterialet som er benyttet er ikke det endelige datamaterialet, men slik det foreligger per 1.1.2008. Det betyr at personer som svarer på andre og siste purring ikke er med.

Av de 33 organisasjonene som er med i kunstnerundersøkelsen, er det fem som er knyttet direkte til det rytmiske feltet. Det er Forening for norske komponister og tekstforfattere (NOPA), GramArt og Norsk Artistforbund som til sammen utgjør pop/rocksjangeren. Norsk Folkemusikk- og Danselag utgjør sjangeren folkemusikk, og Norsk jazzforum utgjør jazzsjangeren. I tillegg til denne avgrensningen er det lagt til grunn at de som danner det rytmiske musikkfeltet skal være musikere/populærkomponister, og at de skal ha utført kunstnerisk arbeid i 2006. Til sammen er det 166 personer i utvalget fra spørreundersøkelsen som tilfredsstiller disse kriteriene, mens det totalt er drøyt 2000 fra medlemspopulasjonen.

Totalinntektene for det rytmiske feltet indikerer en gjennomsnittsinntekt som er noe høyere enn en gjennomsnittlig norsk pensjonsgivende lønnsinntekt på 275 000 kroner. Når vi ser på næringsinntekt ført som pensjonsinntekt, er gjennomsnittinntekten høyere, men her er skjevheten større. Mer enn halvparten av de som kun har næringsinntekt i det rytmiske feltet, tjener langt mindre enn gjennomsnittet for Norge. Uavhengig av sjanger tjener kvinner mindre enn menn i gjennomsnitt, men kvinner har en jevnere inntektsfordeling.

Inntektene fra kunstnerisk virksomhet fordeler seg på sjanger og kjønn omtrent som totalinntekt. Det kan også konkluderes med at inntektsspredning og skjevhet i inntekstfordelingen er større for inntekt fra kunstnerisk arbeid enn den er for totalinntekt. Det indikerer at utøverne i det rytmiske feltet benytter inntektskombinasjoner med kunstnerisk tilknyttet og ikke-kunstnerisk arbeid for å redusere den økonomiske usikkerheten i det kunstneriske virket.

Når det ikke tas hensyn til ulikheter i arbeidstid, er gjennomsnittlig inntekt for kunstnerisk arbeid noe høyere innen folkemusikk og jazz. Tas det hensyn til kunstnerisk arbeidstid, endres dette bildet. Da er gjennomsnittlig inntekt fra kunstnerisk arbeid størst blant pop- og rockmusikere. Uansett arbeidstid er inntektsskjevheten og inntektsspredningen imidlertid størst her. Dette kan illustreres med at medianinntekten for alle inndelinger av materialet, er lavere for pop- og rockmusikere enn den er for folke- og jazzmusikere. Den økonomiske usikkerheten er stor for alle, men den er størst for pop- og rockmusikere.

Det er dessuten interessante resultater i sammenlikningen mellom menn og kvinner. For det første er det betydelig færre kvinner enn menn som er utøvere i det rytmiske feltet. Den relative forskjellen er imidlertid størst i pop/rockfeltet. Mens 1/3 er kvinner blant folkemusikerne, er det bare om lag 10 pst. kvinner blant pop- og rockmusikerne. Uavhengig av sjangre er inntektsfordelingen blant kvinnelige utøvere mindre skjev, og spredningen er også mindre.

Totalt mottar det rytmiske feltet om lag 40 mill. kroner i individuelle vederlagsmidler. I gjennomsnitt mottar jazzutøvere mest, med pop- og rockmusikere som en god nummer to. Fordelingen mellom mottakerne er meget skjev og medianutøveren mottar ikke, eller svært lite, slike midler. Det gjelder uavhengig av sjanger. Totalt er det pop- og rockmusikerne som mottar mest – drøyt 30 mill. kroner i 2006. Kvinnene mottar i gjennomsnitt mindre vederlag. Det er ikke overraskende at man får en fordeling av slike midler som reflekterer kunstneriske inntekter, fordi suksess innebærer større salg og inntekter for øvrig, samtidig som det gir større sannsynlighet for avspilling i medier som det kompenseres for gjennom disse vederlagsordningene.

Totalt mottar utøverne i det rytmiske feltet om lag 4 mill. kroner av statens stipend og garantiinntekter for kunstnere. Folkemusikere mottar i gjennomsnitt mer slike midler enn rocke- og popmusikere og jazzmusikere. Dessuten er det relativt sett langt flere kvinner som mottar midler fra statens stipend og garantiinntekter for kunstnere enn menn. Det gjelder særlig innen folkemusikk, men også i betydelig grad innen jazz. På pop/rockfeltet er imidlertid ikke denne forskjellen lenger så tydelig, men også her er det relativt flere kvinner som mottar midler.

Andre stipender utgjør i 2006 om lag 15 mill. kroner og det er jazzutøverne som mottar mest i gjennomsnitt. Relativt sett mottar jazzfeltet også langt det meste av slike midler. I likhet med stipendene fra den statlige stipend- og garantiinntektsordningen er det her en klar kvinneprofil ved at de relativt sett er begunstiget og i gjennomsnitt mottar større beløp.

Folke- og jazzmusikerne henter om lag 60 pst. av sine inntekter fra kunstnerisk arbeid. Jazzmusikerne har noe større andel fra kunstnerisk tilknyttet arbeid enn folkemusikerne, mens de til gjengjeld har noe lavere andel fra ikke-kunstnerisk arbeid.

Totalt utgjør kunstnerisk hovedinntekt om lag ¾ av de kunstneriske inntektene i det rytmiske feltet. Med kunstnerisk hovedinntekt menes kunstneriske inntekter som ikke kommer fra kunstnerpolitiske ordninger som stipend eller vederlagsordninger. Utover dette er det mer forskjeller enn likheter som er slående. De resterende inntektene henter folkemusikerne i stor grad fra den statlige stipend- og garantiinntektsordningen, mens pop- og rockutøverne i hovedsak henter dem fra individuelle vederlagsmidler. Jazzutøverne har på sin side en mer jevn fordeling av sine inntekter fra de kunstnerpolitiske ordningene.

Menn har gjennomgående høyere andel inntekt fra kunstnerisk hovedinntekt. Innen jazz har menn nesten dobbelt så høy andel kunstnerisk hovedinntekt. Kvinners kunstneriske inntekter utgjøres i relativt stor grad av midler fra den statlige stipend- og garantiinntektsordningen. Kvinnelige jazzutøvere har også en stor andel av sine kunstneriske inntekter fra andre stipendordninger. De individuelle vederlagsordningene derimot ser det ut til å være menn som har mest glede av.

3.3 Plate- og fonogrambransjen

CD-utgivelser er, ved siden av konserter, en av de viktigste kommunikasjonskanalene som artister og opphavsmenn på det rytmiske musikkområdet har til sitt publikum. I følge FONO gis det årlig ut over 500 norske CD-utgivelser.

CD-markedet er dominert av de rytmiske sjangrene. Dette gjelder både i Norge og internasjonalt. Av den samlede fonogramomsetningen i Norge i 2007, utgjorde klassisk musikk bare 5 prosent.

Platebransjen har tradisjonelt vært en helt sentral aktør innenfor markedsrettet virksomhet på det rytmiske musikkområdet. Plateselskapene har hatt en rolle som ligner på forlagenes i bokbransjen. De har oppdaget og utviklet talenter, de har produsert fonogrammer, de har sikret markedstilgang og de har stått for strategier for formidling og salg.

En betydelig del av konsertmarkedet har vært knyttet til lansering og markedsføring av nye plateutgivelser.

I følge salgsstatistikk fra IFPI Norge ble det i 2007 registrert et samlet salg av fysiske produkter (album, singler og DVD-musikk) på ca. 10,5 millioner enheter, til en verdi av 658 mill. kroner. Det ble i tillegg solgt nedlastede produkter for 42 mill. kroner. Lovlig nedlasting utgjorde 6 pst. av det totale markedet for omsetning av musikk i Norge. Salget av fysiske album hadde en nedgang på 6 pst. sammenlignet med 2006, mens salget av fysiske singler falt med hele 45 pst. Salg av nedlastede produkter viser en økning på 64 pst. i verdi sammenlignet med 2006.

Tabell 3.11 viser utviklingen i salget de siste ti år i volum og verdi. Den markante nedgangen har ført til at inntekter fra konsert- og liveoppdrag samt radiospilling har blitt viktigere for utøverne. Det er grunn til å tro at nedgangen i platesalg først og fremst skyldes ulovlig nedlasting. Samtidig har nye produkter som f.eks. ringetoner vokst frem. Konkurranse fra slike nye produkter (DVD, mobilt innhold m.m.) kan nok også være med å forklare noe av nedgangen.

Verdimessig utgjorde i 2007 norsk musikk 37 pst. av totalsalget av album, som var på tilnærmet 631 mill. kroner.

Ovenstående tall representerer salg via hovedrapportører til IFPIs bransjestatistikk og omfatter alle de store internasjonale selskapene samt, de fleste rent norske selskaper.

Av de om lag 140 organiserte plateselskapene i Norge står de 14 internasjonale selskapene som er organisert i IFPI for den alt overveiende del av omsetningen. Det er også de internasjonale selskapene som står for mesteparten av omsetningen av norske artisters utgivelser. Universal er det største plate- og importselskapet i det norske markedet med en markedsandel på 28,6 pst. i 2007. Deretter følger Sony BMG med tilnærmet 19 pst, EMI med vel 13 pst. og Warner med 11 pst. De mest markerte av de norskeide, uavhengige selskapene representerer svært begrensede markedsandeler. I 2007 stod Bare Bra Musikk/Tylden for om lag 3 pst. av markedet, mens for eksempel Kirkelig Kulturverksted hadde om lag 2 pst. av totalsalget registrert i IFPIs statistikk. De norske selskapene er imidlertid viktige for omsetningen av norsk musikk. Norskeide selskap som FONO organiserer, står i følge FONO for mer enn 80 pst. av alle norske utgivelser hvert år.

Platebransjen utfordres for tiden av to typer teknologiske endringer. For det første er innspillingsteknologi av høy kvalitet blitt billig og lett å håndtere. Stadig flere musikere og band produserer sine egne innspillinger. For det andre har fysiske lydbærere, særlig CD-plater, fått konkurranse av digital distribusjon av musikk via internett, ledsaget av en kraftig økning i utbredelsen av private datamaskiner med rask internettforbindelse og bærbart avspillingsutstyr. Også de internettbaserte distribusjonsmulighetene gjør at flere utøvermiljøer distribuerer musikk uten medvirkning fra plateselskapene.

FONO-selskapene var gjennom etableringen av selskapet Phonofile AS tidlig ute med å forberede seg på de teknologiske endringene. Phonofile har siden 1999 forvaltet de «digitale rettighetene» på vegne av et stadig økende antall norske og svenske uavhengige plateselskaper. I dag har virksomheten avtaler med ca. 250 plateselskaper. Over 90 000 enkeltinnspillinger er tilgjengelig i digital form gjennom en lang rekke ulike tilbydere og tjenester i Norge og internasjonalt. Phonofile leverer musikk til bl.a. iTunes, eMusic og Nokia. Selskapet lanserte i 2002 nettbutikken Musikkonline, Norges første kommersielle tjeneste for salg av musikkfiler mot betaling. Musikkonline-plattformen danner også grunnlaget for over 50 nettbutikker for individuelle plateselskap, og er ryggraden i nedlastingstjenestene til aktører som Music Export Norway, Kulturnett, Norway.com og MIC Norsk musikkinformasjon. Det er grunn til å forvente at det vil bli en tiltakende samordning av den digitale distribusjonen av musikk. Imidlertid er det ingen som hittil har funnet en foretningsmodell for nedlastbar musikk som sikrer at brukerne velger lovlig i stedet for ulovlig nedlasting.

Ulovlig nedlasting og kopiering av musikkfiler representerer et betydelig problem og et stort inntektstap for musikkbransjen. Selv om regelverket for nedlasting er klart, er det mange som ikke overholder det. Departementet vil foreta en helhetlig gjennomgang av åndsverkloven, bl.a. for å få en mer helhetlig lov og for å forenkle den i størst mulig grad. I tillegg har bransjen selv iverksatt opplysnings- og holdningsarbeid. Kjennskap til og respekt for regelverket er en forutsetning for at det skal bli overholdt.

For at flere skal velge lovlig fremfor ulovlig nedlasting, må de lovlige nedlastingstjenestene utvikles. Departementet ser positive tendenser i retning av at tjenestene som tilbys blir mer brukervennlige. Stadig flere tilbyr nå DRM-fri musikk for lovlig nedlasting. I tillegg er lydkvaliteten blitt bedre. Det er grunn til å tro at tjenester som tilbyr musikk med høyere lydkvalitet og som ikke låser brukeren til en bestemt plattform, kan få flere til å velge lovlige fremfor ulovlige alternativer.

Ulovlig fildeling og nedlasting kan medføre straffe- og erstatningsansvar, også for dem som medvirker til slike handlinger. Åndsverkloven er teknologinøytral, og legger følgelig også til rette for håndheving av rettigheter på internett. Håndheving på internett reiser imidlertid særskilte personvernspørsmål. En personvernkommisjon nedsatt av Fornyings- og administrasjonsdepartementet i 2007 skal levere sin rapport innen utgangen av 2008. Kultur- og kirkedepartementet har oppfordret kommisjonen til å se nærmere på problemstillinger knyttet til rettighetshavernes behov for å forfølge opphavsrettskrenkelser på nettet, og hensynet til personvernet. Slike spørsmål vil også bli vurdert i forbindelse med den helhetlige gjennomgangen av åndsverkloven.

3.4 Norsk musikkeksport

I 2006 tok by:Larm og Agderforskning initiativ til å kartlegge verdien av norsk eksport av musikk i en periode på tre år.

Kildene til kartleggingsprosjektet er opphavsrettighetsorganisasjoner, plateselskaper og managementselskaper, og det er kun selskaper som driver med eksport som er kartlagt. Flere norske musikere og band som for eksempel AHA, Røyksopp med flere har gjennom kontrakter med utenlandske platekontrakter gjort suksess på utenlandske markeder. Disse artistene bidrar dermed ikke statistisk til å bygge opp verdiskapingen i den norske eksportnæringen. Statistikken for hvor mye som eksporteres av norsk musikk er derfor ikke fullstendig. Eksportørenes utgifter forbundet med eksport er heller ikke kartlagt.

Undersøkelsen basert på på eksporttall for 2006 viste at verdien av eksporten dette året var om lag 150 mill. kroner og lavere enn tidligere antatt.

Nøkkeltallene fra kartleggingen av norsk musikkeksport i 2007 viser en økning på 2,6 pst. til 155,4 mill. kroner. Mens inntektene fra royalties var stabile og managementselskapenes inntekter økte, sank plateselskapenes inntekter vesentlig og det var blitt færre musikkeksportører (både plate- og managementselskaper).

Eksportverdien omfatter plateselskapenes salgsinntekter, managementselskapenes inntekter knyttet til norske artisters virksomhet i utlandet og inntekter fra opphavsrettigheter

Den estimerte verdien av eksport inkludert nedlasting fra plateselskaper i 2007 var på 65,7 mill. kroner. Det er en nedgang på 15 pst. fra 2006 da eksporten var på 77,3 mill. kroner. Likevel ser eksporten ut til å bli viktigere for å holde inntektsgrunnlaget oppe blant aktører som operer på internasjonale markeder. I 2006 utgjorde eksporten 15,5 pst. av eksportørenes inntekter, og i 2007 utgjør det 21 pst. av inntektene. Inntektene til nedlastningsselskaper kan ikke kompensere for platebransjens tapte inntekter, og svikt i salget begrunnes ofte med ulovlig nedlasting. Andre årsaker til nedgang i eksport kan skyldes at flere og særlig små eksportører falt bort fra 2006 til 2007.

Eksporten fra managementselskapene økte fra 35,7 millioner kroner i 2006 til 51,2 mill. kroner i 2007. Det er en økning på over 30 pst. Mens platesalg stadig får mindre økonomisk betydning i musikkindustriens inntektsgrunnlag, blir konsertmarkedet viktigere. I 2006 utgjorde eksportinntektene 15 pst. av managementselskapenes totale inntekter. I 2007 var inntekter fra utlandet økt til rundt 20 pst. I snitt tjente managementselskapene 17 500 kroner per utenlandske konsert. Inntektene varierer svært avhengig av artistenes popularitet og konsertpublikummets betalingsvilje i ulike markeder.

For de fleste eksportselskapene er inntektene fra utlandet små sammenliknet med inntektene fra det norske markedet. Tyskland er det viktigste markedet både når det gjelder opphavsrett, konsertopptredener og salg av innspilt musikk i form av CDer. Andre viktige markeder er er USA og England. Også det nordiske markedet med Sverige og Danmark i spissen, er viktige land der norsk musikkindustri henter inn en god del inntekter.

Finsk musikkeksport var i 2006 på 211 mill. kroner. Norge og Finland har en ganske lik nasjonshistorie. Sverige har hatt stor suksess med å bygge en musikkindustri som evner å ta talenter fra øvingslokalet og ut på markedene. Sveriges siste kartleggig av musikkeksport estimerte at svensk musikkindustri eksporterte for 979 mill. kroner i 2006.

Inntekter som stammer fra opphavsrettigheter (TONO, GRAMO, NCB og utenlandske publishingselskaper) var stabile fra 2006 da innsamlingsorganisasjonene samlet inn nesten 38,5 mill. kroner. Også i 2007 samlet innsamlingsorganisasjonene inn 38,5 mill. kroner. Det var små endringer med hensyn til om inntektene stammet fra offentlige opptredener, kringkasting i TV og radio eller lydfestingsrettigheter.

3.5 Musikkformidling gjennom NRK

NRK har særlig gjennom sin radiovirksomhet en betydelig rolle i formidlingen av norsk rytmisk musikk. NRK gjør i stort omfang opptak av ulike typer fremføringer av norske artister innen rock, pop, jazz og folkemusikk. Slike opptak gjøres på festivaler, enkeltstående konserter og ved mindre arrangementer, for eksempel opptredener i regi av NRK selv. NRK P1 gjør for eksempel alene ca. 50 – 60 opptak fra ulike festivaler på området hvert år. Av disse opptakene er normalt 20 – 25 opptak med norske artister. NRK P3 gjør opptak i omtrent samme omfang, mens NRK P2 ligger noe bak i antall. I tillegg til festivalopptakene kommer opptak fra studioopptredener i NRKs egen regi og opptak fra enkeltstående arrangementer på andre scener. De fleste opptakene er innen sjangrene rock og pop, men særlig NRK P2 gjør en ikke ubetydelig mengde opptak av folkemusikk og jazz. I tillegg til virksomheten knyttet til konsertopptak og studioopptredener spiller NRK P3 en betydelig rolle i promoteringen av nye norske artister på området gjennom den internettbaserte databasen «Urørt», der artister uten platekontrakt kan legge ut innspillinger, som har blitt det kanskje viktigste nettstedet for norsk undergrunnsmusikk.

NRKs opptak blir av bransjen ansett for å holde høy kvalitet. Opptakene utnyttes både internt av NRK og eksternt. Flertallet av opptak sendes etter miksing som opptak i NRKs faste sendeflater. I noen tilfeller utnyttes opptakene i direktesendinger. Dette gjelder særlig for festivalopptak, der det gjerne sendes direkte «festivalradio» fra hele eller deler av festivalen. Flere av opptakene har også blitt sendt med lyd og bilde som webcast på NRKs nettsider; for eksempel gjorde NRK P3 sommeren 2007 ca. 50 festivalkonserter tilgjengelig på denne måten. I tillegg til NRKs egen utnyttelse av opptakene blir mange av opptakene i ettertid gitt ut på CD, enten i form av utgivelser av den aktuelle artist, eller på samleverk som for eksempel samlinger av opptak fra en festival.

NRKs aktiviteter spiller en rolle i arbeidet med å fremme norske artister i utlandet. Norsk rock, pop og jazz er etterspurt utenfor Norges grenser. En viktig del av NRKs bidrag til eksport av norsk rytmisk musikk skjer gjennom den europeiske kringkastingsunionen (EBU). NRK P2 og P3 opplyser at man i 2007 tilbød om lag 25 konserter med rytmisk musikk til EBU. NRK P2 opplyser videre at særlig norsk jazz er etterspurt i flere land. NRK bidrar dessuten mer indirekte til eksport av norsk rytmisk musikk, for eksempel ved at artister gis muligheten til å selv bruke NRKs opptak i fremstøt overfor radiostasjoner og andre i utlandet, og gjennom å delta i internasjonale samarbeidsprosjekter for utveksling av musikk innen rytmiske sjangre blant annet i EBU-regi. Et eksempel på det siste er at NRK P3 hvert år sender en norsk artist som kanalen mener har eksportpotensiale til den EBU-støttede Eurosonic-festivalen i Groningen, der artisten får mulighet til å opptre for musikkjournalister og bransjefolk fra hele Europa.

I tillegg har NRK gjennomført enkeltstående samarbeidsprosjekter av internasjonal karakter. Et eksempel er NRK P1s turnésamarbeid gjennom flere år med Danmarks Radio som omfattet norske og danske artister på turne i Norge og Danmark og konsertopptak som ble sendt i NRK P1 og dansk radio. NRK P3 har på sin side jevnlige utvekslinger av konsertopptak med sine søsterkanaler i Sverige og Danmark.

3.6 Forlag og verkplassering

Norsk Musikkforleggerforening organiserer de profesjonelle norske musikkforlagene. Musikkforlagsvirksomhet hviler i Norge, som i de fleste andre land, på tre økonomiske fundamenter. Disse er fremføringsrettigheter (normalt 33 prosent av komponistens eller tekstforfatterens royalty for bruk av musikken), salg av egne publikasjoner (som læremateriell, noter og sang- og visebøker med mer) og utleie av orkestermateriale. For komponister og tekstforfattere innenfor de rytmiske sjangrene er det de to første kategoriene som har betydning.

Samlet representerer Norsk Musikkforleggerforening en portefølje av trykte verk på rundt 20 000 titler. Dette inkluderer klassisk musikk. Det presenteres til sammen ca. 1000 nyutgivelser i året. Med et begrenset nasjonalt marked har forlagene tilrettelagt en stadig større del av sine utgivelser for utenlandske markeder i de senere år. Publiseringsvirksomhet i musikkbransjen består – i tillegg til produksjon, utleie og salg av noter, undervisningslitteratur osv. – av arbeid som bidrar til at verk av komponister og tekstforfattere blir brukt slik at det utløses lydfestings- og fremføringsrettigheter. Innenfor det rytmiske musikksegmentet arbeides det for at verk blir innspilt av andre artister enn opphavsmannen, det plasseres verk i filmer, i reklame, i radio og TV-program, som ringetoner, vignetter osv. Radio er imidlertid stadig en viktig formidlingskanal. De siste tiårene har det vært en betydelig vekst i antallet timer som det spilles musikk i de riksdekkende radiokanalene.

3.7 Konsertmarkedet, booking og management

Konserter og turneer er en meget omfattende virksomhet innenfor alle sjangre. De siste årene har det skjedd en vekst i og profesjonalisering av bookingbyråer og management. Musikere og band tar seg i stor grad av booking og turnéplanlegging selv, med og uten støtte av arrangører og interesseorganisasjoner. Men tendensen går klart i retning av at etterspørselen etter «mellomleddskompetanse» øker. Konkurranse om spillejobber og vekst i den internasjonale delen av konsertmarkedet for norske utøvere kan bidra til en slik utvikling. Aktører knyttet til konsertvirksomhet – managere og lignende – synes å få en stadig mer sentral rolle når det gjelder utvikling og pleie av talenter og artister.

Det fins et godt utbygd nettverk av musikkscener, kulturhus og klubber med infrastruktur som er tilrettelagt for konsertvirksomhet. Mesteparten av disse permanente scenene er etablert og ofte også drevet med større eller mindre innslag av offentlige tilskudd – fra stat og/eller kommuner og fylkeskommuner. Også bygg som primært er knyttet til andre formål, benyttes til konsertvirksomhet. Dette gjelder særlig skoler, idrettsanlegg og kirker. I tillegg til de faste spillestedene har det de senere årene vært en tilvekst både av klubber og ikke minst av musikkfestivaler. Klubbene og festivalene har som oftest utspring i bestemte sjangermiljøer. Festivalene er fleksible med hensyn til arenaer og tar i bruk et bredt spekter av fasiliteter – innendørs og utendørs. Klubbscenene er oftest etablert i tilknytning til, eller med egne, serveringssteder. Norgesnettet, som er beskrevet ovenfor, er et nettverk av spillesteder som med offentlige tilskudd sikrer høy teknisk standard i lokalene.

Norske musikere står for en omfattende konsertvirksomhet i utlandet. Hvert år gjennomføres det et betydelig antall konserter med norske utøvere på utenlandske scener. I overkant av 20 norske managementselskaper arbeider internasjonalt. Av disse deltok 13 i eksportundersøkelsen i 2006. Disse 13 hadde totalt en omsetning på 150 millioner kroner. Eksportandelen var på 22,5 millioner.

Ifølge eksportundersøkelsen for 2007 var det 18 eksporterende managementselskaper i 2007. De selskapene som deltok i undersøkelsen i 2007, økte sine inntekter fra eksport med 30 pst. i forhold til 2006. Mens managementselskapene hentet ut 15 prosent av sine inntekter utenfor Norge i 2006, hentet de ut 20 prosent av inntektene fra utlandet i 2007.

Høyest antall konserter har festivalene. Det er ikke uvanlig at musikkfestivalene avvikler fra 50 til 100 enkeltarrangementer hvert år – de største også mer enn det. Det fins ingen sikre tall på det samlede omfanget, men det er ikke usannsynlig at musikkfestivalene i løpet av et år avvikler mellom 8 000 og 10 000 konserter.

Rikskonsertene er uten sammenligning Norges største oppdragsgiver for norske utøvere i rytmiske sjangre. En betydelig del av midlene i konsert-, festival- og prosjektporteføljen er relatert til tradisjonsmusikk, jazz og populærmusikk, jf. også omtale under kapittel 2.10.5. Rikskonsertene.

I tillegg til skolekonserter og barnehagekonserter tilrettelegger Rikskonsertene turneer med ensembler, band og enkeltmusikere i samarbeid med lokale konsertarrangører gjennom egne konsertserier. Organisasjonen og dens samarbeidspartnere står bak bortimot 8000 arrangementer per år, og gir gjennom dette tilbud til mer enn 800 000 publikummere, først og fremst barn og ungdom.

3.8 Sponsing

3.8.1 Undersøkelser om kultursponsing

Sponsorene bidrar med betydelige beløp til norsk kulturliv. Ifølge en undersøkelse foretatt av Synovate/MMI ble det brukt 519 mill. kroner på kultursponsing i Norge i 2006. Da er ikke sponsing av festivaler, som i undersøkelsen ble kategorisert under «events», medregnet. Av det samlede sponsormarkedet i Norge på over 3 milliarder kroner hadde kultursponsing og sponsing av events til sammen en andel på 27 pst., dvs. vel 800 mill. kroner.

Etter oppdrag fra Kultur- og kirkedepartementet utarbeidet Perduco AS og Cultura Capital i 2004 en rapport om kultursponsing og kultursamarbeid, som inngikk i grunnlagsmaterialet for St.meld. nr. 22 (2004 – 2005) Kultur og næring. En av hovedkonklusjonene i Perduco/Cultura-rapporten er at sponsormidler blir stadig viktigere for kulturlivet ved at disse midlene utgjør en økende andel av kulturaktørenes totale budsjett. Andelen sponsormidler i forhold til kulturinstitusjonenes totale budsjett hadde økt fra 11 pst. i 1999 til 14,3 pst. i 2004. Et annet utviklingstrekk i kulturlivets avtaler med næringslivet det siste tiåret er overgangen fra ren mesénvirksomhet til samarbeidsavtaler som ligner mer på utveksling av tjenester. Det er videre en tendens til samarbeidsavtaler der kulturproduktene og aktiviteten i større grad blir integrert i bedriftens profil og organisasjon.

På oppdrag for Sparebanken Vest gjennomførte Perduco Kultur/Perduco AS høsten 2007 en ny undersøkelse blant næringslivsledere om bedrifters sponsing av kulturlivet. Kulturlivet er i undersøkelsen definert som teater, musikk og kunst. Denne undersøkelsen, som er noe mer omfattende enn bedriftsundersøkelsen gjennomført i 2004, gjelder kultursponsing avgrenset til 2006 og omfattet 637 bedrifter/respondenter innen industri, varehandel, tjenesteytende næringer og andre over hele landet med varierende størrelse.

Hele 74 pst. av sponsorbedriftene i undersøkelsen fra 2007 har sponset musikk i løpet av perioden 2006 – 2007. Deretter følger teater med en andel på 35 pst. For annen kulturvirksomhet er prosenten under 15 pst., jf. figur 3.2.

Amatørvirksomhet er en vinner innenfor kultursponsing. 56 pst. av sponsorbedriftene har sponset amatøraktiviteter og 34 pst. har sponset semiprofesjonell virksomhet der det deltar flest amatører, jf. fig. 3.2. Den store festivalsektoren, der musikk er dominerende, er en av grunnene til at musikk er den foretrukne kulturformen for sponsorbedriftene. Omfanget av lokale kor, orkestre og korps kan være en annen grunn til at musikk oppnår så omfattende sponsorstøtte.

Figurene 3.2 og 3.3. viser at ensembler/grupper og festivaler og lignende tidsavgrensede kulturarrangementer er den gruppen som støttes av flest sponsorbedrifter.

Kilde: Perduco Kultur 2007

Kilde: Perduco 2007

3.8.2 Sponsing av festivaler

Det rytmiske feltet er godt representert innenfor festivalsektoren. Jazz, pop/rock og folkemusikk/tradisjonsmusikk utgjør majoriteten av de festivaler som mottar tilskudd fra Tilskuddsordningen for musikkfestivaler under Norsk kulturfond. Noen av festivalene har betydelige sponsorinntekter, men bildet er ikke entydig. Det er store forskjeller også innenfor samme sjanger.

Det er flere aspekter ved musikkfestivalene som gjør dem interessante i sponsorsammenheng. Festivaler kan inngå i tilbud fra reiselivsaktører, de kan være et viktig element og drivkraft i lokal og regional utvikling, og de trekkes gjerne også frem som del av en internasjonal norgesprofilering. Festivaler som sponsorpartnere vil være interessante både for direkte musikkrelaterte virksomheter (kulturnæringer), for reiselivsaktører (kulturbaserte næringer) og for annet næringsliv med interesse for lokal og regional utvikling, for eksempel handelsstanden på stedet.

Det var tidligere tendenser til skepsis til privat finansiering fordi det kunne innebære begrensning i den kunstneriske friheten. Denne skepsisen synes å være sterkt redusert. Av de kulturoperatørene som faktisk har sponsorer, var det ingen i undersøkelsen fra 2007 som svarte ja på spørsmålet om dette begrenser deres kunstneriske frihet. Storåsfestivalen i Meldal kommune, en festival som på kort tid har oppnådd stor publikumsoppslutning og god økonomi, er derimot et eksempel på en festival som har besluttet å ikke inngå sponsoravtaler.

3.8.3 Oppsummering

Generelt sett er inntektsgrunnlaget for institusjoner og tiltak på kulturområdet svært sammensatt og varierende. Undersøkelser viser imidlertid en økende interesse fra kulturlivet for sponsing og samarbeid med næringslivet, både innenfor frivillig og profesjonell kultursektor.

Kultur- og kirkedepartementet legger til grunn at kulturaktører som mottar tilskudd fra staten, utnytter sitt potensial for å skaffe seg egeninntekter. Private bidrag er ofte nødvendige for at nye tiltak og satsinger kan bli realisert. En har også sett at samarbeid med næringslivet kan medvirke til publikumsutvikling, nye formidlingsarenaer og utvikling av profesjonell kompetanse i forbindelse med kultursektorens næringsaspekter. Departementet er derfor opptatt av at kulturaktører som er avhengige av statlig finansiering, ikke skal ha grunn til å frykte at private bidrag skal påvirke deres sjanser for å få innvilget søknader om tilskudd fra staten.

3.9 Rettigheter og rettighetsforvaltning

Det er fem organisasjoner som krever inn, avregner og utbetaler inntekter fra bruk av opphavsrettsbeskyttet musikk. Disse organisasjonene er knyttet til rettighetshavernes organisasjoner.

TONO representerer komponister, tekstforfattere og musikkforlag. Det inngås individuelle forvaltningskontrakter med medlemmene. TONO krever inn vederlag for offentlig fremføring og lydfesting av musikk og musikktekster. Organisasjonen har gjensidighetsavtaler med tilsvarende selskap i utlandet. TONO forvalter rettighetene til bl.a. medlemmene av Norsk Komponistforening, Norsk forening for komponister og tekstforfattere og Norsk Musikkforleggerforening. Innkrevingen av lydfestingsrettigheter gjøres av Nordisk Copyright Bureau på vegne av TONO og de nordiske søsterorganisasjonene. I 2006 ble det fordelt 234 mill. kroner til opphavsrettshaverne. Midlene fordeles i hovedsak til individuelle rettighetshavere. En viss prosent av utenlandsavregningen blir hvert år trukket fra og avsatt til kollektive tiltak til fremme for norsk musikkliv. Disse midlene fordeles til organisasjonene og anvendes til promoteringstiltak, prosjekter, stipender og organisasjonsdrift. I tillegg fordeler organisasjonene det såkalte TONO-stipendet. For 2006 ble det fordelt til sammen 20 mill. kroner til slike kollektive formål. TONO arbeider for tiden med endring av sitt klassifisering- og vurderingssystem med formål om å gjøre avregningssystemet mer rettferdig og tilgjengelig.

Musikernes, artistenes og plateselskapenes vederlagsbyrå, Gramo, krever inn vederlag for rettigheter på vegne av utøvere og produsenter i forbindelse med kringkasting eller offentlig fremføring av innspilt musikk. I 2006 ble det avregnet til sammen 70 mill. kroner fordelt med 38 mill. kroner til utøvere og 32 mill. kroner til produsenter. Den alt overveiende delen av inntektene stammer fra radioformidling av musikk innspilt av norske selskaper. Norskandelen av musikken som ble spilt i NRK-kanalene, P4 og Kanal 24 lå i 2006 gjennomsnittlig på 30 pst. med NRKs distriktsradio på topp med 51 pst. og med NRK mPtre på bunn med 8 pst. Det meste av midlene fordeles individuelt. Krav på vederlag der en etter tre år ikke har funnet en individuell rettighetshaver, blir anvendt til kollektive formål. Disse midlene fordeles til organisasjonene i henholdsvis utøver- og produsentsektoren som prosjektmidler og som støtte til organisasjonsdrift. I overkant av 15 mill. kroner ble fordelt til slike formål. Blant annet Grammofonartistenes forening og Musikernes Fellesorganisasjon representerer musikerne, IFPI og FONO produsentene. Musikernes, artistenes og plateselskapenes vederlagsbyrå, Gramo, formidler lite midler til kunstmusikken. Medlemmene i GramArt henter ut den største andelen av både de individuelle og de kollektive midlene.

I produsentsektoren er det interesseorganisasjonen for uavhengige norske plateselskaper, FONO, som forvalter medlemmenes rettigheter på enkelte områder, bl.a. ved å inngå avtaler på vegne av selskapene med riksdekkende TV-kanaler for innkopiering og lydfesting av musikk i fjernsynsproduksjoner.

Kopinor inngår avtaler om fotokopiering av verk til bruk i utdanningssystemet, i offentlig forvaltning, i organisasjoner og i bedrifter. Midlene fordeles kollektivt – først og fremst som stipender.

Norwaco er en frittstående forvaltningsorganisasjon som ivaretar opphavsrettigheter i lyd- og bildemedier som film, radio og fjernsyn og krever inn midler for videresending av radio- og fjernsynsprogrammer i kabelnett, midler for kopiering av radio og fjernsynsprogram og vederlag for satellitt og videodistribusjon av norske spillefilmer. Også Norwaco-midlene fordeles stort sett kollektivt. Tekstforfatterfondet, Norsk Musikkfond, Norsk Komponistfond og Komponistenes Vederlagsfond fordeler midler fra disse kildene.