4 Vurderinger, problemområder, nytteverdi og debatt

4.1 Vurderinger av Haldenprosjektet

4.1.1 Eldre vurderinger

I 1982 ble IFE vurdert av en arbeidsgruppe oppnevnt av IFEs stiftere med direktør G. Harg fra Norsk Hydro som leder. Gruppen ble assistert av det britiske konsulentselskapet SPRU. Rapporten heter «IFEs fremtidige plass i vårt forskningsmønster». Syv år senere, i 1989, ble den fremtidige virksomheten ved Haldenreaktoren vurdert av et utvalg oppnevnt av Olje- og energidepartementet med byråsjef O. Isachsen som leder. Begge disse utvalgene uttalte seg positivt om nytteverdien og anbefalte videreføring.

4.1.2 Arbeidsgruppen nedsatt av Norges forskningsråd 1994

Etter anmodning fra Nærings- og energidepartementet nedsatte Norges Forskningsråd i 1994 en arbeidsgruppe for å vurdere en eventuell ny treårsperiode for Haldenprosjektet, dvs den nåværende. Mandatet lød: «Arbeidsgruppens hovedoppgave er å klarlegge nasjonale behov hos myndigheter og industri for Haldenprosjektets kompetanse og eksperimentalressurser for perioden 1997-99. I denne forbindelse skal arbeidsgruppen spesielt vurdere mulighetene for fortsatt internasjonalt forskningssamarbeid i Halden og den betydning dette vil ha for Norge og de utenlandske samarbeidspartene. Tekniske, økonomiske og budsjettmessige konsekvenser ved ulike alternativer for videreføring, evt. nedleggelse av reaktordriften skal vurderes».

Som medlemmer av arbeidsgruppen ble oppnevnt: direktør Ole-Andreas Hafnor, Det Norske Veritas, leder; direktør Tor-Odd Berntsen, Orkla AS; forskningssjef Amund Hanevik, IFE Halden; underdirektør Torbjørn Norendal, UD; professor Marvin Rausand, Norges tekniske høgskole; enhetschef Oddbjørn Sandervåg, Statens kärnkraftinspektion, Sverige, og med professor Inge Johansen som sekretær.

Arbeidsgruppens innstilling «Vurdering av Haldenprosjektets fremtid» ble levert 9.3.95.

Her heter det:

«Arbeidsgruppen har basert sine vurderinger av Haldenprosjektet på en bred kost-nytte analyse, der nytten er sikkerhetsmessige og næringsmessige gevinster for vårt land. Arbeidsgruppen har lagt til grunn at vi i vårt nordiske, europeiske og øst-europeiske nærområde har kjernekraftinstallasjoner som vil være i drift så langt frem i tid som vi har oversikt over.»

Arbeidsgruppen fremmet følgende konklusjoner og anbefalinger:

1. Arbeidsgruppen anser Haldenprosjektet som et vel drevet prosjekt med internasjonal spisskompetanse og som er meget konkurransedyktig når det gjelder å skaffe oppdrag som er sentrale for sikker drift av kjernekraftreaktorer.

2. Haldenprosjektet gir nytteeffekter på følgende måter:

   • Det gir Norge internasjonal troverdighet på atomsikkerhetsområdet;

   • Det gir et bidrag til økt internasjonal reaktorsikkerhet;

   • Det gir Norge reaktorteknologikompetanse som er nødvendig for vår atomulykkeberedskap;

   • Det gir nasjonale, industrielle og forskningsmessige ringvirkninger, særlig på området kontrollromsteknologi;

   • Prosjektet er Haldens tredje største arbeidsplass. Netto skatter og avgifter som Haldenprosjektet og dets leverandører ga Staten i 1993, var ca NOK 40 mill. etter at en statlig bevilgning på 30 mill. var trukket fra.

3. Arbeidsgruppen vil anbefale at det tas sikte på å etablere et nytt internasjonalt fellesprosjekt med fokus på reaktorsikkerhet for treårsperioden 1997-99.

4. Det foreslås at det tas sikte på konsesjonsbehandling med formål videre drift av Haldenreaktoren etter år 2000.

5. Det foreslås NOK 24-26 mill. som årlig øremerkede midler til Haldenprosjektet for årene 1997-99. Disse forutsettes å dekke følgende:

   • internasjonalt samarbeid (IAEA, NEA, tjenester for UD) NOK 4-6 mill;

   • andel av internasjonalt fellesprogram NOK 20 mill.

6. Det er et myndighetsansvar å avvikle driften av reaktoren. Det bør vurderes om det skal settes av årlige ressurser som dekker kostnadene som oppstår når det besluttes å avvikle driften av Haldenreaktoren.

7. Arbeidsgruppen anbefaler at sikker drift av reaktorer blir det sentrale når et nytt program defineres i forhandlinger med medlemslandene. Når dette er ivaretatt, skal Haldenprosjektet i størst mulig grad være en støttespiller for norsk næringsliv og samarbeidspartner for øvrig norsk forskning og utdanning.

8. Haldenprosjektet bør styrke sine samarbeidsrelasjoner til norske universiteter. En del av den bevilgningen som går til fellesprogrammet, bør øremerkes 3-årige åremålstillinger med det formål å ta en høyere grad innenfor fellesprogrammets arbeidsområde.

9. Haldenprosjektet bør arbeide for en mer åpen relasjon til øvrige norske forskningsinstitutter.

10. Haldenprosjektet bør arbeide med å øke mobiliteten blant sine ansatte, slik at den kompetansen som de ansatte opparbeider, i større grad kommer norsk industri til nytte.

11. Haldenprosjektet bør trekke opp retningslinjer for sin oppdragsforskning og etablere en strategi for hva som bør skilles ut som kommersiell virksomhet» (sitat slutt).

4.1.3 Norges Forskningsråd

På bakgrunn av Hafnor-utvalgets innstilling (se forrige avsnitt) anbefalte Norges forskningsråd i 1995 en ny avtaleperiode 1997-99 (inneværende periode). Etter enstemmig vedtak i hovedstyret anbefalte Forskningsrådet på ny i brev til NHD av 11. juni 1998 støtte til Haldenprosjektet for en ny avtaleperiode 2000-2002 med årlige bevilgninger på ca 25 mill. kr. Anbefalingen ble avgitt etter en nøye gransking av hvorvidt IFE hadde fulgt opp konklusjonene til arbeidsgruppen av 9.3.94. Forskningsrådet konkluderer med at IFE har vist en betydelig vilje og evne til å følge opp tidligere anbefalinger.

I sin vurdering har Forskningsrådet lagt vekt på:

• Betydningen av norsk ekspertise for sikker drift av kjernekraftverk og for å kunne yte bidrag til større reaktorsikkerhet i Norges nærområder, inkludert tiltak i forbindelse med uhell;

• Det brede internasjonale FoU-samarbeidet som er knyttet til Haldenprosjektet, idet Norge er vertsnasjon for et betydelig OECD-prosjekt med 20 medlemsland;

• Prosjektets forskningsmessige kvalitet og faglige utbytte samt utnyttelsen av resultatene i samarbeid med norsk energi- og prosessindustri.

Forskningsrådet har videre foretatt en statusgjennomgang av Haldenprosjektet pr mai 1998 i lys av arbeidsgruppens konklusjoner og anbefalinger. Rådet konstaterer at utviklingen siden mars 1995 har vært positiv. Prosjektet har økt sitt engasjement i Øst-Europa og Russland, inkludert kjernekraftverkene på Kola.

Forskningsrådet anfører at prosjektets ringvirkninger for norsk industri er økende. Det er etablert et nytt internasjonalt fellesprogram for 1997-99 med vekt på reaktorsikkerhet, som anbefalt av arbeidsgruppen.

Forskningsrådet konstaterer videre at prosjektet har utvidet sitt samarbeid med Høgskolen i Østfold innen IT-utdanningen og er en vesentlig forutsetning for videre utvikling av IT-utdanningen der. IFE har fulgt opp arbeidsgruppens anbefalinger vedrørende samarbeid med andre norske FoU-miljøer gjennom bl.a. en samarbeidsavtale mellom IFE og SINTEF, ved å legge til rette for dr.gradsstudier og gjennom justerte retningslinjer for oppdragsforskning, knoppskyting og kommersialisering. Mobiliteten av personell har økt betydelig de senere årene.

I sin avsluttende vurdering skriver Forskningsrådet:

«Etter 40 års arbeid fremstår Haldenprosjektet som et veldrevet prosjekt med internasjonal spisskompetanse som er sentral for sikker drift av kjernekraft og andre komplekse prosessanlegg. Den tekniske infrastrukturen, inkludert Haldenreaktoren og IT-laboratoriene, blir kontinuerlig fornyet og oppgradert og står godt rustet for fremtidige FoU-utfordringer ... Deltagelsen i Haldenprosjektet ... har økt fra 10 land i 1990 til 20 land idag. Den bilaterale oppdragsforskningen er tredoblet i samme tidsrom. Denne utviklingen vurderes som et reelt uttrykk for kvaliteten på prosjektets arbeid i et konkurranseutsatt internasjonalt marked.

Haldenprosjektet er en sentral, nøytral og anerkjent internasjonal møteplass for samarbeid om internasjonale reaktorsikkerhetsspørsmål. Det har vist seg å gi Norge forskningsmessig og teknologisk troverdighet i sine internasjonale initiativ på området sikker drift av kjernekraftverk. Prosjektet oppfattes som en nøytral instans også av de utenlandske bedrifter og institusjoner som kjøper oppdrag vedrørende forskjellige aspekter av kjernekraftsikkerhet. I tillegg kjøper norsk industri oppdrag som kommer energi- og prosessindustrien til gode.»

Til slutt konkluderer Forskningsrådet:

«Uten Haldenprosjektets kompetanse, kunne Norge neppe ha bidratt til et OECD-initiativ som omfatter bearbeiding av et problem som knytter seg til sikkerhet og ansvarsforhold ved drift av kjernekraftverk i Russland, særlig på Kola-halvøya ... Ut fra en samlet vurdering anbefaler Forskningsrådet at Haldenprosjektet videreføres i en ny treårsperiode, 2000-2002. Forskningsrådet har i sin vurdering lagt avgjørende vekt på den betydning sikkerhet innen kjernekraft har internasjonalt, og den egeninteresse og det særlige behov vi har for nasjonal kompetanse for å medvirke til å redusere risikoen ved våre nabolands kjernekraftreaktorer.»

4.1.4 OECD Nuclear Energy Agency

Den 18. juni 1998 omtaler OECD Nuclear Energy Agency (NEA) i brev til Nærings- og handelsdepartementet Haldenprosjektet som «a model of center of excellence in the nuclear field».

4.1.5 NIFU

Etter oppdrag fra Norges forskningsråd har Norsk institutt for studier av forskning og utdanning (NIFU) lagt frem en utredning som sammenligner norsk deltagelse i de internasjonale forskningsinstitusjonene CERN, ESRF, EMBL, ESA og Haldenprosjektet, se NIFUs skriftserie nr. 17 og 18/1997.

I rapport nr. 17/97 konkluderer NIFU positivt når det gjelder det forskningsmessige grunnlag for Haldenprosjektets fremtid. I rapport nr. 18/97 slås det fast at IFE Halden står i en særstilling som oppdragsinstitutt. Prosjektet kan vise til god oppdragsmengde og gode eksempler på kommersialisering. Det får bekreftet sin styrke på det internasjonale og nasjonale oppdragsmarkedet. Prosjektet opererer i et teknologisk område som er modent. Prosjektets kompetanse er ettertraktet i markedet.

4.2 Miljø og sikkerhet

4.2.1 Risikoen for ulykker

Tsjernobyl-ulykken i 1986 viste at et kjernefysisk uhell kan ramme Norges befolkning, også om selve uhellet ikke finner sted i Norge. Driftssikker kjernekraftteknologi rundt i verden betyr også økt sikkerhet for Norge. Det er viktig for Norges egen atomsikkerhet at kjernekraftsikkerheten ikke bare i Øst-Europa, men også i vestlige land blir så høy som mulig. Idag virker det lite sannsynlig at våre naboland vil avvikle sine kjernekraftverk så langt fram i tid som vi har oversikt over. Tvert imot er det grunn til å tro at noen av disse landene vil holde reaktorene i gang så lenge som mulig. I denne situasjonen må faren for ulykker ved Haldenreaktoren veies opp mot muligheten til å redusere faren for ulykker i reaktorer i andre land. Derfor synes det mest hensiktsmessig å fortsette Norges nåværende bidrag til å redusere faren for en gjentagelse av Tsjernobyl-katastrofen fremfor å stenge reaktoren i Halden. Dette gjelder naturligvis kun så lenge norske og internasjonale tilsynsmyndigheter finner fortsatt drift av Haldenreaktoren sikkerhetsmessig forsvarlig.

4.2.2 Utslipp

Statens strålevern fastsetter grensene for utslipp fra Haldenreaktoren. Konsesjonsbetingelsene for drift av Haldenreaktoren inkluderer begrensninger på radioaktivt utslipp. Utslippskravet ble vesentlig skjerpet ved inngangen til inneværende konsesjonsperiode.

Den primære grensen for utslipp er gitt ved at ingen personer skal motta mer enn en viss stråledose ved innånding eller oralt inntak. Grensen som er satt for utslipp til luft, tilsvarer 10 % av dosegrensen til Den internasjonale strålevernkommisjon (ICRP), mens utslippsgrensen til vann tilsvarer 0,1 % av ICRPs grense.

Utslippet fra Haldenanlegget har alltid ligget godt under de grenser som er gitt, typisk 5% til 20% av det tillatte. Det reelle utslippet vil kunne gi de mest utsatte personer i anleggets nærhet, den såkalte kritiske gruppe, en årlig stråledose som maksimalt vil være 0,1% til 0,4% av den dose man i gjennomsnitt pådrar seg gjennom bakgrunnstråling (radon, medisin m.m.).

Den kollektive dose (samlet dose til alt personell) har vært tilnærmet konstant i de siste 20 år, med typiske variasjoner mellom 0,3 og 0,6 person-Sievert, som er enheten for ekvivalent stråledose. På grunn av innføringen av skjerpede rutiner har dosebelastningen ikke gått opp selv om virksomheten ved reaktoren har økt de siste 20 år.

IFE har et eget Arbeidsmiljøutvalg og Verneombudsystem med det formål å ivareta de ansattes og lokalmiljøets helse, miljø og sikkerhet.

4.2.3 De ansattes helse

IFE finner helsetilstanden til sine 300 ansatte i Halden meget tilfredsstillende. Det totale sykefraværet har vært gjennomsnittlig 3 % de siste 10 årene, noe som er under halvparten av nivået på nasjonal basis. Sykefraværet for arbeidere direkte tilknyttet reaktoren har vært enda mindre, gjennomsnittlig 2,4 % de siste 10 årene og 2,2 % i 1997.

Gjennom hele prosjektets levetid, dvs gjennom 40 år, har det aldri vært noen uhell med radioaktive stoffer som har medført personskader. Personaldosene har hele tiden ligget under de tillatte grenser, med unntak av to moderate overskridelser, den ene i 1968, den andre i 1983. Ingen av disse har medført personskader.

Reaktoren har en meget stabil arbeidsstokk, bare 1 % sier opp årlig, noe som er fem ganger mindre enn for IFE-Halden sett under ett. Omtrent hele arbeidsstokken som var med fra starten av for 40 år siden, er blitt pensjonert. De nåværende arbeidere på reaktoren har en gjennomsnittlig alder på ca 40 år.

4.2.4 Den faktiske avfallshåndtering, transport og lagring

Radioaktivt avfall kan deles i lav- og middelaktivt avfall og høyaktivt avfall/brensel. Som navnet sier, er Det kombinerte lager/deponi for lavt og middels radioaktivt avfall i Himdalen (KLDRA Himdalen), som ble åpnet 24.9.1998, bygget for å håndtere den første kategorien avfall. Den andre kategorien, det høyaktive avfallet, er knyttet til det brukte reaktorbrenselet. Denne type avfall er karakterisert dels ved at den inneholder en rekke langlivede fisjonsprodukter med høyt aktivitetsnivå og dels ved sterk stråling. Dette avfallet vil typisk gi stråling som er 100-1000 ganger sterkere pr vektenhet enn det lav- og middelaktive avfallet.

IAEA har i sine dokumenter nedfelt prinsipper og retningslinjer for forsvarlig håndtering, lagring og transport av radioaktivt avfall, inklusive høyaktivt reaktorbrensel. Hensikten med disse er å sikre radioaktivt avfall på en slik måte at helse og miljø beskyttes - nå og i fremtiden. Gjennom lov om atomenergivirksomhet av 12.5.1972, lov om bruk av røntgenstråler og radium av 18.6.1938, forskrift om fysisk beskyttelse av nukleære materialer av 2.11.1984 og gjennom forskrift om tilsyn med og bruk av anlegg, apparater, materialer og stoffer som avgir ioniserende eller annen helsefarlig stråling av 23.1.1976 har norske myndigheter etablert et lov- og regelverk som enten følger ICRPs retningslinjer eller er strengere.

IFE har etablert en administrativ organisering og interne prosedyrer som skal sikre at håndtering, transport og lagring skjer i henhold til krav og retningslinjer. Dette er nærmere beskrevet i konsesjonsunderlaget for driften av anleggene.

Mengden lav- og middelaktivt avfall som håndteres ved IFE, angis i «tønneekvivalenter». En tønneekvivalent tilsvarer et 200 liters stålfat. Avfallsvolumet i tønnene er vesentlig mindre på grunn av innvendig skjerming av tønnene. Volumtilveksten av lav- og middelaktivt avfall pr år er ca 120 tønneekvivalenter, hvorav ca 60 skyldes IFEs nukleære virksomhet og ca 60 andre avfallsprodusenter. Ca 30 av de 60 tønneekvivalentene som Instituttet genererer, kommer fra Haldenreaktoren. Håndteringen av dette avfallet skjer i henhold til ovennevnte regelverk og fører kun til meget liten dosebelastning på personellet.

Ved Haldenreaktoren er det lagret 9743 kg brukt høyaktivt reaktorbrensel. Volumet av dette brenselet utgjør kun ca 0.7 m 3, men strålingsaktiviteten er flere størrelsesordener høyere enn det lav- og middelaktive avfallet. Brenselet består av oksyd- og metallelementer i form av fingertykke innkapslede stenger. Disse stengene eller stavene lagres dels i vannfylte, stålkledde, skjermede brønner under gulvnivå, dels i luftfylte horisontale rør innstøpt i en bunker med 2 m tykke vegger. Tilveksten av høyaktivt brensel ved Instituttet vil, med det forskningsprogrammet som nå gjennomføres og som planlegges videreført, være ca.100 kg eller ca 0,01m 3 årlig (ca 1%). Instituttet har lagerkapasitet for en ny 10 års konsesjonsperiode.

Tidsperspektivet for mellomlagring er relativt lang, gjerne flere tiår. Lagrenes integritet over tid sikres gjennom tekniske inspeksjoner og vedlikehold. I overensstemmelse med Norges forpliktelser i henhold til Ikke-spredningsavtalen (Nuclear Proliferation Treaty, NPT) avlegger IFE detaljert regnskap over beholdning og all forflytning av reaktorbrensel. Hver måned oversender IFE rapporter til IAEA og fire ganger pr år sender IAEA inspektører til IFE for å kontrollere lager og verifisere regnskap, rapporter og beholdning av nukleært materiale. Utenriksdepartementet og Statens strålevern mottar kopi av IAEAs og IFEs inspeksjonsrapporter.

All transport av radioaktivt og spaltbart materiale i Norge gjennomføres i henhold til regelverk for transport av farlig gods på vei (ADR) eller med båt (IMDG).

Transport av lav- og middelaktivt avfall til KLDRA Himdalen skjer med bil, og strålevernpersonell følger alle transporter. Tre av hallene i Himdalen vil bli benyttet som deponi, den fjerde som lagerhall. De tre hallene regnes å være fulle ved år 2030 og vil da bli støpt igjen og forseglet. Transport av radioaktivt avfall fra sykehus til IFE skjer etter de samme retningslinjer, og i de tilfellene sykehusene ikke selv har kompetanse på transport av radioaktivt avfall, trer IFE inn og forestår transporten.

Transport av høyaktivt materiale inkluderer transport av brenselstaver til og fra IFEs anlegg på Kjeller og i Halden. Regelverket er basert på rekommendasjoner fra Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) i Wien. Transportene skjer i henhold til bestemmelsene i beholdere som sikrer nødvendig skjerming og som forblir intakte ved transportulykker. For spaltbart materiale tas det også hensyn til beholderens egenskaper når det gjelder å sikre seg mot at uvedkommende kan få adgang til innholdet. Gjennom tester etter internasjonale kriterier blir transportbeholderne sertifisert for ulike mengder materiale. I tilfeller hvor mengden materiale overskrider den mengde beholderen er sertifisert for, krever reglene at transporten i tillegg sikres gjennom ulike typer administrative tiltak etter søknad for hver enkelt transport. Transporten foregår da «under særordning». Når det gjelder IFEs transport av brensel, har de internasjonale kravene hittil vært oppfylt gjennom en nasjonal godkjenning av transportbeholderen sammen med krav om at transporten eskorteres av følgebil med strålevernpersonell og utstyr. Statens strålevern har vurdert dette som fullt forsvarlig, men er av den oppfatning at transport under særordning ikke bør utføres som regulær aktivitet. Strålevernet har derfor stilt krav til IFE om at det sørges for at sertifisering av transportbeholderen oppgraderes, og at det i tillegg skaffes en beholder som er sertifisert for en større mengde materiale slik at «transport under særordning» ikke lenger vil være nødvendig. IFE har lagt fram en plan for oppgraderingen som vil være ferdig realisert tidlig år 2001.

For ordens skyld presiseres at Norge ikke eksporterer brukt, høyaktivt brensel som sådant. De begrensede volumer høyaktivt brensel som sendes ut og inn av Norge, er brensel som utenlandske oppdragsgivere sender til IFE i forbindelse med konkrete forskningsoppdrag og som IFE leverer tilbake når oppdraget er fullført. Det har vært reist spørsmål i Stortinget om det har forekommet transport av radioaktivt materiale til Sellafield fra Norge. I sitt svar til Stortinget av 16.11.98 svarer helseministeren at det «i løpet av den siste tiårsperioden har det ... vært 17 reeksporter til Storbritannia. Alt dette er prøver av brensel som er sendt fra Storbritannia til eksperimentell bestråling i Haldenreaktoren for så å bli returnert oppdragsgiver. Det er altså ikke snakk om brensel til drift av Haldenreaktoren, men brensel som er britisk eiendom. Intet av forsøksbrenselet er sendt fra Institutt for energiteknikk til Sellafield, men er returnert til oppdragsgiver i Storbritannia. Oppdragsgivers videre bruk og håndtering er et anliggende mellom eier og britiske myndigheter og er ikke kjent.»

4.2.5 «Føre var»-prinsippet

Haldenreaktoren, som ble satt i drift i 1958, er en av de eldste reaktorene i verden. Om aldringsprosesser har gjort reaktoren usikker, er ett av mange spørsmål som vil inngå i den sikkerhetsvurderingen som nå gjøres i forbindelse med IFEs søknad om forlenget konsesjon. Det er først og fremst for selve reaktortanken at dette er viktig. Svært mye av utstyret ellers er blitt løpende modernisert. Vurderingen av aldringsprosesser knytter seg derfor i første rekke til spørsmålet om sprøhet i reaktortankens metall pga nøytronbestråling. Vurderingen skjer bl.a. på grunnlag av prøving av materialprøvestykker etter bestråling i reaktoren.

Generelt kan det sies at driften hele tiden har vært tilfredsstillende. De krav tilsynsmyndighetene har stillet, er alltid blitt oppfylt med god margin.

Når det gjelder Statens stråleverns behandling av IFEs konsesjonssøknad, vil sikkerhetsaspektene være det helt avgjørende for innstillingen. På samme måte utgjør sikkerheten det grunnleggende hensyn ved Regjeringens konsesjonsbehandling. Innstillingen fra Statens strålevern vil ventelig foreligge våren 1999 og Regjeringen tar sikte på å ferdigbehandle saken før sommerferien. Statens strålevern vil som ledd i sitt forberedende arbeid med konsesjonssøknaden avholde et høringsmøte med berørte organisasjoner før innstilling avgis til SHD.

På denne måten søker man å ivareta «føre var»-prinsippet, som står sentralt i miljøforvaltningen. Prinsippet innebærer at en skal kunne ta forholdsregler og gjennomføre tiltak for å redusere forurensningen eller risikoen for forurensning selv om den nåværende kunnskap om risiko og konsekvenser ikke nødvendigvis skulle tilsi dette. Begrunnelsen er dels at nåværende kunnskap om skadevirkninger på helse og miljø av kontaminanter kan bli endret i fremtiden, dels at selv om sannsynligheten for uhell og utslipp teoretisk kan være liten, viser historien at de likevel inntreffer. Det vil derfor være viktig å kunne benytte et «føre var»-prinsipp for å ivareta miljø og sikkerhet ved virksomheten til Haldenreaktoren.

Deponier for permanent lagring av brukt, høyaktivt brensel er ikke etablert, heller ikke i de store kjernekraftlandene. Store kjernekraftland som USA, Frankrike, Russland og Tyskland har alle store, midlertidige lagre av høyaktivt brensel, og bruker betydelige ressurser på å forberede en permanent løsning. Sverige og Finland vil trolig ha deponier for høyaktivt avfall i drift innen år 2015. Den årlige produksjonen av brukt høyaktivt brensel fra norske forskningsreaktorer utgjør mindre enn en promille av den årlige svenske tilveksten. Det er en svært beskjeden mengde brukt brensel som er generert ved de norske reaktorene, se kap. 4.2.4. Det brukte brenselet mellomlagres ved anleggene i Halden og på Kjeller. Slik mellomlagring skjer i dag også ved kraftproduserende reaktorer i kjernekraftlandene, noe som anses som fullt forsvarlig for de nærmeste tiår. Lagringsmetoden er grundig gjennomgått med utgangspunkt i behovet for fysisk sikring og strålevern, og lagringsanlegget blir rutinemessig kontrollert av inspektører fra IAEA.

Selv om Haldenreaktoren skulle bli nedlagt, vil man like fullt ha et visst volum høyaktivt avfall i Norge. Vårt land har således et medansvar for å løse lagringsproblemet. Når det gjelder problemet med sluttlagring av høyaktivt brensel, vil det bli tatt initiativ til å nedsette et utvalg med representanter for bl.a. Statens strålevern og IFE for å se nærmere på den strategi Norge bør velge. Her bør man likeledes ta i betraktning hvor langt de store kjernekraftlandene samt Sverige og Finland er kommet.

4.3 Arbeidsgruppens vurdering av nytteverdien av Haldenprosjektet

Den grundigste og mest fullstendige vurdering av nytten av Haldenprosjektet kan tilskrives den arbeidsgruppen som ble nedsatt av Norges forskningsråd, og som avga sin innstilling 9. mars 1995, se kap. 4.1.1. Her gjengis arbeidsgruppens synspunkter mer i detalj.

Arbeidsgruppen skjelner mellom nytten for norsk næringsliv samt for forskning og utdanning. Videre tar man for seg virkningene for nærmiljøet i Halden. Dessuten ser man på prosjektets betydning for norsk atomsikkerhet generelt og for Øst-Europa spesielt. Endelig gjengis arbeidsgruppens forsøk på å foreta en kost-nytte-analyse av prosjektet.

For ordens skyld opplyses at denne arbeidsgruppens nytte-kostnads-analyse ikke er i overensstemmelse med de prinsippene som anbefales av Kostnadsberegningsutvalget for bruk av nytte-kostnadsanalyser i offentlig sektor, jfr NOU 1998:16. Dette gjelder særlig kap. 4.3.6.

4.3.1 Betydning for norsk næringsliv

I første omgang betraktet arbeidsgruppen Haldenprosjektet på linje med et norsk forskningsinstitutt. Herunder så den på forholdet mellom offentlig finansiering og totale inntekter. Her hadde Haldenprosjektets den laveste andel offentlige midler med bare 16 % i 1994. Samme år lå SINTEF på 40 %. Når det gjaldt internasjonal oppdragsmengde, hadde Halden mest. Men når man betraktet forskermobilitet og publikasjonsfrekvens i tidsskrifter, var resultatene den gang mer beskjedne.

Nytten for norsk næringsliv gjelder iflg arbeidsgruppen særlig kontrollromsteknologien. En rekke av Haldenprosjektets produkter og systemer har dannet basis for en betydelig virksomhet innenfor norsk industri og næringsliv. Dette gjelder bl.a. utviklingen av programsystemet PICASSO og de store simulatorsystemene for Oseberg, Gullfaks, Troll m.fl.

Prosjektets nytte kan videre «måles» i samarbeidsavtaler og knoppskytinger.

IFE Halden har etablert samarbeidsavtaler med blant andre Scandpower, Kongsberg Simrad, Stiftelsen Østfoldforskning, Kongsberg Offshore samt Siemens Olje og Gass. Dessuten har IFE oppdragsportefølje for blant andre Norsk Hydro, Saga Petroleum, Ericsson Radar, Statnett og for andre oljeselskaper.

Virksomheten har videre dannet basis for etableringen av Scandpower AS. Denne bedriften ble skilt ut fra IFE i 1972. (I denne sammenheng kan Nærings- og handelsdepartementet tilføye at i 1996 ble programutviklingen knyttet til markedsbasert elkraftomsetning ved IFE Halden skilt ut som et eget aksjeselskap, Hand-EL Skandinavia AS (HSAS). Nyetableringen overtok foruten IFEs metoder og programvare 25 av IFEs ansatte. Nærings- og handelsdepartementet kan opplyse at idag har disse to selskaper rundt 160 ansatte i Halden.)

4.3.2 Betydning for forskning og utdanning

Haldenprosjektets betydning for utdanningssektoren er først og fremst knyttet til Høgskolen i Østfold (HiØ). Høgskolens avdeling for informatikk og automatisering ligger i Halden og ville neppe blitt opprettet uten prosjektet. Etter de opplysninger Nærings- og handelsdepartementet har, planlegges det nå i samarbeid med Universitetet i Oslo å starte opp med hovedfag i informasjonsarkitektur.

4.3.3 Betydning for det lokale miljø

Med sine 300 ansatte i Halden er IFE en av Haldens største arbeidsplasser. IFEs høye kompetanseprofil bidrar til den høyteknologiske utviklingen i Østfold. Gjennom Halden Industriforening har Haldenprosjektet etablert en rådgivningsfunksjon for SMB, eksempelvis innenfor konstruksjon, finmekanikk, sveiseteknologi, metallurgi, kjemiske analyser, elektronikk, instrumentering og datanett/datasystemer. Haldenprosjektet samarbeider spesielt godt med den lokale verktøyindustrien, som har høy kompetanse og avanserte verktøymaskiner.

4.3.4 Haldenprosjektet og atomsikkerhet generelt

Selv om Haldenprosjektets betydning for sikkerheten i verdens kjernekraftverk ikke skal overdrives, bør den heller ikke undervurderes. Siden oppdragsforskningen har et så betydelig omfang, antar arbeidsgruppen at de 20 medlemslandene må være interessert i den forskning som bedrives og de tjenester som tilbys i Halden. Haldenprosjektet kan påta seg oppdrag fordi det er i stand til fysisk å karakterisere de forhold som brenselselementene i de ulike reaktorer utsettes for. En er da ikke avhengig av å måtte stole på beregnet sikkerhet, men får utprøvd sikkerheten under forhold som ligger svært nær opp til forholdene i den reaktoren man vil ha undersøkt. Arbeidsgruppen konkluderer dette punktet med å hevde at Haldenreaktoren «er i verdensklassen som eksperimentell prøvestasjon». Til slutt heter det: «Om prosjektet forsvant, kunne en neppe forvente at noe tilsvarende miljø i andre land kunne erstatte dette og være det samme åpne miljø som konsentrerer seg om reaktorteknologiske spørsmål med tung vekt på sikkerhetsaspektet. At land som Frankrike og Russland er blitt medlemmer, demonstrerer Haldenprosjektets sentrale, internasjonale plassering.»

IFE er rådgiver for UD i spørsmål som angår IAEA og NEA. Sikkerheten for kjernekraftverk i Øst-Europa og Russland samt håndteringen av radioaktivt avfall er de høyest prioriterte oppgavene i NEA. Dette, mener arbeidsgruppen, samsvarer godt med Haldenprosjektets målsetting.

Arbeidsgruppen skriver: «Haldenprosjektet sørger for at vi har den innenlandske ekspertise slik at vi kan delta aktivt i internasjonale organer som behandler reaktorspørsmål og reaktorsikkerhet. Den kompetanse som prosjektet besitter, gjør at vi med troverdighet kan fremme forslag og synspunkter på spørsmål som gjelder reaktorsikkerhet i internasjonale fora. Da konsekvensene av atomulykker går over landegrensene, vil en aktiv deltagelse i IAEA og NEA være av betydning for vår egen sikkerhet.»

Videre fremholder arbeidsgruppen at Haldenprosjektets kompetanse står sentralt i beredskapsplanene ved atomulykker og i kriseutvalgets faglige råd. Til slutt nevner arbeidsgruppen at IFE og Haldenprosjektet har deltatt i de fleste av programmene til Nordisk komite for kjernesikkerhetsforskning.

4.3.5 Haldenprosjektet og atomsikkerhet i Øst-Europa

Arbeidsgruppen skriver: «En skal ikke ... forsmå betydningen av det bilaterale samarbeid. Det konkrete arbeid som gjøres ved overføring av teknologi ..., og ved levering av ustyr ... gir sine bidrag til økt sikkerhet». Se forøvrig kap. 4.2.7.

4.3.6 Kost-nytte-analyse

Etter å ha påpekt nytten av Haldenprosjektet forsøkte arbeidsgruppen på sin måte å vurdere nytten i forhold til kostnadene.

For det første minnet arbeidsgruppen om at man ut fra en offentlig bevilgning på 87,5 mill. kroner for treårsperioden 1994-96 hadde fått et prosjekt med en totalomsetning på 605 mill. kroner. Arbeidsgruppen la videre vekt på at en vesentlig del av den bilaterale oppdragsvirksomheten betød eksportinntekter. I tillegg kommer netto skatter og avgifter som arbeidsgruppen estimerte til 39 mill. kroner i 1993. Vel så viktig var imidlertid knoppskytingen, her er Scandpower og Hand-El Skandinavia de mest betydningsfulle eksempler.

Arbeidsgruppen mente at Norge ble tilført verdifull kjernekraftkompetanse gjennom prosjektet. Denne kompetansetilførsel gir Norge, som ikke-kjernekraftland, en troverdighet og en autoritet som gør at landet lyttes til når det tar opp reaktorsikkerhetsspørsmål i internasjonale fora. Kompetansen har gjort det mulig å ta initiativ overfor atomkraftverkene på Kola. Den spiller også en viktig rolle i norsk atomulykkeberedskap.

En avvikling av Haldenreaktoren vil spare 25 mill. kroner pr år i offentlige bevilgninger. Men arbeidsgruppen understreker bl.a. følgende:

• En virksomhet med en omsetning på 627 mill. kroner over tre år vil forsvinne;

• Reaktoren vil ikke kunne stenges med en gang, det må skje over tid. I den første periode etter sluttføring av reaktordriften vil det fremdeles være påkrevet med kvalifisert personell, laboratorier og måleutstyr. Disse behov vil avta over en tiårsperiode. I en første fase beregnes kostnadene til 25-40 mill. kroner pr år;

• At det ville koste 6-8 mill. kroner årlig å opprette et alternativt minimumsnivå på reaktorkompetanse innenlands. Men det vil neppe være tilstrekkelig for å kunne opptre med faglig tyngde i internasjonale fora;

• Det norske oppdragsmarkedet er mest interessert i kontrollromsteknologien. Arbeidsgruppen mener at det neppe vil være mulig å drive forskning på kontrollromsteknologi uten at Haldenreaktoren er i drift;

• Det utenlandske oppdragsmarkedet etterspør tjenester innen brensels- og materialteknologi. Arbeidsgruppen tror ikke at kompetansen innen brensel- og materialteknologi ved en nedleggelse lar seg overføre til innsats innen kontrollromsteknologi. Noen av de øvrige virksomhetene kan kanskje skilles ut som kommersiell virksomhet, men bare under forutsetning av en viss finansiell støtte i startfasen;

• Det er grunn til å tro at uten Haldenprosjektet kunne Norge neppe i samme grad ha bidratt til økt sikkerhet og klarere ansvarsforhold ved drift av kjernekraftverk i Russland;

• Om Haldenprosjektet ble nedlagt, er det lite trolig at noe tilsvarende miljø i andre land kan erstatte det samme åpne miljø som konsentrerer seg om reaktorteknologiske spørsmål med tung vekt på sikkerhetsaspektet.

4.3.7 Arbeidsgruppens konklusjon

Arbeidsgruppen konkluderte slik: «Ut fra en vurdering av den nytte Haldenprosjektet spiller for internasjonal reaktorsikkerhet, ut fra nytten for Norge i beredskaps-, industri- og forskningssammenheng er Arbeidsgruppen av den klare oppfatning at det bør legges til rette for at Haldenprosjektet får en fortsatt drift.»

4.4 Offentlig debatt

Da det i 70-årene forelå forslag om bygging av atomkraftverk i Norge, ble planene skrinlagt blant annet på grunn av bred, folkelig motstand. IFEs to atomreaktorer har ikke ikke møtt den samme brede motstand. Til tross for at Stortinget har slått fast at kjernekraft ikke er noen aktuell energikilde for Norge, har stortingsflertallet hele tiden støttet Haldenprosjektet og bevilget penger til det. Vekslende mindretall har imidlertid vært kritiske til bevilgningene.

Atomkraften vekker betydelig uro. I en årrekke har norske miljøvernorganisasjoner vært opptatt av virksomheten.

4.4.1 Miljøvernorganisasjonene

Nærings- og handelsdepartementet har bedt miljøorganisasjonene Bellona, Framtiden i våre hender, Natur og Ungdom og Norges Naturvernforbund om å fremlegge sitt syn på Haldenprosjektet.

Miljøorganisasjonene ønsker Haldenreaktoren stengt. Deres argumenter vil bli gjengitt nedenfor.

I brev til departementet av 27.10.98 anfører Bellona:

«Norge har sagt klart nei til å bruke atomkraft som energikilde. Bellona stiller seg helt uforstående til at Norge skal benytte store ressurser på å opprettholde driften av en forskningsreaktor, som har som hovedmålsetting å utvikle mer effektivt atombrensel for den internasjonale atomindustrien. Denne type forskning blir stadig mindre aktuell, nå som Sverige og Tyskland har bestemt seg for å fase ut sine atomkraftverk. Norge burde heller gå i bresjen for en mer offensiv satsning på forskning på alternative, miljøvennlige energialternativer.

I tillegg til de økonomiske kostnadene, danner driften av Halden-reaktoren radioaktivt avfall og brukt atombrensel. Dette avfallet må behandles på en sikker måte i lang tid, og den endelige sluttdeponeringen vil kreve store ressurser. Erfaringer fra andre land viser at etableringen av et slikt deponi tar lang tid og koster mer enn først beregnet. På bakgrunn av disse erfaringer er det derfor sterkt beklagelig at man i Norge ikke engang har startet debatten ...

Debatten om videre drift av Halden-reaktoren og etablering av et sluttdeponi krever en demokratisk debatt basert på tilgjengelig, relevant informasjon. Dessverre er det ikke grunnlag for en slik debatt i Norge i dag, fordi IFE og Statens strålevern hemmeligholder all vesentlig informasjon ... Avslutningsvis vil vi gjerne understreke at vi støtter driften av Kjeller-reaktoren, da vi ser dens nytte i medisinsk sammenheng. Vi ser frem til en fortsatt god dialog med Departementet for å diskutere Haldenreaktorens konsesjonssøknad.»

I oversendelse den 28.10.98 av to notater til departementet viser Norges Naturvernforbund til at Norge på den europeiske miljøvernministerkonferansen i Sofia i 1995 sluttet seg en erklæring om at atomkraftverk i både øst og vest må nedlegges på sikt og konkluderer: «Norske myndigheter har dermed forpliktet seg til å arbeide for å fjerne atomkraften på verdensbasis.»

Ellers anfører Naturvernforbundet bl.a. følgende argumenter mot Haldenprosjektet:

• Norsk deltagelse i et internasjonalt forsknings- og utviklingsprosjekt bdirar til «å bedre atomkraftens dårlige rykte og dermed til å styrke denne energiformens posisjon relativt i forhold til andre energiformer.»

• Atomkraften blir ikke sikrere ved den forskning som utføres i Halden. «Hvis atomkraften øker i omfang, vil dette dessuten føre til mer atomavfall, ikke mindre.»

• Informasjons- og kontrollromsteknologien kan utvikles uten at den knyttes opp mot drift av en atomreaktor.

• Påstanden om at Haldenprosjektet gir nasjonal kompetanse på kjernekraft og atomuhellberedskap er «en vikarierende argumentasjon for å opprettholde en kompetanse som man vil trenge dersom Norge skal satse på atomkraft i fremtiden. For å møte konsekvensene av en atomulykke trenger vi først og fremst strålefysikere, medisinere og biologer. Kompetanse på reaktorteknologi er ikke spesielt viktig i denne sammenheng... Det er også en underlig logikk at Norge skal drive atomreaktorer på norsk jord for å beskytte befolkningen mot eventuelle reaktorulykker i utlandet.»

• «Det viktigste poenget ved drift av Haldenreaktoren og Haldenprosjektet er at Norge gjennom denne virksomheten støtter opp om og deltar i den internasjonale atomenergiindustris arbeid for å fremme atomkraftens utbredelse.»

• «Haldenreaktoren er nå i 1998 blitt 39 år gammel. Dette er nær den tekniske og økonomiske levealderen for atomreaktorer. Mulighetene for teknisk svikt og dermed risikoen for ulykker øker når atomreaktorer blir gamle. Økonomiske hensyn bevirker at reaktorene drives lengst mulig. Det har ført til bekymring internasjonalt for det økende antalle gamle atomreatorer i kjernekraftlandene. Norge bør derfor nedlegge sine reaktorer i god tid før disse kan bli farlige på grunn av høy alder.»

Naturvernforbundets konklusjon lyder:

«Haldenreaktoren bør nedlegges fordi den ikke tjener noen fornuftig hensikt i forhold til Norges sikkerhet mot atomulykker i andre land. Den bidrar istedet til å opprettholde den kommersielle bruken av atomreaktorer i andre land, med de alvorlige sikkerhetsmessige og miljømessige konsekvenser som dette medfører for verden og Norge. Den høye alderen på reaktoren tilsier også en snarlig nedleggelse ut fra rent sikkerhetsmessige og økonomiske argumenter. Opprusting av den eksisterende reaktoren for å tilfredsstille sikkerhetskravene vil sannsynligvis kreve store investeringer. Både investeringsmidler og driftsmidler til Haldenreaktoren bør heller brukes til andre formål, som f.eks. forskning på bruk av fornybare energikilder.»

Natur og Ungdom viser i brev til departementet av 28.10.98 til at Haldenreaktoren er den største produsenten av radioaktivt avfall i Norge, og finner at transportene av brensel til og fra reaktoren i seg selv utgjør en trusel mot natur og miljø. Endelig etterlyser Natur og Ungdom en utredning av hvilken effekt prosjektet har for den internasjonale atomindustrien. «Det ville være synd hvis et land som Norge, gjennom Haldenprosjektet, er med på å fremme atomkraften internasjonalt». Videre heter det: «For den politiske debatten i Norge er det synd at mye vesentlig informasjon tilbakeholdes av IFE og Statens Strålevern. Natur og Ungdom leverer i disse dager et krav om innsyn i større deler av konsesjonssøknaden til IFE. Dette er av største nødvendighet for at man i det hele tatt skal kunne vurdere de miljømessige risikoene og konsekvensene av driften i Halden.»

Natur og Ungdom støtter driften av Kjeller-reaktoren, men «poengterer det paradoksale i at IFE søker konsesjon for de to reaktorene samtidig, som om de skulle vurderes på lik linje.»

I brev til departementet av 28.10.98 anser Framtiden i våre hender (FIVH) «atomkraft som etisk uakseptabelt av både teknologiske og prinsipielle grunner. Det foreligger ingen løsning på spørsmålet om en sikker lagring eller behandling av høyradioaktivt avfall med lang halveringstid, og det fins etter det vi kan forstå ingen teknologi, systemer eller mennesker som fungerer 100 prosent feilfritt for en ubestemt framtid.» Videre sies det: «Vi er kjent med at virksomheten ved Haldenreaktoren skal kunne bidra til økt sikkerhet ... Samtidig betyr det å forlenge og legitimere en kraftproduksjon som i sitt vesen er dypt uetisk. Bare hvis denne typen sikkerhetsarbeid inngår i en overordnet strategi for å avvikle atomkraften ... og for å erstatte atomkraft med nye, fornybare energikilder og energiøkonomisering, vil FIVH kunne støtte fortsatt drift.»

4.4.2 Politisk debatt

Gjennom atomreaktoren i Halden, som ble satt i drift i 1958, bygget IFE opp en betydelig kompetanse innen kjernekraftteknologi. På grunn av usikkerhet om mengden av utbyggbar vannkraft og i troen på at kjernekraft var en økonomisk interessant produksjonsform for elektrisk energi, reiste enkelte miljøer etter hvert spørsmålet om bygging av kjernekraftverk i Norge.

Under behandlingen av St meld nr 97 (1969-70) om energiforsyningen i Norge ga Stortinget sin tilslutning til planlegging av kjernekraftverk. Den 12. mai 1972 vedtok Stortinget lov om atomenergivirksomhet ettersom man forventet at det ville bli fremlagt forslag om bygging av atomkraftverk i nærmeste fremtid. På det daværende tidspunkt hadde Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen (NVE) gjennom lengre tid planlagt slike anlegg og vurdert egnede steder for lokalisering. NVE la frem resultatet av arbeidet med lokalisering av kjernekraftverk og planer for bygging av en stasjon i Oslofjord-området i 1974. Innsendelse av konsesjonssøknad ble stilt i bero i 1976 da Regjeringen besluttet å nedsette et eget utvalg (Granliutvalget, også kalt kjernekraftutvalget) for å vurdere spørsmål om bruk av kjernekraft i Norge.

Utvalgets innstilling ble fremlagt i 1978. Innstillingen, som ikke var enstemmig, tilrådde utbygging av kjernekraft under forutsetning av at det ble stilt strenge sikkerhetskrav. Stortinget behandlet saken i 1979 og besluttet da at kraftforsyningen inntil videre skulle baseres på fortsatt utbygging av vannkraft. Dette skyldtes dels at vannkraftpotensialet var blitt bedre kartlagt, dels at etterspørselen etter kraft ble nedjustert, dels oljefunnene på norsk sokkel og dels økende motstand mot kjernekraft i Norge. Three Mile Island ulykken i 1979 forsterket denne tendensen og planene for utnyttelse av kjernekraft i Norge ble lagt til side.

Av St meld nr 7 (1984-85) fremgår at det ikke er aktuelt å ta i bruk kjernekraft i energiforsyningen i Norge i dette århundret, og ved Stortingets behandling av denne meldingen i 1986 ble det slått fast at kjernekraft ikke er noen aktuell energikilde her i landet. Denne politikken ligger fortsatt fast.

I 1991 foreslo SV for Stortinget å avvikle driften av Haldenreaktoren. Forslaget falt med 77 mot 18 stemmer. Senere har det vært sporadisk debatt rundt virksomheten. Vekslende mindretall har i budsjettdrøftinger vært skeptiske til Haldenprosjektet. Stortingsflertallet har imidlertid hele tiden støttet det og bevilget de nødvendige midler.

Den 5. mai 1998 fremmet representanten H. Langeland følgende interpellasjon i Stortinget: «Hva er miljøvernministerens syn på videre drift av reaktoren i Halden og vil statsråden bidra til at det blir økt offentlighet omkring alle forhold ved atomreaktoren dersom driften videreføres?». I sitt svar fremholdt helseministeren at sikkerheten er det grunnleggende ved vurdering av den foreliggende konsesjonssøknad for drift av Haldenreaktoren etter 1999. Videre sa han at Regjeringen legger vekt på økt åpenhet, også når det gjelder den pågående konsesjonsbehandling for Haldenreaktoren. I etterhånd har Sosial- og helsedepartementet anmodet Statens strålevern om å foreta en gjennomgang av alle dokumenter i konsesjonssøknaden med sikte på større åpenhet. Etter utskilling av de opplysninger som er undergitt taushetsplikt, er det blitt gitt innsyn i de øvrige deler. I juli 1998 meddelte statsministeren Stortinget at Regjeringen ikke så det som hensiktsmessig å nedsette en uavhengig granskningskommisjon for å undersøke den tekniske sikkerheten ved Haldenreaktoren.