Del 4
Finansiering av høyere utdanning

11 Finansiering som fremmer kvalitet

For pengar kann ein få alt, heiter det. - Nei, ein kann ikkje det . . .

Skalet av alle ting kann ein få for pengar. Men ikkje kjernen.

Arne Garborg, Um Pengar

11.1 Målet og utfordringene

Gjennom 1990-tallet har studenttallet økt med om lag 40 prosent. Offentlige utgifter til høyere utdanningsinstitusjoner har økt tilnærmet parallelt. I statsbudsjettet for 2001 er det bevilget nærmere 15 mrd. kroner til universiteter og høyskoler. Av dette er forskningsressursene ved universiteter og høyskoler beregnet til om lag 5,8 mrd. kroner (1999). Om lag 70 prosent av de totale FoU-utgiftene i universitets- og høyskolesektoren finansieres over institusjonenes grunnbevilgning, mens 14 prosent av utgiftene finansieres ved særskilte forskningsbevilgninger fra Forskningsrådet. Utgifter til finansiering av studentenes livsopphold er budsjettert til om lag 6 mrd. kroner i 2001.

Forrige års budsjett er grunnlaget for forslag til budsjettildeling for institusjonene. Endringer i grunnbevilgning fra ett år til et annet følger i hovedsak av endringer i ønsket aktivitetsnivå, hovedsakelig endringer i antall registrerte studenter. Dette innebærer at studenten er kostnadsbærer, også for forskningsvirksomhet. Hoveddelen av de direkte kostnadene ved utdanning betales av det offentlige, og det offentlige yter også støtte til studentenes livsopphold. Utdanning er en investering som gir store gevinster. Det er likevel viktig at ressursene brukes mest mulig effektivt og fornuftig.

Universiteter og høyskoler må gis rammebetingelser som setter dem i stand til å fylle sin rolle i kompetansesamfunnet, og slik at de stimuleres til å besvare nye krav og forventninger fra studenter og fra samfunns- og arbeidsliv. Skal man nå dette målet, må finansieringsordningene utformes slik at de støtter opp om utdannings- og forskningspolitiske målsettinger, samtidig som de ses i sammenheng med utforming og bruk av andre virkemidler. Kvalitetsreformen i høyere utdanning innebærer en langt bedre oppfølging av studentene fra institusjonenes side. Dette krever både bedre ressursutnyttelse og tilstrekkelige ressurser.

Regjeringen ønsker et utdanningssystem som er preget av kvalitet i bred forstand. Finansieringsmodellen må belønne universiteter og høyskoler som er preget av kvalitet, og institusjoner som får studentene til å lykkes. Finansieringsmodellen må fremme universitetenes og høyskolenes evne og vilje til raskere omstilling av kapasitet og opprettelse av nye studietilbud for å tilpasse studieprofilen til endringer i studieønsker eller samfunnets behov for arbeidskraft. De må også utvikle studieløp som er tilpasset andre studenter enn ordinære førstegangsstudenter, og møte nye gruppers behov for organisatorisk og innholdsmessig tilrettelegging av studietilbudene.

Finansieringen av universiteter og høyskoler må utformes på bakgrunn av at de skal drive langsiktig kunnskapsutvikling og kunnskapsforvaltning av høy kvalitet innenfor et bredt spekter av fagområder. Parallelt med stimulansene til omstilling og fleksibilitet må finansieringsmodellen ivareta hensynene til forskningsvirksomhet, som ofte har et langsiktig perspektiv. Et finansieringssystem må ivareta de ulike FoU-oppgavene som er lagt til institusjonene, og gi et grunnlag for å utvikle profilerte institusjoner. Universitetene og de vitenskapelige høyskolene har et særskilt ansvar for grunnforskning og forskerutdanning, samt særskilte formidlingsoppgaver knyttet til universitetsmuseene. De statlige høyskolene har særlige forutsetninger for å styrke forskning og nasjonal kunnskapsutvikling innenfor sine profesjonsutdanninger og for å tilby FoU som bidrar til utvikling av det regionale nærings- og samfunnslivet.

Ved behandlingen av statsbudsjettet for 1997 bad et flertall i kirke-, utdannings- og forskningskomiteen Regjeringen vurdere ulike modeller for å fastsette de økonomiske rammene for universitetene i forbindelse med den varslede stortingsmeldingen om forskning, jf. Budsjett-innst. S. nr. 12 (1997-98). I St.meld. nr. 39 (1998-99) Forskning ved et tidsskille foreslås det å innføre en felles grunnbevilgning med midler til undervisning og forskning, basert på en beregningsmodell der beregningene av de to komponentene skjer separat. Stortinget gav sin prinsipielle tilslutning til dette, jf. Innst. S. nr. 110 (1999-00). Komiteen bad likevel departementet arbeide videre med et annet skissert alternativ med to bevilgninger, med en grunnbevilgning til undervisning og forskning og i tillegg en egen strategisk FoU-bevilgning.

11.2 Forslag fra Mjøsutvalget og høringsuttalelser

Mjøsutvalgets hovedinnvending mot dagens rammefinansieringssystem av universiteter og høyskoler er at det verken gir institusjonene tilstrekkelig gode betingelser eller incentiver til hurtig omstilling av kapasitet mellom ulike fag, eller utvikling av nye fag og undervisningsformer. Mjøsutvalget mener også at finansieringsmodellen for universiteter og høyskoler heller ikke er utformet slik at den stimulerer til kvalitet og effektivitet.

Mjøsutvalget foreslår en overgang til en incentivbasert finansieringsmodell, med en klart sterkere vektlegging av oppnådde resultater i finansieringen av undervisningsvirksomhet. Utvalget foreslår resultatbasert finansiering for undervisningsvirksomheten, på grunnlag av kandidattall og avlagte vekttall. Prisene fastsettes gjennom en form for «benchmarking», eller sammenligning av kostnader nasjonalt og internasjonalt for å identifisere kostnader ved de enkelte utdanninger. Et flertall i utvalget foreslår i tillegg et system med vouchers, eller gebyrstipend. Utvalgets flertall mener vurderinger av kvalitet og om institusjonene fyller sentrale oppgaver, er det primære, og at private institusjoner i prinsippet bør være likestilt med de offentlige i konkurranse om budsjettmidler.

Mjøsutvalget foreslår en delvis løsrivelse av forskningsfinansiering fra undervisningsaktivitet, slik også Stortinget la til grunn ved behandling av St.meld. nr. 39 (1998-99) Forskning ved et tidsskille, jf. Innst.S. nr. 110 (1998-99). Forslaget fra Mjøsutvalget er at forskningsbevilgningen fastsettes delvis på bakgrunn av kvalitetsvurderinger foretatt av et uavhengig organ, dels på kunnskaps- og regionalpolitiske prioriteringer, samt at studenttall med ulike multiplikatorer for de enkelte fagområder og nivåer legges til grunn.

Videre foreslår Mjøsutvalget at en del av bevilgningen til institusjonene gis som en basisbevilgning som skal dekke enkelte faste kostnader, opprettholdelse av faglig bredde, samt aktiviteter som prioriteres av distrikts- eller fagpolitiske årsaker, og som ikke vil oppnå tilstrekkelig finansiering gjennom resultatbasert finansiering av studenter eller forskningsbevilgningene. Drift av museer og biblioteker er blant aktivitetene som skal sikres gjennom basisbevilgningen til institusjonene.

I høringsuttalelsene til innstillingen er det en klar tendens til at det uttrykkes tilslutning til hovedprinsippet i forslaget om et mer resultatbasert finansieringssystem. Mange høringsuttalelser er likevel negative til flertallets forslag om innføring av vouchers. Forslaget om synliggjøring av egen forskningsbevilgning gis tilslutning.

Universiteter og høyskoler understreker at finansieringsmodeller må utformes slik at de gir stabilitet og langsiktighet, og at hensyn til små fag, langsiktig kunnskapsoppbygging, museer, biblioteker mv. ivaretas. For å ivareta disse hensynene uttrykker en del av institusjonene at basistilskuddet må være forholdsvis stort. De private høyskolene understreker sin støtte til flertallets forslag om likestilling mellom de private og de offentlige utdanningsinstitusjonene.

Flere brukerinteresser, som arbeidslivsorganisasjoner og sentrale myndigheter, legger vekt på at dimensjonering i sterkere grad må rettes inn mot arbeidslivets behov.

11.3 Departementets vurderinger

Utforming og bruk av finansieringsmodellen for universiteter og høyskoler må støtte opp om sentrale utdannings- og forskningspolitiske mål og strategier. For å besvare hovedutfordringene i høyere utdanning mener departementet at finansieringsmodellen må rettes inn mot å ivareta følgende hensyn:

• Kontinuitet i virksomheten, bredde i fagtilbudene og videreføring av kostnadskrevende fagområder.

• Premiere universiteter og høyskoler som er preget av kvalitet, og som får studentene til å lykkes.

• Fremme evne og vilje til raskere omstilling av kapasitet og opprettelse av nye studietilbud for å tilpasse studieprofilen til endringer i studieønsker eller samfunnets behov for arbeidskraft.

• Ivareta hensynene til langsiktig forskningsvirksomhet, og legge til rette for å gjennomføre forskningspolitiske strategier og til å belønne kvalitet i forskning.

• Stimulere til en god arbeids- og ansvarsdeling mellom institusjonene når det gjelder grunnforskning og forskerutdanning, utdanning innenfor ulike yrkesutdanninger og FoU som bidrar til utvikling av det regionalt nærings- og samfunnsliv.

Ved utforming av en budsjettmodell kan konflikter mellom disse hensynene oppstå. Fastsettelse av enkeltheter i modellen bør derfor gjøres etter avveininger av modellens effekter på de samlede målsettingene. Departementet mener flere av hensynene over best ivaretas gjennom et finansieringssystem som legger vekt på oppnådde resultater, og ved å innføre et delvis skille i beregningene av budsjettmidler til undervisning og forskning. For å ivareta blant annet hensynene til langsiktig forskningsvirksomhet, bredde i fagtilbudene og videreføring av kostnadskrevende fagområder mener departementet at resultatorienteringen i finansieringsmodellen må balanseres ved at basisfinansiering av institusjonene innføres som en tredje type budsjettkomponent, i tillegg til den resultatbaserte delen av finansieringen av forskning og undervisning.

11.3.1 Langsiktighet og faglig bredde

Finansieringsmodellen må utformes slik at den gir institusjonene forutsigbarhet og mulighet for planmessig gjennomføring av omstillingsprosesser ved endringer i aktivitetsnivå, og den må ivareta hensynet til opprettholdelse av fagmiljøer med få studenter. Departementet mener at det ikke er hensiktsmessig å finansiere forskning og undervisning kun gjennom en resultatbasert finansiering. Finansieringsmodellen må derfor inkludere en basisbevilgning. Denne bør også gi grunnlag for særskilte prioriteringer og igangsetting og opprettholdelse av aktiviteter som ikke er inkludert i finansieringen av oppnådde resultater i utdanning og forskning. Dette kan også omfatte finansiering av universitetenes museumsvirksomhet. Fordi det er enkelte basiskostnader som følger helt eller delvis uavhengig av studenttallene, mener departementet videre at beregning av størrelse på basisbevilgningen bør inkludere en felles komponent for alle institusjoner. Basisbevilgningen skal også bidra til å opprettholde bredde i studietilbud i alle deler av landet.

Det bør være et mål å øke forutsigbarheten for institusjonene i forhold til hvilke forhold som endrer budsjettrammene. Departementet bør derfor være tydelig på hva som er grunnlaget for å fastsette størrelsen på basisbevilgningen til institusjonene i de årlige budsjettforslagene. Dette gir også gode muligheter for å klargjøre politiske prioriteringer, samt å definere tydelige resultatmål og aktivitetskrav til tildelingen av ressurser.

Departementet mener at det likevel bør kunne inngå skjønnsbaserte tildelinger i basisbevilgningen. Det vil for eksempel være aktuelt å kompensere små institusjoner som er sårbare for endringer i søkermønstre. Skjønnsmidler kan også være aktuelt å nytte for å sikre et aktivitetsnivå ved mindre høyskoler med en særskilt kompetanse. Grunnlag for fordeling av skjønnsmidler bør, som de øvrige komponentene i en basisfinansiering, synliggjøres i de årlige budsjettframleggene.

11.3.2 Belønning av utdanningskvalitet

Departementet mener tildelte budsjettmidler på bakgrunn av oppnådde resultater bør utgjøre en betydelig del av finansieringen av utdanningsvirksomheten ved universiteter og høyskoler. Ressurser vil på denne måten kanaliseres til institusjoner som får studentene til å lykkes i sine studieløp. Dette vil anspore institusjonene til å fokusere på kvalitet, sette studenten i sentrum og til å nytte studieåret effektivt. Finansiering av institusjonene på bakgrunn av avlagte vekttall og antallet uteksaminerte kandidater vil også stimulere institusjoner med dårlig søkertilgang til å omdisponere kapasitet eller opprette nye studietilbud.

Finansiering av universiteter og høyskoler skal fortsatt inngå i det samlede budsjettopplegget, slik at total ressursramme til institusjonene er kjent ved inngangen til budsjettåret. Dette gir forutsigbarhet for institusjonene, samtidig som rammestyrt finansiering gir politisk styring av samlet ressursbruk. Departementet foreslår at det settes et øvre tak for antall studiepoeng og kandidattall som den enkelte institusjon kan få budsjettmidler for i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet. Fordelingen vil ta hensyn til at det er ulike kostnader ved de enkelte utdanningene. Dersom institusjonene ikke oppfyller resultatkravene, vil budsjettmidler overføres til andre formål i sektoren i senere år. I de årlige budsjettframleggene vil departementet vurdere behov for omfordelinger mellom institusjonene i det antallet vekttall og kandidater det gis budsjettmidler for.

For at finansieringsmodellen skal stimulere effektivt, må det legges vekt på budsjettmodellens forutsigbarhet, slik at institusjonene har kjennskap til hvilke faktorer som legges til grunn ved beregning av budsjettmidler. Et system med skille mellom tildelinger til forskning og til undervisning må utformes slik at det er robust både ved inndragning og opprettelse av studieplasser. Dette innebærer at budsjettmidlene som er knyttet til avlagte vekttall og uteksaminerte kandidater, må ha et omfang tilpasset institusjonenes kostnader ved opprettelse av nye studieplasser. Ressurser og aktivitetsnivå må derfor overføres fra institusjoner med svak gjennomføring eller lite attraktive studietilbud til institusjoner med god gjennomføring og tilstrekkelig søkertilgang. Dette kan redusere ressurs- og aktivitetsnivået ved enkelte institusjoner. Skal tiltakene få god effekt, må det også utformes ordninger som legger et felles ansvar på institusjonene og studentene for gjennomføring.

Omfanget av den resultatbaserte finansieringen må tilpasses særtrekk ved universitetenes og høyskolenes virksomhet, og at institusjonene skal drive langsiktig kunnskapsutvikling og kunnskapsforvaltning. Søkningen til utdanninger kan skifte hurtig, og gode fagmiljøer må ikke forvitre ved en midlertidig nedgang i studenttallene. Parallelt med omlegging av finansieringsmodellen for universiteter og høyskoler vil departementet øke evnen til å gjennomføre planmessig omstilling og opprettholdelse av studiekvalitet ved at færre antall utdanninger får kapasiteten fastsatt sentralt, øke institusjonenes frihet til å opprette nye studietilbud og gjennomføre endringer som legger til rette for mer fleksibel bruk av personellressursene og større frihet i ressursdisponeringen, se omtale i kapittel 9 foran.

11.3.3 Belønning av forskningskvalitet

Ved Stortingets behandling av St.meld. nr. 39 (1998-99) Forskning ved et tidsskille, se Innst. S. nr. 110 (1999-2000), gis det tilslutning til at finansieringsmodellen bør legge større vekt på kvalitet og spesifikke forskningsbehov ved tildeling av midler. Videre bør finansieringsmodellen legge til rette for større grad av strategisk styring av forskningsmidler og mer forskningsstrategisk tenkning ved institusjonene. Departementet mener at et modellmessig skille mellom forskning på den ene siden og undervisningsvirksomhet på den andre vil bidra til dette, og at det vil gi mulighet for tilstrekkelig langsiktighet i forskningsfinansieringen. Det er heller ikke nødvendigvis ønskelig at de samme institusjonene og fagområdene som øker eller reduserer undervisningsvirksomheten, også skal øke eller redusere forskningsvirksomheten parallelt. Videre mener departementet at det er hensiktsmessig å etablere en modell som er tilstrekkelig fleksibel til å legge til rette for at det også i forhold til total ressursmengde ikke nødvendigvis er en helt parallell aktivitetsutvikling på disse to områdene. Kravet om at undervisningen skal være forskningsbasert, kompliserer imidlertid dette skillet, og gjør at studentene fortsatt bør være kostnadsbærer for en del av forskningsvirksomheten.

Forskningsressursene institusjonene disponerer, er først og fremst tidsressursen til de vitenskapelig tilsatte og hjelpepersonell, samt infrastruktur. En delvis løsrivelse av ressurser til forskning fra endringer i studenttallene vil være en drivkraft i retning av å praktisere en individuell differensiering av tidsressurser til forskning, se omtale i kapittel 10 foran. Dette vil også gi grunnlag for intern omfordeling av ressurser ved institusjonene til miljøer som er preget av kvalitet, og til å gjennomføre institusjonenes strategiske forskningssatsinger. Faglig leder på grunnivået bør gis betydelige fullmakter til å fastsette den enkelte vitenskapelig tilsattes tidsressurs til forskning.

Departementet mener kvalitetshensyn bør inngå ved fordeling av forskningsmidler. Mjøsutvalgets forslag om å fordele en del av forskningsmidlene ut fra hensyn til kvalitet og konsentrasjon er basert på etablering av et evalueringsorgan. Dette vil etablere et større sentralt utdannings- og forskningsbyråkrati. Blant annet av slike ressurshensyn er det svært få land som har innarbeidet en kvalitetsvurdering for tildeling av budsjettmidler til forskning gjennom et slikt evalueringssystem.

Departementet ser at premiering av kvalitet og konsentrasjon i prinsippet kan realiseres gjennom å overlate fordeling av en større andel av forskningsmidlene til Forskningsrådet. Dette vil svekke institusjonenes frihet og mulighet til å realisere forskningspolitiske strategier. Departementet vil legge avgjørende vekt på at institusjonene både har et ansvar og tilgjengelige virkemidler for å utvikle og gjennomføre forskningspolitiske strategier.

Et alternativ for å premiere kvalitet er å tildele en del av forskningsmidlene på bakgrunn av en incentivbasert beregningsmodell med kvantitative indikatorer. Selv om det er måletekniske problemer knyttet til dette, mener departementet at det kan utarbeides modeller som fanger opp ulikhet i forskningsmengde og -kvalitet mellom institusjonene.

Departementet foreslår at en andel av nåværende forskningsbevilgning knyttes til en slik kvantitativ beregningsmodell. Modellen bør stimulere til positiv konkurranse og mulighet for etablering av incentiver og grunnlag for omdisponering av ressurser internt ved institusjonene. Ved utforming av modellen vil departementet legge vekt på at en ny finansieringsmodell ikke skal stimulere til ensretting, men heller stimulere utviklingen av profilerte institusjoner med særskilte funksjoner og karakteristika ved profilen på virksomheten. Finansieringsmodellen må derfor utformes slik at institusjonene stimuleres til å utvikle seg i samsvar med en arbeidsdeling der universitetene har et særskilt ansvar for grunnforskning og forskerutdanning, mens de nåværende statlige høyskolene skal styrke nasjonal kunnskapsutvikling og utdanning innenfor sine profesjons- og yrkesutdanninger, og tilby FoU som bidrar til utvikling av det regionale nærings- og samfunnsliv. I modellen vil antall uteksaminerte master- og doktorgradskandidater inngå for universiteter og de nåværende vitenskapelige høyskolene. Tilsvarende vil antall avlagte studiepoeng inngå for de statlige høyskolene. For alle institusjonene bør indikatorene antall førstestillinger og tildelte midler fra EU og Norges forskningsråd inngå. For de statlige høyskolene mener departementet at også annen ekstern finansiering av FoU bør inngå. I hovedsak vil annen eksternt finansiert FoU være resultat av samarbeid med lokalt og regionalt samfunns- og arbeidsliv. Departementet mener dette vil bidra positivt til at disse høyskolene videreutvikler FoU-virksomhet i nær kontakt med samfunns- og arbeidslivet i de sektorene de utdanner kandidater til, og at det stimulerer til å bidra til regional innovasjon. Det er også viktig å få til en større forskningsinnsats i de landsdelene denne er svak, som for eksempel i Nord-Norge.

Selv om innholdet i modellen og vektingen av indikatorene differensieres på bakgrunn av særskilte egenskaper ved de ulike institusjonene, er det likevel en utfordring å bidra til tilnærmet like betingelser og hensiktsmessige fordelingskriterier innenfor institusjonskategoriene. Også innenfor samme institusjonsbetegnelse er det institusjoner som har svært ulike profiler og virksomhetsområder. De statlige kunsthøyskolene bør behandles særskilt, da virksomheten ved disse institusjonene har, og skal ha, en annen profil enn de øvrige institusjonene.

Effektene ved innføringen av en beregningsmodell avhenger av omfanget og vektingen av indikatorene i modellen. Videre vil omfordelingseffektene avhenge av hvordan startåret for modellen håndteres, hvordan modellen innfases, og hvilke institusjoner som sammenlignes. Andel av total ressursmengde som nyttes til FoU, er svært ulik mellom universitetene og høyskolene. Departementet mener at den incentivbaserte beregningsmodellen bør innføres i ulikt omfang for universitetene, de nåværende vitenskapelige høyskolene og de statlige høyskolene.

For å sikre institusjonene muligheter til å tilpasse seg nye rammevilkår og mulighet til å handle strategisk vil departementet utforme modellen slik at et gjennomsnitt av resultatene fra de tre foregående år legges til grunn for beregningene. Et slikt rullerende beregningsgrunnlag vil gi modellen den nødvendige stabiliteten, samtidig som den legger til rette for omfordeling av forskningsressurser i sektoren.

Det foreligger en ambisiøs plan for satsning på forskning, med langsiktig grunnleggende forskning som hovedprioritering. Planen skal følges opp i samsvar med Stortingets vedtak. Oppfølgingen er begynt, jf. etablering og senere styrking av Fondet for forskning og nyskapning. Departementet mener videre at en reell økning i forskningsmidler til institusjonene, ut over det som direkte bevilges gjennom Norges forskningsråd, bør legge til rette for en særskilt satsning i universitets- og høyskolesektoren på kvalitet, konsentrasjon og tematiske forskningssatsninger. Dette kan gjøres gjennom å fordele en del av forskningsmidlene ut fra strategiske forskningshensyn, med vekt på resultater fra evalueringer, nasjonale faglige prioriteringer, særlig Forskningsmeldingens tematiske områder, samt institusjonenes egne forskningsstrategier. Departementet mener det bør foreslås en fordeling av særskilte strategiske forskningsmidler i de årlige forslagene til statsbudsjett, på grunnlag av diskusjon i etatsstyringsmøtene med universiteter og høyskoler, og at Stortinget gjør det endelige fordelingsvedtaket. Det vil være viktig at det er gjennomsiktighet og forutsigbarhet når det gjelder kriterier for tildeling, så langt dette er mulig for denne typen skjønnsmessige vurderinger. Det er enkelte private høyskoler som har rett til å tildele doktorgrad eller mottar budsjettmidler til forskningsformål. Dette er forskningstunge miljøer som utgjør nyttige supplement til forskningen ved de statlige institusjonene. Departementet mener disse bør få anledning til å konkurrere om strategiske budsjettmidler til forskning.

11.3.4 Private høyskoler

Private høyskoler utgjør et supplement til de statlige institusjonene. Privathøyskolelovens bestemmelser om finansiering innebærer stykkprisfinansiering av studietilbudene det gis støtte til ved private høyskoler. Loven fastslår at støtten til disse studieplassene fastsettes på grunnlag av normalsats for tilsvarende offentlige utdanning, og ytes som andeler av denne. På samme måte som for statlige institusjoner mener departementet at Stortinget i forbindelse med behandlingen av de årlige statsbudsjettene fortsatt bør fastsette hvilke studietilbud ved private institusjoner som skal motta statlig finansiering. Departementet mener finansiering av godkjente studietilbud ved private høyskoler bør vurderes på bakgrunn av kvalitetsvurderinger, behov i arbeidsmarkedet for de enkelte utdanninger og studentenes søking. Også ved tildeling av støtte til private høyskoler bør det legges avgjørende vekt på hensynet til å unngå for stor spredning av ressurser mellom institusjoner, samt at det bør være forutsigbarhet i forhold til grunnlaget for endring av budsjettildeling.

11.4 Oppsummering

• Departementet vil innføre en ny finansieringsmodell der beregning av budsjettmidler til universiteter og høyskoler gjøres på grunnlag av tre hovedtyper av komponenter:

  1. Basisbevilgning for å ivareta hensynet til forutsigbarhet og gjennomføring av særskilte prioriteringer, som kostnader ved bredde i fagtilbud, distriktshensyn mv. Basisfinansieringen skal dekke deler av kostnadene både til undervisning og forskning, slik at institusjonene blir mindre sårbare for fluktuasjoner i studentsøkning, og den skal finansiereigangsetting og opprettholdelse av aktiviteter som ikke er inkludert i finansieringen av oppnådde resultater i undervisning og forskning.

  2. Studentfinansiering, basert på oppnådde resultater av undervisningen. Dette måles i avlagte studiepoeng og uteksaminerte kandidater.

  3. Forskningsfinansiering, basert på a) en incentivbasert beregningsmodell med kvantitative indikatorer for kvalitet og omfang av forskningsvirksomhet og b) særskilte strategiske forskningsmidler, fordelt ut fra resultater fra evalueringer, nasjonale faglige prioriteringer, samt institusjonenes egne forskningsstrategier.

• Institusjonene bør gis forutsigbarhet i forhold til hva som utløser endringer i budsjettramme, og mulighet til å gjennomføre planmessige omstillinger av virksomheten. Departementet vil legge opp til at det første budsjettåret en ny modell innføres, synliggjør og definerer en «utgangsposisjon» for den enkelte institusjon. En slik nullstilling av budsjettrammene sikrer at bevilgninger som skal ivareta særegne hensyn ved den enkelte institusjon, blir videreført. I senere år omfordeles ressurser mellom institusjonene etter oppnådde resultater. For institusjoner som vil få store budsjettreduksjoner ved innføring av student- og forskningsfinansiering basert på oppnådde resultater, kan skjønnsmidler i basisbevilgningen nyttes for å få en gradvis tilpasning av aktivitetsnivået.

• Sterkere vekt på oppnådde resultater i finansieringen av utdanning og forskning forutsetter at institusjonene får større frihet til selv å velge løsninger og sette i verk tiltak som fremmer kvalitet og øker evnen til omdisponering av kapasitet og opprettelse av nye studietilbud.

• Departementet vil komme tilbake til endelig utforming av finansieringsmodellen i forbindelse med forslag til statsbudsjett.

12 Bedre studiefinansiering

«Hvis du visste hva ting koster, er jeg sikker på at du ikke ville kaste bort utdannelsen din slik du gjør, med å feste og gjøre hva du nå gjør . . .»

Elizabeth Wurtzel, Prozac Nation, Aschehoug 2000

12.1 Målet og utfordringene

Hovedformålet med studiefinansieringen er å sikre alle en lik rett til å ta utdanning. Finansieringen må være innrettet slik at den enkelte har økonomisk mulighet til å ta høyere utdanning, uavhengig av egen og foreldres økonomi. Samtidig må støtteordningene innrettes slik at de stimulerer til at studietilbudene utnyttes effektivt. Utdanningsstøtten skal gi den som starter på sin grunnutdanning innenfor høyere utdanning, mulighet til å konsentrere seg om studiene på heltid. I tillegg må en også ha støtteordninger for de som velger å være deltidsstudenter. Studentene og andre utdanningssøkende blir en stadig mindre ensartet gruppe som befinner seg i ulike livsfaser. Støtteordningene skal oppfylle forventninger til forutsigbarhet og likebehandling, samtidig som grupper med særskilte behov blir ivaretatt. Studiefinansieringen skal gi rom for et mangfold av studenter.

En overordnet målsetting for utdanningsfinansiering gjennom Lånekassen er å sikre at utdanning kan skje uavhengig av geografiske forhold, alder, kjønn, økonomisk eller sosial situasjon. Både samfunnet og den enkelte har interesse av at utdanningen kan gjennomføres på normert tid. Samtidig må støtteordningen være fleksibel og gi rom for deltidsopplegg og fjernundervisning. Regjeringen mener at en økning av støttenivået i utdanningsfinansieringsordningen er viktig for å skape et godt læringsmiljø og en viktig forutsetning for at studier skal kunne gjennomføres på normert tid uten forsinkelse.

Regjeringen mener at ansvaret for økt progresjon ikke kan legges på studentene alene. Utdanningsinstitusjonene må påta seg et klart og forpliktende ansvar for å følge opp både heltids- og deltidsstudenter. Regjeringens forslag til ny finansieringsmodell for de høyere utdanningsinstitusjonene vil premiere institusjonene for kvalitet og intensitet i studietilbudene, og bidra til den ønskede ansvarsdelingen mellom student og institusjon.

Regjeringen ser det som en viktig oppgave å gjøre Lånekassens regelverk enklere og mer rendyrket som utdanningspolitisk virkemiddel. Departementet og Lånekassen har startet arbeidet med forenkling av Lånekassens lov- og forskriftsverk og en eventuell utvidet bruk av skjønnsmessige bestemmelser. Lånekassen har dessuten fått i oppdrag å utrede en omlegging av dagens søknadssystem til et system med flerårig søknadsbehandling. I denne meldingen omtales hovedtrekkene i en ny studiefinansiering. En gjennomgang og forenkling av regelverket vil bli nærmere omtalt i budsjettproposisjonen for 2002.

Departementet legger vekt på å videreføre de sosiale ordningene som i dagens system ivaretar særlige gruppers behov. Det gjelder for eksempel ordningen med fødselsstipend. Støtteordningen skal også legge til rette for at det kan tas særlig hensyn til dem som blir forsinket i sin utdanning som følge av sykdom eller sterk funksjonshemming.

I denne meldingen legges det fram forslag om ny støtteordning som skal gjelde for all utdanning med unntak av rettighetsbasert videregående opplæring. Den nye støtteordningen skal gjelde både kortvarige utdanninger som folkehøyskoler, bibelskoler, kortvarige yrkesrettede utdanninger, høyere utdanning og etter- og videreutdanning utover videregående opplæring. Dette innebærer høye krav om tilpasning til ulike søkergrupper. Departementet vil komme tilbake med forslag om en ny støtteordning for rettighetsbasert videregående opplæring.

12.2 Forslag fra Aamodtutvalget og høringsuttalelser

På bakgrunn av dagens generelle avkastning av utdanning, behovet for større sikkerhet for den enkelte, betalingsproblemer i tilbakebetalingsfasen og situasjonen i de andre nordiske støttesystemene foreslår Aamodtutvalgets flertall at stipendandelen på sikt trappes opp med 10 prosentpoeng, og at kostnadsnormen økes med 500 kr per måned.

Aamodtutvalget mener at det bør tilstrebes mest mulig enkle og helhetlige løsninger for utdanningsstøtten, med ett hovedsystem for alle utdanningssøkende. Utvalget foreslår en karensperiode på tre år mellom førstegangsutdanningen og etter- og videreutdanning når maksimal støtteperiode fra Lånekassen er utnyttet, og flertallet mener at en rett til utdanningsstøtte etter karensperioden bør avgrenses til ett år.

Utvalget legger stor vekt på behovet for å forenkle Lånekassens regelverk og behovet for en større rendyrking av utdanningsstøtten som et utdanningspolitisk virkemiddel. Som et ledd i dette foreslår utvalget at modellen for beregning av utdanningsstipend (prosentstipendmodellen) omgjøres til en stipendandelsmodell, der stipendet fastsettes som en fast prosent av støttebeløpet. I forlengelsen av dette foreslår utvalget at forsørgertillegget blir fullstipendiert. Utvalget foreslår videre at ordningen med forsørgertillegg for ektefelle/samboer opphører, og begrunner dette ut fra at ektefeller i de fleste lovregulerte forhold hver for seg er selvforsørgende og selvstendige økonomiske individer med et selvstendig ansvar for å bidra til forsørgelse av barn.

Aamodtutvalget mener at det ikke lenger foreligger tilstrekkelig begrunnelse for å gi kunstfagstudentene mer i stipend enn andre studenter, og flertallet foreslår derfor at regelverket for kunstfagstipendet samordnes med det generelle utdanningsstipendet. Utvalget foreslår videre at fullfinansiering og dekning av utgifter til livsopphold og utdanning fra folketrygden bør utelukke støtte fra Lånekassen, at dekning av ekstraytelser fra folketrygden ikke bør føre til reduksjon i utdanningsstøtten, og at det ikke bør være ytelser til samme formål i begge velferdsordningene.

Ut fra en samlet vurdering av hensynene til gjeldsbyrde, gjennomføring, fleksibilitet og muligheten for å kunne prøve og feile foreslår Aamodtutvalgets flertall at maksimal støtteperiode ved kombinasjoner av høyere utdanning reduseres fra åtte til sju år og fra seks til fem år. Flertallet understreker samtidig at spørsmålet må vurderes på nytt dersom Mjøsutvalget skulle foreslå endringer i den etablerte gradsstrukturen i høyere utdanning. Utvalget går dessuten inn for å videreføre dagens ordning med utbetaling av utdanningsstøtten to ganger i året til personer over 19 år.

Aamodtutvalget foreslår at kravet om opphold på lærestedet for å kunne få utdanningsstøtte faller bort.

Når det gjelder tilbakebetalingsfasen, mener Aamodtutvalgets flertall at de overordnede prinsippene for fordeling av risiko og kostnader mellom staten og den enkelte bør videreføres. Utvalget mener imidlertid at det mer sammensatte bildet av overgangen mellom utdanning og arbeid tilsier at det bør tilstrebes større individualitet og fleksibilitet i sammenheng med betalingsprofil og terminvilkår.

Et overveiende flertall av høringsinstansene støtter forslaget om en heving av stipendandelen til 40 prosent og en økning av kostnadsnormen. Høringsinstansene er i stor grad positive til utvalgets forslag som er ment å innebære en forbedring av studiefinansieringsordningen for etter- og videreutdanningsstudenter. Når det gjelder forslaget om en karensperiode mellom førstegangsutdanningen og etter- og videreutdanning og rett til ett år med støtte etter karensperioden, er høringsinstansene delt omtrent på midten.

Samtlige høringsinstanser er positive til forslaget om å gå over til en stipendandelsmodell ved beregning av utdanningsstipendet. Flertallet av høringsinstansene er negative til et bortfall av kunstfagstipendet, og begrunner dette med at kunstnere ofte må etablere sin egen arbeidsplass, noe som medfører en rekke utgifter, samtidig som inntektsgrunnlaget er svært usikkert. Høringsinstansene som er negative, viser videre til at kunstfagstipendet sikrer en sosial utjevnet rekruttering, og at en gjennomsnittsstudent på en kunstfagutdanning har store utgifter til materialinnkjøp under studiet. De høringsinstansene som er positive til utvalgets forslag, viser til at en samordning av kunstfagstipendet med det generelle utdanningsstipendet vil være et ledd i forenklingen av stipendordningene, og at forslaget må ses i sammenheng med en generell økning av stipendandelen og mulighetene for lettelser i tilbakebetalingsfasen.

Høringsinstansene er enige i de prinsipielle standpunktene fra Aamodtutvalget når det gjelder samordning av utdanningsstøtten med folketrygdens ytelser.

Et stort flertall av høringsinstansene er negative til en reduksjon av den maksimale støtteperioden for høyere utdanning. Høringsinstansene mener blant annet at en avkorting ikke vil ha betydning for studentenes evne til å bli fortere ferdig i lengre utdanninger, og at en avkorting isteden i enkelte tilfeller kan skape problemer for studenter som er i innspurten av sin utdanning, og som kanskje vil måtte ta ekstrajobber ved siden av studiene. Videre peker høringsinstansene på at det er viktig at det er en mulighet for studentene til å sy sammen en individuell utdanning, og at utvalgets forslag kan gjøre det vanskeligere å prøve og feile under utdanning. Mange høringsinstanser mener også at spørsmålet bør debatteres på nytt dersom Mjøsutvalgets forslag om å korte ned utdanningsløpene får tilslutning.

Studentparlamentet ved Høgskolen i Oslo og Norsk Studentunion gir sin tilslutning til at dagens ordning med utbetaling av utdanningsstøtten to ganger i året bør videreføres. Flere av høringsinstansene er positive til forslaget om å fjerne ordningen med forsørgertillegg for ektefelle, og ser forslaget i sammenheng med Aamodtutvalgets forslag om en fullstipendiering av forsørgertillegget for barn.

Høringsinstansene er positive til at det etableres en ordning med fleksibel fastsettelse av terminbeløp, innenfor fastsatte rammer, og en større fleksibilitet og individualitet i sammenheng med fastsettelse av betalingsprofil og terminvilkår.

12.3 Departementets vurderinger

12.3.1 Økt stipend og kostnadsnorm

Skal vi nå det overordnede målet om like muligheter for alle til deltakelse i kunnskapssamfunnet, må hver enkelt student gis bedre mulighet til å studere på heltid. Dette forutsetter at utdanningsstøtten både er til å leve av under studiene og til å leve med etter studiene.

Aamodtutvalget peker på at utdanningsstøtten dekker om lag 2/3 av studentenes gjennomsnittlige forbruk. Utvalget finner ikke grunnlag for å hevde at studenter har hatt en bedre forbruksutvikling enn annen ungdom. Tvert om er det indikasjoner på at det motsatte er tilfellet. Om lag 20 prosent av Lånekassens kunder i høyere utdanning er i dag forsinket i studiene. En økning av kostnadsnormen vil derfor være et helt sentralt virkemiddel for å sikre lik rett til utdanning.

Videre kreves det i stadig større grad at den enkeltes kunnskap fornyes og utvides gjennom hele livsløpet. Det må derfor legges bedre til rette for å ta etter- og videreutdanning i andre faser av livet enn rett etter avsluttet videregående opplæring. Også for denne studentgruppen er det en avgjørende forutsetning at nivået på utdanningsstøtten er tilstrekkelig til å dekke livsopphold i den tiden de har valgt å avsette til studier.

Stipendet er et sentralt virkemiddel for å gi den enkelte student motivasjon og mulighet til å velge utdanning og benytte utdanningsstøtte til finansiering av livsopphold under studiene. Lik rett til utdanning, og tid til å utnytte studietilbudene effektivt, forutsetter at gjeldsbyrden etter fullført utdanning ikke blir for stor. Dersom låneandelen av støtten blir for stor, vil det kunne få enkelte til å la være å ta utdanning.

Rekrutteringen til høyere utdanning er fremdeles skjev. Ungdom fra høyere sosiale lag er de som i størst grad benytter seg av midler fra Lånekassen, samtidig som de i større grad velger lengre utdanninger. Kvinner tar opp mindre lån enn menn. Undersøkelser tyder på at studiefinansieringen er en av årsakene til skjevrekrutteringen til høyere utdanning. Hvis ungdom fra lavere sosiale lag i mindre grad ser utdanning som noe de tar sjansen på å lånefinansiere, vil de også unngå lange utdanninger som innebærer høy studiegjeld. Alternativt blir det mer aktuelt å dekke deler av utgiftene til livsopphold ved å arbeide ved siden av studiene, med de konsekvensene dette kan ha for gjennomstrømningen. Stipendet er i en slik sammenheng det viktigste virkemiddelet for å motvirke slike tendenser. Fordelingen mellom lån og stipend bør være slik at studentene ikke lar være å benytte seg av støtte fra Lånekassen av frykt for å pådra seg lån som det vil være problematisk å håndtere etter fullførte studier.

Departementet foreslår at den ordinære utdanningsstøtten over aldersskillet økes med om lag kr 1 000 per måned, det vil si fra om lag kr 7 000 per måned (2001-2002) i 10 måneder til kr 8 000 per måned fra høsten 2002. Departementet vil i sin helhet øke utdanningsstøtten ved å heve stipendet. Dette vil innebære at stipendandelen økes fra dagens nivå på 30 prosent til et gjennomsnittlig nivå på om lag 39 prosent. I tillegg til at økningen i kostnadsnorm gis som stipend, vil redusert studielengde som følge av ny gradsstruktur føre til at gjeldsbyrden etter høyere utdanning vil bli lavere enn i dag.

Økt utdanningsstøtte vil gjøre det lettere å fullføre studiene på normert tid og derved redusere gjeldsbyrden ytterligere. I tillegg må økningen i stipend ses i sammenheng med øvrige tiltak for å legge til rette for og stimulere til bedre utnyttelse av studietiden. Læresteder som preges av kvalitet og evne til å få studentene til å lykkes med studiene, skal premieres (kapittel 11). Målet er at det skal føre til bedre oppfølging av studentene, noe som vil bidra til at enda flere studenter kommer gjennom på normert tid.

Når den nye utdanningsstøtten er innført og reformene i utdanningssystemet er kommet på plass, vil departementet ta initiativ til en ny undersøkelse av studentenes levekår. Denne vil danne grunnlag for den videre utviklingen i studiefinansieringen og eventuelle endringer i studiefinansieringssystemet.

12.3.2 Stipend for avlagte studier

Det er et viktig mål å øke studieprogresjonen i høyere utdanning. Både samfunnet og den enkelte har interesse av at utdanningen kan gjennomføres på normert tid. Den største kostnaden ved utdanning er at studentene er utenfor arbeidsstyrken mens de studerer. Med halvparten av årskullene i høyere utdanning vil en økt studieprogresjon få betydelig innvirkning på tilgangen på arbeidskraft, og tiltak for å øke gjennomstrømningen vil kunne innebære store gevinster både for studenten og for samfunnet. Det er viktig å huske at ett års raskere gjennomstrømning ikke bare sparer studenten for ett års studiegjeld, men i tillegg gir ett ekstra år i arbeidslivet. Det betyr ett års ekstra inntekt lagt til livsinntekten, og det betyr også store gevinster for samfunnet.

For at dette potensialet skal kunne utløses, må støttesystemet utformes slik at det både legger til rette for og stimulerer til å fullføre studiene på normert tid. Ved å gi studentene betingelser som gjør det mulig å konsentrere seg om studiene på heltid, kan det stilles krav til at studentene utnytter studietiden effektivt og bruker mer tid på studiene. Etter dagens regler tildeles både lån og stipend samtidig ved semesterstart. Deler av støtten gis altså som stipend før man vet om studenten gjennomfører studiet. Det er til og med praktisk mulig å få utbetalt lån og stipend uten å begynne på studiet. En semesterregistrering er nok.

Departementet mener stipendet heller bør tildeles som en følge av gjennomførte studier. Støttebeløpet utbetales på vanlig måte, og lånet skal fortsatt være rentefritt under utdanningen. I stedet for at en fast andel av støttebeløpet er stipend allerede ved utbetaling, konverteres deler av støttebeløpet til stipend etter hvert som studiene gjennomføres. Sammen med en vesentlig økning i både kostnadsnorm og stipendandel vil støttesystemet være helhetlig og offensivt. Studentene gis bedre økonomiske vilkår, samtidig som en i større grad enn tidligere belønner faktisk studiegjennomføring. For å unngå økt eksamenspress er det viktig at reformene i eksamens- og evalueringsordningene skjer samtidig med innføringen av en ny stipendmodell, og at konverteringen skjer trinnvis gjennom studiet.

Sosiale ordninger i studiefinansieringen må opprettholdes, for eksempel ved sykdom og for studenter som får barn. Dette må ivaretas også med en ny stipendmodell. Samtidig må man se på tiltak for å sikre frivillig arbeid, studentpolitisk aktivitet og annet. Det må også drøftes hvordan man kan ivareta studentenes interesser der manglende studiegjennomføring skyldes forhold som ligger utenfor studentens ansvar, som for eksempel svikt fra studieinstitusjonen. Dette må også ses i sammenheng med avtalene mellom student og institusjon. Dette vil departementet komme tilbake til i budsjettproposisjonen for 2002.

Dette innebærer ikke en turbostipendordning. Stipendet utbetales i takt med gjennomførte studier, og størrelsen på stipendet er uavhengig av tempoet. Også de fleste studenter som er forsinket i studiet vil samlet sett få mer støtte. Studenter som er forsinket vil med den nye modellen samlet få like mye eller mer stipend som i den gamle modellen, dersom normert studielengde er to år eller mer. På den måten kommer også disse studentene bedre økonomisk ut.

12.3.3 Ny støttemodell

Modell for beregning av stipend og lån

Den ordinære utdanningsstøtten tildeles i dag dels som stipend og dels som lån. Støttebeløpet beregnes ved at følgende komponenter summeres: grunnbeløp, botillegg, tillegg for bøker og materiell, forsørgertillegg og fradrag for arbeidsinntekt, trygdeytelser m.m. Fordelingen mellom lån og stipend beregnes på følgende måte: Av den delen av støttebeløpet som er under en øvre grense på kr 10 550 og over en nedre grense på kr 4 810, tildeles 97,2 prosent som stipend. Resten av støttebeløpet tildeles som lån. Denne modellen er tilpasset slik at de fleste studenter, det vil si enslige borteboere, får 30 prosent av støtten som stipend. Når stipendandelen omtales i den offentlige debatten, er det gjerne stipendandelen for normalstudenten det refereres til. Studentgrupper med høyere støtteberettiget behov og/eller fradrag for arbeidsinntekt m.m. vil imidlertid kunne få en større eller mindre stipendandel enn normalstudenten. I tillegg kommer stipend og/eller lån som tildeles særskilt uavhengig av denne beregningsmodellen.

Et særtrekk ved dagens modell er at stipendandelen endres progressivt etter størrelsen på stipendgrunnlaget. Støttebeløpet for hjemmeboere er under nedre grense i dagens modell og tildeles derfor utelukkende som lån. Utenlandsstudenter i land med høyere kostnadsnorm enn i Norge og søkere som får forsørgertillegg, får en betydelig høyere stipendandel enn normalstudenten. Modellen er tuftet på en høy grad av presisjon i forhold til det individuelle behovet for støtte. Det er lagt inn sosiale fordelingsmekanismer både ved beregning av støttebeløpet og ved beregning av stipendet. Mulig justering av øvre og nedre grense for stipendberegning samt prosentandelen gir rom for ulike tilpasninger til fordelingsmessige hensyn. Det er likevel grunn til å tvile på at et så finstemt verktøy er hensiktsmessig og nødvendig. Verdien av kompliserte regler for beregning av stipendandelen blir begrenset så lenge fundamentet for beregningen (støttebeløpet) bestemmes etter prinsipper som er langt mer grovmaskete. Modellen er uoversiktlig og gir ikke tilstrekkelig innsyn i hvordan støttebeløp og fordeling mellom lån og stipend beregnes. Dette medfører at studentene har begrenset mulighet til å sette seg inn i egne rettigheter og etterprøve tildelingen. Departementet mener dagens modell er unødig komplisert, og at forenkling kan gjennomføres uten at dette medfører urimelige omfordelingsvirkninger.

Departementet foreslår at dagens modell for beregning av ordinær utdanningsstøtte erstattes av en ny og forenklet modell med følgende hovedelementer:

Basisstøtte

Departementet foreslår at dagens grunnbeløp, botillegg og tillegg for bøker og materiell slås sammen til en samlet basisstøtte som kan tildeles samtlige studenter. Endringen vil medføre en betydelig forenkling av støttesystemet. Forenklingen berører først og fremst utenlandsstudenter i land med en annen kostnadsnorm enn i Norge og studenter som bor i foreldrehjemmet. Tillegget for bøker og materiell på kr 550 per måned trekkes i dag ved faglig forsinkelse og dersom det mottas sosiale ytelser som er ment å dekke studiemateriell. Dagens ordning er administrativt tungvint. Departementets forslag om at tildeling av stipend generelt skal gjøres avhengig av studieprogresjon, medfører dessuten at tillegget uansett bare vil bli gitt som lån ved forsinkelse.

Hjemmeboere mottar i dag ikke botillegg. Opprinnelig ble det stilt krav til avstand mellom studiested og foreldrehjem. Botillegget skulle på denne måten først og fremst ivareta distriktspolitiske hensyn. I dag gis botillegget til alle borteboere, og det distriktspolitiske elementet er derfor vesentlig svekket. Studenter over aldersskillet bør etter departementets mening vurderes som økonomisk selvstendige individer og bør kunne få mulighet til å oppta mer lån dersom studenten selv anser dette som nødvendig. Kostnadene for fellesskapet er i første rekke knyttet til utbetaling av stipend. På dette området mener departementet at det fremdeles er grunnlag for å skille mellom borteboere og hjemmeboere, se omtale nedenfor.

Utdanningsstøtten for studier i utlandet ligger i dagens system til dels langt over ordinær støtte for studier i Norge. Dagens modell for beregning av stipend medfører dessuten at 97 prosent av forskjellen mellom kostnadsnorm innenlands og utenlands i praksis gis som stipend. I de nordiske landene er satsene som i Norge, mens satsene ligger noe lavere i Øst-Europa. Med disse unntakene gis det høyere støtte for studier i utlandet enn i Norge. Dette skjer til tross for at Norge må regnes som et høykostland. I OECDs komparative prisindeks per 1. juli 2000 er det kun Japan, Sveits og Island som er registrert med høyere priser enn Norge. Det er grunn til å anta at reelle kostnader til livsopphold for studenter i de fleste andre land ikke ligger vesentlig over kostnader ved å bo i Norge.

Gjennomsnittlig kostnadsnorm i utlandet er i dag om lag kr 7 500 per måned i ordinær utdanningsstøtte. Kostnadsnormen for en enslig borteboer i Norge er til sammenligning om lag kr 7 000 per måned. Med den foreslåtte økningen i støttebeløpet til kr 8 000 per måned for alle studenter vil samordning av kostnadsnormen i Norge og i utlandet ikke gi urimelige utslag for den enkelte. Samordningen vil gi oversikt og forutsigbarhet for studentene og medføre en betydelig administrativ forenkling, særlig ved kortvarig utvekslingsopphold i utlandet.

Fordeling mellom lån og stipend

Departementet foreslår at basisstøtten til borteboere kan tildeles dels som lån og dels som stipend etter en fast fordelingsnøkkel. Studenter som bor hos foreldrene, får i likhet med dagens ordning hele støttebeløpet som lån. Avvikling av øvre grense for beregning av stipend vil gi økt stipend for et lite antall studenter med stort forsørgertillegg og lav inntekt. Full stipendandel forutsetter at studenten følger normert studieprogresjon.

Forsørgertillegg for barn

Dagens beregningsmodell medfører at 97,2 prosent av forsørgertillegget i praksis tildeles som stipend. Forsørgertillegget utgjør i dag om lag kr 1 300 per måned for de to første barna og halvparten for de neste. Departementet foreslår at forsørgertillegget i sin helhet tildeles som stipend. Det foreslås videre at ordningen med tildeling av stipend etter dokumentert studieprogresjon ikke skal omfatte forsørgertillegget.

Behovsprøving

Etter dagens ordning gir arbeidsinntekt over et fastsatt fribeløp grunnlag for å redusere støtten. Frigrensen for arbeidsinntekt er i dag kr 5 200 i hver av studieårets 10 måneder. Inntekt i sommermånedene gir uansett beløp ikke grunnlag for trekk i utdanningsstøtten. Ordningen er problematisk å kontrollere og ikke lenger hensiktsmessig sett i lys av større fleksibilitet i semesterstrukturen. Departementet foreslår at fribeløpet knyttes til samlet årsinntekt inkludert sommermånedene. Fribeløpet foreslås derfor øket til kr 100 000 per år. Med dagens ordning vil inntekt over fribeløpet i hovedsak først redusere stipendet og deretter lånet. Departementet foreslår at dette prinsippet videreføres. På samme måte som i dag gjelder behovsprøvingen også forsørgertillegget.

Tillegg til dekning av skolepenger

Ved studier i utlandet kan det gis et stipend på opptil ca. kr 50 000 til dekning av skolepenger (gebyrstipend). Til nærmere utpekte læresteder og fagretninger kan det gis ytterligere ca. kr 53 000 (tilleggsstipend). Stipendene gis uten økonomisk behovsprøving. Departementet foreslår at ordningen med stipenddekning av skolepenger ved utdanning i utlandet opprettholdes, men at den ikke omfattes av den foreslåtte ordningen med konvertering fra lån til stipend etter avlagte studier.

Stipend til studenter ved nordiske institusjoner

I dagens utdanningsstøtteordning kan det etter særskilte regler bli gitt stipend til norske studenter ved Nordisk Journalistkursus i Århus og Nordiska Hälsovårdshögskolan i Gøteborg. Ordningen er foreldet og lite brukt. Sett i lys av det overordnede målet om forenkling av Lånekassens støtteordninger foreslår departementet at stipendet bortfaller fra studieåret 2002-2003.

Forsørgertillegg for ektefelle

Departementet foreslår å avvikle ordningen med forsørgertillegg for ektefelle fra studieåret 2002-2003. I de fleste lovregulerte forhold betraktes ektefeller hver for seg som selvforsørgende og selvstendige økonomiske individer. Forsørgertillegget for barn videreføres og ivaretar hensynet til at studenten skal kunne bidra med sin del av ektefellenes felles ansvar for å forsørge barn. Avvikling av ordningen med forsørgertillegg for ektefelle vil være i tråd med departementets overordnede mål om å rendyrke utdanningsfinansieringsordningen som utdanningspolitisk virkemiddel med klarere grenser mot andre velferdsordninger.

Kunstfagstipendet

Kunstfagstipendet kan tildeles studenter ved høyere læresteder for kunstutdanning i Norge og i utlandet. Stipendet ble etablert med virkning fra og med undervisningsåret 1969-1970, og ordningen tok sikte på å hindre en for stor gjeldsbyrde blant vedkommende studenter. For en borteboende student uten spesielle tillegg eller fradrag ved støttetildelingen utgjorde stipendandelen ca. 66,6 prosent. I 1997 ble stipendet redusert fra 66,6 prosent til 35,5 prosent, og dette er fortsatt dagens nivå. Reduksjonen ble blant annet begrunnet med at nær halvparten av kunstfagstipendmottakerne tok forutdanning for å komme inn på en utdanning som ga kunstfagstipend, noe som førte til at kunststudentene hadde høyere gjennomsnittsgjeld etter fullført utdanning enn andre som tok høyere utdanning.

Kunstfagstipendet er i realiteten et forhøyet utdanningsstipend, og det er både utdanningspolitisk og kulturpolitisk begrunnet. Utdanningspolitisk kan stipendet medvirke til at kunstfagutdanningen skjer uavhengig av økonomiske forhold. Ved at stipendet minsker gjelden etter endt utdanning, kan dette motvirke gjeldsfrykt. Det er videre et kulturpolitisk ansvar å sørge for at kunstnerne har levelige vilkår etter endt utdanning. Departementet mener at det er viktig å legge til rette for at alle grupper i befolkningen med talent og interesse for en kunstnerisk utdanning skal ha mulighet til å begynne på en slik utdanning. Samfunnet må tilby ordninger som gir forutsigbarhet for kunststudentene.

I St.meld. nr. 47 (1996-97) Kunstnarane ble det fastsatt som prinsipp at offentlige virkemidler bør settes inn etter at utdanningen er avsluttet. Departementet vil vudere å bruke midlene som i dag utbetales som kunstfagstipend til å styrke etableringsstøtten til bestemte grupper av nyutdannede kunstnere. Departementet vil komme tilbake til spørsmålet i budsjettproposisjonen for 2002.

Samordning med folketrygdens ytelser

Departementet mener prinsipielt at finansiering gjennom folketrygden og Lånekassen til samme formål i størst mulig grad bør unngås. En større samordning av folketrygdens ytelser med Lånekassens ytelser vil innebære en forenkling av beregningssystemet for utdanningsstøtte. Departementet vil vurdere konsekvensene av et eventuelt opphør av støtte fra Lånekassen til personer som har fullfinansiering av oppholdskostnader og utdanningskostnader fra folketrygden under utdanning. Departementet mener videre at ordningen med utdanningsstøtte til personer med delvis støtte fra folketrygden må opprettholdes. Det samme gjelder ekstraytelser fra folketrygden til dekning av kostnader som ikke omfattes av støtteordningen gjennom Lånekassen.

Avgrensning av støtteperioden

I dagens regler for utdanningsstøtte opereres det med et aldersskille på 19 år. Det er ulike regler for utdanningsstøtte for støttesøkere over og under 19 år. Utdanningsstøtten under aldersskillet skal være et supplement til finansieringen fra foreldrene, og er som en følge av dette behovsprøvd mot foreldrenes økonomi. Utdanningsstøtten over aldersskillet legger til rette for at studenter skal kunne ha tilfredsstillende arbeidsforhold uten annen finansiering. Regelverket rundt aldersskillet er komplisert, og det har vokst fram flere unntak fra dette systemet. I tillegg favner perioden under aldersskillet svært forskjellige utdanninger hva gjelder faglig innhold og nivå, blant annet ordinær videregående opplæring, folkehøyskole og korte yrkesrettede utdanninger.

Til videregående opplæring kan det etter dagens regler tildeles støtte for opptil fire år. Dersom støttesøkeren tar en studieretning/studieretninger som gjør at samlet tid i videregående opplæring blir mer enn fire år, kan Lånekassen vurdere å gi støtte i mer enn fire år. Til høyere utdanning kan det gis støtte i seks år, eller i åtte år når søkeren tar utdanning på hovedfagsnivå, eller det er spesielle faglige eller yrkesmessige grunner til at søkeren følger et utdanningsprogram. I tillegg kan det gis støtte for ett år ved faglig forsinkelse.

Departementet mener at utdanningsstøtteordningen må følge av de prinsippene som ligger i opplæringsloven hva angår rett til videregående opplæring. Ungdom med rett til videregående opplæring bør få støtte fra Lånekassen etter de samme reglene, uavhengig av alder. Departementet foreslår derfor at det ikke lenger opereres med et aldersskille, men at det settes et skille mellom rettighetsbasert videregående opplæring og all annen utdanning. Departementet vil foreta en helhetlig gjennomgang av studiestøttesystemet for utdanningssøkende i rettighetsbasert videregående opplæring.

Departementet foreslår videre at det settes en normalramme for tildeling av utdanningsstøtte på åtte år, inkludert eventuell forsinkelse, for studier utover rettighetsbasert videregående opplæring. Normalperioden på åtte år vil gi en vid ramme for det store flertallet av studentene til å gjennomføre en høyere utdanning etter den nye gradsstrukturen som foreslås etablert i kapittel 6. Departementet foreslår at støtteperioden gjøres fleksibel og tilpasses studenter som tar utdanninger av lengre varighet enn fem år. Den foreslåtte støtteperioden gir både heltids- og deltidsstudenter mulighet til å innrette studieløpet etter egne ønsker vedrørende utdanningsvalg og tidspunkt for utdanningen. Departementet ser det som en viktig målsetting å legge til rette for at alle grupper i befolkningen skal kunne ta en etter- og videreutdanning, og mener at en normalramme på åtte år vil gi voksne en mulighet til å heve sin kompetanse gjennom hele livsløpet. Forslaget følger videre opp departementets tilråding i St.meld. nr. 20 (2000-2001) Om korte yrkesrettede utdanninger etter videregående opplæring om at det skal gis utdanningsstøtte til ett års utdanning etter videregående opplæring som ikke er høyere utdanning, og at dette skal gå av støtteperioden for høyere utdanning. Departementet legger til grunn at et mer gjensidig forpliktende forhold mellom utdanningsinstitusjon og student, blant annet med en tettere oppfølging av den enkelte, vil føre til at antallet studenter som blir faglig forsinket, reduseres. På sikt kan dette gi en budsjettmessig innsparing. En omlegging til ny gradsstruktur vil tilsvarende gi en innsparing på sikt.

Krav om opphold på lærestedet

Den teknologiske utviklingen gjør det mulig for utdanningsinstitusjonene å tilby undervisning til studentene uavhengig av hvor de oppholder seg. Voksne personer som ønsker å ta utdanning, kan ha ønsker om og behov for å ta sin utdanning i nærheten av eller i hjemmet eller arbeidsstedet. Departementet mener at det må være et ansvar for lærestedene å legge til rette for, og om ønskelig kontrollere, at personer som er tatt opp til en utdanning, følger oppsatt undervisning. Allerede i dag gis det støtte til fjernundervisning ved norsk lærested som gir godkjent kompetansegivende utdanning. Fjernundervisningen må være fulgt opp av samlinger eller annen form for oppfølging fra lærestedet hvert semester. Departementet foreslår at kravet i Lånekassens regelverk om at elever/studenter må oppholde seg på lærestedet for å kunne motta utdanningsstøtte, faller bort fra studieåret 2002-2003.

Støtteperiode

Departementet ønsker å beholde dagens ordning med støtte i studieåret (normalt 10 måneder). Det bør likevel kunne gjøres tilpasninger for søkere i en spesiell studiesituasjon. En eventuell innføring av utbetalinger i flere terminer enn to i året er ikke aktuelt før man har fått til en vesentlig heving i kostnadsnormen. En slik ordning måtte uansett forutsette at en vesentlig del av støttebeløpet ble utbetalt ved starten av studiet.

Tilbakebetalingsfasen

Etter dagens regler for utdanningsstøtte er den enkelte tilbakebetaler ansvarlig for å nedbetale studiegjelden i sin helhet. Samtidig er det etablert et sosialt sikkerhetsnett, som målretter mulighetene for betalingslettelser mot de gruppene som måtte ha størst behov for det.

Dagens regelverk for tilbakebetaling av studielån inneholder detaljerte og til dels kompliserte regler og kriterier om rentefritak, betalingsutsettelse, ettergivelse mv. Videre er regelverket lite fleksibelt ved fastsettelse av betalingsprofil og terminbeløp. Regelverket gir liten mulighet for den enkelte tilbakebetaler til å kunne tilpasse nedbetalingen til sin økonomiske situasjon. En utvikling i retning av at flere ønsker å dele opp sin utdanning i ulike livsfaser, fører til et behov for større individualitet og fleksibilitet i sammenheng med fastsettelse av betalingsprofil og terminvilkår.

Regjeringen vil videreføre ordningen med rentefritak under utdanningen. Departementet foreslår å øke stipendandelen til om lag 39 prosent, og i kapittel 6 foreslås det at det etableres en ny gradsstruktur som medfører en nedkorting av studietiden for de fleste studieretninger. Både en nedkorting av utdanningens lengde og en økning av stipendandelen og rentefritaket under utdanning bidrar til at den enkelte student får redusert sin totale gjeldsbyrde ved endt studium. Departementet ser allikevel at det er påkrevd at Lånekassen tilpasser sine tilbakebetalingsordninger til de utfordringene og behovene som dagens sammensatte låntakergruppe representerer. Departementet foreslår at det etableres en mer fleksibel tilbakebetalingsordning i Lånekassen, slik at den enkelte tilbakebetaler i større grad kan tilpasse nedbetalingen til utviklingen i egen betalingsevne.

Etter- og videreutdanning

Det er en målsetting at hele befolkningen skal omfattes av Kompetansereformen, både de som er i arbeid, og de som av ulike grunner står utenfor arbeidslivet. Personer som mangler eller ikke har fullført en grunnskoleutdanning eller videregående opplæring, har ofte en høyere terskel for å gå inn i en opplæringssituasjon enn personer som allerede har fullført en lengre utdanning. Kompetansereformen har et særlig fokus på den delen av befolkningen som har relativt lite utdanning fra før.

Departementet viser til utvalget som har som mandat å utrede støtte til livsopphold under utdanningspermisjon. Det er forutsatt at utvalgets forslag skal gjelde hele arbeidslivet. Utvalget har frist til 1. juli 2001. Utvalget vil legge grunnlaget for departementets videre arbeid med finansiering av livsopphold under utdanningspermisjon.

12.3.4 Statens lånekasse for utdanning

Status

Statens lånekasse for utdanning forvalter utdanningsstøtteordningen i Norge. Institusjonen er underlagt Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, som gir nærmere forskrifter om støtteordningen. Lånekassens rolle som finansieringsinstitusjon er fastlagt gjennom lov av 26. april 1985 nr. 21 om utdanningsstøtte til elever og studenter.

Lånekassen er en av de store institusjonene i Norge innenfor betalingsformidling. Utbetalingene utgjorde i 1999 om lag 11 mrd. kroner, hvorav 6,4 mrd. kroner i lån og 4,5 mrd. kroner i stipend, og kundemassen utgjorde i underkant av 700 000 personer. Antall støttemottakere og tilbakebetalere tilsier at det i utstrakt grad må legges til rette for massehåndtering av henvendelser fra studentene. Samtidig forventes det i økende grad tjenester, service og forvaltning mer på linje med det man møter i private banker.

Lånekassen som forvaltningsorgan

Som administrativt organ for statens ordning for utdanningsfinansiering har Lånekassen en stor og viktig rolle å spille overfor studenter og myndigheter.

Lånekassen skal framstå som en virksomhet med evne til å møte forventninger og krav som forvaltningsorgan og som finansieringsvirksomhet. Institusjonen må være omstillingsdyktig og utviklingsorientert i forhold til raskt skiftende rammebetingelser. Virksomheten må også legges til rette for økt effektivitet, fleksibilitet og service, samtidig som krav til kvalitet i saksbehandlingen og sikkerhet i økonomiforvaltningen skal ivaretas. Ordningen med tildeling av stipend etter studieprogresjon innebærer nye og store utfordringer for både Lånekassen og lærestedene. Ordningen medfører en administrativ merbelastning for Lånekassen i implementeringsfasen, og den stiller store krav til en samordning av lærestedenes rapporteringssystemer med Lånekassens systemer. Den administrative merbelastningen og kostnadene ved dette kan i noen grad veies opp mot gevinsten ved en antatt raskere studiegjennomføring. Det er knyttet betydelige tekniske, faglige og økonomiske spørsmål til en slik utvikling. Dette er imidlertid et felt der det også med dagens ordning er nødvendig med omfattende forbedringer.

En grunnleggende forutsetning for en tilpasningsdyktig organisasjon med masseforvaltning av slike dimensjoner som Lånekassen er et IKT-system som er moderne og robust. Lånekassen planlegger derfor en modernisering av saksbehandlingssystemet. Departementet ønsker at et nytt system skal gi grunnlag for økt brukervennlighet, tilbud om døgnåpen forvaltning og tilpassede tjenester i tråd med Regjeringens fornyelsesprogram.

12.4 Oppsummering

• Departementet foreslår at den ordinære utdanningsstøtten over aldersskillet økes med om lag kr 1 000 per måned, det vil si fra om lag kr 7 000 per måned (2001-2002) til kr 8 000 per måned.

• Departementet foreslår å øke stipendandelen fra dagens nivå på 30 prosent til et gjennomsnittlig nivå på om lag 39 prosent.

• Departementet foreslår at det innføres en ordning med tildeling av stipend etter avlagte studier. Lånet vil fortsatt være rentefritt under utdanningen.

• Departementet foreslår å erstatte dagens modell for beregning av ordinær utdanningsstøtte med en ny og forenklet modell. Modellen innebærer at dagens grunnbeløp, botillegg og tillegg for bøker og materiell slås sammen til en basisstøtte som kan tildeles samtlige studenter.

• Departementet foreslår å samordne kostnadsnormen i Norge og i utlandet.

• Departementet foreslår at basisstøtten kan tildeles dels som lån og dels som stipend etter en fast fordelingsnøkkel. Studenter som bor i foreldrehjemmet, får i likhet med dagens ordning hele den ordinære utdanningsstøtten som lån.

• Departementet foreslår at forsørgertillegget i sin helhet tildeles som stipend. Departementet foreslår videre at ordningen med tildeling av stipend etter dokumentert studieprogresjon ikke skal omfatte forsørgertillegget.

• Departementet foreslår at fribeløpet knyttes til samlet årsinntekt inkludert sommermånedene, og at det økes til kr 100 000 per år. Departementet foreslår en videreføring av prinsippet om at inntekt over fribeløpet først reduserer stipendet og deretter lånet. På samme måte som i dag skal behovsprøvingen også gjelde forsørgertillegget.

• Departementet foreslår at ordningen med stipenddekning av skolepenger ved utdanning i utlandet opprettholdes, men at den ikke omfattes av den foreslåtte ordningen med tildeling av stipend etter avlagte studier.

• Departementet foreslår at dagens særskilte stipend til norske studenter ved Nordisk Journalistkursus i Århus og Nordiska Hälsovårdshögskolan i Gøteborg bortfaller.

• Departementet foreslår å avvikle ordningen med forsørgertillegg for ektefelle.

• Departementet vil vurdere å bruke midlene som i dag utbetales som kunstfagstipend til en styrket etableringsstøtte til bestemte grupper av nyutdannede kunstnere.

• Departementet vil vurdere konsekvensene av et eventuelt opphør av støtte fra Lånekassen til personer som har fullfinansiering av oppholdskostnader og utdanningskostnader fra folketrygden under utdanning.

• Departementet foreslår at det ikke lenger opereres med et aldersskille, men at det settes et skille mellom rettighetsbasert videregående opplæring og all annen utdanning. Departementet vil foreta en helhetlig gjennomgang av studiestøttesystemet for utdanningssøkende i rettighetsbasert videregående opplæring. Departementet foreslår videre at det settes en normalramme for tildeling av utdanningsstøtte på åtte år, inkludert eventuell forsinkelse, for studier utover rettighetsbasert videregående opplæring.

• Departementet foreslår at kravet i Lånekassens regelverk om at elever/studenter må oppholde seg på lærestedet for å kunne motta utdanningsstøtte, faller bort.

• Departementet ønsker å beholde dagens ordning med støtte i studieåret (normalt 10 måneder). Det bør likevel kunne gjøres tilpasninger for søkere i en spesiell studiesituasjon.

• Departementet foreslår at det etableres en mer fleksibel og moderne tilbakebetalingsordning i Lånekassen.

13 Økonomiske og administrative konsekvenser

De spaserer hit og dit og mumler «Ha ha!» Men vet de noenting om A? Det gjør de ikke. For demer A bare tre pinner. Men for den som har Skolegang, merk deg dette, lille Nøff, for den som har Skolegang, og da snakker vi ikke om Brummer og Nøffer, er dette en stor og praktfull A. «Ikke,» la han til, «ikke bare noe som hvem som helst kan komme og blåseav.»

A. A. Milne, Huset på Bjørnehjørnet, Gyldendal 1993

Forslagene om endret gradsstruktur og tilrettelegging for økt studieintensitet vil effektivisere høyere utdanning, og dermed frigjøre betydelige arbeidskraftressurser. Forslagene i meldingen vil på sikt kunne få meget stor betydning for størrelsen på arbeidsstyrken. Dette oppnås ved å korte ned studieløpene, belønne institusjoner som får studentene igjennom, belønne studenter som fullfører til normert tid og legge vekt på forpliktende avtaler mellom institusjon og student. Forutsetningen for å få dette til er at studiefinansieringen styrkes slik at studentene gis bedre mulighet til å konsentrere seg om studiene.

Forslagene til endringer i utdanningsstøtteordningen er samlet anslått å medføre budsjettvirkninger på 650 mill. kroner i 2002, med en helårsvirkning på 1 264 mill. kroner. Budsjettvirkningen av endret kostnadsnorm er beregnet til om lag 670 mill. kroner i 2002, med en helårsvirkning på 1 304 mill. kroner. Avvikling av forsørgertillegget for ektefelle medfører en innsparing på om lag 20 mill. kroner i 2002, med en helårsvirkning på 40 mill. kroner. Avvikling av stipend til studenter ved nordiske institusjoner medfører en innsparing på om lag kr 100 000 på helårsbasis. I tillegg kommer eventuelle virkninger av at inntektsgrensen for behovsprøving av utdanningsstøtten heves i forbindelse med at den blir knyttet til årsinntekt i stedet for månedsinntekt i studieårets 10 måneder.

Budsjettvirkningen må imidlertid ses i sammenheng med at departementet har fremmet forslag som på sikt vil medføre betydelige innsparinger. Innføring av en ordning med stipendtildeling etter studieprogresjon innebærer at studenter som er reelt forsinket i studiene kun får utbetalt studiestøtten som lån i forsinkelsesperioden. Tilsvarende effekt vil oppnås dersom ordningen medfører redusert forsinkelse. På sikt vil dette kunne antas å medføre en innsparing på anslagsvis 330 mill. kroner. Innføring av ny gradsstruktur kan på sikt medføre en innsparing knyttet til studiefinansiering på om lag 190 mill. kroner. Størrelsen på denne innsparingen vil avhenge av både studietilbøyeligheter og fordeling av studenter på de ulike studieløpene.

Omlegging av støttesystemet vil i en overgangsperiode medføre en administrativ merbelastning for Lånekassen. Det må foretas endringer i Lånekassens tildelingssystemer. Parallellt med dette vil det foregå en omfattende modernisering av IT-systemene. Departementet vil komme tilbake med nærmere kostnadsvurderinger av disse omleggingene i forbindelse med de årlige statsbudsjettene. Lærestedenes rapportering til Lånekassen må forbedres og i større grad samordnes med Lånekassens systemer.

Utvikling av kvalitet og effektivisering av høyere utdanning fordrer at institusjonene har tilstrekkelig ressurser til å makte videreutvikling av kvalitativt gode og effektive studieløp. Departementet vil komme tilbake til dette i forbindelse med de årlige framlegg til statsbudsjett. Forslagene om ny finansieringsmodell for universiteter og høyskoler kan gjennomføres innenfor eksisterende budsjettramme. Finansieringsmodellen vil i seg selv ikke innebære overføring av ressurser mellom utdannings- og forskningsvirksomhet, men legger til rette for senere å vurdere budsjettmidler til undervisning og forskning delvis uavhengig av hverandre. Premiering av kvalitet i studiene legger til rette for bedre gjennomstrømning, og forventes over tid å føre til store samfunnsøkonomiske gevinster i form av økt arbeidsstyrke. For at modellen skal ha effekt må ressurser og aktivitetsnivå overføres fra institusjoner med svak resultatoppnåelse til institusjoner med god gjennomføring og tilstrekkelig søkertilgang. For å få god effekt av tiltakene er det lagt opp til ordninger som legger et felles ansvar på institusjonene og studentene. Departementet vil komme tilbake til endelig utforming av finansieringsmodellen i forbindelse med forslag til statsbudsjett.

Departementet vil også komme tilbake med forslag om endringer i lov om universiteter og høyskoler, bl.a. knyttet til å gi universiteter og høyskoler ytterligere fullmakter, innføring av ny styringsmodell ved institusjonene og fastsetting av betegnelse for institusjonene. Departementet vil også gjennomgå forskrifter, regelverk og retningslinjer med sikte på forenkling og å gi større frihet for institusjonene, på bakgrunn av behandlingen av forslag som er presentert i stortingsmeldingen. Departementet vil komme tilbake til oppfølging av foreslåtte tiltak på personalområdet. Departementet vil også komme tilbake til spørsmålet om innpassing i ny gradsstruktur for lærerutdanningene og enkelte profesjonsutdanninger. Det vil legges fram en egen stortingsmelding om innpassing av lærerutdanning i ny gradsstruktur.

Departementet vil komme tilbake til spørsmålet om samisk utdanning og forskning.

Departementet vil komme nærmere tilbake til spørsmålet om arbeidsdeling og mandat for å definere Norgesnettrådet som kvalitetssikrings- og kvalitetsutviklingsinstrument.