3 Målsettinger, prioriteringer og tiltak

3.1 Overordnede målsettinger

Alle stater har rett til å ivareta sin sikkerhet, om nødvendig ved bruk av militærmakt. Det er imidlertid avgjørende at ivaretakelse av egen sikkerhet ikke skaper mindre sikkerhet for andre.

Rustningskontroll og nedrustning utgjør sentrale deler av sikkerhetspolitikken. Et lavest mulig rustningsnivå, kombinert med innsyn og verifikasjon, vil gi økt sikkerhet for alle samtidig som det frigjøres ressurser til økonomisk og sosial utvikling. Derfor er arbeidet for rustningskontroll og nedrustning også et arbeid for økt sikkerhet både for vårt eget og andre land, og for menneskelig utvikling.

Regjeringen legger til grunn tre hovedmålsetninger for sitt arbeid for rustningskontroll, nedrustning og ikke-spredning:

For det første vil vi arbeide for sikkerhet på lavest mulig rustningsnivå gjennom folkerettslig bindende avtaler. Vi ønsker at både vår egen og andres sikkerhet i størst mulig grad skal ivaretas gjennom forpliktende internasjonalt samarbeid, og at militærmakt ikke skal spille en større rolle enn absolutt nødvendig.

For det andre vil vi arbeide for en verden fri for masseødeleggelsesvåpen. En verden uten kjernefysiske, kjemiske og biologiske våpen vil være en tryggere verden. Veien dit vil måtte baseres på forpliktende og verifiserbare avtaler og omfatte alle land. Det vil nødvendigvis måtte ta tid å nå målet. Desto viktigere er det å komme i gang med nye og fremadskuende tiltak.

For det tredje vil vi arbeide for avskaffelse av våpen som forårsaker uakseptable humanitære lidelser. Krig medfører alltid lidelse og alt må gjøres for å unngå krigs-handlinger. Men dersom en krig først har brutt ut, må de menneskelige lidelsene holdes så lave som mulig, både hos de stridende og hos sivilbefolkningen.

Det foreligger allerede begrensninger på produksjon og bruk av en rekke forskjellige typer våpen og ammunisjon. Men fortsatt finnes flere våpentyper som forårsaker uakseptable humanitære lidelser. Blant dem er anti-kjøretøyminer, håndvåpen og visse typer klaseammunisjon. Arbeidet for en ny konvensjon om klasevåpen er sentralt i denne sammenheng.

3.2 Hovedprioriteringer og tiltak

Internasjonalt nedrustningssamarbeid

Norge arbeider for størst mulig sikkerhet på et lavest mulig styrkenivå i flere fora, både globalt og regionalt. Felles for alle fora er at vi må samarbeide med andre og bygge allianser for å få gjennomslag for våre synspunkter. Sammensetningen av slike allianser vil måtte variere fra sak til sak.

Regjeringen legger spesielt vekt på et nært samarbeid med våre NATO-allierte, EU og nordiske og andre likesinnede land. I økende grad ser vi i tillegg nytten av å samarbeide tettere med land som tilhører andre regionale og politiske grupperinger. Det gjør vi bl.a. gjennom det såkalte Syvlandsinitiativet om kjernefysisk nedrusting og ikke-spredning og i Osloprosessen for et internasjonalt forbud mot klasevåpen.

a) Global innsats

Det globale arbeidet for rustningskontroll og nedrustning foregår hovedsakelig gjennom FN. FN er verdens klart fremste normsettende organisasjon. Det gjelder også med hensyn til rustningskontroll og nedrustning. Det tilsier at vi legger stor vekt på å styrke FNs innsats hva angår så vel normer som gjennomføring av konkrete tiltak på dette området.

De globale nedrustnings- og ikke-spredningsavtalene slik som Avtalen om ikke-spredning av kjernevåpen (NPT), Biologivåpenkonvensjonen (BTWC) og Kjemivåpenkonvensjonen (CWC) er folkerettslig forpliktende og utgjør til sammen en hjørnestein i den internasjonale sikkerhetsorden. De er sammen med Røde Kors- konvensjonene viktige normsettende avtaler for rettsregler i krig.

Etterlevelse av NPT, BTWC og CWC er en forutsetning for å få tilgang til visse typer varer og teknologi. Dette er spesielt viktig for land med begrenset nasjonal kapasitet på disse områdene. Norge gir derfor faglig og økonomisk støtte til flere utviklingsland for å bistå disse med å gjennomføre sine nasjonale forpliktelser nedfelt i de tre avtalene. Regjeringen vil fortsette dette arbeidet.

Det er en prioritert oppgave for Regjeringen å arbeide for å befeste og ytterligere styrke både NPT, BTWC og CWC. Dette gjør vi ved å arbeide for bredest mulig tilslutning til avtalene samtidig som terskelen for å tre ut heves.

Viktigheten av snarlig tiltredelse tas regelmessig opp i vår dialog med land som ikke har tiltrådt disse avtalene, hvorav flere er våre nære utviklingspartnere.

Norge arbeider også for at forpliktelsene som er nedfelt i disse avtalene etterleves. Dette gjør vi bl.a. gjennom å bidra til at det utvikles mekanismer for å kunne gjennomføre inspeksjon ved mistanke om brudd på traktatforpliktelsene, (som for eksempel i Kjemivåpenkonvensjonen).

I tillegg er Norge en pådriver for at IAEA får de nødvendige ressurser og for at landene enes om det nødvendige rettslige grunnlag slik at organisasjonen kan gjennomføre troverdige inspeksjoner når det foreligger berettiget mistanke om brudd på regelverket.

I de senere år har det skjedd en viss tyngdeforskyvning av FNs normskapende virksomhet fra Generalforsamlingen til Sikkerhetsrådet, som gjennom FN-paktens artikkel 26 har et mandat også på rustningskontrollområdet. Denne utviklingen skyldes bl.a. det forhold at resolusjonene i FNs generalforsamling ikke er like forpliktende som vedtak fattet av Sikkerhetsrådet.

Norge la i sin formannskapsperiode i FNs nedrustningskomite (1. komité) i 2006 hovedvekt på å effektivisere komitéens arbeidsform. Vi fikk gjennomslag for mer fokuserte debatter og for at det sivile samfunn i større grad får innpass til møtene. Antallet rituelle resolusjoner som legges frem hvert år er også redusert.

Likevel er det fortsatt mye som gjenstår før FNs generalforsamling vil kunne spille den sentrale rolle på nedrustningsområdet som den opprinnelig var tiltenkt. Norge vil derfor fortsette anstrengelsene for å gjøre 1. komité mer egnet og relevant til å møte dagens og fremtidige sikkerhetsutfordringer.

Et konkret uttrykk for Sikkerhetsrådets engasjement innen nedrustning og ikke-spredning, er SR-resolusjon 1540 mot spredning av masseødeleggelsesvåpen. Her pålegges medlemslandene å sette i verk og rapportere inngående om nødvendige nasjonale tiltak for å hindre spredning av masseødeleggelsesvåpen og materiale som kan benyttes til utvikling av slike våpen (se også boks 3.1).

Et annet uttrykk for Sikkerhetsrådets engasjement på dette området, er resolusjonene om Iran og Nord-Korea, hvor det bl.a. innføres selektive sanksjoner mot disse to landene for brudd på folkerettslige forpliktelser.

Enkelte land, og da spesielt innenfor Den alliansefrie bevegelsen (NAM), er skeptiske til Sikkerhetsrådets økende fokus på nedrustning og ikke-spredning fordi de er bekymret for at rollen til FNs generalforsamling på dette felt vil bli ytterligere svekket.

Fra norsk side har vi forståelse for denne bekymringen, selv om vi ikke ønsker å svekke Sikkerhetsrådets autoritet. Vi har gjort det klart at den beste måten for Generalforsamlingen å gjenvinne sin autoritet på, er å komme frem til enighet om konkrete tiltak for rustningskontroll og nedrustning.

Regjeringen ser det som viktig at Sikkerhetsrådet engasjerer seg i rustningskontrollspørsmål fordi slike spørsmål kan ha stor betydning for opprettholdelse av internasjonal fred og sikkerhet, som er Sikkerhetsrådets hovedoppgave. Vi ser gjerne at nedrustningsdimensjonen blir tydeliggjort i dette engasjementet.

Norges faglige og finansielle bistand til utviklingsland som mangler ressurser til effektivt å iverksette vedtak fattet av Sikkerhetsrådet vil bli videreført.

FNs kommisjon for nedrustning (UNDC) ble opprettet i 1978 og underlagt FNs generalforsamling. Kommisjonen var ment å fungere som et forum for mellomstatlige drøftelser om rustningspolitiske utfordringer og til å skape bredest mulig enighet om hvordan disse utfordringene kan møtes.

I de senere år har UNDC vært handlingslammet på grunn av uenighet mellom toneangivende land. I FNs generalforsamling har Norge tatt til orde for en grundig og kritisk gjennomgang av UNDCs arbeidsmetoder.

Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) har som en av sine hovedoppgaver å påse at NPT-statene etterlever sine ikke-spredningsforpliktelser i henhold til avtalen. Dette gjøres på flere måter, bl.a. gjennom inspeksjoner og verifikasjon av landenes kjernefysiske anlegg og prosesser. Til dette må IAEA få tilgang til nødvendig informasjon, ha mulighet til å foreta grundige undersøkelser i det landet som inspiseres og ikke minst ressurser til å kunne foreta troverdige analyser av de data som samles inn.

Arbeidet for å sikre politisk og økonomisk støtte til IAEA var en hovedoppgave for Norge da vi satt i IAEAs styre fra 2005 til 2007. IAEA har ved flere anledninger vist seg som uredde forsvarere av upartiske og faktuelle undersøkelser, noe som bl.a. kom klart frem forut for Irak-krigen i 2004 da IAEA ba om mer tid slik at våpeninspektørene kunne få avsluttet sitt arbeid. IAEA og Byråets leder Mohammed ElBaradei ble i 2005 tildelt Nobels fredspris for sitt arbeid.

Nedrustningskonferansen (CD) er formelt uavhengig av FN, men blir finansiert av verdensorganisasjonen. I motsetning til FNs generalforsamling og UNDC, har CD bare 66 medlemsland. Norge har vært medlem siden 1996.

Både Prøvestansavtalen og Kjemivåpenkonvensjonen er fremforhandlet innenfor CD. I likhet med UNDC har også CD de siste ti årene vært handlingslammet på grunn av uenighet om hvilke utfordringer på nedrustningsområdet som er mest presserende.

Norge har vært pådriver for å få Nedrustningskonferansen mer målrettet og handlingsorientert. Et uttrykk for dette var at det under Norges presidentskap i 2004 ble lagt opp til substansielle meningsutvekslinger om spørsmålene på Konferansens agenda.

Norge har vært en av de fremste pådriverne for opprettelse og gjennomføring av Minekonvensjonen. Konvensjonen har et lite sekretariat, og det har krevd aktiv deltakelse fra statspartene for å sikre en effektiv gjennomføring av avtalen. Landminer er imidlertid fortsatt et betydelig humanitært problem i mange land. Regjeringen vil derfor innen Minekonvensjonens rammer fortsatt bidra til minerydding og støtte til mineofre både politisk og finansielt. Minekonvensjonen bidrar i praksis til forbedring i millioner av menneskers liv. Den er også et eksempel på at små og mellomstore stater i tverregionalt samarbeid og partnerskap med humanitære organisasjoner kan skape ny rett og bidra til utvikling av den internasjonale rettsorden.

Regjeringens initiativ for et internasjonalt forbud mot klasevåpen som skaper uakseptable humanitære konsekvenser, er en naturlig forlengelse av Norges engasjement i landminesaken. Osloprosessen samler rammede land, produsent- og brukerland, FNs humanitære- og utviklingsorganisasjoner, Den internasjonale Røde Kors-komiteen (ICRC) og andre deler av Røde Kors-bevegelsen og en rekke nasjonale og internasjonale humanitære organisasjoner om en felles målsetting om å få på plass en avtale som forbyr all bruk, produksjon, lagring og overførsel av klasevåpen som forårsaker uakseptable menneskelige lidelser. Avtalen vil også etablere et rammeverk for internasjonalt samarbeid om lagerdestruksjon, rydding av landområder og bistand til ofre.

Regjeringen vil fortsette arbeidet for at håndvåpenproblematikken forblir høyt på den internasjonale nedrustningsdagsorden. I dette arbeidet samarbeider vi tett med FN, likesinnede land, regionale organisasjoner og ikke-statlige organisasjoner.

En hovedoppgave er å arbeide for gjennomføring av praktiske tiltak innenfor rammen av FNs handlingsplan mot ulovlig omsetning av håndvåpen. Dette for å vise at normativ politikk må gå hånd i hånd med operative tiltak dersom vi skal komme våpenkriminaliteten til livs.

b) Regional innsats

Regionale nedrustningstiltak vil ofte kunne supplere og understøtte den globale innsatsen for rustningskontroll og nedrustning. Norges regionale innsats er særlig konsentrert om to organisasjoner, OSSE og NATO.

OSSE

OSSE er den formelle multilaterale rammen for oppfølging av Wiendokumentet av 1999, CFE og Open Skies, selv om mye av arbeidet med CFE finner sted innenfor NATOs rammer for Norges og de øvrige alliertes vedkommende. OSSE bidrar også til gjennomføring av relevante sikkerhetsrådsresolusjoner, slik som SR-resolusjon 1540, i medlemslandene.

Regjeringen vil videreføre arbeidet i OSSE for å konsolidere og om mulig styrke både Wiendokumentet og Open Skies avtalen. Vi samarbeider her nært med bl.a. de øvrige nordiske land.

Det foregår for tiden forhandlinger om revisjon av Wiendokumentet. Den russiske suspensjonen av CFE-avtalen gjør det imidlertid vanskelig å komme til enighet om dette.

NATO

NATO har helt siden den såkalte Harmel-rapporten i 1967 bygget sin politikk på både avskrekking og beroligelse. Avskrekking gjennom opprettholdelse av stående styrker og en erklært vilje til å bruke dem til å forsvare medlemslandene. Beroligelse gjennom åpenhet, tillitskapende tiltak og militær tilbakeholdenhet, rustningskontroll og nedrustning.

Regjeringen vil arbeide aktivt for at Russland skal gjeninntre i Avtalen om konvensjonelle styrker i Europa (CFE) slik at vi igjen kan få garantier for konvensjonell rustningskontroll og nedrustning i Europa, inkludert i våre nærområder. Denne innsatsen vil dels finne sted innenfor NATO, dels i konsultasjonene mellom NATO og Russland, og dels innenfor OSSE. Regjeringen mener videre at NATO-Russland-rådet må brukes mer aktivt for å finne en løsning som gjør at CFE-regimet kan videreføres.

De NATO-allierte har valgt å fortsette å etterleve CFE-avtalen for egen del, også overfor Russland, selv om Russland verken gir informasjon om sine styrker eller tillater inspeksjoner på sitt territorium. Dette for å vise hvilken vekt de tillegger avtalen og for å legge forholdene best mulig til rette for en videreføring av CFE-regimet. Denne linjen ble bekreftet på NATOs toppmøte i Bucuresti 2.-4. april 2008.

Selv om det er foretatt betydelige nedskjæringer i de kjernefysiske arsenaler i Europa, er det fremdeles mange kjernevåpen igjen, spesielt på russisk side. Norge mener det er rom for ytterligere russiske reduksjoner og anser det svært viktig at det ikke utplasseres nye kjernevåpen i Europa.

For Norge er det derfor en viktig oppgave å arbeide for at INF-avtalen, som fjernet en hel klasse av russiske og amerikanske missiler fra det europeiske kontinent, videreføres. Dernest er det viktig å fremme økt åpenhet omkring taktiske kjernefysiske våpen, med sikte på ytterlige reduksjoner av arsenalene. Det er videre viktig at de ensidige presidenterklæringene fra USA og Russland fra 1991 og 1992 følges opp og forankres i en bindende nedrustningsavtale basert på åpenhet, verifikasjon og irreversibilitet.

Norge tok sammen med Tyskland sommeren 2007 initiativ til å styrke nedrustnings-arbeidet i NATO. Siktemålet var å befeste og styrke NATO-landenes forpliktelse til nedrustning gjennom politiske uttalelser fra NATO-toppmøter og møter på utenriksminister- og forsvarsministernivå. Videre ble det tatt til orde for at NATOs underliggende mellomstatlige organer mer systematisk skulle arbeide med nedrustningspolitiske spørsmål.

Det norsk-tyske initiativet har oppnådd bred tilslutning og toppmøtet i Bucuresti besluttet at NATO skal fortsette å bidra til internasjonale anstrengelser for rustningskontrolltiltak, nedrustning og ikke-spredning. Regjeringen vil fortsette å være pådriver for at spørsmål knyttet til nedrustning og ikke-spredning blir gjenspeilet i NATOs løpende arbeid, både internt i organisasjonen og overfor partnerlandene og internasjonale organisasjoner.

NATOs strategiske konsept fra 1999 bekrefter kjernevåpnenes plass i NATO, selv om deres betydning er tonet betydelig ned i forhold til tidligere NATO-konsepter. Norge har vært en pådriver for at NATO skal arbeide for å redusere kjernevåpnenes rolle i internasjonal politikk, i samsvar med Soria Moria-erklæringen. Vårt mål er fullstendig avskaffelse av atomvåpen.

c. Samarbeid med utvalgte land

Norge arbeider for nedrustning og rustningskontroll også utenfor FN og regionale organisasjoner. Vårt samarbeid med likesinnede land tar sikte på å påskynde arbeidet i disse organisasjonene gjennom å utvikle forslag som kan samle bred oppslutning, bygge bro over fastlåste motsetninger, motvirke uheldig polarisering og bidra positivt til globale nedrustnings- og ikke-spredningsbestrebelser.

Et helt sentralt initiativ i så måte er det norsk-ledede Syvlandssamarbeidet om kjernefysisk nedrusting og ikke-spredning, som foruten Norge består av Australia, Chile, Indonesia, Romania, Storbritannia og Sør-Afrika.

Syvlandssamarbeidet ble startet etter NPTs mislykkede tilsynskonferanse i 2005 og før FN-toppmøtet senere samme år. Samarbeidet kom i stand ved at det ble skapt enighet om en tilnærming til nedrustning og ikke-spredning på FN-toppmøtet.

Utenriksministrene fra de syv landene kom til enighet om en politisk erklæring, som både tok til orde for robuste ikke-spredningstiltak og holdt oppe visjonen om en kjernevåpenfri verden. Det var svært viktig at kjernevåpenmakten Storbritannia og sentrale alliansefrie land som Indonesia og Sør-Afrika var med på denne erklæringen.

Syvlandsinitiativet samlet raskt bred oppslutning, men en liten krets land blokkerte for enighet om en vidtrekkende omtale av nedrustning og ikke-spredning i slutterklæringen fra FN-toppmøtet. FNs daværende generalsekretær Kofi Annan oppfordret imidlertid Norge til å videreføre Syvlandssamarbeidet. Samme henstilling kom fra IAEAs generaldirektør ElBaradei. Regjeringen besluttet etter tiltredelsen i oktober 2005 å videreføre det norske engasjementet.

I Syvlandskretsen var det enighet om å fortsette samarbeidet, selv om enkelte av landene understreket at tilhørigheten til deres ulike regionale og politiske grupperinger lå fast. Fra norsk side representerte dette ingen ulempe, snarere en fordel. Det å holde oppe et samarbeid mellom land som i utgangspunktet har svært ulike syn på nedrustning er en verdi i seg selv.

Siden 2005 har Syvlandssamarbeidet fulgt to hovedspor. Det ene sporet er å støtte opp om tiltak for å bistå land i å gjennomføre sine ikke-spredningsforpliktelser, slik de er nedfelt i NPT og Sikkerhetsrådsresolusjon 1540, som fastlegger klare regler for utvikling og håndhevelse av nasjonal lovgivning om beskyttelse av farlig materiale, straffelovgivning, grense- og eksportkontroll.

Det andre sporet har vært å utvikle samlende forslag om nye tiltak for ikke-spredning og anbefalinger for å skape ny bevegelse i arbeidet for kjernefysisk nedrustning. Regjeringen vil arbeide for at Syvlandskretsen skal spille en sentral rolle for å oppnå konkrete resultater på den neste Tilsynskonferansen for NPT-avtalen, som finner sted i 2010.

Som ledd i dette arbeidet har Norge etablert et samarbeid med forskningsinstitusjoner i de syv landene og i USA, samt med FN-systemet. Styrken i dette samarbeidet, som etter hvert har utviklet seg til et nettverk, viste seg under den internasjonale konferansen om kjernefysisk nedrustning som Norge arrangerte i Oslo i februar i år. Den amerikanske organisasjonen, Nuclear Threat Initiative (NTI), som ledes av tidligere senator Sam Nunn, var en viktig samarbeidspartner for dette arrangementet. Det samme var forskningsinstitusjonen Hoover Institution, anført av USAs tidligere utenriksminister George Shultz. Begge var til stede på Oslo-konferansen som resulterte i en klar politisk markering om viktigheten av fortsatt kjernefysisk nedrustning.

Konferansen knesatte grunnleggende prinsipper for å kunne nå visjonen om en verden fri for kjernevåpen. Konferansen understreket bl.a. betydningen av politisk lederskap, nært samarbeid med det sivile samfunn og behovet for å fokusere på praktiske og gjennomførbare nedrustningstiltak. Det ble lagt vekt på at alle land, også de som ikke besitter kjernevåpen, har et ansvar for å fremme kjernefysisk nedrustning og ikke-spredning. Konferansen understreket også behovet for økt åpenhet omkring dagens kjernevåpenarsenaler. De foreslåtte praktiske tiltak for å bidra til en internasjonal nedrustningsgiv samsvarer godt med norske prioriteringer, herunder behovet for kraftige nedskjæringer av dagens arsenaler, redusert betydning og vektlegging av kjernevåpen i sikkerhetspolitikken, motvirking av et nytt våpenkappløp gjennom fortsatt prøvestans og forhandlinger om et forbud mot fremstilling av spaltbart materiale til våpenformål, foruten et robust ikke-spredningsregime. Regjeringen vil sørge for at resultatet fra Oslo-konferansen spilles inn i både Syvlandskretsen og i andre fora som arbeider for kjernefysisk nedrustning.

Norge arbeider også nært med likesinnede NATO-land i FNs generalforsamling og Ikke-spredningsavtalen (NPT). Et konkret uttrykk for dette er felles arbeidsdokumenter med land som Belgia, Nederland, Spania, Tyrkia, Polen og Litauen. Hensikten er å vise NATO-landenes vilje til å gå inn på sentrale nedrustningspolitiske problemstillinger i NPTs tilsynsprosess. Norge holder videre tett kontakt med land som Japan, New Zealand og Sverige i drøfting av NPT-spørsmål.

NATO-forankringen og deltakelse i uformelle samarbeidsstrukturer sikrer at Norge kommer i inngrep med de toneangivende landene på nedrustnings- og ikke-spredningsområdet. Det er viktig for å få forståelse for våre vurderinger og tilslutning til våre synspunkter der dette er mulig.

Norge har utviklet tilsvarende samarbeid i andre nedrustningsfora. Det klareste eksemplet er innenfor Biologivåpenkonvensjonen, hvor Norge sammen med Japan, Australia, Canada, Sør-Korea, Sveits og New Zealand har dannet en uformell krets som var viktig for det positive resultatet på Biologivåpenkonvensjonens 6. Tilsynskonferanse i 2006.

På det konvensjonelle området har Norge vært aktiv i å utvikle nettverk mellom likesinnede land på tvers av regionale og politiske skiller. Minekonvensjonen hadde ikke kommet i stand uten det nære samarbeidet mellom Norge, Belgia, Canada, Irland, Jordan, Mexico, New Zealand, Nicaragua, Sør-Afrika, Thailand og Østerrike.

På samme måte er fremdriften for Osloprosessen for et internasjonalt forbud mot klasevåpen, både politisk og praktisk, resultatet av det nære samarbeidet med land i alle verdensdeler og relevante humanitære organisasjoner i og utenfor FN.

Regjeringen vil fremover legge særlig vekt på å styrke samarbeidet med likesinnede land. Sammensetningen av slike grupper vil variere fra sak til sak avhengig av hva vi mener er mest effektivt for å nå de mål vi har satt oss. Vi er åpne for å samarbeide på tvers av tradisjonelle politiske skillelinjer dersom dette kan fremme våre målsettinger, samtidig som vi vil legge stor vekt på nær kontakt med våre allierte. Erfaringer viser at det er viktig å trekke inn utvalgte land fra ulike grupper for å kunne finne felles referanserammer for samlende løsninger.

d) Partnerskap med det sivile samfunn

Et viktig særtrekk ved Minekonvensjonen, Oslo-prosessen om klasevåpen og Syvlandssamarbeidet er det nære samarbeidet med det sivile samfunn, slik som forskningsmiljøer, hjelpeorganisasjoner og frivillige organisasjoner.

Dette samarbeidet bidrar samtidig til økt åpenhet og utvidet demokrati, da rustningskontroll og nedrustning tradisjonelt har vært preget av lukkethet overfor offentligheten.

Røde Kors-bevegelsen og andre frivillige organisasjoner var viktige pådrivere for Minekonvensjonen. Den internasjonale kampanjen mot landminer, som ble tildelt Nobels fredspris i 1997, utgir årlig en rapport, som også tar opp følsomme spørsmål omkring de enkelte landenes gjennomføring av Minekonvensjonens bestemmelser. Det at denne rapporten utgis av en frivillig organisasjon og ofte er basert på iakttakelser fra uavhengige observatører, gjør det lettere å reise og diskutere vanskelige spørsmål.

Innenfor Minekonvensjonen kan representanter for det sivile samfunn delta i debattene på linje med landene. Det er imidlertid kun landene som er med på å fatte vedtak, da bare disse kan inngå forpliktende avtaler på vegne av samtlige innbyggere.

Representanter for det sivile samfunn, og da i særdeleshet Den internasjonale kampanjen mot klasevåpen (som består av over 200 frivillige organisasjoner), har viktig kunnskap, kompetanse og felterfaringer. Dessuten bidrar de til økt troverdighet og oppslutning om prosessen.

Regjeringen vil også videreføre den nære kontakten med humanitære- og menneskerettighetsorganisasjoner i arbeidet for å styrke FNs handlingsprogram for bekjempelse av ulovlig omsetning av håndvåpen og for å fremforhandle en internasjonal konvensjon om våpenhandel.

Innenfor Syvlandssamarbeidet er en rekke forskningsinstitusjoner i Norge, USA og de landene som deltar i samarbeidet blitt engasjert for å utvikle analyser og forslag som kan bidra til å skape en ny giv på nedrustnings- og ikke-spredningsområdet. Det holdes regelmessige samordningsmøter med disse miljøene for å få innspill og sikre at deres arbeid blir mest mulig målrettet.

Som oppfølging av Syvlandssamarbeidet har norske forskningsmiljøer ved Statens Strålevern, Forsvarets Forskningsinstitutt, Norsk utenrikspolitisk institutt og Institutt for energiteknikk utviklet et verdifullt kompetansemiljø innen kjernefysisk nedrustning og ikke-spredning. Det norske nettverket har utviklet et løfterikt samarbeid med britiske myndigheter og forskningsmiljøer på områder som verifikasjon av kjernefysisk nedrustning.

Samarbeidet med det sivile samfunnet kan ta mange ulike former. Et eksempel på dette er samarbeidet med Det Norske Veritas (DNV) i utvikling av systemer for å fremme biologisk sikkerhet og trygghet. DNV har utviklet retningslinjer for biosikkerhet og er i ferd med å understøtte arbeidet til et laboratorium i Indonesia. Erfaringene fra dette prosjektet vil kunne komme til anvendelse i andre utviklingsland, og ikke minst være et viktig bidrag i arbeidet med å styrke BTWC.

Norske myndigheter legger opp til å styrke samarbeidet med DNV om kjernefysisk sikkerhet og trygghet. DNV har allerede opparbeidet seg betydelig kompetanse på dette felt og har gjennom sitt langvarige engasjement for å fremme trygghet et stort kontaktnett i en rekke land.

Likeledes samarbeider norske myndigheter nært med internasjonale institusjoner som Den internasjonale Røde Kors komiteen (ICRC) og andre internasjonale nettverk for å fremme norske prioriteringer. ICRC er en viktig aktør i Oslo-prosessen om klasevåpen, Minekonvensjonen og ikke minst innenfor biologiske og kjemiske våpen. Det er videre utviklet et samarbeid med det internasjonale BioWeapons Prevention Project for å fremme oppslutning og gjennomføring av BTWC i afrikanske land.

Regjeringen legger stor vekt på et bredest mulig engasjement omkring nedrustningspolitiske spørsmål. Et uttrykk for det var at det sivile samfunnet fikk langt større innpass i FNs generalforsamling da Norge ledet 1. komité i 2006.

Norge har også støttet igangsettelsen av internasjonale prosjekter for å skape økt kunnskap om og forståelse for viktigheten av nedrustning og ikke-spredning. Regjeringen har videre styrket kontakten med norske frivillige organisasjoner. Det betyr ikke at man alltid deler vurderinger og synspunkter. Men dialog er viktig for å komme frem til de best mulige løsninger.

For å sikre mangfold og engasjement i Norge omkring nedrustnings- og ikke-spredningsspørsmål, gir Utenriksdepartementet prosjektstøtte til frivillige organisasjoner som Nei til atomvåpen, Norges Fredslag m.fl. Regjeringen vil fortsette å styrke samarbeidet med det sivile samfunn.

Det anvendes også betydelige midler for å styrke forskning, kunnskapsbygging og forståelse om nedrustning og ikke-spredning. Regjeringen har avsatt mer enn 20 millioner kroner i 2008 til det sivile samfunns arbeid for rustningskontroll og nedrustning. Denne støtten har en utviklingsprofil. Regjeringen legger opp til å øke denne støtten i årene fremover.

3.3 En verden fri for masseødeleggelsesvåpen

a) Kjernefysiske våpen

Kjernevåpen inngår i begrepet masseødeleggelsesvåpen, som i tillegg består av biologiske og kjemiske våpen.

Det er flere forhold som må på plass for å kunne nå målet om en kjernevåpenfri verden. Foruten nedbygging av dagens våpenarsenaler, er det helt avgjørende å få hindret et nytt våpenkappløp. En annen og grunnleggende forutsetning er etableringen av et vanntett ikke-spredningsregime. Mulighetene for å oppnå full avskaffelse av kjernevåpen forutsetter at alle land har tillit til at ingen andre land utvikler kjernevåpen i det skjulte.

Et annet element i veien mot en kjernevåpenfri verden er retten til fredelig bruk av kjernekraft. Norge produserer ikke kjernekraft av bl. a. miljømessige grunner. Andre land vurderer dette spørsmålet annerledes. Det gjelder blant annet mange utviklingsland som ser på kjernekraft som en viktig og ikke-forurensende energikilde. Uansett må det erkjennes at økt bruk av kjernekraft til sivile formål representerer ytterligere spredningsutfordringer som det internasjonale samfunn må håndtere.

Når man lyktes med å komme til enighet om Avtalen om ikke-spredning av kjernevåpen (NPT) i 1968, skyldtes dette et kompromiss mellom kjernevåpenstater og ikke-kjernevåpenstater. Avtalen går i korthet ut på at land som ikke hadde skaffet seg atomvåpen før 1967 forplikter seg til å ikke skaffe seg slike våpen, mot at de gis rett til fredelig bruk av kjernefysisk teknologi og at de fem anerkjente kjernevåpenstatene ruster ned. Helt siden avtalen trådte i kraft i 1970, har det imidlertid vært politisk uenighet om vektleggingen av disse tre pilarene.

Kjernevåpenstatene fremholder at spredningsfaren utgjør dagens hovedutfordring. De hevder det ikke er mulig å foreta store kjernefysiske nedskjæringer så lenge alvorlige sikkerhetsutfordringer som Iran og Nord-Korea ikke er løst, og man heller ikke har fått på plass et troverdig ikke-spredningsregime.

Landene i Den alliansefrie bevegelse (NAM) legger derimot vekt på at kjernevåpen-statene ikke lever opp til sine nedrustningsforpliktelser. De fremholder at nedskjæringene i kjernevåpenarsenalene har stanset opp samtidig som det blir utviklet nye våpen og doktriner. De viser også til at Prøvestansavtalen fremdeles ikke har trådt i kraft, snart 12 år etter at den ble ferdigforhandlet.

Ut fra et slikt perspektiv kvier enkelte land i Den alliansefrie bevegelsen seg mot å slutte seg til nødvendige ikke-spredningstiltak i påvente av en ny fremdrift på nedrustningsområdet. Det blir videre fremholdt at enkelte av ikke-spredningstiltakene, slik som eksportkontroll og forsøk på å hindre at nye land skaffer seg evnen til å fremstille kjernefysisk brensel, svekker utviklingslandenes rett til fredelig bruk av kjernekraft. Ikke-spredning blir dermed satt opp mot utvikling.

Landene i Den alliansefrie bevegelsen har også i flere år tatt til orde for snarlig fremforhandling av en ny konvensjon mot kjernevåpen. En rekke land motsetter seg dette under henvisning til at slike konvensjonsforhandlinger ikke vil føre frem og at de kan føre til en svekkelse av Ikke-spredningsavtalen (NPT). Regjeringens holdning er at hovedoppgaven fortsatt må være å få NPTs medlemsland til å leve opp til sine nedrustnings- og ikke-spredningsforpliktelser.

Etter Regjeringens syn er både nedrustning og ikke-spredning viktige tiltak for å fjerne og hindre tilgjengeligheten til masseødeleggelsesvåpen. Det er videre viktig at det ikke fester seg et inntrykk av at et robust ikke-spredningsregime har andre intensjoner enn å hindre at nye land eller terrorgrupper skaffer seg kjernevåpen.

Regjeringen legger derfor vekt på en helhetlig og balansert tilnærming der nedrustning og ikke-spredning gjensidig forsterker hverandre. En balansert tilnærming innebærer at alle forpliktelser i NPT følges opp. Nødvendige ikke-spredningstiltak må derfor gjennomføres. Videre må vi få ytterligere fremgang når det gjelder nedrustning, både fordi dette er viktig i seg selv og for å sikre tilstrekkelig oppslutning om nødvendige tiltak for ikke-spredning.

En helhetlig tilnærming består derfor av flere og til dels gjensidig forsterkende skritt, der noen av tiltakene er lettere å få gjennomført enn andre.

Regjeringen vil i sitt arbeid for kjernefysisk nedrustning legge særlig vekt på en videre reduksjon av dagens våpenarsenaler. I første omgang må de bilaterale amerikansk/ russiske nedrustningsavtalene START og SORT erstattes av nye avtaler med forpliktelser om ytterligere nedskjæringer av strategiske kjernevåpen.

Disse nedskjæringene må være ugjenkallelige, og underlagt internasjonal åpenhet og verifikasjon. Slik kontroll er avgjørende for at det internasjonale samfunnet skal ha tillit til at reduksjonen faktisk blir gjennomført og ikke senere reversert. Dette har Norge understreket i alle de fora der dette drøftes.

Det er videre nødvendig å legge til rette for ytterligere reduksjoner i lagrene av taktiske kjernevåpen med det langsiktige mål å avskaffe disse. Dette spørsmålet må i første rekke følges opp i NATO-Russland rådet.

Som de klart største kjernevåpenstater, må USA og Russland gå foran i nedskjæringer. Samtidig vil Norge være klar på at også andre kjernevåpenstater har et selvstendig ansvar for nedrustning og åpenhet. Dette synspunktet vil bli fremført både i ulike nedrustningsfora og i bilaterale kontakter med de aktuelle statene.

Kinas kjernefysiske styrke er klart mindre enn de tilsvarende amerikanske og russiske arsenaler. I den kinesiske kjernefysiske doktrine fremgår det videre at Kina kun vil benytte kjernevåpen som svar på et kjernefysisk angrep (”ikke-førstebruk”). Derimot tyder utviklingen på at Kina ønsker å oppgradere og modernisere sin strategiske kjernefysiske gjengjeldelsesevne. I motsetning til de andre etablerte kjernevåpenstater, har Kina unnlatt å innføre et ensidig moratorium på fremstillingen av spaltbart materiale og har så langt blokkert for innledning av forhandlinger om et slikt folkerettslig bindende forbud. Kina har heller ikke ratifisert Prøvestansavtalen.

Foruten kvantitative nedskjæringer, er det helt avgjørende å hindre nye kjernefysiske våpenkappløp. Regjeringen vil her legge vekt på tre forhold:

For det første må Prøvestansavtalen tre i kraft så snart som mulig og dermed etablere et folkerettslig forbud mot utvikling av nye våpen. Regjeringen vil styrke Norges innsats for å få dette til, ved regelmessig å reise spørsmålet overfor land som ikke har ratifisert avtalen. Vi vil også fortsette å støtte forskningsinnsatsen på dette området.

For det andre må det snarlig etableres et forbud mot fremstilling av spaltbart materiale for våpenformål (FMCT). Regjeringen er opptatt av at Norge skal være en pådriver for at en FMCT-avtale inneholder bestemmelser om verifikasjon, og for at avtalen så langt som mulig fører til nedbygging av eksisterende lagre av spaltbart materiale for våpenformål, og ikke bare forbyr fremtidig produksjon.

Inntil en FMCT-avtale er på plass, er det positivt at enkelte kjernevåpenstater omgjør militære beholdninger av spaltbart materiale til sivile formål under oppsyn av Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA). Nedrustning vil på denne måten klart støtte opp om retten til fredelig bruk av kjernefysisk teknologi.

For det tredje må kjernevåpenstatene vise vilje til å redusere betydningen av kjernevåpen i forsvars- og sikkerhetspolitikken. Norge har advart mot at det utvikles nye typer kjernevåpen. Dette er også et spørsmål Norge vil forfølge i NATO.

Reduksjon av kjernevåpnenes betydning må også innebære at man senker våpnenes beredskapsnivå og at man ikke truer med å bruke kjernevåpen overfor land som ikke besitter slike våpen. På denne måten begrenses kjernevåpnenes rolle til avskrekking overfor andre makter som har atomvåpen. Norge støtter slike såkalte negative sikkerhetsgarantier.

Regionale kjernevåpenfrie soner, garantert av kjernevåpenstatene og basert på etablert enighet i FN, er viktige virkemidler for utbredelse av negative sikkerhetsgarantier. Norge støtter aktivt opp om slike soner, og da spesielt i regioner hvor det foreligger reell spredningsfare slik som i Midtøsten og på den koreanske halvøy. Kjernevåpenfrie soner er også viktige i ikke-spredningsøyemed.

Regjeringen støtter et prosjekt utført av et sørafrikansk institutt med målsetning om å få det nødvendige antallet afrikanske ratifikasjoner slik at traktaten om en afrikansk kjernevåpenfri sone (Pelindaba-traktaten) kan tre i kraft. Norge støtter likeledes opp om forskning som utføres av flere anerkjente institusjoner for å skape en ny giv for etablering av en sone fri for masseødeleggelsesvåpen i Midtøsten.

Et robust internasjonalt ikke-spredningsregime er en forutsetning for full avskaffelse av kjernevåpen. Det er følgelig nødvendig å tette eksisterende smutthull i ikke-spredningsregimet. Eksisterende kjernefysisk materiale må sikres, og det må gis bistand til land som har problemer med å gjennomføre sine ikke-sprednings-forpliktelser med egne ressurser. Regjeringen vil fortsette å bidra til dette både politisk og økonomisk.

Regjeringen vil videre arbeide for en politisk forhandlingsløsning av striden omkring Irans kjernefysiske aktiviteter og bidra til å sikre en fullstendig avvikling av Nord-Koreas kjernevåpenprogram.

Regjeringen er opptatt av at IAEA skal spille en nøkkelrolle i overvåkningen av disse prosessene. Regjeringen legger til grunn at det nå først og fremst er opp til Iran og Nord-Korea å demonstrere nødvendig vilje til å nå frem til politiske forhandlingsløsninger. Inntil dette skjer vil Norge være med på å opprettholde og om nødvendig forsterke det politiske presset på disse to landene.

Erfaringene fra Iran og Nord-Korea illustrerer behovet for å utvikle ordninger som gjør det mer fordelaktig å overholde ikke-spredningsforpliktelsene og skjerper sanksjonene mot land som prøver å bryte ut av NPT-regimet.

Regjeringen vil arbeide for at terskelen mot å tre ut av NPT heves ytterligere, og vil også bidra til at IAEA får de nødvendige virkemidler for å kunne forsikre seg om at kjernefysiske aktiviteter i ikke-kjernevåpenstater utelukkende har en sivil karakter.

IAEA må sikres nødvendige ressurser for å kunne utføre sine verifikasjonsoppgaver. Dette gjelder først og fremst økonomiske midler, men også mulighet til å samarbeide med laboratorier i organisasjonens medlemsland. Norge vil arbeide for at dette skjer. Regjeringen vil videre arbeide for at alle land må akseptere IAEAs forsterkede kontrollordning (Tilleggsprotokollen) og at også kjernevåpenstatene underlegger alle sine sivile programmer full IAEA-kontroll.

Effektive tiltak må iverksettes for å sikre at farlig kjernefysisk materiale ikke havner på gale hender. Norge har de siste årene vært en pådriver for at sivile kjernefysiske anlegg slik som forskningsreaktorer slutter å bruke høyanriket uran (HEU) som kjernefysisk brensel.

I juni 2006 arrangerte Norge sammen med IAEA en internasjonal konferanse i Oslo for å øke støtten til tiltak for å begrense bruken av HEU i sivil sektor. Regjeringen vil videreføre dette arbeidet i nært samarbeid med IAEA.

Regjeringen vil også arbeide for at alle land slutter seg til FN-konvensjonen mot kjernefysisk terrorisme og IAEAs reviderte konvensjon om beskyttelse av kjernefysisk materiale.

Retten til fredelig bruk av kjernekraft er uomtvistelig selv om Norge og mange andre land ser bl.a. miljømessige problemer med dette. Økt bruk av sivil kjernekraft representerer dessuten større spredningsfare fordi den anvendte teknologien også kan brukes til å fremstille kjernevåpen. Norge vil derfor fortsette å arbeide for at det utvikles internasjonale ordninger for pålitelig og kontrollert forsyning av kjernefysisk brensel, samt trygge tilbakeføringsordninger for brukt brensel.

Norge støtter også arbeidet for å sikre at alle land utvikler nødvendig nasjonal lovgivning mot at kjernefysisk materiale kommer på avveie, at kjernefysiske anlegg beskyttes og at det utvikles et effektivt håndhevelsesapperat ved brudd på disse bestemmelsene. Norge gjør dette ved å støtte både de eksisterende eksportkontrollregimene og samarbeidsprosjekter overfor enkeltland og da sammen med IAEA.

Regjeringen vil videreføre Norges engasjement i andre ikke-spredningsinitiativer, slik som G8-partnerskapet mot spredning av masseødeleggelsesvåpen, EUs strategi på samme område samt Initiativet for spredningssikkerhet (PSI) og Initiativet mot kjernefysisk terrorisme (GI).

Oppfølging av Sikkerhetsrådsresolusjon 1540 mot spredning av masseødeleggelses-våpen er en hjørnestein i det internasjonale ikke-spredningsarbeidet. Norge vil fortsette arbeidet for at utviklingslandene skal håndheve resolusjonen og se på den som et verktøy for å bli mer attraktive og pålitelige handelspartnere og dermed få tilgang på varer og teknologi for å sikre økonomisk og sosial fremgang.

b. Andre masseødeleggelsesvåpen og leveringsmidler

Biologiske og kjemiske våpen har lenge blitt betraktet som inhumane stridsmidler og det ble alt i 1925 etablert et forbud mot førstebruk av slike våpen (Genève-protokollen av 1925).

I 1972 ble det oppnådd internasjonal enighet om å innføre et totalforbud mot fremstilling, lagring og handel med biologisk materiale til bruk for militære formål. Likevel har Biologivåpenkonvensjonen (BTWC) siden avtalen trådte i kraft i 1975 slitt med innebygde svakheter. Avtalen mangler blant annet mekanismer for å påse at landene faktisk følger opp sine forpliktelser.

Det er også et problem at over 40 land ennå ikke har tiltrådt denne konvensjonen. Dette dreier seg i første rekke om utviklingsland. Disse landene kan dermed oppleve begrensninger i å få tilgang til biologisk teknologi og fordeler av fremskritt innenfor biologisk vitenskap.

Biologiske stridsmidler er i liten grad brukt i nyere tid. I dag betraktes slike våpen å ha liten militær nytteverdi, men dette kan endre seg i lys av utviklingen innenfor biologisk vitenskap og bioteknologi som vil kunne åpne farlige muligheter for å bruke sykdom som våpen.

Særlig er perspektivene skremmende dersom terroristgrupper skulle få tak i farlig biologisk materiale. I mange tilfeller vil det også være vanskelig å fastslå om biologiske stridsmidler er brukt, da virkningen ikke er like umiddelbar som ved kjernevåpen eller kjemiske stridsmidler. Regjeringen vil arbeide for at BTWC får universell oppslutning og Norge har reist dette spørsmålet overfor samtlige land som ikke har sluttet seg til BTWC.

Regjeringen vil også fortsette å bistå utviklingsland som mangler egne ressurser til å iverksette forpliktelsene i avtalen. Dette spørsmålet henger nøye sammen med arbeidet for å sikre BTWC universell oppslutning, ettersom mange utviklingsland forblir på utsiden fordi de frykter at de ikke har nok ressurser eller administrativ kapasitet til å påta seg nye traktatsforpliktelser. Norge støtter bl.a et prosjekt for å stimulere afrikanske land til å slutte seg til Biologivåpenkonvensjonen.

Norge arbeider også for at BTWC får hensiktsmessige kontroll- og verifikasjons-ordninger og for at forskere og andre tar innover seg farene knyttet til misbruk av biologisk kunnskap. Videre arbeider vi for økt fokus på biologisk sikkerhet og trygghet for å hindre at farlig materiale kommer på avveie. Dette gjør vi både innenfor BTWC og i andre relevante fora. Norge har også aktivt støttet opp om erklæringen fra Det internasjonale Røde Kors om farene knyttet til misbruk av biologisk vitenskap.

Videre vil Regjeringen arbeide for å videreutvikle responsmekanismer, særlig på helsesektoren, som vil kunne tas i bruk ved mistanke om at biologiske våpen har vært brukt.

Norge støtter også utvikling av en FN-mekanisme som vil kunne granske tilfeller der det er mistanke om bruk av biologiske våpen. Norge har i den sammenheng understreket at gode nasjonale helsesystemer vil utgjøre det fremste forsvarsverk mot spredning av farlige sykdommer. Helsesektoren er et sentralt satsningsområde i norsk utviklingspolitikk. Responsmekanismer ved mistenkelig sykdomsutbrudd må kunne bygges inn i eksisterende helsestrukturer.

Kjemivåpenkonvensjonen (CWC) som trådte i kraft i 1997 har et omfattende verifikasjonsregime og et eget sekretariat for å betjene Konvensjonen. Selv om CWC regnes som den mest robuste rustningskontrollavtalen, utfordres den ved at både USA og Russland henger etter i å destruere sine lagre av kjemiske våpen slik avtalen forplikter dem til.

Norge har i den forbindelse støttet et britisk-ledet destruksjonsprosjekt i Russland innenfor rammen av G8-partnerskapet mot spredning av masseødeleggelsesvåpen med 21 millioner kroner.

Avtalen står også overfor en rekke andre utfordringer. For det første har mange utviklingsland unnlatt å utvikle nasjonale regelverk for å gjennomføre sine CWC-forpliktelser. Det har heller ikke vært mulig å få enighet om å videreutvikle ordningen med inspeksjon ved mistanke om brudd på bestemmelsene i CWC.

Regjeringen vil fortsette å arbeide for at destruksjonsforpliktelsene i Kjemivåpenkonvensjonen gjennomføres innenfor de tidsrammene avtalen setter. Norges støtte til destruksjon i Russland er et konkret bidrag til dette.

Endelig vil Regjeringen arbeide for full nasjonal gjennomføring av CWC-forpliktelsene ved at alle parter til Konvensjonen rapporter om sitt nasjonale regelverk for å hindre at farlige kjemikalier kommer på avveie. I dag har flere enn 40 land unnlatt å innlevere slike rapporter. Norge vil spesielt bistå afrikanske land med dette arbeidet.

Selv om CWC har etablert omfattende inspeksjonsordninger, er det fortsatt rom for forbedringer. Et viktig område er effektive inspeksjonsordninger ved mistanke om ulovlig fremstilling av kjemiske stridsmidler (”challenge inspection”). Norge er sammen med bl.a. EU pådriver for å styrke denne siden ved konvensjonens inspeksjonsregime.

3.4 Forbud mot konvensjonelle våpen med uakseptable humanitære ­konsekvenser

Etter slutten på Den kalde krigen er det økt oppmerksomhet omkring våpen og våpensystemer som rammer sivilbefolkningen på en vilkårlig og uakseptabel måte. For ti år siden var mye av oppmerksomheten rettet mot de humanitære og utviklingsmessige utfordringene knyttet til anti-personellminer. Dette arbeidet ledet til Konvensjonen om forbud mot bruk, produksjon, lagring og salg av antipersonell landminer (Minekonvensjonen) som ble vedtatt i Oslo i 1997.

Norge skal fortsette å være en tilrettelegger for at statspartene skal kunne innfri sine forpliktelser under Minekonvensjonen. Konvensjonen er et sentralt virkemiddel for både nedrustning og humanitær innsats. Den forebygger menneskelig lidelse og utvirker støtte til de som er rammet av landminer.

Samtidig vil Regjeringen fortsette sin pådriverrolle innen humanitær nedrustning.gjennom Oslo-prosessen for et forbud mot klasevåpen som har uakseptable humanitære konsekvenser. Vår målsetning er å kunne forhandle frem og undertegne en slik avtale i løpet av 2008.

Regjeringen støtter også bestrebelsene på å regulere bruken av klase­våpen innenfor rammen av Konvensjonen om inhumane våpen (CCW) og ser dette som to komplementære prosesser. Mandatet for forhandlingene i CCW er mindre forpliktende enn målsettingen for Oslo-prosessen. Innenfor CCW deltar imidlertid også de største produsentene, brukerne og eksportørene av klaseammunisjon, noe som gjør dette forumet verdifullt.

Oslo-prosessen kan bidra til at landene i CCW i neste omgang aksepterer en avtale som går lengst mulig i retning av å regulere bruken av klaseammunisjon.

Regjeringen vil fortsatt arbeide aktivt for at håndvåpenproblematikken blir stående høyt på dagsorden for globale rustningskontrollspørsmål. I dette arbeidet søker vi å alliere oss med likesinnede land, sivilt samfunn, FNs operative organisasjoner og regionale organisasjoner.

Gjennom praktiske tiltak – innenfor rammen av FNs handlingsplan mot ulovlig omsetning av håndvåpen – er det et mål for Norge å vise at normativ politikk går hånd i hånd med operativ virksomhet for å komme våpenkriminaliteten til livs. Norge vil i 2008 bidra med 14 millioner kroner til praktiske håndvåpentiltak.

Regjeringen vil videreføre arbeidet med å få på plass en avtale som regulerer handelen med alle typer konvensjonelle våpen. I denne prosessen vil Regjeringen holde en nær dialog med blant annet frivillige organisasjoner og forskningsinstitusjoner.

Kvinner og barn er blant de mest utsatte i forbindelse med konflikter og krigshandlinger og bærer i stor grad konsekvensene av våpenbruk. Regjeringen ser arbeidet for å redusere omfanget og bruken av konvensjonelle våpen som et viktig bidrag til gjennomføring av FNs Sikkerhetsrådsresolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet og sikring av kvinners og jenters rettigheter

Regjeringen vil likeledes videreføre arbeidet med å få stanset all bruk av barnesoldater i væpnede konflikter.

I forbindelse med innsamling og destruksjon av konvensjonelle våpen som ledd i konfliktløsning vil et sentralt virkemiddel være ulike typer for våpenamnesti. Regjeringen anser dette for å være av stor betydning, ikke minst i anstrengelsene på å reintegrere barnesoldater i alminnelig samfunnsliv.