3 Folkerettslige spørsmål

3.1 Avgrensning av kontinentalsokkel og 200-milssoner i Barentshavet

Statsminister Bondevik og president Putin bekreftet under president Putins besøk i Oslo i november 2002 at både Norge og Russland legger stor vekt på snarlig inngåelse av en avtale om en avgrensningslinje for kontinentalsokkel og 200-milssoner i Barentshavet. Det er oppnådd betydelig fremgang i drøftelsene, som har pågått siden 1970 for kontinentalsokkelens del og siden 1984 for sonenes del. Det er enighet om å videreføre drøftelsene på grunnlag av en helhetlig tilnærming som omfatter alle relevante elementer, inkludert fiske, petroleumsvirksomhet og forsvarsinteresser.

En avgrensningslinje vil ikke berøre det åpne havs friheter, som er vesentlige blant annet for sjømilitær bevegelsesfrihet. Derimot vil en avgrensningslinje klargjøre hvilken stats lovgivningsmyndighet og jurisdiksjon som vil kunne gjøres gjeldende i de aktuelle områder for nærmere angitte formål, særlig leting etter og utvinning av ressurser. Dette anses som en vesentlig forutsetning for å etablere forutsigbarhet for økonomiske og andre aktører.

En avtale om en avgrensningslinje vil utløse et nytt samarbeidspotensial i tilknytning til det området som skal avgrenses, og som totalt omfatter et areal på 176 000 kvadratkilometer. Dette gjelder ikke minst på petroleumssektoren. Det er enighet mellom norske og russiske myndigheter om at det ikke skal finne sted petroleumsrelatert aktivitet i omstridt områd før en avgrensningsavtale er på plass. Dette moratoriet omfatter både leting og utvinning. Samtidig er det i avgrensningsdrøftelsene enighet om å fortsette arbeidet med mulige modaliteter for samarbeid på petroleumssektoren i det området som skal avgrenses. Et slikt samarbeid kan iverksettes når en avtale om en maritim avgrensningslinje inngås.

I drøftelsene bygger Norge på havrettens regler for maritim avgrensning. Senere rettspraksis fra Den internasjonale domstol i Haag bekrefter at det skal tas utgangspunkt i en midtlinje, for deretter eventuelt å foreta justeringer i lys av relevante geografiske faktorer. Partene bestreber seg samtidig på å utvikle en felles forståelse av samarbeidsordninger vedrørende energi og fiskerispørsmål, i tilknytning til trekking av en avgrensningslinje.

3.2 Kontinentalsokkelens yttergrense utenfor 200 mil

Et omfattende arbeid er alt utført som ledd i kartleggingen av utstrekningen av norsk kontinentalsokkel utenfor 200 nautiske mil. Etter Norges ratifikasjon av FNs havrettskonvensjon i 1996 er det utløst frister for fremleggelse av dokumentasjon over kontinentalsokkelens yttergrense for den internasjonale kontinentalsokkelkommisjonen i New York. I samsvar med kravene i konvensjonens artikkel 76 og vedlegg II er det i en rekke tilfeller nødvendig å dokumentere den sedimentære tykkelse og andre fysiske kjennetegn ved kontinentalmarginen ut mot det internasjonale havbunnsområdet, som tilhører menneskehetens felles arv. For Norge regnes det med fremleggelse av dokumentasjonen etter 2005, og senest innen 2009.

Den russiske føderasjon la i 2001 som første stat fram dokumentasjon for kontinentalsokkelkommisjonen. Fra norsk side samarbeider vi med blant andre russiske myndigheter om innhenting av geologiske data, herunder for områdene nord for Svalbard. Norge og Russland har i fellesskap presist definert for kommisjonen det omstridte område i Barentshavet. Uten derved å ta stilling til utfallet av de avgrensningsdrøftelser som pågår mellom Norge og Russland, vil det på dette grunnlag bli mulig for kommisjonen å ta stilling til spørsmålet om kontinentalsokkelens fysiske utstrekning, og derved til dens yttergrense mot det internasjonale havbunnsområdet i Polhavet. Kommisjonen har allerede konkludert med at havbunnen i «Smutthullet», dvs. området utenfor de norske og russiske 200-milssoner i Barentshavet, utgjør uavbrutt kontinentalsokkel som må bli gjenstand for en avgrensningsavtale mellom Norge og Russland.

Ovennevnte kartlegging har muliggjort innsamling av omfattende mengder data, som også kan få avledet vitenskapelig nytte i andre sammenhenger. Videre er det utviklet betydelig fagkompetanse, som det anses vesentlig å videreføre og nyttiggjøre for å skaffe til veie ytterligere vitenskapelig innsikt i nordområdene.

På denne bakgrunn forberedes en bred og systematisk gjennomgang i tilknytning til forskning og kartlegging av havområdene i nordområdene, innenfor ulike departementers ansvarsområder. En slik satsing vil ta høyde for behovet for organisering av en serie tokt for innsamling av data.

3.3 Fiskevernsonen ved Svalbard

Fiskevernsonen ved Svalbard er en fiskerisone på 200 nautiske mil rundt øygruppen. Den ble etablert 3. juni 1977, med hjemmel i lov av 17. desember 1976 om Norges økonomiske sone.

Norge utøver den fulle og uinnskrenkede suverenitet over Svalbard, i samsvar med de vilkår som er satt i Svalbardtraktaten av 9. februar 1920. Norges suverenitet over Svalbard er for øvrig anerkjent av hele det internasjonale samfunnet. Som kyststat har Norge i henhold til moderne havrett adgang til å opprette en økonomisk sone på 200 mil rundt øygruppen, og herunder utøve fiskerijurisdiksjon i dette området. All norsk lovgivning, reguleringer og tiltak i Fiskevernsonen ved Svalbard er fullt ut i samsvar med de rettigheter og forpliktelser som Norge har i egenskap av kyststat i henhold til folkeretten.

I samsvar med gjeldende havrett skal fartøyer og borgere av andre stater som fisker i Fiskevernsonen etterleve de forvaltningstiltak og vilkår som er fastsatt i lover og reguleringer av kyststaten og rette seg etter kyststatens håndhevelsestiltak. I samsvar med FNs havrettskonvensjon av 10. desember 1982 skal Norge som kyststat blant annet sikre at de levende ressurser i Fiskevernsonen ikke overbeskattes. I henhold til FNs havrettskonvensjon er det kyststaten, og kyststaten alene, som har myndighet til å treffe tiltak i så henseende.

Det er ulike syn på Svalbardtraktatens geografiske virkeområde. Fra norsk side har det alltid vært lagt til grunn at traktaten i samsvar med sin ordlyd bare kommer til anvendelse på øyene og i territorialfarvannet. I tilknytning til potensielle økonomiske interesser har imidlertid andre stater hevdet det syn at traktaten også kommer til anvendelse i havområdene utenfor territorialfarvannet. Det var blant annet på dette grunnlag at Norge i 1977 valgte inntil videre å opprette en fiskevernsone, fremfor en full økonomisk sone. Formålet med sonen var blant annet å sikre ansvarlig bevaring og forvaltning av de levende ressurser. Dette havområdet er et av de viktigste oppvekstområdene for viktige fiskebestander.

Bestemmelsene for Fiskevernsonen er utformet slik at de ikke ville ha vært i strid med Svalbardtraktaten, selv om denne hadde kommet til anvendelse i Fiskevernsonen. Fiskerireguleringene bygger på saklige bevarings- og forvaltningsbehov og tar hensyn blant annet til eventuelle tidligere utenlandske fiskemønstre i området. Selv om Norge rettslig sett står fritt til å reservere fisket i sonen for norske fiskere, er altså en ikke-diskriminerende forvaltning lagt til grunn.

De norske forvaltningstiltak i Fiskevernsonen er i det alt vesentlige blitt etterlevd i praksis. Likevel er det ikke internasjonal enighet om Norges rett til å regulere fisket og utføre jurisdiksjon over kontinentalsokkelen i dette området. Blant annet Island og Russland har prinsipielt bestridt en slik rett under henvisning til Svalbardtraktatens bestemmelser. Det blir hevdet at traktaten og dens bestemmelser om lik adgang for traktatpartenes borgere og skip til å drive fiske også gjelder utenfor sjøterritoriet rundt øygruppen – uten at Norge kan legge begrensninger og treffe nødvendige håndhevelsestiltak. Dette synet harmonerer verken med havrettens regler, Svalbardtraktaten eller grunnleggende prinsipper for ansvarlig ressursforvaltning.

En troverdig og forutsigbar norsk jurisdiksjonsutøvelse i havområdene rundt Svalbard i samsvar med folkerettens regler, er nødvendig for å bidra til stabilitet og på lengre sikt legge forholdene til rette for en felles forståelse med berørte stater. Norge har som kyststat et særlig ansvar for forvaltningen av de levende ressurser i disse områdene. Norske myndigheter tar dette ansvaret alvorlig. Norske myndigheter vil fortsatt bidra til en ansvarlig ressursforvaltning i tråd med Norges folkerettslige forpliktelser og rettigheter gjennom egnede reguleringer samt nødvendige kontroll- og håndhevelsestiltak. Dette er også i samsvar med Norges erklærte målsetting om å bekjempe ulovlig og ikke-rapportert fiske, som er en av de viktigste trusler mot en ansvarlig ressursforvaltning, med alvorlige skadevirkninger for bevaring og forvaltning av de levende marine ressursene.

Norske myndigheter arbeider aktivt for å fremme internasjonalt samarbeid om ansvarlig ressursforvaltning innenfor havrettens rammer, i første rekke sammen med relevante kyststater med sikte på vedtakelse og overholdelse av internasjonale reguleringstiltak for hele utbredelsesområdet for de aktuelle fiskebestandene. Samarbeidet med Russland er spesielt omfattende i så måte.

3.4 Vern av havmiljøet i nordområdene

Regjeringen har igangsatt et arbeid med sikte på å etablere et nasjonalt nettverk av marine beskyttede områder. Nettverket skal bestå av områder vernet etter naturvernloven og områder beskyttet etter annet lovverk. Planene er nærmere redegjort for blant annet i St.meld. nr. 12 (2001–2002) Rent og rikt hav . I Biomangfoldlovutvalgets innstilling (NOU 2004: 28) anbefales hjemmelen for sektorovergripende vern i sjø utvidet til å omfatte norsk økonomisk sone ut til 200 nautiske mil fra grunnlinjen.

I tilknytning til økende sjøtransport i Nord-Norge er det reist spørsmål om norske myndigheter gjennom IMO bør etablere deler av kystområdene utenfor Nord-Norge som et særlig sårbart område (PSSA – Particularly Sensitive Sea Area). Dette er et forslag som vurderes mellom berørte departementer blant annet i forbindelse med utarbeidelsen av helhetlig forvaltningsplan for Barentshavet. Det sentrale målet for Regjeringen er å snarest etablere konkrete tiltak som reduserer sannsynligheten for ulykker i området. Et sentralt tiltak kan være seilingsleder utenfor territorialgrensen i norsk økonomisk sone. Etableringen av slike leder er avhengig av godkjenning i IMO. Dette kan eventuelt skje gjennom en egen søknad om et såkalt routingsystem, eller eventuelt i kombinasjon med en PSSA-søknad. Regjeringen tar sikte på å sende forslag til IMO om seilingsleder utenfor territorialfarvannet på strekningen Vardø-Røst. Den mest hensiktsmessige fremgangsmåte i forhold til IMO vil bli vurdert.