1 Innledning
Europarådet feiret i 1999 sitt 50-årsjubileum. Bakgrunnen for dannelsen av organisasjonen var et sterkt ønske om å bygge institusjoner som kunne bidra til å forhindre en gjentagelse av de redsler man hadde vært vitne til i Europa under Den andre verdenskrig. Denne målsettingen har siden ligget til grunn for Europarådets arbeid for å beskytte og fremme menneskerettighetene, demokratiet og rettsstatens prinsipper, og for å skape samarbeidsbånd mellom medlemslandene.
Europarådet har bygget opp et menneskerettslig kontrollapparat som sikrer de individuelle menneskerettighetene for samtlige av medlemslandenes borgere. Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) ble utarbeidet allerede i 1950 og var unik blant annet fordi den førte til opprettelsen av Den europeiske menneskerettsdomstol, en domstol som er overordnet medlemslandenes domstoler når det gjelder brudd på enkeltmenneskers rettigheter.
Menneskerettsdomstolen i Strasbourg avsier hvert år en rekke dommer hvor det konkluderes med at medlemslandene ikke har overholdt menneskerettighetene som er nedfelt i Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK). Mange av dommene omhandler alvorlige brudd på EMK, for eksempel tortur og nedverdigende behandling, brudd på ytringsfriheten og retten til rettferdig rettergang. Domstolen har med sine 41 faste dommere styrket kapasiteten til å behandle det sterkt økende antall klagesaker. Det er imidlertid et stort etterslep av ubehandlede saker, noe som vil være en stort utfordring i kommende år.
Odelstingsproposisjon nr. 3 (1998-99) om lov om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett, ble vedtatt av Stortinget i vårsesjonen. Loven innebærer bl.a. at Den europeiske menneskerettskonvensjon er blitt en integrert del av norsk rett, og at den har forrang ved motstrid med andre lover. Regjeringen håper dette vil føre til ytterligere oppmerksomhet og økt kunnskap om menneskerettighetene i Norge.
I senere år er det kommet til flere nye kontrollmekanismer som supplerer EMK og domstolen og som møter nye utfordringer i tiden. Eksempelvis kan nevnes Europarådets torturkomité, som har uinnskrenket tilgang til fengsler, psykiatriske klinikker og andre frihetsberøvende institusjoner i alle medlemsland. Ekspertkomitéen mot rasisme, intoleranse og fremmedfrykt (ECRI) og Europarådets rammekonvensjon for beskyttelse av nasjonale minoriteter er andre viktige instrumenter. Norge ratifiserte Rammekonvensjonen for beskyttelse av nasjonale minoriteter 17. mars 1999.
Europarådets nye kommissær for menneskerettigheter er etter Regjeringens syn et nyttig tilskudd til Europarådets virkemiddelapparat. Kommissæren vil på ikke-rettslig grunnlag supplere det arbeidet domstolen utfører, blant annet ved å gi rådgivning og informasjon om menneskerettigheter. Gjennom sitt engasjement i forbindelse med Tsjetsjenia-konflikten har kommissæren allerede vist seg som et verdifullt tilskudd til organisasjonen.
I løpet av sine første 50 år har organisasjonen lagt vekt på å nedfelle Europas felles verdiarv og demokratiske standarder i et nettverk av folkerettslig bindende konvensjoner og avtaler. Således har Europarådet oppnådd viktige resultater innen kultur, miljøvern, utdanning, juridisk samarbeid, helse- og sosialspørsmål. Dette arbeidet har hentet mye av sin styrke gjennom et fruktbart vekselspill mellom medlemslandenes regjeringer, representert ved Ministerkomitéen og dens underliggende organer, og Europarådets parlamentarikerforsamling, som består av representanter fra medlemslandenes nasjonalforsamlinger. Europarådets kommunalkongress, som samler representanter for lokale og regionale myndigheter i medlemslandene, utfører også et viktig arbeid og bidrar til å gi organisasjonen en lokal forankring. Det faglige og politiske samarbeidet i Europarådet utgjør en viktig kontaktflate for norske regjeringsrepresentanter, parlamentarikere og embetsverk med kolleger i andre europeiske land.
Europarådet har i dag 41 medlemsland, med til sammen ca. 800 millioner innbyggere. Det vil ta tid før demokratisk tankegang og styresett grunnleggende slår rot i alle de nye medlemslandene. I lys av dette er hovedfokus for Europarådets virksomhet det siste tiåret blitt rettet mot demokratibygging i de nye medlemsland fra Sentral- og Øst-Europa.
Europarådet var den første vesteuropeiske organisasjonen som åpnet for de nye demokratiene og har spilt en sentral rolle i arbeidet for å bistå landene i Sentral- og Øst-Europa, inkludert Russland, med å bygge opp demokratiske styresett. Medlemskapet i Europarådet er samtidig et første steg i landenes målsetting om videre integrasjon i europeiske samarbeidsstrukturer. Regjeringen har gått inn for at Europarådet skal være åpent for alle europeiske land som tilfredsstiller kravene til standarder når det gjelder overholdelse av menneskerettighetene, demokrati og rettsstatsprinsippene.
Organisasjonen opplever i dag et økende sprik mellom de kravene som settes og de ressurser som stilles til rådighet av medlemslandene. Dette gjelder i særdeleshet Den europeiske menneskerettsdomstol, selve bærebjelken i Europarådets apparat for beskyttelse av menneskerettighetene, men også for organisasjonens arbeid for demokratibygging i bred forstand.
Det stilles strenge krav til land som ønsker medlemskap i Europarådet, og organisasjonen har stått overfor vanskelige avveininger de siste årene. På den ene side står hensynet til å opprettholde Europarådets demokratiske normer, og på den annen side ønsket om å trekke nye land med i et samarbeid som forhåpentligvis vil ha en positiv innflytelse. Den største utfordringen for organisasjonen i årene som kommer vil være å sikre at medlemslandene fullt ut respekterer de grunnverdier som organisasjonen er tuftet på. Regjeringen vil derfor arbeide for å styrke Europarådets ulike kontrollmekanismer.
Situasjonen på Balkan og i Tsjetsjenia illustrerer på tragisk vis at de oppgavene som lå til grunn for Europarådets opprettelse fortsatt er høyst aktuelle. Organisasjonen engasjerer seg i betydelig grad for å legge press på myndighetshavere og andre politiske krefter for å få slutt på overgrep mot sivile og sikre respekt for internasjonale menneskerettskonvensjoner og humanitærrettslige instrumenter.
Europarådets kanskje viktigste fortrinn i forhold til andre internasjonale organisasjoner er rådets unike faglige kompetanse når det gjelder det langsiktige arbeidet for å skape stabile demokratiske institusjoner, minimumsstandarder og rettslig forutsigbarhet innen organisasjonens hovedområder. Europarådets demokratibyggende aktiviteter utfyller således det arbeidet som utføres av andre internasjonale organisasjoner, særlig OSSE, EU og FN. Regjeringen er tilfreds med at Europarådet i løpet av det siste året har vist evne til omstilling og omprioritering for å møte de store utfordringer som følger av uroen på Balkan, i første rekke Kosovo-konflikten.
EUs beslutning i 1999 om å utarbeide et charter for borgernes grunnleggende rettigheter har fått stor oppmerksomhet i Europarådet. Bakgrunnen er en bekymring for at et slikt charter kan bidra til å svekke Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) dersom charteret får rettslig bindende kraft. Det ville da oppstå en situasjon med to parallelle rettslige systemer for menneskerettsbeskyttelse i Europa, en situasjon man også fra norsk side ser på med bekymring.
Regjeringen legger vekt på å koordinere arbeidet i Europarådet mellom fagmyndighetene og å styrke kontakten på tvers av faggrensene for å tilstrebe et helhetsperspektiv i utøvelsen av norsk politikk i Strasbourg. I 1999 ble det holdt et samrådsmøte i Utenriksdepartementet med deltakelse fra de involverte fagdepartementer og andre instanser. I tillegg avholder Norges faste delegasjon ukentlige møter med norske delegater til møter i Strasbourg i regi av Europarådet.
Den norske markeringen av Europarådets 50-årsjubileum har vært koordinert i en egen arbeidsgruppe ledet av Utenriksdepartementet. En hovedmålsetning for jubileumsarrangementene har vært å skape oppmerksomhet rundt Europarådets kjerneoppgaver: menneskerettigheter, demokratisk stabilitet, rettsstatens prinsipper, kultur og utdanning og sosial samhørighet. En rekke av de norske markeringene har fokusert på kampen mot rasisme og fremmedfrykt. Et seremonielt høydepunkt var Statsminister Bondeviks døping av «Europarådets plass» ved Biskop Gunnerus gt. 4. mai. Et faglig høydepunkt var det rettslige seminaret 27. mai om Den europeiske menneskerettskonvensjon og domstolens rettspraksis, hvor bl.a. konsekvensene av inkorporeringen av konvensjonen i norsk rett ble drøftet.