Del 4
Spesielle tema

12 Kulturelt mangfold

Design: Dialogue Reklamebyra

Foto: Urban Jörén

12.1 Innledning

2008 er et markeringsår for kulturelt mangfold, jf. St. meld. nr. 17 (2005-2006) 2008 som markeringsår for kulturelt mangfold . Mangfoldssatsingen er også en viktig del av kulturløftet. Målet med Mangfoldsåret 2008 er:

«At aktiviteter og prosesser gjennom det året skal bidra til å øke innbyggernes muligheter til å delta i og oppleve det mangfold av kulturuttrykk som dagens norske samfunn faktisk kan frambringe. Videre skal året brukes til å utvikle arenaer og tiltak som stimulerer kulturaktørene med bakgrunn i henholdsvis majoritets- og minoritetskulturer til å utvikle samhandlings- og samarbeidsmønstre. Institusjoner og organisasjoner som mottar offentlig støtte til kulturaktiviteter, skal i større grad enn i dag avspeile det kulturelle mangfoldet som finnes i dagens Norge. Et mer langsiktig mål er å øke innbyggernes kunnskap om og respekt for kulturelt mangfold som en nødvendig og positiv dimensjon ved det norske samfunnet. Slik sett skal 2008 markere starten på en utvikling der stimulering av kulturelt mangfold blir et markant og gjennomgående trekk ved norsk kulturpolitikk.»

Mangfoldsåret har, sammen med UNESCOs og andre internasjonale foras arbeid med kulturell diversitet, kommet i stand både som følge av økt migrasjon og som følge av økt oppmerksomhet om urbefolkningsgrupper og nasjonale minoriteter.

Regjeringens arbeid med og satsing på kulturelt mangfold legger til grunn UNESCOs forståelse av begrepet, jf. St.prp. nr. 76 (2005-2006) Om samtykke til ratifikasjon av UNESCOs konvensjon av 20. oktober 2005 om å verne og fremme et mangfold av kulturuttrykk og Innst. S. nr. 73 (2006-2007) Innstilling fra familie- og kulturkomiteen om samtykke til ratifikasjon av UNESCOs konvensjon av 20. oktober 2005 om å verne og fremme et mangfold av kulturuttrykk. I UNESCOs konvensjon står det:

«Kulturelt mangfold» viser til de mange forskjellige måtene gruppers og samfunns kulturer kommer til uttrykk på. Disse uttrykksformene overleveres internt i grupper og samfunn, og mellom disse. Kulturelt mangfold viser seg ikke bare i de forskjellige måtene menneskehetens kulturarv kommer til uttrykk på, berikes og overleveres i kraft av forskjellige kulturuttrykk, men også – uansett hvilke midler og teknologier som brukes – i forskjellige former for kunstnerisk skaperkraft, produksjon, formidling, utbredelse og bruk av kulturuttrykk.

Videre står det i St. prp. nr. 76 (2005-2006):

«Konvensjonen bygger på den grunnleggende oppfatningen at et kulturelt mangfold som får utfolde seg i et klima med demokrati, toleranse, sosial rettferdighet og gjensidig respekt mellom folk og kulturer, er en absolutt nødvendighet for fred og sikkerhet på lokalt, nasjonalt og internasjonalt plan. Det er viktig at tiltak som stimulerer de aktive kulturuttrykk også er basert på denne sammenhengen. På den måten kan kulturpolitikken bidra til at fremtidens mangfoldige kulturuttrykk både nasjonalt og internasjonalt springer ut av et konstruktivt og fredelig samspill mellom de ulike kulturelle uttrykk vi har i dag.»

I markeringsåret, Mangfoldsåret 2008, har regjeringen valgt å konsentrere seg om det etniske mangfoldet, om samspillet mellom nasjonale minoriteter, innvandrerkulturer og resten befolkningen.

Samtlige faste mottakere under Kultur- og kirkedepartementet ble orientert om planene for Mangfoldsåret i tilskuddsbrevet fra departementet for 2007, og ble i samme brev bedt om å utforme planer for 2008 «der det legges stor vekt på å bidra til å oppfylle intensjonene med Mangfoldsåret».

Selv om det ikke finnes systematisk kunnskap om hvordan og i hvilken grad kunstinstitusjonene i Norge arbeider for å fremme kulturelt mangfold finnes det likevel en del kunnskap gjennom evalueringer av ulike forsøksprosjekt som bl.a. Mosaikk og Open Scene. Videre har også Nordic Black Theatres opplæringsprosjekt Nordic Black Express blitt evaluert. Som en oppfølging av departementets planer om et mangfoldsår gjennomførte dessuten Norsk teater- og orkesterforening i 2006/2007 en kartlegging blant sine medlemmer om hvordan kulturelt mangfold ivaretas når det gjelder produksjon, publikumsarbeid og internt arbeid i organisasjonen, som blir gjengitt jf. kapittel 12.1.2.

12.1.1 Mosaikk og Open Scene 1

Mosaikk ble opprettet i 1998 etter initiativ fra Kulturdepartementet og har hatt som mål å fremme og integrere fler- og tverrkulturelle uttrykk i kunst og kultur, samt å bedre minoriteters muligheter for deltakelse i kunstlivet og kulturell utfoldelse på egne premisser. Norsk kulturråd fikk ansvar for programmet. I 2002 ble Mosaikk evaluert og deretter lagt ned som et særskilt satsingsområde. Evalueringen av programmet munnet ut i to rapporter som begge stiller spørsmål knyttet til programmets legitimitet i den norske offentligheten, institusjonell treghet, programmets ulike målsettinger og hvordan en kan fremme flerkulturelle uttrykk.

I Bergljot Baklien og Unni Kroghs rapport Evaluering av Mosaikk – et program under Norsk kulturråd vies det lokale aspektet i Mosaikkprogrammet spesiell oppmerksomhet, og man kom blant annet til at satsingen har vært viktig for å endre holdninger til og å synliggjøre kunstnere med minoritetsbakgrunn i Norge. 2

I Ann-Brit Grans rapport Mosaikk – når forskjell forener ble programmets politikk, retorikk og estetiske dimensjon analysert. 3 Gran diskuterte Mosaikk i spenningsfeltet mellom kunstneriske kvalitetsvurderinger og kulturpolitiske målsettinger. Hun pekte blant annet på at kunstinstitusjonene kjennetegnes av en sterk eksklusjonslogikk og at det fremdeles er behov for langsiktige integreringsprosjekter. Gran tok til orde for en pragmatisk mangfoldighet i hele kunstsystemet for å kunne fremme flerkulturelle uttrykk, og foreslo blant annet at det burde satses videre på eksisterende tiltak som springer ut av minoritetsmiljøene selv og på å styrke nettverksarbeid. Hun pekte også på behovet for langsiktighet i arbeidet med å fremme kulturelt mangfold.

Etter initiativ fra Kulturdepartementet ble signalprosjektet Open Scene opprettet i 1997 som et forsøksprosjekt innenfor rammen av Mosaikkprogrammet. Gjennom signalprosjektet skulle Det Norske Teatret bli en forsøksarena for en prosess som kunne bidra til å åpne institusjonene i kulturlivet for et større mangfold, og å integrere en flerkulturell dimensjon i institusjonenes ordinære virksomhet.

I 2002 ble Open scene evaluert. 4 Odd Are Berkaaks evalueringsrapport Fri for fremmede pekte på at Open Scene er et eksempel på hvordan en tenkemåte som legger vekt på kulturelt uttrykksmangfold, kan komme i konflikt med en klassisk vestlig kunstforståelse. Det scenekunstfaglige arbeidet ble langt på vei styrt ut fra estetiske kriterier i den vestlige kanon, og prosjektet evnet ikke å utvikle forståelse for et bredere sett av estetiske vurderingskriterier. Berkaak fant at oppfatningen av profesjonalitet er den største hindringen for at alle etniske grupper kan delta på lik linje innen scenekunsten. Å heve det faglige nivået hos skuespillere med minoritetsbakgrunn er avgjørende for en reell deltakelse. Berkaak foreslo også at det burde opprettes en kvoteringsordning ved Statens teaterhøgskole.

Evalueringene av Mosaikk og Open Scene pekte på at det fortsatt er langt igjen før man har oppnådd målsettingen om inkludering og likestilling på kunstfeltet, og at det er vanskelig å få til reell inkorporasjon av kunstnere med minoritetsbakgrunn i kunstinstitusjonene. Noen av de viktigste barrierene var ulik forståelse av profesjonalitet og kvalitet. Premissene for samhandling lå i høy grad hos institusjonene som opererte med en kvalitets- og profesjonalitetsforståelse forankret i den vestlige kunstdiskursen. Kunstnere med minoritetsbakgrunn som representerer uttrykk som er vanskelig forenlig med rådende forståelser av kvalitet og profesjonalitet, ville lett bli ekskludert eller tvunget til å tilpasse seg. Gjensidig tilpasning på likestilte premisser ville være vanskelig.

Ved utgangen av 2001 valgte Norsk kulturråd å avvikle Mosaikk som eget program og gjøre arbeidet med kulturelt mangfold til en del av rådets ordinære virksomhet. Omleggingen bygget på en forståelse av at for å oppnå reell likestilling i kulturlivet, må arbeidet med å fremme kulturelt mangfold være en naturlig og integrert del av virksomheten i kunst- og kulturinstitusjoner.

Fra 2002 ble Mosaikk-avsetningen fordelt på fagområdene, og hvert fagutvalg utarbeidet en strategi for hvordan kulturelt mangfold kunne fremmes. Valg av strategi skulle være tilpasset det enkelte fagområdes spesielle utfordringer. Evalueringsinnsatsen har blitt rettet mot aktuelle enkeltsatsninger som evalueringen av Nordic Black Express og Nordic Black Teater.

Kulturrådet har opplyst at det i 2008 vil bli satt i gang et større kunnskapsprosjekt med oppmerksomhet mot kunstnere med minoritetsbakgrunn som også vil omfatte scenekunstnere. I 2007 utgjorde den samlede avsetningen til prosjekter innen kulturelt mangfold 20,6 mill. kroner, og det ble gitt tilskudd til 164 prosjekter. For 2006 og 2005 ble det avsatt hhv. 14,5 mill. kroner til 152 prosjekter og 20,6 mill. kroner til 153 prosjekter.

12.1.2 Kulturelt mangfold i institusjonene

Norsk teater- og orkesterforening gjennomførte i 2006/2007 en kartlegging blant sine medlemmer om hvordan kulturelt mangfold ivaretas når det gjelder produksjon, publikumsarbeid og internt arbeid i organisasjonen. 5 Nedenfor gjengis noen av de funn som foreningen gjorde gjennom kartleggingen. 6

Foreningen gjennomførte kartleggingen ved å be medlemmene rapportere om aktiviteter om, av, i samarbeid med og for minoriteter. Foreningen mottok svar fra mer enn halvparten av scenekunstinstitusjonene herunder de fleste nasjonale institusjonene og region-/ landsdelsinstitusjonene.

Det er vanskelig å si noe generelt om teaterinstitusjonenes håndtering av kulturelt mangfold på bakgrunn av undersøkelsen. Det synes å være relativt store variasjoner mellom institusjonene og tolkningen av mangfoldsbegrepet varierer. Innstillingen til kulturelt mangfold og forståelsen av problemstillinger og utfordringer synes også å variere. Det er få institusjoner som eksplisitt har tatt med kulturelt mangfold i overordnede mål og strategiplaner. Ett positivt unntak her er Riksteatret.

De fleste institusjonene gir uttrykk for et ønske om å bidra aktivt til å fremme kulturelt mangfold og erkjenner samtidig at utfordringene er store, selv om både bevisstheten om problemstillingene og graden av konkrete aktiviteter varierer.

Norsk teater- og orkesterforening opplyser at det også er variasjoner i måten å forholde seg til kulturelt mangfold på. Nordland Teater og Hedmark Teater samarbeider for eksempel med Åarjelhsaemien Teatere (Syd-Samisk Teater) med utgangspunkt i lokalsamfunnets befolkningssammensetning. Andre igjen fremhever betydningen av å være et teater som er relevant i en globalisert tid, og at grunnlaget for arbeid med kulturelt mangfold ikke er å speile den lokale befolkningssammensetningen, men snarere fremme toleranse og nysgjerrighet i en globalisert medievirkelighet.

Foreningen peker ellers på at det ut fra tilbakemeldingene synes å være en forskjell mellom teater og dans, og skriver at dansen har få eller ingen begrensninger i forhold til etnisitet, språk eller tematikk, og at dansefeltet er en pådriver når det gjelder såkalt «blind-casting», dvs. at scenekunstnere settes inn i roller uavhengig av etnisitet.

Norsk teater- og orkesterforening viser til at de aller fleste institusjonene kan vise til produksjoner som på den ene eller andre måten er samtidsrelevante, og forholder seg tematisk til globalisering og kulturelt mangfold. Imidlertid ser det ut som om produksjoner der profesjonelle kunstnere med minoritetsbakgrunn er medvirkende er få og ekstraordinære og settes sjelden opp på institusjonenes hovedscene. Heller ikke produksjoner i samarbeid med ulike minoritetsmiljøer synes å være særlig utstrakt.

De fleste av produksjonene hvor utøvere med minoritetsbakgrunn har vært medvirkende eller som har funnet sted i samarbeid med minoriteter, har vært rettet mot barn og unge, hatt barn og unge (også med minoritetsbakgrunn) med som utøvere og/eller funnet sted i samarbeid med amatørteatermiljø, med mindre produksjonene har vært del av bestemte forsøks- eller utviklingsprosjekter.

En del institusjoner synes å ha et ganske bevisst publikumsarbeid som også sikter mot å nå nye publikumsgrupper og som innbefatter samarbeid og kontakt med ulike minoritetsmiljø.

Når det gjelder internt arbeid i egen organisasjon er det få som i dag har en aktiv politikk for å rekruttere medarbeidere med minoritetsbakgrunn. Flere anerkjenner likevel betydningen av å rekruttere medarbeidere med minoritetsbakgrunn, og sier de vil prioritere dette arbeidet framover.

Nedenfor redegjøres det for kartleggingen i noe større detalj.

12.1.2.1 Begrepet kulturelt mangfold

Norsk teater- og orkesterforening skriver at flere av medlemmenes innspill innledes med en tolkning av begrepet «kulturelt mangfold» og hvordan begrepet kan forstås i forhold til «estetisk mangfold» og «etnisk mangfold». Noen institusjoner legger til grunn en vid forståelse av begrepet; at det omfatter mangfold i tenking, ideer og holdninger osv, mens andre legger en mer snever forståelse til grunn: at det som etterspørres er mer spesifikt knyttet til etnisitet og kulturelt opphav. Teater Manu forstår kulturelt mangfold ut fra sin funksjon som et tegnspråkteater og legger ikke vekt på den etniske dimensjonen, men på tegnspråkkulturen i Norge.

Norsk teater- og orkesterforening legger til grunn at begrepet må kunne forstås ulikt i forhold til de ulike institusjonenes funksjoner og profiler, men at det likevel kan være hensiktsmessig å finne en balanse mellom et vidt og smalt begrep. En for vid forståelse kan utvanne begrepet og føre til at vanskelige problemstillinger knyttet særlig til etnisk forskjellighet unngås eller tapes av syne. En snever forståelse avgrenset til etnisk mangfold kan på den andre siden virke stigmatiserende. Foreningen peker på at det er en utfordring å utvikle strategier for å inkludere etniske minoriteter i kulturlivet og samtidig unngå å fokusere etnisk opprinnelse, fordi mange kunstnere med minoritetsbakgrunn først og fremst ønsker å være profesjonelle kunstnere uavhengig av etnisk opphav.

12.1.2.2 Produksjon

De aller fleste scenekunstinstitusjonene som har svart på Norsk teater- og orkesterforenings henvendelse, opplyser om kulturelt mangfold i produksjoner og gjestespill som handler om kulturelt mangfold. Profesjonelle aktører med minoritetsbakgrunn eller aktører med utenlandsk bakgrunn har i noen grad vært medvirkende i gjestespill, og i noen egenproduksjoner. Det kommer imidlertid ikke fram av kartleggingen hvorvidt disse produksjonene eller gjestespillene gjennomføres på en slik måte at det kulturelle mangfoldet i lokalmiljøet/Norge involveres eller fremmes.

Enkelte institusjoner har deltatt i prøveprosjekter med det formål å fremme kulturelt mangfold som Det Norske Teatret i Open Scene (se over) og Nationaltheatret i det nordiske utviklingsprosjektet Con:FUSIONS 7 .

Tilbakemeldingene viser at mange av denne typen produksjoner har vært rettet mot barn og unge, hatt barn og unge – også med minoritetsbakgrunn – med som utøvere og/eller funnet sted i samarbeid med amatørteatermiljø. Flere av scenekunstinstitusjonene har samarbeidet med skoler, og noen viser også til samarbeid med eller deltakelse fra andre relevante miljø. For eksempel har Det Norske Teatret brukt utøvere fra Det flerkulturelle senteret X-ray og samarbeidet med Nordic Black Theatre innenfor rammen av Amatørteaterfestivalen. Det Norske Teatret har også hovedansvar for ungdomsteaterprosjektet Den Unge Scenen 8 som har et spesielt fokus rettet mot kulturelt mangfold, og som aktivt rekrutterer dramatikere og forfattere med minoritetsbakgrunn til prosjektet. Rogaland Teater er fast samarbeidspartner for Det Norske Teatret i dette prosjektet som også involverer flere andre teatre rundt om i landet.

De programmerende teatrene, Black Box Teater, BIT Teatergarasjen, Teaterhuset Avantgarden samt Dansens Hus, opplyser at kunstnere med minoritetsbakgrunn er relativt godt representert både som kunstnerisk ansvarlige for produksjoner og som utøvere. Men dette gjelder særlig i den internasjonale delen av disse scenenes program.

Det Åpne Teater, som har som formål å utvikle og fremføre ny norsk dramatikk, har de siste årene vært arrangør av og vert for flere arrangementer med flerkulturell profil. Det Åpne Teater har både hatt forestillinger om kulturelt mangfold rettet først og fremst mot barn og unge, og forestillinger der kunstnere med minoritetsbakgrunn medvirker som utøvere. Brageteatret og Akershus Teater retter også sin virksomhet særlig mot barn og unge og har planlagte tiltak og prosjekter for å fremme kulturelt mangfold og integrering rettet særlig mot denne målgruppen.

12.1.2.3 Publikumsarbeid

Ingen av institusjonene har gjennomført systematiske publikumsundersøkelser, men noen av dem sier likevel noe om publikumssammensetningen. Det er for eksempel observert en høy andel publikummere med minoritetsbakgrunn ved forestillinger som har handlet om kulturelt mangfold, og hvor utøvere med minoritetsbakgrunn har medvirket i produksjonen som på musikkteaterforestillingen Izzat – En kjærlighetsopera ved Den Norske Opera & Ballett. Denne forestillingen handlet om å leve i et flerkulturelt samfunn, og involverte ungdomsskoleelever fra seks skoler i Oslo. Oslo Nye Teater anslår at om lag 10 pst. av publikum på forestillingen Bollywood Ibsen – Fruen fra det indiske hav , hvor alle skuespillerne hadde til dels asiatisk bakgrunn, kom fra de norsk-indiske og norsk-pakistanske miljøene.

Som en del av publikumsarbeidet viser mange av institusjonene til samarbeid med skoler, delvis gjennom Den kulturelle skolesekken, og noen viser også til samarbeid med andre miljøer/organisasjoner som for eksempel voksenopplæringssentre, asylmottak, innvandrerorganisasjoner og sentre for minoritetsspråklige.

12.1.2.4 Organisasjon og rekruttering

Institusjonene er svært ulike når det gjelder størrelse og sammensetning i organisasjonen. Enkelte institusjoner, som Den Norske Opera & Ballett og dansekompaniet Carte Blanche, har en høy andel kunstneriske medarbeidere fra utlandet i sin organisasjon. Dette er stillinger som utlyses internasjonalt.

En del av de mindre institusjonene peker på at de har et lite og stabilt personale som gjør det vanskelig å ha en aktiv rekrutteringsstrategi.

Få av teatrene viser til erfaringer med fast ansatte med minoritetsbakgrunn, men flere innser betydningen av å rekruttere medarbeidere med minoritetsbakgrunn og hevder at de vil prioritere dette fremover.

12.1.3 Organisering av Mangfoldsåret 2008

Kultur- og kirkedepartementet har opprettet et sekretariat som skal være pådriver, rådgiver og koordinator for Mangfoldsåret. Sekretariatet arbeider med strategiske tiltak for å sikre langsiktige positive effekter av Mangfoldsåret. Sekretariatet samarbeider med flere departementer, herunder Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Kunnskapsdepartementet, Kommunal og regionaldepartementet og Utenriksdepartementet for å oppnå intensjonene for Mangfoldsåret.

Det er etablert et landsdekkende nettverk av fylkeskontakter som har ansvar for den regionale koordineringen. Mange av fylkeskontaktene er ansatt i sine respektive fylkeskommuner og har etablert regionale prosjektgrupper.

Sekretariatet samarbeider med en rådgivende referansegruppe med 13 medlemmer fra forskning, kunst og kultur i det flerkulturelle Norge.

Sekretariatet for Mangfoldsåret har et budsjett på 3,8 millioner kroner i 2008 og initierer et utvalg strategiske prosjekter for langsiktige, positive effekter. I St.prp. nr 1 (2007-2008) for Kultur- og kirkedepartementet står det blant annet:

«2008 er utpekt som markeringsår for kulturelt mangfold i Norge og målet er at kulturlivet fra 2008 og framover i større grad enn tidligere skal gjenspeile kulturelt mangfold. Norsk kulturråd skal prioritere prosjektsøknader med mangfoldsdimensjon innenfor ordinære avsetninger, frister, behandlings- og vedtaksprosedyrer. Avsetningene til rom for kunst, barn og unge, billedkunst, musikk, scenekunst og dans under Norsk kulturfond er styrket med i alt 10 mill. kroner i anledning Mangfoldsåret.»

Institusjoner med tilskudd over statsbudsjettet er bedt om å gjennomføre tiltak for kulturelt mangfold innenfor egne budsjetter.

12.1.3.1 Prosjekter initiert av Sekretariatet for Mangfoldsåret

Utover prosjektet Nye Scenetekster har Sekretariatet for Mangfoldsåret iverksatt en rekke prosjekter som er mer eller mindre relevante for scenekunstfeltet, herunder et prosjekt i samarbeid med Høgskolen i Oslo for å øke rekruttering til utdanning i estetiske fag. Det er iverksatt et prosjekt rettet mot flerkulturelle kunstnere og kulturarbeidere for kvalifisering og rekruttering til styrearbeid i kultur- og kunstinstitusjoner. I tillegg har Kultur- og kirkedepartementet bestilt en undersøkelse av innvandreres kultur- og medievaner.

12.2 Departementets vurdering

Norge er et flerkulturelt samfunn, og det er et mål å utvikle et velfungerende flerkulturelt samfunn hvor kulturuttrykk møtes og utvikles, og nye kulturuttrykk skapes. Regjeringen har i Soria Moria-erklæringen slått fast at den vil synliggjøre det flerkulturelle perspektivet på alle felter i kulturlivet, og bidra til å skape bedre møteplasser mellom majoritets- og minoritetskulturer. Det må derfor stimuleres og legges til rette for at minoritetskulturer kan delta i kulturlivet på lik linje som majoritetssamfunnet. Det er også behov for å bevisstgjøre og iverksette tiltak for å fremme kulturelt mangfold for å sikre at kunstnere med minoritetsbakgrunn får utviklet sitt hele og fulle potensial.

I sin kartlegging av kulturelt mangfold peker Norsk teater- og orkesterforening bl.a. på at kunstnere med minoritetsbakgrunn først og fremst ønsker å være profesjonelle kunstnere uavhengig av etnisk opphav, og ikke ønsker å gjøres til representanter for en etnisk gruppe og tar avstand fra å bli omtalt som «minoritetskunstner» eller «kunstner med minoritetsbakgrunn». Odd Are Berkaak konkluderte i sin rapport om Open Scene at oppfatningen av profesjonalitet er den største hindringen for at alle etniske grupper kan delta på lik linje innen scenekunsten.

På et seminar om scenekunst 15. februar 2008 pekte en av innlederne, Asta Busingye Lydersen, på behovet for rollemodeller. 9 Det er fortsatt en sjeldenhet å se en person med afrikansk, latin-amerikansk eller asiatisk bakgrunn på scenen ved de store teaterinstitusjonene. Dette bidrar til at ungdommer med bakgrunn i minoritetskulturer føler at teatret er mindre relevant for dem.

Departementet mener at det framover er nødvendig å gjennomgå de mekanismer og strukturer som medfører at kulturlivet i Norge ikke gjenspeiler det kulturelle mangfoldet som finnes i Norge i dag.

Strategier for kulturelt mangfold i scenekunstinstitusjoner må fremme kulturelt mangfold i det daglige arbeidet i repertoarutforming, i publikumsarbeid, på scenen, i produksjon, i ledelse og administrasjon. Det er viktig å samarbeide med lokale, regionale og nasjonale aktører og organisasjoner med kompetanse på det flerkulturelle feltet for å nå målsettingen om å gjenspeile det kulturelle mangfoldet i det samfunnet der institusjonen holder til. For å lykkes er det avgjørende at partene i slike samarbeid fremstår som likeverdige, og at små aktører ikke tvinges inn i samarbeid på majoritetens og/eller institusjonens premisser.

I flere av tilbakemeldingene Norsk teater- og orkesterforening fikk fra institusjonene refereres det bl.a. til gjestespill og et internasjonalt arbeid som enkeltinstitusjoner er involvert i. Dette er positivt, men departementet vil understreke at mangfoldsarbeidet først og fremst har et fokus på det nære ved at det skal avspeile det kulturelle mangfoldet som finnes i dagens Norge. Erfaringen viser at estetisk mangfold åpner for etnisk mangfold. For å styrke publikumsarbeid og repertoarutvikling kan det imidlertid være hensiktsmessig å hente internasjonale kunstnere med anerkjennelse i bestemte miljøer i samarbeid med lokale flerkulturelle aktører.

Ved inngangen til Mangfoldsåret 2008 har departementet mottatt signaler om at flere institusjonsteatre arbeider med å inkorporere Mangfoldsårets intensjoner i sine strategiplaner. Nationaltheatret har eksempelvis vedtatt en langsiktig mangfoldsstrategi. Etter initiativ fra Sekretariatet for Mangfoldsåret er det satt i gang et manusutviklingsprosjektet for uetablerte dramatikere med flerkulturell bakgrunn, Nye scenetekster . Prosjektets hovedformål er å identifisere og rekruttere nye dramatikertalenter fra det flerkulturelle Norge. Prosjektet skjer i samarbeid med Nationaltheatret, Det Norske Teatret, Riksteatret, Oslo Nye Teater, NRK Radioteatret, Det Åpne Teater, Norsk Dramatikkfestival og Nordic Black Theatre og ble utlyst som konkurranse i juni 2007. Vinnere vil tilbys oppfølging av en dramaturg ved Oslo-teatrene for videreutvikling av sceneteksten, blant annet med tanke på en presentasjon under Riksteatrets planlagte mangfoldsfestival i november 2008.

Departementet vil likevel understreke behovet for at de faste institusjonene, tar de utfordringer som Norge er stilt overfor når det gjelder integrering av etniske minoriteter, jf. formålet med Mangfoldsåret 2008. I denne forbindelse må institusjonenes repertoar i større grad enn i dag oppleves som relevant for minoritetsbefolkningen. Videre må kvalifisering og rekruttering av skuespillere med minoritetsbakgrunn gjennom institusjonene styrkes, og institusjonene må arbeide for at publikum får en sammensetning som i større grad enn i dag gjenspeiler den totale befolkningens sammensetning, jf. avsnittet om publikumsarbeid.

Institusjonene bør – hver for seg eller sammen – utvikle strategier for og rekruttere og eventuelt bidra til å kvalifisere skuespillere og annet kunstnerisk personale med minoritetsbakgrunn – innenfor de rammer for faste og midlertidige tilsettinger som tariffavtalene tillater.

Departementet vil på sin side bidra til at personer med minoritetsbakgrunn blir oppnevnt til institusjonenes styrer.

Departementet har som intensjon å bidra til å sikre og utvikle Nordic Black Theatre og Nordic Black Express’ styrke og potensial. Dette teatret viser et mangfold i valg av veier for å utvikle, forsterke og synliggjøre den transkulturelle scenekunsten, og i dette mangfoldet ligger teatrets styrke og potensial. I den videre utviklingen for å realisere dette potensialet kan det være nødvendig å se nærmere på teatrets organisering, økonomi og hvordan det plasserer seg som en del av det totale scenekunstfeltet. Departementet vil initiere en prosess for å vurdere hvordan dette kan oppnås i samarbeid med blant andre teatret selv og Riks­teatret.

12.2.1 Tiltak

• Sette mål om at de faste institusjonene utvikler strategier og planer for å rekruttere og kvalifisere skuespillere og annet kunstnerisk personale med minoritetsbakgrunn.

• Sette mål om at institusjonene utvikler strategier for publikumsarbeid som inkluderer minoritetsbefolkningen.

• Styrking av Nordic Black Theatre og Nordic Black Express. Departementet vil initiere en prosess for å få en nærmere vurdering av teatrets drift og se denne i sammenheng med Riksteatret.

• Departementet vil bidra til at det blir oppnevnt personer med minoritetsbakgrunn til styrer og andre verv i institusjonene.

• Departementet vil be institusjonene rapportere om sine aktiviteter i Mangfoldsåret.

13 Likestilling

Foto: Vidar Helle

13.1 Innledning

Norge er regnet som et av verdens fremste land når det gjelder likestilling mellom kjønnene. Likevel finnes det fremdeles en rekke utfordringer i likestillingsarbeidet, og nye problemstillinger dukker stadig opp. I dette kapitlet redegjøres det for sentrale bestemmelser i lov om likestilling mellom kjønnene og for likestillingssituasjonen innenfor de norske scenekunstinstitusjonene.

Likestillingspolitikk er innarbeidet på mange områder, men noen områder henger fortsatt etter. Norsk teater- og orkesterforening har etter initiativ fra departementet påtatt seg ansvaret for å drive et forsøksprogram for å rekruttere kvinner til ledende stillinger innenfor film, scene og musikk i samarbeid med interesseorganisasjonene.

På bakgrunn av situasjonen i Norge og med referanse til erfaringer fra Sverige, fremmes forslag til tiltak for å styrke likestillingssituasjonen innenfor norske scenekunstinstitusjoner.

Andre sider av likestillingsspørsmål som muligheten til å få interessante roller uavhengig av alder er et viktig tema, men blir ikke nærmere berørt her.

13.2 Likestillingsloven

Lov om likestilling mellom kjønnene (likestillingsloven) skal fremme likestilling mellom kjønnene og tar særlig sikte på å bedre kvinnens stilling. Lovens § 1 sier om lovens formål: «Kvinner og menn skal gis like muligheter til utdanning, arbeid og kulturell og faglig utvikling.» I hht. § 2 i loven gjelder den på alle områder, med unntak av indre forhold i trossamfunn.

Lovens § 1a sier noe om plikten til å arbeide for likestilling: «Offentlige myndigheter skal arbeide aktivt, målrettet og planmessig for likestilling mellom kjønnene på alle samfunnsområder.» Videre sies det: «Arbeidsgiver skal arbeide aktivt, målrettet og planmessig for likestilling mellom kjønnene innenfor sin virksomhet.» Lovens § 1a tredje ledd stiller også krav til en redegjørelse for den faktiske tilstanden i virksomheten: «Virksomheter som i lov er pålagt å utarbeide årsberetning, skal i årsberetningen redegjøre for den faktiske tilstanden når det gjelder likestilling i virksomheten. Det skal også redegjøres for tiltak som er iverksatt og tiltak som planlegges iverksatt for å fremme likestilling og for å forhindre forskjellsbehandling i strid med denne loven.»

Loven stiller også krav til representasjon av begge kjønn når offentlige organ oppnevner eller velger utvalg, styrer, råd, nemnder, jf. § 21:

» (…)

1. Har utvalget to eller tre medlemmer, skal begge kjønn være representert.

2. Har utvalget fire eller fem medlemmer, skal hvert kjønn være representert med minst to.

3. Har utvalget seks til åtte medlemmer, skal hvert kjønn være representert med minst tre.

4. Har utvalget ni medlemmer, skal hvert kjønn være representert med minst fire, og har utvalget flere medlemmer, skal hvert kjønn være representert med minst 40 prosent.

5. Reglene i nr. 1 til 4 gjelder tilsvarende ved valg av varamedlemmer.

(…).»

13.3 Kjønnsfordeling

13.3.1 Innledning

Avsnittet omhandler fordelingen av kvinner og menn i styreverv og administrative og kunstneriske stillinger ved de faste institusjonene: Riksteatret, de fire nasjonale institusjonene og region-/landsdelsinstitusjonene.

Staten oppnevner alle medlemmene til styret for statsinstitusjonen Riksteatret utenom de ansattes representanter.

De øvrige faste scenekunstinstitusjonene er organisert som aksjeselskap, med unntak av Hedmark Teater som er en stiftelse. Til disse institusjonene har staten oppnevnt flertallet av styremedlemmene inkludert styreleder. Dette prinsippet er gjennomført uavhengig av om staten er stifter av eller eier aksjer i virksomheten. Prinsippet er begrunnet i og satt som forutsetning for det faste driftstilskuddet fra staten. Det er gjort et unntak for Det Norske Teatret, jf. St. prp. nr. 1 (1995-1996) der det bl.a. heter: «Her er dei private interessene så store og den ideologiske bindinga til stiftarane så sterk at departementet har nøgd seg med å krevje tre av sju styrerepresentantar. Det er heller ikkje stilt krav om styreleiar.» Fra generalforsamlingene ved scenekunstinstitusjonene i 2008 oppnevner staten tre representanter inkludert styreleder og ett varamedlem, jf. kapittel 16.1.

Ved årsskiftet 2007/2008 hadde Kultur- og kirkedepartementet oppnevnt styreleder og styremedlemmer i 17 scenekunstinstitusjoner. Fra og med 2008 skal departementet også oppnevne representanter til styrene i Dansens Hus, Nord-Trøndelag Teater og Peer Gynt-stemnet.

Fordelingen mellom kvinner og menn i de 17 institusjonene ved årsskiftet 2007/2008 framgår av tabellen nedenfor:

13.3.1.1 Styreverv

Staten oppnevner 75 av totalt 129 medlemmer til institusjonene som er listet opp i tabell 13.1. Av de 75 statlig oppnevnte medlemmene er 37 eller 49 pst. kvinner. Av de i alt 17 styrelederne er 8 eller 47 pst. kvinner. Oppnevningene som det er redegjort for i tabellen nedenfor, er gjennomført i perioden 2004 – 20. april 2008. Departementet vil arbeide for at andelen kvinnelige styreledere blir liggende på om lag 50 pst. Det vises for øvrig til kap. 16 for omtale av endring i den statlige styrerepresentasjonen i funksjonsdelingsinstitusjonene.

De regionale tilskuddspartene oppnevner fra ett og opptil fire styremedlemmer for region-/landsdelsteatrene. I tillegg har styrene representanter for de ansatte.

Når det gjelder kjønnsfordelingen for de aktuelle styrene sett under ett, dvs. om også de medlemmer som staten ikke oppnevner er regnet med, innehar menn 59 pst. og kvinner 41 pst. av vervene.

13.3.1.2 Administrative stillinger

Beskrivelsen nedenfor er basert på institusjonenes årsrapporter og budsjettsøknader som er sendt inn til departementet.

De faste scenekunstinstitusjonene sysselsatte et antall ansatte tilsvarende 1 771 årsverk i 2007 og kvinneandelen var 49 pst. Det var 59 pst. kvinnelige administrative ledere i institusjonene i 2007. Andelen kvinnelige teatersjefer/operasjefer/ballettsjefer var 24 pst. i 2007. De kunstneriske lederstillingene i institusjonene er åremålsstillinger. Tilsettingsperioden er oftest fire år med mulighet for forlengelse. Med den relativt høye omløpshastighet dette skaper og fordi det er snakk om et lite antall stillinger, vil kjønnsfordelingen kunne variere betydelig fra ett år til et annet. Blant kunstnerisk personale var det 46 pst. kvinner i 2007, mens for administrativt og teknisk personale var kvinneandelen 51 pst.

13.3.1.3 Kunstneriske oppgaver

Det foreligger ikke systematiske opplysninger om fordelingen mellom kvinner og menn av viktige kunstneriske oppgaver ved scenekunstinstitusjonene. Norsk teater- og orkesterforening har med utgangspunkt i årsmeldinger for 2004 og 2005 undersøkt hvor mange kvinner som hadde ansvar for kunstneriske oppgaver ved de faste teaterinstitusjonene i disse to årene. En lang rekke funksjoner fra dramaturg, regi, scenografi, kostymedesign og rolletolking, lys- og lyddesign, maske, musikk, koreografi, dukker, rekvisitter og videoproduksjoner, dramatikere, manusbearbeidere og oversettere er inkludert i undersøkelsen.

Ved ett og samme teater vil fordelingen av kunstneriske oppgaver variere sterkt fra det ene året til det andre. Teatersjefene blir tilsatt på åremål, og fordelingen av kunstneriske oppgaver som rollebesetning, scenografi og koreografi m.m. blir bestemt fra produksjon til produksjon. Undersøkelsen av oppgavefordelingen i 2004 og 2005 gir derfor ikke grunnlag for å trekke klare konklusjoner om fordelingen av oppgaver mellom kvinner og menn i sin alminnelighet. Tallene fra undersøkelsen bekrefter nettopp dette, jf. tabell 13.2.

Tabell 13.2 viser at prosentandelen kunstneriske oppgaver utført av kvinner varierer sterkt både fra et år til et annet og mellom teatrene. Kvinner er ikke i noen av årene i flertall med hensyn til kunstneriske oppgaver. Ved Riksteatret var kvinneandelen 50 pst. i 2005.

Norsk teater- og orkesterforening har også undersøkt fordelingen mellom kvinner og menn innenfor ulike typer oppgaver og oppgir at den laveste andelen kvinner er blant lyddesignere, der bare ett teater i 2004 og 2005 hadde kvinnelig lyddesigner. Også musikkansvarlige er i hovedsak menn. Til gjengjeld er det en markant overvekt av kvinner blant maskører, dukkemakere og koreografer.

Departementet har også innhentet opplysninger om kjønnsfordelingen mht. kunstneriske oppgaver ved de 42 hovedsceneoppsetningene i 2007 ved Riksteatret, Nationaltheatret, Det Norske Teatret, Den Nationale Scene, Trøndelag Teater og Rogaland Teater.

Tabell 13.3 viser således kjønnsfordelingen mht. oppgaver av kunstnerisk karakter ved de mest «prestisjefylte» scenene i Norge. Det er det en klar overvekt av menn i alle kategorier.

Tabell 13.4 viser at det ved årsskiftet 2007/2008 var fire kvinner av i alt 18 teater-, opera- eller ballettsjefer ved de faste scenekunstinstitusjonene. Teatersjefstillingen ved Teater Ibsen var ikke besatt. Som nevnt ovenfor tilsettes de kunstneriske lederne på åremål og situasjonen vil variere fra et år til et annet. Av administrative ledere ved institusjonene var et flertall på 10 av i alt 17 kvinner.

13.3.2 Mentor-/rekrutteringsprogram

Som et ledd i å bedre likestillingen mellom kjønnene innen noen kulturområder, har departementet tatt initiativ til et forsøk med et program for å bidra til at flere kvinner rekrutteres til stillinger som øverste leder for institusjoner innenfor områdene scenekunst, musikk, film og tv og gitt tilsagn om 1,5 mill. kroner fordelt på årene 2008 og 2009.

Programmet er utarbeidet av Norsk teater- og orkesterforening i samarbeid med Norsk skuespillerforbund, Norske Dansekunstnere, Musikernes Fellesorganisasjon, Norsk Sceneinstruktørforening, Norske Filmregissører, Norsk Filmforbund, Norske film- og tv-produsenters forening. Arbeidsforskingsinstituttet er engasjert for å utføre programmet. Utgangspunktet er et svensk forsøksprogram som ble gjennomført i 2005/2006.

Lederutviklingsprogrammet hadde 120 søkere fra alle tre felt scenekunst, film/tv og musikk, og 22 ble plukket for til intervju/telefoninervju. De intervjuede kommer fra alle landsdeler. På grunn av det høye antallet meget godt kvalifiserte søknader vil antallet deltakere bli økt fra 12 som opprinnelig planlagt til 17.

Målsettingen med lederutviklingsprogrammet er tosidig; programmet skal på den ene siden gi kompetanse og trygghet i eget lederskap, og det skal gi mot og lyst til å lede kunstorganisasjoner i nye retninger.

Programmet er planlagt med tre overgripende deler:

1. lederskap i et organisasjonsperspektiv (mål- og strategiutvikling, økonomistyring, budsjettarbeid, personalarbeid, forhandlingskunnskap, likestilling, mangfold m.m.),

2. bransjen og institusjonens rolle i et samfunnsperspektiv (kulturpolitikk, forholdet mellom eiere og organisasjon, media, publikum, samarbeidspartnere m.m.) og

3. en individuell tilpasset del basert på mentorskap (personlig lederskap).

I utgangspunktet er kurset lagt opp som 10 helgesamlinger i løpet av tidsrommet september 2008 til september 2009. Hver samling vil bli evaluert i den hensikt å dokumentere dem, men også for å tilpasse samlingene til deltakernes ønsker. Det vil også bli gjennomført en sluttevaluering basert på intervju med deltakerne enkeltvis. Programmet skal etterlate en rapport og et kompendium med noen viktige nøkkelartikler.

13.4 Departementets vurdering

Likestilling mellom kvinner og menn, like muligheter til å oppnå ulike posisjoner og arbeidsoppgaver er et viktig mål innenfor scenekunsten.

I kapitlet er det redegjort for fordelingen av arbeidsoppgaver, kunstnerisk og administrativt og for fordelingen av styreposisjoner. Kapitlet viser at det fortsatt er et stykke igjen før de mest ettertraktede posisjonene innenfor teatret er likt fordelt mellom kvinner og menn. I Makt- og demokratiutredningen ble forholdet mellom kjønn og makt drøftet. I sluttrapporten til utredningen slo forskergruppen fast at: «Likestilling fremstår i dag som en diffus verdi som «alle» er for og som det er politisk ukorrekt å være i mot.» Undersøkelser som lå til grunn for utredningen viste imidlertid forskjell i hvorvidt kvinner og menn trodde diskriminering på grunnlag av kjønn finner sted. Mens om lag halvparten av kvinnene trodde at kvinner diskrimineres «ofte» eller «svært ofte», var det bare litt over en firedel av mennene som trodde det samme. Kun 15 prosent av menn under 30 år trodde diskriminering er et utbredt problem. Mange menn mente det var kvinnenes egen skyld at de ikke var bedre representert som ledere i privat sektor og skyldte på manglende interesse. En annen forklaringsmodell var at kvinnenes omsorgsoppgaver begrenset deres innsats på jobben. Det er ingen grunn til å tro annet enn at de strukturene og fenomenene som ble beskrevet i maktutredningen også finnes i kultursektoren. Strukturelle hindringer som skaper kjønnsurettferdighet finner vi på de fleste områder i det norske samfunnet – også i kulturlivet.

Departementet har satt likestilling på dagsorden ved blant annet å ta initiativ til programmet som skal bidra til å rekruttere kvinner til ledende stillinger innenfor scenekunst, film, musikk og tv. Det er interessant, men ikke overraskende, at antallet søknader om å få være med på tiltaket er meget stor.

Scenekunstinstitusjonene må ta likestillingsutfordringene på alvor og sørge for at kvinner får samme muligheter som menn til å utvikle talenter og ferdigheter gjennom utfordrende oppgaver. Dette er ikke bare et spørsmål om rettferdighet, men også om kunstnerisk utvikling og resultater og om tilbudet til publikum. Departementet vil følge dette opp som en del av styringsdialogen med institusjonene blant annet gjennom den årlige rapporteringen.

13.4.1 Tiltak

Departementet vil:

• kreve som en forutsetning for statstilskuddet at institusjonene utarbeider strategier for å sikre at kvinner og menn får like muligheter til kunstfaglige, tekniske og administrative posisjoner

• bidra finansielt til forsøksprogrammet for rekruttering av kvinner til ledende stillinger innen scenekunst, musikk, film, og TV

• sørge for lik fordeling av verv, herunder lederverv for kvinner og menn.

14 Transmisjoner og formidling gjennom ny teknologi

Foto: Bernaded Dexters

14.1 Innledning

Kultur- og kirkedepartementet legger vekt på at institusjonenes kunstneriske virksomhet når et størst mulig publikum. Et av hovedmålene for avsetningen under kap. 324 Scenekunstformål er å gjøre scenekunst av høy kunstnerisk kvalitet tilgjengelig for flest mulig.

Departementet har satt som forutsetning for det årlige driftstilskuddet til de nasjonale scenekunstinstitusjonene at de medvirker til at oppsetninger kan transmitteres for visning på fjernsyn. Denne forutsetningen gjelder i dag ikke for region-/landsdelsinstitusjonene eller øvrige scenekunstinstitusjoner. Årlig produseres det en rekke oppsetninger av høy kvalitet ved scenekunstinstitusjonene landet over. Flere av dem kan egne seg for visning i fjernsyn. Departementet mener at forutsetningen som gjelder for de nasjonale institusjonene også bør omfatte region-/landsdelsinstitusjonene.

14.1.1 Bakgrunn

Med transmisjoner menes overføringer direkte eller i opptak for radio eller fjernsyn. Spørsmålet om transmisjon er ikke av ny dato. I St.prp. nr. 1 (1999-2000) skrev Kulturdepartementet om transmisjon av scenekunst gjennom etermedier:

«Scenekunst er det kulturområdet som mottar høyest tilskudd over Kulturdepartementets budsjett (…). (….) Selv om publikumsoppslutningen om scenekunstforestillinger ikke er liten, burde det høye budsjettvolumet tilsi at tilbudet kom langt flere til gode. På grunn av de lange avstandene i Norge, er forestillinger ved våre scenekunstinstitusjoner vanskelig tilgjengelige for mange mennesker. Det er derfor nødvendig at det oppnås høyere antall og større regularitet i transmisjoner og adapsjoner av forestillinger over de riksdekkende fjernsynskanalene.

Kulturdepartementet forutsetter at scenekunstinstitusjonene, som i meget stor grad er finansiert gjennom offentlige tilskudd, medvirker fullt ut for bl.a. å realisere departementets målsetting om å øke antallet transmisjoner og adapsjoner. Som lisensfinansiert allmennkringkaster påhviler det NRK et særlig ansvar for å bringe transmisjoner og adapsjoner av opera-, ballett- og teaterforestillinger ut til hele befolkningen.»

I et notat utarbeidet av Norsk teater- og orkesterforening, Den Norske Opera & Ballett og NRK i 2000 om transmisjoner fra scenekunstinstitusjonene, ble det fra NRKs side redegjort for flere prinsipielle, praktiske, kunstneriske og økonomiske hensyn. 10 I følge Norsk teater- og orkesterforening har betraktningene i dette notatet fortsatt gyldighet.

I notatet påpeker NRK for det første at en forestilling aktuell for transmisjon må falle innenfor NRKs allmennkringkasteroppdrag, og den må holde høy kunstnerisk kvalitet. Forestillingen må anses som en særskilt «begivenhet», enten ved at det er et folkekjært stykke som beviselig appellerer til et bredere publikum, eller ha en særskilt høy kvalitet. Forestillingen må dessuten være egnet for fjernsynsoverføring.

For det andre er NRK avhengig av at ikke teatret som produsent, teatersjefen som kunstnerisk ansvarlig og instruktøren eller dramatikeren opplever at forestillingens kunstneriske uttrykk blir så redusert eller endret ved fjernsynsframvisning at de ikke går god for forestillingen.

For det tredje påpeker NRK at det påløper betydelige produksjonskostnader ved transmisjoner. NRK må dekke eventuelle ekstrakostnader eller tapte inntekter som scenekunstinstitusjonen påføres ved redusert publikumskapasitet under produksjonen/opptak. En adapsjon av en forestilling, det vil si en forestilling som tilrettelegges spesielt for opptak, innebærer betydelig økte kostnader. Det er en utfordring at innkjøp av utenlandske dramaproduksjoner er vesentlig rimeligere og ofte er av god kvalitet. NRK opplyser at flere av transmisjonene dessuten har relativt lav seeroppslutning, dvs. mellom 100 000 og 250 000 tv-seere.

For det fjerde må det forhandles med alle rettighetshavere til forestillingen. Til tross for at NRK har kollektivavtaler med flere kunstner- og opphavsrettighetsorganisasjoner, som også inneholder bestemmelser om transmisjonstariffer, viser slike forhandlinger seg ofte både tids- og ressurskrevende. I praksis skal det kun én rettighetshaver til for å blokkere en transmisjon, noe NRK ved flere anledninger har opplevd.

14.1.2 Transmisjonsavtale mellom NRK og Den Norske Opera & Ballett

I 2004 inngikk NRK og Den Norske Opera & Ballett en avtale om transmisjoner av Den Norske Opera & Balletts forestillinger. Avtalen gjaldt for to år fra 1. januar 2005 og gav NRK rett til å gjøre opptak og produsere to helaftens produksjoner for fjernsyn og seks for radio pr. kalenderår. Det ble bevilget en økning i Den Norske Opera & Balletts rammetilskudd for 2005 på 300 000 kroner til dekning av økte personalkostnader i forbindelse med transmisjonene.

For 2005 og 2006 rapporterer Den Norske Opera & Ballett om at TV-delen av avtalen har vært fullt utnyttet. For 2005 ble fire forestillinger/konserter tatt opp og sendt av NRK Radio mens tilsvarende tall for 2006 var tre forestillinger/konserter. For 2005 rapporterer NRK om 100 000 radiolyttere og 116 000 TV-seere mens tallene for 2006 var henholdsvis 118 000 radiolyttere og 287 000 tv-seere.

Avtalen mellom Den Norske Opera & Ballett og NRK om transmisjoner innebærer et fast årlig honorar fra NRK til Den Norske Opera & Ballett på 550 000 kroner. I tillegg kommer dekning av Den Norske Opera & Balletts utgifter til utenforståendes rettigheter på inntil 300 000 kroner og 50 pst. av de samme rettigheter ut over 300 000 kroner. Avtalen innebærer at Den Norske Opera & Ballett forhandler og tar alle utgiftene knyttet til rettighetshaverne. Avtalen ble forlenget til våren 2009 etter at den første toårige avtale mellom Den Norske Opera & Ballett og NRK løp ut.

For de øvrige scenekunstinstitusjonene må transmisjon avtales fra gang til gang. Disse institusjonene får ikke honorar for sin produksjon fra NRK slik som Den Norske Opera & Ballett får. På den annen side er det NRK som inngår direkte avtaler med skuespillere og oppsettingens rettighetshavere og dekker kostnadene dette medfører. NRK dekker normalt også institusjonenes overtidskostnader og tap av billettinntekter på grunn av kameraplassering.

14.1.3 Transmisjon av scenekunst i perioden 2003-2006

Av statistikken som Norsk teater- og orkesterforening utarbeider på oppdrag fra Kultur- og kirkedepartementet, og som omfatter Riksteatret og funksjonsdelingsinstitusjonene, innhentes det årlig også opplysninger om transmisjoner. For perioden 2003-2006 opplyser Norsk teater- og orkesterforening at 14 oppsetninger er vist i fjernsyn eller tatt opp for visning i fjernsyn. Noen av disse oppsetningene er vist flere ganger og flere er sendt i flere deler. Oppsetningene fordeler seg med fire fra Den Norske Opera & Ballett, seks fra Nationaltheatret og en fra henholdsvis Riksteatret, Det Norske Teatret, Teater Ibsen og Trøndelag Teater. Teater Ibsens produksjon ble tatt opp i Kina av et kinesisk tv-selskap og er kun vist i Kina. Trøndelag Teaters produksjon er ennå ikke vist i fjernsyn.

I samme periode som Riksteatret og funksjonsdelingsinstitusjonene rapporterer om 14 oppsetninger for transmisjon, utgjør det samlede antallet oppsetninger 1 556, noe som innebærer at en ytterst marginal andel av oppsetningene blir gjort tilgjengelig for fjernsynsseere.

14.2 Departementets vurdering

En sentral utfordring for å få til flere transmisjoner er kunstnernes opphavsrett som kan utløse krav om store økonomiske vederlag. Den enkleste løsningen på denne utfordringen er at scenekunstinstitusjonene som produsent av oppsetningen gjør avtaler som sikrer rett til kunstnergruppenes opphavsrett, jf. den avtalen som er etablert mellom NRK og Den Norske Opera & Ballett og som er omtalt nedenfor. Dette vil bidra til å gjøre det både enklere og rimeligere for tv-selskapene og scenekunstinstitusjonene å inngå avtale om transmisjon, og derigjennom øke sannsynligheten for flere transmisjoner.

I dag har kunstnernes opphavsrett en mer teoretisk verdi fordi scenekunstinstitusjonene og NRK likevel ikke har økonomi til å utløse rettighetene i det omfang som kunne føre til flere transmisjoner. Å få kunstnergruppene til gi fra seg opphavsretten er et forhandlingsspørsmål og noe som antagelig vil kreve en viss økonomisk kompensasjon.

Spørsmålet om kunstnergruppenes opphavsrett blir stadig mer aktualisert på grunn av digitale teknikker som gir store muligheter for å utvikle nye formidlingstiltak i framtiden, muligheter som vil bli vanskelig å utnytte dersom spørsmålet om opphavsretten ikke finner en løsning.

14.2.1 Formidling gjennom ny teknologi

Digitalisering og det pågående skifte fra analog til digital teknologi gjør at stadig flere kan formidle og distribuere forestillinger for direkte visning på en relativt rimelig måte. Digital distribusjon kan skje via satellitt, kabel, bakkenett og bredbånd.

I 2006 startet Metropolitan Opera i New York å sende noen av sine operaforestillinger direkte til 30 digitalkinoer i USA. I dag er antall produksjoner som sendes på denne måten økt til åtte per år, og antall digitalkinoer som viser forestillingene, er økt til 230 hvorav flere kinoer er i andre land, herunder Verdensteatret kino i Tromsø. Verdensteatret har også vist forestillinger sendt direkte fra Dramaten i Stockholm. Distribusjonen skjer over satellitt. I Oslo planlegger Gimle kino å overføre forestillinger fra Metropolitan Opera.

I Norge pågår det for tiden forsøk og utprøving av digital kinodrift over hele landet. Som eksemplet med Metropolitan Opera viser, vil digitaliserte kinosaler kunne bli fylt med langt mer enn bare film i framtiden.

Opplevelsen av scenekunst vil selvsagt være forskjellig om man sitter som publikum i salen sammenlignet med om man sitter i en kinosal eller laster ned en direktesendt forestilling over internett. Det er ønskelig at så mange som mulig får oppleve «levende» scenekunst der de bor, men samtidig gir den nye teknologien et mulig kulturtilbud for hele den norske befolkningen som for bare kort tid siden var utenkelig.

Det er viktig at norske scenekunstinstitusjoner forholder seg åpne til de nye formidlingsteknologiene og vurderer muligheten av å ta disse i bruk for å nå bredere ut. Departementet vil imidlertid understreke at de nye formidlingsteknologiene ikke kan erstatte den fysiske opplevelsen av scenekunst, og at disse derfor må komme i tillegg til det øvrige formidlingsarbeidet.

14.2.2 NRK-plakaten

NRK-plakaten er nylig behandlet av Stortinget, jf. St.meld. nr. 6 (2007-2008) og Innst. S. nr. 169 (2007-2008). Plakaten vil gi grunnlag for at NRK transmitterer mer fra norske teatre. I punkt 3 i plakaten heter det at « NRK skal styrke norsk språk, identitet og kultur» og av underpunktene framgår det bl.a. at:

• NRKs tilbud skal i hovedsak bestå av norskspråklig innhold. Begge de offisielle målformer skal benyttes. Minst 25 pst. av innholdet skal være på nynorsk.

• NRK plikter å formidle innhold som enten er produsert i, eller som tar det innholdmessig utgangspunkt i distriktene

• NRK skal formidle norsk kultur og en bred variasjon av norske kulturuttrykk fra mange ulike kunstnere, uavhengige miljøer og offentlige kulturinstitusjoner

• NRK skal formidle og produsere norsk musikk og drama.

Under punkt 4 « NRK skal etterstrebe høy kvalitet, mangfold og nyskaping» står det bl.a. at:

• NRK skal tilby nyheter, aktualiteter og kulturstoff for både smale og brede grupper.

NRK-plakaten legger til rette for opptak og transmisjon av flere norske scenekunstforestillinger enn i dag. Transmisjonsavtaler lik Den Norske Opera & Balletts pilotprosjekt vil trolig kunne være aktuell for de aller største teatrene. Imidlertid må scenekunstinstitusjonene i framtiden være åpne for ulike samarbeidsmodeller med NRK. Andre TV-kanaler er også viktige. Departementet vil i enkelttilfeller vurdere å støtte eventuelle inngåtte transmisjonsavtaler og samarbeidsmodeller.

14.2.3 Tiltak:

• Med bakgrunn i NRK-plakaten legger departementet til grunn at det bør utarbeides avtaler mellom NRK og statsstøttede teatre om transmisjon av oppsetninger, jf. pilotprosjekt mellom NRK og Den Norske Opera & Ballett.

• Scenekunstinstitusjonene bør vurdere de mulighetene ny teknologi gir for formidling for å sikre at scenekunsttilbudet når nye publikumsgrupper.

• Forutsetningen om at de nasjonale scenekunstinstitusjonene skal medvirke til at oppsetninger kan transmitteres for visning på fjernsyn, gjøres også gjeldende for regional-/landsdelsinstitusjonene.

• Departementet vil i enkelttilfeller vurdere å støtte avtaler om opphavsrettigheter som sikrer transmisjonsavtaler.

15 Utdanning, etterutdanning og rekruttering

Design: Tor Søreide

15.1 Innledning

Utdanning av profesjonelle scenekunstnere gis i hovedsak på universitets- og høgskolenivå og fagskolenivå. I tillegg er det utdanningstilbud i videregående opplæring, folkehøgskoler, kulturskoler, og ikke minst ved ulike private institusjoner, som danseinstituttene. Disse er viktige for rekruttering til de høyere utdanningsinstitusjonene. De utdanner i en del tilfeller selv profesjonelle kunstnere og de kan ha tilbud som kan fungere som etterutdanning for disse. Mange scenekunstnere utdannes også i utlandet. Kunstutdanning er internasjonal, slik at mange velger å ta utdanning ute, samtidig som mange fra utlandet utdannes ved norske institusjoner.

Utdanning på universitets- og høgskolenivå, høyere utdanning, gis ved statlige eller private institusjoner som har fått godkjenning som universitet eller høgskole 11 . Lavere grads utdanning er på 3 år 12 og fører fram til bachelorgrad, mens høyere grads utdanning, som er en videreføring, er på 2 år og fører fram til mastergrad. Vurderingene som ligger til grunn for alle faglige godkjenninger innenfor høyere utdanning, gjøres av NOKUT, Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen. NOKUT kan også gjennomgå kvaliteten ved eksisterende studier og gi påbud om forbedringer som forutsetning for videre godkjenning. Studier ved statlige institusjoner er normalt gratis, mens private kan ta studieavgifter.

Opptaksgrunnlaget er den samme som for annen høyere utdanning, men i tillegg har disse utdanningene opptaksprøver. Noen har også en ny prøve for å fortsette fra et år til det neste. Studiene i klassisk ballett danner et unntak, idet det her gis mulighet for opptak allerede fra 16-årsalder på grunnlag av grunnskole, opptaksprøve og meget gode danseferdigheter.

Høyere utdanning innenfor scenekunst gis i dag ved tre statlige institusjoner:

• Kunsthøgskolen i Oslo, som har studier i opera, dans, skuespillerfag, regi, scenografi og koreografi

• Høgskolen i Østfold, som har studier i skuespill og scenografi

• Høgskolen i Nord-Trøndelag, med studium i teaterproduksjon og skuespillerfag,

og ved én privat:

• Den norske balletthøgskole, med studium i dans og pedagogikk.

Dessuten får mange norske studenter høyere utdanning innenfor scenekunst i utlandet.

Stipendprogram for kunstnerisk utviklingsarbeid er et tverrinstitusjonelt opplegg på nivå med doktorgrad. Det inkluderer også scenekunst.

Fagskoleutdanning er yrkesrettet utdanning som bygger på videregående opplæring, har en varighet på ½ – 2 år og har fått spesiell godkjenning av NOKUT. For tiden er det to scenekunstinstitusjoner med studium godkjent som fagskoleutdanning.

Utdanning ved andre institusjoner: Mange private institusjoner gir tilbud for utøvende scenekunstnere som formelt ligger på videregående opplærings nivå, eller tilbud som forutsetter videregående opplæring (men uten godkjenning som fagskole). Flerårige utdanninger gis ved Senter for samtidsdans, NISS (Nordisk Institutt for Scene og Studio) og Bårdar danseinstitutt.

Videregående opplæring, folkehøgskoler, kulturskoler: Tilbudet i videregående opplæring, kulturskoler og folkehøgskoler er viktig for rekruttering til de mer profesjonsorienterte scenekunstutdanningene, og fungerer for noen som avsluttet formell utdanning på feltet.

I tillegg til disse tilbudene for rekruttering og utdanning av utøvende scenekunstnere finnes det mange beslektede utdanninger. Innenfor høyere utdanning gjelder det for eksempel filmstudier, dans- og dramastudier i tilknytning til lærerutdanningene og studier i drama og teater og i dansekunst ved NTNU. Det gjelder også faglærerutdanningene i dans og drama ved universitetene i Agder og Stavanger og ved Høgskolen i Bodø og studiet ved Den norske eurytmihøgskole. Også ved private institusjoner på lavere nivå har en beslektede utdanninger, som utdanning for film og TV og for ulike scenefunksjoner. Selv om disse ikke har utøvelse på scenen som hovedfelt, fungerer de i noen tilfeller som springbrett for utøvende scenekunstnere og de bærer oppe fagmiljøer som kan være viktige for feltet.

I det følgende beskrives de mest sentrale utdanningene for utøvende scenekunstnere nærmere.

15.1.1 Høyere utdanning i scenekunst i Norge

Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO) har en rekke studier innenfor fakultet for scenekunst. For tiden gis det 3-årige bachelorstudier i jazzdans, klassisk ballett, moderne dans og samtidsdans, skuespillerfag, scenografi og regi. Det gis også 2-årige masterstudier i opera og koreografi. I tillegg er det et årsstudium i opera på lavere grads nivå.

Operautdanningen er spesiell. Den var tidligere en 3-årig lavere grads utdanning, men siden den bygger på andre studier i høyere utdanning (minst 2 års musikkstudium), ble den fra 2005 videreutviklet til et studium med et årskurs på bachelornivå etterfulgt av et 2-årig masterstudium.

Opptakskapasiteten på hvert av bachelorstudiene er rundt 8–10 per år. Et unntak gjelder scenografi og regi, der det er opptak hvert 3. – 5. år, og der det kan tas opp 3–4 studenter de årene det er opptak. Masterstudiene har en opptakskapasitet på ca. 4 per år. Det samme gjelder årsstudiet i opera. Masterstudiet i koreografi har ikke opptak hvert år.

Søkningen ligger langt over opptakskapasiteten. Særlig gjelder dette skuespillerfag, der det i 2007 var 472 søkere til 8–10 plasser og hvor det noen få år tidligere var over 800 søkere, slik at det altså bare er plasser for 1–2 pst. av søkermassen. Også for de andre utdanningene er det en betydelig oversøkning. Til tross for det har man de siste årene ikke fylt opptakskapasiteten for klassisk ballett pga. kvalitetsvurdering.

For alle disse studiene, inkludert regi og scenografi, er det betydelig overvekt av kvinnelige søkere, med bare drøyt 10 pst. mannlige søkere for studiene i dans og scenografi og ca. 1/3 for de andre. Ved opptaket jevnes dette noe ut, idet en tar opp like mange menn som kvinner til skuespillerfag, og grovt regnet 1/3 menn ved studiene i dans.

De aller fleste som er tatt opp, fullfører studiene.

Høgskolen i Østfold (HiØ) har 3-årige bachelorstudier i skuespill og i scenografi. Studiene gis ved Akademi for scenekunst, som er en avdeling ved HiØ.

Opptaket var i 2007 på 9 for studiet i skuespill og 7 for studiet i scenografi. Søkningen var betydelig større, med nesten 10 ganger så mange for skuespill og vel det dobbelte for scenografi.

Det har vært overvekt av kvinner både blant søkere og ved opptak. I 2006 ble det likevel tatt opp like mange menn som kvinner ved studiet i skuespill.

Høgskolen i Nord-Trøndelag (HINT) har et 3-årig bachelorstudium i Teaterproduksjon og skuespillerfag, foreløpig som en prøveordning. Studiet er en utvidelse fra 2006 av et tidligere 2-årig studium i Teaterensemblevirksomhet.

Opptakskapasiteten er for tiden 20 per år. Søkningen har vært over 4 ganger større. Det har vært overvekt av kvinner både blant søkere og ved opptak.

Den Norske Balletthøgskole gir utdanning som henvender seg både mot utøvere på scene, pedagoger og personer innen annen danserelatert virksomhet. Høgskolen har et 3-årig bachelorstudium i dans og pedagogikk med pedagogisk spesialisering i dans og undervisning, dans og bevegelsesveiledning og dans, kunst og kulturformidling. Innenfor dansetekniske områder undervises det i klassisk ballett alle år, og det er spesialisering i jazzdans eller moderne samtidsdans de to siste årene. Studieavgiften er 47 000 kr per år. Høgskolen er for tiden i dialog med NOKUT om godkjenningen av bachelorstudiet.

Opptaket har de siste årene ligget på 30–40 per år. Søkningen har vært 3–4 ganger høyere. Fullføringsgraden er høy.

Det er en markert overvekt av kvinner. Blant søkerne har andelen menn de seneste årene vært av størrelsesorden 5 pst., og blant de opptatte til dels lavere.

Stipendprogram for kunstnerisk utviklingsarbeid er et nasjonalt program som omfatter de fleste institusjoner i Norge som gir høyere utdanning i kunstfag, og som koordineres av Kunsthøgskolen i Bergen. Stipendprogrammet er en parallell til forskerutdanninger organisert som doktorgradsprogrammer, men til forskjell fra disse står kunstutøvelsen i sentrum for stipendiatenes prosjekter, og det omtales derfor her. Stipendprogrammet ble opprettet i 2003 og er et av de første innen dette feltet i Europa.

Stipendene er treårige og stipendiatene velges ut etter søknad av den nasjonale styringsgruppen. Stipendprogrammet er åpent for kandidater som har avsluttet den høyeste kunstutdanningen innen sitt fagfelt. Stipendiatene deltar i felles opplæringsvirksomhet og får spesiell veiledning til sine prosjekter. Det er en rekke krav for å få godkjent gjennomført stipendarbeid, blant annet en vurdering av en spesielt oppnevnt bedømmelseskomité, som i tillegg til muntlig gjennomgang også vurderer kunstnerisk fremføring.

For tiden er 30 stipendiater registrert innenfor programmet. Innenfor scenekunst har det til nå vært 4 prosjekter, inkludert koreografi og regi. Flere prosjekter har dessuten en markert tverrfaglig karakter.

Ved Norges teknisk-naturvitenskaplige universitet (NTNU) tilbys i samarbeid med Rff-sentret bachelorprogram og masterprogram i dansevitenskap. Gjennom bachelorprogrammet lærer studentene å lese og skrive dans, å instruere, formidle og dokumentere dans. Kjernen i programmet er en oversikt over den norske tradisjonsdansen, og dansen blir satt inn i de historiske, sosiale og kulturelle sammenhengene den var og er del av. Nordisk masterprogram i dansevitenskap er et samarbeid der NTNU, Københavns Universitet, Stockholms Universitet og Universitetet i Tampere samarbeider om undervisningen. Programmet egner seg for studenter som har dansebakgrunn og relevant teoretisk basis og som ønsker å utvikle dette videre. Studenter innenfor beslektede disipliner som musikk, teatervitenskap eller idrett/bevegelseslære, kan selv om de ikke har spesialisert dansebakgrunn utvide emnefelt eller perspektiver med en spesialisering på dans. Det tilbys også videreutdanningsplass i norsk folkelig dans og innføring i norsk folkedans.

Ole Bull Akademiet gir undervisning i norsk folkemusikk og folkedans til studenter på høgskole- og universitetsnivå. Undervisningen er tilrettelagt gjennom kortere kurs, og det blir gitt innføring i vokal folkemusikk, ulike folkemusikkinstrumenter, rytme-, form- og stilanalyser av slåttemusikken. Definisjonsspørsmål og problem som knytter seg til bruk av folkemusikken og dansen blir tatt opp, og studentene vil gjennom kurset lære noen folkedanser og tradisjonell folkesang.

15.1.2 Høyere utdanning i scenekunst i utlandet

Med den utpregede internasjonale karakter fagene (særlig dans og opera) og fagmiljøene har, er det naturlig at mange studerer i andre land.

Den eneste oversikt som finnes over norske scenekunststudenter innenfor høyere utdanning i utlandet, er Lånekassens oversikt. Lånekassen gir lån og stipend til studenter ved utenlandske institusjoner som er vurdert å gi utdanning på linje med norsk høyere utdanning og med tilsvarende opptakskrav. Statistikken fanger derfor ikke opp eventuelle utenlandsstudenter som ikke benytter seg av Lånekassen, og omfatter bare studenter som er tatt opp, ikke søkere. Dessuten er scenekunstutdanninger ved registrering bare gruppert i to kategorier: Dans/opera og Teater, samtidig som det finnes egne kategorier for Kunstfag og Musikk som kan tenkes å inkludere enkelte scenekunstrelaterte utdanninger. Likevel må det antas at Lånekassens statistikk for kategoriene Dans/opera og Teater gir et brukbart inntrykk av situasjonen for norske studenter som velger å ta scenekunstutdanning i utlandet.

I studieåret 2006/2007 mottok 67 studenter støtte fra Lånekassen til hele gradsstudier i utlandet innenfor kategorien Dans/opera og 118 innenfor kategorien Teater. Nesten 90 pst. innenfor begge kategorier var studenter som tar 2-, 3- eller 4-årige bachelorstudier, mens resten tar 1- eller 2-årige masterstudier. Ut fra oversikter over antall studenter på studier av ulik lengde finner en at opptaket i gjennomsnitt er av størrelsesorden 25 per år for Dans/opera og 45 for Teater. Ser en utviklingen over tid, er det nå en viss nedgang i utenlandsstudenter i scenekunst.

Innenfor kategorien Dans/opera er det nå rundt 20 pst. menn, mens det for kategorien Teater er nær 40 pst. menn. Dette er en høyere andel menn enn for bare få år siden.

Storbritannia har i mange år vært det overlegent mest populære landet for utenlandsstudenter innen Dans/opera, men det er også en del studenter som tar utdanningen i Sverige, Danmark og USA. Selv om det er problematisk å splitte kategorien Dans/opera, antyder grunnlagsmaterialet at norske studenter som spesielt tar operautdanning i utlandet, likevel i særlig grad søker slik utdanning ved Operaakademiet i København 13 og til dels i Sverige. Materialet antyder også at blant studenter i dans er klassisk ballett i klart mindretall.

Også for teaterstudenter har Storbritannia vært et attraktivt land, selv om Danmark siste år har overtatt lederposisjonen. Den utenlandske enkeltinstitusjonen som har overlegent flest norske studenter i scenekunst, er forøvrig GITIS Scandinavia 14 i Danmark.

15.1.3 Fagskoleutdanning

Titan teaterskole er godkjent som fagskole. Utdanningen er 2-årig og opptakskravene er omtrent som for høyere utdanning. Siste år ble det tatt opp 8 studenter, mens nær 10 ganger så mange søkte. Det er betydelig overvekt kvinner. De aller fleste som tas opp, fullfører. Skolepenger er på 73 000 kroner per år.

SFS, Skolen for samtidsdans, er godkjent som fagskole og gir 2-årig utdanning basert på musikk, dans og drama i videregående opplæring. Det tas opp et kull på 23–25 elever hvert annet år. Skolen tilbyr fra 2008 også 1-årig videreutdanning med et begrenset antall studieplasser. Skolepenger er på 55 000 kroner per år.

15.1.4 Utdanning ved andre institusjoner

Også de mange andre private institusjonene med varierende fordypning, størrelse og godkjenning som gir scenekunstutdanning på videregående opplæringsnivå eller høyere, spiller en viktig rolle for profesjonell scenekunst. Samlet gir de utdanning til mange utøvere, særlig innenfor dans, og fungerer som rekrutteringsarena og etterutdanningsmiljøer. Mange er danseskoler/institutter som også har lengre, systematiske utdanninger. NOKUT behandler for tiden søknad om godkjenning av fagskoletilbud fra noen av disse. Begrenser en seg til flerårige utdanninger, har en:

NISS, Nordisk institutt for Scene og Studio, som blant mange scenekunstorienterte utdanninger gir skuespillerutdanning. Utdanningen er 2-årig, med mulighet for et tredje prosjektår, og bygger på grunnkurs i videregående opplæring. Det tas hvert år opp ca. 30 elever. 12 kan fortsette til det tredje året. Det er god kjønnsbalanse. Skolepenger er på 35 000 kroner per år.

Bårdar Danseinstitutt, som blant mange tilbud også gir flerårig profesjonell utdanning rettet mot danse- og musikkteatret. De fleste som blir tatt opp, har avsluttet videregående opplæring. Det er treårig danselinje der det tas opp 20 – 30 elever hvert år, og 2-årig musikkteaterlinje med opptak på 20 – 30 elever hvert år, selv om færre gjennomfører alle årene pga. opptaksprøver ved overgang fra et år til det neste. Det er overvekt kvinner blant de opptatte, og i særlig grad på danselinjen. Søkningen er god. Skolepenger er på vel 33 000 kroner per år.

På folkedanslinja ved Manger folkehøgskule blir det gitt undervisning i den norske folkedansen: bygdedanser, runddanser, turdanser, sangdanser og sangleker. Skolen arbeider også med sammenhengen dans/musikk og scenisk folkedans.

Rådet for folkemusikk og folkedans driver prosjektet Bygda dansar med tilskudd fra Kultur- og kirkedepartementet. Gjennom en periode på tre år får en stor gruppe ungdommer i ett fylke undervisning i dans med lokal tradisjonsdans som grunnlag og kjerne. Undervisningen skjer i fritiden, men har som mål å føre ungdommene opp mot et profesjonelt nivå innenfor sin sjanger og å utvikle gruppen til et ensemble. Det er også et mål at 2-5 av talentene som ensemblet utvikler skal kunne etablere seg som tradisjonsdansere på frilansbasis og kunne formidle den lokale tradisjonsdansen både som dansere og pedagoger. Prosjektet er gjennomført i Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal og er nå i gang i Oppland.

15.1.5 Oppsummering for profesjonell utdanning av scenekunstnere

Norske studenter får høyere utdanning og utdanning på fagskolenivå og liknende innenfor ulike typer dans, koreografi, opera, teater, scenografi og regi både i Norge og i utlandet. De tallmessig dominerende utdanningene dans og teater har opptak hvert år, mens de andre ikke nødvendigvis har det. Jevner en ut opptak for slike studier over år, gir tallene som er diskutert foran dette bildet 15 :

Opptak: Det tas hvert år opp rundt 170 studenter totalt i høyere utdanning med ca. 70 for dans, 80 for skuespillerfag og rundt 20 for andre scenekunstrelaterte fag. Av de 70 i dans tas rundt 25 opp i utlandet, mens ca. 45 av de 80 i skuespillerfag tas opp i utlandet. Innenfor høyere utdanning utdannes alt i alt ca. 40 pst. av utøvende scenekunstnere i utlandet. Her må en likevel være oppmerksom på at det ved norske institusjoner også tas opp en del utenlandske studenter innenfor de angitte opptakstallene, samtidig som Lånekassens statistikk ikke nødvendigvis fanger opp alle norske studenter i utlandet. Det er derfor relativt sett noen flere norske studenter som studerer i utlandet sammenliknet med i Norge, enn disse tallene viser.

I tillegg til de ca. 170 i høyere utdanning tas det i Norge opp rundt 75 elever hvert år på andre flerårige utdanninger, med ca. 30 for dans, i underkant av 20 for teater og 25 for musikkteater. Disse utdanningene utgjør derfor et viktig tillegg til høyere utdanning på feltet.

Gjennomføring: Generelt er det god fullføringsgrad innenfor scenekunstfagene, slik at opptakstallene foran også gir et godt bilde av produksjonen av ferdige kandidater.

Søkning: Det er for de fleste norske institusjonene en betydelig oversøkning i forhold til antall studieplasser. Særlig gjelder dette skuespillerstudiet ved KHiO, der det har vært 50–100 søkere for hver studieplass. Vi har ikke informasjon om søkningen til utenlandske institusjoner.

Kjønnsfordeling: Det er en klar overvekt av kvinner blant dem som tas opp. Dette gjelder i enda større grad søkerne. Særlig gjelder det studier i dans.

15.1.6 Rekrutteringsutdanninger

Videregående opplæring: I de nye læreplanene for videregående opplæring er utdanningsprogrammet for musikk, dans og drama ett av tre studieforberedende utdanningsprogram. Utdanningsprogrammet gir generell studiekompetanse og mulighet for videre studier ved høyskoler og universiteter. Tilbud finnes i alle fylker.

Opplæringstilbudet innen musikk, dans og drama favner over et bredt spekter av elever med svært ulike tilnærminger, ambisjons- og ferdighetsnivåer. Utdanningsprogrammet skal bidra til å gi elevene et realistisk bilde av hvilke krav som stilles til en profesjonell utdanning som scenekunstner. Undervisningen søker å utvikle et tilstrekkelig høyt nivå som tilfredsstiller kravene i opptaksprøvene for høyere scenekunstutdanning, for dem som ønsker å fortsette.

Ungdomstrinnet: Fra høsten 2008 tilbyr Oslo kommune i samarbeid med Den Norske Opera & Balletts Ballettskole kurs i klassisk ballett på ungdomstrinnet. Tilbudet er tilpasset talenter innen klassisk ballett fra hele landet og starter på 8. trinn.

Kulturskoler: De kommunale kulturskolene er hjemlet i opplæringsloven, som gir kommunene plikt til å tilby et musikk- og kulturskoletilbud enten alene eller i samarbeid med andre, men hva tilbudet skal inneholde, er ikke lovfestet. Statlig tilskudd til kulturskolene er innlemmet i rammetilskuddet til kommunene, som også fastsetter egenbetaling.

Kulturskolens kjernevirksomhet omfatter undervisning av barn og unge i kunstfag. Variasjonen i tilbudene er stor og omfatter foruten musikkopplæring, undervisning i dans, drama, teater, billedkunst, litteratur, kulturminnevern og husflidsteknikker m.m. Skolene er eid og drevet av kommunene, som selv bestemmer både omfang og innhold.

Musikkundervisning dominerer, men i dag har rundt 60 pst. av kulturskolene tilbud i flere fag enn musikk. Om lag 15 pst. av undervisningsressursene brukes på andre kunst- og kulturuttrykk enn musikk. Omfanget av musikktilbud har gått noe ned mens det tilsvarende har økt for andre kunstuttrykk. I skoleåret 2006–2007 hadde kulturskolene på landsbasis til sammen nær 105 000 elever, hvorav 87 000 var i grunnskolealder. Dette er rundt 14 pst. av alle grunnskoleelevene, en andel som har vært omtrent uendret de siste fem år. 16

Folkehøgskoler: Det er rundt 80 folkehøyskoler i Norge, med totalt vel 7 000 årselever. Et særtrekk ved folkehøyskolene er at de legger stor vekt på folkeopplysning og allmenndanning, og at de er eksamensfrie. Det er pedagogisk frihet ved folkehøgskolene, og internat er en integrert del av de såkalte langkursene (16,5 – 33 uker).

Folkehøyskolene arrangerer ulike typer kurs og en rekke folkehøgskoler har kurs innen drama/teater/scenekunst/revy. En av de mest kjente folkehøgskolene som har tilbud innen scenekunst, er Romerike folkehøgskole, som har linjer innen kostyme og teatersminke, lydteknikk, musikk og teater og scenografi.

15.1.7 Videre- og etterutdanning

Som på de fleste andre felt er det heller ikke for profesjonelle scenekunstnere noe fasttømret system for videreutdanning. Grunnutdanning gis på ulike nivåer, og det er mulig å søke opptak på et høyere nivå der det finnes slike tilbud. For mange vil trolig utdanning i utlandet fungere som en viktig videreutdanningsarena.

Etterutdanning – oppdatering og vedlikehold av kunnskap og ferdigheter – gis i mange ulike sammenhenger, selv om denne merkelappen ofte ikke er satt på tilbudene. Det gjelder for eksempel kurs ved danseskoler/institutter og korte kurs og workshops ved ulike institusjoner ved besøk av kjente pedagoger fra utlandet. Profesjonsforeningene Norsk skuespillerforbund og Norske dansekunstnere står bak stiftelsene Norsk skuespillersenter og Gratis daglig trening, som gir en stor mengde treningstilbud for scenekunstnere, og dessuten arrangerer seminarer og lignende om aktuelle temaer. På samme måte kan det gis seminarer og kurs som kan fungere som etterutdanning, ved de høyere utdanningsinstitusjonene. Ved Kunsthøgskolen i Oslo er det i denne sammenheng under oppbygging mer systematisk etterutdanning bl.a. som kveldskurs og som lengre sommerkurs. Slike tilbud gis ofte i et samarbeid med organisasjoner og arbeidslivet.

15.1.8 Kandidatundersøkelser

Det finnes ikke noen systematisk oversikt over sysselsetting for kandidatene som utdannes i scenekunst. NIFU STEP 17 gjennomfører annethvert år studier av sysselsetting for nyutdannede akademikere et halvt år etter endt utdanning. I 2005 studerte man sysselsetting for personer med mastergradsutdanning bl.a. i musikk/dans/drama. Denne, nokså avgrensede, gruppen scenekunstnere hadde relativt høy sysselsetting – og i relevant virksomhet – sammenliknet med andre akademikergrupper.

For hoveddelen av dem som utdannes i scenekunst, finnes det likevel ingen statistikk. Ved flere av utdanningsinstitusjonene rapporteres det som et inntrykk at kandidatene stort sett får relevant arbeid. Profesjonsforeningene Norsk skuespillerforbund og Norske dansekunstnere har til sammen rundt 1 600 medlemmer. Om en går ut fra at dette tallet gir en antydning om hvor mange aktive utøvende kunstnere det kan være på feltet, kan sysselsettingen generelt likevel ikke være spesielt høy, når vi utdanner ca. 170 nye scenekunstnere hvert år i høyere utdanning og ca. 75 på lavere nivå.

15.2 Departementets vurdering

Utdanningsfeltet er dynamisk. Institusjoner som er godkjent som høyere utdanningsinstitusjoner, har anledning til selv å opprette de studier på bachelornivå de ønsker ut fra registrerte behov og økonomiske og faglige ressurser. Kunsthøgskolen i Bergen har lenge vurdert å starte utdanning i scenekunst, uten å ha funnet økonomisk rom for det. Kunsthøgskolen i Oslo arbeider med å utvide sitt tilbud av masterstudier. Også private institusjoner på lavere nivå har på lignende måte mulighet for å tilpasse sine tilbud til tilstrømning og behov.

Kunnskapsdepartementet og Kultur- og kirkedepartementet har mottatt en felles henvendelse fra Kunsthøgskolen i Oslo, Norges musikkhøgskole og Den Norske Opera & Ballett om ny operautdanning og repetitørutdanning. De to høgskolene ønsker i samarbeid å skape en mer kompakt og helhetlig operautdanning med mulighet for en ettårig praktikantordning ved Den Norske Opera & Ballett. I tillegg ser man et stort behov for å etablere en ny type utdanning i Norge, en masterutdanning for repetitører, med mulighet for spesialisering som sangrepetitør eller danserepetitør. Kunnskapsdepartementet og Kultur- og kirkedepartementet vil vurdere disse søknadene i forbindelse med de årlige statsbudsjett.

Spørsmål knyttet til utdanning, etterutdanning og rekruttering vil i første rekke være forhold som berører skuespillere, dansere og andre kunstneriske yrkesgrupper på scenekunstområdet. Utdanning og rekruttering har derfor nær sammenheng med kunstnerpolitikken.

Over Kultur- og kirkedepartementets budsjett gis årlig støtte til Norsk Skuespillersenter. Dette er et viktig tiltak. Slike tiltak vil bli vurdert også for andre deler av scenekunstfeltet.

Kunstnerundersøkelsen som gjennomføres av Telemarksforsking-Bø på oppdrag av Kultur- og kirkedepartementet, vil være et viktig grunnlag for en nærmere vurdering av utfordringer og behov for tiltak på utdanning, etterutdanning og rekruttering. Resultatene av kunstnerundersøkelsen skal foreligge juni 2008 og vil gi en kartlegging av kunstnergruppenes arbeids- og inntektsforhold, der forhold knyttet til utdanning inngår som en viktig del av datainnsamlingen. Departementet vil derfor komme tilbake til spørsmål om utdanning, etterutdanning og rekruttering i forbindelse med oppfølgingen av kunstnerundersøkelsen i kunstnerpolitisk sammenheng.

15.2.1 Tiltak

• Departementet vil komme tilbake til spørsmål om utdanning, etterutdanning og rekruttering i forbindelse med oppfølging av kunstnerundersøkelsen.

• Søknaden om ny operautdanning og repetitørutdanning vil bli vurdert i budsjettsammenheng.

• Støtte kompetanseutviklingstiltak for scenekunstfeltet som for eksempel Norsk Skuespillersenter.

16 Styring og regelverk

16.1 Statlig styrerepresentasjon

I dag oppnevner staten v/Kultur- og kirkedepartementet et flertall av styremedlemmene til styrene i de nasjonale institusjonene og i region-/landsdelsinstitusjonene inkludert styreleder. 18 Ordningen med statlig styreflertall i institusjoner er en følge av St.meld. nr. 61 (1991-92) Kultur i tiden , og stortingsbehandlingen av denne, jf. Innst. S. nr. 115 (1992-93). Som følge av at staten tok et større ansvar for finansieringen av teater- og orkestervirksomheten, skulle staten også oppnevne et flertall av styremedlemmene i teatrene og orkestrene.

Alle scenekunstinstitusjonene som er omfattet av kravet om statlig styreflertall, er organisert som aksjeselskap utenom Hedmark Teater som er en stiftelse. Kravet omfattet også de aksjeselskapene der staten ikke var eier, dvs. de fleste region-/landsdelsinstitusjonene. Det statlige styreflertallet i disse institusjonene har svekket den regionale og lokale innflytelsen.

Innføringen av statlig styreflertall i region-/landsdelsinstitusjoner aktualiserte spørsmålet om å sikre funksjonsdyktige styrer. I noen tilfeller har kravet om statlig styreflertall ført til relativt store styrer. Det er vanskelig å få et styre med for mange medlemmer til å fungere godt. Fram til generalforsamlingene 2008 oppnevnte staten v/Kultur- og kirkedepartementet 53 styremedlemmer og 31 varamedlemmer til styrene i de 12 region-/landsdelsinstitusjonene, jf. tabell 16.1 nedenfor.

Spørsmålet om statens oppnevning av styremedlemmer i region-/landsdelsinstitusjoner og knutepunkt er behandlet i dokumenter til Stortinget ved flere senere anledninger.

I St.prp. nr. 1 (2004-2005) heter det følgende om statlig styrerepresentasjon:

«Fra midten av 1990-tallet har staten oppnevnt flertallet av styremedlemmene i region-/landsdelsinstitusjonene på musikk- og scenekunstområdet. Dette har i mange tilfeller ført til relativt store styrer. Fra flere hold er derfor spørsmålet reist om å redusere antallet styremedlemmer for å effektivisere styrearbeidet. Departementet legger til grunn at det statlige styringsbehovet først og fremst ivaretas gjennom det årlige tilskuddsbrevet med mål- og resultatkrav og den løpende styringsdialogen med institusjonene. Andel statlig oppnevnte styremedlemmer bør derfor kunne praktiseres med en viss fleksibilitet og tilpasses situasjonen ved den enkelte institusjon.»

I St. meld. nr. 12 (2006-2007) Regionale fortrinn – regional framtid blir det foreslått at regionene fra 2010 skal ha et større ansvar for å oppnevne styreleder og styremedlemmer til region-/landsdelsinstitusjoner og knutepunkt fra 2010. Stortingets drøfting av St.meld. nr. 12 (2006-2007) ga støtte til forslaget om å gi regionene større innvirkning på de lokale og regionale kulturinstitusjonene gjennom økt styrerepresentasjon og oppnevning av styreleder, jf. Innst. S. nr. 166 (2006-2007). Dette er nærmere omtalt i St. meld nr. 10 (2007-2008) Knutepunkt , og det heter her at:

«Hovedregelen skal være at det nye regionale forvaltningsnivået skal ha ansvar for å oppnevne styreleder og eventuelt noen eller alle styremedlemmene, men at regjeringen i særskilte tilfeller kan fravike denne regelen. I hvert enkelt tilfelle må en gjennomgå og ta stilling til endelig fordeling.»

16.1.1 Departementets vurdering

Departementet ser på oppnevning av styremedlemmer som et bidrag til å sikre at institusjonene får gode styrer som kan se til at forvaltingen av virksomheten følger lover og regler, og at institusjonene lever opp til de forutsetningene som staten har satt for tilskuddet. Statens styring med institusjonene skjer likevel først og fremst gjennom forutsetningene for statstilskuddet. Departementet vil likevel understreke viktigheten av at det oppnevnes kompetente styrer slik at styret som kollegium har bred kompetanse, både når det gjelder virksomhetenes faglige oppgaver og de økonomiske og administrative oppgavene.

Med referanse til St.meld. nr. 12 (2006-2007) Regionale fortrinn – regional framtid, og Stortingets behandling av meldingen, jf. Innst. S. nr. 166 (2006-2007), foreslår departementet at regionene skal ha større ansvar for oppnevning av styreledere og styremedlemmer til region-/landsdelsinstitusjonene og knutepunktinstitusjonene fra 2010. Hovedregelen er at det regionale forvaltingsnivået skal ha ansvar for å oppnevne styreleder og eventuelt noen av eller alle de offentlig oppnevnte styremedlemmene, men at regjeringen i særskilte tilfeller kan fravike denne regelen. I hvert enkelt tilfelle må en gjennomgå og ta stilling til nøyaktig fordeling. På scenekunstområdet innebærer dette at en går bort fra praksisen med statlig styreflertall i region-/landsdelsinstitusjonene og oppnevning av styreleder i knutepunktinstitusjonene.

Ettersom det skal gjennomføres valg i mange av region-/landsdelsinstitusjonene innen utgangen av juni 2008 har departementet, i påvente av konklusjoner med hensyn til gjennomføringen av St.meld. nr. 12 (2006-2007) Regionale fortrinn – regional framtid, allerede nå gjort endringer i statens styrerepresentasjon. Departementet går bort fra kravet om statlig styreflertall og vil begrense oppnevningen av styremedlemmer til maksimalt tre inkludert styreleder og ett varamedlem. Denne endringen gir en gradvis overgang til en framtidig modell der den statlige styrerepresentasjonen reduseres ytterligere.

Staten foreslår i dag også et visst antall medlemmer og varamedlemmer til bedriftsforsamlingene ved Nationaltheatret og Rogaland Teater. I følge aksjeloven er utgangpunktet at bedrifter med over 200 ansatte skal ha bedriftsforsamling, men det kan også bestemmes i vedtektene at selskaper som ikke oppfyller dette vilkåret skal ha bedriftsforsamling, slik som ved Rogaland Teater. Departementet vil se nærmere på mulighetene for å endre vedtektene ved disse institusjonene slik at staten ikke lenger foreslår valg av medlemmer til bedriftsforsamlingene.

Fra 2008 har Nord-Trøndelag Teater fått status som region-/landsdelsinstitusjon og Peer Gynt-stemnet fått status som knutepunktinstitusjon. Knutepunktinstitusjonene har ikke vært omfattet av kravet om statlig styreflertall, men det har vært en forutsetning om at staten skulle oppnevne styreleder og et styremedlem med vararepresentanter.

St.meld. nr. 10 (2007-2008) Knutepunkt , punkt 5.3 er oppnevning av styre og valg av organisasjonsform for knutepunktene omtalt:

«Det er i dag ein føresetnad for det statlege tilskotet til knutepunkta at staten får oppnemne styreleiar og eitt styremedlem med vararepresentantar.

Departementet vil understreke det viktige ved at knutepunkta har kompetente og velfungerande styre. Det er vanskeleg å få eit styre med for mange medlemer til å fungere godt. Offentlege styresmakter bør leggje seg dette på sinnet og medverke til at styra blir funksjonsdyktige.

Departementet ser ikkje oppnemning av styremedlem som ein styringsreiskap, men som eit bidrag til å sikre at knutepunkta får kompetente styre som kan sjå til at forvaltinga av verksemda følgjer lover og reglar og at knutepunkta lever opp til dei føresetnadene som staten har sett for tilskotet.

Med referanse til St.meld. nr. 12 (2006-2007) Regionale fortrinn – regional framtid, og Stortinget si handsaming av meldinga, jf. Innst. S. nr. 166 (2006-2007), gjer departementet framlegg om at regionane skal ha større ansvar for oppnemning av styreleiarar og stymemedlemer til region-/landsdelsinstitusjonar og knutepunkt frå 2010. Hovudregelen skal vere at det nye regionale forvaltingsnivået har ansvar for å nemne opp styreleiar og eventuelt nokre av eller alle styremedlemene, men at regjeringa i særskilde høve kan vike frå denne regelen. I kvart enkelt tilfelle må ein gjennomgå og ta stilling til nøyaktig fordeling.

Medan ein ventar på at dette blir gjennomført, vil departementet gå inn for at staten nemner opp eitt styremedlem med varamedlem til styre for knutepunkta.

Staten vil konsentrere si styring av knutepunkta gjennom føresetnadene for statstilskotet til desse verksemdene. Departementet vil like vel understreke det viktige i at det ved styreoppnemning blir lagt stor vekt på å oppnemne kompetente styre slik at styret som kollegium har brei kompetanse, både når det gjeld verksemda sine faglege oppgåver og dei økonomiske og administrative oppgåvene.

Dagens knutepunkt er i hovudsak organiserte som stiftingar. Denne organisasjonsforma har ein funne tenleg som rettsleg ramme for samarbeidsprosjekt innanfor kulturforvaltinga.

Departementet legg til grunn at stifting framleis skal vere den vanlege organisasjonsforma for eit knutepunkt. Ein vil like vel ikkje sjå bort frå at andre organisasjonsformer kan bli vurderte i særskilde tilfelle.

Det er under alle omstende ein føresetnad at verksemda er organisert slik at det er mogleg å kontrollere at tilskotet blir brukt i samsvar med formålet.»

16.1.2 Tiltak:

• Fra 2010 overføres som hovedregel statens ansvar for å oppnevne flere offentlige styremedlemmer inkludert styreleder i region-/landsdelsinstitusjonene til det regionale forvaltningsnivået. I særskilte tilfeller kan departementet fravike dette. Departementet vil gjennomgå og ta stilling til den endelige fordelingen.

• Departementet understreker at det fortsatt må legges stor vekt på å oppnevne kompetente styrer som kan følge opp at forutsetningene for statstilskuddet til institusjonene blir oppfylt.

• Departementet går bort fra kravet om statlig styreflertall fra 2008 og begrenser oppnevningen til tre styremedlemmer inkludert styreleder og ett varamedlem.

• Departementet vil se nærmere på mulighetene for å endre vedtektene ved Nationaltheatret og Rogaland Teater slik at staten ikke lenger foreslår valg av medlemmer til bedriftsforsamlingene.

16.2 Styringssystemet

Departementet til at det er besluttet å innføre evaluering av kvalitativ måloppnåelse for knutepunktinstitusjonene, jf. St. meld. nr. 10 (2007-2008) Knutepunkt og Innst. S. nr. 168 (2007-2008). Slike evalueringer bør også foretas for musikk- og scenekunstinstitusjonene på en systematisk måte og med noen års mellomrom for den enkelte institusjons vedkommende. Med innføring av systematisk kvalitativ evaluering av institusjonene kan kravene til årlig rapportering reduseres. Det er imidlertid ønskelig å sikre rapportering om status for institusjonenes arbeid med likestilling og mangfold. Departementet vil ta initiativ til et samarbeid med institusjonene om dette gjennom Norsk teater- og orkesterforening.

Parallelt er det ønskelig å utvikle rapporteringen om resultatet av tilskudd til fri scenekunst. Departementet vil i samarbeid med berørte organisasjoner og Norsk kulturråd vurdere målformuleringene for tilskudd til frie grupper innen dans og teater, og på denne bakgrunn også vurdere rapportering, innsamling og presentasjon av data med hensyn til bl.a. produksjoner og visninger, kunstnerisk fornyelse og publikumsoppslutning. Dette er også aktuelt for tilskudd til prosjekter m.m. innenfor andre utenominstitusjonelle kunstområder.

16.2.1 Tiltak:

• Det innføres evaluering av kvalitativ måloppnåelse, men med noen års mellomrom for scenekunst- og musikkinstitusjonene.

• Det tas initiativ til å gjennomgå dagens mål- og resultatmål med tanke på forenkling.

• Mål for og kriterier for likestilling og mangfold skal inngå i resultatrapporteringen

• Det tas initiativ til å utvikle rapportering, innsamling og presentasjon av data vedrørende fri scenekunst.

16.3 Fortolkning av arbeidsmiljøloven om midlertidige ansettelser

Den nye arbeidsmiljøloven (aml.) § 14-9 (5) (i kraft 01.01.2006) bestemmer:

«For arbeidstaker som har vært sammenhengende midlertidig ansatt i mer enn fire år kommer reglene om oppsigelse av arbeidsforhold til anvendelse.»

Det har vært tvil om bestemmelsen om stillingsvern etter fire år med midlertidig ansettelse også skulle gjelde for midlertidige ansettelsesforhold i medhold av tariffavtale etter aml. § 14-9(3).

Slike tariffavtaler har i stor grad vært anvendt i teatersektoren og har hatt som siktemål å sørge for at en større andel av det stadig økende antall frilans skuespillere skal kunne benyttes ved institusjonsteatrene. Det er i dag bred enighet om at ordningen med åremålskontrakter har lagt til rette for en gjennomstrømming av nye skuespillere som har skapt grobunn for kunstnerisk utvikling i hele scenekunstfeltet.

Arbeids- og inkluderingsdepartementet har nå i en tolkingsuttalelse av 14. mars 2008 uttalt at aml. § 14-9 skal tolkes slik at bestemmelsens tredje ledd gir landsomfattende arbeidstakerorganisasjoner adgang til å inngå tariffavtale som fraviker § 14-9, herunder også retten til fast ansettelse etter fire år.

Dette innebærer at man fortsatt kan inngå tariffavtale om adgang til midlertidig ansettelse for arbeidsgrupper som skal utføre kunstnerisk arbeid, uten begrensning av fireårsregelen i § 14-9 (5).

16.4 Forholdet til EØS-avtalen

Det har vært reist spørsmål om offentlige tilskudd til scenekunstformål kan stride mot reglene i EØS-avtalen. EØS-avtalens artikkel 59 nr. 1 forutsetter at også offentlige foretak skal følge de alminnelige konkurranseregler i EØS-avtalen. Dette betyr at offentlige foretak i utgangspunktet er underlagt forbud mot statsstøtte eller avtaler som kan hindre, innskrenke eller vri konkurransen. Alle scenekunstinstitusjoner som mottar årlig statstilskudd er foretak i henhold til EØS-avtalen.

Artikkel 59 nr. 2 inneholder unntaksbestemmelser som gjelder foretak med oppgaver av allmenn økonomisk betydning, og som bare skal være undergitt konkurransereglene dersom disse reglene ikke hindrer dem i å utføre de oppgavene de er tillagt. Med tjenester av allmenn økonomisk betydning forstås tjenester som er avtalebaserte/forretningsmessige, men hvor det offentlige har en plikt eller et ønske om å tilby tjenestene på andre vilkår enn det markedet selv vil kunne produsere. Ønsket om å tilby høykvalitetsteater i hele landet vil være et eksempel på tjenester som markedet ikke selv vil kunne tilby som et stabilt og permanent tilbud. I tillegg til statsstøtten har scenekunstinstitusjoner med fast årlig statstilskudd også andre inntekter. Selv om andre inntekter kan variere noe fra år til år, utgjør slike inntekter likevel en mindre del av de totale inntektene for de fleste.

Departementet legger til grunn at dagens scenekunsttilbud ikke vil kunne opprettholdes uten den statstøtte som ytes, og at statsstøtten til de norske scenekunstinstitusjonene ikke er i strid med EØS-avtalen artikkel 59.

Etter EØS-avtalen artikkel 61 (1) er det forbudt å gi støtte av offentlige midler «som vrir eller truer med å vri konkurransen ved å begunstige enkelte foretak eller produksjon av enkelte varer». Som støtte anses ytelser av enhver art som innebærer økonomisk fordel for mottakeren. Forbudet mot statsstøtte gjelder kun støtte som begunstiger foretak eller bransjer på en måte som vrir konkurransen på bekostning av andre konkurrerende enheter eller bransjer. Forbudet kommer kun til anvendelse når konkurransevridningen har en grenseoverskridende effekt i forhold til et annet EØS-land. De 14 teatrene mottar statsstøtte. Statsstøtten må imidlertid også vri eller true med å vri konkurransen for å være forbudt etter artikkel 61.

EF-domstolen har lagt til grunn i sin praksis at tilskudd til virksomheter som utfører tjenester som er av allmenn økonomisk betydning, ikke kan anses som statsstøtte dersom:

1. virksomheten faktisk er pålagt å oppfylle forpliktelsene til å utføre sin offentlige funksjon,

2. kriteriene for tildelingen er fastlagt på objektiv og gjennomsiktig måte,

3. kompensasjonen ikke overstiger det som er nødvendig for helt eller delvis å dekke utgiftene til oppfyllelse av den offentlige tjenesten,

4. tilskuddet er basert på en analyse av de kostnader en gjennomsnittsvirksomhet trenger for å tilby den aktuelle tjenesten.

Departementet anser at den støtte som gis til scenekunstformål ikke omfattes av forbudet mot statstøtte i artikkel 61. Det er en forutsetning for forbudet i EØS-avtalen artikkel 61 at støtten påvirker samhandelen mellom landene i EØS-området. Dette er ikke tilfellet for statsstøtten til scenekunstinstitusjoner i Norge.

Scenekunstpolitikken er et sentralt element i norsk kulturpolitikk. Det offentlige tilskuddet er en helt nødvendig forutsetning for at dette mangfoldige tilbudet skal kunne bli opprettholdt.

17 Økonomiske og administrative konsekvenser

Foto: Jo Michael

I samsvar med de mål, strategier, tiltak og prioriteringer som denne meldingen har gjort rede for, vil oppfølgingen skje i de ordinære budsjettproposisjonene i tråd med vanlig praksis, det vil si at omfanget og innfasingen av nye midler skal skje som ledd i den årlige budsjettbehandlingen og innenfor de gjeldende budsjettrammene.