Del 2
Erstatningsordning for krigsbarn

6 Bakgrunn og hovedinnhold i del II

Stortinget fattet 16. desember 2002 et anmodningsvedtak (vedtak 189) hvor regjeringen ble bedt om å utrede alternative erstatningsordninger som en kompensasjon til de krigsbarn som ble påført særlige lidelser, tap og urimeligheter som følge av at de var krigsbarn. Stortinget ba regjeringen om å legge frem forslag til erstatningsoppgjør så raskt som mulig, og fortrinnsvis i løpet av 2003. Stortinget ba i samme vedtak om at den igangsatte forskning vedrørende krigsbarna fortsatte.

Sosialdepartementet, i samarbeid med Barne- og familiedepartementet, finansierer et treårig forskningsprogram om krigsbarnas oppvekst i etterkrigstidens Norge. Programmet startet opp sommeren 2001, og de siste rapportene vil foreligge i juli 2004.

Som det fremgår av presentasjonen i del I ønsket regjeringen å foreta en helhetlig vurdering av myndighetens tilnærming og håndtering av erstatningskrav fra ulike grupper i samfunnet, deriblant krigsbarna. Som det vil fremgå av St.prp. nr. 1 (2003-2004) side 153 vil regjeringen fremlegge saken for Stortinget i løpet av første halvår 2004.

Utredningen om ulike alternative erstatningsordninger til krigsbarna har vært et samarbeid mellom Sosialdepartementet og Justisdepartementet. Organisasjonene som representerer krigsbarn i Norge har også deltatt i det forberedende arbeid, og har lagt frem egne forslag til erstatningsordninger. Felles for de forslag til erstatningsordninger som legges frem er at de er basert på en tilpasning av dagens billighetserstatningsordning, jf. rapporten fra arbeidsgruppen som er presentert i del I. Regjeringen foreslår en tilpasning av dagens ordning ved at kriteriene som kan danne grunnlag for billighetserstatning utvides for så vidt angår krigsbarna. Det er en sentral del av forslaget at også mobbing omfattes på nærmere fastsatte vilkår. Regjeringen foreslår her også lempeligere dokumentasjonskrav for billighetserstatninger begrenset oppad til 20 000 kroner. Videre følger det av regjeringens forslag at det skal skje en individuell vurdering av hver enkelt søknad basert på hvorvidt søker er påført en særlig lidelse, tap og urimelighet som følge av at vedkommende er krigsbarn. Det må etter forslaget fremlegges dokumentasjon på at søker er krigsbarn. Regjeringen foreslår også at det i tråd med dagens praksis i billighetserstatningssaker skal gjøres fradrag for tidligere erstatningsutbetalinger for samme forhold. Regjeringen foreslår at en utvidet billighetserstatningsordning for krigsbarna gjøres tidsbegrenset.

7 Historikk

Krigsbarn er personer født i årene 1940–1946 av norsk mor og far som var soldat for den tyske okkupasjonsmakten. Forsker Kåre Olsen har i sin bok «Krigens Barn» (1998) gitt oss innsyn i krigsbarnas historie. Kåre Olsen har sin arbeidsplass ved Riksarkivet. I forordet til boka skriver han: «Etter å ha arbeidet med å besvare forespørsler fra krigsbarn i noen år, fant jeg at det var på tide at krigsbarna, deres mødre og tyskerjentene mer generelt, fikk skrevet sin historie. Denne bok er et resultat av et slikt arbeid gjennom de siste tre årene.» Oplysningene i dette pkt. bygger i all hovedsak på Kåre Olsens bok.

Det er vanskelig å si med sikkerhet hvor mange krigsbarn som ble født, idet det ikke foreligger uttømmende registre fra verken tyske eller norske myndigheter. Flesteparten av de norske kvinner som ventet barn, eller hadde fått barn, med en tysk soldat, meldte dette til den norske avdeling av organisasjonen Lebensborn. Organisasjonen Lebensborn e.V. ble etablert i Tyskland i 1935. En norsk avdeling – Abteilung Norwegen – ble etablert allerede våren 1941.

Det var under hele krigen strid mellom norske og tyske myndigheter om krigsbarnsakene skulle behandles etter tysk eller norsk lov. Det grunnleggende i denne striden var om barna skulle anses som tyske eller norske. Uansett disse formaliteter hadde tyske myndigheter i praksis nær full kontroll over behandlingen av krigsbarnsakene etter at den norske avdelingen var etablert for å ta ansvaret for saksfeltet.

Under krigen skulle alle saker hvor norske kvinner ventet barn eller hadde født barn med tysk statsborger meldes til Abteilung Norwegen. Her ble hver ny sak registrert og tildelt et nummer. Forsker Kåre Olsen legger i sin bok «Krigens barn» til grunn at antall krigsbarn antas å ligge et sted mellom 10 000 og 12 000 personer.

Tyskerne la vekt på at barn av tyske statsborgere skulle være sikret gode oppvekstforhold. Flere tiltak ble etablert for å lette mødrenes og barnas situasjon. De etablerte mødre- og fødehjem, barnehjem, hjem for mødrene m.m., til sammen utgjorde dette plasser for mange hundre barn og mødre. I tillegg kjøpte organisasjonen opp plasser ved norske hjem av ulike typer. Til sammen sørget organisasjonen for at flere tusen av krigsbarna og deres mødre i perioder fikk bo på hjem drevet i regi av Abteilung Lebensborn eller på norske hjem.

Tyske myndigheter bestemte også at norske krigsbarn og deres mødre skulle sikres økonomisk hjelp og på andre måter støttes opp om. Abteilung Lebensborn overtok de økonomiske forpliktelser som normalt ville falt på barnefaren, og opererte med egne satser som var høyere enn tilsvarende bidrag i Norge. Tyskerne ga i tillegg en rekke andre former for økonomisk støtte, for eksempel til utgifter under sykdom, sykehusopphold, reiseutgifter, tannbehandling osv.

I boken «Krigens barn» uttaler Kåre Olsen at trolig 200 norske barn i løpet av krigen ble sendt til Tyskland uten at mødrene fulgte med. I Tyskland overtok Lebensborn e.V. ansvaret for barna og arbeidet for å få dem adoptert. Dette var barn som de norske mødrene ikke så seg i stand til å ta hånd om selv. Mødrene hadde fraskrevet seg sin rett til barna, og overlatt til Abteilung Lebensborn å adoptere dem bort. Flesteparten av disse barna hadde vært en tid på Lebensborns barnehjem i Norge. Tyskerne var opptatt av at barn burde få vokse opp i en familiesituasjon, og hadde som målsetting at ingen barn skulle være på barnehjem etter fylte to år. Kåre Olsen skriver i sin bok:

«Når barnet nådde denne alderen, presset de (tyske myndigheter) gjerne på moren for å få henne til å ta en avgjørelse om barnets framtid; om hun kunne ta hånd om det selv, få det plassert hos sine foreldre eller annen familie for en tid eller på annen måte få det plassert i pleie i en familie. Om hun ikke var i stand til å finne en slik løsning overtok Abteilung Lebensborn ansvaret for å få barnet bortadoptert.»

De aller fleste av barna som ble sendt til Tyskland for adopsjon ble værende på Lebensborns barnehjem til krigens slutt, mens en del kom til tyske pleie- eller adoptivfamilier. Kåre Olsen skriver videre:

«I de fleste slike saker fikk ikke barnemødrene vite mer om hva som skjedde med deres barn. De aller fleste regnet nok med at barnet kom til en norsk pleiefamilie med sikte på adopsjon. Etter krigen kom det som et sjokk på mange mødre da de fikk vite at deres barn var sendt til Tyskland for å adopteres til tyske familier.»

Mange krigsbarn har fortalt om en vanskelig oppvekst i etterkrigstidens Norge, og at de har vært utsatt for overgrep både fra private og fra det offentlige som følge av at de var krigsbarn. Organisasjonene som representerer krigsbarn i Norge har gjennom årene fremsatt flere påstander om overgrep. Dette gjelder bl.a. offentlig underslag av krigserstatning og underholdsbidrag fra Tyskland, overgrep og omsorgssvikt i skole, helse- og sosialvesen, navneproblemer/feilføring av dåpsattester, problemer med tilgang til dokumenter fra offentlige arkiver, trakassering og plaging. Det er fremmet krav om gransking og erstatning/oppreising.

Våren 1998 var det flere oppslag i pressen om krigsbarnas situasjon, og det ble også reist en interpellasjon i Stortinget om saken.

7.1 Forskning

Daværende Sosial- og helsedepartementet ba i brev av 17. november 1998 Norges forskningsråd om å utarbeide en kunnskapsstatus hvor krigsbarn­organisasjonenes påstander ble gjennomgått og besvart så langt dette var mulig med utgangspunkt i tilgjengelig materiale. I brevet skriver departementet at det særlig er påstander av historisk karakter man ønsker hjelp til å få undersøkt med henblikk på om det foreligger eventuelle kritikkverdige forhold. Departementet anså det som særlig viktig å få belyst følgende fire problemstillinger:

1 Manglende bidragsinnkreving:

Departementet skriver:

«På bakgrunn av situasjonen etter krigen er det vanskelig å vurdere om norske myndigheter har gjort tilstrekkelig for å bistå norske mødre med innkreving av bidrag fra fedre i Tyskland. Dette var i praksis ofte umulig de første årene etter krigen. Norge har ingen direkte innkrevningsmyndighet i utlandet.

Påstanden om at innbetalte bidrag ikke ble betalt videre til mødrene må undersøkes. Det offentlige overtok ofte forsørgingsplikten for barna eller ytet forsørgertrygd til moren, noe som ga det offentlige lovbestemt refusjonskrav i eventuelt innbetalt bidrag.

For å ha noen formening om eventuelle forsømmelser mht å bistå norske mødre i bidragssaker med tyske bidragspliktige er det behov for at påstandene blir nærmere undersøkt og evt. dokumentert.»

2 Krigsfangeerstatningen fra Forbundsrepublikken Tyskland

Departementet skriver:

«Etter avtalen med Forbundsrepublikken Tyskland ble det utbetalt et erstatningsbeløp på 60 mill. DM (102 mil NOK i datidens pengeverdi) «til fordel for de norske statsborgere som på grunn av rase, tro eller verdensanskuelse er blitt rammet av nasjonalsosialistiske forfølgelsestiltak og som ved disse forfølgelsestiltak har lidd skade på sin frihet eller helbred, så vel som til fordel for de etterlate etter personer som er omkommet som følge av disse forfølgelsestiltak.»

Også loven om fordeling av krigsfangeerstatning bygde på at erstatningen bare skulle komme personer til gode som ble rammet ved politisk fangenskap. Krigsbarna falt utenfor ordningen.

Det er her ønskelig med en gjennomgang av organisasjonenes påstander om at tyske myndigheter skal ha forutsatt at denne erstatningen skulle omfatte krigsbarn og holdningen til dette fra norsk side i de ulike faser under forhandlingene.»

3 Organisert hjemhenting av barn fra Tyskland og ulovlig deportasjon av barn til Tyskland

Departementet skriver:

«Så vidt vi kjenner til ga Sosial- og helsedepartementet i en periode støtte til et barnehjem hvor hjemhentede barn fra Tyskland ble plassert. Det blir hevdet at departementet trakk tilbake sin støtte til barnehjemmet, og at dette førte til at en rekke barn ble feilplassert på Emma Hjorts Hjem mens andre ble bortadoptert.»

4 Generell oppvekstproblematikk og spørsmål om erstatning og moralsk oppreisning

Departementet skriver:

«Det er hevdet at norske myndigheter i tiden etter krigen, systematisk behandlet krigsbarna på en måte, og hadde et syn på disse barna, som har skapt store problemer for mange av dem senere i livet. Spørsmålet om erstatning og en kollektiv moralsk oppreisning for krigsbarna, må behandles i lys av om man kan si at dette faktisk har skjedd.»

7.2 Forskningsrådets rapport

Oppdraget resulterte i Forskningsrådets rapport «Fiendens barn?» som ble avgitt i juni 1999, og en «hvitbok» med sentrale dokumenter.

Av rapporten fremgår at enkelte påstander blir tilbakevist, andre blir bekreftet, og nye problemstillinger kom til. Det uttales at for en del påstanders vedkommende trengs det mer dokumentasjon og forskning.

Rapporten konkluderer med at krigsfangeerstatningen ikke var tiltenkt krigsbarna.

«Erstatningsavtalen i 1959-60 var en fangeerstatningsavtale for nazismens ofre, og hadde ingen relevans for krigsbarnspørsmålet. Krigsbarna var aldri tiltenkt noen erstatning fra den tyske stat, og noen slik erstatning ble heller ikke utbetalt. Det ble aldri reist noe krav om erstatning til krigsbarn fra norske forhandlere.»

Det heter i rapporten:

«Den aktuelle bakgrunnen for spørsmålet var presseoppslag i fjor; oppslagene har villedet opinionen og krigsbarna. Flere ubegrunnede beskyldninger ble rettet mot navngitte personer, og de kan ha medvirket til å skape falske forhåpninger om erstatning blant mange krigsbarn. En ansatt ved den tyske ambassaden i Oslo ble fremstilt som sentral kilde for oppslagene. Ambassaden har overfor Forskningsrådet ettertrykkelig slått fast at oppslagene var basert på rene misforståelser.»

Til påstanden om mangelfull innkreving av barnebidrag, og manglende utbetaling av slikt bidrag til krigsbarna, konkluderer rapporten med at det ikke er avdekket eksempler på åpent diskriminerende holdninger som grunn for vedtak i bidragssaker, og at det ikke er funnet dokumenterbare tilfelle som bekrefter at barnebidrag ble tilbakeholdt. Det vises til at dette kan skyldes at relevante dokumenter er makulert etter 10 år. Det uttales videre:

«Når spørsmålet er blitt reist synes det å ha sammenheng med manglende kjennskap til gjeldende lovverk, som bl.a. hadde bestemmelser om lån og fratrekk i senere mottatte økonomiske ytelser, herunder bidrag fra faren. Påstanden om systematisk underslag i offentlige instanser kan ikke bekreftes; det samme gjelder offentlige retningslinjer som kan ha ført til manglende bidragsutbetaling.»

Rapporten er mer kritisk når det gjelder Norges innkreving av barnebidrag i den sovjetiske okkupasjons­sonen i Øst-Tyskland, senere DDR. Det uttales at bare en liten del av krigsbarna med far i Øst-Tyskland mottok bidrag i årene fram til forskotteringsloven trådte i kraft i 1957. Dette hadde sammenheng med norsk politikk med boikott av Øst-Tyskland og begrenset formell kontakt med øst-tyske myndigheter. I rapporten uttales:

«Det er ingen tvil om at Norge kunne ha reist nye saker overfor DDR også etter 1951, slik som det ble gjort overfor barnefedre i Vest-Tyskland.»

7.3 Forskning – oppfølgning – oppvekstvilkår

På bakgrunn av rapportens konklusjoner ble forskningsrådet ved Sosial- og helsedepartementets brev av 31. mars 2000 bedt om å påta seg oppdraget med den forskningsmessige oppfølgingen av temaet oppvekstvilkår for krigsbarna. Oppdragets formål og innhold ble samtidig nærmere konkretisert og utdypet. Det overordnete formål med forskningsoppdraget er at kunnskapen skal komme både krigsbarna og det norske samfunnet til gode. Krigsbarna har behov for avklaringer og kunnskap om sin fortid. Samfunnet må kunne ta lærdom av krigsbarnas historie i møtet med andre grupper, f. eks. innvandrere og flyktninger, eller barn som i dag er krigsbarn i andre land.

Departementet har satt følgende ramme for forskningen:

• Hva preget barndommen til krigsbarn som opplevde store vansker og lidelser.

• Hvilke politiske, samfunnsmessige og andre forhold gjorde dette mulig.

Departementet har lagt vekt på å få fram kunnskap som kan avdekke generelle mønstre av forskjellsbehandling, mobbing og trakassering, og mer konkrete tilfeller av overgrep og omsorgssvikt i tilknytning til følgende problemstillinger:

• Hjemhenting av barn fra Tyskland til Norge i årene mellom 1947–1949.

• Flytting av norske krigsbarn fra Tyskland til Sverige i 1945.

• Tømming av barnehjemmene i Norge etter krigen.

• Praksis i forbindelse med adopsjon og omsorgsovertakelse for krigsbarn.

• Krigsbarn i åndssvakeomsorgen, på spesialskoler og i barnehjem.

• Hverdagslivet for krigsbarn i institusjoner og i nærmiljøet.

• Praksis i forbindelse med navnebruk på dåpsattester og omgjøring av norske navn til tyske navn.

• Spørsmål om arv etter tysk eller østerriksk far.

• Omstendigheter rundt beslutningen om å stanse inndriving av barnebidrag fra Øst-Tyskland i 1951, og utformingen av Utenriksdepartementets annonse i 1973 om norske tilgodehavende i DDR.

• Norske krigsbarns oppvekst i et komparativt perspektiv, idet synet på krigs- barn i Norge er omtalt som ganske forskjellig fra andre land (for eksempel i Danmark og Nederland)

Gjennom forskningen skal det særlig fokuseres på:

• Myndighetenes syn og praksis.

• Holdninger til krigsbarna i skole, helse- og sosialvesen.

• Folkelige forestillinger om krigsbarna.

Forskningsprosjektene kom i gang i 2001 og skal avsluttes i juli 2004. Prosjektet finansieres av Barne- og familiedepartementet og Sosialdepartementet.

Pr. mai 2004 er det lagt fram følgende rapporter fra forskningsoppdraget:

Lars Borgersruds rapport « Overlatt til svenske myndigheter ». Rapporten kaster lys over hva som skjedde med en gruppe krigsbarn som under krigen ble sendt fra Norge til Tyskland for å bli adoptert der (Fiskeboda-barna). I 1945 ble barna, som var norske statsborgere, funnet igjen på barnehjem i Bremen, og de ble da sendt til Sverige hvor de ble adoptert. Disse barna er vokst opp i Sverige som svenske statsborgere. Det går fram av rapporten at de ikke har hatt kunnskap om sin identitet.

Eva Simonsen/Kjersti Ericssons rapport « Krigsbarn i fredstid ». Rapporten drøfter noen sentrale samtidige samfunnstrekk som ga en ramme for holdninger og handlinger overfor krigsbarna. Særlig vektlegges holdninger til barn som både verdi og fare for samfunnet, oppfatningen av barn som nasjonens eiendom, den samtidige forståelsen av åndssvakhet, og tankestrømninger og tilstander i barnevernet.

Norges forskningsråd har i brev av 2. april 2004 til Sosialdepartementet orientert om gjenstående publikasjoner fra prosjektet, og den planlagte utgivelse av disse:

Lars Borgersrud : «Staten og krigsbarna. En historisk undersøkelse av statsmyndighetenes behandling av krigsbarna i de første etterkrigsårene» . Medio juni 2004.

Dag Ellingsen : « Krigsbarns levekår – en registerbasert undersøkelse ». Medio juni 2004.

Kjersti Ericsson/Eva Simonsen : « Livshistorien » – Høsten 2004.

Kjersti Ericsson/Eva Simonsen (red.): « Children as enemies? An international anthology on European war children during and after the Second World War». Dette er en artikkelsamling med bidrag fra forskere fra en rekke europeiske land, som ventes utgitt på et britisk forlag i løpet av høsten 2005.

I tråd med ønsker fra Stortinget har regjeringen utredet alternative erstatningsordninger til krigsbarn uavhengig av fremleggelse av forskningsresultatene. For å få nødvendig informasjon om relevant faktum og hvilke forhold som eventuelt kan danne grunnlaget for en rimelighetsbasert erstatning til krigsbarna, har regjeringen derfor basert seg på informasjon fra krigs­barnorganisasjonene og fra enkeltpersoners fremstillinger i pressen eller i henvendelser til regjeringen, i tillegg til det som foreligger av forskningsresultater.

7.4 Granskingskommisjon om medisinsk forskning på mennesker uten deres samtykke

Regjeringen oppnevnte i oktober 2001 en granskings­kommisjon om medisinsk forskning på mennesker uten deres samtykke i perioden etter 2. verdenskrig og frem til ca. 1975. Bakgrunnen for oppnevnelsen var at det gjentatte ganger hadde fremkommet påstander om at forsøks­personer var blitt misbrukt i medisinsk forskning i etterkrigstiden. Påstandene gikk bl.a. ut på at utsatte grupper, så som krigsbarn, tatere, psykiatriske pasienter og psykisk utviklingshemmede, skulle ha blitt utsatt for forsøk med LSD, radio­aktiv stråling og elektroder. Dette skal ha blitt gjort i forskningsøyemed og ikke som ledd i behandling av den enkelte.

Kommisjonen la fram sin rapport 17. desember 2003 (NOU 2003:33). I rapporten er uttalt bl.a.:

«Kommisjonens gransking har ikke avdekket noe belegg for påstandene om at CIA eller andre militære instanser i USA eller Norge har vært involvert i forsøk med LSD foretatt på psykiatriske pasienter eller på krigsbarn i Norge. Granskingen har derimot vist hvordan påstandene om bruk av norske krigsbarn ser ut til å bygge på en enkelt kilde, som ikke sier noe hverken om krigsbarn eller om LSD-forsøk på mennesker. De mer eller mindre direkte påstandene om at CIA eller andre militære instanser i USA står bak LSD-forsøkene på mennesker i Norge viser seg å være antagelser på meget tynt grunnlag.

Når det gjelder påstandene om LSD-forsøk i militær hensikt, finner kommisjonen grunn til å beklage at det var så vanskelig å få avdekket bakgrunnen for de aktuelle påstandene. Påstandene er av meget alvorlig karakter og vakte, da de ble fremsatt, betydelig interesse – også internasjonalt. I så henseende burde det ha vært i alle involverte parters interesse å sørge for at alle faktiske forhold ble klarlagt og ikke tidvis trenere kommisjonens arbeid. Kommisjonen finner videre grunn til å beklage at slike påstander overhodet ble fremsatt – når kildebelegget for disse må ha fremstått som så uklart og usikkert også for de som fremsatte påstandene.»

7.5 Erstatningssaker i domstolsystemet

I alt 122 krigsbarn har gått til sak mot staten med krav om oppreising/erstatning. Av disse har 7 prøvet saken i rettsapparatet. De øvrige sakene er stilt i bero i påvente av utfallet for de første 7.

Det anførte ansvarsgrunnlaget er at myndighetene unnlot å sette i verk nødvendige tiltak for å sikre krigsbarnas menneskerettigheter. Staten har ikke bestridt krigsbarnas faktiske beskrivelser i saken, men påberopte foreldelse fordi de forhold som anføres ligger så langt tilbake i tid at den bevisføring som forutsettes ved en domstolbehandling blir vanskelig.

Så vel byretten som lagmannsretten kom til at kravene var foreldet, og anken ble nektet fremmet av Høyesteretts kjæremålsutvalg. Samtlige av de sakene som er reist mot staten med krav om oppreisning/erstatning er etter det regjeringen kjenner til brakt inn for Den europeiske menneskerettighetsdomstol i Strasbourg.

8 Erstatning til krigsbarn

8.1 Innledning

Stortinget har bedt regjeringen om å utrede alternative forslag til erstatningsordninger som en kompensasjon til de krigsbarn som er påført særlige lidelser, tap og urimeligheter som følge av at de er krigsbarn. Alternativ for en slik rimelighetsbasert erstatning er vurdert uavhengig av eventuelle rettslige krav krigsbarn måtte ha overfor staten.

I tråd med rapporten fra arbeidsgruppen som det er redegjort for i del I i meldingen, mener regjeringen at etablering av en erstatningsordning til krigsbarn må skje innenfor billighetserstatningsordningen. Arbeidsgruppen foreslår at erstatningskrav fra ulike grupper i samfunnet skal sendes Stortingets billighetserstatningsutvalg for utarbeidelse av eventuelt nye kriterier m.v. for en billighetserstatning. Stortingets anmodningsvedtak om utredning av erstatningsordninger til krigsbarn er fattet før arbeidsgruppen ble opprettet. I tråd med Stortingets vedtak har regjeringen derfor funnet det riktig å legge frem konkrete forslag og vurderinger omkring kriterier og vilkår i erstatningsordninger til krigsbarn.

8.2 Nærmere om mandatet

Stortinget har i Innst. S. nr. 36 (2002-03) uttalt:

«Utgangspunktet for en eventuell erstatning må være særlig overlast som følge av at man er krigsbarn, og ikke i seg selv det forhold at man er krigsbarn. Komiteen er kjent med at krigsbarna har ulike historier å fortelle om sin oppvekst. Enkelte har i begrenset grad lidd overlast, mens andre forteller om gjentatte og grove overgrep. Det må etter komiteens oppfatning tas hensyn til disse ulikhetene ved vurderingen av erstatningsspørsmålet og ved utformingen av en erstatningsordning.»

Stortinget har i mandatet begrenset en erstatningsordning til krigsbarn til å gjelde særlige lidelser, tap og urimeligheter vedkommende er påført som følge av krigsbarnstatus.

I samsvar med Stortingets forutsetning, har krigsbarnorganisasjonene vært involvert i det forberedende arbeid med stortingsmeldingen. De tre organisasjonene som representerer krigsbarn i Norge, Norges krigsbarnforbund, Krigsbarnforbundet Lebensborn og Stiftelsen rettferd for taperne, har deltatt i seks møter med representanter fra Sosialdepartementet og Justisdepartementet, og har bidratt med sin kunnskap om hvilke forhold krigsbarn ble utsatt for. Organisasjonene har også lagt frem egne forslag til erstatningsordninger til krigsbarn.

Med bakgrunn i informasjonen fra organisasjonene og annet tilgjengelig materiale, er det departementets oppfatning at overgrep mot krigsbarn kan henføres under nærmere angitte typetilfeller:

• straffbare handlinger i form av seksuelle overgrep og annen vold.

• feilplassering av krigsbarn i institusjoner innen åndssvakeomsorgen, i spesialskoler og lignende, og feil i forbindelse med hjemsendelse av barn fra Tyskland til Norge.

• mangelfull skolegang og/eller mangelfull oppfølgning av barnevernmyndighetene, herunder overlast under opphold på barnehjem.

• adopsjon og fosterhjemsplassering på mangelfullt grunnlag, forfalskning av dåpsattest og lignende og arverettslige spørsmål.

• mobbing fra barn og voksne i nærmiljøet, i skolen, fra lærere, helsepersonell, i yrkeslivet m.m. Herunder regnes den belastningen det er å føle at en må skjule sin identitet som krigsbarn.

Departementet har ikke grunnlag for å sette opp en uttømmende liste over hvilke overgrep krigsbarn har vært utsatt for, og som kan sies å representere en særlig lidelse, tap og urimelighet. De ulike typetilfeller av overgrep rettet mot krigsbarn vil bli nærmere drøftet nedenfor. Det kan imidlertid tenkes at krigsbarn har blitt utsatt for overgrep som ikke kan henføres under nevnte typetilfeller, og at overgrepet er av en slik art at det bør være omfattet av en utvidet billighetserstatningsordning til krigsbarn. Regjeringen mener at det avgjørende ved den konkrete vurdering av en søknad om billighetserstatning vil bli om de forhold som anføres i søknaden representerer en særlig lidelse, tap og urimelighet søker er påført som følge av at vedkommende er krigsbarn. Stortingets formulering i mandatet vil etter dette representere en rettslig standard som vil være veiledende for den konkrete skjønnsutøvelsen ved behandlingen av den enkelte søknad. En slik løsning vil dessuten gjøre det mulig å fange opp tilfeller vi i dag ikke har kunnskap om, men som allikevel bør kunne danne grunnlag for søknad om billighetserstatning etter en utvidet billighetserstatningsordning.

Regjeringen vil dessuten presisere at selv om en søker er utsatt for et overgrep som følge av at vedkommende er krigsbarn, er det ikke gitt at søknaden kan imøtekommes med utbetaling av billighetserstatning. Det vises her til at Stortinget i mandatet har begrenset ordningen til å gjelde dem som på grunn av lidt overlast ble påført særlig lidelse, tap eller urimelighet. Regjeringen oppfatter dette slik at det ikke innvilges billighetserstatning der søker har klart å mestre de overgrep vedkommende ble utsatt for, og i ettertid har klart seg bra og levd et normalt godt liv. I disse tilfellene er søker ikke påført en skade i form av særlig lidelse, tap og urimelighet. Regjeringen refererer til at hensikten også med en utvidet billighetserstatningsordning er at den skal være en kompensasjon til personer som pga nærmere angitte forhold er kommet i en særlig vanskelig situasjon.

8.3 Nærmere om overgrep mot krigsbarn

Gjennomgangen her er basert på tilgjengelig forskningsmateriale, informasjon fra organisasjonene som representerer krigsbarn og informasjon fra krigsbarn i enkeltsaker.

8.3.1 Resultatet av forskning om krigsbarn

I den utstrekning det foreligger tilgjengelig forskningsmateriale, er det regjeringens oppfatning at forskningsresultatene må tillegges avgjørende vekt for hva som skal omfattes av en utvidet billighetserstatningsordning. Dette innebærer at påståtte overgrep forskningen har avvist heller ikke bør danne grunnlag for søknad om billighetserstatning. For eksempel gjelder dette påstand om medisinsk forskning på krigsbarn uten deres samtykke og manglende utbetaling av krigsfangeerstatning. Det gjelder også anførsel om manglende bidraginnkreving fra Tyskland. Her må det i samsvar med forskningsresultatene muligens gjøres en modifikasjon dersom bidragsansvarlig var borger av DDR, og det kan kritiseres norske myndigheter at de ikke fulgte opp saken i forhold til DDR. Departementet antar imidlertid at en person som i en kortere periode ikke har mottatt økonomisk bidrag fra far ikke dermed kan anses å være påført slik særlig lidelse, tap og urimelighet som det vil være naturlig å henføre under en billighetserstatningsordning.

8.3.2 Overgrep som omfattes av dagens billighetserstatningsordning

Flere typer av overgrep mot krigsbarn vil være av en slik karakter at de omfattes av Stortingets billighetserstatningsordning slik denne praktiseres i dag. Det vil for eksempel være tilfellet for seksuelle overgrep, feilplassering i institusjon, mangelfull skolegang og kritikkverdig opptreden fra personale i barnevernet, i eller utenfor barnehjem. Billighetserstatning kan i slike saker ytes dersom det anses tilstrekkelig sannsynliggjort at de anførte forhold har funnet sted, og dersom det er sannsynlig at dette har påført søkeren lidelser/tap av et visst omfang. Vurderingen er gjenstand for fri bevisbedømmelse, og avgjørelsen tas på bakgrunn av dokumentene i saken.

Praksis viser at slike overgrep kan ramme mange grupper i befolkningen, bl.a. krigsbarn. De overgrep det gjelder kan være av til dels betydelig alvorlighetsgrad, og søker vil kunne være påført konstaterbar fysisk/psykisk skade eller tap som følge av overgrepet.

Ved anførte overgrep fra myndighetenes side vil det som regel kunne fremskaffes dokumentasjon for at forholdet har funnet sted. Dersom relevant arkivmateriale er makulert, vil kravet til dokumentasjon kunne lempes.

En søknad om billighetserstatning på grunnlag av straffbare handlinger, herunder seksuelle overgrep, innebærer beskyldninger om grove straffbare handlinger mot angitt gjerningsperson og det innhentes uttalelse fra vedkommende såfremt dette er mulig. Foruten egenerklæring og annen relevant dokumentasjon, kreves det i slike saker også erklæring fra medisinsk sakkyndig.

Søknad om billighetserstatning fra krigsbarn på grunnlag av overgrep som omfattes av gjeldende billighetserstatningsordning skal etter forslaget behandles på samme måte som i dag. Det vises i den forbindelse til at også krigsbarnsorganisasjonene i sitt forslag til erstatningsordning forutsetter at det skal stilles krav til dokumentasjon ved denne typen overgrep. Dersom gjeldende billighetserstatningsordning for slike overgrep skulle lempes for krigsbarn, ville det innebære en urimelig forskjellsbehandling i forhold til andre som har vært utsatt for tilsvarende forhold.

8.3.3 Om overgrep særlig relatert til søkers status som krigsbarn

Overgrep som kan sies å være typiske for krigsbarn, omfattes ikke av gjeldende billighetserstatningsordning. Skal krigsbarn kunne søke en rimelighetsbasert kompensasjon for slike forhold, må billighetserstatningsordningen tilpasses, jf. del I.

Flere krigsbarn har hevdet at de ble adoptert bort uten at dette skjedde etter gjeldende regelverk på dette området. I noen tilfeller viste det seg dessuten at adopsjonen ikke var reell, slik at de, når adopsjonsforeldrene gikk bort, sto uten rettigheter for eksempel til arv. Bortsett fra det særlige tilfellet som er omtalt foran under pkt. 7.3 (Fiskeboda-barna), er departementet ikke kjent med at det foreligger forskning omkring forhold knyttet til adopsjon. Departementet må derfor nøye seg med å påpeke at dette er problemstillinger som etter omstendighetene kan representere en slik særlig lidelse, tap og urimelighet at forholdet bør kunne danne grunnlag for søknad om billighetserstatning etter en utvidet ordning. Forhold som ikke har samme alvorlighet er anførsler om forfalskning av dåpsattest og feilinformasjon gitt til søker om navn, fars identitet m.m. Forfalskning av for eksempel en dåpsattest vil representere et straffbart forhold, og det kan ikke utelukkes at slike forhold kan ha relevans ved en søknad om billighetserstatning. Imidlertid antas at det kun i helt spesielle tilfeller vil være naturlig å karakterisere dette som en særlig lidelse, tap og urimelighet påført søker.

En rekke krigsbarn ble overlatt til barnevernsmyndighetene, og i den utstrekning det kan reises kritikk mot disse, blir en søknad om billighetserstatning vurdert etter gjeldende ordning. Mange krigsbarn var imidlertid i en spesiell situasjon i forhold til andre barn som hørte under barnevernet. Lebensbornprosjektet og frem og tilbakesendelse mellom Norge og Tyskland m.v. kan ha satt krigsbarna i en særlig vanskelig situasjon, for eksempel på grunn av språk, lange reiser, større utrygghet og tilpasningsproblemer knyttet til nytt bosted m.m. Departementet vil dessuten nevne at omsorgen for mange krigsbarn ble overlatt til private institusjoner og fosterhjem, som bare i begrenset utstrekning ble undergitt myndighetenes kontroll.

Et kjennetegn for krigsbarna var at mor som en følge av at hun hadde fått barn med en tysk soldat i mange tilfeller ble utsatt for overgrep. Videre var det gjennomgående at mor var alene med foreldreansvaret for barnet uten kontakt med barnefaren og hans familie. Departementet mener at forhold knyttet til dette som hovedregel ikke bør gi grunnlag for billighetserstatning. Mange barn som vokser opp med én forelder vil etter omstendighetene kunne komme skjevt ut dersom omsorgspersonen i barnets liv sliter med egne problemer. Dreier det seg om vold i hjemmet og/eller mangelfull oppfølgning fra barnevernets side, vil en søknad kunne behandles etter gjeldende billighetserstatningsordning, uavhengig av om søker er krigsbarn eller ikke. Det kan imidlertid tenkes tilfeller hvor søker var så direkte berørt av «gode nordmenns» overgrep mot mor, at søker ble påført en skade av fysisk eller psykisk art. Regjeringen åpner derfor i forslaget til erstatningsordning slik dette er nærmere presentert i pkt. 9, for at også dette forhold kan tillegges relevans under behandlingen av søknader om billighetserstatning.

8.3.4 Særlig om mobbing

Departementet antar at det forhold som har rammet flest krigsbarn er mobbing. Med mobbing menes aggressiv eller ondsinnet adferd som gjentatte ganger og over tid rettes mot en person, samtidig som det i den mellommenneskelige relasjon er en viss ubalanse i styrke- eller maktforholdet mellom overgriper og offer. Mobbing kan skje direkte i form av krenkende ord eller handlinger mot offeret, eller indirekte ved for eksempel sosial isolering og utestenging. Mange krigsbarn har fortalt sterke historier om en barndom preget av utrygghet og frykt pga. mobbing fra barn og voksne i nærmiljøet, på skolen, i møtet med helsevesenet m.v. Det fremgår av beretningene at i tiden etter krigen følte krigsbarna mange steder seg som «fritt vilt». Det foreligger også flere historier om at personer som representerte myndighetene deltok i og legitimerte mobbing av krigsbarna. Det dreier seg om lærere, personer i helsevesenet, prester mfl. Også fra sentrale myndighetspersoner kom det uttalelser som vi i ettertid ser kan ha bidratt til å sementere lokalmiljøenes holdninger til krigsbarn. Bl.a. uttalte lederen for et stort sykehus til pressen at krigsbarna utgjorde en mulig femtekolonne. Det foregikk også en debatt om hvorvidt krigsbarna burde deporteres til Australia. Selv om slike enkeltstående utspill aldri fikk gjennomslag i offisiell norsk politikk, ble de heller aldri direkte imøtegått.

I motsetning til andre som har vært utsatt for en vanskelig barndom og oppvekst skiller krigsbarna seg ut på flere måter. I etterkrigstidens Norge var holdninger som hat, frykt og mistro i forhold til tyskere og den tyske stat fremtredende i en slik grad at det etter regjeringens mening neppe finnes paralleller i norsk historie i fredstid. Mange steder i samfunnet var det derfor også et anstrengt og vanskelig forhold til dem som hadde hatt kontakt med den tyske okkupasjonsmakten. Dette fikk ofte direkte følger for kvinner som hadde fått barn med en tysk soldat ved at de ble utsatt for ulike typer av overgrep. Men også for barn i slike forhold fikk ofte holdningene til den tidligere okkupasjonsmakten konsekvenser. Flere krigsbarn har fortalt at de bl.a. i møte med kirke og helsevesen ble møtt med kritiske spørsmål knyttet til deres tyske avstamming og genmateriale, for eksempel slik at de ble rådet til ikke å få barn selv. Andre har fortalt at de ble møtt med holdninger om at mors kontakt med en soldat fra okkupasjonsmakten måtte skyldes mangelfulle evner hos henne, og at også barnet dermed var arvelig belastet i form av lav intelligens og lignende. Som nevnt ovenfor var det mange steder offentlige representanter for skole, helsevesen m.v. som direkte eller indirekte initierte mobbing av krigsbarn. Hertil kommer mors problemer som følge av det hun i mange tilfeller ble utsatt for, og isolasjonen i forhold til far og hans familie, jf. ovenfor. Regjeringen mener at mange krigsbarn, samlet sett, kom særlig dårlig ut ved at det verken var støtte å hente i en familiesituasjon eller i forhold til skole eller andre etater mot den alvorlige mobbing mange ble utsatt for.

9 Regjeringens forslag til erstatningsordning

9.1 Innledning

Regjeringen vil her nærmere redegjøre for etter hvilke kriterier vi foreslår tilpasninger i dagens billighetserstatningsordning for krigsbarn. Redegjørelsen får ikke følger for eventuelle erstatningskrav krigsbarn måtte ha mot staten ut fra alminnelige erstatningsrettslige regler.

Med billighetserstatning menes økonomisk kompensasjon som ytes på grunnlag av en rimelighetsvurdering. Følgelig har ingen noe rettslig krav på slik erstatning. Billighetserstatning ytes etter praksis til personer som er kommet i en særlig ugunstig stilling, og som er påført en skade som ikke dekkes etter alminnelige erstatningsregler eller gjennom trygde- eller forsikringsordninger. Ved vurderingen blir det lagt vesentlig vekt på om skaden har sammenheng med kritikkverdige forhold fra det offentliges side. Søknadene blir vurdert ut fra hva som var faglig og politisk akseptert på den tid den påståtte skade oppsto. Det foretas en fri sivilrettslig bevisvurdering av den dokumentasjon som foreligger i saken.

For grupper som faller utenfor gjeldende billighetserstatningsordning, har det tidligere blitt opprettet rimelighetsbaserte særordninger særskilt tilpasset de enkelte gruppene. I bl.a. jødebo-oppgjøret og oppgjøret til norske fanger i japansk fangenskap har det blitt stilt lempeligere dokumentasjonskrav tilpasset de forhold disse gruppene ble utsatt for.

Som det fremgår av redegjørelsen ovenfor, omfattes typetilfellene av overgrep særlig rettet mot krigsbarn ikke av gjeldende billighetserstatningsordning. Regjeringen foreslår at en erstatningsordning til krigsbarn som er påført særlig lidelse, tap og urimelighet etableres ved at enkelte av typetilfellene som ikke faller inn under gjeldende ordning omfattes av en utvidet billighetserstatningsordning på nærmere fastlagte vilkår. På grunn av de særlige omstendigheter som gjør seg gjeldende omkring mobbing, foreslås å lempe på dokumentasjonskrav for billighetserstatning opp til 20 000 kroner. Samtidig åpnes det for høyere billighetserstatning der det kan fremlegges dokumentasjon for hvilke skader mobbing har påført søker.

9.2 Hvilke kriterier som kan danne grunnlag for billighetserstatning

Det følger av regjeringens forslag at påstander om overgrep som er avvist gjennom den forskningen som har funnet sted, heller ikke skal kunne danne grunnlag for søknad om billighetserstatning. Videre foreslår regjeringen at det for overgrep som er omfattet av dagens billighetserstatningsordning ikke gjøres særskilte tilpasninger for krigsbarn.

Regjeringens forslag inneholder ingen uttømmende angivelse av hvilke overgrep som omfattes av en utvidet billighetserstatningsordning. Departe­mentet foreslår at Stortingets formulering i mandatet om at søker må være påført en særlig lidelse, tap og urimelighet som følge av at vedkommende er krigsbarn, skal representere en rettslig standard som vil være veiledende for skjønnsutøvelsen ved behandlingen av den enkelte søknad. En slik løsning vil gjøre det mulig å fange opp tilfeller vi i dag ikke har kunnskap om, men som allikevel bør kunne danne grunnlag for søknad om billighetserstatning etter en utvidet billighetserstatningsordning.

Et grunnleggende vilkår for billighetserstatning etter en utvidet ordning er at søkeren er krigsbarn, dvs. at vedkommende er født i årene 1940-46 av norsk mor og far som var soldat for den tyske okkupasjonsmakten. Under krigen skulle det meldes til den norske avdelingen av organisasjonen Lebensborn når en kvinne ventet barn eller hadde født barn med en tysk statsborger. Regjeringen antar at de aller fleste krigsbarn i Norge kan dokumentere sin status som krigsbarn ved en utskrift fra Lebensbornarkivet. Alternativt foreslås at dåps- eller fødselsattest hvor fars navn fremgår bør aksepteres som dokumentasjon, men her må det i tillegg fremlegges opplysninger som sannsynliggjør at far var i Norge under krigen som soldat for okkupasjonsmakten. Soldatene i den tyske okkupasjonsmakten var alt overveiende tyske eller østerrikske statsborgere. Regjeringen foreslår at det bør være et vilkår for billighetserstatning etter en utvidet ordning at far på det tidspunkt han var soldat i Norge under krigen var statsborger i ett av disse landene. Det kan selvsagt tenkes at enkelte soldater var borgere av andre land, og regjeringen vil ikke utelukke at også barn i slike forhold kan betraktes som krigsbarn i relasjon til en utvidet billighetserstatningsordning. Regjeringen foreslår imidlertid en avgrensning dersom far var norsk statsborger som hadde vervet seg for okkupasjonsmakten. Sentrale hensyn bak en tilpasning av billighetserstatningsordningen for krigsbarn vil ikke gjøre seg gjeldende i samme grad her. Det vises til redegjørelsen under pkt. 8.3.4

Typetilfeller av overgrep overfor krigsbarn er presentert i pkt 8.3.3 og 8.3.4. Basert på en konkret vurdering av den enkelte søknad vil forhold som her er nevnt kunne representere en særlig lidelse, tap og urimelighet vedkommende søker er påført som en følge av at vedkommende er krigsbarn. For de typetilfeller hvor regjeringen foreslår en utvidelse av billighetserstatningsordningen for krigsbarn, er det nødvendig med noen presiseringer.

Etter fast praksis ytes det etter gjeldende billighetserstatningsordning ikke erstatning for en vanskelig oppvekst. En billighetserstatning er ment som en håndstrekning til den som er kommet særlig dårlig ut i forhold til andre, hvilket innebærer at utbetaling av slik erstatning skal være grunnet på forhold av mer ekstraordinær karakter. På bakgrunn av de særlige omstendigheter som er knyttet til krigsbarnas oppvekstvilkår, foreslår regjeringen at det gjøres en utvidelse av gjeldende billighetserstatningsordning for så vidt angår krigsbarna. Det vises til redegjørelsen ovenfor hvor det fremkommer at det i forhold til krigsbarna gjør seg gjeldende helt spesielle hensyn på grunn av de holdninger som hersket i Norge i etterkrigstiden. Regjeringen legger til grunn at selv om krigsbarna i denne perioden var små barn fikk holdningene rettet mot den tidligere okkupasjonsmakten også konsekvenser for mange av dem. Regjeringen finner også grunn til å trekke frem at enkeltpersoner som må anses som det offentliges representanter innen skole, helsevesen, kirke m.v. i ulik grad var premissleverandører for at holdningene i samfunnet kunne få følger for mange krigsbarn. De holdninger som hersket i samfunnet på denne tiden ga imidlertid ulike utslag. Den kanskje vanligste konsekvensen var at mange krigsbarn ble utsatt for mobbing. På bakgrunn av den informasjon regjeringen har mottatt fra organisasjonene som representerer krigsbarn i Norge kan det se ut som om mobbing av en eller annen karakter var det vanligste og mest typiske overgrep krigsbarn ble utsatt for. Dette innebærer at det ved en drøftelse av ulike alternative erstatningsordninger til krigsbarn må gripes fatt i de særlige problemer knyttet til mobbing. Regjeringen foreslår at mobbing, slik dette er definert i pkt. 8.3.4. omfattes av en utvidet billighetserstatningsordning dersom mobbingen har skjedd fordi søker er krigsbarn og vedkommende som følge av mobbingen er påført en særlig lidelse, tap og urimelighet. Etter en konkret vurdering kan det også bli å anse som en særlig lidelse, tap og urimelighet at søker har fortrengt det vedkommende ble utsatt for av mobbing m.v., før dette dukker opp i voksen alder. Slik fortrengning kan representere en psykisk senskade det er naturlig å henføre under generalklausulen om særlig lidelse, tap og urimelighet.

Ved den konkrete vurderingen av om mobbingen har påført søkeren en særlig lidelse, tap og urimelighet må det særlig ses hen til offentlige representanters rolle og mobbingens alvorlighet. Mobbing basert på at barna hadde tysk genmateriale er etter regjeringens oppfatning et forhold av særlig alvorlig karakter, og forsterkes ytterligere dersom det er personer som må anses som det offentliges representanter som i enkelttilfeller har gitt uttrykk for slike holdninger. Videre må det ved vurderingen legges vekt på hvilket omfang mobbingen hadde i det enkelte tilfelle, og over hvor lang tid den pågikk. Regjeringen mener det må trekkes en nedre grense for hvilke forhold som i og for seg kan betegnes som mobbing, men som det ikke er naturlig å trekke inn som grunnlag for en søknad om billighetserstatning.

Om spørsmål knyttet til dokumentasjon av en søknad og utmåling av en billighetserstatning vises til pkt 9.3.

Ved plassering av krigsbarn i fosterhjem eller private barnehjem og andre institusjoner uten særlig offentlig kontroll foreslår regjeringen at det bør legges til grunn samme barnevernfaglige aktsomhetsvurdering for slike institusjoner som for institusjoner drevet av det offentlige. Regjeringen vil understreke at en søknad om billighetserstatning, i tråd med praksis etter gjeldende billighetserstatningsordning, må vurderes i forhold til det som var faglig og politisk akseptert på den tid den påståtte skade eller ulempe oppsto. Det at senere erfaring og kunnskap fører til en endret vurdering av tidligere tiders handlinger gir som utgangspunkt ikke grunnlag for billighetserstatning.

Regjeringen har ovenfor gitt uttrykk for at også de særlige forhold som i mange tilfeller knytter seg til krigsbarnas mor bør kunne ha relevans ved behandlingen av søknader om billighetserstatning. Det understrekes at en utvidet billighetserstatningsordning som den klare hovedregel kun skal omfatte overgrep som direkte har påført den enkelte søker særlig lidelse, tap og urimelighet. Det kan imidlertid tenkes tilfeller hvor søker var direkte berørt av «gode nordmenns» overgrep mot mor i en slik grad at vedkommende søker selv ble påført en skade av fysisk eller psykisk art. Dersom søker var eldre enn 4-5 år og vitne til alvorlig trakassering av mor, bør slik indirekte skade etter en konkret vurdering kunne gi grunnlag for billighetserstatning. Mors problemer forårsaket av overgrep disse kvinnene ofte ble utsatt for bør også etter omstendighetene kunne få betydning ved den konkrete vurdering av alvorligheten av de forhold søker har lidd under.

Regjeringen vil understreke at den som på tross av en vanskelig barndom allikevel har klart å leve et godt liv, ikke anses å være påført slik særlig lidelse, tap eller urimelighet som bør danne grunnlag for billighetserstatning. Dette gjelder for øvrig også etter den alminnelige erstatningsrett hvor det ytes lavere erstatning der skade­lidte for eksempel hadde god helse og gode levekår, og dermed takler skaden bedre enn en skadelidt som pga en vanskeligere livssituasjon før skaden kommer dårligere ut også etter skaden.

9.3 Nærmere om dokumentasjon av søknaden og utmåling av billighetserstatning

Regjeringen foreslår at det som hovedregel ved den konkrete vurdering av søknadene ses hen til gjeldende billighetserstatningspraksis når det gjelder dokumentasjon og utmåling. Gjeldende billighetserstatningsordning tar ikke sikte på å dekke det økonomiske eller medisinske tap søker har lidd. Billighetserstatning er ment som en håndsstrekning, og utmålingen skjer skjønnsmessig basert på rimelighet.

Utgangspunktet når det gjelder dokumentasjon er at en søknad skal sannsynliggjøres både hva angår faktiske forhold og hvilke følger overgrepet har fått for den enkelte. Billighetserstatningsutvalgets sekretariat vil, som i dag, være behjelpelige med å fremskaffe eksisterende dokumentasjon og vurderinger fra fagdepartement.

Typetilfeller av overgrep mot krigsbarn har imidlertid vært av en slik art at de vanskelig lar seg dokumentere. Regjeringen sikter her særlig til mobbing. Men også plassering i private barne- og fosterhjem m.m. kan reise særlige spørsmål knyttet til dokumentasjon av søknad om billighetserstatning.

Selv om mobbing av krigsbarn var en kjent sak i mange småsamfunn, vil det i ettertid være vanskelig, i praksis ofte umulig, å dokumentere at slike overgrep faktisk har funnet sted. I så måte kommer mobbing i samme kategori som for eksempel seksuelle overgrep som etter sin art finner sted i lukkede rom og ikke lar seg dokumentere. For seksuelle overgrep som har skjedd før 1975 kan det søkes om billighetserstatning etter gjeldende ordning. I praksis er det da søkers egenerklæring som danner grunnlaget for om de faktiske forhold anses for tilstrekkelig sannsynliggjort. I tillegg innhentes uttalelse fra påstått overgriper, og søker oppfordres til å fremskaffe erklæringer fra andre som har hatt kjennskap til forholdet, som søker har betrodd seg til osv. For å klarlegge skadeomfang og årsakssammenheng, kreves det dessuten medisinsk sakkyndig uttalelse. Forutsatt at den sakkyndige ikke går imot søkers fremstilling av faktum, vil en troverdig egenerklæring fra søker i praksis ha avgjørende vekt i saker om seksuelle overgrep.

For at en tilpasning av billighetserstatningsordningen i forhold til krigsbarn skal ha noen realitet, er det ikke tilstrekkelig at mobbing omfattes av ordningen. Det må også finne sted en lemping av dokumentasjonskravene. Regjeringen foreslår at dette skjer tilsvarende som for seksuelle overgrep. Det vil si at det som utgangspunkt skal dokumenteres så langt det er mulig at mobbing har funnet sted slik søker anfører. Søker må dermed oppfordres til å legge frem uttalelser fra personer som kan ha hatt kjennskap til mobbingen. Uttalelser fra personer søker i ettertid har fortalt om mobbingen vil også ha relevans for sannsynlighetsvurderingen. Dersom søker har tatt opp fysiske eller psykiske problemer med sin lege eller andre personer i helsevesenet, vil en uttalelse fra disse ha særlig betydning i denne sammenheng. Departementet vil dessuten tilføye at det som grunnlag for vurderingen av den enkelte søknad etter hvert vil foreligge et ikke ubetydelig erfaringsmateriale som et resultat av forskning, saker for rettsapparatet, pressedekning og behandlingen av søknader etter en utvidet billighetserstatningsordning.

Dersom man velger samme bevismodell som for seksuelle overgrep, skal det også foreligge dokumentasjon for hvilken skade, dvs. særlig lidelse, tap eller urimelighet, søker har blitt påført, og dokumentasjon for årsakssammenheng mellom mobbing og skade. I motsetning til mobbing representerer seksuelle overgrep en straffbar handling, og selv om følgene av disse to overgrepene i praksis kan bli like alvorlige, finner regjeringen det ikke riktig å foreslå som en absolutt forutsetning at søker vedlegger sakkyndig uttalelse om skadefølge og årsakssammenheng. Regjeringen foreslår derfor en gradert billighetserstatningsordning slik at en billighetserstatning basert på søkers egenerklæring, jf. ovenfor, ikke bør overstige 20 000 kroner. Dersom det foreligger dokumentasjon for alvorlig skade som følge av mobbing søker har vært utsatt for, vil en billighetserstatning kunne bli vesentlig større.

9.4 Etterlatte etter krigsbarn

Et spørsmål er om etterlatte etter krigsbarn skal ha rett til å søke om billighetserstatning på samme grunnlag som de som selv er krigsbarn. Etter gjeldende billighetserstatningsordning er hovedregelen at det ikke utbetales billighetserstatning til etterlatte. Dersom søker dør før det er fattet vedtak om utbetaling av billighetserstatning, vil dette medføre at søknaden anses bortfalt fra og med dødsfallstidspunktet. Er vedtaket fattet før søker dør, vil imidlertid arvingene tre inn i søkers krav. Departementet mener at en utvidet billighetserstatningsordning bør være begrenset til dem som selv er påført særlig lidelse, urimelighet og tap som følge av at de er krigsbarn. Departementet har forståelse for at ektefeller og barn av krigsbarn i mange tilfeller har hatt det vanskelig p.g.a. problemer avdøde har stridd med, men finner det ikke riktig å foreslå en tilpasning av billighetserstatningsordningen på dette punkt.

9.5 Fradrag for mottatte ytelser

Ved utmåling av billighetserstatning skal det etter regjeringens forslag gjøres fradrag for tidligere utbetaling av billighetserstatning for samme forhold. En slik begrensning for så vidt angår dobbelterstatning er etter regjeringens oppfatning det eneste naturlige, og for øvrig også i samsvar med den alminnelig erstatningsrett. Dette innebærer at dersom det tidligere er utbetalt billighetserstatning for eksempel for feilplassering i institusjon, vil det at feilplasseringen skyldes at søker er krigsbarn ikke gi grunnlag for ny utbetaling etter en utvidet billighetserstatningsordning. Dette er imidlertid ikke til hinder for at en søker som tidligere har fått utbetalt billighetserstatning etter gjeldende ordning kan søke på nytt etter den utvidede ordning når søknaden grunnes på nye forhold.

Regjeringen foreslår videre at det i den utstrekning en søker er tilkjent erstatning etter de alminnelige erstatningsrettslige regler, skal gjøres fradrag i billighetserstatningen i den utstrekning erstatningen gjelder samme forhold. Det vises i denne forbindelse til at billighetserstatningsordningen er subsidiær i forhold til andre dekningsmåter.

9.6 Søknadsfrister

Søknadene om billighetserstatning etter den tilpassede ordning foreslås behandlet av Billighetserstatningsutvalgets sekretariat, som også har ansvaret for den forberedende behandling av andre saker for Stortingets billighetserstatningsutvalg. Regjeringen foreslår videre at den utvidede billighetserstatningsordningen for krigsbarn gjøres tidsbegrenset for en periode på 2 år. Ordningen må kunngjøres slik sekretariatet finner det hensiktsmessig.

9.7 Samfunnets beklagelse overfor de krigsbarn som har lidd overlast

I sin nyttårstale 1. januar 2000 beklaget statsminister Kjell Magne Bondevik den behandling mange krigsbarn har vært utsatt for i etterkrigstiden. Regjeringen ser det som viktig at krigsbarnas historie kommer frem i lyset, og mener at kunnskap og forståelse i samfunnet for mange krigsbarns oppvekstsituasjon er en nødvendig oppfølgning av de beklagelser som er gitt både fra Storting og regjering. Forskningsoppdraget om krigsbarnas oppvekstvilkår, jf. redegjørelsen i pkt. 7.3, må sees bl.a. på denne bakgrunn. Forskningsrapportene vil foreligge sommeren 2004. Som nevnt er det overordnete formål med forskningsoppdraget at kunnskapen skal komme både krigsbarna og samfunnet til gode. Krigsbarna har behov for avklaringer og kunnskap om sin fortid. Samfunnet må kunne ta lærdom av krigsbarnas historie i møtet med andre grupper, f. eks. innvandrere og flyktninger, eller barn som i dag er krigsbarn i andre land.

En utvidelse av billighetserstatningsordningen for krigsbarn slik regjeringen har foreslått, representerer også en beklagelse fra samfunnets side. Billighetserstatning er en fullt ut rimelighetsbasert kompensasjon som benyttes overfor den som er blitt utsatt for særlige uheldige forhold fra statens side. Regjeringen ser at innvilgelse av billighetserstatning i seg selv ikke er noe middel for å gjenopprette de lidelser krigsbarna er påført. Det samme gjelder for så vidt erstatning etter de alminnelige erstatningsregler. En billighetserstatning kan imidlertid også ses som et konkret tiltak for å underbygge en verbal beklagelse.

Sekretariatet vil som etter dagens billighetserstatningsordning være behjelpelig med hensyn til å veilede søkere, fremskaffe nødvendig informasjon m.m. I tillegg vil krigsbarnorganisasjonene kunne tre støttende til her. Krigsbarnas organisasjoner mottar i dag økonomisk driftsstøtte fra staten v/ Sosial- og helsedirektoratet.

10 Organisasjonenes forslag

Som det fremgår ovenfor har organisasjonene som representerer krigsbarn i Norge, Norges krigsbarnforbund, Krigsbarnforbundet Lebensborn og Stiftelsen Rettferd for taperne, deltatt i det forberedende arbeid i samarbeid med representanter fra Sosialdepartementet og Justisdepartementet. Fra organisasjonenes felles brev av 21.01.2004 til justisministeren siteres:

«I møte med krigsbarnas organisasjoner 16. desember 2003 sa Dørum at regjeringen har arbeidet med ulike erstatningsalternativer, men at interne vurderinger i regjeringen aldri drøftes offentlig. Krigsbarnas organisasjoner er ikke en del av det offentlige rom, men derimot den part i saken Stortinget har bedt regjeringen samarbeide med. Stortinget har bedt regjeringen å utrede forslag og på en egnet måte utrede hvordan et individuelt økonomisk oppgjør skal gjennomføres».

Det heter videre i brevet: «I skrivet fra Justisdepartementet vedrørende billighetserstatning leser vi bl.a. «Billighetserstatningen er ment som en håndstrekning og kan komme den til gode, som uforskyldt er kommet helt spesielt ut i forhold til andre i samme situasjon» Tap og urimeligheter er umulig å dokumentere og flere av krigsbarna har fått avslag på søknad om ovennevnte erstatning. Dette ble tatt opp med Meltveit Kleppa, som sendte ut en pressemelding 08.12.1999, der hun viser til at allerede eksisterende kunnskap om krigsbarnas oppvekstforhold må legges til grunn, når det søkes om billighetserstatning. Det er rapporten «Fiendens Barn», juni 1999, hun her sikter til.

Regjeringen Bondevik har hatt en tiltaksplan for å fjerne all mobbing i skolene i løpet av en toårsperiode. Denne tiltaksplanen kom vel nettopp på bakgrunn av erkjennelsen av at mobbing ødelegger muligheten for et fullverdig liv. Senere tids forskning kan også bekrefte, at mobbing fører til senskader lik dem man utsettes for i ekstreme krigs- og stressrelaterte situasjoner. Nettopp dette forholdet har NKBF pekt på og brukt som argument i diskusjonen om bl.a. Billighetserstatning. Mobbing knyttet til det å ha en tysk far i etterkrigstidens Norge, var et alvorlig «lyte» for mange. Ikke fordi det er noe galt i det å ha foreldre fra andre land enn Norge, men fordi oppgjøret etter krigen og myndighetenes holdning til de norsk/tyske krigsbarna gjorde dette til en skam. Krigsbarn har hatt de samme følelser og opplevelser av mobbingens mørke sider og har ikke tålt dette bedre enn de barn og unge dette angår i dag.»

Organisasjonene fremsetter i brevet et forslag om at henvendelser fra krigsbarna behandles av et særskilt utvalg og at det ikke kreves dokumentasjon for en søknad utover den enkeltes egen fremstilling. Det varsles også om at organisasjonene vil søke økonomisk støtte fra det offentlige for å etablere et apparat for oppfølgning av de krigsbarn som i forbindelse med en søknad skal fortelle sin historie.

I forbindelse med avslutningen av det forberedende arbeid i arbeidsgruppen hvor organisasjonen deltok, har organisasjonene lagt frem egne konkrete forslag til erstatningsordninger for krigsbarn.

Norges krigsbarnforbund og Krigsbarnforbundet Lebensborn har i fellesskap lagt frem følgende:

« Beviskrav

Det vil fremstå som en umulighet å stille noe krav til bevis for de overgrep det enkelte krigsbarn har vært utsatt for. Det som imidlertid er bevist er at staten forsømte sin oppgave som beskytter både hva angår gruppen som helhet og for den enkelte. Det vises her til fakta som ligger i historiske dokumenter.

Oppreisning

Trinn 1

kr 500 000,-

Den enkeltes historie legges til grunn. Ikke krav til dokumentasjon.

Trinn 2

Forutsetter rimelig økning i beløp i forhold til trinn 1

Alvorlige overgrep med helsemessige og/eller sosiale konsekvenser. Dokumentasjon i form av legeerklæring, trygdevedtak og lignende.

Trinn 3

Forutsetter rimelig økning i beløp i forhold til trinn 2

Meget alvorlige overgrep med helsemessige og/eller sosiale konsekvenser. Dokumentasjon i form av legeerklæringer, trygdevedtak og lignende.

Det enkelte krigsbarn må tillates å forholde seg til leger, psykologer, advokater og eventuelle organisasjoner som viderebringer informasjon, og kan fungere som kontaktpersoner i forhold til de ovennevnte vurderinger.»

Stiftelsen Rettferd for taperne har lagt fram følgende forslag:

«Oppreisning til krigsbarna 2004

Sentralstyret i Stiftelsen Rettferd for taperne fattet i sak nr 35/02 følgende vedtak i forbindelse med oppreisning til krigsbarna:

Landsforeningen Rettferd for taperne vil anmode Stortingets Justiskomite om å gå inn for at alle krigsbarna får utbetalt en erstatning på minimum kr 150.000,- uten nærmere individuell vurdering.

Begrunnelsen:

En individuell vurdering vil være unødvendig tidkrevende og lett føre til ulikheter og vil kunne oppleves som krenkende av den enkelte. Stiftelsen rettferd for taperne mener at med den ordning som vi foreslår har samfunnet tatt et historisk oppgjør med den urett som ble begått mot denne gruppen.

Det fremgår videre av foreningens forslag at arbeidsutvalget i forbindelse med det forberedende arbeid i arbeidsgruppen har hatt et nytt møte og fattet vedtak om å fastholde sentralstyrets vedtak i sak nr 35/02. Foreningen har vurdert å endre beløpets størrelse, men har kommet til at de ønsker å fastholde en løsning som gir kr 150 000,- til samtlige krigsbarn. Foreningen anfører videre: Vårt forslag vil også føre til langt raskere behandling idet alle får likt beløp, og derfor er det ikke nødvendig med en tidkrevende innhenting av dokumentasjon.»

10.1 Regjeringens vurdering av organisasjonenes forslag

Det fremgår av materialet fra krigsbarnorganisasjonene at mobbing er det sentrale i det organisasjonene tar opp. Organisasjonenes forslag omfatter dessuten prinsipper for utmåling av billighetserstatning. Utover dette kommenterer ikke organisasjonene nærmere hvilke kriterier som skal legges til grunn for en utvidet billighetserstatningsordning. Som det er redegjort for tidligere, har imidlertid organisasjonene kommet med sine bidrag på dette punkt i møter med departementet, og fremstillingen ovenfor i pkt. 8.3 bygger på dette.

Norges krigsbarnforbund og Krigsbarnforbundet Lebensborn foreslår en billighetserstatning gradert etter overgrepets alvorlighet. Regjeringen vil bemerke at dette er i samsvar med den utmålingspraksis som gjelder for billighetserstatninger også i dag. Imidlertid skjer graderingen skjønnsmessig, og regjeringen kan ikke se at en gradering som foreslått av organisasjonene vil bli annerledes i praksis idet plasseringen av et overgrep i den enkelte kategori vil måtte baseres på skjønn. Organisasjonene har videre foreslått at det for mindre alvorlige overgrep skal kunne utbetales billighetserstatning alene på grunnlag av søkers fremstilling i en egenerklæring. Regjeringen ser de særlige problemstillinger som knytter seg til dokumentasjon av mobbing, og har kommet organisasjonene i møte på dette punkt ved å foreslå lempelige krav til dokumentasjon. Samtidig åpnes det for høyere billighetserstatning der det kan fremlegges dokumentasjon tilsvarende som for seksuelle overgrep for alvorlige skadevirkninger mobbingen har påført den enkelte. Når det gjelder størrelsen på billighetserstatningen etter en utvidet ordning foreslår regjeringen at den øvre grense på 200 000 kroner skal gjelde også etter en billighetserstatningsordning for krigsbarn. Samme beløpsgrense har også vært lagt til grunn i særordninger, for eksempel jødebo-oppgjøret. Regjeringen finner det i denne sammenheng relevant å vise til erstatningsnivået domstolene har fastlagt for oppreisning for seksuelle overgrep på maksimum 150 000 – 200 000 kroner. Veiledende nivå for oppreisningserstatning fastsatt av domstolene til voldtektsofre er 100 000 kroner.

Stiftelsen Rettferd for taperne har lagt frem et forslag som innebærer en standardisert billighetserstatning til alle krigsbarn på minimum 150 000 kroner uten noen form for individuell prøving av den enkelte søknad. På bakgrunn av at Stortinget i mandatet forutsetter en individuell vurdering av søknadene ved at en erstatningsordning til krigsbarn kun skal gjelde de krigsbarn som blir påført en særlig lidelse, tap og urimelighet, har regjeringen valgt ikke å gå nærmere inn på en vurdering av dette forslaget.

11 Økonomiske og administrative konsekvenser

Forslaget om en tilpasning av gjeldende billighetserstatning er et alternativ til å etablere en billighetsbasert særordning for denne gruppen, slik at forslaget ikke i seg selv vil innebære noen endring i antall krav eller totalbeløpet for erstatningsutbetaling. Endringer i Stortingets billighetserstatningsordning må imidlertid vedtas av Stortinget.

Utgifter i forbindelse med billighetserstatning dekkes i dag over Finansdepartementets budsjettkapittel 2309. Som det er redegjort for i del I om arbeidsgruppens rapport om erstatningskrav fra ulike grupper i samfunnet foreslår regjeringen at utgiftene til billighetserstatninger føres på en egen budsjettpost.

Antall krigsbarn i Norge er anslått til maksimalt 12 000, ikke alle lever i dag. Det er ikke kartlagt hvor mange som har lidd overlast. Anslagene nedenfor vil derfor nødvendigvis måtte bli svært skjønnsmessige. Regjeringen antar at flesteparten av krigsbarna som kan være berettiget til billighetserstatning etter dagens ordning har søkt tidligere. Disse har selvsagt anledning til å søke på ny på grunnlag av forhold som faller inn under en utvidet ordning, men regelmessig vil det være tale om lavere erstatningsbeløp. Regjeringen legger videre til grunn at dersom det mottas søknader fra 12 000 krigsbarn, vil mange bli avslått etter en konkret vurdering av søknaden opp mot de fastsatte vilkår. Dersom det legges til grunn at det i flesteparten av søknadene som innvilges vil bli utbetalt billighetserstatning med 20 000 kroner for mobbing, samtidig som det tas høyde for at det i enkeltsaker vil bli utbetalt høyere erstatning også for andre overgrep enn mobbing, anslår regjeringen at maksimal utbetaling etter en utvidet ordning ikke vil overstige 240 millioner kroner fordelt over 3 år. Regjeringen antar imidlertid at langt fra alle gjenlevende krigsbarn er påført en slik særlig lidelse, tap eller urimelighet som kan gi grunnlag for billighetserstatning etter en utvidet ordning, og anslår derfor at de samlede erstatningsutbetalinger vil bli på et langt lavere nivå.

Regjeringen foreslår at det i en utvidet ordning skal være en øvre grense for størrelsen på billighetserstatning på 200 000 kroner, tilsvarende som for dagens ordning. Forslaget fra Norges krigsbarnforbund og Krigsbarnforbundet Lebensborn inneholder betydelig høyere beløp. Basert på ovennevnte beregning og en erstatning for mobbing på 500 000 kroner, kan de samlede utbetalinger etter en slik erstatningsordning anslås til 6 milliarder kroner. Tilsvarende anslag for forslaget fra Stiftelsen Rettferd for taperne blir på 1,8 milliarder kroner.

En følge av forslaget vil være økt arbeidsmengde for Billighetserstatningsutvalgets sekretariat. Det antas å være tilstrekkelig at sekretariatet styrkes med inntil 4 årsverk i den begrensede perioden billighetserstatningsordningen særskilt tilpasset krigsbarna er foreslått å vare. Det må da legges til grunn at ferdigbehandlingen av sakene vil strekke seg utover den foreslåtte toårsperioden. De administrative kostnadene i perioden blir 6 millioner kroner. I tillegg kommer kostnader til kunngjøring av erstatningsordningen i pressen.

Regjeringen har i denne meldingen ikke drøftet forhold knyttet til barn av NS-medlemmer, jf. del I og vedlegg 1. Vi vil komme tilbake til dette spørsmålet på egnet måte senere.