Neste kapittel

Forrige kapittel

3 Departementets drøftelser og konklusjoner

3.1 Kriminalpolitisentralens forslag

I brev av 7. november 2000 fremmet sjefen for Kriminalpolitisentralen følgende forslag:

«Kripos har siden 1995 bygget opp kompetanse innenfor saksområdet seksuelle overgrep - herunder spesielt overgrep mot barn - både innenfor etterforsking og kriminaletterretning. Etter hvert som dette tilbudet er blitt kjent i ytre etat, har man registrert en økning i antall forspørsler om bistand. Dette har medført at Kripos ikke har maktet å etterkomme alle bistandsanmodningene. Fagmiljøet må sies å ha en meget høy standard, og har hatt meget gode resultater i de saker man har arbeidet med. Det vil være enkelt og hensiktsmessig å bygge videre på dette fagmiljøet, og på den måten kunne man få en rask effekt.
I en rapport lagt fram, 26.4.00 sier den såkalte «Voldtektsarbeidsgruppa» (nedsatt av riksadvokaten) at i «saker som på grunn av art eller omfang krever ressurser eller kompetanse utover det polititdistriktet mener å besitte, bør det søkes bistand fra Kriminalpolitisentralen». Det vises til riksadvokatens rundskriv nr. 6/1973 hvor det fremgår at «det i alminnelighet skal rettes henvendelse om bistand til etterforsking fra E-gruppen i følgende saker: . . .5. Alvorlige tilfeller av voldtekt, . . .». Utvalget fremholder for øvrig at «Bistand fra Kriminalpolitisentralen . . .. er egnet til å spre kompetanse til distriktene».
Utvalget fremhevet at Kripos burde få en styrket rolle bl.a. på følgende områder:
Etterforskingsbistand til lokalt politi etter et fleksibelt og sakstilpasset bistandskonsept.
Kompetanseutvikling og - heving i samarbeid med PHS.
Formalisere en hospitantordning for etterforskere i saker om seksuelle overgrep.
«Voldtektsarbeidsgruppa» fant det naturlig at fagområdet ble plassert ved det eksisterende SO-avsnittet ved Etterforskingsavdelingen.
Den store etterspørselen etter Kripos' tjenester på dette spesielle området og det stadig økende fokus på politiets evne til å håndtere saksområdet, samt «Voldtektsgruppas» forslag, medfører at fagmiljøet ved Kripos bør styrkes betydelig. Behovet for snarlig styrking er nå også blitt understreket ved Stortingets vedtak av 11.10.00.
For at fagmiljøet ved Kripos i rimelig grad skal kunne «leve opp til» de tjenestelige og politiske forventninger som stilles, bør en få tilført følgende personellressurser:
6 polititjenestemannsstillinger fordelt på 2 operative etterforskingsteam, hvert bestående av etterforskingsleder og 2 etterforskere (bistandstype og antallet etterforskere vil selvsagt måtte variere fra sak til sak, men utgangspunktet bør være at vi skal kunne klare å håndtere minimum tre litt større SO-saker samtidig). Det tredje etterforskingsteamet vil bli etablert ved allerede tilførte personellressurser.
1 polititjenestemannsstilling (erfaren etterforsker) som til enhver tid kan arbeide med innsendte saker, rådgivning pr. telefon, evt kortvarige arbeidsmøter - såkalt konsultativ bistand.
1 polititjenestemannsstilling (erfaren etterforsker) som har ansvar for metode- og kompetanseutvikling - bl.a. innenfor området avhør av barn, etterforskingsmetoder, samarbeid med andre etater etc.
2 polititjenestemannsstillinger med ansvar for nasjonal og internasjonal etterretningsvirksomhet i relasjon til barnepornografi, barnesex-turisme, pedofile nettverk og organisert kriminalitet på området.
1 polititjenestemannsstilling, kriminaltekniker.
1 stilling som rådgiver med spesialkompetanse og helst erfaring fra barnevernsbehandling, for eksempel sosionom, psykolog eller lignende. Vedkommende vil gi råd og veiledning til polititjenestemennene som skal gjennomføre avhør av barn.
2 stillinger som rådgiver med spesialkompetanse innenfor kommunikasjon med barn og unge (psykolog, barnepsykiater eller lignende) - øremerket for bistand til lokalt politi i forbindelse med observasjon av de minste barna, hvor behovet er meget stort. Det har ofte vist seg vanskelig å finne fram til personer med nødvendig spesialkompetanse som er villig til å påta seg slike oppdrag. Det vil derfor være av stor betydning for lokalt politi dersom Kripos kunne gi slik spesialbistand. Rådgiverne vil måtte arbeide tett sammen med våre etterforskere som har spesialisert seg på dommeravhør. De bør om mulig også ha en rådgivende funksjon overfor lokalt hjelpeapparat, men da etter at saken er politianmeldt.
1 kontorfunksjonærstilling for administrative gjøremål.
Overstående personellstyrking vil medføre at Kripos kan gi etterforskingsbistand som står i et rimelig forhold til aktuelt behov. Videre kan man ivareta behovet for kompetanse- og metodeutvikling på området. Man kan styrke kontakten med andre fagmiljøer og etater som er involvert i saksområdet, og man kan i større grad gjennomføre etterretning mot den «ikke-anmeldte» kriminaliteten på området, og derved initiere saker til etterforsking.
Såfremt departementets avgjørelse er i samsvar med ovenstående, vil det nye bistandskonseptet kunne være operativt senest fire måneder etter at beslutningen er truffet. Kripos imøteser den utfordringen det vil være å bygge opp en bredt sammensatt fagkompetanse i forbindelse med etterforskingen av saker som gjelder seksuelle overgrep mot barn».

Kriminalpolitisentralens opprinnelige forslag er forelagt riksadvokaten og Politidirektoratet til uttalelse. Uttalelsene inneholder motforestillinger så vel til det faktagrunnlag som forslaget bygger på, som til innholdet av forslaget. Politidirektoratet uttaler i brev av 21. februar 2001 til departementet at

«den generelle beskrivelsen Kripos gir om dagens situasjon vedrørende seksuelle overgrepssaker synes ikke å være i overenstemmelse med annen tilgjengelig informasjon - både hva angår tidsbruk ved Kripos, antall anmeldte SO-saker, antall (avslåtte) bistandsanmodninger eller kompetanse på SO i politidistriktene».

Det uttales videre at

«Slik saken fremstår i dag, virker utspillene fra Kripos løsrevet fra totalvurderingen av Kripos' bistandskonsept. Det har under styringsdialoger mellom Justisdepartementet og Kripos de siste år ikke fremkommet signaler på at en opprusting av bekjempelsen av SO-kriminalitet på noen måte har fremstått som et nødvendig og ønskelig langsiktig mål. Heller ikke i plan- og budsjettforslaget for inneværende år omhandles SO-problematikken. I drøftingsmøtet med Politiavdelingen i november 2000 var dette heller ikke satt på dagsorden for inngående redegjørelse og diskusjon».

Politidirektøren har i brev av 21. mars 2001 til departementet opplyst at sjefen for Kriminalpolitisentralen i møte med politidirektøren 15. mars 2001 på bakgrunn av ulike drøftinger og riksadvokatens synspunkter har foretatt en ny gjennomgang av ressursbehovet. Sjefen for Kriminalpolitisentralen anslår etter dette at en tilførsel på 5 stillinger vil være et minimum for at Kriminalpolitisentralen skal kunne dekke bistandsbehovet. Av disse bør 4 være politietterforskere for bistandsvirksomhet, mens en stilling vil bli brukt for å styrke innsatsen mot Internett-relaterte saker.

Selv om det ikke har vært mulig å frembringe tallmateriale som understøtter Kriminalpolitisentralens vurdering av et økende bistandsbehov, antar departementet at det i mange politidistrikter vil være behov for bistand og at økt tilgjengelighet av bistandsressurser også vil gi økt antall bistandsanmodninger.

Etter departementets vurdering faller det naturlig å behandle høringsuttalelsene i 2 relasjoner - Forhold til forslagets faglige innhold og i forhold til ressursbehovet for å styrke innsatsen mot seksuelle overgrep. At ressursbehovet er vesentlig nedjustert må nødvendigvis påvirke innholdet i forslaget, men det opprinnelige forslaget reiser en del prinsipielt viktige problemstillinger som departementet finner grunn til å kommentere. Departementet foretar i pkt 3.3 og 3.4 drøftelse av forslaget fra sjefen for Kriminalpolitisentralen i lys av uttalelsene fra riksadvokaten og Politidirektoratet.

3.2 Betydningen av «Politireform 2000 - et tryggere samfunn»

Etter departementets vurdering bør tiltakene ses i sammenheng med det pågående reformarbeidet i norsk politi. St.meld. nr. 22 (2000-2001) «Politireform 2000 - et tryggere samfunn» fremmet en rekke tiltak som har som siktemål å gi en politi- og lensmannsetat som:

Mer effektivt forebygger og bekjemper kriminaliteten. -Er mer tjenesteytende og publikumsorientert.
Arbeider mer kostnadseffektivt.

Reformen vil i stor grad legge grunnlaget for en kvalitativt bedre polititjeneste ved at det etableres større og mer bærekraftige politidistrikter. Disse vil være mer slagkraftige i kriminalitetsbekjempelsen ved at de disponerer større ressurser og har bedre mulighet til å omdisponere ressurser etter behov. Som en følge av dette vil politidistriktene være i stand til å løse flere saker lokalt.

Større politidistrikter vil etter departementets vurdering lettere være i stand til å samarbeide, både fordi organisatoriske grenser bygges ned og fordi politidistriktene vil ha den ressursmessige handlefriheten som er nødvendig for å kunne inngå fullverdig i et samarbeid.

Større politidistrikter vil dessuten gi etatens ledere muligheter til å se de politimessige utfordringene i en større sammenheng, og utførelsen av polititjenesten vil lettes ved at antallet administrative barrierer innen en region reduseres vesentlig. Det understrekes i denne sammenheng at bedret samarbeid innad i politidistriktene, mellom politidistriktene og mellom politidistriktene og andre, samarbeidende etater og virksomheter vil være en vesentlig forutsetning for en effektiv kriminalitetsbekjempelse. Mulighetene til å bygge opp ulike typer spisskompetanse vil også henge sammen med politidistriktenes størrelse og tilfanget av saker som spisskompetansen kan anvendes på. Det er viktig at politiet samler sine kunnskaper og ressurser.

En konsekvens av de strukturelle endringene som ble foreslått i «Politireform 2000 - et tryggere samfunn» vil være at politioppgaver av operativ karakter i større grad enn i dag vil kunne ivaretas av politidistriktene. Ved at politidistriktene, både kapasitetsmessig og kompetansemessig, blir i stand til å løse sine egne saker, vil det samlet sett innebære en styrking av den desentrale politiorganisasjonen.

Departementet tok i «Politireform 2000 - et tryggere samfunn» til orde for at Politidirektoratet foretar en gjennomgang av særorganenes oppgaver med sikte på å klarlegge deres fremtidige oppgaveportefølje, bl.a. i lys av en endret politidistriktsstruktur. Det er departementets vurdering at særorganene i større grad bør konsentrere sin virksomhet om kjernefunksjonene slik som bistand til politidistriktene. Dette innebærer at de kan styrke sin rolle som nasjonale kompetansesentra. En overføring av oppgaver fra særorgan til politidistrikt vil dessuten bidra til å heve det generelle kompetansenivået i politidistriktene. Dette vil imidlertid i liten grad redusere behovet for spesialkompetanse av den type Kriminalpolitisentralen bistår med.

3.3 Nærmere om forslagets faglige innhold

Overgripende ansvar

Kriminalpolitisentralens opprinnelige forslag innebar oppbyggingen av en sentral enhet med en form for «overgripende» ansvar for behandlingen av seksuelle overgrepssaker. I forhold til dette uttaler riksadvokaten at man er

«betenkt når det gjelder den delen av forslaget som går ut på å bygge opp en sentral enhet med et slags «overgripende» ansvar for behandlingen av seksuelle overgrepssaker. Ansvaret for etterforsking og oppfølging av straffesaker er lagt til det enkelte politidistrikt. Dette gjelder også sedelighetssaker. Allerede i dag har mange politidistrikt både ressurser og kompetanse til selv å håndtere de fleste av disse sakene, uten bistand utenfra. Målet er nå å bygge opp tilsvarende kompetanse i samtlige politidistrikt, ikke minst når de i løpet av kort tid vil betydelig færre og større, og derved skape grunnlag for kvalitativ god etterforsking i alle saker. Etter riksadvokatens oppfatning kan det være grunn til å frykte at en styrking av Kripos, i den størrelsesorden det antydes i brevet av 7. november 2000, vil kunne gå på bekostning av satsning og utvikling lokalt. Det vil i såfall være uheldig. Målsettingen om at politidistriktene skal bli i stand til å etterforske flere saker betyr selvsagt ikke at bistandsanmodningen blir overflødig. I alvorlige, kompliserte og/eller komplekse saker vil deltakelse fra Kripos inngå i de tiltak som vil bli påpekt herfra, bl.a i nytt rundskriv om etterforsking av voldtektssaker».

Det er Politidirektoratets oppfatning at

«etterforsking av SO-saker best foretas av det lokale politidistrikt som kjenner stedlige forhold, og hvor den påtalemessige siden er forankret. Opprettelsen av spesielle etterforskingsgrupper for SO-saker ved Kripos kan bli en «sovepute» for de lokale politidistrikt ved at de ikke prioriterer denne etterforskingen».

Det er departementets vurdering at ansvaret for etterforsking og oppfølging av straffesaker skal skje ved det lokale politidistrikt og under ledelse av den lokale politimester i likhet med hva som gjelder i alle andre straffesaker. Det er i det lokale politidistrikt at man besitter kunnskap som ofte er en forutsetning for oppklaring, og det er viktig å understreke den lokale politimyndighetens totalansvar for alle typer straffesaker. Etter departementets vurdering verken vil eller bør en sentral politiinstitusjon som Kriminalpolitisentralen ha en slik ressursmessig kapasitet at det tilfredsstillende vil kunne erstatte lokale politikrefter. Derfor er det viktig med kompetansehevende tiltak som også omfatter det enkelte politidistrikt. Departementet vil også gi uttrykk for at en sentralisering av ansvar lett kan virke som en sovepute for lokal politimyndighet og derved bidra til en svekkelse av politiets samlede innsats. Ut over dette viser departementet til hva som er anført av riksadvokaten og Politidirektoratet.

Som et ledd både i å øke kompetansen i politidistriktene og som ledd i behandlingen av konkrete saker, skal politidistriktene søke bistand fra eller rådføre seg med Kriminalpolitisentralen.

Flerfaglig tilnærming

Kriminalpolitisentralens opprinnelige forslag inneholdt en «flerfaglig tilnærming» ved at Kriminalpolitisentralen skulle knytte til seg andre fagmiljøer. En slik «flerfaglig tilnærming» inneholder viktige prinsipielle problemstillinger som departementet vil knytte kommentarer til.

I sin uttalelse til denne delen av forslaget uttaler riksadvokaten:

«En har herfra, særlig innenfor dette saksområdet, tidliger advart mot arbeidsformer som kan skape uklare ansvarsforhold og sammenblanding av roller ved behandling av enkeltsaker. Slik modellen beskrives synes den å forutsette et nært samarbeid i enkeltsaker mellom etterforskere og de nevnte fagpersoner. Det er et faktum at psykologer, sosionomer mv. har et annet utgangspunkt, en annen arbeidsmetodikk og et annet mål for sin virksomhet enn strafferettsapparatet. De skal i første rekke ha barnets/fornærmedes beste for øye uten nødvendigvis å ta hensyn til hva som faktisk har skjedd. Den strafferettslige forfølgningen har som formål å avdekke straffbare handlinger og trekke skyldige personer til ansvar. Prosessuelt står de seksuelle overgrepssakene i samme stilling som andre straffesaker. Den som er mistenkt/siktet har krav på og nyter godt av de rettssikkerhetsgarantiene som ellers gjelder. Etter riksadvokatens syn vil et samarbeid nødvendigvis kunne påvirke de vurderinger og beslutninger som tas. Derved kan det lett oppstå tvil om politiets objektivitet og uavhengighet, både generelt og i den enkelte sak. Erfaringsvis vil i hvert fall denne type anførsler bli fremsatt. For ordens skyld understrekes at denne type innvendinger ikke kan reises mot den tverrfaglige modell som er etablert ved Økokrim».

Også Politidirektoratet er skeptisk til å knytte eksternt fagpersonell (psykolog/sosionom/barnepsykiater) til etterforskingsenheten som en integrert del. I deres uttalelse heter det:

«Det er også grunn til å være skeptisk overfor Kripos' forslag om å ha eksternt fagpersonell (psykolog/sosionom/barnepsykiater) som en integrert del av SO-etterforskingsenheten. Dette kan medføre en blanding av politifaglig ansvar og helsepersonellmessige rolle som kan bli problematisk i forhold til integritet - jfr. vitnerolle, sakkyndighet, medisinsk-klinisk tilrådning, overprøving/«overkjøring» av lokalt helsepersonell mv.».

Det uttales videre at

«den rådgivningen Kripos nevner at dette eksterne fagpersonalet skal utføre, vil hovedsakelig være svært begrenset både i behov og tid. Rådene gis til SO-etterforskerne på et generelt grunnlag i form av kurs/opplæring med tidvis oppdatering. Slike tjenester kan således kjøpes eksternt. Relevant rådgivning kan kanaliseres til politidistriktene i form av kompetansjeving for eksempel ved den kursvirksomhet som tilligger Politihøgskolen».

Etter departementets syn tilsier så vel rettssikkerhetsmessige forhold som hensynet til ryddig etterforsking og behandling at man ikke sammenblander roller. Det er her tale om ulike fagmiljøer og profesjoner med forskjelligartede målsettinger for sin virksomhet. Politiet har i forhold til sakene en målsetting om klarlegging av om et seksuelt overgrep har funnet sted eller ikke og om hvem som i tilfelle er den strafferettslige ansvarlige. I en slik sammenheng har politiet et krav om objektivitet i den forstand at etterforskingen ikke bare skal tilsikte å frembringe det som taler i en mistenkts disfavør, men også det som taler til vedkommendes fordel. Andre fagmiljøer vil i større grad måtte basere sin virksomhet på fornærmedes premisser i den forstand at fornærmedes oppfatning av et saksforhold legges til grunn, f.eks for et behandlingsopplegg. Etter departementets vurdering vil en sammenblanding av roller ikke bare være betenkelig overfor målsettingen med politiets egen virksomhet, men også kunne virke direkte uheldig for behandlingspregede tiltak som andre fagmiljøer har ansvar for. I forbindelse med spørsmålet om sammeblanding av roller har departementet tidligere påpekt erfaringene fra den såkalte «Bjugn-saken».

Barnefaglig spisskompetanse

Det opprinnelige forslaget understreket behovet for barnefaglig spesialkompetanse. I sin høringsuttalelse anfører riksadvokaten at

«en er nok også noe usikker på det reelle behovet for sentral barnefaglig spesialkompetanse i forbindelse med dommeravhør og observasjon. Gjennom Politihøgskolens etterutdanningsprogram har en rekke etterforskere fra hele landet fått spesialopplæring i metoder for avhør av barn. Det er riksadvokatens bestemte inntrykk av denne opplæringen har ført til en generell kvalitetsheving av dommeravhørene. En er heller ikke kjent med at det i forbindelse med enkeltsaker har vært problem med å skaffe etterforskere med slik erfaring og kompetanse. I følge forskrift av 2. oktober 1998 § 16 skal observasjon av små barn mv. alltid foretas av en sakkyndig, oppnevnt av retten. Justisdepartementet har holdt kurs for barnepsykiatere og psykologer som har vist interesse og sagt seg villige til å ta slike sakkyndighetsoppdrag. Rekruttering av nye sakkyndige bør fortsatt skje etter samme linjer. Uten at det er noen avgjørende innvending vil en også peke på at sakkyndige som er ansatt ved Kripos og arbeider tett sammen med etterforskerne i saken, lett vil komme i konflikt med habilitetskravet i straffeprosessloven § 142».

Departementet slutter seg til riksadvokatens vurdering. Departementet ser imidlertid at det er viktig at både Kriminalpolitisentralen og politidistriktene har oversikt over og god kjennskap til fagpersoner innen f.eks barnepsykologi og lignende, slik at man kan søke bistand av generell karakter under etterforskingsfasen. Ved at man bygger opp en kunnskapsbase på ulike typer ekstern fagkompetanse, vil man få en bedre oversikt over hvilken fagkompetanse som er tilgjengelig. Dette vil gjøre at politiet lettere og raskere kan søke bistand av generell karakter. Ut fra de krav som stilles til at politiet må opptre objektivt under behandling av straffesaker, må hensynet til habilitet tillegges betydelig vekt.

Etter departementets syn bør imidlertid politiet kunne etablere en nærmere kontakt med eksterne fagmiljøer uten at dette medfører sammenblanding av roller som beskrevet ovenfor.

Eksternt fagpersonell kan opptre i sedelighetssaker i to ulike roller:

Som faglig ekspertise som på generelt grunnlag, dvs. uten å arbeide i forhold til noen konkret sak, gir politiet råd under etterforskingen. Dette kan f.eks være i forhold til hvordan man bedre kan forstå barnet og tolke dets uttrykksformer. Slikt fagpersonell kan i en viss grad også gi råd mht hvordan et avhør kan legges opp slik at avhøret blir bedre og derved bedre klargjør de faktiske hendelsene.
Som rettsoppnevnt sakkyndig under sakens behandling i retten, herunder når det skal foretas dommeravhør. I denne rollen vil fagpersonellet forholde seg direkte til barnet og således inngå som en del av enten etterforskingen eller behandlingen for domstolen.For å styrke politiets etterforsking av sedelighetssaker mot barn er det, etter departementets syn, ikke alene tilstrekkelig at man bare baserer seg på den kompetanse som finnes i politi- og lensmannsetaten eller som bygges opp gjennom kompetansehevende tiltak i regi av Politihøgskolen. Etter departementets syn representerer eksterne fagmiljøer en kompetansemessig ressurs som vil utfylle politiets egen og derved kan bidra positivt i forhold til oppklaring av denne type kriminalitet. På andre områder i straffesaksarbeidet har det vist seg at samarbeid med andre fagmiljøer bidrar til å heve kvaliteten på politiets eget arbeid. Departementet vil imidlertid peke på de habilitetsmessige problemstillinger som lett kan oppstå, og understreker at denne type samarbeid må skje på generelt grunnlag. Det er også viktig at man samarbeider om opplæring innen området.

Når det gjelder de rettsoppnevnt sakkyndige er det domstolen som oppnevner disse i forbindelse med den enkelte sak, men politiet vil som oftest fremme forslag til oppnevnelsen.

I forhold til begge de nevnte funksjonene for eksternt fagpersonell er det viktig at politiet har kunnskap om hvilke typer kompetanse som finnes, hvor den finnes og konkret hvilke fagpersoner som er villig til å bistå, enten på generelt grunnlag eller i forhold til konkrete saker. Situasjonen i dag er at det betydelige variasjoner mht. hvor god oversikt politidistriktene har av tilgjengelighet av ekstern fagkompetanse - hvilket nødvendigvis gjør at man ikke alltid kan utnytte den. Disse erfaringene nødvendiggjør at det i politiet bygges opp en kunnskapsbase over personell som har nødvendig kompetanse og som er villig til å bistå politiet enten på generelt grunnlag eller i forhold til konkrete saker. Dette vil ikke bare styrke kontakten mellom politiet og fagmiljøene, men vil også være et tiltak som letter politiets muligheter til å søke bistand fra disse miljøene og derved også kan effektivisere etterforskingen. Etter departementets syn vil dette totalt sett være et viktig bidrag til å styrke politiets innsats.

Kriminalpolitisentralen representerer landets fremste etterforskingskompetanse og har allerede i flere sammenhenger en funksjon som nasjonal kunnskapsbase i forhold til etterforsking og kriminalitetsbekjempelse. Både ut fra dette, og ut fra den sentrale rolle Kriminalpolitisentralen har som nasjonal bistandsenhet for politidistriktene, bør den kunnskapsbasen som er beskrevet ovenfor, etableres ved Kriminalpolitisentralen. Dette sikrer at man på nasjonalt plan etablerer og vedlikeholder kunnskapsbasen. Kriminalpolitisentralen vil bli pålagt å starte etableringen av en slik kunnskapsbase over fagpersonell som kan bistå politidistriktene.

Kompetanseheving

Kriminalpolitisentralens opprinnelige forslag inneholdt også forslag om at Kriminalpolitisentralen burde få en styrket rolle innefor kompetanseutvikling og -heving i samarbeid med Politihøgskolen. I forhold til dette uttaler Politidirektoratet:

«Det er på det rene at Kripos innehar spisskompetanse i etterforsking og i særlig grad når det gjelder etterretning. Spisskompetansen gjelder særlig innenfor SO mot barn - herunder pedofili, barnepornografi og «barnesex-turisme.»
Spisskompetansen til Kripos er på et høyt nivå og vil være en viktig støttefunksjon for politidistriktene. Kompetansen bør imidlertid i hovedsak formidles etter et konsultativt konsept og ikke som et stedlig bistandskonsept. Oppgaven til Kripos må videre være å holde seg kontinuerlig oppdatert om utviklingen i kriminalitetsbildet når det gjelder SO, herunder videreutvikle spisskompetansen med tanke på videreformidling til politidistriktene.
Kompetanseheving i politidistriktene skjer på flere nivåer - flere kurstilbud ved PHS, under aktuelle møter, samarbeid med Kripos i konkrete saker etc. Riksadvokatens utredningsgruppe har foreslått flere enkle tiltak for å heve kvaliteten på politiets og påtalemyndighetens behandling av voldtektssaker, bl.a. at politimestrene utferdiger skriftlig instruks som sikrer fast struktur på etterforskingen, samt utferdigelse av en sjekkliste til bruk under etterforskingen. Dette er typiske tiltak Kripos med sin spisskompetanse kunne formidle utkast og eksempler på.
En hospiteringsordning ved Kripos er en god måte å høyne kompetansen i distriktene. En slik ordning vil bidra til å sette kompetansespredningen i system».

Politidirektoratet uttaler videre at

«det er Politidirektoratets oppfatning at langt de fleste politidistriktene i dag har tilfredsstillende, generell kompetanse for SO, men at det er nødvendig med rutinegjennomgang, bedre styring av etterforskingen og løpende oppdatering av den eksisterende kompetansen».

Det pekes videre på at siden starten i 1992 har totalt 512 polititjenestemenn og jurister deltatt på Politihøgskolens tidligere kurs og nye trinn I i seksuelle overgrepssaker. Alle politidistriktene har vært representert med deltakere. Når det gjelder trinn II-kurset som startet i 1997, er det kun 4 politidistrikter som ikke har hatt deltakere på dette. Trinn III har vært avviklet en gang med deltakere fra 23 politidistrikter. Alle kursene har vært rettet mot overgrepssaker mot barn.

Dagens utdanningstilbud når det gjelder seksuelle overgrepssaker vurderes som generelt god, og departementet antar at Politihøgskolen vil kunne ivareta behovet for etterutdanning innen saksfeltet. Det vises i den sammenheng til «Politireform 2000 - et tryggere samfunn» hvor departementet understreket at Politihøgskolen også i fremtiden bør være den sentrale utdanningsinstitusjonen innen grunn-, videre- og etterutdanning. Det er i denne sammenheng naturlig å trekke på Kriminalpolitisentralen som det nasjonale kompetansesenter det er, men det vil etter departementets vurdering ikke være naturlig å gi Kriminalpolitisentralen noe selvstendig ansvar for enkelte sider av politiutdannelsen. Etter departementets syn er det en bedre løsning at ansvaret for utdannelsen ivaretas av en profesjonell utdannelsesinstitusjon enn at slike oppgaver legges til et særorgan med vesensforskjellige primæroppgaver.

Kriminaletterretning

En viktig side ved bekjempelse av seksuelle overgrep mot barn vil være knyttet til kriminaletterretning mot barnepornografi, barnesexturisme, pedofile nettverk og organisert kriminalitet. Dette er tiltak som etter departementets syn krever spesialkompetanse utover hva de fleste politidistriktene vil disponere. Etter departementets vurdering bør innsatsen på dette området styrkes og man finner det naturlig at mye av dette arbeidet forankres i Kriminalpolitisentralen. Når det gjelder ressursene til dette, viser departementet til drøftelsen under pkt. 3.4 hvor det pekes på at organisatoriske endringer mv. ved Kriminalpolitisentralen åpner for omdisponering av personell. Det pekes i den forbindelse også på at Kriminalpolitisentralen allerede disponerer personell med kompetanse innen kriminaletterretning. Departementet besluttet våren 2001 å etablere et «Datakrimsenter» ved Økokrim. Man vil peke på viktigheten av samarbeid mellom Kriminalpolitisentralen og «Datakrimsenteret» også når det gjelder bekjempelse av overgrep mot barn.

Koordinerende samarbeid med helsesektoren

Sosial- og helsedepartementet har pekt på at arbeidet med å styrke politi- og påtalemyndighetens kompetanse innen seksuelle overgrepssaker, bør koordineres med det øvrige arbeidet med seksuelt misbrukte barn. I den forbindelse pekte sosial- og helsedepartementet på at det i regi av Helsetilsynet nå blir etablert kompetansemiljøer innen samtlige helseregioner. Disse miljøene skal etablere samarbeid med politimyndighetene i regionene. Sosial- og helsedepartementet pekte også på at det vil være nødvendig å se seksuelle overgrepssaker og saker om barnemishandling i sammenheng, da det ofte er de samme barna og den samme kompetanse som er nødvendig ved behandlingen av sakene.

3.4 Ressursbruk

Kriminalpoltisentralen disponerer i dag 286,5 stillinger, hvorav 8 er øremerket for arbeid med seksuelle overgrepssaker. Etter revisjon av ressursbehovet står man nå tilbake med et ønske fra Kriminalpolitisentralen om 5 stillinger slik at det totalt vil være 13 stillinger, øremerket for dette saksfeltet.

Seksuelle overgrepssaker er prioritert av departementet. I årets tildelingsbrev til Kriminalpolitisentralen er det understreket at man i forbindelse med de organisasjonsendringene som er på gang ved Kriminalpolitisentralen, må sørge for at organisasjonen har nødvendig kompetanse og kapasitet til å gi bistand ved seksuelle overgrep. I denne sammenheng nevnes også at Kriminalpolitisentralen de senere årene er tilført betydelige, personellmessige ressurser. Kriminalpolitisentralen er derfor et særorgan som må ha gode ressursmessige forutsetninger for å kunne foreta ressursmessige omdisponeringer opp mot prioriterte områder.

Kriminalpolitisentralen har de siste månedene gjennomført en større omorganisering. Særorganets taktiske ressurser blir samlet i en ny, stor avdeling. Etter departementets vurdering må man forvente at omorganiseringen ved Kriminalpolitisentralen vil gi større fleksibilitet i forhold til å møte de ulike bistandsbehov når de måtte oppstå. Dette gjelder også i forhold til saker om seksuelle overgrep mot barn.

I «Politireform 2000 - et tryggere samfunn» er det en forutsetning at strukturendringene i politiet vil bidra til at den lokale kompetansen i de enkelte politidistrikter styrkes, bl.a. fordi fagmiljøene blir større. Større politidistrikter vil få et bredere kompetansegrunnlag som vil gi bedre muligheter til å bygge opp, vedlikeholde og utnytte flere typer spesialkompetanse. Sedelighetskriminalitet er spesielt nevnt som et område med behov for styrket kompetanse i politidistriktene. Flere politimestere er allerede opptatt av å utnytte distriktsreformen til å bygge opp lokal kompetanse. Dette er helt i samsvar med reformens målsetting om at de nye politidistriktene i større grad selv kan løse sine oppgaver. På sikt bør dette kunne redusere behovet for en del av den type bistand Kriminalpolitisentralen i dag yter. Dette vil på sikt kunne påvirke Kriminalpolitisentralens ressursbehov.

Etter departementets vurdering bør en større, permanent ressurstilførsel til Kriminalpolitisentralen utstå inntil det er klarlagt hvilken effekt både politireformen og omorganiseringen av særorganet vil ha. Departementet pålegger Politidirektoratet å følge utviklingen innenfor saksområdet slik at man senere eventult kan følge opp med ytterligere tiltak.

En av Kriminalpolitisentralens viktige funksjoner er å være spydspiss i den faglige utviklingen av etterforskingsmetoder knyttet til denne sakstypen. Denne kompetansen må finnes ved Kriminalpolitisentralen, men det er også viktig at denne kompetansen formidles og utvikles i politidistriktene. En utvidet hospitantordning vil være et viktig virkemiddel i denne sammenheng. På denne måten oppnår man både å gi Kriminalpolitisentralen en personellmessig styrking på dette saksområdet, men også den positive effekten som følge av personellutveksling mellom politidistriktene og særorganet. Dette vil representere en styrking ikke bare av politidistriktene, men også for Kriminalpolitisentralen selv.

Ut fra de hensyn det er redegjort for ovenfor, skal Kriminalpolitisentralen ta inn 4 hospitanter, hver for en periode av inntil 2 år.

Ved opprettelsen av Politidirektoratet 1. januar 2001 ble det overført flere oppgaver fra Kriminalpolitisentralen til Politidirektoratet og det er således frigjort flere årsverk ved Kriminalpolitisentralen. Minst 2 av de frigjorte årsverk skal omdisponeres til innsats mot seksuelle overgrep mot barn.

Dette vil totalt gi minimum 14 stillinger på dette området (8 øremerkede som er tildelt tidligere, 4 hospitanter og 2 som omdisponeres fra andre oppgaver ved Kriminalpolitisentralen).

Samlet sett vil departementets tiltak styrke Kriminalpolitisentralens etterforskningskapasitet når det gjelder seksuelle overgrep mot barn. Det understrekes at de 14 stillingene er øremerket for slik etterforsking.

Tiltakene åpner for langt bedre kompetanseutveksling mellom Kriminalpolitisentralen og politidistriktene - noe som også vil gi en generell kompetanseheving i politidistriktene.

Både riksadvokaten og Politidirektoratet stiller seg meget positive til tiltaket om å etablere en hospitantordning ved Kriminalpolitisentralen for etterforskere i saker om seksuelle overgrep.