2 Arbeids- og administrasjonsdepartementets merknader til Datatilsynets årsmelding for 2000

Personvern er et område i utvikling og under stadig press fra flere hold. Den nye personopplysningsloven skal bidra til at personopplysninger blir behandlet i samsvar med grunnleggende personvernhensyn, herunder behovet for personlig integritet, privatlivets fred og tilstrekkelig kvalitet på personopplysninger. Den enkeltes interesse i å verne om sin person kan imidlertid stå i motsetningsforhold til andre hensyn og interesser. Datatilsynet har følgelig et stort ansvar i å veie ulike interesser mot hverandre innen de rammer loven og våre internasjonale forpliktelser representerer, slik at man i det enkelte tilfellet oppnår et balansert og godt resultat. Datatilsynets deltakelse i den offentlige personverndebatt er derfor sentral, og departementet er godt fornøyd med Datatilsynets aktive innsats på denne fronten.

Spørsmål vedrørende personvern er ikke et særnorskt fenomen. Svært mange land vil være opptatt av de samme problemstillingene. Dette skyldes først og fremst bruken av informasjons- og kommunikasjonsteknologi. I tillegg til at det foregår en nasjonal debatt vedrørende hva som bør være rekkevidden av den enkeltes personvern, foregår det også en internasjonal debatt på området.

År 2000 var det siste året personregisterloven gjaldt som den generelle personvernlovgivningen i Norge. I en overgangsperiode på to år må imidlertid Datatilsynet forholde seg til både personregisterloven og personopplysningsloven. Forholdet mellom de to lovene styres av overgangsregler i personopplysningsloven.

Styrets beretning for 2000

Datatilsynet er fra 1. januar 2001 et uavhengig forvaltningsorgan administrativt underlagt Kongen og departementet. I henhold til den nye personopplysningsloven skal Datatilsynet ikke lenger ledes av et styre. Klager på Datatilsynets avgjørelser skal avgjøres av den nyopprettede Personvernnemnda. Arbeids- og administrasjonsdepartementet benytter anledningen til å takke styret for deres arbeid.

Telesektoren - nye konsesjoner for teleoperatørene

Datatilsynet har i konsesjonene for tjenestetilbyderne av telekommunikasjon pålagt teleoperatørene å tilby brukere en anonym tilgang til telenettet. Samferdselsdepartementet påpeker i sin høringsuttalelse at bruk av uregistrerte kontantkort vil kunne medføre problemer i forhold til lovbestemt krav om kommunikasjonskontroll, jf. telekommunikasjonsloven § 3-4, første ledd, bokstav h), forskrift om offentlige telenett og teletjeneste av 5. desember 1997 nr. 1259 og straffeprosessloven kap. 16 a og 16 b. Et konsesjonskrav om et anonymt alternativ kan vanskelig sees å være i overensstemmelse med krav i nevnte lov- og forskriftsbestemmelser. Samferdselsdepartementet forutsetter derfor en avklaring om lovforståelsen i forhold til Datatilsynets konsesjoner til teleoperatørene på dette området.

Nærings- og handelsdepartementet påpeker i sin høringsuttalelse at det er positivt at Datatilsynet i årsmeldingen har belyst noen store saker av prinsipiell betydning. Bl.a. har de bemerket at Datatilsynets omtale av konsesjoner for teleoperatørene ikke har trukket frem avveininger i.f.m. behandling av saken. Nærings- og handelsdepartementet har påpekt at dette er av interesse for flere parter og burde ha kommet tydligere fram.

Sentralkartoteket for åndssvake

Datatilsynets vedtak i saken om Sentralkartoteket for åndssvake ble omgjort av Justisdepartementet som besluttet at registret skulle oppbevares hos Riksarkivet i personidentifiserbar stand. Registret ble ansett for å være av historisk verdi og derfor viktig å bevare for ettertiden. Ved avgjørelsen ble det lagt vekt på at opplysningene allerede er avgitt. Justisdepartementet presiserte imidlertid at konsesjonsvilkårene må utformes slik at de så langt mulig oppveier mulige brudd på taushetsplikten da informasjonen ble gitt. Diskresjon er en absolutt betingelse. I Justisdepartementets høringsuttalelse til Datatilsynets melding har de meddelt følgende:

«En måte å løse dette på er å anonymisere opplysningene. Anonymisering er imidlertid ikke bare heldig ut fra et personvernsynspunkt. Da mister den enkelte muligheten til å kontrollere hvilke opplysninger som er samlet inn om han eller henne. Vedkommende mister også muligheten til å korrigere eventuelle feil. Etter Justisdepartementets vurdering er det ikke usannsynlig at det i materialet er registrert ukorrekte opplysninger. Et register med uriktige opplysninger er mindre farlig når det er anonymisert. Her er det imidlertid viktig å være klar over at andre allerede kan ha hentet opplysninger fra registeret tidligere og bygget på uriktige opplysninger. Det kan være verdifullt å få komme til bunns i dette og oppklare hva som egentlig var tilfellet. Dette gjelder selv om eventuelle erstatningskrav skulle være foreldet.

Datatilsynet synes å være klar over disse aspektene, og fristen på tre år gjør det i teorien mulig å etterprøve opplysningene. Det er imidlertid fra flere hold påpekt at en slik prosess vil ta en del tid i praksis. En tidsfrist på tre år for full anonymisering av materialet, vil være utilstrekkelig. Fristen vil også være for kort for de planlagte forskningsprosjektene. Materialet er av viktighet for den forskning som vurderes iverksatt for å sette søkelyset på mulige etiske overgrep som kan ha funnet sted i forskningens navn, overfor mennesker som ikke selv har gitt samtykke. Justisdepartementet har vurdert å sette fristen til ti år, men har etter en helhetsvurdering kommet til at heller ikke dette er hensiktsmessig. Også etter ti år vil de skisserte problemene gjøre seg gjeldende.

På denne bakgrunn opphever Justisdepartementet Datatilsynets vedtak av 24. februar 2000 om at materialet i sentralkartoteket for åndssvake skal anonymiseres for å kunne oppbevares utover tre år. Departementet er av den oppfatning at ulempene bør begrenses ved hjelp av andre vilkår. En oppbevaring som for fremtiden vil bli foretatt i Riksarkivet, anses fullt ut tilfredsstillende ut fra et sikkerhetsmessig synspunkt. Arkivet har erfaring i å behandle taushetsbelagte opplysninger. Det bør imidlertid stilles en del tilleggsvilkår. Etter Justisdepartementets syn vil de problemene som registeret kan volde for den enkelte da oppveies av de hensyn som taler for at registeret oppbevares - også i anonymisert form.»

Offentlige servicekontorer

Arbeids- og administrasjonsdepartementet satte i gang arbeidet for å realisere målet om offentlige servicekontorer parallelt med høringsrunden på rapporten «Ett sted, ett telefonnummer». Basert på forslag fra et statssekretærutvalg ledet av Arbeids- og administrasjonsdepartementet har regjeringen satt som mål at det ved utgangen av 2003 skal være minst ett offentlige servicekontor i hver kommune som skal yte både statlige og kommunale tjenester. Offentlige servicekontorer skal også være en av flere kanaler mellom befolkningen og forvaltningen som skal bidra til å realisere målet om en døgnåpen forvaltning.

I denne prosessen er spørsmålet om å utvikle en modell for organisering av offentlige servicekontorer blitt mindre aktuell. Målet kan nås på flere måter. Datatilsynets særmerknader gjelder først og fremst bruken av en generalistmodell i et servicekontor med saksbehandlingsoppgaver.

Utvalg for utredning av bruk av digitale signaturer

I Datatilsynets årsmelding framgår bl.a. at deltagelse i utvalget for utredning av bruk av digitale signaturer i elektronisk samhandling medfører generering av elektroniske spor. Nærings- og handelsdepartementet har i sin høringsuttalelse til Datatilsynets årsmelding bemerket at digitale signaturer kan være et viktig virkemiddel til å beskytte personvernet:

«Hele formålet med digitale (elektroniske) signaturer er å generere spor for autentisering av saksdokumentet som har foregått, med utgangspunkt i behovet for sikkerhet for hvem man kommuniserer med over Internett og behovet for å stole på at et elektronisk dokument er ekte. Dette er legitime sikkerhetsbehov utløst av økende grad av elektronisk samhandling, som elektronisk handel, elektronisk forretningsdrift og elektroniske offentlige tjenester.»