Del 1
Innledende del

1 Innledning

Regjeringen legger med dette fram forslag om bevilgninger på statsbudsjettet 2002 for Nærings- og handelsdepartementet med tilhørende virksomheter og ordninger.

1.1 Hovedutfordringer og mål i næringspolitikken

Verdiskaping er av grunnleggende betydning for samfunns- og velferdsutviklingen. Et verdiskapende næringsliv er nødvendig både for enkeltmenneskers inntekt og for å kunne finansiere fellesgoder. Samtidig gir et samfunn preget av trygghet, rettferdig fordeling og gode velferds-ordninger både enkeltmennesker og næringslivet bedre muligheter for høy verdiskaping.

Den raske teknologiske utviklingen og globaliseringen endrer samfunnsliv, næringsliv og vår oppfatning av virkeligheten. På den ene side ses en utvikling mot et tettere sammenvevd verdensbilde, mens det på den annen side er klare tendenser til regionalisering. I Europa har utviklingen vært tett knyttet til opprettelsen av EUs indre marked. EU-landene arbeider mot en felles næringspolitikk med det langsiktige mål å gjøre regionen til den mest kunnskapsbaserte og konkurransedyktige i verden. Disse globale og regionale utviklingstrekkene representerer både utford­ringer og muligheter for Norge og norsk næringsliv.

Energibruk og miljøproblematikk er innvevd i eksisterende og framtidig næringsstruktur og produksjonsmønster og representerer en stor utfordring i verdiskapingen. Ettersom mange av de tradisjonelle miljøproblemene (punktutslipp) har kommet under kontroll, er fokus flyttet over til nye miljøutfordringer av mer regional og global karakter. Begrepet bærekraftig utvikling er blitt en viktig rettesnor for miljøarbeidet og en sentral utfordring for all verdiskaping i hele landet. Målet om bærekraftig utvikling legger videre et bredt grunnlag for helt nye virksomheter innenfor både miljøteknologi og miljøtjenester.

Utviklingen innenfor informasjons- og kommunikasjonsteknologi representerer store utford­ringer for både næringsliv og offentlig forvaltning. Gjennom eNorge- planen har regjeringen fremmet digitaliseringen av Norge. Digitaliseringen gir muligheter til å etablere nye bedrifter og styrke konkurransekraften for våre etablerte bedrifter. IT er ikke et mål i seg selv, men et virkemiddel som kan skape en lettere hverdag for våre bedrifter, enten de ligger sentralt eller i distriktene.

Den nye teknologien øker tilfanget og tilgangen på informasjon, og skaper mer gjennomsiktige organisasjoner og bedrifter. Kombinert med økende miljøkrav og mer bevisste kunder, blir den etiske standarden viktigere for bedriftene, enten de opererer ute eller hjemme.

For å sikre fortsatt velferd og bosetting i alle deler av landet, trenger Norge både nye bedrifter og modernisering av vår tradisjonelle industri. Gjennom kontinuerlig omstilling vil norsk næringsliv kunne takle disse utfordringene og utnytte mulighetene de innebærer. Dette krever at næringslivet har gode rammevilkår.

I kampen om kunnskapen – de gode hodene – vil et samfunn med høy livskvalitet ha et konkurransefortrinn og være en viktig forutsetning for innovasjon og verdiskapning. Arbeidskraft med riktig kompetanse er en viktig produksjonsfaktor. Regjeringen ønsker derfor også å prioritere andre infrastrukturtiltak enn vi gjorde i industrisamfunnet. Jobbmuligheter, barnehager, billigere boliger for ungdom og kulturtilbud er viktige forutsetninger for en god næringsutvikling. Derfor må næringspolitikken utvikles i nær sammenheng med velferds- og kulturpolitikken.

Tilgang til kunnskap og kapital, kombinert med gode velferdsordninger gir trygghet til å satse og frihet til å skape nye bedrifter og ny virksomhet.

Regjeringens hovedmål er å videreutvikle og fornye det norske velferdssamfunnet. Dette skal gjøres gjennom å sikre grunnlaget for verdiskaping og rettferdig fordeling. En aktiv næringspolitikk er et sentralt virkemiddel for å nå denne målsettingen. Regjeringen har følgende næringspolitiske prioriteringer:

1. Flere skal starte egen bedrift og settes i stand til å legge strategier for egen vekst under langsiktige rammevilkår.

2. Norge skal satse videre på områder der vi allerede er gode. Samtidig må vi modernisere våre viktige, tradisjonelle industrier. Norge og norske bedrifter skal være internasjonale pådrivere for en høy etisk og miljømessig standard.

3. Hele befolkningen skal bidra. Vi skal legge til rette for mer aktiv bruk av kvinners ressurser i verdiskapingen, og det skal satses på å få flere kvinner med i ledelsen og styrene for våre bedrifter. Vi skal lage en ny arbeidslivslov som sikrer trygghet og fleksibilitet i et flerekulturelt og tolerant miljø.

4. Vi skal forvalte et samordnet og offensivt virkemiddelapparat, utvikle et moderne statlig eierskap og bruke offentlig og privat kapital i partnerskap slik at vi i større grad kan stimulere framfor å regulere en ønsket utvikling.

5. Det skal satses betydelig mer på utvikling, ­forskning og utdanning.

6. Det skal satses på næringsrettet design som verktøy for verdiskaping, innovasjon, identitet og konkurransekraft i norsk næringsliv, og vi skal legge til rette for et tettere samspill mellom næringslivet og kulturlivet som kan bidra til å skape kreativitet og vekst.

7. Hele Norge skal digitaliseres, infrastrukturen skal utvikles og regelverk og rapportering for bedriftene skal forenkles.

2 Nærmere om utvalgte politikkområder

2.1 Grunnlaget for næringspolitikken

2.1.1 Næringspolitikkens mål er verdiskaping

Befolkningens muligheter til å oppnå høy levestandard bestemmes av den samlede økonomiske verdiskapingen i samfunnet. Det er den økonomiske verdiskapingen som foregår i næringslivet, som er næringspolitikkens anliggende. Verdiskapingen legger grunnlag for at hver og en kan få inntekt av eget arbeid, og inntekten finansierer fellesgoder gjennom skatte- og avgiftssystemet. Dette bidrar til den enkeltes livskvalitet. Dessuten muliggjør verdiskapingen i den konkurranse­utsatte delen av næringslivet tilgang til varer og tjenester som er produsert i andre land, dvs. import. Dette er spesielt viktig for små land som Norge, ettersom det ikke er mulig for oss å produsere innenlands alle de varer og tjenester som vi trenger for å opprettholde vår levestandard.

Mulighetene for å realisere slik verdiskaping avhenger av en rekke faktorer. Mange av dem blir påvirket eller bestemt av politiske myndigheter. Tilgangen på kompetent arbeidskraft med relevant utdannelse, utformingen av lover og regler, tilgang til finansiering i kapitalmarkedene og utformingen av skattesystemet er eksempler på rammebetingelser som legger føringer på mulig­hetene til å realisere gode prosjekter.

Hensynet til framtidige generasjoner inne­bærer samtidig at en utformer virkemidlene slik at en sikrer en bærekraftig utvikling. Derved kan dagens generasjoner få dekket sine behov uten at det går på bekostning av framtidige generasjoners levestandard og livskvalitet.

Slike rammebetingelser har til hensikt å påvirke atferden til aktørene i næringslivet på en eller annen måte. En hovedutfordring er derved å utforme rammebetingelsene slik at det fremmer en samfunnsøkonomisk god bruk av ressursene.

Det overordnede målet i næringspolitikken er nettopp å legge til rette for økonomisk verdiskaping i næringslivet, gjennom å utforme ramme­betingelser på en slik måte at mulighetene for reell verdiskaping nå og i framtiden kan realiseres.

Det ligger imidlertid ikke i dette at hensynet til økonomisk verdiskaping skal gå foran alle andre hensyn. På kort sikt kan det f.eks. oppstå målkonflikter mellom økonomisk vekst og økte standarder bl.a. på miljøtilstand, velferdsordninger og fordelinger mellom grupper. Men det er også slik at et samfunn med høy levestandard, miljøstandard og livskvalitet vil legge grunnlaget for et mer konkurransedyktig næringsliv.

2.1.2 Verdiskaping, produktivitet, konkurranseevne og omstilling

Den samlede verdiskapingen for et land kan økes gjennom at vi arbeider mer, eller ved at vi får mer ut av arbeidsinnsatsen – dvs. at vi blir mer produktive. Med en befolkning som allerede har høy yrkesdeltakelse, er det begrensede muligheter til å arbeide mer. En næringspolitikk med sikte på å legge grunnlag for økt verdiskaping bør derfor også være en politikk som fremmer produktivi­teten.

Dette er nært knyttet til vår konkurranseevne, som uttrykker nettopp evnen til å opprettholde den økonomiske verdiskapingen og produktivi­teten over tid. Enten en betrakter konkurranse­evnen på bedriftsnivå, bransjenivå eller nasjonalt nivå, bestemmes den av to faktorer: hvilken konkurranseposisjon bedriften, bransjen eller nasjonen er i, og hvilken omstillingsevne man har. I næringspolitikken er perspektivet landets langsiktige konkurranseevne. Jo bedre konkurranseevnen er i økonomien som helhet, jo høyere realinntektsnivå vil det være grunnlag for.

For enkeltbransjer derimot kan et høyt lønnsnivå enten være et uttrykk for høy produktivitet i næringen eller et symptom på at bransjen sliter med dårlig konkurranseevne. I det siste tilfellet kan det for samfunnet som helhet være riktig bruk av ressursene å overføre arbeidskraft og andre innsatsfaktorer fra denne bransjen til næringer med høyere lønnsevne.

Med høye oljeinntekter kan balanse i utenriksøkonomien oppnås med en mindre konkurranseutsatt sektor. Høye oljeinntekter innebærer imidlertid ikke at de konkurranseutsatte sektorene i Norge på varig basis kan ha svakere konkurranseevne enn tilsvarende sektorer hos handelspartnerne. I en moderne økonomi er det hele tiden betydelige omstillinger, og et visst antall bedrifter og arbeidsplasser blir hele tiden lagt ned. Skal en opprettholde en viss størrelse på den konkurranse­utsatte sektoren, kreves det at bedrifter som av­vikler sin virksomhet og arbeidsplasser som forsvinner, erstattes med nye bedrifter og arbeidsplasser som har minst like god konkurranseevne som tilsvarende aktører hos våre handelspartnere.

For å øke verdiskapingen og for å opprettholde den når markedsforholdene, tilgjengelig teknologi og makroøkonomiske rammebetingelser endres, er det nødvendig med omstilling. Omstillingen må skje ved at ressurser overføres fra mindre lønnsomme til mer lønnsomme anvendelser og bruksformål i økonomien. Omstilling kan skje i den enkelte bedrift ved at produksjonen effektiviseres og organiseres bedre, i den enkelte bransje ved at de minst konkurransedyktige bedriftene erstattes av bedrifter med større konkurranseevne, og på nasjonalt nivå ved at næringsstrukturen endres.

Omstilling kan imidlertid være både kostbart og krevende for dem som berøres, og ofte vil det være nødvendig med en avveiing mellom omstillingskostnader og gevinster ved omstilling. Det er dessuten mye som tyder på at flere forhold enn lønn er viktige for at arbeidskraften skal ønske å flytte. Ettersom omstilling er helt avgjørende for å opprettholde konkurranseevne og verdiskaping, bør man innrette rammebetingelsene slik at kostnadene ved å flytte ressursene, enten det er arbeidskraft eller andre innsatsfaktorer, blir så små som mulig. Trygghet og motivasjon hos ansatte og ledelse er viktig for å få gjennomført slike prosesser.

I en liten, åpen økonomi som den norske vil de produksjonsmessige fortrinn vi har, et stykke på vei forklare hovedtrekkene i vår næringsstruktur og hvilke typer varer vi eksporterer. Det dreier seg om naturgitte forhold som ressurstilgang og hva vi gjennom erfaring og historiske tilfeldigheter har blitt gode til. Vår næringsstruktur er imidlertid under kontinuerlig forandring, jf. avsnittet over. Et viktig prinsipp i næringspolitikken er at nærings­livet selv er best i stand til å vurdere den forventede lønnsomheten og risikoen ved sine egne investeringer. Utviklingen i næringsstrukturen vil derfor i stor grad bestemmes av summen av et stort antall beslutninger foretatt av enkeltaktører. Men myndighetene har også et ansvar. Hva som er vårt lands produksjonsmessige fortrinn, kan og vil endres over tid. Det kan også påvirkes – bl.a. gjennom produktivitetsvekst og teknologisk framgang i eksisterende næringer og gjennom forsk­ning og utvikling. Derfor er det et næringspolitisk mål å legge grunnlag for at norske bransjer som er basert på høyt kompetansenivå og som har høy lønnsevne, vil vise seg konkurransedyktige også i framtiden.

Et næringspolitisk hovedmål må være å legge til rette for et vekstkraftig næringsliv med stor verdiskapingsevne. Tiltakene kan oppsummeres under overskriftene:

• En politikk for å fremme en effektiv bruk av samfunnets ressurser

• En politikk som fremmer innovasjonstakten og omstillingsevnen

2.1.3 Politikk for å fremme effektiv ressursbruk

Verdiskapingen i næringslivet påvirkes av den generelle økonomiske politikken. Ved å føre en økonomisk politikk som sikrer en jevn og balansert økonomisk utvikling, kan en unngå unødige produksjonstap og omstillingskostnader i lavkonjunkturer. Dette krever at den økonomiske politikken også baseres på langsiktige vurderinger av internasjonale konjunkturer og offentlige inntekter og utgifter, for å unngå den usikkerheten og de omstillingskostnadene som følger av omlegginger av den økonomiske politikken.

Det er også grunn til å regne med at en stabil økonomisk utvikling i seg selv bidrar til en effektiv ressursbruk på lang sikt. Stabile rammevilkår reduserer næringslivets kostnader knyttet til usikkerhet. Det er lettere å utarbeide rasjonelle planer, spesielt for langsiktige irreversible investeringer, når bedriftenes rammebetingelser ligger fast. Erfaringer tilsier at stabile rammevilkår også er viktig når det gjelder valg av lokaliseringsland, selv om dette ikke i seg selv er et tilstrekkelig vilkår for at Norge skal beholde og tiltrekke seg lønnsom næringsvirksomhet.

Arbeidskraften er den viktigste ressursen i økonomien. Et godt fungerende arbeidsmarked er derfor sentralt for effektiv ressursutnyttelse. Spesielt er det viktig for den samlede verdiskaping at den tilgjengelige arbeidskraften kanaliseres til de bedrifter og næringer der verdien av ytterligere ressursinnsats er høyest. Høy yrkesdeltakelse og lav arbeidsledighet gjør at våre muligheter til å trekke flere personer inn i arbeidsmarkedet er begrensede. Det er derfor viktig at rammevilkårene er slik at eldre og andre som kan falle utenfor arbeidsstyrken, har incentiver til å forbli yrkesaktive så lenge de har ønske om det og noe å tilføre. En vil dessuten få mer ut av den tilgjengelige arbeidskraften ved en kontinuerlig oppgradering av kunnskap og kompetanse, en konkurransefaktor som synes stadig viktigere. Dette har implikasjoner bl.a. for utdanningspolitikken.

Utvikling og effektiv utnyttelse av informasjons- og kommunikasjonsteknologi er internasjonalt antatt å være et viktig virkemiddel for nyskaping og produktivitetsutvikling. Det er en næringspolitisk utfordringer å få bedre kunnskap om sammenhengen mellom IT-investeringer og produktivitetsvekst. En annen næringspolitisk problemstilling er hvilken rolle myndighetene bør ta for å sikre at en tilstrekkelig infrastruktur bygges ut. Departementets strategi på dette området er nærmere omtalt i pkt 2.3 nedenfor.

Også i produktmarkedene bør myndighetene regulere markeder ved hjelp av lover og regler. Konkurransepolitikken har som mål å få markedene til å fungere på best mulig måte gjennom økt konkurranse. Dette blir mer utfordrende når mange markeder i større grad synes å bli dominert av noen få, store aktører. Ved økt konkurranse vil markedsprisene gi noenlunde riktige signaler om reelle produksjonskostnader og verdsettelse av produktene. Derved blir ressursbruken mer effektiv samfunnsøkonomisk sett.

Konkurransepolitikken utøves både gjennom den norske konkurranseloven og gjennom konkurransereglene i EØS-avtalen. Norske konkurransemyndigheter vil normalt håndtere de fleste saker som involverer norske selskaper, men for store saker der samhandelen i EØS-området kan påvirkes merkbart, vil det være EU-kommisjonen og i enkelte tilfeller EFTAs overvåkingsorgan ESA som er konkurransemyndighet. I slike saker går EØS-avtalens bestemmelser foran de norske reglene.

Økonomisk aktivitet – både produksjon og forbruk – påvirker naturmiljøet bl.a. gjennom utnytting av naturressurser og utslipp av avfallsstoffer. Når dette ikke avspeiles fullt ut i produksjonskostnadene og markedsprisene, kan man få et overforbruk av naturressursene. Ved hjelp av miljøpolitiske virkemidler vil man kunne fremme en bedre samfunnsøkonomisk ressursbruk. En hensiktsmessig utforming av miljøpolitikken kan også gi opphav til konkurransefortrinn, f.eks. gjennom produksjon av miljøteknologi og miljøvennlig produksjon av andre goder.

Næringslivet står overfor et omfattende regelverk, som på flere områder er komplisert å forstå og kostbart å følge opp. Derfor arbeider Nærings- og handelsdepartementet med å forenkle regelverk og på en bedre måte vurdere virkningene av nytt regelverk på forhånd. Også den samlede innretningen av de direkte virkemidlene myndighetene benytter som en del av næringspolitikken – knyttet til forskning, finansiering, veiledning og eksportfremme – har betydning for mulighetene til effektiv bruk av ressursene.

Rammebetingelsene næringslivet står overfor, bestemmes delvis av myndigheter i andre land eller er et resultat av internasjonale prosesser som Norge deltar i. En side av globaliseringen er at virksomheter i større grad opererer på tvers av landegrensene. Et viktig næringspolitisk mål er å øke effektiviteten i handelen. Dette gjøres best ved at eksport og import skjer noenlunde uhindret til priser som reflekterer reelle produksjonskostnader og betalingsvillighet i internasjonale markeder. En sentral del av dette er arbeidet for å styrke det internasjonale handelssystemet gjennom Verdens Handelsorganisasjon (WTO).

Et lite land som Norge har mye å vinne på å sikre norsk næringsliv gode og likeverdige vilkår i utenlandske markeder . Videreutvikling og innlemmelse av nytt regelverk i EØS-avtalen er en del av dette. Det arbeides videre med handelsforenkling innenfor rammen av EØS-avtalen, spesielt med vekt på godkjenning av produkter og produkttesting, standardisering og akkreditering. EFTAs frihandelsavtaler med tredjeland bidrar også til å sikre gode og forutsigbare rammebetingelser for næringslivet, også i forhold til land utenfor EU.

I Europa har utviklingen vært tett knyttet til etableringen av EUs indre marked. EU-landene utvikler en felles næringspolitikk med det langsiktige mål å gjøre regionen til den mest konkur­ransedyktige i verden. Dette kan bl.a. få som følge at det konkurransemessige trykket fra våre handelspartnere øker. Europa må etter hvert betraktes som vårt hjemmemarked, der utviklingen får stor betydning for hvordan norsk næringspolitikk bør innrettes.

Næringsrettet støtte

Med næringsstøtte menes offentlige tiltak som gir en bedrift eller en gruppe av bedrifter særskilte økonomiske fordeler. Støttetiltak kan ofte begrunnes med ulike former for markedssvikt eller at samfunnet har andre mål enn den enkelte bedrift for sin aktivitet. Støtten kan ha mange former. Rene tilskudd, lån eller garantier til gunstige vilkår, tjenester som det offentlige ikke tar fullt betalt for, moderate krav til avkastning på statlig aksjekapital og lempelige skatte- og avgiftsregler kan som regel regnes som næringsstøtte. Noen tiltak belaster ikke de offentlige budsjetter direkte, f.eks. skjerming mot konkurranse.

De fleste former for næringsstøtte vil vanligvis påvirke konkurransen mellom bedrifter og dermed også ressursbruken i økonomien. Samtidig er det realøkonomiske kostnader knyttet til å finansiere næringsstøtten – f.eks. skattlegging av andre aktører. Det er derfor et næringspolitisk mål at næringsstøtten evalueres jevnlig for å sikre at de ønskede virkningene oppnås på en kostnadseffektiv og treffsikker måte.

Dette er et krevende politikkområde. Skal politikken fungere etter hensikten, kreves god informasjon og styring. Dersom virkemidlene ikke utformes på en god måte, eller næringer støttes på feilaktig grunnlag, vil politikken lett kunne hemme lønnsomme omstillinger, forverre landets samlede konkurranseevne og bidra til sløsing med samfunnets ressurser.

2.1.4 Politikk for å fremme innovasjon og teknologisk utvikling

Som det framgår, er kontinuerlig etablering av nye bedrifter og arbeidsplasser et avgjørende element i et verdiskapende næringsliv. Denne typen dynamikk bestemmes bl.a. av innovasjonstakten i eksisterende foretak og av nyskaping i form av oppstart av ny virksomhet.

Oppstart av ny virksomhet – entreprenørskap

Menneskets behov for å skape, finne nye løsninger og se resultater av egen innsats, er avgjørende drivkrefter for utviklingen av næringsvirksomhet. Mange ønsker å skape et livsgrunnlag av egne ideer, enten det skjer som arbeidstaker i en bedrift eller ved å starte egen virksomhet. Dette utgjør den verdiskapingen som hele næringspolitikken har til formål å fremme. Derfor må næringspolitikken legge til rette for kreativitet og entreprenørskap.

En del av dette er å bidra til å skape positive holdninger til entreprenørskap og til at aktiv læring, kreativitet og evne til å ta initiativ blir gjennomgående elementer i all utdanning. Nærings­politiske myndigheter har også en rolle i å skape nettverk og møteplasser for gründere, vurdere om tilgangen på såkorn- og risikokapital er tilstrekkelig og intensivere arbeidet med forenkling av næringslivets administrative byrder.

Innovasjon

Opprettholdelse av konkurranseevne er avhengig av innovasjon, og innovasjon er basert på kunnskap. Kunnskap er et spesielt økonomisk gode ettersom flere kan bruke samme kunnskap sam­tidig, og ettersom det kan være vanskelig å utelukke noen fra å bruke den dersom de ikke har betalt noe for den (kunnskap har karakter av et kollektivt gode). Myndighetene har derfor en sentral rolle når det gjelder utdannings- og forsk­ningspolitikken, også i næringspolitisk sammenheng.

Ny teknologi og ny kunnskap fremmer innovasjon. Dette fordrer forskning og utvikling (FoU). Dersom private virksomheter selv avsetter mindre ressurser til forskning og utvikling enn det som er samfunnsøkonomisk ønskelig, er det grunnlag for offentlige tiltak for å fremme både offentlig og privat initiert forskning. FoU-aktiviteten i private virksomheter i Norge er lav sammenlignet med mange andre land.

Kunnskapen som ligger til grunn for den nye teknologien, genereres ikke kun av oss selv. Tvert imot er det solid grunnlag for å fastslå at globalisering og handel med utlandet er en av de viktigste mekanismene for å fremme innovasjon og vekst. Ved å utnytte forbindelsene med resten av verden, kan et lite land som Norge oppnå tilgang til den store mengden av kunnskap som er akkumulert i den internasjonale forskningsverden. Måten ny kunnskap kanaliseres inn i økonomien på, er altså dels gjennom nyetablering av nye virksomheter og dels gjennom handel. Når det er viktig å delta i europeiske forskningsprgrammer, kan det bl.a. forstås ut fra dette perspektivet. Under programkategori 17.20 og i pkt. 2.4 nedenfor er Nærings- og handelsdepartementets forskningssatsing nærmere beskrevet.

Kulturlivet er bærere av en rekke kvaliteter, som kulturell og historisk kontekst, beherskelse av alternative kommunikasjonsformer og kreativitet. Det er grunn til å tro et sterkere samspill mellom næringslivet og kulturlivet også kan gi opphav til innovasjon og verdiskaping. Det samme gjelder næringsrettet design.

2.2 Statlig eierskap

Statens eierskap i norsk næringsliv er omfattende. I OECD-sammenheng er det få land med tilsvarende statlig eierskap i næringslivet. Motivene for statlig eierskap i Norge har vært mange, og de har variert. Kontroll med naturressurser, hen­synet til regional og nasjonal næringsutvikling, finansiering av tunge prosjekter og ønsket om nasjonal kontroll med viktige bedrifter har vært fremme som hovedbegrunnelser. Staten har også overtatt selskaper i krise, bl.a. enkelte banker. I senere år er flere forvaltningsorganer blitt omdannet til forvaltningsbedrifter, som så har fått ny selskapsform tilpasset konkurranse og behov for økt effektivitet.

En rekke tidligere statseide selskaper, der virksomheten etter hvert skjer på forretningsmessig grunnlag, er blitt delprivatisert. Dette har bl.a. skjedd når selskapene har hatt behov for å styrke egenkapitalen. Staten har funnet det hensiktsmessig med et privat innslag i eierstrukturen, gjerne kombinert med børsnotering, bl.a. for å medvirke til at selskapet i sterkere grad må sette vanlige bedriftsøkonomiske hensyn i fokus for virksomheten. Private aksjonærer tar del i vurderingen av større satsinger og deler risikoen ved dem. Børsnotering innebærer også at det blir større offentlighet og faglige analyser rundt et selskaps drift og resultater, økonomiske hovedtall og strategiske utviklingsmuligheter.

Det er et framtredende utviklingstrekk innenfor de fleste samfunnssektorer at omstillingshastigheten øker. For de enkelte virksomhetene betyr dette i praksis at de i økende grad vil måtte foreta disposisjoner som krever eiernes medvirkning. Eksempler er kapitalutvidelser, erverv av nye virksomheter, flytting av virksomhet, oppsplitting av selskaper, fusjoner med andre osv. Det er illustrerende for denne utviklingen at av de 15 aksjeselskaper som Nærings- og handelsdepartementet forvalter statens aksjer i, har det blitt foretatt slike eierdisposisjoner i 12 selskaper bare i løpet av de siste årene.

I markeder med stor dynamikk blir det en viktig konkurranseforutsetning at eierne evner å håndtere slike spørsmål raskt og kompetent. Dette skaper særlige utfordringer for staten som eier. På grunnlag av Grunnlovens § 19 og Dok. nr. 7 for 1972-73, jf. Innst. S. nr. 277 for 1976-77, er det en fast konstitusjonell praksis at Stortinget må forelegges og treffe vedtak når det gjelder kjøp eller salg av aksjer eller andre beslutninger i selskapene som i vesentlig grad vil endre statens eierengasjement. Disse forhold gjør at det kan være utfordrende for staten som eier å treffe de nødvendige vedtak ved omstruktureringer m.m. raskt nok til å forhindre at de virksomheter det gjelder, får en konkurranseulempe.

Landets sterke finansielle stilling gjør at vi må forutsette at den norske stat i lang tid vil være en betydelig eier i norsk næringsliv. Det er viktig, både for bedriftene selv og for å ivareta statens verdier best mulig, at departementet får mulig­heter til å utøve eierrollen på en effektiv måte. Særlig får dette betydning i selskaper der staten eier aksjer sammen med andre, noe som blir mer og mer aktuelt. Markedets – børsens og ulike industrielle samarbeidspartneres – vurdering av slike selskaper vil bl.a. være avhengig av statens opptreden som medeier. Departementet må evne å opptre effektivt, kunne dele forretningsmessige mål og samarbeide om å utvikle alle aksjonærenes verdier i selskapet.

Nærings- og handelsdepartementet vil med bakgrunn i en videreutvikling av hvordan eierskapet blir håndtert, legge opp til et nytt system for fullmakter. Dette vil gjelde alle de fullmakter som regjeringen har fått av Stortinget med hensyn til eierandeler i de enkelte selskaper. Disse fullmaktene vil heretter samles og fremmes som forslag til årlige romertallsvedtak. De forslag som fremmes, gjengir kun de fullmakter som allerede foreligger pr. i dag.

Det vil ikke ligge noe pålegg til å bruke fullmaktene innen bestemte tidsfrister. Dette vil bli håndtert på forretningsmessig grunnlag når en aktuell situasjon foreligger. Vedtaket vil i utgangspunktet gjelde for ett år, og forutsettes fornyet hvert år med mindre spesielle forhold skulle oppstå. Tidspress rundt saker om kjøp og salg av selskapsandeler kan påvirke prisen, i børsnoterte selskaper aksjekursen, og bør unngås. Forhandlinger om transaksjoner i disse sakene tar dess­uten erfaringsmessig tid og må også avpasses statens og selskapenes behov og behandlingskapasitet. Det er viktig, både for bedriftene selv og for å ivareta statens verdier best mulig, at departementet får muligheter til å utøve eierrollen på en effektiv måte. Det nye systemet vil bidra til en bedre oversikt og forståelse av departementets full­makter.

2.3 IT-politikken

Informasjons- og kommunikasjonsteknologien blir av mange vurdert som den viktigste drivkraft i dagens økonomiske og samfunnsmessige utvikling. Land som vi normalt sammenligner oss – og konkurrerer – med, er fullt ut oppmerksom på dette. Både global konkurranse og globalt sam­arbeid om utvikling og utnyttelse av informasjonsteknologi (IT) er løftet høyt og høyere opp på den politiske dagsorden i hele den industrialiserte verden.

For Norge må fokus være at vi forserer og forsterker utviklingen fra en råvarebasert økonomi til en kunnskapsøkonomi. Mange analytikere legger vekt på at vår evne og vilje til å lykkes på dette området, er en forutsetning for å sikre fortsatt konkurransekraft, verdiskapning og utvikling av velferdssamfunnet.

IT-politikk har hittil i stor grad dreid seg om å mobilisere entusiasme og innsatsvilje for å utnytte den nye teknologien. Og optimismen har vært betydelig i mange miljøer. Den såkalte dotcom-bølgen med den etterfølgende dotcom-døden viser at normale økonomiske lover og behovet for en gjennomtenkt politikk gjelder på dette området som på andre samfunnsområder. De som imidlertid tror at den såkalte dotcom døden er spikeren i kisten for IT-revolusjonen, tar trolig feil. Kompetansen, erfaringene og teknologien er ikke borte, tvert imot. Det er når den nye teknologien og de nye løsningene nå i større grad blir allemannseie vi vil oppleve de største endringene. Derfor er IT-utviklingen ikke bare viktig for IT-bransjen. Den er også helt vesentlig for offentlig forvaltning, vårt etablerte næringsliv og for de virksomhetene som ennå ikke er etablert. Uten at disse tar i bruk den nye teknologien og de mulighetene denne gir, vil utviklingen overmanne dem. Vi ser altså ikke slutten på IT-revolusjonen. Det er nå det begynner for alvor.

Internasjonalt legges det vekt på at en framtidsrettet IT-politikk må omfatte kompetanse, infrastruktur, utvikling av innhold og tjenester og en vekstkraftig IT-næring.

Som koordineringsdepartement må Nærings- og handelsdepartementet ta et hovedansvar for at innsats og prioritering skjer på en måte og innenfor områder som kan gi en helhetlig politikk og utvikling på IT-området.

Norge har et godt utgangspunkt. Vi er på verdenstoppen når det gjelder Internettbruk, har en velutviklet infrastruktur, en aggressiv IT-næring på en del områder og en oppegående utdanningssektor som er blant de fremste i bruk av IT. Men vi har også klare indikasjoner på at Norge på enkelte områder ikke har den dynamikk i utviklingen som vi kunne ønske når vi sammenligner med de aller fremste. Det gjelder f.eks. både visse sider ved IT i utdanningen og utvikling av bredbånd.

Noe av det viktigste ved utviklingen av en nasjonal, framtidsrettet IT-politikk er at utviklingen på ulike områder henger meget nøye sammen. Ingen utvikling finner sted uten grunnleggende kompetanse på alle nivåer. Tilbud om bredbånd i alle deler av landet anses av mange som helt avgjørende for å få økt tempo i IT-utviklingen. Men samtidig vil ikke denne utviklingen skyte fart uten at det er utviklet anvendelser som gjør at publikum finner det regningssvarende å bestille bredbånd. Publikum og norske bedrifter vil heller ikke ta elektronisk handel (e-handel) i bruk uten at det er etablert ordninger som gjør det trygt å bruke nettet. Samtidig er det viktig at det skapes norske anvendelser på nettet som gjør at norsk næringsliv får nytte av utviklingen og som er til fremme for norsk kultur. Disse sammenhengene viser at det må satses bredt for å fart på IT-utviklingen. Det finnes ikke noe enkeltgrep som løser alle problemer.

Elektronisk handel og forretningsdrift

Norge skal ligge i forkant av utviklingen av elektronisk handel og forretningsdrift. Økt kompetanse og tillit i næringslivet og hos forbrukere er nødvendig for verdiskapende utvikling av elektronisk handel og kommunikasjon. Eksempelvis skal det nye VeRDI-programmet i SND bidra til økt implementering av e-handel i små og mellomstore bedrifters strategiprosesser, og nettstedet www.handel.no er en felles portal for informasjon relatert til e-handel. Det offentlige ønsker videre å stimulere til e-handel bl.a. ved å etablere en elektronisk markedsplass for offentlige innkjøp. Nærings- og handelsdepartementet har opprettet Fellesforum for e-handel som skal være en pådriver og koordinator i arbeidet med å videreutvikle e-handelsområdet. Forumet skal bidra til å styrke dialogen mellom næringsliv og myndigheter og gi råd i viktige spørsmål.

Utbredelse av elektronisk handel, forretningsdrift og annen elektronisk samhandling over nett – f.eks. offentlige elektroniske tjenester – er avhengig av at det eksisterer hensiktsmessige løsninger for betaling, beskyttelse av personopplysninger, vern av forretningshemmeligheter og støtte for elektronisk samhandling med samme juridiske gyldighet som den papirbaserte. Bruk av kryptografi er i dag et viktig element i slike løsninger.

Tillit til teknologien

Sikker infrastruktur for elektronisk samhandling er nødvendig for å skape tillit hos brukerne og gjøre samfunnet mer robust. Gjennom dette åpnes det for at elektronisk handel, forretningsdrift og offentlige tjenester over Internett får en alminnelig og omfattende bruk. Det offentlige arbeider generelt målbevisst for å tilpasse regelverket til informasjonssamfunnet og bl.a. legge til rette for utstrakt bruk av elektronisk kommunikasjon. Det er gjennomført et arbeid med å tilrettelegge lover og regelverk slik at hindringer for elektronisk kommunikasjon blir fjernet (eRegelprosjektet). En proposisjon om dette ble fremmet 31. august 2001 (Ot.prp. nr. 108 for 2000-2001).

Samfunnets økte bruk av IT fører til at informasjonssystemer – som er en del av forretningsliv, forvaltning og den private sfære – i stadig større grad blir sårbare for uønskede eller utilsiktede hendelser, bl.a. anslag fra kriminelle. Tillit gjennom sikre og robuste datasystemer og nett er en forutsetning for å kunne utnytte teknologien slik at det leder til produktivitet og økonomiske gevinster. Regjeringen vil derfor satse på tiltak som vil bidra til økt informasjonssikkerhet i offentlige og private virksomheter og ved drift av vitale nasjonale systemer, og tiltak som vil bidra til etablering av tillitskapende infrastrukturer for elektronisk samhandling over nett. Økt utbredelse og bruk av Internett og mobiltelefoni bidrar til å øke utfordringene med å opprettholde tilfredsstillende sikkerhet ved elektronisk informasjonsutveksling. Videre kan systemer av vital nasjonal interesse – som i stor grad er avhengige av IT – bli slått ut ved f.eks. datamaskinsvikt dersom man ikke etablerer hensiktsmessige sikringsmekanismer. Satsing på informasjonssikkerhet har en todelt målsetting:

• forebygge mulige angrep mot IT-systemer og redusere sårbarheten

• legge til rette for robuste og tillitvekkende infrastrukturer for elektronisk samhandling i næringslivet og i forvaltningen

Regjeringen vil utarbeide en nasjonal strategi for informasjonssikkerhet, med en rekke tiltak som skal bidra til å realisere disse målsettinger. Forslaget om å etablere et senter for informasjons­sikring vil være ett slikt tiltak, jf. omtale under kap. 914, post 21.

Mobilt Internett: der du er – når du trenger det

Norge ligger i fremste rekke internasjonalt både når det gjelder bruk av mobiltelefon, utvikling av mobile tjenester og bruk av Internett. Vi har sterke og kreative faglige miljøer og en dyktig, entusiastisk og engasjert bransje. Vi ser konturene av noe som kan bli en ny næringsklynge. Det norske markedet er modent, og med ønsker om mer mobilitet og fleksibilitet i hverdagen gir dette enestående muligheter til å utvikle nye tjenester og nye bruksmønstre. Norske bedrifter er også gode på bruk av ny teknologi. Disse fortrinnene må vi utnytte.

Det er derfor en klar politisk målsetting å utnytte disse fortrinnene til å skape slagkraftige norske tilbud innen den voksende industri som betegnes mobilt Internett. Ved å markedsføre Norge som testland og samarbeidspartner, kan Norge som mobilnasjon bli en internasjonal ­merkevare. Dette vil gi nye muligheter for kunnskapsbasert næringsutvikling og eksport.

Mobilt Internett er teknologi som gjør at man har tilgang til tjenester der du er, når du trenger det. Mobile tjenester gjør at mobiltelefonen, eller en trådløs terminal, enkelt kan finne ut hvor du er og hvor f.eks. nærmeste minibank, apotek eller bilverksted finnes. Dagens GSM-system tillater lite mer enn tekstmeldinger, lokalisering og nyhetstjenester. Men nye løsninger, som WLAN (radiobaserte lokale nett) og etter hvert UMTS (3. generasjons mobilnett) vil gjøre det mulig å realisere avanserte mobile tjenester.

Realisering av mobilt Internett og mobile tjenester krever en aktiv og samordnet politikk både på tele- og på innholdssiden (f.eks. logistikk og digitale kart). En nasjonal satsing på mobilt Internett og mobile tjenester må skje i dialog mellom myndighetene og bransjen.

eNorge

Regjeringens rullerende, operative eNorge-plan skal bidra til et samlet grep på aktiviteter og tiltak innen IT-politikken. Målet med eNorge er å skape en grønn kunnskapsøkonomi og et informasjonssamfunn for alle. Dette er et verdimål. Alle skal være med, og den nye teknologien skal brukes til å utvikle kunnskapssamfunnet i en miljøvennlig retning. Samtlige departementer bidrar til planen, og aktører fra organisasjoner, kommuner og statlige etater deltar med egne vedlegg og er eNorge-partnere. Regjeringen har lagt fram tre versjoner av eNorge-planen siden juni 2000. Målsettingen er at eNorge-planen skal understøtte mål på IT-om­rådet som er minst like ambisiøse som det EU har formulert i sin eEurope-plan. Ambisjonen er å være blant de fremste nasjoner i den internasjonale utvikling når det gjelder bruk av og utvikling innen informasjonsteknologi. eNorge-arbeidet videreutvikles kontinuerlig med formål å gjenspeile utviklingen i informasjonssamfunnet generelt.

Realisering av regjeringens målsetting om døgnåpen forvaltning gjennom bruk av IT og Internett er et viktig element i IT-politikken og en viktig del av utviklingen av en slankere og mer slagkraftig forvaltning. Elektroniske tjenester fra offentlig sektor vil utgjøre en meget viktig del av det innhold som formidles over bredbåndsnett i årene framover.

FoU-innsatsen på IT-området er betydelig, men spredt. Slik forskning – både grunnforskning og anvendt forskning – må styrkes og profileres. Tettere kontakt mellom IT-næringen og IT-forsk­ningen er viktig for å fremme forretningsutvikling, innovasjon, internasjonalisering og kvalitetsutvikling. Regjeringen vil bidra til at IT-næringen videreutvikles som en selvstendig og vekstkraftig næring gjennom å legge forholdene til rette for internasjonalisering og tilgang på kompetent arbeidskraft. Dette vil skje gjennom økt innsats på IT i læring og undervisning og gjennom forenkling av ordningene for internasjonal IT-kompetanse til norsk næringsliv.

Sektorgrensene mellom kringkasting, tele og IT blir etter hvert mindre tydelige. Denne utviklingen betegnes vanligvis som konvergens. Utviklingen fører til betydelige behov for gjennomgang og justering av lovverket, bl.a. når det gjelder teleloven og kringkastingsloven, men også en rekke andre lover. Det pågår også et moderniserings­arbeid på IT-, tele,- og kringkastingsområdet, og utviklingen vil øke behovet for en felles regulering av disse sektorene. Utfordringen for myndighetene er å utarbeide et teknologinøytralt regelverk som er tilpasset utviklingen.

IT-politikken berører mange departementers ansvarsområder. De enkelte fagdepartementene har ansvar for IT-politikken innenfor egen sektor, men mange sentrale IT-politiske utfordringer er sektorovergripende. Nærings- og handelsdepartementet er tillagt samordningsansvaret for regjeringens IT-politikk. Samordningsansvaret berører bl.a. samfunnsmessige sider ved IT-utviklingen, å hindre at det oppstår nye skiller som følge av utstrakt bruk av IT, sammenlignende statistikk på IT-området, IT-sikkerhet, bredbånd, elektronisk handel og forretningsdrift og utvikling av norsk elektronisk innhold. En effektiv samordning og nær dialog med private og offentlige aktører vil bidra til gode rammebetingelser for utvikling og anvendelse av informasjons- og kommunikasjonsteknologi i næringslivet og samfunnet for øvrig.

2.4 Økt FoU i næringslivet og satsing på forskningsbasert nyskaping

Den samlede norske satsingen innen forskning og utvikling (FoU) er lavere enn i de fleste andre OECD-land, noe som til dels skyldes at nærings­livet i Norge investerer mindre i FoU. En spesielt viktig utfordring for Norge er derfor å øke næringslivets egen FoU-innsats og kommersialiseringen av denne. Regjeringen er opptatt av å innrette de statlige virkemidlene slik at de i størst mulig grad bidrar til dette.

Norge er ikke kommet tilstrekkelig langt i å utnytte det potensiale for verdiskaping som ligger i en økt grad for kommersialiseringen av forskningen. Det er et faktum at norske forskningsmiljøer har en lavere grad av patentering enn tilsvarende miljøer i andre land og at antallet bedrifter som er etablert med utgangspunkt i våre forsknings­miljøer er relativt lavt sett i en internasjonal sammenheng. Skal situasjonen endres er det nødvendig at det skapes en større kontaktflate mellom industri og næringsliv på den ene siden og forsk­ningsmiljøene på den andre siden.

De senere år er det en rekke positive trekk som gir et bedre utgangspunkt for en mer systematisk tilnærming til arbeidet med innovasjon og økt verdiskaping:

• etablering av forskningsparker og innovasjonssentra i tilknytning til universitets- og høy­skolemiljøer

• samarbeid med næringslivsinteresser, der flere av disse nå er i ferd med å finne en organisatorisk form og får et grunnlag som det er viktig å bygge videre på

• enkelte suksesshistorier som viser at det er mulig å arbeide med kommersialisering som målsetting for sin forskning, der det synes å finne sted en kulturendring og innsats for å systematisere arbeidet med nyskaping

• etablering av offentlige programmer som FORNY og FUNN som har vært effektive

• økt tilgjengelighet av risikovillig kapital gjennom etablering av private/halvstatlige fond

Regjeringen mener det er viktig både å styrke eksisterende bedrifters bruk av kunnskap og FoU, men også at man får til nyskaping og nyetableringer i de kunnskapsbaserte sektorene som nå står overfor stor vekst, bl.a. bioteknologi og informasjonsteknologi. Slike sektorer vil stå for en stadig økende del av veksten i økonomien og er av avgjørende betydning for et land som ønsker å ha et kunnskapsbasert næringsliv. Bedrifter med utspring i forskningsinstitusjoner og fra forsk­ningsintensive virksomheter er særlig verdifulle i denne sammenheng.

Fokuset på den lave andelen FoU i nærings­livet var bakgrunnen for nedsettelsen av Hervik-utvalget i 1999. Utvalgets rapport Ny giv for nyskaping, ble lagt fram i mars 2000 og skisserer en rekke tiltak for å stimulere til økt privatfinansiering av FoU.

Utvalgets hovedforslag var å etablere en ordning med fradrag i betalbar skatt for FoU-utgifter. Utvalget gikk inn for at både bedriftenes egne FoU-prosjekter (solo-prosjekter) og bedrifters kjøp av forskningstjenester (samarbeidsprosjekter) skulle kunne få tilskudd. Det ble lagt opp til at maksimal støtte skulle være 25 pst. av totalprosjektet med terskelverdi for totalprosjektene på 4 mill. kroner for soloprosjekter og 8 mill. kroner for samarbeidsprosjekter.

Regjeringen valgte i 2000 ikke å gå inn for en skatteordning som Hervik-utvalget foreslo, men etablerte en ny tilskuddsordning for støtte til næringslivets kjøp av FoU fra forskningsmiljøene (FUNN). FUNN-ordningen trådte i kraft 1. juli 2001.

FUNN (FoU i næringslivet)

FUNN har i 2001 en ramme på 200 mill. kroner og forvaltes av Norges forskningsråd, som har opprettet en egen administrasjon for ordningen. Søknadsbehandlingen foretas i stor grad av SNDs ­distriktskontorer.

Bedriftene kan gjennom FUNN få støtte til kjøp av FoU fra universiteter, institutter eller høgskoler, begrenset til 25 pst. av totalkostnadene i prosjektet og til 1 mill. kroner pr. bedrift. Det er ingen utvelgelse basert på tematiske områder eller teknologier/bransjer. Det meste av søknadsprosessen foregår elektronisk og behandlings­tiden er kort (to uker).

FUNN-sekretariatet mottok i løpet av de to første månedene ordningen virket rundt 200 søk-nader hvorav de fleste oppfyller ordningens kriterier. Søkermassen er godt fordelt utover landet. Det er i løpet av de første 2 månedene godkjent prosjekter som utgjør rundt 100 mill. kroner i tilskudd, hvorav ca. 30 mill. kroner går til bedrifter i Oslo og Akershus.

Skattefradrag for FoU-utgifter

I forbindelse med behandlingen av SND-meldingen (St.meld. nr. 36 for 2000-2001) og revidert budsjett 2001 (St.prp. nr. 84 for 2000-2001) vedtok Stortinget å be regjeringen om å komme med forslag om innføring av en ordning med skattestimulering av bedriftsbasert FoU fra 2002 i tråd med flertallsforslaget i Hervik-utvalget. Regjeringen foreslår at det innføres en slik ordning i 2002. Det vises til nærmere omtale av forslaget i St.prp. nr. 1 for 2001-2002 Skatte-, avgifts- og tollvedtak. Med bakgrunn i forslaget om å etablere en ordning med skattestimulering av bedriftsbasert FoU i 2002, vil det ikke være behov for FUNN-ordningen som foreslås avviklet.

Øvrige tiltak

Hervik-utvalget var opptatt av at en rekke virkemidler må tas i bruk for å få økt innsats og engasjement for FoU i næringslivet. Konkret mente utvalget at Norges forskningsråds programmer for næringsrettet FoU skulle styrkes, og at fokuset på strategiske universitetsprogrammer måtte økes. Videre var utvalget opptatt av å styrke Statens nærings- og distriktsutviklingsfonds (SNDs) ordninger for nyskaping og entreprenørskap og la vekt på at virkemidlene må kunne støtte nyetableringer også inn i den tidligere kommersialiseringsfasen fram til de nystartede virksomhetene kan få tilgang på venturekapital. Utvalget pekte også på områder der lover og regler kan påvirke samfunnets evne til å frambringe nyskaping og næringsvirksomhet.

Regjeringen mener Nærings- og handels­departementets tilskudd til næringsrettet forsk­ning gjennom Norges forskningsråd er av avgjørende viktighet for å stimulere til utvikling og bruk av kunnskap og FoU og foreslår å bevilge 939 mill. kroner til denne virksomheten i 2002. Det legges særlig vekt på å styrke innsatsen innen kommersialisering av FoU og forskningsinnsatsen innen IKT, bioteknologi og materialforskning. Dette er grunnleggende teknologier av avgjørende betydning for å utvikle næringsliv i sektorer som nå står overfor stor vekst.

For at samfunnet skal få den fulle gevinsten av økt forskningsinnsats, er det viktig at det også fokuseres på å ta kunnskapen i bruk. I St.meld. nr. 36 for 2000-2001 SND: Ny giv, ny vekst, nytt næringsliv, gis det to hovedmål for SNDs virksomhet: økt innovasjonsevne og høyere kompetansenivå blant små og mellomstore bedrifter. Ved en slik reorientering skal en større del av ressursene som kanaliseres gjennom SND, bidra til at forsk­ningsinnsatsen gir økt verdiskaping i nærings­livet. SND skal bli en mer proaktiv organisasjon som legger til rette for gode koblinger i innovasjons- og kompetansemiljøer og kunnskapsbasert næringsliv. Sentrale virkemidler for å få dette til vil være FORNY (samarbeidsprosjekt mellom SND og Norges forskningsråd for å øke nyskapingen og kommersialiseringen av forskningsresultater), forsknings- og utviklingskontrakter og såkornfondene. For ytterligere å styrke dette feltet foreslås det innenfor rammene av SNDs landsdekkende og distriktsrettede virkemidler opprettet to innovasjonsordninger som SND kan benytte til tilskudd, risikolån og garantier. Dette gir SND vesentlig mer frihet enn tidligere til å sette sammen finansielle løsninger som er tilpasset det enkelte prosjekt. Sammen med en mer aktivt oppsøkende organisasjon vil en slik økt handlefrihet gi gevinster i form av et bedre tilbud til kunden.

Det nye investeringsselskapet, som Nærings- og handelsdepartementet i samarbeid med Kommunal- og regionaldepartementet er i ferd med å etablere, har som hovedmål å styrke forvalter- og eiermiljøene innenfor venturemarkedet, slik at aktørene i dette markedet i større grad kan nyttiggjøre seg den kunnskap som utvikles i FoU-miljøene. Investeringsselskapet vil, sammen med private investorer, etablere bransjefond innenfor næringsklynger hvor Norge står sterkt i dag og innenfor områder som har forutsetning for å bli sterke i framtiden.

Regjeringen legger stor vekt på et aktivt samarbeid mellom Norges forskningsråd, SND og Norges Eksportråd for å utnytte potensialet i ­virkemiddelapparatet effektivt. Både Norges forsk­ningsråd og Eksportrådet skal benytte SNDs lokalkontorer som førstelinjetjeneste overfor bedriftene slik at disse kan ha én innfallsport til virkemiddelapparatet. Særlig for mindre bedrifter er det en forutsetning at terskelen for å få assi­stanse er så lav som mulig. Regjeringen er også opptatt av at det offentlige virkemiddelapparatet tar i bruk Internett og elektroniske tjenester for å lette tilgjengeligheten for brukerne. Bl.a. har den nye FUNN-ordningen, jf. omtale over, en søknadsprosess som stort sett foregår elektronisk og der søkerne får svar i løpet av få uker.

2.5 Sjøsikkerhet og skipsfartspolitikk

2.5.1 Sjøsikkerhet – Regjeringens satsing på styrking av sjøsikkerhet og beredskap langs norskekysten

På bakgrunn av de tragiske forlisene langs norskekysten vinteren 1999 og 2000 ga regjeringen i St.prp. nr. 84 for 2000-2001 en foreløpig orientering av arbeidet med å vurdere tiltak for å styrke sikkerheten og beredskapen til sjøs. 28. juni 2001 la regjeringen fram sin handlingsplan for økt sikkerhet og beredskap langs kysten. Planen tar utgangspunkt i tiltak for å forebygge ulykker til sjøs, men retter seg også mot nødvendig styrking av beredskapssituasjonen når ulykker først har skjedd. En helhetlig omtale av planen er tatt inn i St.prp. nr. 1 for 2001-2002 for Miljøverndepartementet. Planen omfatter bl.a. tiltak som hører under ansvarsområdene til Nærings- og handelsdepartementet, Miljøverndepartementet og Fiskeridepartementet, og som regjeringen vil iverksette fra 2002. Tiltakene vil i hovedsak være forebyggende, som styrking av krav til skip og drift av skip, styrket og utvidet trafikkontroll for hele norskekysten, spesialmerking av hurtigbåtleder og forsering av arbeidet med elektroniske sjøkart. I tillegg vil regjeringen styrke oljevernberedskapen og foreta en styrking av tilsynet med skip og drift av skip ved å intensivere antallet uanmeldte tilsyn som et tillegg til regulære kontroller.

2.5.2 Norsk skipsfartspolitikk – rammebetingelser

Norge er verdens tredje største skipsfartsnasjon med en flåte på 52 mill. dødvekttonn, derav vel 33 mill. under norsk flagg. Skipsfartstjenester utgjør om lag 52 pst. av Norges samlede tjenesteeksport og brutto fraktinntekter var i 2000 på om lag 71 mrd. kroner.

Det maritime miljøet utgjør en komplett næringsklynge i Norge. Klyngen består av et bredt spekter av bedrifter innenfor skipsfart, skipsindustri og maritime tjenester. I tillegg er det en rekke forskningsinstitusjoner, utdanningsinstitusjoner, interesseorganisasjoner og myndig­heter som spesialiserer seg og har bred kompetanse på maritim virksomhet.

Skipsfarten er en internasjonal næring og opererer i et konkurranseutsatt marked. EUs retningslinjer for offentlig støtte til rederivirksomhet fra 1997 tar utgangspunkt i at samlet nasjonalt støttebeløp uansett støtteform maksimalt kan utgjøre summen av ordinære skatter og sosiale avgifter knyttet til arbeidskraft og ordinær selskapsskatt til rederiene. EØS-avtalens regler om offentlig støtte forbyr i utgangspunktet driftsstøtte. Fra 1. januar 2001 tillates det offentlig støtte i form av ren driftsstøtte utelukkende til rederivirksomhet. Bakgrunnen for denne støttepolitikken er bl.a. kostnadsulempen rederiene har ved bruk av EU-registre i forhold til registre i bekvemmelighetsland, behovet for å opprettholde maritim kompetanse innen EU og ivareta sikkerhet og miljø til sjøs. En rekke europeiske land har valgt å nærme seg EUs maksimale støttegrense, senest Sverige med nettolønnsordning for sine sjøfolk i utenriksfart inkludert fergerederiene fra 1. oktober 2001.

Som varslet i St.prp. nr. 84 for 2000-2001 har situasjonen for de norske fergerederiene i inter­nasjonal rutefart mellom de nordiske land blitt tatt spesielt opp og vurdert. Regjeringen har besluttet å foreslå en ordning for de norske fergerederiene som sikrer mer likeverdighet sammenlignet med rammebetingelsene for tilsvarende rederier i de øvrige nordiske land. Forslaget innebærer at det opprettes en egen ordning for disse fartøyene samtidig som de tas ut av den nå­værende refusjonsordningen for sysselsetting av sjøfolk. Videre har regjeringen besluttet å ta ut brønnbåter og fartøyer i petroleumsvirksomhet fra refusjonsordningen. Brønnbåter er førings­båter for levende fisk som betjener oppdretts­anleggene langs norskekysten. Disse fartøyene anses ikke å være konkurranseutsatt. Fartøyer i petroleumsvirksomhet omfatter i hovedsak NOR- og NIS-registrerte spesialskip. Disse fartøyene opererer innen en virksomhet som må forventes å kunne bære et normalt kostnadsnivå uten offentlige driftsstøtteordninger.

Regjeringen vurderer å sette ned et utvalg som skal vurdere norsk skipsfartspolitikk. Målet for utvalgets arbeid er å analysere og framlegge forslag til tiltak for å styrke norsk skipsfarts konkurranseevne sammenlignet med våre konkurrenter, spesielt i Europa.

Innen EU arbeides det med en rekke tiltak for å få mer transport over fra land til sjø. En inter­departemental samordningsgruppe, under ledelse av Fiskeridepartementet, vurderer den nasjonale havnestrukturen. Nærings- og handelsdepartementet anser det som viktig med en politikk som fører til mer transport på sjøen.

3 Oversiktstabeller for budsjettet

4 Oversikt over tilsagnsfullmakter

Den delen av fullmakten til Norges forskningsråd som knytter seg til Haldenprosjektet, faller bort i 2002. Rammen for Forskningsrådets ordinære tilsagnsfullmakt foreslås videreført med 107,5 mill. kroner. De øvrige fullmaktene i oversikten foreslås videreført med samme nominelle beløp som i 2001, jf. Forslag til vedtak VI, 1.

I tillegg foreslås fullmakten til Eksport-finans ASA til å gi tilsagn om dekning av framtidig underskudd under 108-ordningen videreført. Ordningen omfatter finansiering av kontrakter om eksport av kapitalvarer, og fra 2002 også skip. På grunnlag av Stortingets årlige vedtak gis Eksportfinans ASA tilsagn om statlig tilskudd til å dekke framtidige underskudd på en avregningskonto som er knyttet til nye lånetilsagn i vedkommende år. Underskuddet blir dekket to år i ettertid med bevilgning over kap. 934, post 73, jf. Forslag til vedtak VI, 2.

Det har gjennom flere år blitt gitt en tilsagnsfullmakt under kap. 900 Nærings- og handels­departementet, post 21 Spesielle driftsutgifter, på 2,5 mill. kroner. En tilsagnsfullmakt kan formelt bare knyttes til tilskuddsbevilgninger, dvs. i tilknytning til bevilgninger i postgruppene 50-89. For å videreføre ordningen foreslås det en særskilt fullmakt til å inngå forpliktelser for inntil 2,5 mill. kroner ut over gitt bevilgning, jf. Forslag til vedtak VII.

5 Oversikt over garantifullmakter

6 Bruk av stikkordet «kan overføres»

På grunnlag av forslag i Gul bok for 1995 sluttet Stortinget seg til en endring av bevilgningsreglementets § 7 slik at stikkordet «kan overføres» i visse tilfeller også kan knyttes til andre poster enn bygg- og anleggs- og materiellbevilgninger når dette anses påkrevd for å oppnå best mulig resultat av vedkommende bevilgning.

Under Nærings- og handelsdepartementet foreslås stikkordet knyttet til enkelte poster utenom postgruppen 30-49. Disse er oppført i tabellen nedenfor. Bruk av stikkordet begrunnes ut fra følgende to forhold:

1. Bevilgningen gjelder bygg- og anleggs- og materiellbevilgninger.

2. Utbetaling på tilsagn om tilskudd gitt i 2001 må helt eller delvis kunne foretas i 2002 eller senere budsjetterminer for å sikre at alle vilkår i tilsagnet er oppfylt før midlene utbetales.

Under Nærings- og handelsdepartementet blir stikkordet foreslått knyttet til disse postene utenom postgruppe 30-49:

7 Fornyelse av offentlig sektor

Programmet for fornyelse av offentlig sektor ble formelt etablert i oktober 2000. Arbeids- og administrasjonsdepartementet har hovedansvaret for programmet, men alle offentlige virksomheter skal involveres og være ansvarlig for å gjennomføre programmet på sine fagområder. Viktige ut-viklingstrekk i samfunnet begrenser mulighetene for fortsatt vekst i offentlige velferdstjenester. Omstilling og effektivisering av offentlig sektor er på denne bakgrunn vesentlig for å skape rom for å opprettholde og videreutvikle velferdstilbudene. Hovedmålene for fornyelsesprogrammet er følgende:

• organisasjon og tjenesteproduksjon skal være basert på brukernes behov

• ressurser skal overføres fra administrasjon til tjenesteproduksjon og fra sektorer med synkende behov til sektorer med økende behov

• effektivisering av ressursbruken og økt handlingsrom på alle nivåer

Nærings- og handelsdepartementet har i likhet med andre offentlige virksomheter ansvaret for tiltak på egne fagområder. Nedenfor gis en oversikt over departementets underliggende virksomheter. Videre er det redegjort for tiltakene i de virksomhetene som gjennomfører organisatoriske omlegginger som bidrag til målsettingene i fornyelsesprogrammet.

8 Sektorovergripende miljøvernpolitikk

8.1 Problemer og utfordringer knyttet til miljø og næringsliv

Det aller meste av næringsvirksomhet og energibruk har miljømessige konsekvenser i form av avfall og utslipp til luft, vann og jord.

Næringslivets miljøutfordringer har endret seg vesentlig de siste årene, og etter hvert som de lokale miljøproblemene (punktutslipp fra indu­strien) har kommet under kontroll, er fokus flyttet over til nye miljøproblemer av mer global og regional karakter. Begrepet bærekraftig utvikling er blitt en viktig rettesnor for miljøarbeidet, sett både fra næringslivet og myndighetenes side. Den relative betydningen av tjenesteytende sektor i økonomien øker, og dette vil også gjenspeiles i de miljøutfordringene næringslivet samlet står overfor.

Klimaproblematikk og global oppvarming er kanskje den største miljøutfordringen, hvor næringslivet er en avgjørende aktør for å sikre en stabilisering av utslippene. Utslippene av karbondioksid (CO2) fra industrien har økt i løpet av 1990-tallet, mens de andre klimagassenes andel av utslippene er nesten halvert i samme tidsrom. Økningen i CO2-utslippene skyldes først og fremst en generell produksjonsvekst, mens tiltak har ført til reduksjon av de øvrige gassene. Utslippsreduksjonen er oppnådd i en periode med sterk vekst i industriproduksjonen.

Utslippene av SO ₂ fra industriprosesser er redusert med om lag 66 pst. i perioden 1980-99. I Norge stammer ca. 90 pst. av den sure nedbøren fra utslipp fra andre land. Forpliktende internasjonalt samarbeid, som inngåelse av Gøteborgprotokollen, er derfor avgjørende for å kunne oppnå forbedret naturtilstand i Norge. Utslippene fra industrien av de farligste miljøgiftene (bly, kadmium, kvikksølv og kobber) til luft og vann er generelt redusert med mellom 80 og 99 pst. i perioden 1985-97. Dette har ført til betydelig bedret miljøtilstand i de fleste forurensede fjord- og vassdragsområder. Industriens utslipp av næringssalter (nitrogen og fosfor) er redusert betydelig og står nå for under 3 pst. av totale tilførsler til primærresipient (jord, luft eller vann) i hele landet. Avrenning av tungmetaller (miljøgifter) og svovelsyre fra gruver bidrar til forurensning av vassdrag og grunnvann. Avrenningen skriver seg både fra nedlagte og eksisterende gruver.

En rekke næringer har sin basis i et rent miljø. Reiselivsnæringen i Norge er i betydelig grad basert på attraktive natur- og miljøkvaliteter. Vekst i reiselivsnæringen kan føre til slitasje og belastninger på attraktiv natur dersom aktivitetene ikke foregår i forsvarlige former.

En sentral mulighet for videre miljøforbedringer framover er å se på produktenes miljøbelastning gjennom alle produktets livssykler fra «vugge til grav». Livssyklusanalyser har derfor blitt et viktig redskap for næringslivet for å identifisere miljøutfordringer i produktsyklusen, muliggjøre bedre styring av ressursbruken, vurdere forsyningsstrategier og bedre arbeidsmiljøet. De viktigste eksterne drivkreftene for næringslivets miljøinnsats er press fra markedet i dag og i tiden framover, bl.a. i form av konkurranse fra andre bedrifter, krav fra myndigheter og interesseorganisasjoner.

8.2 Mål for departementets arbeid

En viktig del av den næringspolitiske strategien er at det skal legges til rette for et allsidig og miljøvennlig næringsliv i hele landet.

For deler av næringslivet kan miljø være en rammebetingelse som begrenser produksjonen eller på andre måter legger føringer for produksjonsmulighetene. Dette gjelder bl.a. for den tradisjonelle tungindustrien. For slike næringer er det sentralt å bidra til en mest mulig effektiv forebygging og håndtering av utslippene. For å kunne oppnå dette og samtidig opprettholde konkur­ranseevnen i industrien, er det viktig å bidra til utvikling av kostnadseffektive miljøavtaler og samkjøring av nasjonale og internasjonale rammevilkår.

Regjeringen vil motivere næringslivet til å ligge i forkant i gjennomføringen av miljøtiltak. Dette bidrar til et bedret miljø, legger grunnlaget for at norsk næringsliv kan utvikle et fortrinn innenfor miljøteknologi, og styrker konkurranseevnen i næringslivet på lengre sikt. Regjeringen har derfor bl.a. tatt initiativ til å inngå frivillige avtaler med næringslivet for å begrense utslippene av klimagasser og svovel.

For andre deler av næringslivet kan produkter og tjenester som bidrar til å løse miljøproblemer, være en viktig del av forretningsgrunnlaget og åpne for helt nye markeder (miljøteknologi og miljøtjenester). Slike virksomheter vil ofte kunne etableres som følge av miljøkrav/reguleringer myndighetene stiller til andre deler av nærings­livet, og dermed åpne for framvekst av en ny industri.

Sentrale mål for miljøarbeidet er å:

• bidra til en politikk og en ressursbruk nasjonalt og internasjonalt som kan forene miljø-, handels- og næringshensyn

• bidra til å utvikle og ta i bruk miljøvennlig teknologi og tjenester

• arbeide aktivt i internasjonale organisasjoner for å redusere miljøskader innen skipsfarten

Bidra til en politikk og en ressursbruk som kan forene miljø-, handels- og næringshensyn

En viktig oppgave er å bidra til utforming av overordnede retningslinjer og virkemidler på områder der nærings- og miljøpolitikk griper inn i hverandre. I den forbindelse har Nærings- og handels­departementet bl.a. deltatt i de internasjonale forhandlingene for å begrense sur nedbør (Gøteborgprotokollen) og deltar også i de inter-nasjonale forhandlingene for å redusere klima­gassutslipp (Kyotoprotokollen). Med bakgrunn i forpliktelsene i Gøteborgprotokollen har miljøvernministeren, på vegne av regjeringen, inngått en intensjonserklæring med industrien om reduksjon i svovelutslippene, til erstatning for svovelavgiften på kull og koks. Dette vil kunne sikre en fleksibel og kostnadseffektiv gjennomføring av tiltak for å nå den nasjonale utslippsforpliktelsen, og på en slik måte at norsk industris konkurranseevne ikke svekkes.

På klimaområdet har en gode erfaringer med slik virkemiddelbruk. Den norske aluminiums­industrien har gjennom en frivillig avtale med ­Miljøverndepartementet redusert utslippet av klima­gasser per tonn aluminium med 52 pst. i 2000 i forhold til 1990. Avtalen har gitt forutsigbare rammebetingelser for den norske aluminiums­industrien, og muliggjort investeringer i ny miljøvennlig teknologi. Regjeringen legger opp til at frivillige avtaler blir et sentralt virkemiddel på klimaområdet frem til at de berørte virksomheter får kvoteplikt i et nasjonalt kvotesystem.

Det er viktig for Norge at internasjonale miljøavtaler og miljøstandarder, der det er relevant, baseres på prinsipper og mekanismer som reflekterer forskjeller mellom ulike lands miljøbelastning i produksjonen av varer og tjenester. I de pågående og kommende forhandlingene i Verdens handelsorganisasjon (WTO) vil Nærings- og handelsdepartementet arbeide for at miljøhensyn integreres i handelssystemet slik at man får utnyttet de mulighetene internasjonal handel gir uten at miljøargumenter blir brukt i proteksjonistisk øyemed.

Nærings- og handelsdepartementet er opptatt av at det innen de offentlige finansieringsordningene stilles krav til miljøaspektene i de prosjektene det søkes støtte til. Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND) har siden 1996 hatt rutiner for å vurdere miljø som en konkurransefaktor i tilknytning til analyse og vurdering av eksterne forhold i alle SND-saker. Spørsmål som vurderes, er bl.a. hvilken miljøprofil bedriften har i markedet og hva miljø betyr som konkurransefaktor for bedriften. SND innvilger årlig ordinære lån og tilskudd til mange prosjekter som har betydning for miljøet. Av disse anslås 200-300 mill. kroner å være knyttet til prosjekter med svært direkte miljørelevans.

Et av Bergvesenets hovedmål er å arbeide for å redusere de miljømessige konsekvenser av mineraluttak og bidra til en balansert miljøforvaltning. Det arbeides kontinuerlig med å minske avrenningen fra nedlagte gruver og med å sikre at eksisterende gruvedrift utføres med henblikk på å minimere forurensning og skader på terrenget. Bergvesenet er bl.a. Norges representant i internasjonale studiegrupper for nikkel og bly/sink, som vurderer alle aspekter ved utvinning, for­edling og resirkulering av metaller.

Norges geologiske undersøkelse (NGU) har i sin strategiplan for perioden 2001-05 målsettinger om bedre kunnskap om natur og miljø og bedre planlegging og arealforvaltning. NGU deltar aktivt i et prosjekt som ser på muligheten for å lagre CO2 i kystnære sedimentære lag under havbunnen. Etaten arbeider også med klimamodellering basert på geologisk kunnskap, for å få økt kunnskap om klimavariasjoner. I forhold til bedre planlegging og arealforvaltning arbeider NGU systematisk med å avgrense arealer hvor det er mulighet for framtidig mineral- og steinproduksjon, for å ta vare på ressurser på lengre sikt. NGU stimulerer gjennom sin virksomhet til å øke produksjonen av grunnvarmebasert energi. Aktiviteten rundt grunnvannskartlegging kan også gi mulige framtidige ferskvannskilder fra grunnvann. I forhold til flere storbyer jobber NGU med å kartlegge forurensning i grunnen, for å gi myndighetene bedre grunnlag for framtidig arealplanlegging.

Ca. 70 pst. av prøvingslaboratoriene i Norge, som er akkreditert av Justervesenet, utfører miljørelatert prøving innen områder som kjemisk og biologisk testing av vann, luft, slam, kloakk og avfall og analyse av farlige kjemikalier og oljerester. I tillegg bekrefter akkrediterte miljøkontrol­lører om virksomhetene tilfredsstiller EMAS-­forordringens krav (Eco-management and Audit Scheme, en felles europeisk miljøstyrings- og ­miljørevisjonsordning innført av EU).

I de norske standardiseringsorganisasjonenes arbeid er miljø og miljøkonsekvenser et viktig element. Sentrale områder med miljørettede problemstillinger er vannanalyser, bioteknologi, luftkvalitet, trafikkstøy, resirkulering av byggevarer og offshorevirksomhet. Arbeidet omfatter standardisering av miljøstyringssystemer og drift av sekretariatet for Program for standardisering av miljødata. Programmet inngår i Miljøverndepartementets arbeid med samordning av miljødata.

Offentlige anskaffelser representerer en stor andel av omsetningen for norske bedrifter. Ved å stille miljøkrav ved offentlige anskaffelser skal en samlet offentlig sektor stimulere næringslivet til å utvikle konkurransedyktige og miljøvennlige løsninger basert på livsløpskostnader.

Bidra til å utvikle og ta i bruk miljøvennlig teknologi og tjenester

En viktig oppgave for Nærings- og handelsdepartementet er å bidra til at det utvikles velfungerende markeder for produkter, prosesser og tjenester som gjør det mulig å redusere forurensning og effektivisere råvare- og energibruk. FoU-aktiviteter som genererer nye produkter, prosesser og tjenester som kan bidra til redusert forurensning, effektiv energibruk, ny anvendelse av IKT og utvikling av spesialprodukter med høyere foredlingsgrad, prioriteres høyt av Norges forsk­ningsråd.

For nye satsinger innen næringsrettet forsk­ning i Norges forskningsråd, vil miljø integreres i målsettinger og handlingsplaner for alle innovasjonsprogrammene. Dette betyr at man går bort fra egne miljøteknologiprogrammer og søker å reflektere miljøets rolle som rammebetingelse, miljøets rolle som innovasjonsdriver i nærings­livet, konsekvenser av globalisering av markeder og miljøutfordringer fra internasjonalt orienterte bedrifter.

Innenfor næringsrettet forskning har miljø også fått en plassering i det overordnede programmet som favner områdene energi, miljø og bygg og anlegg. Samtidig vil alle prosjekter som søker støtte innenfor innovasjonsprogrammene, bli vurdert spesielt i forhold til miljøkonsekvenser. Alle disse elementene vil styrke næringslivet i arbeidet med å møte framtidens internasjonale miljøkrav.

Aktiv deltakelse i internasjonale organisasjoner for å redusere miljøskader innen skipsfarten

Det er et mål i norsk skipsfartspolitikk å bidra til at skipsfart er like miljøsikker som alternative transportformer, og at de tekniske og operasjonelle forhold i norsk maritim virksomhet forebygger miljøskader. Rene miljøtiltak er sammen med tekniske og operasjonelle krav til maritim virksomhet med på å forebygge miljøskader. Skipsfarten er en internasjonal næring. Dette innebærer at regelverket må utarbeides i FNs maritime organisasjon (IMO) for å få størst mulig gjennomslagskraft. Nærings- og handelsdepartementet har ansvaret for Norges forhold til IMO og koordineringen av arbeidet på dette området. Skipsfartsområdet omfattes også i økende grad av EUs lovgivning.

8.3 Resultater fra aktiviteten i 2000

Nærings- og handelsdepartementet har deltatt løpende i interdepartementalt arbeid med miljøpolitiske spørsmål knyttet til nasjonal lovgivning, avgiftsutredninger og internasjonale miljøforhandlinger.

Bergvesenet har siden 1989 gjennomført arbeid for å begrense forurensningen fra nedlagte gruver. Statens forurensningstilsyn (SFT) ga i fjor pålegg om å utrede tiltak ved Meråker. Dette ble gjennomført av Bergvesenet, og utredningen har vært på høring med frist til 1. august 2001. Eventuelle tiltak vil ikke kunne bli iverksatt i 2001. Bergvesenet vil dessuten vurdere tiltak for å redusere avrenningen i Sulitjelma.

Bergvesenet vil kartlegge færre nye områder idet man er i fasen med å etterkontrollere de til­takene som er utført. Det er viktig å holde avrenningen på et akseptabelt nivå av hensyn til miljøet, og at de positive oppnådde miljøeffektene av til­takene blir opprettholdt over tid.

Reiselivsbransjen, representert ved Reiselivsbedriftenes Landsforening (RBL), startet i 1997 et miljøprogram for medlemmene for å følge opp aktuelle miljøproblemer. Programmet – kalt Agenda 21 – skal i løpet av fem år gi RBL dokumenterbar miljøprofil som samtidig møter de krav som markedet stiller. Miljøsatsingen skal bidra til å sikre næringens lønnsomhet, redusere belastningen på det ytre miljø, sikre lavere ressursbruk og utvikle natur- og kulturbaserte opplevelser og aktiviteter.

Nærings- og handelsdepartementet la i fjor fram St.meld. nr. 15 for 1999-2000 om lønnsomme og konkurransedyktige reiselivsnæringer. I meldingen legges reiselivsnæringens miljøutfordringer fram. I tillegg har GRIP-stiftelsen for bærekraftig forbruk og produksjon) utarbeidet en veileder for reisemål som satser på en helhetlig, synlig og troverdig miljøprofil i dialog med Nærings- og handelsdepartementet. Nærings- og handelsdepartementets har framholdt dette i Nordisk råd som grunnlag for å utvikle en nordisk strategi for bærekraftig utvikling i reiselivsnæringen.

Norges forskningsråd har gjennomgående gitt høy prioritet til FoU-aktiviteter som kan redusere forurensning og effektivisere råvare- og energibruken i næringslivet, også i mer bransjerettede programmer. Programmet KLIMATEK (teknologi for reduksjon av klimagasser) i Norges forsk­ningsråd har vært sentralt i utviklingen av miljøteknologi. KLIMATEK samfinansieres av Olje- og energidepartementet, Miljøverndepartementet og Nærings- og handelsdepartementet og skal bidra til å redusere klimagasser gjennom demonstrasjonsprosjekter i petroleumssektoren, prosess­industrien og transportsektoren. Det gjennom­føres i 2001 en større satsing innen utvikling av teknologi for å redusere klimagasser fra gasskraftverk. NYTEK-programmet (miljøvennlig energiteknologi) finansieres av Nærings- og handelsdepartementet og Olje- og energidepartementet og skal bidra til å utvikle produkter og tjenester mot nye fornybare energikilder og effektiv energiteknologi. Det har kommet flere lovende resultater i 2000.

Den næringsrettede forskningen fokuserer også på prosjekter som søker å minimere miljø­belastningene fra prosesser og produkter. Slike prosjekter er ofte basert på en strategisk satsing mellom de ledende bedriftene i en bransje, men kommer også andre aktører til gode. Gjennom samarbeidet med ledende forskningsmiljøer bidrar prosjektene til å styrke sentral kompetanse på et nasjonalt nivå, som i neste omgang setter norske bedrifter i stand til å møte det internasjonale markedets skjerpede miljøkrav.

Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND) ble i 1998 gitt ansvaret for forvaltningen av Statens Miljøfond. Miljøfondet er en låneordning som skal stimulere virksomheter til å ta i bruk og videreutvikle mer miljøeffektiv teknologi. Miljøfondet ble etablert gjennom en engangsbevilgning over Miljøverndepartementets budsjett med en samlet utlånsramme på 500 mill. kroner. Siden Miljøfondet kom i funksjon, har det finansiert i alt 61 prosjekter som spenner over et vidt felt fra ulike former for avfallsbehandling og gjenvinning til prosessforbedringer og fremme av biobrensel. Blant de viktigste miljøeffektene er reduserte utslipp av miljøgifter (sink, kadmium, kvikksølv, PCB), redusert metangassdannelse, økt gjenvinning av plast og lettmetaller og reduserte utslipp av NOX og CO2. Fondets rammer er nå oppbrukt slik at det ikke gis nye lån under ordningen.

Nærings- og handelsdepartementet er opptatt av at det settes fokus på miljøspørsmål i forbindelse med statlig støttet eksportfinansiering. Departementet er derfor, sammen med Eksport­finans og Garanti-Instituttet for Eksportkreditt (GIEK), en pådriver i OECDs eksportkredittgruppe for å få etablert felles retningslinjer på området. Slike retningslinjer skal etter planen være på plass innen utgangen av 2001. GIEK var tidlig ute med egne miljøretningslinjer. Disse trådte i kraft i 1999 og innebærer en systematisk innlemming av miljøkriterier som en del av GIEKs generelle risikovurdering.

Tilskuddsordningen for å redusere utslipp av nitrogenoksider fra skip i norsk kystfart (NOX-RED-programmet) var en 5-årig ordning som ble avsluttet i 2000. Når alle prosjektene i programmet er gjennomført og verifisert, forventes de ulike tiltakene å gi en total NOX-reduksjon på 1 500 tonn årlig. I tillegg har flere av tiltakene gitt reduksjon av CO2, partikler, CO og hydrokarboner. Programmet ble evaluert av Nærings- og handelsdepartementet og Miljøverndepartementet høsten 1999, og evalueringen viste at tiltakene har vært svært kostnadseffektive sammenliknet med miljøtiltak innen andre sektorer.

8.4 Tiltak på miljøområdet som vil være aktuelle på kort og lang sikt, inkludert oppfølging av Nærings- og handelsdepartementets miljøhandlingsplan

Myndighetene vil legge rammer for miljøarbeidet i næringslivet i årene framover gjennom avgifter, forskrifter, skatteregler, avtaler, utslippskrav m.m. Endringer i slike rammebetingelser vil sammen med kundenes preferanser og næringslivets egen miljøbevissthet over tid påvirke miljøinnsatsen i bedriftene og legge grunnlaget for nye forretningsmuligheter, produkter og prosesser.

I juni 1999 vedtok Stortinget en ny innkjøpslov hvor det ble tatt inn en bestemmelse om at det ved offentlige innkjøp skulle legges vekt på miljø og livsløpskostnader i planleggingen av en anskaffelse. Loven og en forskrift til loven trådte i kraft 1. juli 2001. I forbindelse med ikrafttredelse av regelverket har Nærings- og handelsdepartementet utgitt en miljøveileder som skal gi den enkelte innkjøper veiledning om hvordan man kan ta ­miljøhensyn ved definering av behovet og hvilke miljøkrav som kan stilles til leverandøren og selve produktet. Det er imidlertid den enkelte offentlige virksomhet som selv må definere egne behov og hvordan disse best kan løses.

Fylkesmannen i Vestfold og Vestfold fylkeskommune har med støtte bl.a. fra Nærings- og handelsdepartementet igangsatt prosjektet Miljøeffektive innkjøp i Vestfold 2005. Hovedmålet for prosjektet er å få samordnet og effektivisert innkjøpene i hele den offentlige sektor i Vestfold, og få en permanent forankring av prinsippene for miljøeffektive innkjøp i innkjøpsrutinene. Målet med Nærings- og handelsdepartementets støtte til prosjektet er at resultatene kan overføres til andre regioner slik at det utvikles en enhetlig forståelse og praksis når det gjelder miljøhensyn i offentlige anskaffelser.

For å redusere avrenning av tungmetaller fra nedlagte gruver, vil Bergvesenet fortsette arbeidet med å vurdere og eventuelt gjennomføre aktuelle tiltak og måling av resultater. Bergvesenet skal også opprette et register over skjerp og sulfider, og arbeidet skal gjennomføres i løpet av 2001.

Utviklingen på informasjons- og kommunikasjonsteknologi- (IKT-) og e-handelsområdet er ennå i en tidlig fase, og det er vanskelig å peke på eventuelle effekter knyttet til IKT og miljø. For å øke denne kunnskapen forbereder Nærings- og handelsdepartementet, i samarbeid med Miljøverndepartementet og Samferdselsdepartementet, å utrede miljøkonsekvenser ved økt e-handel som følge av endret transportomfang, transportmønster og lokalisering av varehandelen.

2000 var det siste året for den fokuserte miljøteknologisatsingen i det statlige næringsrettede virkemiddelapparatet. SND har imidlertid lagt fram St.meld. nr. 36 for 2000-2001 Ny giv, ny vekst, nytt næringsliv, hvor miljøhensyn er et helt sentralt fokus. Omtalen kan grupperes i fire punkter:

• prosjekter SND bidrar til, skal bygge på framtidsrettede miljøstandarder slik at de styrker bedriftenes langsiktige konkurransekraft både nasjonalt og internasjonalt

• SND skal aktivt bistå sine kunder i å finne fram til løsninger som møter kravene til bærekraft og langsiktig lønnsomhet, og skal sette et eksempel for andre finansinstitusjoner når det gjelder å vektlegge miljøfaktoren i hele sin virksomhet

• SND skal bidra til å gjøre miljøstyringssystemer tilgjengelig for sine kundegrupper

• SNDs medarbeidere skal ha nødvendig kunnskap om miljørelaterte forhold og vurderinger, og slik kunnskap skal være lett tilgjengelig

Videre vil forslagene om mer fleksibel virkemiddelbruk komme miljørelevante prosjekter til gode. SND skal formidle et tilbud om å bidra til å utløse de forretningsmessige mulighetene som en bedrifts miljøsatsing kan ha, men også til å unngå eller løse miljøproblemer. SND skal fokusere både på miljøteknologibransjen og på bedrifter som ikke har miljø som forretningsområde. Det er utarbeidet et eget dokument om SNDs miljøforventninger overfor sine kunder. SND ønsker å få fram følgende hovedbudskap overfor kundene:

• miljøsatsing vil bli en stadig viktigere konkurransefaktor og kan gi gode forretningsmessige muligheter

• SND ønsker ikke å engasjere seg i prosjekter eller bedrifter med høy miljørisiko

I samarbeid bl.a. med GRIP er det utarbeidet relevant materiale om miljøledelse i små og mellomstore bedrifter. Et sentralt punkt er at SND vil anbefale sine kunder å miljøsertifisere virksom­heten, enten gjennom den nasjonale fyrtårnsordningen eller ved et ISO-sertifikat. Kostnader til sertifisering skal kunne inngå som en del av finansieringsgrunnlaget for prosjekter.

Konkret oppfølging og resultater i forhold til de åtte miljøvernpolitiske resultatområdene

Resultatområde 1 – Vern og bruk av biologisk mangfold

FNs maritime organisasjon (IMO) arbeidet på et møte i april 2001 videre med utkastet til konvensjon for ballastvann. Siktemålet med konvensjonen er å redusere eller forhindre overføring av miljøskadelige organismer fra et område til et annet. Det er planlagt en diplomatkonferanse i 2003.

Resultatområde 2 – Friluftsliv

Når det gjelder friluftsliv, inkluderer de sektorvise arbeidsmålene i miljøhandlingsplanen å bidra til at:

1. hensynet til friluftsliv skal ivaretas i tråd med de nasjonale målsettingene på området

2. det ved næringsutbygginger tas hensyn til områder som er av verdi for friluftslivet.

Ved større næringsutbygginger skal konsekvenser for friluftslivet dokumenteres.

Nærings- og handelsdepartementet har ingen spesielle virkemidler på dette feltet. Som tiltak vil Nærings- og handelsdepartementet videreføre dialogen med reiselivsnæringen med sikte på at miljøprofilen ivaretas på en best mulig måte. Dette har vært videreført i St.meld. nr. 15 for 1999-2000 om lønnsomme og konkurransedyktige reiselivsnæringer. I tillegg er det utarbeidet en veileder for reisemål som satser på en helhetlig, synlig og troverdig miljøprofil hos GRIP. Når det gjelder konsekvenser av større næringsutbygginger, har det i det siste året ikke forekommet noen konsekvensutredninger hvor friluftsliv har vært et beslutningsrelevant forhold.

Resultatområde 3 – Kulturminner og kulturmiljøer

Sektormålene for Kulturminner og kulturmiljøer omfatter å:

1. legge vekt på å ivareta og forvalte sektorens egne kulturminner på en god måte

2. medvirke til at næringslivets virksomhet ivaretar og utnytter kulturminner og tar kulturmiljøhensyn på en tilfredsstillende måte

Som tiltak vil Nærings- og handelsdepartementet legge vekt på miljømessige forhold inklusiv hensyn til kulturminner ved konsekvensutredninger om etablering av ny næringsvirksomhet. Dette har blitt fulgt ved at Nærings- og handelsdepartementet sender alle konsekvensutredninger på høring til relevante myndigheter på kulturminneområdet (Riksantikvaren, fylkeskommunene og Miljøverndepartementet).

Bergvesenet skal i løpet av barmarksesongen gjennomføre en kartlegging av bygningsmassen på Nærings- og handelsdepartementets gamle gruveeiendommer. Nærings- og handelsdepartementet vil få en rapport innen 1. november 2001. Nærings- og handelsdepartementet må deretter vurdere videre oppfølging av dette.

Resultatområde 4 – Overgjødsling og oljeforurensning

IOPC Fondet (internasjonalt erstatningsfond for oljesøl)/IMO: IMO vedtok i oktober 2000 å øke rederansvaret og maksimalutbetalingene fra IOPC Fondet med 50 pst. Dette trer i kraft i 2003. I tillegg foregår det nå et arbeid i IOPC Fondet/IMO for å lage en katastrofedekning på toppen av CLC (Oljesølerstatningskonvensjonen)/IOPC Fondet. I 1996 vedtok IMO nye generelle begrensningsbeløp. Disse har ikke trådt i kraft ennå, men Norge har innført de nye beløpsgrensene nasjonalt i påvente av at de trer i kraft internasjonalt. Beløpene er spesielt relevante i forhold til bunkersoljesøl.

Havnestatskontroll/Standarder for klassesel­skaper: EUs arbeid med endring i direktiv om ­havnestatskontroll og EUs direktiv om standarder for klasseselskaper er enda ikke avsluttet.

Utfasing av oljetankskip: På IMO-møtet i april i år ble det oppnådd enighet om akselerert utfasing av oljetankskip med enkeltskrog. Det er enighet om at de nye kravene som ble vedtatt, vil være et vesentlig bidrag til å redusere risikoen for forurensningsskader fra oljetankskip i årene framover.

Resultatområde 5 – Helse- og miljøfarlige kjemikalier

Konvensjonen om utfasing av miljøgiften TBT skal vedtas på en diplomatkonferanse i IMO i oktober 2001. Forslaget til konvensjonstekst innebærer forbud mot å påføre nytt bunnstoff som inneholder organiske tinnforbindelser (TBT) på skip og plattformer fra 1. januar 2003 og et forbud mot å ha slikt bunnstoff påført fra 1. januar 2008.

Bergvesenet har gjennomført tiltak ved de ni mest forurensede gruveområdene. Det foretas etterkontroller av avrenningen i områder der tiltak gjennomføres og i områder der det kan forventes uregelmessigheter. Det er imidlertid ikke hensiktsmessig å rapportere årlig, bl.a. fordi det i en del områder kun gjennomføres målinger med 3-5 års intervaller etter pålegg fra SFT.

Resultatområde 6 – Avfall og gjenvinning

I de sektorvise resultatmålene på avfallsområdet legges det vekt på å stimulere til en avfallshånd­tering som kan forene hensynet til naturmiljøet og verdiskapingen i samfunnet og til en mer markedsmessig håndtering av avfallet. Nærings- og handelsdepartementet legger dette perspektivet til grunn i innspill til virkemiddelutforming på avfallsområdet, i forbindelse med høringssaker og i forhold til EUs direktiver på området. Spørs­målet drøftes også i forbindelse med departementets møter i det nyopprettede Miljøforumet for næringslivet.

Resultatområde 7 – Klimaendringer

Det sektorvise resultatmålet på klimaområdet er å bidra til at Norges Kyoto-forpliktelse blir oppfylt på en kostandseffektiv måte. Nærings- og handelsdepartementet arbeider løpende for at dette målet skal nås, bl.a. gjennom kontakt med næringslivet for å få innspill i forhold til oppfølgingen av protokollen, ved deltakelse i de interdepartementale diskusjoner og ved innhenting av ny informasjon og statistikk som kan underbygge dette målet.

Resultatområde 8 – Internasjonalt miljøvernsamarbeid og miljøvern i polarområdene

Nærings- og handelsdepartementet har for 2001 stilt 2 mill. kroner til disposisjon for Svalbard Reiseliv AS til oppgavene som tidligere ble ivaretatt av Info-Svalbard. Til disse oppgavene hører bl.a. tilrettelegging for et miljøbasert reiseliv. Informasjonsarbeid står her sentralt, bl.a. er arbeidet rettet mot særegne forhold og miljøopptreden.

Miljømotiverte utgifter på Nærings- og handelsdepartementets budsjett: