1 Innledning

1.1 Domstolenes organisering

Kategori 06.20 omfatter Høyesterett, lagmannsrettene og herreds- og byrettene. Domstolene skal behandle de straffesaker og sivile saker som bringes inn for avgjørelse. I tillegg til den dømmende virksomhet utfører domstolene flere forvaltningsoppgaver. Domstolene er uavhengige i sin dømmende virksomhet, men er administrativt underlagt Justisdepartementet.

Høyesterett

Høyesterett er landets øverste domstol og består av to avdelinger og Høyesteretts kjæremålsutvalg. Høyesterett ledes av høyesterettsjustitiarius.

Lagmannsrettene

Lagmannsrettene er inndelt i seks lagdømmer som til sammen dekker hele landet. Hver lagmannsrett ledes av en førstelagmann.

Herreds- og byrettene

Det finnes 87 herreds- og byretter, fire byfogdembeter og et skifteretts- og byskriverembete i Norge. I landdistriktene brukes også benevnelsen sorenskriverembete. Herreds- og byrettene varierer i størrelse fra enedommerembeter med én fast dommer og en dommerfullmektig til store kollegiale domstoler, hvor Oslo byrett er den største.

2 Hovedutfordringer

2.1 Domstolene som samfunnets viktigste konfliktløser

Et demokrati og et rettssamfunn er avhengig av godt fungerende domstoler. Dette forutsetter at domstolene holder høy kvalitet på arbeidet, yter god service overfor publikum og utnytter tildelte ressurser på en effektiv måte.

Domstolene er og bør være samfunnets viktigste konfliktløser. Det er også den institusjonen som er best egnet til å løse de konflikter som oppstår. Det er viktig at domstolene har bred tillit i befolkningen og i samfunnet. For å oppnå dette er det ikke nok at domstolene fungerer tilfredsstillende, men at både brukere og publikum opplever at dette er tilfelle. Tilliten til domstolene er bl.a. helt avhengig av at dommerne holder mål, faglig og menneskelig. God rekruttering til dommeryrket er nødvendig hvis domstolene skal beholde og videreutvikle sin rolle i det norske samfunn.

2.2 Forsvarlig og effektiv saksavvikling

Forsvarlig og effektiv saksavvikling forutsetter gode arbeidsrutiner og gode administrative systemer i domstolene. Det er også viktig at organisasjonsstruktur og arbeidsform reflekterer den sosiale og samfunnsmessige utvikling. Slike spørsmål vurderes blant annet i Stortingsmeldingen som følger opp utredningen fra Strukturutvalget og i Odelstingsproposisjonen som følger opp utredningen fra Domstolkommisjonen (jf. punkt 4.2.1 Oppfølging av utredningene fra Domstolkommisjonen og Strukturutvalget).

Rettssikkerhet for den enkelte borger og private aktører er kanskje en av de viktigste grunnforutsetningene for et stabilt samfunn. Dette innebærer ikke bare å få et riktig resultat etter en grundig prøving av alle sider ved saken, men også å få en forholdsvis rask avgjørelse.

I første instans er saksavviklingstiden de fleste steder i landet innenfor de mål som er satt. Den er imidlertid for lang ved enkelte domstoler, spesielt i sivile saker. Det er i hovedsak domstolene i de store byene som ikke når de mål som er definert for gjennomsnittlig saksavviklingstid. For de fleste av lagmannsrettene er lang saksavviklingstid snarere regelen enn unntaket, både i sivile saker og straffesaker.

Justisdepartementet har både i 1999 og 2000 satt inn betydelige ressurser for å redusere saksavviklingstiden i domstoler hvor lang saksavviklingstid er et problem. Flere nye dommer- og funksjonærstillinger er opprettet ved en del større byretter og ved lagmannsrettene. Det har tatt tid å få besatt en del av dommerstillingene. Økt dommer- og funksjonærkapasitet stiller også krav til flere kontorer og rettsaler. Å tilrettelegge for en effektiv oppgaveløsning når domstolene styrkes, blir derfor ofte en møysommelig prosess, hvor effekten av de tiltak som iverksettes drøyer ut i tid. Dette gjelder særlig for større prosjekter, hvor det er nødvendig med omfattende ombygginger eller behov for helt nye lokaler.

Hovedutfordringen for domstolene i 2001 er å nå målene for gjennomsnittlig saksavviklingstid med de ressurserne domstolene har til rådighet. Det er særlig viktig med en rask saksavvikling i straffesaker hvor siktede sitter i varetekt og i saker hvor barn og ungdom er involvert. Det videre arbeid vil bli konsentrert om de domstoler som har for lang saksavviklingstid.

Til tross for de mange tiltak som er iverksatt og de gode resultater som allerede er oppnådd, er det fortsatt et effektiviserings- og forbedringspotensiale innen domstolsektoren. Det er muligheter for forbedringer, både når det gjelder rutiner og arbeidsmetoder i domstolene og når det gjelder samspillet og samarbeidet mellom de forskjellige leddene i straffesakskjeden. Regjeringen arbeider med disse utfordringene på ulikt vis, bl.a. gjennom ulike tiltak for hurtigere straffesaksavvikling.

3 Hovedmål og delmål

4 Tilstandsvurderinger og mål

4.1 Sikre rettssikkerhet for individer og grupper

4.1.1 Effektiv og forsvarlig saksavvikling i domstolene

Nedenfor redegjøres for domstolenes saksavviklingstid og de mål som Justisdepartementet har etablert for enkelte sakskategorier. Det understrekes at det dreier seg om gjennomsnittlige mål. Dette henger sammen med at de saker domstolene behandler, varierer mye i omfang og kompleksitet. Måltallene er derfor lite relevante i forhold til den enkelte sak.

Ved vurdering av saksavviklingstiden i domstolene, må det også tas i betraktning at denne ofte påvirkes av prosessuelle og praktiske forhold, som helt eller delvis ligger utenfor domstolenes kontroll. En del saker tar lang tid på grunn av langvarig og omfattende bevisførsel. Videre avhenger saksavviklingen bl.a. av hvor godt forberedt en sak er før den fremmes for domstolene, at parter, partsrepresentanter, vitner, meddommere, sakkyndige m.fl. både kan møte og at de faktisk møter. Avviklingen av enkelte saker kan også være avhengig av ytre omstendigheter, for eksempel i saker der det er nødvendig med befaring på barmark.

En forutsetning for effektiv saksavvikling i domstolene er at samtlige dommerstillinger er besatt. Dette er avhengig av et godt rekrutteringsgrunnlag, hvor søkerne tilfredsstiller særlige krav til juridiske kunnskaper, arbeidserfaring og personlig egnethet. For å bedre rekrutteringen fikk dommerne i herreds- og byrettene og lagmannsrettene en vesentlig lønnsøking høsten 1999. Etter lønnsøkningen har det lykkes å besette flere stillinger ved domstoler som tidligere hadde liten søkning, men fortsatt står stillinger ubesatt selv etter fornyet kunngjøring. Det er mulig det tar tid å gjøre kjent at lønnsbetingelsene er bedret, og at det er for tidlig å fastslå hvilken effekt lønnsøkningen har hatt på rekrutteringen. Justisdepartementet vil i samarbeid med Arbeids- og administrasjonsdepartementet følge nøye med i søkningen til ledige dommerembeter og om nødvendig vurdere ytterligere tiltak.

Det er igangsatt et arbeid for å effektivisere strakkesaksbehandlingen. Det ble i 1999 satt ned to arbeidsgrupper som skulle kartlegge flaskehalsene i straffesakskjeden og foreslå tiltak for å korte ned saksbehandlingstiden. Gruppene avleverte sine rapporter i juni 2000. Gruppene fremsatte forslag til lov- og forskriftsendringer, administrative endringer samt rutineforbedringer innen alle ledd i straffesakskjeden, herunder domstolene. Det legges opp til rask vurdering og iverksetting av foreslåtte tiltak, av både lovmessig og administrativ karakter, for å få ned saksbehandlingstiden. Det vises for øvrig til omtalen under kategori 06.40 pkt. 2.4.

Høyesterett

For Høyesterett er det ikke fastsatt mål for gjennomsnittlig saksavviklingstid. For sivile ankesaker i Høyesterett (fra henvisning i kjæremålsutvalget) var gjennomsnittlig saksavviklingstid 7,4 md. i 1999. Dette er en reduksjon på 1,4 md. sammenlignet med 1998. Nedgangen skyldes bl.a. endret berammelsespraksis og økt vekt på aktiv saksforberedelse. Gjennomsnittlig behandlingstid fra saken kom inn til henvisning fra kjæremålsutvalget var 2,3 md. i 1999. For anker i straffesaker har Høyesterett hatt en gjennomsnittlig saksavviklingstid (fra henvisning fra kjæremålsutvalget) på 3,5 md. i 1999. Gjennomsnittlig behandlingstid fra saken kom inn til henvisning fra kjæremålsutvalget var ca. en md. i 1999. Høyesteretts virksomhet og forretningsstatistikk er nærmere omtalt under kap. 61 pkt. 2.

Lagmannsrettene

I lagmannsrettene kom det inn 1 688 sivile anke­saker i 1999. Antallet innkomne sivile ankesaker viser en svak nedgang fra 1992 til 1999, jf. figur 2.1 ovenfor. Statistikken for første halvår 2000 viser imidlertid at det har vært en økning i antall innkomne sivile ankesaker på 20 % sammenlignet med første halvår 1999. Økningen er særlig merkbar for Borgarting lagmannsrett, hvor antall innkomne saker nå ligger godt over de senere års variasjoner i saksmengden på tilsvarende tidspunkt. Endringen kan ikke forklares med antall innkomne eller behandlede saker i herreds- og byrettene. Dette innebærer en økning i ankefrekvensen. Justis­departementet vil følge utviklingen nøye. Antall ­straffesaker besluttet fremmet for lagmannsretten ble redusert fra 1 078 saker i 1998 til 986 saker i 1999, og har ligget på om lag 1 000 saker årlig etter inn­føringen av toinstansreformen i 1995.

På grunn av innføringen av toinstansreformen 01.08.1995 er straffesakene kun presentert fra 1996.

I lagmannsrettene har det vært en nedgang i den gjennomsnittlige saksavviklingstiden for sivile saker, fra 10,4 md. i 1996 til 9,2 md. i 1999, jf. figur 2.2 ovenfor. For straffesaker meddomsrett har saksavviklingstiden økt fra 4,3 md. i 1996 til 5,9 md. i 1999, mens saksavviklingstiden i straffesaker lagrette har blitt redusert fra 7,7 md. til 6,9 md. i samme periode. Den gjennomsnittlige saksavviklingstid i lagmannsrettene er fortsatt langt over de mål som er fastsatt og variasjonene lagmannsrettene imellom er store, jf. tabellen under.

I de senere år har det vært stor oppmerksomhet rundt saksavviklingstiden i lagmannsrettene. Problemene har vært størst i Borgarting og Gulating lagmannsrett, som har blitt tilført særskilte ressurser for nedarbeiding av restanser. Også de øvrige lagmannsrettene har blitt styrket. For Borgarting lagmannsrett har dette gitt resultater, spesielt i sivile ankesaker, hvor saksavviklingstiden er redusert fra 13,1 md. i 1997 til 10 md. i 1999. For saker avviklet første halvår 2000 er saksavviklingstiden nede i 8,7 md. I straffesaker har saksavviklingstiden holdt seg relativt konstant fra 1997 til 1999, men også for disse sakene er det en positiv utvikling for saker behandlet første halvår 2000. For Gulating lagmannsrett viser utviklingen at saksavviklingstiden har økt fra 1997 til 1999, både i sivile ankesaker og i straffesaker. Statistikken for saker avviklet første halvår 2000 viser imidlertid en positiv utvikling. Dommerrekrutteringen ved Gulating lagmannsrett er fremdeles ikke optimal, og domstolen hadde pr. 01.09.2000 fem ubesatte dommerstillinger. Sommeren 1999 tok Gulating lagmannsrett initiativ til en systematisk gjennomgang av domstolens organisasjon. Etter en omfattende prosjektperiode og interne drøftelser har domstolen anbefalt Justisdepartementet å opprette av en avdelingsmodell for Gulating lagmannsrett. I kgl. res. av 28.07.2000 ble det fastslått at Gulating lagmannsrett organiseres i to avdelinger fra det tidspunkt Justisdepartementet bestemmer. Det antas at en oppdeling i mindre enheter vil føre til en mer oversiktlig struktur og synliggjøre totalansvaret for samtlige ansatte. Dette vil øke muligheten for helhetlig planlegging og på lengre sikt bidra til en mer effektiv ressursutnyttelse. Det praktiske arbeidet med omorganiseringen vil påbegynnes høsten 2000.

Målene for gjennomsnittlig saksavviklingstid i lagmannsrettene vil også gjelde i 2001. Mål og gjennomsnittlig saksavviklingstid følger av tabellen under.

Herreds- og byrettene

I herreds- og byrettene viser forretningsstatistikken at det fra 1992 til 1999 har vært en økning i antall innkomne straffesaker (meddomsrett) og forhørsrettssaker, mens det har vært en nedgang i antall sivile saker frem til 1998. Fra 1998 til 1999 økte antall innkomne sivile saker med 3 prosent, fra 12 292 til 12 665 saker, se figur 2.3 nedenfor.

Fra 1998 til 1999 økte antall innkomne meddomsrettssaker med 3 prosent, fra 14 475 til 14 859 saker. De siste fire årene har antall innkomne meddomsrettssaker oversteget antall behandlede saker slik at beholdningen av uavsluttede saker har økt. I sivile saker øker også beholdningen. Tilbakemeldinger fra flere domstoler tyder på at både straffesaker og sivile saker har blitt mer omfattende og komplekse de senere årene. Statistikken viser også at antall forhørsrettsaker fortsetter å øke. Fra 1994 til 1999 har økningen vært på hele 6 558 saker.

Den gjennomsnittlige saksavviklingstiden i herreds- og byrettene har for sivile saker vært over 6 md. siden 1991, bortsett fra i 1996 se figur 2.4 ovenfor. For straffesakene har den gjennomsnittlige saksavviklingstiden ligget innenfor de mål som er satt, med unntak for 1999. Variasjonen domstolene imellom er fremdeles stor. For 1999 er det særlig enkelte av de største domstolene som ikke er innenfor målene for gjennomsnittlig saksavviklingstid.

Som for lagmannsrettene vil de etablerte mål for gjennomsnittlig saksavviklingstid for herreds- og byrettene også gjelde i 2001. Mål og gjennomsnittlig saksavviklingstid for herreds- og byrettene følger av tabellen under.

4.1.2 Bekjempe rasisme og etnisk diskriminering

Det er av avgjørende betydning for domstolenes stilling i samfunnet at allmennheten har tillit til domstolenes upartiskhet. I denne sammenheng innebærer dette for det første at publikum skal være sikre på at etnisk bakgrunn ikke påvirker domsresultatet. For det annet betyr det at allmennheten må ha tiltro til at domstolene er i stand til å håndtere de særlige rettssikkerhetsproblemer som gjelder for personer som ikke behersker norsk, når disse er involvert i saker i det norske rettssystemet. I tiden fremover vil dette arbeidet, herunder ulike sider ved bruk av tolker, knyttes til oppfølgingen av rapporten «Kommunikasjon og rettssikkerhet – utlendingers og språklige minoriteters møte med politi og domstoler» som ble avgitt i forbindelse med Kommunal- og regionaldepartementets prosjekt «Likestilling i rettssystemet – om rettssikkerheten til personer som ikke behersker norsk». Justisdepartementet har vært representert i prosjektets styringsgruppe.

Etterutdanningsrådet for dommere har avholdt kurs om flerkulturelle spørsmål i domstolene. Problemstillingene vil også bli tatt opp på kurs i 2001, bl.a. på startkurs for nye dommere.

4.2 En åpen og kvalitetsbevisst justisforvaltning

4.2.1 Sikre god utnyttelse av justissektorens ressurser

Riktig ressursfordeling

En riktig fordeling av tilgjengelige ressurser er av avgjørende betydning for at ikke restansene øker ved enkelte domstoler, og at tilbudet til publikum skal bli det samme over hele landet. I denne sammenheng vurderer departementet både å styrke enkeltdomstoler og muligheten for omfordeling av ressurser. Dagens domstolsstruktur begrenser imidlertid muligheten for å omfordele ressursene domstolene imellom.

I forbindelse med utviklingen av et nytt saksbehandlingssystem, vil det bli gjennomført en videreutvikling av en matematisk modell, som benyttes i forbindelse med ressursfordelingen blant domstolene i første instans. Det vil i denne sammenheng være naturlig å vurdere utviklingen av en tilsvarende modell for lagmannsrettene. Den nye modellen vil kunne baseres på flere parametere enn den modell som benyttes i dag, og følgelig være et bedre verktøy for tildeling av ressurser til den enkelte domstol.

Informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT)

Effektiv informasjonsflyt og gode arbeidsrutiner i domstolene krever gode verktøy for dommere og funksjonærer. IT-strategi for domstolene ble vedtatt i 1997. Med utgangspunkt i denne strategien arbeides det for en nødvendig modernisering av domstolenes IKT-løsninger. Dagens løsninger er basert på foreldet teknologi, og har høy sårbarhet. Nye løsninger skal understøtte saksbehandlingsfunksjonene i domstolene, og forutsettes benyttet av dommere og funksjonærer. Samtidig er domstolene en del av straffesakskjeden. Arbeidet med nye løsninger i domstolene er derfor nødvendig for realiseringen av en elektronisk motorveg i straffesakskjeden, jf. omtalen under kategori 06.10 Administrasjon. All IT-satsing i domstolene gjennomføres innenfor rammen av den vedtatte IT-strategi og i samsvar med IT-handlingsplan for justissektoren.

Justisdepartementet har fulgt opp rapporten «Krav til fremtidig tinglysing» ved at det er gjennomført et forprosjekt hvor bl.a. domstolene er representert i prosjektgruppen. Sluttrapporten fremlegges høsten 2000 og vil komme med anbefalinger av betydning for systemutformingen. Endringene vil innebære overgang til en mer moderne teknisk plattform som vil sikre stabil drift. Målene er bl.a. å bedre kvaliteten på opplysningene som er registrert i Grunnboken, bedre servicen til publikum og sikre at avgivelse av informasjon til markedet blir uberørt av overgangen til nytt system. Spørsmålet om den framtidige organiseringen av tinglysingsarbeidet vil bli drøftet i stortingsmeldingen om domstolene i første instans, jf. pkt. 4.3.2 God struktur og organisering i rettspleien.

Det er utviklet et nytt saksbehandlingssystem for Høyesterett, som ble tatt i bruk i desember 1999. Erfaringene med systemet er svært positive og det vil bli videreutviklet. I løpet av 2000 vil det bl.a. bli etablert elektronisk kommunikasjon mot Lovdata.

Med utgangspunkt i forprosjektet for nytt saksbehandlingssystem for domstolene i første og annen instans (Domstolsystem), jf. St.prp. nr. 1 (1999–2000) s. 49, vil det bli inngått en avtale om utvikling av systemet. Utviklingsperioden vil trolig løpe over tre år. Systemet ventes å føre til en viss rasjonalisering i domstolene og bedre statistikkgrunnlaget. Når systemet er ferdig utviklet vil domstolene ha mulighet for elektronisk kommunikasjon med andre aktører, også innen straffesaks­kjeden .Justisdepartementet har etablert et prosjekt for innføring av nytt økonomisystem i domstolene, som gjør at domstolene er i stand til å oppfylle kravene i det nye økonomireglementet i staten.

En nødvendig forutsetning for nye IT-systemer er at det samtidig utplasseres en ny infrastruktur i domstolene. Justisdepartementet har fått en avklaring med Datatilsynet om hvilken informasjonssikkerhet som kreves i domstolene. Elektronisk post og tilgang til Internett vil bli innført som en del av infrastrukturprosjektet. Nåværende IT-strategi for domstolene gjelder ut 2001. Som en videreføring av denne tar Justisdepartementet sikte på å ut­arbeide en ny IT-strategi for domstolene i 2001. Denne vil gjelde fra og med 2002.

Funksjonelle lokaler

Landets 99 domstoler disponerer totalt 82 tinghus eller lokaler i andre bygninger. 24 av tinghusene er fra 1990 eller senere. I tillegg er det foretatt større eller mindre utvidelser, ombygginger eller oppussing av 40 tinghus de siste 10 årene. Det er imidlertid behov for å gjøre noe med et flertall av de resterende, enten på grunn av behov for utvidelse av rettssalskapasitet og kontorer, sikkerhet eller lav standard. I forbindelse med utarbeidelsen av stortingsmeldingen vedrørende domstolene i første instans, og stortingets behandling av denne, igangsettes det i utgangspunktet ikke nye prosjekter før spørsmålet om framtidig lokalisering er avklart. I 2000 har Drammen byrett fått utvidet sine lokaler med en rettssal og en halv kontoretasje etter at politiet flyttet ut av tinghuset. Sikkerheten er også bedret ved at det er bygget en ny ekspedisjon som gjør at kontorarealene har fått en indre sone for de ansatte.

Arbeidet med rehabilitering og utvidelse av lokalene til Kristiansand er forsinket og forventes ferdig mot slutten av 2002. Kostnadsrammen for Justisbygget i Kristiansand foreslås økt til 236,8 mill. kr (eksklusive utsmykkingskostnader og tomt, pr. 01.07.2001). Økningen er nødvendig pga. nye samfunnspålagte krav, større økning i byggekostnadene enn forventet, økt krav til sikkerhet, dagens standard på bygningen, mer omfattende grunnarbeider og kostnader til prosjektkonkurransen. Det vises i denne forbindelse til omtale under kap. 2445 Statsbygg i St.prp. nr. 1 (2000–2001) for Arbeids- og administrasjonsdepartementet.

Det ble i 2000 gitt en startbevilgning på 4 mill. kr til nytt tinghus i Tromsø. Prosjektet er sendt ut på anbud med forbehold om videre bevilgninger. Det foreslås i denne forbindelse en byggebevilgning på 15 mill. kr i 2001 under kap. 2445 Statsbygg, post 31 Videreføring av byggeprosjekter.

Lokalsituasjonen for domstolene i Oslo Tinghus har som en følge av økt saksmengde, økt bemanning og behov for flere og større rettssaler vært meget vanskelig de senere år. For å avhjelpe dette flyttet Oslo byfogd ut av Oslo tinghus høsten 2000. De arealene Oslo byfogdembete flyttet fra, vil gi Oslo byrett økt kontorkapasitet samt at det vil bli innredet ni mindre rettssaler. Som nevnt i St.prp. nr. 1 (1999–2000) vil ikke det planlagte rettssalsbygget i Pilestredet 12 lenger være tilfredsstillende for å dekke domstolenes tilleggsbehov for rettssaler og kontorer. Arbeidet med et rettssalstilbygg i Pilestredet 12 stanses derfor, og startbevilgningen som ble vedtatt ved behandling av St.prp. nr. 1 (1996–1997), foreslås trukket tilbake. Justisdepartementet vil følge utviklingen vedrørende lokalsituasjonen for domstolene i Oslo nøye og arbeide videre med løsninger som kan ta høyde for en forventet bemanningsøkning i årene fremover.

I Bergen har domstolene fått utvidet sine lokaler etter at Fylkesmannen i Hordaland flyttet ut av tinghuset. Lokalsituasjonen er forbedret, men lokalforholdene er fremdeles ikke fullt ut tilfredsstillende. I tillegg er sikkerheten dårlig ivaretatt. Det arbeides derfor videre med planer for rehabilitering av tinghuset i Bergen for domstolene i første instans og nye lokaler for Gulating lagmannsrett i eget bygg.

Innhenting av tilbud på leie av nye lokaler for Moss byrett var opprinnelig planlagt gjennomført i 1999. Som følge av forurensningsproblemer på den aktuelle tomten, ble det imidlertid ikke fremforhandlet en kjøpsavtale i 2000. Innhenting av tilbud for nye lokaler for Moss byrett gjennomføres høsten 2000 sammen med Moss politidistrikt, jf. omtale under kap. 440 Politi- og lensmannsetaten. Hvis ikke både politiets og domstolens lokaler kan ferdigstilles på likt av budsjettmessige årsaker, vil politiets behov prioriteres. Utredningen som tok sikte på å avklare behovet for fysisk sikring i domstolene, jf. omtale i St.prp. nr. 1 (1999–2000), ble ferdig i 2000.

Utredningen inneholder blant annet en kartlegging av hvilke fysiske sikkerhetstiltak den enkelte domstol har pr. 31.12.1999, og omfanget av trusselepisoder som har inntruffet i domstolen i perioden 1998–1999. Det konkluderes med at det tiltak som best ivaretar de ansattes sikkerhet, er etablering av en indre sone for kontorpersonalet og en ytre sone for publikum. Å legge til rette for slike løsninger krever en betydelig ressursinnsats, og følger som et naturlig krav ved oppføring av nye rettslokaler eller ved omfattende ombygginger. For domstoler hvor dette ikke er aktuelt, må alternative sikringstiltak vurderes.

4.2.2 Tilrettelegge for en serviceorientert og utadrettet justisforvaltning

Rapporten om serviceerklæringer i domstolene, jf. omtalen i St.prp. nr. 1 (1999–2000) s. 52, ble i 1999 sendt på høring. Anbefalingen om at kravene i rapporten skulle legges til grunn som minstekrav fikk tilslutning i flertallet av høringsuttalelsene fra domstolene. Justisdepartementet har i første omgang kommet med en henstilling overfor herreds- og byrettene om å utarbeide serviceerklæringer til sine brukere. Domstolene skal i forbindelse med årsmeldinger rapportere om de har utviklet serviceerklæringer.

4.2.3 God kjennskap til regelverk og rettigheter blant publikum

Allmennheten må ha tillit til domstolene. For å opprettholde og styrke denne tilliten, er det viktig at domstolene formidler kunnskap om generelle spørsmål vedrørende sin virksomhet på en aktiv måte.

På bakgrunn av regjeringens forslag i Ot.prp. nr. 55 (1997–98) om lov om endringer i rettergangslovene m.m., vedtok Stortinget i februar 1999 flere endringer i rettergangslovgivningen vedrørende offentlighet i rettspleien. På basis av disse endringene har Justisdepartementet sendt på høring utkast til nye forskrifter og rundskriv. Lovendringer og forskrift om offentlighet i rettspleien vil etter planen tre i kraft 01.01.2001.

Justisdepartementet arbeider med utviklingen av en sentral informasjonsløsning for domstolene på verdensveven (www.domstol.no), samt utvikling av maler for de enkelte domstolers hjemmesider. Dette arbeidet avsluttes i løpet av inneværende år. Etablering av hjemmeside for samtlige domstoler vil først komme i forbindelse med innføring av nye IT-systemer i domstolene, basert på en integrasjon mellom disse systemene og presentasjon på verdensveven.

4.3 God og effektiv konfliktløsning og -forebygging

4.3.1 Styrke og utvikle alternative konfliktløsningsordninger

Et begrenset antall domstoler har siden 1997 deltatt i forsøksordning med rettsmekling. Rettsmekling er en alternativ tvisteløsningsmetode i sivile saker hvor partene deltar aktivt for å finne en løsning på tvisten. Vanligvis er mekler en dommer.

I 1999 ble det nedsatt et utvalg, Tvistemålsutvalget, som skal vurdere reformer innen sivilprosessen. Utvalget skal avgi sin utredning innen 01.07.2002. Regler om mekling, herunder rettsmekling, er en del av mandatet. Det er hensiktsmessig at utvalget vurderer mekling i sin fulle bredde. Det fremmes derfor ikke særskilt lovforslag om permanent ordning med rettsmekling før utvalget har avgitt sin utredning.

Forsøksperioden ble i 1999 forlenget til 31.12.2002. Etter ytterligere utvidelse av forsøksordningen med to domstoler fra 01.01.2000, omfatter ordningen i dag ti domstoler. Høsten 2000 vil det bli tatt stilling til om forsøksordningen skal utvides ytterligere fra 01.01.2001. Evaluering av forsøksordningen ble igangsatt i mars 2000. Evalueringsrapporten vil bli forelagt Tvistemålsutvalget våren 2001.

4.3.2 God struktur og organisering i rettspleien

En Stortingsmelding om domstolene basert på hovedforslagene i NOU 1999: 22 Domstolene i første instans vil bli lagt frem for Stortinget høsten 2000. En Odelstingsproposisjon basert på hovedforslagene i NOU 1999: 19 Domstolene i samfunnet vil legges frem for Stortinget våren 2001. I forbindelse med dette arbeidet vil Justisdepartementet også komme inn på oppfølging av tidligere utredningsarbeid om den sivile rettspleie på grunnplanet.

1 Innledning

1.1 Kriminalomsorgens organisering

Kategorien omfatter kriminalomsorgen. Kriminalomsorgen gjennomfører de strafferettslige reaksjoner som blir fastsatt av påtalemyndighet eller idømt av domstol og består av Kriminalomsorg i anstalt, Kriminalomsorg i frihet, Kriminalomsorgens utdanningssenter (KRUS) og Kriminalomsorgens IT-tjeneste (KITT). Den sentrale etatsledelsen ligger i Justisdepartementet.

Justisdepartementet er i ferd med å innføre en ny organisasjonsstruktur i kriminalomsorgen i tråd med omtale i St.meld. nr. 27 (1997–98) Om kriminalomsorgen og Innst. S. nr. 6 (1998–99). Den nye organisasjonsmodellen iverksettes 01.01.2001. Det er opprettet seks regioner som ett nytt etatsnivå. På dette nivået får Kriminalomsorg i anstalt – og frihet felles regional ledelse for å oppnå en mer hensiktsmessig og effektiv organisasjons- og etatsstruktur. I regionene er det totalt 37 enheter i Kriminalomsorg i anstalt og 26 enheter i Kriminalomsorg i frihet. Det er også 4 hybelhus.

Innføringen av et nytt regionalt ledd og forslag til ny kriminalomsorgslov som vil bli fremmet for Stortinget i løpet av høsten 2000 vil medføre at noen av de oppgaver departementet tidligere har utført skal overføres på lokalt og regionalt nivå. Oppgavefordelingen er nærmere beskrevet under pkt. 2.4 Oppfølging av St.meld. nr. 27 (1997–98) Om kriminalomsorgen.

Kriminalomsorg i anstalt

Kriminalomsorg i anstalt fullbyrder ubetinget fengselsstraff og sikring i anstalt.

Kriminalomsorg i frihet

Kriminalomsorg i frihet gjennomfører samfunnstjeneste, betinget fengselsstraff med promille­program og fører tilsyn med betinget dømte, ­prøveløslatte og personer som er sikret i frihet.

Kriminalomsorgens utdanningssenter (KRUS)

Kriminalomsorgens utdanningssenter skal gjennomføre etatsutdanning for tilsatte i sikkerhetstjenesten og verksdriften i Kriminalomsorg i anstalt, etter- og videreutdanningen for tilsatte i Kriminalomsorg i anstalt – og frihet og være et kompetansesenter for kriminalomsorgen. Enheten bud­sjetteres under kap. 432 Kriminalomsorgens utdanningssenter.

Kriminalomsorgens IT-tjeneste

Kriminalomsorgens IT-tjeneste utvikler og vedlikeholder IT-systemer i kriminalomsorgen, og er lokalisert med hovedkontor i Oslo og en avdeling i Horten. Enheten budsjetteres under kap. 430 Kriminalomsorg. Det pågår et arbeid i Justisdepartementet når det gjelder organiseringen av IT-funksjonen generelt (jf. omtale under kategori 06.10, pkt. 4.3.1) som vil kunne få betydning for hvordan kriminalomsorgens IT-funksjon organiseres i framtiden.

1.2 Forvaltningssamarbeid – ytelser fra andre myndigheter

Kriminalomsorgen samarbeider med andre offentlige myndigheter for at kvaliteten ved løslatelsen skal bli best mulig. Andre myndigheter forutsettes å levere sine tjenester til kriminalom­sorgens klientell på en tilfredsstillende måte. En slik organisering gir best mulig disponering av ressursene og gir de strafferettslige reaksjonene et innhold slik at den domfelte selv kan gjøre en innsats for å motvirke et kriminelt handlingsmønster.

Fengselsprestetjenesten er som ledd i styrking av forvaltningssamarbeidet fra 01.01.2000 organisert under Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, jf. Kirke-, utdannings- og forsknings­departementets budsjettproposisjon kap. 295 ­Presteskapet. Justisdepartementet har utarbeidet retningslinjer for fengselsprestenes stilling.

Undervisningen er organisert under skole­verket, jf. kap. 231, post 61 i Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementets budsjettproposisjon. Det pågår en løpende diskusjon om innhold og organisering av undervisningstilbudet, herunder tilbudet til innsatte med lese- og skrive­vansker, jf. omtale under pkt. 4.1.2.

Fengselshelsetjenesten er organisert under ­fylkeslegen, jf. kap. 703 i Sosial- og helsedepartementets budsjettproposisjon, mens deler av sosialtjenestetilbudet til innsatte og tilsynsklienter blir gitt av det lokale sosialkontoret på hjemstedet til den straffedømte. Justisdepartementet samarbeider med Sosial- og helsedepartementet for å bedre samspillet mellom helsetjenesten for innsatte og psykiatriske institusjoner, slik at innsatte med psykiske lidelser får rask tilgang til nødvendig helsehjelp, herunder innleggelse i psykiatrisk institusjon.

Hoveddelen av bibliotektjenesten i fengslene dekkes av tilskudd fra bevilgningen under kap. 326 Språk, litteratur- og bibliotekformål, post 78 Ymse faste tiltak, jf. Kulturdepartementets budsjettproposisjon.

Ansvaret for å forbedre domfeltes muligheter for tilgang til arbeidsmarkedet avhenger bl.a. av en videreutvikling av forvaltningssamarbeidet med Aetat, jf. omtale om «Ny-Start» under pkt. 4.1.2.

Stortinget vedtok 17.01.1997 at det skal etableres en ny særreaksjon for forvaring av strafferettslig tilregnelige til erstatning for dagens sikringssystem, jf. Ot.prp. nr. 87 (1993–94). Forvaring skal regnes som straff og skal gi muligheter for å beskytte samfunnet bedre. Forvaring skal utholdes i anstalt under Kriminalomsorg i anstalt. Den nye særreaksjonsordningen innebærer at Kriminalomsorg i anstalt må utvikle et soningsalternativ med et bredere faglig innhold enn hva anstaltene kan tilby i dag. Det må legges til rette for et aktivitetstilbud som kan gi den tidsubestemte reaksjon et faglig sett tilfredsstillende innhold. Justisdepartementet har på bakgrunn av faglige og kostnadsmessige hensyn kommet til at iverksettelsen av den nye særreaksjonsordningen i hovedsak krever en anstalt med spesiell kompetanse. Det blir Ila landsfengsel og sikringsanstalt. For øvrig kan hele anstaltstrukturen også brukes til de forvaringsdømte. Etableringen av Ila som forvaringsanstalt vil kreve en opprusting av det faglige tilbudet på anstalten.

1.3 Sentrale begreper i kriminalomsorgen

2 Hovedutfordringer

2.1 Ytre utfordringer og organisasjonsmessige utfordringer

Kapasitetsbehov

Kapasitetsprognosene àjourføres årlig og viser at det fortsatt vil være behov for økt fengselskapasitet dersom ikke vesentlige kriminalpolitiske forhold endres. Dagens situasjon er at bruken av varetekt øker og at en ser en viss økning i domsrestansene. Basert på dagens analyser må det legges langsiktige planer for å etablere flere fengselsplasser i tillegg til de som følger av at et nytt stort fengsel etableres i Østfold.

Varetektssituasjonen vil medføre et kontinuerlig press på lukkete fengselsplasser hvor det samtidig er store svingninger i behovet fra uke til uke. Kriminalomsorgen vil også måtte videreutvikle sitt opplegg for å gi tilfredsstillende tilbud til personer som sitter i varetekt med brev- og besøksforbud, jf. anbefalinger fra Europarådets torturovervåkningskomite CPT.

Løslatelseskvalitet og redusert tilbakefall

Et kjernepunkt er å ha et godt faglig innhold i straffegjennomføringen slik at de straffedømte etter ­løslatelsen har best mulige forutsetninger for å leve et kriminalitetsfritt liv. Etaten må derfor fokusere sterkt på «løslatelseskvalitet» for den enkelte og etablering av god struktur for ansvaret for ettervern. Kriminalomsorgen må også følge nøye de alminnelige statistiske målinger av tilbakefallsomfanget for å se om bedre straffegjennomføring gir langsiktige samfunnsmessige virkninger i form av redusert tilbakefall. Straffedømte med ulike personlighetsavvik, bl.a. som følge av langvarig rusmisbruk og/eller «gjengangere» krever spesiell oppmerksomhet fra kriminalomsorgen.

Behovet for høyere sikkerhetsnivå

Generelle samfunnstrekk som utvikling av et hardere kriminelt miljø, økt bruk av rusmidler, større mobilitet og internasjonalisering har ført til en gradvis endring av klientellet. Større forskjeller i klientellets sammensetning utfordrer kriminalomsorgen både med hensyn til sikkerhet og innholdet i straffegjennomføringen. Det kan bli nødvendig med nye tiltak for å hindre overgrep, sikre beslutningsgjennomføring og motvirke ny kriminalitet.

Et begrenset antall innsatte fra forskjellige ­kriminelle miljøer representerer et endret og skjerpet trusselbilde for sikkerheten. I forhold til disse høyrisikoinnsatte må kontrollnivået heves blant annet ved å opprette egne avdelinger for denne gruppen. Det vil bli utviklet rutiner for bedre informasjonsflyt mellom kriminalomsorgen og politiet, jf. etableringen av Politidirektoratet.

Narkotikabruk og -omsetning i fengslene kan ha sikkerhetsmessige konsekvenser. For å bekjempe innsmugling, bruk og omsetning av narkotika er det iverksatt et prøveprosjekt om bruk av personsøk med narkotikahund.

2.2 Organisasjonsmessige utfordringer i kriminalomsorgen

Med ny lovgivning og ny struktur vil kriminal­omsorgen få forutsetninger for å kunne ta ut gevinster i form av økt fagkvalitet i straffegjennomføringen og bedre utnyttelse av de ressursene som er tildelt. Særlig bør det kunne utvikles bedre ordninger for overgang fra fengsel til samfunn med sterk fokus på «løslatelseskvalitet».

Den nye strukturen bør også kunne gi gevinster på området kapasitetsutnyttelse ved at regionene i større utstrekning kan koordinere bruken av plasser med ulikt sikkerhets- og kontrollnivå.

Driftsåret 2001 er første året med ny organisasjonsstruktur i kriminalomsorgen. Felles organisering og regional ledelse av Kriminalomsorg i anstalt og – frihet vil gi bedre muligheter for å ta i bruk og utnytte hele straffegjennomføringskjeden. Det påhviler kriminalomsorgsetaten et spesielt ansvar for å så raskt som mulig utvikle en velfungerende organisasjon der de forskjellige arbeidsoppgaver forenes i felles kriminalomsorgsfaglige mål og i en omforenet kultur. Justisdepartementet vil utvikle regelverk og retningslinjer og legge vekt på tiltak som sikrer at kriminalomsorgen opererer som en samlet enhet. Regionene forutsettes på selvstendig grunnlag å jobbe mot samme mål og ha et utstrakt samarbeid med hverandre og med departementet.

Driftsåret 2001 vil trolig bli det første året med ny lovgivning som fundament for straffegjennomføringen. Det forutsetter utvikling av nye retningslinjer, instrukser og reglementer og det gir stort behov for opplæring i nytt regelverk i alle ledd av organisasjonen.

Den beskrevne utvikling i straffegjennomføringen nødvendiggjør en sterkere og annerledes involvering fra de ansatte med større bredde i kompetansen. Det vil bli tatt hensyn til dette i etatsutdanning og etter- og videreutdanning, jf. omtale under kap. 432 Kriminalomsorgens utdanningssenter. Ved gjennomføring av kriminalomsorgsmeldingen vil departementet i tråd med signaler gitt i Budsjett-innst. S. nr. 4 (1999–2000) vurdere eventuelle kostnadsstigninger som følge av nødvendig personalutvikling og etterutdanning. Oppfølgingstakten av St.meld. nr. 27 (1997–98) vil måtte vurderes opp mot den økonomiske situasjon og det spillerom etaten har innenfor de gitte rammer.

2.3 Effektiv ressursutnyttelse

Kriminalomsorgen har gjennom flere år rettet mye oppmerksomhet mot best mulig utnyttelse av tildelte ressurser. Sentrale virkemidler har vært streng utgiftskontroll, midlertidig stengning av avdelinger i perioder med lite tilgang av nye dommer, fleksibel bruk av tjenestemenn og streng vurdering av hvilke fravær som skal dekkes opp med vikarbruk.

Etatens utfordring blir å etablere fleksibilitet nok til å kunne tilpasse seg svingninger i ressurstilgangen. I 2001 vil departementet legge ned skogsforlegningene i Arendal og Skien. Dagens ordning gir ikke tilfredsstillende sikkerhet for de tilsatte og det er ikke mulig å drive en god nok kriminalomsorgsfaglig innsats overfor de innsatte. Departementet tar i stedet sikte på å opprette en skogspatrulje i en åpen anstalt for å gi større bredde i arbeidsdriften og tilbudet til de innsatte. Driftsmidlene vil bli omdisponert til andre anstalter for å bedre kapasitetsutnyttelsen. Dette vil gi en bedre utnyttelse av kriminalomsorgens ressurser og bedre domsadministrasjon.

Regjeringen har i tillegg styrket Kriminal­omsorgen med nærmere fem mill. kr. Midlene vil bli benyttet til en gradvis videreutvikling av ­programvirksomheten, herunder tiltak rettet mot «gjengangere». Noe midler vil også bli benyttet til å utvide forsøksordningen med promilleprogram utover dagens sju fylker. Dette vil bety at flere ­løslatte vil være godt for­beredt med tanke på en ­kriminalitetsfri tilværelse.

2.4 Oppfølging av St.meld. nr. 27 (1997–98) Om kriminalomsorgen

2.4.1 Regionalisering

Justisdepartementet vil i løpet av 2000 sluttføre arbeidet med å etablere seks nye kriminal­omsorgsregioner fra 01.01.2001. Den enkelte region vil ha ansvar for all straffegjennomføring innenfor regionens grenser. Departementet har utnevnt seks direktører med ansvar for hver sin region. Det er foretatt en gjennomgang av oppgave- og beslutningsstruktur mellom de tre nivåene i den nye kriminalomsorgsstrukturen:

• Sentralt nivå, bestående av Justisdepartementet og Kriminalomsorgens sentrale forvaltning

• Regionalt nivå, bestående av seks regioner

• Lokalt nivå, bestående av dagens fengselsanstalter og fylkesenheter i friomsorgen

Dagens betegnelser som sentralanstalt, kretsfengsel, hjelpefengsel og arbeidskoloni vil falle bort. I den nye strukturen vil alle typer fengselsanstalter kalles fengsler. Det planlegges delegert en betydelig saksmengde fra departementet til de nye regionene. Lokalt nivå vil i større grad enn tidligere fatte vedtak i første instans. Den endelige fordelingen vedrørende beslutningsmyndighet i straffegjennomføringssaker vil bli gjennomgått i den kommende odelstingsproposisjonen om lov om gjennomføring av straff. De seks regionadministrasjonene vil bli bemannet ved overføring av årsverk fra dagens fengselsdistrikter, sentralanstaltene, departementet, samt ved opprettelse av noen nye stillinger. Det har vært gjennomført en omfattende prosess med overføring av årsverk og personell til de nye regionene. Prosessen er ikke ferdigstilt og det kan bli snakk om ytterligere overføring/omdisponering av årsverk og personell ut fra de erfaringer en høster i den pågående prosess.

2.4.2 Kriminalomsorgsloven

I forbindelse med behandling av St.meld. nr. 27 (1997–98) ba Stortinget regjeringen om å fremme forslag til en felles lov for fengselsvesenet og friomsorgen. Den nye loven vil erstatte dagens fengselslov av 1958, gi grunnlag for friomsorgens arbeid med samfunnsstraffene og gi det nødvendige lovgrunnlag for regionaliseringen av etaten.

Departementet tar sikte på å legge fram en odelstingsproposisjon om lov om gjennomføring av straff høsten 2000.

3 Hovedmål og delmål

4 Tilstandsvurdering og mål

4.1 Redusert kriminalitet

4.1.1 Gjennomføre de reaksjoner som fastsettes av påtalemyndigheten eller besluttes av domstolene straks de er rettskraftige

Kriminalomsorgen gjennomfører de straffereaksjoner som fastsettes av påtalemyndigheten eller idømmes av domstolene.

Fullbyrdingsformer som brukes til gjennom­føring av straffereaksjoner er omtalt i boksen nedenfor (boks 2.2). I forbindelse med ikrafttredelse av ny lov vil nye begreper bli innarbeidet.

4.1.2 Legge forholdene til rette for at lovbryteren skal kunne gjøre en egen innsats for selv å motvirke et kriminelt handlingsmønster

Ingen skal gjennomføre straffen under forhold som er mer restriktive enn hva som er sikkerhetsmessig nødvendig for samfunnet, kriminalomsorgens tilsatte og øvrige domfelte. Fullbyrdingen skal, i den grad det er praktisk mulig, bygge på den enkeltes individuelle behov og forutsetninger, og være egnet til å støtte domfeltes vilje til å bryte med kriminaliteten, jf. St.meld. nr. 27 (1997–98) Om kriminalomsorgen, kap. 5 Fullbyrdingens innhold, og verdigrunnlaget som ble lagt der.

En viktig forutsetning for en god straffegjennomføring er at dagliglivet i Kriminalomsorg i anstalt – og frihet fungerer bra og bygger opp under motivasjons- og læringsprosesser. I det daglige samspillet mellom domfelte og ansatte skjer det viktigste bidraget for å nå målsettingen om at lovbryteren skal kunne gjøre en egen innsats for å motvirke et kriminelt handlingsmønster. Det miljøskapende arbeidet som de ansatte utfører i sitt daglige virke, er her av sentral betydning.

Målrettede framtidsplaner med tiltak som deltakelse i ulike programmer, skolegang, arbeid og fritidsaktiviteter er et av kriminalomsorgens virkemidler for å bidra til å forebygge nye straffbare handlinger. En gjennomtenkt og individuelt tilpasset fullbyrding vil øke samfunnets sikkerhet og kan gjøre det lettere for domfelte å tilpasse seg et kriminalitetsfritt liv. En slik fullbyrding er avhengig av vedkommendes egeninnsats og ønske om å motvirke et kriminelt handlingsmønster, samt at kriminalomsorgen kan tilby egnede fullbyrdingsalternativer og programmer. Det skal legges vekt på holdningsskapende arbeid. Det forutsettes at flest mulig innsatte får en kontaktbetjent med et særlig oppfølgingsansvar.

Generelle tiltak som arbeid, skole, fritidsaktiviteter, kulturell og religiøs virksomhet skal opprettholdes og utvikles med vekt på å redusere skadevirkningene av frihetsberøvelsen og motvirke nye lovbrudd. Kriminalomsorgen vil tilrettelegge for nærmere samarbeid mellom arbeidsdriften, programvirksomheten og undervisningsmyndighetene med tanke på å kombinere ulike tiltak på en mer målrettet og fleksibel måte. Strukturen på innsattes arbeidsdag bør være mest mulig fleksibel slik at den kan fylles med kombinasjoner av arbeid, undervisning og programvirksomhet. Undervisning og arbeidsdrift skal tilføre de innsatte kunnskaper og ferdigheter som de kan nyttiggjøre seg også etter løslatelsen.

En arbeidsgruppe nedsatt av Justisdepartementet i samarbeid med Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, la sommeren 1998 fram en rapport om ressursbruk i fengselsundervisningen. Rapporten har vært på høring og departementene er i gang med oppfølgningen av forslagene.

Hovedmålet med arbeidsdriften er å bidra til arbeidstrening og opplæring av innsatte. Justisdepartementet vil nedsette en arbeidsgruppe som skal foreta en bred gjennomgang av arbeidsdriften. Videreføring og utvikling av denne virksomheten vil skje i nært samarbeid med de ansvarlige myndighetene.

Bekjempelsen av narkotikaproblemet i fengslene krever satsing på et bredt spekter av virkemidler. Det er nødvendig med kontrolltiltak, men også viktig med tiltak som retter seg mot innsattes motivasjon for rusfrihet. Den kriminalomsorg som er beskrevet i St.meld. nr. 27 (1997–98) er en virksomhet som også vil håndtere narkotikaproblemene bedre, jf. bl.a. satsingen på soningsplanlegging og programarbeid. Nye tiltak i tråd med signaler gitt av Stortinget drøftes i forslag til ny lov for kriminalomsorgen. Departementet har på bakgrunn av «Tiltak for å bekjempe narkotika i fengslene. Delplan om forsterket kontrollinnsats» av september 1998 iverksatt et prøveprosjekt om bruk av personsøk med narkotikahund. I 2001 vil det, avhengig av testresultater og hundemateriell, kunne iverksettes aktive søk mot person, samt at det vil vurderes en utvidelse av antall hunder og hundeførere. Det vil også arbeides videre for å få et tettere og mer formalisert samarbeid med politiet og tollvesenet når det gjelder utdanning og godkjenning av personell og hunder i narkotikahundetjenesten.

Justisdepartementet har i 2000 utarbeidet rundskriv om metadonassistert rehabilitering av rusmiddelmisbrukere i Kriminalomsorg i anstalt. Det skal tilrettelegges for at metadonassistert rehabilitering også kan finne sted overfor personer under straffegjennomføring. Rundskrivet bringer nærmere klarhet i tilretteleggingen og skal skape mest mulig likhet med hensyn til dette behandlingstilbudet. Rundskriv Fst. 1/00 om metadonbehandling i fengslene synes å ha fungert tilfredstillende.

Den helhet og systematikk som straffegjennomføringen skal preges av framgår av figuren nedenfor.

Kontaktbetjentordningen

Kontaktbetjentordningen er en tydeliggjøring av tjenestemannsrollen. Det er et mål at alle domfelte og varetektsinnsatte skal ha kontaktbetjent. Kontaktbetjentens viktigste funksjoner er å støtte og motivere den innsatte til å arbeide målrettet med sitt opphold i fengselet, kartlegge innsattes ressurser og behov, medvirke i sonings- og framtidsplanprosessen, bistå med praktisk tilrettelegging og i planlegging av løslatelsen. I arbeidet med å motvirke ny kriminalitet hos innsatte, skal kontaktbetjenten gi hjelp til selvhjelp. Regionsdirektørene har ansvaret for at kontaktbetjentordningen blir en integrert del av anstaltdriften, at ordningen videreutvikles, at arbeidet kvalitetssikres og at nødvendig opplæring og veiledning blir gitt. Anstaltene skal benytte seg av det opplæringsprogram og de læremidler som er utviklet ved KRUS og ta i bruk kartleggingsskjemaet som er utarbeidet i departementet.

Framtidsplan

Flest mulig domfelte skal få anledning til å gjennomføre straffen etter en framtidsplan. Dette er et ambisiøst mål som vil være tid- og ressurskrevende å realisere og som derfor krever målrettet innsats over lang tid.

I Kriminalomsorg i anstalt skal planen ta utgangspunkt i den enkeltes begåtte kriminalitet og legges opp individuelt og målrettet. Planen skal være løsningsorientert og ta opp spørsmål i tilknytning til arbeid og utdanning under soning, deltakelse i program, fritidsaktiviteter m.m.

Ved etablering av tilsyn i Kriminalomsorg i frihet skal det utarbeides framtidsplaner som omfatter de tiltak som skal gjennomføres i løpet av tilsynstiden. Planen skal ta utgangspunkt i den type lovbrudd som er begått, og kan inneholde forpliktelser om møter med sosialkontor, arbeidskontor, rusbehandlingsinstitusjoner m.m.

Departementet har utarbeidet retningslinjer for innhold i og bruk av framtidsplaner. Økt anvendelse av planer vil være en viktig forutsetning for å kunne benytte etatens virkemidler på best mulig måte.

1 Innledning

1.1 Organisering

Kategorien omfatter i hovedsak de etater og virksomheter som skal sikre lov, orden og trygghet i samfunnet, forebygge straffbare handlinger og sørge for straffeforfølging av de som gjør seg skyldige i straffbare handlinger.

Politi- og lensmannsetaten

Fra 01.01.2001 vil den sentrale politiledelsen i Norge bestå av Justisdepartementet og Politidirektoratet. I påtalemessig sammenheng er politiet underlagt riksadvokaten og statsadvokatene. Politiet er inndelt i 54 politidistrikter med en politimester som leder for hvert distrikt. Distriktene er igjen inndelt i funksjonelle og geografiske driftsenheter.

Innenfor forskjellige fagfelt er det opprettet ulike regionale ordninger: Regioninndelingen av politiets overvåkingstjeneste, Utrykningspolitiets distriktsinndeling og polititjeneste knyttet til miljøkriminalitet/naturoppsyn mv. Landets to hovedredningssentraler og 40 sivilforsvarskretser ledes av politimestre i de aktuelle regioner/distrikter. Landsdelsordningen vil bli lagt ned ved opprettelsen av Politidirektoratet.

I direkte organisatorisk linje under departementet er det opprettet sentrale særorganer, som er både administrativt og faglig underlagt departementet, men med unntak for ØKOKRIM som også er et statsadvokatembete. I løpet av 2001 vil disse særorganene, med unntak av Statens innkrevingssentral (SI) og Politiets overvåkingstjeneste (POT) bli underlagt Politidirektoratet. POT vil fortsatt være underlagt Justisdepartementet. SI vil fra 01.01.2001 bli underlagt Finansdepartementet.

Politiet har følgende særorgan:

• Kriminalpolitisentralen (Kripos)

• Politiets overvåkingstjeneste (POT)

• Utrykningspolitiet (UP)

• Den sentrale enhet for etterforsking og påtale av økonomisk kriminalitet og miljøkriminalitet (ØKOKRIM)

• Politiets datatjeneste (PD)

• Politihøgskolen (PHS)

• Politiets materielltjeneste (PMT)

Den høyere påtalemyndighet

Riksadvokaten er øverste påtalemyndighet. Han har det faglige ansvar for straffesaksbehandlingen og er i faglige spørsmål bare underlagt Kongen i statsråd. Regionalt består den høyere påtalemyndighet av ti statsadvokatembeter. ØKOKRIM er både et sentralt politiorgan og et statsadvokatembete som innenfor sitt saksområde har påtalekompetanse i hele riket. I administrative spørsmål er den høyere påtalemyndighet underlagt departementet.

Generaladvokaten

Generaladvokaten leder den militære påtalemyndighet og er overordnet krigsadvokatene. Han har også tilsyn med den militære disiplinærmyndighet. Generaladvokaten er underlagt Riksadvokaten i påtalemessige spørsmål, men er administrativt underlagt Justisdepartementet.

Grensekommissæren

Grensekommissæren er oppnevnt for å ivareta forskjellige oppgaver i relasjon til grenseavtalen mellom Norge og Russland, herunder føre forhandlinger med russiske grensemyndigheter med sikte på å bilegge eventuelle konflikter som måtte oppstå. Grensekommissæren er ikke en del av politi- og lensmannsetaten, men er underlagt Justisdepartementet. I løpet av 2001 vil Grensekommissæren bli underlagt Politidirektoratet.

2 Hovedutfordringer

2.1 Kriminalitetsbekjempelse

Kriminalitetsbekjempelsen må følge to hovedspor. Det ene er å iverksette forebyggende tiltak som kan hindre at kriminalitet begås. Det andre er effektiv gjennomføring av straffesaksbehandlingen. Straffesaksbehandlingen har som sitt hovedformål å hindre kriminalitet gjennom den individual- og allmennpreventive virkning som inntrer ved oppklaring av straffbare handlinger og straffeforfølgning av lovbrytere. Med dette som utgangspunkt er det nær sammenheng mellom tradisjonell kriminalitetsforebygging og straffesaksbehandling – også straffesaksbehandlingen har en forebyggende effekt.

2.2 Trygghet for publikum

Politiet skal være synlig og tilgjengelig for publikum. Dette skaper en trygghet som i seg selv er en sentral velferdsfaktor. Synlighet og tilgjengelighet må være målrettet mot tidspunkt og steder der det erfaringsmessig kan oppstå kriminalitet. Et godt utviklet nærpoliti med god publikumskontakt og god lokalkunnskap er sentrale virkemidler i arbeidet. En effektiv straffesaksbehandling vil også skape trygghet. Når publikum opplever at kriminelle handlinger oppklares og gjerningsmannen straffes gir dette grunnlag for økt trygghetsfølelse. Bruk av konfliktråd vil her kunne være et virkemiddel til å engasjere publikum i en meningsfull oppfølging av reaksjoner, bl.a. mot unge lovbrytere.

2.3 Alvorlige trekk i kriminalitetsutviklingen

Et alvorlig trekk ved kriminalitetsutviklingen er fortsatt veksten i profittmotivert, organisert kriminalitet, ofte med internasjonale forgreninger. Det har vært er en klar økning i antall grove ran. Profesjonelle bander av utenlandsk opprinnelse foretar en rekke grove tyverier i Norge og sender tyvgodset til hjemlandet. Omsetningen av narkotika styres i stor grad av profesjonelle organisasjoner som når stadig nye brukermiljøer. Menneskesmugling er et økende problem. Mange innvandrere har betalt store summer for å bli transportert over grensen til Norge. Det som kjennetegner de fleste former for alvorlig kriminalitet er at de er profittmotivert. Etterforskning rettet mot pengestrømmer vil derfor være viktig i arbeidet med å avsløre kriminelle nettverk. Det er videre bekymringsfullt at det i større grad ut­vikles voldelige miljøer blant barn og unge. Politiet må derfor utvikle samarbeidet med andre etater både innenfor rusomsorg og familie- og barnevern for å motvirke en slik utvikling.

Den raske veksten i bruk av nettbaserte tjenester og kommunikasjon via Internett åpner for nye kriminalitetsformer. Bedragerier, innbrudd i databaser, spredning av pornografisk materiale og rasistiske ytringer er noen eksempler. Forebygging og bekjempelse av IKT-kriminalitet stiller politietaten overfor nye og store utfordringer når det gjelder kompetanse- og metodeutvikling.

2.4 Tempo i straffesaksbehandlingen

Justisdepartementet har igangsatt et omfattende arbeid for å effektivisere straffesaksbehandlingen, og arbeidet er høyt prioritert . Saksbehandlingstiden er i dag for lang i de fleste politidistrikt, samtidig som oppklaringsprosenten i mange politidistrikt kan økes. Det synes klart at saksbehandlingstiden kan reduseres uten at dette går ut over oppklaringsprosenten. Det ble i 1999 nedsatt to arbeidsgrupper som ble gitt som mandat å kartlegge straffesakskjedens ulike ledd og å fremme effektiviseringsforslag. Gruppene avga sine rapporter 20.06.2000, og hovedpunktene i gruppenes rapporter ble fremlagt på Justisdepartementet straffesakssymposium i juni 2000. Begge gruppene har fremmet en rekke forslag til tiltak både i forhold til regelendringer, arbeidsrutiner, organisering, kompetanseoppbygging, ressurser mv., jf. pkt. 4.1.1.

2.5 Organisatoriske forhold

Etableringen av Politidirektoratet vil styrke den sentrale politiledelse, noe som vil bedre etatens forutsetninger for å kunne bekjempe kriminalitet på en mer effektiv måte og bidra til økt fokus på politidistriktenes måloppnåelse. Samordning, ressursfordeling og målformuleringer vil stå sentralt. I forbindelse med etableringen av Politidirektoratet vil det under ledelse av direktoratet bli etablert et råd for bekjempelse av organisert kriminalitet. Rådet vil bestå av representanter for ØKOKRIM, Oslo politidistrikt, Kripos, landets politimestre og den høyere påtalemyndighet. Toll- og avgiftsdirektoratet vil ha møterett for rådet. Dette rådet skal i samarbeid med påtalemyndigheten bidra til at bekjempelsen av organisert kriminalitet som dekker flere politidistrikter undergis en samordnet og tilstrekkelig effektiv innsats fra politidistriktene, ØKOKRIM og Kripos. Overvåkingstjenestens rolle i dette arbeidet vil bli nærmere avklart i forbindelse med forslag til lovregulering av POTs oppgaver. Odelstingsproposisjon om lov om endringer i politiloven vil bli lagt frem høstsesjonen 2000.

I stortingsmeldingen om politiet som legges frem for Stortinget mot slutten av 2000 vil det bli foreslått en reduksjon av antallet politidistrikter. Færre distrikter vil gjøre det mulig å frigjøre administrative ressurser til operativt arbeid, samtidig som det blir mulig å bygge opp bedre kompetanse og sikre muligheten for større operativ innsats. I den samme stortingsmeldingen vil det også bli en bred gjennomgang av øvrige momenter som er viktige for politiets måloppnåelse.

For å bedre politiets muligheter til en mer samordnet og effektiv kriminalitetsbekjempelse vil det bli iverksatt et arbeid for å etablere et felles nasjonalt etterretningsregister for politiet.

3 Hovedmål og delmål

4 Tilstandsvurderinger og mål

4.1 Redusert kriminalitet

Kriminalitet skal bekjempes gjennom to hovedstrategier: Forebyggende innsats og etterfølgende tiltak for raskt å avdekke og påtale kriminelle handlinger. Departementet og riksadvokaten er enig om at de generelle mål for straffesaksbehandlingen er høy kvalitet, høy oppklaringsprosent, kort saksbehandlingstid og adekvat reaksjon.

For de etterfølgende tiltak vil det også i 2001 bli prioritert å redusere saksbehandlingstiden, jf. pkt. 4.1.1 nedenfor, men uten at dette går på bekostning av oppklaring og kvalitet. Tvert i mot er det grunn til å tro at det vil resultere både i bedre kvalitet og flere oppklarte saker hvis man lykkes i å minske restansene gjennom å redusere «liggetiden» både på etterforskings- og påtalestadiet. Således vil bevisene være ferskere når etterforskingen iverksettes. Videre vil arbeidssituasjonen bli mer oversiktlig, noe som gjør det lettere å prioritere sakene riktig og å målrette etterforskings- og påtalearbeidet.

4.1.1 Sikre bedre og mer effektiv straffeforfølgning

De fleste forslagene fra arbeidsgruppene (jf. pkt. 2.4) vedrørende regelendringer vil allerede høsten 2000 bli sendt ut til høring gjennom et eget høringsnotat. Når det gjelder forslag om instrukser og arbeidsrutiner som relaterer seg til politiet og påtalemyndighetens arbeid med straffesakene, vil departementet i samarbeid med riksadvokaten bl.a. nedsette en egen arbeidsgruppe for å utarbeide en sentral rammeinstruks for straffesaksbehandlingen med minimumsstandarder for behandling av sakene i initialfasen, frister, oppfølgingsrutiner m.v. Det er departementets intensjon at en slik instruks skal foreligge tidlig i 2001. Oppfølgningen av forslagene vedrørende kompetansehevende tiltak i politiet og påtalemyndigheten er allerede under arbeid, og det tas sikte på at et eget tilbud om grunnopplæring av nye jurister skal kunne igangsettes i første halvår av 2001.

Utgangspunktet for arbeidsgruppenes arbeid har vært at effektiviseringen skulle kunne skje innen eksisterende ressursrammer. Det har imidlertid fra arbeidsgruppen blitt pekt på særlige problemer knyttet til å bringe restansene hos politiet på et akseptabelt nivå, og at det i enkelte distrikter synes å være en viss ubalanse mellom etterforsknings- og påtalekapasiteten. I forbindelse med disse problemstillingene har departementet sendt ut arbeidsgruppens forslag til tiltak for å redusere saksbehandlingstider til høring. Det er også bedt om tilbakemelding knyttet til hvilke parametre som bør legges til grunn for å finne frem til en riktig dimensjonering av juristbemanningen ved det enkelte politidistrikt.

Som vedlegg tre følger en oversikt over viktige nøkkeltall fra de enkelte politidistrikter, som oppklaringsprosent, saksbehandlingstid, saksmengde og saker pr. jurist. For mer utfyllende generelle merknader vises til Riksadvokatens rapport nr. 3/2000 Straffesaksbehandlingen i 1999.

4.1.2 Styrke det kriminalitetsforebyggende arbeid

Regjeringen foreslår at det bevilges i alt 15 mill. kr til oppfølging av Handlingsplanen mot barne- og ungdomskriminalitet (St.meld. nr. 17 (1999–2000)). Bevilgningen er fordelt med 2,5 mill. kr på Justisdepartementets budsjett, 5 mill. kr på Kirke-, undervisnings- og forskningsdepartementets budsjett og 7,5 mill. kr over Barne- og familiedepartementets budsjett. Planen omfatter bl.a. foreldretrening, program mot mobbing, barn og unge med alvorlige adferdsproblemer (MST), prosjekt mot gjengkriminalitet, barn og unge med krigsopplevelser, kontrakter for unge lovbrytere, forsknings- og kompetanseutvikling og tverretatlig samarbeid (jf. omtale under kap. 854 i Barne- og familiedepartementets budsjettproposisjon).

Særlig viktig for Justisdepartementet er prosjektet mot gjengkriminalitet hvor formålet er å redusere gjengkriminalitet gjennom særskilt tilpassede tiltak, ungdomskontrakter som er en ordning med alternativ straff for kriminalitet og tverretatlig samarbeid (SLT).

Samarbeid om lokale kriminalitetsforebyggende tiltak (SLT) vil være et grunnleggende element i organiseringen av ulike forebyggingstiltak. Formålet med et slikt tverretatlig samarbeid er ønsket om samordnede og lokalt tilpassede forebyggingstiltak. Politiet har et hovedansvar for å etablere slikt samarbeid. Det kriminalitetsforebyggende råd (KRÅD) har gitt nærmere veiledning om hvordan slikt samarbeid skal etableres. Unge i risikosonen skal være et sentralt arbeidsområde for det tverretatlige samarbeidet. Justisdepartementet har delt ut stimuleringsmidler til etablering av lokalt samarbeid etter SLT-modellen. De politidistrikter som har mottatt midler skal rapportere om bruken av disse i årsrapporten for 2000. Gode samarbeidsformer vil også føre til et mer pragmatisk fokus på profesjonenes taushetspliktregler, uten at disse brytes.

Med utgangspunkt i handlingsplanen er det også utarbeidet en egen strategi for å forebygge IKT-kriminalitet blant barn og unge. Strategien har også sammenheng med Regjeringens handlingsplan mot økonomisk kriminalitet og KUFs handlingsplan 2000–2003 for IKT i norsk utdanning.

Et økende problem er mindreårige som begår alvorlig kriminalitet. Det har ofte vært et problem å finne fram til adekvate reaksjoner mot denne gruppen. Det ordinære straffesystemet strekker ikke til, samtidig som det ofte kan være vanskelig for barnevernet å iverksette effektive tiltak. Faren er at ungdommer i denne gruppen begår kriminalitet uten at det kan iverksettes effektive tiltak for å beskytte den lovlydige borger. Det kan også være vanskelig å finne fram til tiltak for å avslutte den kriminelle løpebanen. Det er nedsatt en arbeidsgruppe som bl.a. skal vurdere straffereaksjoner og alternative reaksjoner overfor barn og unge som begår kriminalitet.

Nærmere omtale av departementenes samordnede bruk av bevilgningene til Handlingsplanen mot barne- og ungdomskriminalitet er gitt i St.prp. nr. 1 (2000–2001) for Barne- og familiedepartementet.

Gjenger med unge som utfører kriminalitet må vies særlig oppmerksomhet. Undersøkelser tyder på økende forekomst av slike gjenger. Det store flertallet av medlemmer i slike gjenger er ungdom med norske foreldre, men unge med ikke-norsk bakgrunn er likevel noe overrepresentert. Arbeidet med å bryte opp miljøene og få de enkelte medlemmene inn i andre sammenhenger er avgjørende for å bekjempe gjengene. Aktiv forebyggende innsats, tydelig grensesetting og tett samarbeid med andre etater lokalt er avgjørende virkemidler i arbeidet med disse unge.

En bedret oversikt og kontroll over skytevåpen vil bidra til at politiet har større mulighet til å forhindre at uegnete personer har våpen. Som en fortsatt oppfølging av våpenlovutvalgets innstilling arbeider Justisdepartementet videre med bl.a. planleggingen av et nasjonalt tidsbegrenset våpenamnesti. For å skaffe erfaring med gjennomføring av et nasjonalt våpenamnesti gjennomførte Justisdepartementet et prøveprosjekt med våpenamnesti i fire politidistrikter, i perioden januar til juni 2000. Erfaringene fra prøveprosjektene viser at det er et relativt betydelig antall uregistrerte våpen i privat eie. I løpet av prøveperioden ble det i de fire distriktene innlevert/anmodet om registrering av totalt 5 692 skytevåpen. Justisdepartementet arbeider videre med spørsmålet om etterregistrering av hagler som er lovlig ervervet før 01.10.1990. Slik etterregistrering var lagt inn i pilotprosjektene og vil bli vurdert videreført i det tidsbegrensede nasjonale våpenamnestiet.

Trafikksikkerhet

Målsettingen med politiets trafikksikkerhetsarbeid er å redusere antall trafikkulykker med drepte og skadde. I 1999 ble det drept 305 personer mot 353 i 1998. 11 202 ble skadd i 1999 mot 11 953 i 1998. Tallene viser at trafikken er en betydelig trussel mot lov og helse i det offentlige rom.

Trafikksikkerhetsarbeidet skal særlig rettes inn mot den trafikkatferd som medfører størst ulykkesrisiko, og på strekninger med høy ulykkesfrekvens. Det mest effektive virkemiddel for å oppnå dette er høy oppdagelsesrisiko og synlig uniformert politi.

4.1.3 Redusere voldskriminaliteten

Den anmeldte voldskriminaliteten har økt det siste tiåret. Volden skaper utrygghet og medfører ofte store personlige belastninger. Politiet skal prioritere innsats mot kriminalitet som krenker den legemlige integritet.

Det er utarbeidet en tverrdepartemental handlingsplan med tiltak for å styrke arbeidet mot vold i samliv, særskilt mot kvinner. Handlingsplanen som politiet skal følge opp for sin del, inneholder tiltak både for å hindre vold, utvikle det tverretatlige samarbeidet og gi hjelp og støtte til kvinner som har blitt ofre. Sentrale tiltak er bruk av voldsalarm for trusselutsatte, utvikling av lokale tiltak, styrke politiets særskilte arbeid mot vold mot kvinner, videreutvikle rådgivningskontorer for kriminalitetsofre, samt styrke kompetansen i arbeidet for å bekjempe vold og å hjelpe ofrene, herunder gjennomføre forskning og videreutvikle Kompetansesenteret for voldsofferarbeid, jf. pkt 4.3.1. Politiet skal her som på andre områder legge vekt på tverretatlig samarbeid for å utvikle best mulige tiltak og utnytte ressursene effektivt. Gjennomføringen av dette arbeidet skal skje i et nært samarbeid med andre departementer, kommuner og frivillige organisasjoner.

4.1.4 Redusere narkotikakriminaliteten

En restriktiv narkotikapolitikk skal videreføres.

Politiet rapporterer om økende omsetning og misbruk, der cannabis, heroin og amfetamin utgjør hovedtyngden. Det identifiseres stadig nye og yngre brukergrupper. I stadig flere ungdomsmiljøer er bruken av extacy et økende problem. Fra nesten alle politidistriktene meldes det om beslag av alle typer narkotika, noe som indikerer stor tilgjengelighet over hele landet. Miljøer og steder hvor det er stor fare for nyrekruttering av misbrukere skal vies særlig oppmerksomhet.

Narkotikakriminalitet er ett av de områdene som skal gis høyest prioritet i politiet. Tiltakene beskrevet bl.a. under pkt. 2.4 og 2.5 vil bedre forutsetningene for å effektivisere kampen mot narkotika.

4.1.5 Redusere sedelighetskriminaliteten

Riksadvokaten nedsatte en arbeidsgruppe som skulle undersøke politiets og påtalemyndighetens behandling av voldtektssaker. Gruppen leverte sin rapport 26.04.2000, hvor den foreslo flere tiltak for å heve kvaliteten på behandlingen av disse sakene. Politimesteren skal gjennom instruks sørge for god organisering og ledelse av etterforskningen samtidig som dette saksfelt skal gis prioritet og tilstrekkelig ressurser. Riksadvokaten har allerede pålagt politimestrene å gjennomgå etterforskingsrutinene i eget distrikt og skal rapportere hvilke endringer som gjennomføres. Departementet og riksadvokaten samarbeider om den videre oppfølging av rapporten . Kompetanseoppbygging er nødvendig. Departementet har allerede tatt initiativ overfor Politihøgskolen for å sikre at etterutdanningen for politiet har et faglig innhold som dekker de svakheter som er påpekt i rapporten. Kriminalpolitisentralens bistandstilbud må brukes mer aktivt av politidistriktene. Flere av tiltakene som er påpekt i rapporten vil bli fulgt opp av riksadvokaten.

Departementet vil opprettholde det forebyggende arbeidet når det gjelder seksuelle overgrep mot barn og arbeide for å forbedre politiets muligheter til å avdekke og etterforske grove overgrep mot barn. Politiets kompetanse skal videreutvikles. Norge har avgitt en politimann til Interpols generalsekretariat for å arbeide med bekjempelse av seksuelle overgrep mot barn, herunder barnepornografi og barnesexturisme. Norge deltar i et nordisk samarbeid som innebærer utplassering av en polititjenestemann på flyplassen i Bangkok. Det synes å være behov for å videreføre denne tjenesten.

4.1.6 Bidra til reduksjon av den internasjonale og grenseoverskridende kriminaliteten

Det nordiske samarbeidet har vist seg effektivt i arbeidet med å bekjempe alvorlig grenseoverskridende kriminalitet. Et godt, felles nordisk samarbeid er viktig bl.a. fordi Norden blir betraktet som ett marked av de kriminelle. De nordiske land har utplassert til sammen 34 sambandsmenn i ulike deler av verden. Det pågår nå et arbeid for å evaluere stasjoneringen av disse sambandsmennene for å optimere nytten for de nordiske land. Sentralt i dette arbeidet er å vurdere hvilke utplasseringssteder som kan gi størst mulig operativ nytte i forhold til den internasjonale kriminalitetsutviklingen.

Det er av sentral betydning å etablere gode samarbeidsstrukturer med EU også på justis- og innenriksområdene. Norge trer etter planen operativt inn i Schengensamarbeidet i løpet av våren 2001, etter at alle våre nasjonale forberedende tiltak nå på det nærmeste er sluttført.

Gjennom en avtale med Europol, som forventes ferdigforhandlet ved årsskiftet, vil norsk politi inngå i et formalisert samarbeid med EUs politiorganisasjon. Dette vil gi Norge ytterligere en plattform for nært politisamarbeid i vår del av verden.

4.1.7 Redusere økonomisk kriminalitet

De fleste former for alvorlig kriminalitet er profittmotivert. Det er viktig at politiet i større utstrekning innretter sin etterforskning i forhold til å følge pengestrømmer i de kriminelle nettverkene, herunder inndra utbytte (finansiell etterforskning).

Økokrim har endret sin organisering slik at de i større utstrekning kan bistå med kompetanse i sentralinitierte etterforskningsprosjekter som er et viktig tiltak i bekjempelse av organisert kriminalitet når Politidirektoratet blir operativt fra 01.01.2001. Kompetansehevende tiltak innenfor området økonomisk kriminalitet vil bli videreført.

Den etablerte ordningen med politi- og bistandsrevisorer blir videreført. I 2000 ble nye stillinger som politirevisor opprettet i Romerike, Stavanger og Kristiansand politidistrikter, samt i ØKOKRIM.

Politidistriktene Sandefjord, Larvik, Skien og Telemark har i 2000 som en prøveordning gått sammen om å opprette et tverrfaglig team som skal arbeid med økonomiske straffesaker. Formålet er å øke innsatsen mot økonomisk kriminalitet i regionen, samt styrke den finansielle etterforskningen.

4.1.8 Redusere IKT-relatert kriminalitet

IKT-kriminalitet er en økende kriminalitetsform, som gjennomføres bl.a. ved angrep via informasjons- og kommunikasjonsnettverk mot datastyrte systemer, misbruk av eller skadeverk mot dataanlegg og ulovlig avlytting.

Det er nødvendig at politiet tilegner seg kompetanse innen sikring og analyse av databeslag og bruk av Internett i etterforskingen. ØKOKRIM skal ha en sentral rolle i kompetansehevingen.

ØKOKRIM skal fortsatt være et kompetansesenter innen bekjempelse av IKT-kriminalitet, med hovedvekt på sikring og analyse av databeslag og etterforsking av dataangrep og saker av prinsipiell betydning. Det er behov for en bedre kartlegging av trusselbildet mot Norge vedrørende dataangrep. Bedre oversikt vil lette planleggingen av hvor store ressurser som bør settes inn i politiet til bekjempelse av denne kriminalitetsformen.

4.1.9 En moderne, effektiv og velfungerende overvåkingstjeneste

Det er behov for en moderne og velfungerende overvåkingstjeneste, og utfordringen er å utvikle en tjeneste som arbeider innenfor rammen av den til enhver tid gjeldende trusselvurdering med påfølgende krav til kompetanse og strukturelle løsninger. POTs nærmere organisering vil bli behandlet i stortingsmeldingen om politiet. I desember 2000 vil det bli lagt frem en odelstingsproposisjon om endringer i politiloven med sikte på lovfesting av POTs oppgaver, jf. også pkt. 2.5. Justisdepartementet har iverksatt en rekke tiltak i lys av Danielsenutvalgets utredning NOU 1998: 4 om Politiets overvåkingstjeneste. Tjenestens overordnede prioriteringer fastsettes hvert år av regjeringen på grunnalg av en nasjonal trusselvurdering utarbeidet av POT i samarbeid med andre fagetater, koordinering- og rådgivningsutvalget for EOS-tjenester og departementet.

Nytt rundskriv om registrering og arkivering i POT er utarbeidet og trådt i kraft.

4.2 God og effektiv konfliktløsning og -forebygging

4.2.1 Styrke og utvikle alternative konfliktløsningsordninger

Norsk politis deltakelse i internasjonale fredsoperasjoner

I begynnelsen av 2000 var Norge representert i 11 forskjellige operasjoner på fire kontinenter. En norsk tjenestemann innehar stillingen som FNs øverste politirådgiver med ansvar for alle politioperasjoner i regi av FN. Det samlede antall tjenestemenn engasjert i fredsbevarende operasjoner er ca. 70.

Sivilt politi, eller CIVPOL som er den internasjonale benevnelsen, har blitt en viktig del av den nye generasjonen multifunksjonelle fredsoperasjoner. Norsk politi bidrar positivt med sin demokratiske tradisjon og den sterke sivile profil.

CIVPOL har før operasjonene i Kosovo og Øst-Timor ikke hatt utøvende politimyndighet og vært ubevæpnet. Mandatet for internasjonale politistyrker i fredsoperasjoner har tradisjonelt vært å monitorere lokalt politi i et konfliktområde, det vil si observasjon, rapportering, rådgivning og utdanning. I Kosovo og Øst-Timor er imidlertid FNs internasjonale politistyrke gitt politimyndighet med ansvar for lov og orden, inntil en lokal politistyrke er gjenoppbygd.

Det er viktig for norsk politi å delta i internasjonalt arbeid. Politiet blir tilført nyttig erfaring som i stor grad gjør at det norske politikorpset fremstår som moderne og oppdatert med forståelse for internasjonal problemløsning. I tillegg vil norsk politi gjennom internasjonal deltagelse kunne ha stor påvirkningskraft når nye nasjonale politienheter bygges opp i tidligere konfliktområder.

4.3 Sikre rettssikkerhet for individer og grupper

4.3.1 Styrke kriminalitetsofrenes stilling

Kriminalitet skaper ofte utrygghet og engstelse hos ofre. De som utsettes for lovbrudd opplever ofte store påkjenninger og belastninger, og får ikke sjelden psykiske skader.

Justisdepartementet har som mål å bygge ut hjelpen og støtten til ofrene for kriminalitet, i samarbeid med andre sentrale og lokale myndigheter. Prøveprosjektet med rådgivningskontorer for kriminalitetsofre gir, i samarbeid med politiet, veiledning, råd, hjelp og omsorg til kriminalitetsofre som har anmeldt en forbrytelse og som har behov for bistand. Prøveprosjektet er evaluert av Politihøgskolens forskningsavdeling. Evalueringen konkluderer med at kontorene har greid å gi et hjelpetilbud med høy kvalitet til brukerne og har videre lykkes med å være formidlere av hjelp. Med dette som utgangspunkt vil ordningen bli vurdert ytterligere utvidet.

Det er nødvendig å øke fokus på voldtektsofrenes situasjon i forbindelse med deres møte med politiet. For å kartlegge ofrenes oppfatning av sitt møte med politiet vil det bli tatt initiativ til et prosjekt med formål å skaffe bedre kunnskaper bl.a om det første møtet med politiet. Dette vil skje i et samarbeid med Politihøgskolen.

Det tverrdepartementale samarbeidet for å hjelpe kriminalitetsofrene vil fortsette. I samarbeid mellom Sosial- og helsedepartementet, Barne- og familiedepartementet og Justisdepartementet fortsetter prøveprosjektet med kompetansesenter for voldsofferarbeid i tre nye år fra 2000. Senteret systematiserer eksisterende kunnskap om ofre for vold og seksuelle overgrep med sikte på opplæring og informasjon til yrkespersonell som kommer i kontakt med voldsofre, slik at ofrenes behov kan ivaretas bedre innen ulike retts- og hjelpeinstanser.

4.3.2 Sikre rettssikkerheten under etterforskning og i straffesaker

Bruk av varetekt og politiarrest

Antall nyinnsettelser i varetekt har økt noe de senere år, mens gjennomsnittlig antall dager i varetekt viser en nedgang. Nye statistikker gir bedre mulighet for å vurdere og følge opp ulike sider ved bruken av varetekt, særlig sider ved varetektsbruken som tidligere har vært dårlig belyst. Det er nå utarbeidet statistikk over bruk av restriksjoner under varetektsoppholdet. Statistikken for 1999 viser at 41 % av nyinnsatte i varetekt var ilagt en eller flere restriksjoner ved innsettelsestidspunktet. For avsluttede varetekter viser statistikken at 55 % av restriksjonene varte under 15 dager, mens 3 % hadde varighet over tre måneder. Statistikkene vil bli utviklet og fulgt opp slik at man ser bruken av restriksjoner over tid.

Det har tidligere vært problemer med lange varetektsopphold i Oslo og Bergen. Den totale tiden i politiarresten i Oslo og Bergen (Bergen og Hordaland politidistrikter) for varetektsfengslede fra pågripelse til overføring til fengselsanstalt/uttransportering har vist en positiv utvikling fra 1996 og frem til første halvår 1999 hvor gjennomsnittlig antall døgn var nede i 2,2 døgn for Oslo politidistrikt og 1,9 døgn for Bergen. For hele 1999 var gjennomsnittlig antall dager 2,1 i Oslo og 1,8 i Bergen politidistrikt, og for første halvår 2000 2,2 i Oslo og 2 i Bergen. Departementet vil følge utviklingen nøye når det gjelder bruken av politiarrest ved varetektsfengslinger.

Den europeiske torturovervåkingskomite

Alle land som har undertegnet Europarådets konvensjon om hindring av tortur og umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff får periodiske besøk av Torturovervåkingskomiteen. Komiteen var på sitt andre periodiske besøk i Norge i september 1999 og besøkte bl.a. fengsler, politidistrikt, asylinternat, psykiatriske institusjoner og institusjoner for barn. Komiteen utarbeidet en rapport etter besøket som ble sendt norske myndigheter i slutten av mars 2000.

Som ved tidligere besøk i 1993 og 1997 fant komiteen at det ikke hadde funnet sted tortur eller annen form for nedverdigende behandling. Komiteen hadde imidlertid enkelte merknader til bl.a. praksis med bruk av politiarrest.

Komiteen ønsket at alle som må tilbringe natten i politiarrest får madrass og rene tepper. Departementet har etter dette besluttet at hvis ikke hensynet til den enkeltes sikkerhet tilsier noe annet, skal enhver som overnatter i politiets arrest få utlevert rengjort madrass og tepper.

På komiteens anmodning har departementet utarbeidet rundskriv om rett til kontakt med nødvendig helsehjelp for innsatte i politiarrester.

Komiteen tok også opp enkelte spørsmål knyttet til bruk av restriksjoner under varetektsfengsling, samt pågrepnes adgang til bl.a. å varsle pårørende. Riksadvokaten sendte allerede i november 1999 ut nye retningslinjer på dette område i samsvar med komiteens anbefalinger. Departementet har fortsatt til vurdering hvordan varslingsretten praktisk skal kunne gjennomføres i forhold til andre grupper innbragte.

I september 2000 utarbeidet Justisdepartementet i samarbeid med andre berørte departement en svarrapport til Torturovervåkingskomiteen.

Bouchikhi-saken

I 1998 oppnevnte regjeringen Bondevik et utvalg som skulle finne frem til de faktiske forhold omkring drapet på marokkaneren Ahmed Bouchikhi på Lillehammer i 1973. Granskingen skulle blant annet ta sikte på å klarlegge om det fra noen norske myndigheter eller personer er gitt bistand forut for, i forbindelse med, eller etter drapet, eller om det fra noen slike myndigheter eller personer er utøvd kritikkverdige forhold i forbindelse med etterforskingen av drapet og den senere straffesaksbehandlingen.

Utvalget avga sin utredning 01.03.2000 (NOU 2000: 6). Utvalget har ikke funnet dekning for noen av de påstandene og spekulasjonene som har vært fremsatt om medvirkning fra norske myndigheter eller norske borgere før, under eller etter drapsaksjonen.

Utvalget viser til at etterforskningen fra starten ble foretatt på ordinær måte og bærer preg av godt politiarbeid. Utvalget har imidlertid kritiske merknader når det gjelder etterforskning av sakens forgreninger til utlandet.

Når det gjelder Lillehammer-sakens annen fase, var det etter utvalgets vurdering gode grunner som tilsa at etterforskningen kunne ha fortsatt både i 1989–1990 og i 1993. Når dette ikke ble gjort, har det etter utvalgets oppfatning dels sammenheng med det ukorrekte resultat av undersøkelser som ble foretatt fra påtalemyndighetens side, noe som skyldes at undersøkelsene var mangelfulle. Saken var omfattende og vanskelig tilgjengelig. Undersøkelsene var likevel så klart mangelfulle at det må antas å skyldes manglende nødvendig prioritering i alle ledd. Videre har det sammenheng med at utvalget vurderer behovet for å etterforske saken nærmere annerledes enn hva Riksadvokaten gjorde. Etter utvalgets oppfatning var saken så spesiell, både på grunn av forholdet til en fremmed stat og på grunn av den offentlige oppmerksomhet rundt de tiltakende spekulasjonene om norsk medvirkning, at det uansett var grunn til å søke saken bedre opplyst. Det var således på sin plass når førstestatsadvokaten i Oslo startet etterforskning med tanke på mulig norsk medvirkning i 1996.

Justisdepartementet tar utvalgets vurderinger og konklusjoner til etterretning.

Utvalget har også vurdert den informasjonen som ble gitt fra Riksadvokatembetet til Justis­departementet og

finner at den informasjon som ble gitt fra ­Riksadvokatembetet i 1989 og 1993 til Justisdepartementet var mangelfull, og førte til feilaktige oppfatninger av hvilken rolle Mike Harari hadde i Lillehammer-saken. Etter utvalgets vurdering er det grunn til å kritisere dette, idet opplysninger fra Riksadvokatembetet til bruk for justisministeren må forutsettes ikke å være mangelfulle når det skal avgis svar i Stortinget.

Utvalget uttaler at påtalemyndigheten enten må opplyse at man ikke ønsker å gi full informasjon om nærmere detaljer i etterforskningen, eller sørge for at den gitte informasjon blir fullstendig. Justisdepartementet har merket seg denne kritikken. Informasjonsflyten mellom riksadvokaten og Justisdepartementet har for øvrig flere ganger inneværende år blitt drøftet mellom justisministeren og riksadvokaten, og den har etter Justis­departementets oppfatning funnet en tilfredsstillende form.

Etter at utvalget avga sin utredning har Forsvarets etterretningstjeneste i brev av 10. mars 2000 til leder for granskingsutvalget påpekt at utvalgets beskrivelse av arkivsituasjonen ved liasonkontoret (E-13) i FO/E:

alt arkiv og journalmateriale ved E-13 fra før 1995 er opplyst å være makulert, ikke er riktig.

I brevet fra Forsvarets etterretningstjeneste opplyses at utvalget ble gjort kjent med og fikk anledning til å gjennomgå eksisterende deler av arkivmateriale fra E-13 fra før 1995. Dette ble utført av to av utvalgets medlemmer så langt de mente det var relevant for saken.

Granskningsutvalget har ved brev av 15. mars 2000 oversendt brevet til Justisdepartementet som rette vedkommende ettersom utvalget har avgitt sin rapport. Justisdepartementet tar brevet til etterretning.

4.3.3 Sikre den enkeltes personvern

Revisjon av strafferegistreringslovgivningen

I Ot.prp. nr. 92 (1998–99) om personopplysningsloven fastslår departementet at regelverket som regulerer politiets registre er uoversiktlig, at strafferegistreringsloven inneholder få materielle regler og at unntak fra personregisterloven til dels beror på midlertidige dispensasjoner fra Datatilsynet. På bakgrunn av dette har departementet sett et klart behov for å gjennomgå strafferegisterloven med sikte på revisjon, dels for å vurdere hjemmelsgrunnlaget for de ulike politiregistrene og dels for å lovfeste grunnleggende behandlingsregler for behandling av personopplysninger i registrene i tråd med den nye personopplysningsloven. Justisdepartementet nedsatte et utvalg høsten 2000 til å foreta denne gjennomgangen.

4.3.4 Bekjempe rasisme og etnisk diskriminering

Rasistisk motivert vold og trakassering skal tas alvorlig og prioriteres høyt av politiet. Politiet skal være aktiv overfor den tiltakende høyreekstreme volden, herunder den som skjer i nynazistiske miljøer. Politiets innsats skal legge særlig vekt på det forebyggende arbeid som tar sikte på å hindre rekruttering til rasistiske og nynazistiske miljøer.

Det ble i 1998 utarbeidet en tverrdepartemental handlingsplan mot rasisme og diskriminering der politiet skal følge opp tiltak sammen med andre etater. Politiet skal spesielt reagere på rasisme og diskriminering ved å legge vekt på oppfølging av anmeldelser for brudd på strl. §§ 135 a og 349 a. Politiet skal styrke sin innsats når det gjelder utestedsdiskriminering i forbindelse med prioritert innsats mot gatevold og vold i tilknytning til skjenkesteder. Det skal holdes kurs for dørvakter.

Etikk og moral, herunder arbeid mot rasisme, samt tillitsskapende arbeid og holdninger, skal fortsatt være en viktig del av utdanningen på Politihøgskolen.

Det er sentralt at denne type holdninger ivaretas gjennom politiets daglige arbeid.

4.4 En åpen og kvalitetsbevisst justisforvaltning

4.4.1 Sikre god utnyttelse av justissektorens ressurser

Gjennom omfattende utviklingstiltak og organisasjonsendringer har Justisdepartementet de senere år fokusert på forbedring av etatens oppgaveløsning, ressursutnyttelse og service overfor publikum. Sentralt i dette arbeidet er mål- og resultatstyringsmodellen som ble innført som styringsform i politi- og lensmannsetaten i 1996. Men også overføringen av det administrative ansvaret for lensmannsetaten og innføringen av ny organisasjonsstruktur i politidistriktene, samt utvikling av en samlet IT-strategi er ment å sikre en best mulig utnyttelse av etatens ressurser. En av de mest omfattende endringene i så måte er vedtaket om å endre den sentrale politiledelsen ved å etablere et politidirektorat. Målsettingen om å få en bedre ressursutnyttelse, politiberedskap og publikumsservice i politi- og lensmannsetaten vil være prioriterte områder også i de kommende år.

Politi- og lensmannsetaten samt den høyere påtalemyndighet er i ferd med å implementere en felles IKT-strategi for Politiavdelingens underliggende etater. Strategiens sentrale mål er å tilrettelegge for bedre styring av hva IKT skal anvendes til for å dekke virksomhetenes behov. Stikkord er sterkere brukermedvirkning gjennom en endret rollefordeling og bedre utnyttelse av eksisterende systemer. Strategien er samordnet med IKT-strategi og handlingsplan for justissektoren.

Høsten 1999 gjennomførte departementet en evaluering av organisasjonsutviklingsprosessens fase en, som omfattet innføring av ny organisasjonsmodell i politidistriktene. Statskonsult har, på bakgrunn av svarene fra politidistriktene, utarbeidet en evalueringsrapport. I sammendraget konkluderer Statskonsult at mye er på rett vei. Grunnlaget er lagt for en samlet ledelse i politidistriktet, politimestrene ivaretar en distriktslederrolle – riktignok i varierende grad – og det er etablert en ledergruppe med klart definerte oppgaver. Tradisjonelle profesjonskonflikter er satt på dagsorden og samarbeidsklimaet er bedret som et resultat av OU-prosessen. Det stilles imidlertid spørsmål ved om etaten bruker for mye ressurser på administrasjon, og man etterlyser en avklaring av hva som menes med et mer operativt politi. Når det gjelder ressursbruken til administrative oppgaver mener Statskonsult at denne kan minskes ved en sammenslåing av politidistrikter. Resultatene av rapporten er presentert for etaten og vil bli fulgt opp i det enkelte politidistrikt og i stortingsmeldingen om politiet.

Arbeidet med å effektivisere etaten videreføres gjennom grensereguleringer og sammenslåinger på driftsenhetsnivå. Det er hittil foretatt i alt 44 sammenslåinger, tre grensereguleringer og opprettet to nye lensmannsdistrikter. Departementet vil avvente behandling av forslag om grenseregulering i saker hvor det er lokal uenighet til etter at Stortinget har behandlet stortingsmeldingen om politiet. Forslag om grenseregulering hvor det er lokal enighet behandles løpende.

Som ledd i den pågående omstillingsprosessen i politi- og lensmannsetaten fremlegges en stortingsmelding om politet mot slutten av 2000. Meldingen vil i hovedsak være en organisasjonsmelding og en naturlig oppfølging av NOU 1999: 10 «En bedre organisert politi-og lensmannsetat», NOU 1998: 4 «Politiets overvåkingstjeneste», departementets eget «Ressursprosjekt», samt av de forslag som ble presentert i Ot.prp. nr. 7 (1999–2000) om endringer i den sentrale politiledelsen. Proposisjonen la grunnlaget for opprettelsen av et Politidirektorat.

I meldingen vil prinsipper for organisering, styring og oppgavestruktur bli presentert, og de økonomiske og administrative konsekvenser av forslagene bli skissert.

Politidirektoratet

Politidirektoratet, som skal være i operativ drift fra 01.01.2001, vil være regjeringens og Justisdepartementets fagorgan ved planlegging og iverksetting av kriminalpolitiske tiltak. Det er lagt vekt på å organisere direktoratet som et ubyråkratisk organ som sikrer god oppfølging av politi- og lensmannsetaten, gode samarbeidsmønstre og effektive beslutningsstrukturer. Politidirektoratet skal delta aktivt i det kriminalitetsbekjempende arbeid ved koordinering og styring av den samlede politiinnsatsen.

Med utgangspunkt i utfordringene knyttet til bekjempelse av grenseoverskridende organisert kriminalitet skal Politidirektoratet medvirke til en faglig og operativ oppfølging av politiske krav, internasjonale avtaler og forpliktelser. Direktoratet skal også koordinere og følge opp Norges engasjement i internasjonale politistyrker.

Samarbeidet mellom Politidirektoratet, politi- og lensmannsetaten og den høyere påtalemyndighet vil være av stor betydning for at etterforskningen spesielt i alvorlige og ressurskrevende saker blir samordnet, slik at det kan oppnås en rask og effektiv straffesaksbehandling. Direktoratet skal foreta analyser av kriminalitetsbildet generelt og av spesielle sakskomplekser, og med bakgrunn i disse foreta prioriteringer av etterforskningsinnsatsen i samarbeid med den høyere påtalemyndighet. Politidirektoratet vil få et særlig ansvar for å planlegge og gjennomføre operasjoner/tiltak mot organisert kriminalitet.

Som etatsleder skal Politidirektoratet videreutvikle styringssystemene slik at etaten blir bedre i stand til å nå politiske, faglige og administrative mål og til å utnytte ressursene på en effektiv måte. Videreutvikling og forbedring av de administrative systemene i etaten kombinert med kompetanseutvikling og ledertrening vil understøtte dette. Direktoratet vil etter behandlingen av stortingsmeldingen om politiet få ansvar for å planlegge og gjennomføre vedtatte omstillingstiltak i politi- og lensmannsetaten.

Politidirektoratet skal videreutvikle det sentrale politioperative beredskaps- og krisehåndteringsapparat.

Politioperativt materiell (PMT)

Justisdepartementet har gjennom Politiets materielltjeneste endret tildelingssystemet for materiell og uniformer. Det er nå opp til det enkelte distrikt å definere sine behov for materiell og bestille dette fra PMT innenfor en fastsatt budsjettramme. Tidligere var det PMT som tildelte materiell med fare for at tildelingen ikke alltid korresponderte med behovet. Formålet med ordningen er å gi distriktene større frihet og dermed ansvar. Ordningen har allerede ført til større bevisstgjøring i politidistriktene i forhold til materiellinvesteringer.

Funksjonelle lokaler

I forbindelse med omorganiseringen av Statsbygg ble de fleste leieavtalene for politiet overført til Entra eiendom AS. Leieavtalene med Statsbygg er konsentrert om enkelte større byer og Nord-Norge.

Selv om flere prosjekter er utsatt/stoppet i påvente av Stortingets behandling av stortingsmeldingen om politiet er fortsatt et stort antall husleieprosjekter under arbeid. De største av disse er nevnt nedenfor.

Privatfinansierte leieprosjekter

Politi- og lensmannsetaten har i 2000 tatt i bruk nye lokaler ved følgende større driftsenheter:

• Kripos

• Sogn politidistrikt, politihuset i Sogndal

Følgende privatfinansierte prosjekter er under arbeid:

• Vest-Oppland politidistrikt, politihuset

• Sandefjord politidistrikt, politihuset

Det er i 2000 inngått leieavtale med privat utleier ved en stor driftsenhet: Haugesund politidistrikt. Innflytting er planlagt ved årsskiftet 2002/2003. Husleie m.m. vil øke med ca. 3,8 mill. kr pr. år.

Leieavtalen ved Vest-Agder politidistrikt er under vurdering.

Det vil i løpet av 2000 bli innhentet tilbud på nye lokaler ved:

• Trondheim politidistrikt/Uttrøndelag politidistrikt,

• Moss politidistrikt

Prosjektene vil føre til økte driftsutgifter. Merutgiftene vil påløpe i perioden 2002 til 2004.

Statsbyggprosjekter

Med unntak for første byggetrinn på Justisbygget i Kristiansand har ikke politi- og lensmannsetaten tatt i bruk nye statlig finansierte bygg i løpet av inneværende år, og det er kun ett mindre ombyggingsprosjekt i Halden under arbeid. Byggetrinn to i Kristiansand er forventet ferdig i 2002, jf. omtale under kategori 06.20, pkt 4.2.1.

Planene for det nye asylinternatet ved Gardermoen er endret. Som følge av store sidekostnader i forbindelse med krav fra Ullensaker kommune, er prosjektet flyttet fra Onsrud leir til Trandum leir. Justisdepartementet vurderer å benytte eksisterende bygningsmasse så langt dette gir tilfredsstillende løsninger.

Politiets beredskap

Politiet skal foruten å være forberedt på å kunne dekke de ordinære politioppgaver, også ha beredskap for å møte oppgaver under kriser, sabotasje-/terroraksjoner og krig eller andre ekstraordinære situasjoner. Beredskapsplanverk i politiet videreføres og øves. Pålagt politioperativ opplæring videreføres for det personell som skal ha slik opplæring.

Politihelikopter

Stortinget ba i Budsjett-innst. S. nr. 4 (1999–2000) departementet foreta en ny gjennomgang av kost/nytteeffekten ved egen helikoptertjeneste i politiet, uten at det belastes det ordinære driftsbudsjettet, og forelegge dette for Stortinget.

For å utrede spørsmålet nærmere satte departementet ned en arbeidsgruppe. Arbeidsgruppen har vurdert hvilken eventuell tilleggsnytte en egen helikoptertjeneste representerer for politiet i ulike typer oppdrag. Konklusjonen er at det er relativt lite å spare på bruk av andre ressurser ved anskaffelse av et politihelikopter, men at helikopter imidlertid i en del oppdragstyper vil være en nyttig tilleggsressurs. Særlig gjelder dette for følgende oppdragstyper:

• Søk/redning etter savnet/forsvunnet person før eller der det ikke er aktuelt å sette inn redningshelikopter

• Spaning ved mistanke om alvorlig kriminalitet (narkotika, MC-kriminalitet.)

• Kontroll/oppsyn natur/miljø

• Kontroll/overvåking i forbindelse med masseansamlinger/-forflytninger (idrettsarrangementer, demonstrasjoner, mv.)

Vurderingen til flertallet i arbeidsgruppen er at:

• Med bakgrunn i godt utbygd redningshelikoptertjeneste kan det ikke sannsynliggjøres med noen grad av sikkerhet at et politihelikoptertjeneste vil ha livreddende effekt

• Det er lite som tyder på at helikopter gir vesentlig tilleggsnytte for politiet i forbindelse med oppdrag knyttet til trafikksikkerhet

• Det er heller ikke sannsynlig at helikopter kan ha spesiell stor betydning for politiet i forbindelse med håndtering av ranssituasjoner

Arbeidsgruppen har beregnet kostnadene ved å etablere egen permanent helikoptertjeneste i politiet i etableringsåret til å være i størrelsesorden fra 17 mill. kr (leid helikopter) til 34 mill. kr (eid helikopter). Over en åtteårsperiode vil nåverdien av kostnadene til egen politihelikoptertjeneste være i størrelsesorden 68 mill. kr (eid helikopter) til 98 mill. kr (leid helikopter).

Dersom dette er midler som tilføres politiet i tillegg til de ordinære budsjetter og øremerkes en politihelikoptertjeneste, vil helikoptertjeneste representere en tilleggsnytte for politiet og en kvalitetsheving i håndtering av flere typer oppdrag. Hvis helikoptertjenesten skal finansieres gjennom omdisponeringer innenfor det ordinære politibudsjettet, er det arbeidsgruppens klare oppfatning at dette innebærer en feilprioritering, og at nytteverdien av midlene er større slik de anvendes i dag.

Flertallet i arbeidsgruppen er også av den mening at etablering av en egen politihelikoptertjeneste i politiet forutsetter at tilbudet bygges ut i hele landet ut fra hensynet til rimelig likhet i tjenestetilbudet. Det kan åpenbart i stor grad også markedsføres et slikt behov i andre deler av landet enn på Østlandet.

Justisdepartementet har etter en helhetsvurdering kommet til at politiet ikke bør opprette en egen helikoptertjeneste nå.

Det bør settes i gang arbeid med å se på mulighetene for konkrete avtaler med sivile helikopterselskaper for å dekke de viktigste behovene politiet har når det gjelder helikopterstøtte. Eksempler på slike behov er overvåking og personelltransport.

I tillegg bør det tas initiativ til å utrede mulighetene for et bedre strukturert samarbeid mellom forsvaret og politiet når det gjelder helikopterstøtte. I denne sammenheng vises til Sårbarhetsutvalgets utredning hvor det tas til orde for en slik utvikling. Justisdepartementet er av den oppfatning at det bør arbeides videre med disse alternativene før politiet etablerer en eventuell egen helikoptertjeneste.

Informasjons- og kommunikasjonsteknologi

Justisdepartementet har i forbindelse med prøveprosjektet om maskinlesbare pass arbeidet med opprettelse av et sentralt edb-basert passregister. Et slikt register forutsettes opprettet fra den nasjonale implementeringen av maskinlesbare pass. Alle opplysninger om de maskinlesbare pass som vil bli utstedt i forbindelse med prøveprosjektet i Asker og Bærum, Drammen, Romerike og Oslo politidistrikt blir lagret på en slik måte at de kan legges inn i det sentrale registeret.

Prøveprosjektet var planlagt avsluttet våren 2000, men vil bli videreført ut året. En tar sikte på å innføre maskinlesbare pass i alle politidistrikter de nærmeste 2–3 årene.

Helse, miljø og sikkerhet (HMS)

Departementets overordnede mål for helse, miljø og sikkerhet er å forebygge ulykker, miljø- og helseskader og legge grunnlag for et trygt arbeidsmiljø. Departementet vil gjennom systematisk arbeid fremme et arbeidsmiljø som gir rom for personlig utvikling, trivsel og trygghet i utførelsen av de arbeidsoppgaver tjenestekvinner og -menn gjør i etatens tjeneste.

For at politiets målsettinger skal nås, er det viktig at arbeidsoppgaver innen helse, miljø og sikkerhet forankres i virksomhetsplanlegging og styringsdialog. Helse, miljø og sikkerhetsvurderinger må inngå som en naturlig del av all planlegging, beslutninger og gjennomføring av tiltak i etaten. Kontinuerlig forbedring gjennom systematisk erfaringsoverføring skal være et bærende prinsipp i HMS-arbeidet.

Personalpolitikk

Personalpolitisk handlingsplan og handlingsplan for likestilling ligger til grunn for de personalpolitiske prioriteringer og tiltak. Aktuelle mål og tiltak skal innarbeides i de lokale virksomhetsplanene. Utvikling av lokal personalpolitikk skal skje i samarbeid med fagorganisasjonene og gjennom bred medvirkning fra de tilsatte.

Politi- og lensmannsetaten har fortsatt for få kvinner tilsatt, særlig i lederstillinger. Det samme gjelder personell med flerkulturell bakgrunn. Det er igangsatt flere tiltak på likestillingsområdet, men det vil i første rekke være lokal ledelse og tilsatte som kan legge forholdene slik til rette at flere ønsker å jobbe i etaten samt søke lederstillinger.

Politihøgskolen har i flere år arbeidet målbevisst for å rekruttere studenter med flerkulturell bakgrunn, og har etablert kontakt med innvandrerorganisasjonene for å bedre kunnskapen om politiyrket. Skolen annonserer opptak i innvandreraviser og tidsskrifter og oppsøker videregående skoler i østlandsområdet som har et stort antall elever med flerkulturell bakgrunn. Høsten 1999 innledet Politihøgskolen et samarbeid med «Mangfold i arbeidslivet», som har utarbeidet forslag til tiltak som kan bidra til å øke antallet søkere med flerkulturell bakgrunn til Politihøgskolen. Noen av de foreslåtte tiltakene er allerede iverksatt av skolen.

Departementet har stilt krav om at kompetanseutviklingsplaner skal foreligge, bl.a. som grunnlag for søknader til Politihøgskolens etter- og videreutdanningstilbud.

I samarbeid med fagorganisasjonene har departementet utviklet en omforenet lokal lønnspolitikk for politi- og lensmannsetaten. Arbeidet vil bli fulgt opp i 2001, med sikte på en videreutvikling av lønnspolitikken.

For å bedre tilgangen på kvalifiserte søkere til tjenestesteder som har hatt vansker med rekrutteringen, iverksatte departementet en prøveordning med stipend til politihøgskolestudenter fra sommeren 1998. Både i 1999 og i 2000 er det utdannet flere polititjenestemenn ved Politihøgskolen enn det i utgangspunktet var ledige stillinger. Nyopprettede stillinger har imidlertid bidratt til balanse på dette området. Stipendordningen er evaluert pr. 01.09.2000. Evalueringen viste at ordningen, med noen unntak, hadde gitt ønsket resultat. Situasjonen på bemanningssiden, med en viss overdekning, gjør at ordningen nå kan avvikles.

Bemanningsprognosene tilsier at det i årene fremover vil være en viss overdekning av antall utdannede polititjenestemenn i forhold til ledige politistillinger i etaten. Så lenge man opprettholder en overdekning vil rekrutteringsproblemene ved de tjenestesteder som har hatt problemer med å få besatt stillingene med fagutdannet personell bli mindre.

Politiets arbeid med utlendingssaker

Kommunal- og regionalministeren har fra 07.06.2000 fått ansvaret for å bestyre de oppgavene på utlendingsfeltet som tidligere var lagt under Justis- og politidepartementet. Fra 01.01.2001 skal Kommunal- og regionaldepartementet (KRD) ha ansvaret for alle asyl- og innvandringspolitiske spørsmål. Dette innebærer bl.a. at KRD blir faglig ansvarlig for politiets arbeid på utlendingsfeltet. Det vises til KRDs St.prp. nr. 1 (2000–2001). Det er nødvendig å utvikle et nært samarbeid mellom de to departementene. Faglige beslutninger vil kunne få økonomiske og administrative konsekvenser for politiet. Et godt samarbeid vil sikre forutsigbarhet i planprosesser og budsjettdisponeringer.

I 1999 kom det 10 160 asylsøkere til Norge. Dette var en økning på 19 % i forhold til 1998, og mer enn en firedobling fra 1997. I 1998 søkte 8 543 personer om asyl i Norge mot 2 271 i 1997. I tillegg førte mottaket av over 6 000 flyktninger fra Kosovo våren/sommeren 1999 til et betydelig merarbeid for politiet. Det har samtidig vært en økning i alle typer saker politiet behandlet i 1999. Alt dette medførte en stor belastning på saksbehandlingsapparatet og førte til lengre saksbehandlingstid.

Ansvaret for å avhøre asylsøkere ble overført fra politiet til UDI 01.07.2000. Politiet har imidlertid fortsatt ansvar for å registrere asylsøkere. Oslo politidistrikt har et sentralt ansvar for å bistå UDI med å avdekke identitet og reiseruter, og for å koordinere uttransporter av asylsøkere som har fått avslag på sine søknader og som ikke reiser frivillig.

De nordiske land trer ventelig inn i det praktiske Schengensamarbeidet i løpet av første kvartal 2001. Fra det tidspunkt vil politiet utøve kontroll med reisende som passerer en Schengen-yttergrense til og fra Norge, mens personkontrollen på de indre Schengengrenser vil opphøre. Schengen-avtalen har også knyttet Norge til EU-landenes forum for utveksling av informasjon om trender, reiseruter og statistikk vedrørende ulovlig innvandring og menneskesmugling. Dette ses som meget nyttig sett fra norsk side, da det gir rask og hyppig oppdatering om utviklingen på dette feltet i Europa.

1 Innledning

Kategorien vil i 2001 omfatte De særskilte etterforskningsorganene (SEFO), Særskilte ulykkeskommisjoner, Advokatutgifter m.m. og Norsk Lovtidend.

2 Hovedmål og delmål

1 Innledning

Kategorien omfatter tilskudd til fri rettshjelp, statens erstatningsansvar, konfliktråd, bobehandling og det historiske og moralske oppgjør med behandlingen i Norge av den økonomiske likvidasjon av den jødiske minoritet under den 2. verdenskrig. Ordningene retter seg i hovedsak mot å sikre enkeltindividets rettigheter.

2 Hovedutfordringer

Konfliktrådsordningen har en viktig rolle i forhold til forebygging av kriminelle handlinger. Konfliktrådsmegling er et alternativ til vanlig strafferettslig behandling. Ordningen vektlegger aktiv innsats av partene og fremmer bevisstgjøring i forhold til konsekvensene av kriminelle handlinger. Justisdepartementet legger vekt på å utvikle og videreføre denne type konfliktløsning og ser dette blant annet som et middel for å oppnå større bevissthet og økt innsats på det kriminalitetsforebyggende området.

Ordningen med fri rettshjelp er et hjelpetiltak for den del av befolkningen som har minst mulighet for selv å betale for juridisk bistand. Det vektlegges at ingen skal lide rettstap på grunn av sosiale og geografiske forskjeller og manglende økonomisk evne. Regjeringen foreslår i lys av dette å øke inntektsgrensene til 200 000 kr for dem uten forsørgelsesbyrde og 210 000 kr for dem med forsørgelsesbyrde fra 01.07.2001, samtidig med at merverdiavgiftsreformen foreslås å tre i kraft.

Erstatningsordningen for voldsofre skal ivareta voldsofres økonomiske interesser der skadevolderen er ukjent eller ikke evner å betale erstatning. En lovfesting og forbedring av ordningen er viktig for voldsofrene. Billighetserstatningsordningen er en viktig hjelpeordning for mennesker som har kommet særlig uheldig ut i møtet med det offentlige.

Dagens kriminalitetsbilde preges av mer organisert kriminalitet. Dette gjelder også på området økonomisk kriminalitet. I forhold til økonomisk kriminalitet er Konkursrådets arbeid og garantiordningen som sikrer videre bobehandling i boer der det er mistanke om økonomisk kriminalitet viktige virkemidler.

Fylkesmannsembetene utfører en rekke av disse oppgavene for Justisdepartementet, jf. St. prp. nr. 1 (2000–2001) Arbeids- og administrasjonsdepartementet kategori 01.10 Fylkesmannsembetene. Fylkesmannen ivaretar oppgaver etter rettshjelpsloven og voldsofferforskriften samt tilsyns- og kontrolloppgaver i forhold til konfliktrådene. Fylkesmannen ivaretar en viktig rettssikkerhetsfunksjon på Justisdepartementets områder og det er viktig å legge forholdene til rette for at embetene på best mulig måte kan ivareta denne funksjonen.

1 Innledning

Justisdepartementets samordningsfunksjon innen det sivile beredskap ble fastsatt ved kgl. res. 16.09.1994. Et konkret virkemiddel i samordningen var å fordele midler over programområde 05 Sivilt beredskap under Justisdepartementet. Midlene under programområdet inkluderer midler til beredskapstiltak under Kulturdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Olje- og Energidepartementet, Samferdselsdepartementet, Sosial- og helsedepartementet og Justisdepartementet.

I St.meld. nr. 25 (1997–98) Hovedretningslinjer for det sivile beredskaps virksomhet og utvikling i tiden 1999–2002, ble det satt spørsmålstegn ved hensiktsmessigheten ved budsjettorganisering med et eget programområde. Tildelingene over programområde 05 representerer bare deler av utgiftene til det sivile beredskap og bidrar til å gjøre beredskapsfeltet uoversiktlig. Budsjettorganiseringen er vurdert å medføre uklar ansvarsfordeling mellom berørte departementer og er i tillegg ansett å være administrativ uhensiktsmessig.

Regjeringen foreslår fra og med budsjetterminen 2001 derfor å avvikle sivilt beredskap som eget programområde. Midlene overføres til eksisterende programområder under de enkelte fagdepartementer i tråd med fordelingen i budsjettet for 2000. De enkelte fagdepartement vil håndtere bevilgningsforslag til sivilt beredskap på samme måte som alle øvrige budsjettområder. Det vises for øvrig til omtale under kategori 06.40, nytt kap. 447 og kategori 06.50, nytt kap. 451.